Søk i nettsamfunnet

Hei, er det noen som vet hva slags telt om passer for 1 person hele året?

18. juni 1928. En merkedag for alle som er interresert i polarhistorie. 80 år siden flybåten Latham og Roald Amundsen forsvant. Hva hadde norsk polar og skihistorie vært uten Roald Amundsen ??? http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2487366.ece

Legger ut en rapport fra en fin tur jeg hadde sommeren 2005! Jeg, bikkja og fatteren hadde denne uka tenkt oss på tinderangling i Jotunheimen, men været talte oss litt imot. I vente på været tok vi bilen til et av de få stedene det var fint vær på Østlandet, nemlig i Seljord i Telemark. Jeg har hytte i Åmotsdal, og utsikt rett mot blant annet Skorve og Mælefjell, noen fjell som har vært mine barndomsdrømmer! Så denne drømmen måtte bli oppfylt. Vi ankom Seljord sentrum utpå formiddagen rundt 12.00 tida, vi kjøpte oss noen deilige lunsjkarbonader som vi tok før turen startet. Vi satte bilen i veikanten ved Skriustøl der en kan starte for å komme opp i massivet. Stien oppover var merket og naturen her i Telemark gir meg i likhet med Vestlandet en følelse av kulturarv, gamle støler, grender og jeg vet om mange gamle historier og myter fra Seljord. Blant annet om en kjører bil innover Åmotsdalen fra Nutheim, kan en se et ansikt i Sverdrupnuten (534) på venstrehånd ved gården Dale, den er kalt Dalegubben. Men nå skal jeg holde meg til turen, og ikke fortelle bort myter og historier min bestefar har fortalt meg Etter å ha passert en gammel støl som heter Karto kom vi til en gard som heter Høna, her satte vi oss ned og spiste nista vår mens vi nøt utsikten mot Seljordsvatnet og omegn. Rett etter en kort pause skuet vi innover Finndalen, en veldig spesiell dal som minner mye om de spredt skogkledde dalene i Rocky Mountains i USA/Canada. Etter å ha slukt noen høydemetre til kom vi til et stikryss ved Nordnibba, her tok vi i første omgang stien bort til høyeste punkt Gøysen (1368), stien dit var preget av steinur og små vann uten utløp. Her fikk bikkja badet litt, noe hun likte godt. Det var knall utsikt fra toppen, selv om denne dagen var litt disig. Vi skuet utover Seljordsvatnet, Nisser, Bykleheiene, Brattefjell/Vindeggen landskapsvernområde, Gaustatoppen og mye mer… På returen fikk vi med oss noen andre topper på lista. Vi spratt selvsagt oppå Nordnibba (1365), deretter forlot vi stien for å ta Øskjenuten (1204). Etter det krysset vi stien og gikk oppå det vestre massivet på Skorve, nemlig Hestenutan (1281), men på veien dit passerte vi en topp som ikke sto avtegnet på vårt kart (Seljord Sør) nemlig Såta (1153) rett nordøst for Hestnuttjørni. Etter Hestnutan spaserte vi ned i til Finndalsstaul og fulgte stien ned til bilen. Turen tok vel totalt ca. 6-7 timer. Mens vi kjørte hjem i bilen sa meteorologen på Nrk P1; God dag, god dag! Dette her er meteorologisk institutt, vi kan melde om at regnet snart tar slutt, og det blir sol, sol, sol!!! Yes, vi er klare for neste storeslem i Jotunheimen

Værmeldingen for Jotunheimen var igjen helt outstanding og det var igjen tid for topptur. Etter en lang frokost på Krossbu kjørte jeg til Leirdalen og parkerte like ved brua over N Illåi, like overfor Geitsetra. Herfra går det en tydelig sti på nordsiden av elva opp mot Raudhamran og Dumhøeplatået. Dagens mål var Dumhøe (2181) og Vestre Skardstinden (2215). I det området hvor stien blir mindre tydelig (men samtidig fortsetter videre nordover), brakk jeg litt av mot høyre opp mot og i retning av noen røde hamre. Videre oppover lia var det hele tiden mykt og fint underlag med lav og mose opp mot ca. 1600 meter. Oppover lia er det fint å holde litt ut mot høyre slik at man på den måten får med seg den fine utsikten innover mot Nordre Illåbreen og ikke minst Skardstind som skyter i været ! Det var en alldeles praktfull dag, varmt og vindstille med sol fra skyfri himmel ! Fra ca. 1600 meter og opp mot høyde 1945 kom så, som vanlig, ei lita ur ("eg vil bli ur sa fjellet, og rasa ut"). Spredte varder viste imidlertid vei i en nokså jevn stigning, ikke av den verste sorten, men likevel. Følte jeg tidvis måtte befinne meg i målgruppen for en EKG-test ... Etter høyde 1945 flatet det likevel betydelig ut. Samtidig lå snøen over hele Dumhøe-platået, faktisk mye våt nysnø, slik at jeg stedvis tråkket gjennom endel. Men hva gjorde vel det nå som jeg nærmet meg toppen og samtidig snart fikk øye på flere av Jotunheimens stortopper. Utsikten tilbake mot vest hadde forøvrig hele tiden vært upåklagelig - Smørstabbtindane, Hurrungane med flere. Etter snaue 3 timer var jeg framme på Dumhøe. Utsikten mot Galdhøpiggen og toppene rundt var helt storslagen ! Etter en god matpause og rikelig med fotografering gikk turen så videre bort til Vestre Skardstinden hvor jeg var framme etter bare 15-20 minutter. På toppen av Vestre kommer man helt inntil hovedtoppen som er imponerende der den ligger med Nåla som en knyttneve i været. Jeg avsluttet imidlertid min ferd her - er ingen klatrer og avsto av den grunn hovedtoppen (for ca. 4 uker siden møtte jeg en konkurranseklatrer i området Raudhamran, på vei til Skardstinden, iført joggesko ..., ja, ja - vi er litt forskjellige). Likevel var det en fin opplevelse å kunne legge seg på ryggen av Vestre og bare nyte utsikten. OK - Dumhøe og Vestre Skardstind er ikke mye omtalt i litteraturen og kommer av naturlige grunner i skyggen av sine mer berømte naboer. Jeg erkjenner også at Dumhøe må betraktes som et toppunkt på et høydedrag/platå og at Vestre Skardstinden er et toppunkt på en samling med stein. Jeg vil likevel mene dette var en fin tur i et herlig område av Jotunheimen. Turen er også lett tilgjengelig for de fleste samtidig som 1200 høydemetere gir god trening for kropp og sjel. Utsikten er dessuten storslagen mot alle kanter av Jotunheimen. Særlig synes jeg Skardstinden og Bukkehøe tar seg spesielt fint ut fra dette området. Jeg synes derfor området fortjener et besøk ! Turen tilbake til Geitsetra tok i underkant av to timer. Neste dag sto Store Smørstabbtind på oppdragslisten og turrapport vil følge. Bjarne Lindholdt har dessuten sagt seg behjelpelig med å legge ut noen bilder jeg tok på turen - så følg med ! Takk for god assistanse Bjarne ! Thor

Heisann. Jeg skal kjøpe bindinger og ski for fjellkjøring og kanskje litt i bakke i ny og ne (bortover og nedover, m.a.o.). Har bestemt meg for Fischer E109 ski, og har Crispy Sypolen lærstøvler. Jeg lurer nå på hvilken binding jeg bør velge. Vurderer Riva 3 og Voile 3 Pin Hardwire Telemark Binding. http://www.voile-usa.com/Merchant2/merchant.mvc?Screen=PROD&Product_Code=608-21&Category_Code=Off-Piste&Product_Count= Hadde egentlig bestemt meg for sistnevnte (den fåes også med utløsersystem), men har sett at Riva 3 er vesentlig rimeligere. Hovedsaklig skal utstyret brukest til vanlige fjellturer, som Hadangervidda i påsken, men ønsker også muligheten for å bruke bindingene med plaststøvler i bakke. Ser for meg at det kommer til å bli en del bakkekjøring. Passer tre-pins med plaststøvler? Hadde satt stor pris på kommentarer/anbefalinger angående bindingene (og ski/sko-kombinasjonen...). Takk for alle svar!

Noen med gode anbefalninger angående ovenstående problemstilling.....? Mitt ønske er at jeg fint skal kunne sitte oppreist (oppå et underlag 3-9 cm)uten å skalle i teltduken. Det skal være et tremannstelt, med andre ord god plass for to om vinteren med ålreit fortelt... Teltet må være vindstabilt ha god ventilasjon med tanke på matlaging i telt. Ikke over 4,5-5kg (lettere jo bedre). Pris spiller mindre rolle! På forhånd takk for gode innspill!

Sandgrovbotn og sommerski hadde jeg hørt om og sett bilder fra før, OG høstski (gammelsnø). Men aldri prøvd selv. Før nå 4.juli. Vet en hvor avkjørselen til Brøste og Tafjordfjella er, så er det bare å kjøre motsatt vei - mot Brude. 25 km langs fjellveien som er bygget i forbindelse med kraftutbygging (aldri så galt at det er godt for noe.. eller noe i den dur..), og en har tilgang til mange sene skiturer uten særlig skibæring. Jeg og 'gi' tok turen på Rangåhøgda (1768), det var egenlig ikke noe vanskelig valg når vi såg de gode snøforholdene på fjellet og ikke minst i Grønbotnen bort til fjellfoten. Vi tok med oss en liten fortopp (Tua) og prøvde å komme oss ned i Grøttabotnen etter toppbesøket på Rangåhøgda. Legger ved kart og et par bilder. Turartikkel og ca 40 bilder

Da er påsken omme for denne gang. Kanskje ikke den mest storslagne i manns minne, men den første lørdagen tror jeg det var mange her som koste seg. Det gjorde i alle fall jeg med en knalltur på Gråhøe (2014), Norges mest ensomme 2000-meter. Føret var enormt godt så jeg og fattern storkoste oss! Turrapport: http://tinderanglerne.blogspot.com/2009/04/hy-solfaktor-pa-grahe-2014.html

Jeg har nettopp gått over fra BC manuell til riva 3 og er foreløpig veldig fornøyd. Jeg går mest på bortoverturer og ville derfor ikke ha en ren telemarkbinding, men har nå skisko til 75mm bindinger og måtte derfor bytte, i tillegg setter jeg pris på litt ekstra stabilitet i bindingen i forhold til BC. De fleste virker fornøyd med denne bindingen, men jeg har hørt fra noen at vaieren ganske fort sliter på sidene av skiskoene. Nederst på skiskoene mine har jeg en slags gummi (certex), så det holder vel bedre enn lær, men jeg kunne likevel tenke meg å høre andres erfaringer med dette og evt tips til hva jeg kan gjøre for å forebygge. Jeg har ingen planer om å bytte binding med det første, men kom også gjerne med tips om andre bindinger som skulle passe til mitt bruk og som sliter mindre på skoen.

Hei. Skall til å kjøpe min første rifle nå, de blir sikkert ei Tikka T3 Hunter 6,5x55 som skall brukest til de meste Men finner ikje ut ka kikertsikte ej skall ha på den, er bare 16 år, so hadde ikje tenkt å legge meir en 3-4 tusen i de....noken som he nåken forslag til ka eg bør satse på? vill helst ha med ca 50 mm lysåpning

Jeg er på utkikk etter en 3-sesongers sovepose til rundt tusenlappen. Har blant annet vurdert disse to: http://www.sportsdeal.no/produkter/friluft/soveposer/1155208300/1218097554 http://www.amfibi.no/display.aspx?menuid=10102&prodid=14160#pagep14163 Posen skal brukes til teltturer om vår, sommer og høst, og som sikkerhetsutstyr i sekken på hytte-til-hytte turer om vinteren. Noen som har erfaring med posene over, eventuelt andre anbefalinger i samme prisklasse, temperaturområde og vekt?

Kombinasjonen fint skiføre og flotte høstfarger frister fortsatt på Nordvestlandet. Tirsdag tok jeg turen til Innfjorden i Rauma for å avlegge Skjervan (1545) et besøk. Vinterstid starter en ofte fra fjorden på denne turen. Nå kunne jeg kjøre Gammelseterveien (bomveg) opp til ca. 400 moh. Derifra bar jeg skia i et snaut kvarter, før jeg møtte greit skareføre på omlag 550 moh, rett ved skoggrensa. Ved omlag 750 moh lå det litt nysnø, som snart gikk over til et nærmest perfekt styrelag av tørrsnø. Slik var det videre helt til topps. Etter å ha starta i finvær, skya det fort over. Heldigvis kom sola fram igjen rett før jeg nådde toppen, slik at nedturen gav gode lysforhold. Nok en glimrende høstskitur

Vi er noen venner som planlegger å ta en helgetur, og så tenkte vi litt på området rundt Stryn. Har vært i Hornindalen allerede, men finnes det noe bra plasser ellers rundt Stryn som passer for en helge-tur. En tur med trykk på "tur" og ikke på "topper". På denne tiden av året er det å gå i tregrensen greit også, så kan man ta med presenning for å gjøre turen litt mer sosial På Dnt sine sider ser jeg også at det er en tur fra Stryn til Stranda, men er dette en hard tur? Er oppgitt på 7 timer, men det ser ut til at det går en del opp og ned langs fjell der.

Nå er denne riktignok fra 2006, men legger den anyway. http://www.forskning.no/artikler/2006/desember/1165407176.94

Tur til Gaustatoppen 12. desember 2009 Med nytt skiutstyr som jeg ville teste, og en perfekt værmelding var det duket for en fin dag til Gaustatoppen. Desember er en fin måned å gå på tur på så fremt det er fint vær. Pastellfargene lot seg ikke vente i dag, og en relativt fin soloppgang åpenbarte seg på veg opp bakken mot toppen. Noen skyer la seg over toppen så vi fikk ikke en 360 graders utsikt, men pytt pytt, kan komme tilbake en annen gang for den. Skyene dekte bare de 50 siste høydemeterene så vi kunne egentlig ikke klage Både Sunniva og jeg syntes det var noe trangt i inngangspartiet til turisthytten på Gaustatoppen, da rundt ti andre turister fant ly for vinden der sammen med oss. Etter en god og varm kopp med kaffe og noe spekemat (snart jul ) fant vi ut at det var best å spenne på oss skiene og sette kurs ned mot bilen. Etter en noe ustødig nedkjøring på fjellski (i motsetning til de rundt 30 andre som var på toppen med randonee utstyr) kom vi trygt tilbake til bilen. Vi avsluttet turen med historisk påfyll på norsk industrimuseum på Vemork før vi vendte nesen hjem.

Grunnen til turen: Ble kastet i land fra Røkkes nye kjemperigg Aker Barents pga startopp-problemer og plassbehov for alskens reperatører. Pluss litt kommunetopp interesse. Ble satt til å sitte stanby på hotel i Kristiansund i tre dager men det passet ikke Dag-G noe særlig. Første morgen gikk bussen inn til Batnfjordsøyri, forbi gamle kjente som Kvernberget og Freikampen. Siden jeg hadde god tid så gikk jeg de 6 kilometerene langs E39 til Furulia, deretter 4 km inn til Ulland. Flott natur. Fra Ullaland var det merket sti oppover i krattet. Ja stien den bare dro sin veg og jeg fant den ikke igjen før vegetasjonen lå bak meg på 7-800 moh. Krattskogen på vestlandet kan være stri. Resten av oppstigningen var bratt men en kjempefin tur i vekslende vestlandsvær. 2 x bonus: Snøtinden er kommunetopp for både Eide og Gjemnes kommune. 1 x bonus: Topptur med full lønn har aldri jeg vært med på før. 1 x bonus: Mens jeg var på toppen ringte finansministeren hjemmenfra. Min første lottokupong som jeg leverte inn bare pga grasrotmidlene til det lokale idrettslag, og som jeg aldri hadde brydd meg om å sjekke var gått inn med 47-k. Eneste minus var at fotoapparatet ikke var med på turen. Returen gikk samme veg. Totalt ca 30 km denne dagen med 1027 høydemeter fra hav til topp. Tror de fleste går fra andre siden (Eide), da det kom en tydlig sti opp derifra. Godt besøkt topp i følge toppboka. Dagen etter gikk turen til Molde og Skåla - 1128 moh. Også det en flott tur.

Jeg våknet frisk og uthvilt rundt kl 8 på Krossbu, og forsynte meg med en god frokost mens jeg tenkte på Morten som hadde stått opp adskillige timer før meg for å kjøre fra Valdres. Planen er å spasere fra Ytterdalssæter i Leirdalen ca rundt kl 10. Og fra Krossbu er det bare et drøyt kvarters kjøring; dermed tok jeg meg god tid denne morgenen. Bare to minutter etter at jeg hadde skrudd av tenningen ved bommen på veien opp Leirdalen kom Morten kjørende blid og fornøyd og klar for tur. Etter litt hilsing og rask ordning av sekk-logistikken var vi klare for tur. Men vent; hvorfor er Morten så våt på ryggen? Shit, Camelbak'en hans var ikke lukket ordentlig igjen, og vips så var sekken og innholdet passe dynket. Etter en rask tømming, tørking og ompakking var vi atter klare for tur; riktignok en halv time senere enn opprinnelig planlagt. Men det er uproblematisk, for dagen ser ut til å bli fin, og været skal bare bli bedre utover. Litt sen start er derfor egentlig bare å foretrekke. Vi starter med å forsere bakkene i nord-østlig retning, og tar sikte på der nord-vest-ryggen fra Dumhøe ikke er så fryktelig bratt, slik at vi kommer rundt og inn til Heimre Illåbreen. Lia er ikke veldig bratt, men kratt og lyng krever litt tid. Innimellom blir krattet ytterst nærgående, nærmest en jungel som vi må overvinne. Morten går i shorts, og jeg angrer ikke ett sekund på valget av langbukse i dette terrenget selv om det kan bli litt varmt. Nede i sida kommer to folk til som etter hvert viser seg er to vagværinger som skal besøke Storgrovhø. Disse velger etter hvert et litt høyere rutevalg enn oss, men alt i alt kommer vi omtrent samtidig frem til brekanten av Heimre Illåbreen, før vi der skiller lag for dagen. Terrenget er fint å gå i etter hvert som vi kommer ovenfor den verste kratt-jungelen. Etter hvert blir det litt snø og mer stein, men det aller meste ligger noenlunde fast og høydemetrene går unna i akkurat passelig tempo. Jeg krysser Heimre Illåe litt tidligere enn Morten, som ikke deler min begeistring for hopp og sprett på steiner som er glattskurte av en breelv. Morten finner et fint krysningspunkt på en slags halv snøbru litt nærmere breen. Etter kryssing av breen tusler vi opp til nordenden av brekanten hvor vi setter oss på noen grove steinblokker og tar en liten matpause. Etter å ha fylt vomma med litt drivstoff, trasker vi ufortrødent videre i nordkanten av breen, delvis på morene, delvis på selve breen. I begynnelsen er breen seig, men etter noen hundre meter flater breen betydelig ut og det er veldig greit å tasse innover. Dette er egentlig blåis, men isen har fått et hvitt lag med krystalisert snø på toppen, så den fremstår som hvit. Den er uansett ruglete og festet er godt. På kryss og tvers renner små smeltevannsbekker som er enkle å unngå. Enkelte sprekker er det også, og noen er så vide at vi må traversere litt inn på breen eller ut mot kanten for å finne enkleste krysningspunkt. Etter hvert som vi kommer innover breen dukker dagens turmål opp, både Illåbretinder, Storgrovtind og særlig Storgrovhø ser mektig ut herfra. På høyre siden er Dumhøe voldsom, og fra denne vinkelen ser den faktisk sagtannet ut, selv om den er relativt flat når man er på selve platået. Toppene er nydusjet med litt lett melis og ser svært så attraktive ut nede fra breen. Samtidig kan snøen skape problemer hvis steinene blir glatte. Vi håper at deler av snøen smelter i de partiene som betyr noe innen vi skal opp. I østenden av Heimre Illåbreen tar vi fatt på ura opp til skaret mellom Søre og Heimre Illåbretind. Jeg får assosiasjoner til ura som fører opp til Veoskaret, men opp til Veoskaret er betydelig lengre. Det tar ikke mange minuttene før vi er opp i skaret og utsikten til Galdhøpiggen og Storjuvbreen dukker opp. Her setter Morten seg godt til rette for han har vært på Søre Illebretind før og har ingen planer om å bestige denne toppen som for andre enn 10meters samlere er relativt ubetydelig. Men det er på sørsiden av toppen at skardybden er så begrenset. Fra nordvest er toppen ikke like enkel som man skulle tro. Jeg holdt en rimelig direkte linje rett mot toppen, men enkelte bratte partier samt snø og glatte sva gjorde oppstigningen egentlig ganske guffen, og jeg traverserte flere ganger mot venstre (øst) for å finne enklere veier. Isøksa ble flittig brukt for å dra meg opp der takene manglet, og jeg syntes egentlig hele oppstigningen var svært så guffen. Toppen ble nådd, krysset markert og inntrykkene fordøyd i ca 1 minutt, før returen gikk samme vei, denne gangen med større forsiktighet enn normalt. Det var flere steder jeg likte meg mindre, men ved gode sporvalg kom jeg ned helskinnet. Ca 40 minutter brukte jeg tur-retur søre Illåbretind fra dette skaret. Morten var godt påkledd når jeg kom ned igjen etter å ha blitt rimelig kald under ventingen. Men varmen kom fort når vi begynte på resten av ruta opp til Heimre Illåbretind og videre opp klatrepartiene til Storgrovtind og Storgrovhø. Over Heimre Illåbretind gikk det egentlig veldig greit, ikke mye tidsbruk eller annet å melde om denne. Dernest sto Storgrovtind for tur. På litt avstand kan denne toppen se litt avskrekkende ut å gå fra denne siden. Som med veldig mange andre fjell løser veldig mye seg opp bare man kommer nærme nok. Sånn også med Storgrovtind. Fra Illåbretinden masse fin klyving i fast fjell og ur. Snøen hadde smeltet i gangveien vår, så føret var tørt og fint. Etter hvert som man vinner høyde kommer man til et parti med tre relativt vannrette striper i fjellet, som skyldes et lag av en annen bergart; hvilken aner jeg ikke. Jeg legger geologien helt til side, men konstaterer at stripene uansett er synlige på langt hold, og dessuten fungerer godt som fine markeringer eller holdepunkter. "Cruxet" på ruta er nemlig mellom de to første stripene. Ved hjelp av rusling og stedvis klyving kom vi opp til første stripe. Her anla vi standplass. Jeg ledet opp en lengde på 4-6 høydemetre mens Morten sikret. Her var det festet et par rapellslynger som jeg kjekt brukte til min standplass når jeg sikret Morten opp. Selve klatringen var svært kort og egentlig ikke særlig teknisk, men ettersom evt fall ville være fatalt pga utsatthet er sikring her egentlig å anbefale. Når dette partiet var forbi, var det kurant klyving til toppen av Storgrovtind. Fra toppen av Storgrovtind begynner endelig utsikten å bli svært bra, og også mektige Skarstind minner mer om en fjelltopp enn bare en svart vegg som den tidligere har vært. Herfra ser vi også større deler av ruta vi fulgte for noen år siden når vi gikk Svellnosbreen rundt, og Ymelstind og Storjuvtind er flotte fra denne siden. Dessuten kan vi nå kaste ett blikk på ruta videre mot Storgrovhø. Denne skal heller ikke være av det vanskelige slaget, men på avstand kan mye virke komplisert. Først en halvbratt nedstigning, delvis på snø. Litt forsiktighet her, men alt går knirkefritt. Deretter traverseres et relativt flatt parti bortover, før oppstigningen igjen kan begynne. Cruxet her ligger helt på begynnelsen av oppstigningen, der en kort hammer skal overvinnes. Vi anlegger raskt en standplass og undertegnede forserer noen få høydemetere, før standplass anlegges og Morten følger etter på slakk line. Ikke dette heller spesielt teknisk komplisert og ruta gir seg egentlig selv. Her hadde vi nok gått opp uten tau også, men når vi først har dratt det med oss hele veien, kan vi godt gjøre ting ordentlig. Et evt fall vil også her ikke bli tilgitt uten betydelige represalier, og det er godt med den ekstra tryggheten det gir. Man klatrer dessuten ofte sikrere og bedre når man vet at et fall er ufarlig, så sånn sett er sikring gunstig. Etter klatrepartiet fortsetter et stykke med nydelig klyveterreng før vi når toppen på Bakarste Storgrovhø ca kvart på seks. Da har vi altså brukt drøyt 7 timer sålangt, inklusive venting og fotopauser. På storgrovhø innvilger vi oss en liten pust i bakken, fotoapparatet går varmt og sjokoladen får ben å gå på. Oppe på Storgrovhø er det rent vinterlig, da snøen ligger pent bredt utover som et litt hullete teppe. Herfra er det bare enkel spasering til Fremre Storgrovhø før returen ned bakken fører tilbake til Ytterdalssæter. Dermed kan skuldrene senkes ørlite, og tauet pakkes på sekken igjen. En halvtime senere står vi på Fremre Storgrovhø og nyter utsikten til Veslepiggen, Løyftet, ned Bøverdalen, samt Skarstind som herfra endelig kan vise frem Nåla også. Den har vært helt usynlig inntil nå. Nautgardstind ligger midt i Løyftet og jammen dukker også Styggedalsryggen opp over skylaget også. Nå var det jammen fint å være på tur, gitt. Etter litt intens fotografering starter vi på nedoverbakkene. Det viser seg at store deler av returen, i hvert fall nesten helt ned til brefronten kan gjøres på snøbakker. Snøen er fin og passe myk å gå i, og etter hvert springer vi nedover. Høydemetrene svinner raskt og etter kun kort tid er vi nede på ca 1700. Der styrer vi litt mer i vestlig retning og holder ned til i ura på vei ned mot Heimre Illåbretind. Fra brefronten legger vi ruta tilbake omtrent i samme spor som vagværingene hadde gått opp, altså noe høyere opp på ryggen mot Dumhøe. Her finner vi ytterligere noen snøfelter, og her sklir vi vakkert nedover på bena, tilsynelatende kontrollert med høyre styrearm omtrent i vater. Etter å ha seilet ned snøen kommer vi snart ned på nedsiden av ura der jordsmonnet overtar og gress og kratt regjerer. Vi legger bevisst ruta litt annerledes enn oppstigningen, og prøver på den måten å unngå de verste krattskogene som virkelig var plagsomme på vei opp. Men på vei ned har vi overblikket og da er det lett å ta ut ruta. Ytterdalssæter nås ca kl 20, etter omtrent ni og en halv time på tur. Morten spådde 10 timer, men glemte å ta høyde for de utrolige snøbakkene vi fulgte ned igjen. Jeg velger derfor å la denne tvilen komme tiltalte til gode, og gi honnør for presise tidsanslag! En flott tur i flott tur-terreng, en nydelig dag med mange fine bilder og fem nye topper i sekken. Kan ikke be om mer!

Hei! Endelig så værvarslet for lørdag brukbart ut. Vi bestemt oss på fredagskveld at vi ville stole på meldingene! Kl. 04.00 reiste vi avgårde. Mye skyer på himmelen og vi var litt usikre...Oppover dalen klarnet det opp og det så ut til å kunne bli en kjempefin dag!! Desverre da vi kom nærmere Lom kom skydekket tilbake. Var klar med sekkene på ryggen kl. 07.30 og langet innover mot Svellnosbreen! Det var melis på toppene og det var tåke på toppene....ikke slikt vær vi hadde håpet på. Gikk forbi det lille vatnet under breen og var klare til å gå opp på snøen etter 1,5 timer. Høyde her er vel 1800m. Snøen var grei å gå på og vi kom oss opp på kanten og så renna som gikk opp til ryggen!! Opp her var det hardere og isøks og stegjerna bla tatt i bruk! Det gikk kjempefint og ingen problemer, bare moro! Nå var det ca. 5-10 cm snø fra denne høyden og det hele så litt bustete ut. Fryktet rapellen ned fra Midtre og tenkte på dette da vi gikk videre oppover mot Midtre Tverråtind på 2302m. Ekkelt med snø på/mellom steinene, men vi kom oss greit opp på toppen. Mye enklere enn jeg forestilte meg før starten. Nå var været rimelig trasig. Litt snø i luften og mer tåke. Det så absolutt ikke moro ut da vi så stupet mot skaret mellom Midtre og Store. Vi vurderte og kikket ned på snø/isbelagte steiner. Bratt, og vi så ikke hvor rapellfestet var. Skikkelig ekkelt bare ned på hylla og vi fant ut at vi droppet det pga forholdene. Besluttet å gjøre et forsøk på å gå en del tilbake igjen og ned i sørflanken. Vi gikk vel ca midt ned i ura og valgte så å gå bortover i flanken. Det var ingen søndagstur vil jeg bare ha sagt!!! Mye stein, klyving, kryssing av bratte snørenner, sva og ikke bra sikt!! Det gikk seint og skjønte at målet med å ta med oss Lindbergtind, Svellnosbreahesten, og de to småtoppene vest på ryggen nok ble uaktuelt idag!! Får heller ta disse på en vakker solskinnsdag på ski i april/mai. Det ble mye slit og klyving på snøbelagte steiner oppover på ryggen mot Store. Sekkene ble satt igjen og vi tuslet bortover ryggen i tåka bortover mot Store Tverråtind 2309m. Endelig! Vi har vært her, men ikke i slikt vær vi hadde drømt om denne dagen! Kanskje litt greit å få bryne seg litt i dårlig vær og forhold også! Fikk iallefall tatt noen bilder tross alt og glemmer aldri denne turen! Etter en god matpause tok vi fatt på steinura nedover mot Tveråbreen. Skikkelig ulendt kan man si og glatt. Full konsentrasjon ned her. Herlig å komme ned på flata og gå på fine snøflater. Etter å ha lest her på forumet om et skummelt svaparti ved enden av breen grublet jeg litt på dette mens vi gikk nedover. Det viste seg at dette ikke var noe problem overhodet og vi kom oss greit og raskt ned på snillere terreng. Kom oss raskt over moreneryggen og skulle krysse elva! Kom fram litt nedenfor de små bruene og tok sjansen på og "kaste" oss over et par av elveløpene. Kompisen skulle hoppe over det ene og landet på en glatt stein og gikk rett på ryggen i kanten på elva!! Sekken tok av for fallet og han ble kun litt våt! Siste elveløpet tok vi brua over....Godt å komme på skikkelig sti igjen! Ankom Spiterstulen kl. 18.15. En grei tur! To nye topper,-dog ikke så mange som vi hadde håpet!! Likevel fornøyde siden forholdene var vanskelige idag!

Jeg og mannen min har veldig lyst til å nyte høsten på fjellet, og tenker da å ta med oss ungene på fjelltur. Vi har ikke bil, så vi er til dels avhengig av buss/tog til startpunkt. Ungene er kjempeflinke til å gå, bare det ikke blir for langt.

Jeg lurer på hvor god plass det er i innerteltet. Jeg er ca 184 cm. Vil jeg kunne sitte oppreist?

Tittel sier vel det meste. Er det noen som har noen ca formening om hvor langt den sender under "normale" forhold, dvs litt kupert og en god del busker og trær.

Hei, Har noen forslag til en tredagers (to overnattinger) teltur i Jotunheimen/Jotunheimens forgård? Vi er middels fjellvante, men har stort sett gått fra hytte til hytte. Nå ønsker vi å prøve teltlivet og starter med en liten tur. Jeg antar at etappene bør være mellom 10-15 kilometer, noe mindre hvis terrenget er krevende. Fiskemuligheter er et pluss, men absolutt ikke noe krav. Vi vil kunne starte relativt tidlig dag 1, men er avhengig av buss til Oslo på kvelden dag 3.

Hei. Min far og jeg hadde tenkt til å ta en fjelltur på Vestlandet rundt den 15. juni. Vi har planer om å gå i en tre til fire dager og vil gjerne oppleve det vakreste vestlandet har å by på. I fjor gikk vi opp Aurlansdalen, det var en fin tur, men trodde faktisk at det skulle være enda finere. Begge to er i god fysisk form, men er ikke interessert i å gå på topper hvor man må ha med seg tau og lignende. Har dere noen fantastiske turforslag? Sendte en mail til Bergen turlag og stilte dem det samme spørsmålet. De anbefalte: Hjølmo- Hadlaskard-Stavali- Kinsarvik. Hva har dere å si om den turen? Håper på mange gode forslag Mvh Martin Hauge

Målet var opprinnelig å dra til Røros for å oppleve skikkelig kulde. Klimaendringene ville det dog annerledes. Målet ble å tilbringe seks dager alene på et fjell øst for Bergstaden, om ikke for kuldens skyld, så for å bli bedre til å takle det å ligge i telt vinterstid. Jeg er ganske grønn på det feltet og føler meg altfor usikker til at det er komfortabelt med tanke på lengre turer. De to første dagene tilbrakte jeg på samme sted bare noen kilometer fra byen. Årsak: influensa. Dernest begav jeg meg opp på vidda, hvor jeg også tilbrakte to dager. Årsak: latskap. En form for kulde gjorde seg nå gjeldende. Den femte dagen våknet jeg til minus 15, hvilket var nok til at jeg under leirbrytningen begynte å fryse så mye på mine tær at jeg til slutt – etter å gått på ski og hoppet rundt en halv time – måtte ta av skoene for å yte manuell assistanse med hendene. Det funket. Hva gjorde jeg feil? 1) Jeg varmet ikke opp støvlene over primusen (de var derfor like kalde som luften). 2) Jeg hadde ikke hatt sålene i soveposen. 3) Jeg brukte dampsperre (plastikkposer) og skapte dermed en termoeffekt(?) som forverret det faktum at jeg ikke hadde varmet støvlene opp. God lærepenge, jeg er veldig glad det ikke var tredve minus. Støvlene mine er et par Varg Morgedal. Størrelsen er ikke stor nok til at det er plass til noen tovet ullsokk, kun ett par tynne ullsokker kombinert med ett par tykke ullsokker og eventuell dampsperre. Dessuten er sålen veldig stiv, hvilket gjør at bøyingen av fotbladet blir mindre enn den kunne være (Alfa Skarvet har f.eks. en veldig myk såle, men den er til BC-binding) og dermed blir foten vanskeligere å varme opp. Nest siste dag gikk jeg en 7 kilometer med pulken på vidda før jeg slo opp teltet på et vakkert sted i skogen et par, tre kilometer fra byen. Siste morgen var det 17 minus og jeg følte vel at dette var vinter, uaktet klimaendringer. De første dagene lå temperaturen rett under null. Dette var god trening, også med å dra pulk, noe jeg ikke er vant til. Forøvrig tror jeg at jeg har funnet ut at jeg vil gå til anskaffelse av en hund, og rasen må bli Alaska husky.

Hei! Har tenkt å kjøpe meg et nytt 4 season telt. Tenkt på Helsport Rondane 3. Er dette et okey telt? Erfaringer? Jeg skal også bruke det mye på snau fjellet om vintern. Funker dette teltet da? det er jo ikke stormmatter på det, men så lenge jeg bruker lange snø plugger burde det vel fungere? Stengene burde vel holde? Eller burde jeg få sydd på stormmatter? Magnus