oyvindbr

Usikker på om jeg får anledning til mer enn et dagsturprosjekt før ferien min som starter 12.juni, men om en dagstur kan la seg gjøre så blir jeg mer enn gjerne med på Telemarkstur

Det er en berikelse å mestre klatring, ikke mange bildene man trenger å se før man blir overbevist om det. Litt klatring skal det bli på meg i livet, men sånne storvegger får sånne som dere ta dere av. Gygrestolen har jeg vært i nærheten av i september 2004. Vi kalte det for Gygrestolen der vi gikk til topps, men vi måtte ha hoppa over en god del riddersprang sammenlagt skulle vi kommet oss på den virkelige Gygrestolen. Imponerende var den å se på iallfall! Skikkelig pent terreng i traktene også. Søt bikkje der nede i Kodal også gitt

Telemark fortsetter å overbevise. Mange potensielle helgeturmål framover bare jeg får somla meg til å skaffe meg bil. Men Knarren har jeg vært på, flere ganger til og med! Det hadde seg sånn at ene tremenningen min bodde i Lunde fra sommeren 2001 til jula 2007, eller rettere sagt, han jobba seg ihjel der borte på Svenheim Møbler. Han var iallfall ofte oppom Knarren, eller Knurpen som han likte å kalle den. Hver gang jeg var på besøk tok jeg en tur opp dit. Ble ikke så verst trening av det. Stien opp startet jo akkurat på motsatt side av veien i forhold til gårdsveien hans.

Den brekryssinga du nevner var jeg nervøs for også. Eller skal jeg si livredd? Veobreahesten var et mulig mål for turen sist helg, men etterhvert begynte jeg bare å fantasere om fæle sprekker som plutselig åpenbarer seg rett under der man står. Kronglete breer som rundt Veobreahesten og oppunder Leirhøe tør jeg ikke å begi meg utpå uten å være i taulag. Da var det tryggere på Stølsmaradalstind, til tross for brekryssing til Østre Ringstind, det er jo i det minste en vanlig rute. Å skulle gå usikra på bre får meg til å skjelve og tenke på hvordan det vil bli for familien om det går til helvete med meg, blir jo reint tårevått det der... Jeg ønsker rett og slett å være pysete jeg. Artig at du gikk rett over plassen vår, men sånn måtte det jo nesten bli, ikke så lett å omgå den akkurat. Hadde vi hatt stegjern og isøks hadde vi kanskje kommet lenger, men jeg foretrekker nok barmarksføre på Skarvflytindan. De spora du nevnte som gikk ut til venstre før Midtre stussa vi litt på også. På en måte så det ut som en grei omgåelse, men vi regna med at det ville være styggbratt på nedsida, mye verre enn det ser ut på avstand. Regner med at en utglidning ikke er noe alternativ der. Ellers så fortjener jo Storsmeden knallvær. Når alt kommer til alt så var det nok turen på Storsmeden i fjor som var den mest perfekte turen min i fjor rent værmessig. Skikkelig kremtopp er den også

Stordal kommune er skikkelig spennende, trenger ikke flere spark bak for å forstå det. Jeg skulle jo liksom til Sunnmøre denne våren, akkurat som jeg skulle til Rondane i januar og Rendalssølen i februar. Jeg bør ikke skrive hva jeg planlegger å få til, virkeligheten blir som regel anderledes. OT: Nå har jeg begynt å bruke utilnærmelige Lyngstopper som passord på jobben fordi det ikke er vits i å bruke topper jeg snart ønsker å stifte bekjentskap med til sånt bruk. Det ligger ingen symbolikk i det, det bringer ikke lykke å satse på passord som feks skruv1584 eller leir2330, jeg kommer ikke dit av å fokusere ekstra på de toppene. Men jeg kom meg til Sunnmøre på topptur i fjor, og akter å få til det samme i løpet av dette året også

For meg vekker Josten på langs marerittaktige minner... Det skyldtes dårlig vær og dårlige klær, men gode klær hadde bare gjort turen mer komfortabel, ikke til en større opplevelse. Det verste var en matpause hvor det snødde vannrett, og snøen var våt. Buksa fikk raskt store våte felter, og på den tida (2003) presterte jeg å gå med bomull innerst! Å begynne å gå igjen var som å vende tilbake til livet. Fråtsa ikke akkurat i friluftsklær da. Husker best hvor glad jeg var for å være ferdig med turen hvor ingen av oss hadde sett noen verdens ting, men funnet fram ved hjelp av GPS. Et godt minne har jeg likevel, kveldsturen fra første leir opp på Kjenndalskruna, da var det fint vær, men litt vel disig. Dette var en mye flottere tur ser jeg av bildene! Men skyene klarte ikke å ligge unna gitt... Dere får ha en god skipinse! Sjøl har jeg skauavtale, men det er jo fint det også.

Moro Det var jeg som hadde BC-bindinger ja. Jeg har ikke fått somlet meg til å gjøre noe med chillibindingen som røyk i Rondane i januar. Uansett så blir jeg aldri en skiboms. Kunne vært moro å prøvd sånt verstingutstyr en gang, men jeg forblir nok ei kløne likevel. Og skikjøring er bare 5% viktig for meg på sånne turer, kanskje mindre også. Fjellturen er det viktigste!

PS: Bilder kommer fra Sondre eller Bjørn-Even, kameraet mitt er ødelagt, og det nye jeg har fått har jeg ikke fått tid til å sette meg inn i...

Jeg møtte altså Sondre og Bjørn-Even i Lom seint torsdag kveld. Lenge i forveien hadde jeg hatt store planer for denne lange himmelspretthelga, men i bakhodet hadde jeg en mistanke om at sånn skulle det ikke gå. Været blir jo som regel dårlig rundt 17. mai, i likhet med påske er det jo omtrent sånn at man 10 år i forveien vet at det blir masse regn, sludd og snø rundt 17. mai. Husker det var fint hele 17. mai 1998, så unntaka finnes... De to toppovernattingene i Gjendealpene helga før ble på en måte kompensasjonen for tap av 4-5-dagersturen som skulle være denne helga, så jeg skal ikke klage. Hadde vel egentlig lagt vekk tanken på mer Jotunheimen denne våren, og funderte blant annet på ei natt på Raudbergnuten eller noe sånt, men så ringte Sondre onsdag ettermiddag og fortalte om mulig knallvær på fredagen. Han skulle på tur torsdag også, men så spontan hadde jeg ingen mulighet til å være på hjemmebane. Det ble til at Sondre og Bjørn-Even skulle bruke gråværsdagen på torsdag til å bestige alt av hoved- og sekundærtopper på Styggehøe og Lindbergtinden, og så skulle jeg slutte meg til for å være med på fredagsturen til Stølsmaradalstind og Østre Ringstind i strålende sol. Sondre og Bjørn-Even sov i bilen på parkeringsplassen ved en barnehage et stykke unna sentrum. Jeg la meg til på lekeplassen bak et gjerde. I mitt stille sinn håpet jeg at hele barnehagen hadde tatt langfri, hva er nå vitsen med å klemme inn en vanlig arbeidsdag på fredag når det er himmelsprett på torsdag og 17. mai på mandag? De bange anelsene om at dette var ønsketenkning slo til et par ganger i form av drømmer eller kanskje mareritt som jeg våkna av etterhvert, men rundt klokka 7 var det alvor. Først en bil som parkerte i nærheten, så flere, og etterhvert diverse stemmer i bakgrunnen. Så ble aggregatet i det store bygget slått på. Jeg prøvde å ligge urørlig og håpe det beste, men da jeg hørte noen skrike/sutrelyder fra en småunge bestemte jeg meg for å komme meg vekk. Orka ikke å bli sett på som en uteligger, sjøl om de sikkert er vant til litt av hvert fra fjellturister i Lom. Etter endel somling med overlegg fordi det både er godt å slappe av, og fordi været var grått, kom vi oss avgårde en stund etter kl 11. Jammen var det mye biler og folk ved Krossbu og Turtagrø. Ikke ideelt for en som meg, egenlig ikke for Sondre eller Bjørn-Even heller. Vi foretrekker positiv ensomhet, eller skal man si ensom majestet... Ved en skarp sving nær Murane parkerte vi bilen og kom i gang med selve skituren. Det startet svært så lovende, sol fra skyfri himmel over oss, og skysystemene i nærheten ble mindre og trakk seg unna. Austabotntindmassivet så flott og forlokkende ut, og Bjørn-Even ga høylydt uttrykk for at han gledet seg enormt til å stifte bekjentskap med disse toppene. Etterhvert som vi nærmet oss bandet mot Gravdalen mista vi toppene av syne pga terrenget som lå mellom oss og dem, men vel oppe så dukka de opp igjen fra en enda flottere vinkel. Nå lå også trauste Stølsmaradalstind rett forut. Traust, tung og klumpete er den fra denne vinkelen, men det er jo også noe av sjarmen med fjellet at toppene har så mange ulike sider. Gjensyn med kjærestetoppen er jo alltid koselig. Jeg vil alltid kalle Stølsmaradalstind for kjærestetoppen min sjøl om jeg vet at det er normalt å himle med øya av sånne uttalelser, spesielt når de gjentas til det kjedsommelige. Men blir man lei er det jo bare å klikke seg tilbake og heller finne en ny turartikkel. Om Stølsmaradalstind ikke er elegant herfra som fra Stølsmaradalsbreen, Ringsskaret eller Gravdalsskaret så er den kanskje desto mer massiv. Rett og slett ikke traustere enn at det kan gå et støkk i enhver bare ved tanken på å skulle ta seg opp dit fra innerst i Gravdalen. Her er det en brei og bratt nedre snøflanke som i overgangen mot den øvre og mye slakere snøflanken ender i et styggbratt parti. Et kort parti riktignok, men med et ganske stort stup like under. Jeg tenkte på Midtmaradalsflanken for nesten nøyaktig et år siden, men dette var ikke fullt så ille. Uansett er det både fullt mulig og fullt lovlig å bli redd her, men ikke så redd at man blir paralysert, da blir det jo farlig! Etter en god rast under dette partiet kom vi i gang med sportråkkinga, og da det ble som brattest tok Sondre over siden han hadde vært forutseende nok til å ha med isøks. Med rolig og veloverveid tråkking og hakking banet han vei for oss alle, og det hele var ganske raskt overstått. Nå gjensto bare noen sikksakk-bakker før vi kom til skaret mellom vesletoppen og stortoppen. Her satte vi fra oss skia og gikk til topps. Været hadde i mellomtida degenerert til å bli til skiftende skydekke, spesielt drivende skodde. Sola var i høyeste grad tilstede, og Austabotntind viste seg i all sin prakt på en måte man ikke ser den fra Store Ringstind. Derfra har man jo det klassiske motivet av Store Austabotntind, men fra Stølsmaradalstind ser man også den herlige buen med sørtoppene og hengebreen under. Rått, flott og nydelig Men utsikten mot nord og øst var ødelagt. Her var toppene over 2100 moh inni skodda. Og jammen forsvant ikke Austabotntindane også etterhvert. Sånt gjør vondt langt inni hjerterota mi, for det å kunne se alle toppene under endeløs blå himmel og sol er min hovedmotivasjon for å samle på dem. Men dette kunne jo ikke Sondre og Bjørn-Even noe for, så jeg klagde min nød med glimt i øyet etter beste evne, trur ikke så mye dårlig stemning ble spredd rundt. Sondre fikk meg til å kysse varden på godtoppen min mens han tok bilde. Gode, gamle Stølsmaradalstind! Dette var mitt syvende besøk. Det blir flere, for jeg må jo ha knallvær her igjen. Og selv når det skjer blir det nok flere besøk. Vi gikk oppom vesletoppen, men det var ikke mye sikt nå. I knallvær er vesletoppen obligatorisk, for den har blant annet et flott motiv av Store og Midtre Ringstind på hver side av stortoppen. Det bar etterhvert utpå Stølsmaradalsbreen. Herfra er jo Stølsmaradalstind en estetisk nytelse, og stupet fra stortoppen er gedigent. Bjørn-Even mener det overgår stupet på Bukkehøe Jeg er usikker, men hvem vet, kanskje har han rett. Han hadde jo et bra sammenligningsgrunnlag siden han hadde vært på Lindbergtind dagen før. Vi nådde foten av Østre Ringstind, satte fra oss skia og labbet oppover den bratte flanken. Med veloverveide skritt gikk det uten problemer. Men nå var alt grått, det var ikke håp engang når det gjaldt været. Inntil videre hviler det en værforbannelse over meg på samtlige Ringstinder. En dag blir den brutt, men når er ikke godt å si. Resten av turen ble et slags pliktløp. Vi var også spente på returen som vi hadde tenkt å legge ned flanken mellom foten av Stølsmaradalstind og øvre del av Gravdalsryggen. Kunne det bli en gjentakelse av Sondres "Midtmaradalsmareritt" fra desember? Neida, dette løste seg heldigvis greit vekselvis med ski og til fots. Nå var det ingen sol som kunne utløse flere ras heller, så vi følte oss trygge hele veien. Vel nede beundret vi den golde, øvre Gravdalens voldsomme omgivelser, og mens praten gikk var vi snart oppe på bandet hvor det bar utover mot Murane. Bortsett fra ganske råtten snø siste del var dette veldig morsomt. Sola kom tilbake her nede, og det slake terrenget gjorde sitt til at selv jeg kunne kose meg og la det stå til på ski i stor fart. Det tok ikke lang tid før vi var nede ved bilen igjen. Klokka var nå ca 21.30, og det ante meg at det ville bli ei natt med lite søvn, men kanskje desto mer bilkjøring. Været burde vært bedre, flere ganger tenkte jeg "Du jugde du!" som Trond Kirkvaag har sagt det, med for min del en klar adresse til både yr og storm. Men så lenge det ikke var nedbør og vind så var turen tross alt spennende og interessant, spesielt turen opp til Stølsmaradalstind fra Gravdalen. Og ikke minst var Sondre og Bjørn-Even et hyggelig turfølge. Takk for turen

Jo takk for det! Er litt usikker på hva jeg skal mene om snøforholda om halvannen uke, men vil tru at en skitur er fullt mulig. Om man må sette igjen skia her og der på vei til topps gjør jo ikke så mye. Syns det var en god del snø egentlig, skjønner ikke helt alt snakk om at det har vært så lite snø i fjellet i vinter. Men det kan jo rett og slett være at våren har vært forholdsvis rik på nedbør, og det har jo vært såpass kjølig at det kanskje ikke har smelta så mye. Det begynte å bli litt bart her og der i liene på begge sider av Leirungsåe nær munningen av dalen, men ellers syntes jeg det var rikelig med snø. Vi var ikke så langt unna Raudhamran på veien innover nei, vi starta fra et par svinger overfor Heimdalsmunnen. Har hatt fine vårskiturer i området før så seint som første helga i juni for tre år siden, og sjøl om det da begynte å bli veldig mye bart så var ski eneste fornuftige fremkomstmiddel i øvre del av Leirungsdalen. Kan jo legge ved den rapporten her, så kan du se av bildene hva som eventuelt kan vente. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8818&highlight=vestre+leirungstind Har en mistanke om at det vil være mer snø igjen i pinsa enn det var i starten av juni 2007, så det er nok bare været det står på. God tur

Heldigvis hadde jeg en god sovepose. Den tåler visstnok 35 minus, men 25 minus er komfortgrensa. Skulle helst brukt en duk over, men den var i ponchomodus, og med bruksanvisninga hjemme gadd jeg ikke å vikle meg inn i problemer med diverse glidelåsstyr, så jeg sjanset på at soveposen holdt noen timer til. Det gjorde den også. Ganske luftig plass, men ikke verre enn at man virkelig må gå inn for det om man vil forulykke på begge sider. Ja toppovernattinger står for meg som toppturenes øverste hylle!

Gratulerer så mye, dette var spennende lesing! Spesielt etter at jeg fikk en aldri så liten smakebit på 4- klatring med dere på Bera klatrefelt sist uke. Sjøl om jeg er milevis unna det dere opplevde nå så har jeg litt mer forståelse for hva som skjer, og får fulgt bedre med på skildringene enn om jeg aldri hadde prøvd noe lignende. Det må ha vært mye adrenalin og ikke så rent lite angst inni bildet. Jeg trur nesten at man må oppleve et fall og merke at tauet holder for å bli tryggere i forhold til å prøve ut trinn og tak og det å strekke seg litt lenger. Er litt av noen omgivelser på de toppene, skikkelig innestengt med svære Skarvflyløyfttind rett imot! Kjenner meg igjen i Bjørn-Evens skifrustrasjon på nedturen. Sjøl falt jeg bare en gang merkelig nok, men det var nære på ved flere anledninger. Jeg klarer ikke å se for meg hvordan jeg skal klare en lang serie med telemarksvinger ned ei hard og bratt fjellside.

Hva skal man si etter en sånn tur bortsett fra å takke for turen Det begynner å dra seg til nå, så å operere med 3 på topp eller 5 på topp-lister skal en være varsom med. Det har jo blitt så mye flott etterhvert. Men den morrastunden på Tjørnholstind er uten tvil helt DER OPPE! Om Stølsmaradalstind er kjærestetoppen min så er Tjørnholstind "barndomstoppen" min. Første toppen jeg kom på var Steinflytind i juni 1992, og vi visste ikke at det bare var fortoppen. Vi nøyde oss med Steinflytind fordi det så såpass vrient ut videre, og hele gjengen var for lat til å gå ned og skrå videre opp. I åras løp har jeg vært på massivet 6 ganger, 5 ganger på begge toppene. Og Tjørnholstind skuffer aldri! Det er så flott og luftig der oppe, egga tar seg godt ut både fra Steinflytind og hovedtoppen. Gjendealpenes kjerneområde fenger som bare det, og jeg gikk ikke lei av utsikten et sekund. Ofte blir man jo mett etter det første magiske kvarteret. Jeg tenkte over en god del ting på toppen ("Jøss, kan du tenke?" som nabokompisen sier). Om alt dette "barndomsopplegget", på Fønhus og Reinsbukken på Jotunfjell, og på tragedien som hendte ved Steinflytind i fjor sommer. Sjøl hadde jeg det helt topp nedi kuldegropa mi, med det digre berget som skjermet meg fra det ca 400 meter loddrette stupet mot Nordre Tjørnholet. Nesten altoverskyggende var tanken på hvor godt det var å være i Gjendealpene igjen. Gode, gamle Gjendealpene! Hit lengter jeg hver vår. Hurrungane er flottest og villest og har Gjertvasstind og søte Stølsmaradalstind og alt det herlige der, men om noen sier at Gjendealpene er Jotunheimens fineste område så sier jeg meg helt enig. I villhet og skjønnhet er de en god nummer to i Jotunheimen, og i tillegg er området større, og kløner som meg kan boltre seg lettere enn i Hurrungane. Sjøl om man stort sett er i Vågå kommune er også Valdresstemninga til å ta og føle på... Hadde ikke tenkt over det før, men siden jeg for drøye to år siden fikk Rendalssølen på hjernen var det moro å kjenne den igjen langt der borte i nordøst under soloppgangen også. Rondane var jo trolske så det holdt. Været i Jotunheimen denne helga var på ingen måte bra nok for meg, men det geniale med å overnatte på topper er at man får det perfekte været likevel. Så degenererer det utpå dagen, men det gjaldt stort sett bare for resten av heimen, Gjendealpene kunne meske seg med sol og blå himmel helt til vi dro videre fra Tjørnholstind. Timetringene nord for Tjørnholstind er mer enn bare samling, de gir nydelig utsikt mot hovedtoppen. Og det er blytungt å ha en toppbestigning med tung sekk bak seg, for Søre Skarvflytind var vond å komme på. Resten har jo Jan Petter greit oppsummert, og på mange måter ble jo leiren her en enda større klassiker! Resten av Skarvflytindan kommer jeg tilbake til på barmarkføre. Moro var det også å se Søraustre Skarvflyløyfttind-gjengen i fugleperspektiv fra Oksle. Tusen takk for en legendarisk tur Jan Petter!

Denne rapporten måtte jeg bare hive meg over med en gang jeg slo på pcen på kontoret. Toppovernattinger, eller iallefall nesten, er kremen av fjellopplevelser! Å både sovne og våkne til en enorm utsikt er så rått, spesielt det å våkne til den, at det blir omtrent håpløst å beskrive det man føler med ord. Og det er helt klart viktig å ha viljen til å bære med seg endel ekstra vekt, da får man jo tilbake minst det tidobbelte når det er tid for avslapping i leiren.

Det var jaggu flott oppi traktene her! Fine områder jeg skal passere når jeg om få år forhåpentligvis går på ski fra Breistølen og hjem til hytta i Finnemarka. Utsikten mot Hardangervidda fikk langturdrømmen på gli.

Ja skauen går helt til topps her. Masse grunnfjell på sørlandet, det er vel derfor det kuperte terrenget der blir såpass spektakulært, litt sånn sørvest-Telemark.

Ingen bilder pga at jeg ikke hadde kamera. Men det kan være på sin plass med en liten rapport om en kosetur også. Man skal jo ikke bare slite seg ut hele tida når man er på tur heller. Det konkrete stedet vi var på trenger ikke å utdypes spesielt, dette blir snarere en hyllest til skauen, som jeg som kjent liker like godt som fjellet. Av respekt for naboens syn på saken holdes leirplassene våre hemmelige, for alle vet jo hvordan det har gått med feks Femundsmarka etter at Monsen-DVDene kom. Og jeg deler i høyeste grad naboens syn! Det er noe eget med en vårtur i de østlandske skogstrakter. Man er mye mer avslappa på forhånd enn på midtvinterturer hvor man vet at det blir endel hardt arbeid pluss frysing og snøgraving. Ikke det at det ble så mange utenetter i vinter, men to flotte netter i Finnemarka ble det. Nå er det vår og varme som gjelder. Bekkene klukker eller suser, alt etter størrelsen. Sola lyser opp så det blir en fryd for øyet å se kontrasten mellom grønne og velduftende gran- og furutrær og snødekket som fortsatt ligger der. Det kommer til å ligge en stund til om det ikke snart kommer en varmebølge. Bokfinken lager de lydene jeg ofte prøver å herme etter, og det er et sikkert vårtegn. Innimellom høres ringdua også, en fugl som til tross for sin ganske småtragiske låt (dette skyldes internhumor i nabolaget) er en skikkelig stilig skapning. Med dette som ramme går vi rolig innover på ski med feller og ganske tunglastede sekker, naboen og jeg, og selvsagt Rime, den søte og ikke minst merkelige blandingsbikkja, en grønsky (grønlandshund og siberian husky). Etter noen få kilometer går vi ut av løypa og litt opp i terrenget et sted. Litt krongling blir det helt til vi kommer til en av naboens gamle leirplasser. Den ligger ganske fritt mellom lave furutrær med Blefjell som blikkfang på mye nærmere hold enn det vi er vant med fra Finnemarka. Her ser man jo tydelig Veslebleplatået også. Lifjell lokker enda lenger sør. Norefjell og Vassfarfjella avslutter synsranden i nord, og været bak der er foruroligende bra, det må bety at det er knallvær i Jotunheimen også, men men... Det skal jo ikke være så fint i morra i Sør-Norge likevel, og dermed går jeg ikke glipp av en evt ultimat toppovernatting, og her er det jo nydelig uansett! Vi rusler en fin kveldstur i det småkuperte terrenget, avslappende for meg, men strevsomt for naboen som har bikkja å holde styr på. Hun drar alt hun makter ned de verste brattene og skal helst på feil side av hvert eneste tre eller hver busk. Etter endel obligatorisk banning går det i orden. Vi gir oss tid til å nyte nye utsikter og utforske gransøkk, og mimrer om tidligere turer og leirplasser. Tilbake i leiren igjen fyres bålet opp, og det blir skitprat og usunn mat. Framtidige turplaner utveksles og diskuteres. Bikkja får litt oppmerksomhet iblant, enten den brukes som nakkepute, kløs under haka eller blir med på vårt husky/ulvehylekor som vi setter i gang med for å få henne til å henge seg på med sine høyst merkverdige og maskuline lyder. Den bikkja gjør stort sett skam på polarhunden, hun lager sine helt egne lyder, og er verken smidig eller elegant i bevegelsene. Det eneste hun ikke gjør skam på er utseendet, og når vi forteller henne det med for naboens del en tilgjort barnslig stemme logrer hun og ser oss i øya som det "villdyret" hun er og "uler" klønete for å vise sin stolthet og glede. Det slår oss at vi er i Dagfinn Kolberg-land , og siden han er en svoren tilhenger av Neil Young skrur naboen på mobilen sin og setter på Youngern på mp3en. Etterhvert går det over i Johnny Cash, som naboen er helt hekta på for tida. Egentlig er det feil å tukle med skauens stillhet, men på moderat lydnivå i diskré omgivelser sørger det for god stemning ei lita stund. Før vi vender tilbake til skauens egne lyder står værvarslet på tur, og det gir grunn til banning pga forventet nedbør. Kompisen som skal være her lenger enn meg hadde håpet han skulle slippe å sette opp pressenninga i løpet av turen. Den settes uansett ikke opp i natt, vi regner med at vi får opphold noen timer til. Snart er det bare å krype i posen oppå barsenga. Det er herlig å "meditere" til skogsuset som sakte men sikkert dysser meg i søvn. Etter å ha sovet veldig godt vekkes jeg utpå morrakvisten av noen helt besatte bjeff. Først blir jeg nervøs på bikkjas vegne, jeg vet det heller nedover i området hun romsterer i, og så vill og klønete som hun er så kan hun sikkert risikere å bli kvalt om hun skulle bli hengende i en eller annen stram stilling og miste kontrollen. Men naboen sier bare at det var en elg som rusla forbi noen meter unna. Jeg hørte jo noen tunge skritt, så det stemmer sikkert. Etterhvert demrer det for meg at bikkja pleier å bli panisk av å se rådyr i åsen hjemme, "hvorfor får jeg ikke fly i strupa på de?" roper hun fortvilet mens hun kommer med skjærende lyder som kan skremme en viss fyr på flatmark (av en eller annen grunn). Jaja, det var jo en artig innledning på dagen. Orrfuglene buldrer også i det fjerne. Ikke verst! Hadde jeg vært mester i å ligge stille skulle jeg jammen dratt på leik en gang, men av hensyn til fuglenes ve og vel bør jeg nok droppe det. I dag bærer det hjem for min del, og det er alltid like vemodig. Heldigvis gruer jeg meg ikke til å gå på jobb neste dag, men det beste hadde nå likevel vært å ha masse fri! Vi rusler etterhvert forbi noen småvann og opp på en ganske populær utsiktstopp som for min del gir visse Jotunassosiasjoner i navnet, nemlig Surtvarden. Her er det flott utsikt! Men vi må stresse oss nedover så jeg ikke får fattern til å vente altfor lenge. Naboen som den heldiggrisen han er skal bare tilbake til leiren igjen, men jeg sliter meg nedover mot bygda. Det blir noen knall og fall på det ukontrollerte føret og med vinglesekken jeg kalte drittsekk på Midtmaradalsturen for snart et år siden. På tide å skifte den ut, jeg vet det inderlig godt, men det er andre ting som ligger foran i køen. Etter noen timer er jeg hjemme og konstaterer at livet går sin gang i sivilisasjonen. Jeg vet at vi alle er avhengige av den, spesielt jeg som er såpass klønete og upraktisk at jeg aldri hadde overlevd som steinaldermann, men likevel elsker jeg å hate den! Sender ei melding til kompisen og får til svar at han koser seg ved bålet og at pressenninga er på plass. Takk for nå Holtefjell! PS: Bilder av Rime, dette er fra andre turer. https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=7376 https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=7375

Nok en knalltur det der! Alle fylkestoppsamlere har tydeligvis en fin tur i vente der oppe om været er ok. Men det er det vel sjelden kanskje... Det må være noe eget det å skli bortover brevidder med havet tett innpå. Alpine småtopper gjør det desto mer sjarmerende. Synd det er så vanskelig for meg å komme til Nord-Norge. Har endel ganger liggi på hemsen på hytta og lest meg rastløs om både Lyngen og Øksfjordområdet. Trur det var DNTs årbok for 1963 jeg fordypet meg i. Gleder meg til jeg får sjansen en dag.

Når jeg om noen år får spart opp penger til egen bil skal Troms utforskes så det holder over en periode på flere uker! Er Lyngsalpene og de store fjella i Indre Troms og Dividalen i seg sjøl som frister aller mest. Men er jo også masse flott på østsida av Ullsfjorden (hvis jeg ikke tar feil). Mange kremutsikter mot Lyngsalpene der! Spørs med Holtefjellrapport. Har ingen bilder, og er sær akkurat som naboen, og vil ikke reklamere for de idyllene vi kommer over der i gården. Men kan jo skrive en liten stemningsrapport uten å nevne navn når jeg får tid. Ja det er sikkert tåpelig å være så restriktiv, men det er nå en gang avtalen jeg og han har inngått.

Ja den turen på Gravdalstind er jo egentlig mitt livs beste topptur hvis jeg skal samle alle kriterier: Solnedgang, overnatting, soloppgang, perfekt vær etter min kravstore målestokk, novemberlyset og følelsen av å være i et skikkelig øde område (selvsagt pga årstida). Sammen med et lite knippe turer jeg har nevnt til det desperat kjedsommelige så trekker jeg fram Gravdalstind og sørlige Smørstabber når jeg skal trøste meg i magre eller som nå nervepirrende perioder. Nervepirrende fordi turplanene er så enorme, men samtidig så står de og faller på været. Jeg tenker meg sjuk på himmelspretten-17.mai... Storebjørn frister som overnattingsturmål i framtida, men har nok ikke nerver til den Veslebjørnnatta til Sondre og Morten. Bjørnungen med nydelige Bjørneggen midt i mot derimot... Ellers så blir jeg vel ikke direkte overrasket om jeg leser om 8k-bestigninger utført av dere om noen år. Det skal vel endel til, men det skulle ikke forundre meg stort heller.

Det var deg vel unt å få beholde knallværet til og med Holmbukttind iallfall! Det er vel den som er utsiktshøydepunktet på turen tenker jeg. Må jo ha vært ei nervepirrende natt når det siste man så var uværsskyer som nærmet seg. Ja det teltet ditt har jeg lyst til å få tak i. Upraktiske meg trenger helt klart et telt man kan sette opp på noen få minutter. Får enda vondt over å tenke på det sjanseløse slitet med teltet i Rondane i januar. Prata faktisk om det med naboen på tur i helga der vi slappet av langt oppe i Holtefjellparadiset med bål og gjestfrie naturforhold. Regner med at Troms på ingen måte er et avslutta kapittel for deg Dag, så vi får vel kanskje til noen andre topper der sammen i løpet av fremtiden.

Gratulerer så mye, dette var fantastisk lesing!! Sånt blir jeg selvsagt aldri med på, ikke mye å diskutere det nei. Jeg vet godt hvordan det er å være redd og skeptisk på forhånd, kjenner godt igjen det der med skjelvende stemme og gjentakelse av spørsmålet om dette kommer til å gå bra. Nydelige bilder av Jotunheimen, og den Bjørnegga har jeg alltid sett på som et ekstremt stilig motiv siden jeg først så bilde av den i Fjell&Vidde i 1996. Har vært på Bjørnungen en gang våren 2001, men da var det skodde og drit. Likevel presterte turlagsfolka å si at det hadde vært kjempevær på turen vår. Kjempevær med null sikt fra samtlige topper, dvs Saksa, Bjørnungen, Sauen og Kniven. De skulle nok sett disse bildene for å forstå hva de gikk glipp av.

Jammen hadde dere en knalltur der Sondre! Gleder meg til å bli kjent der sjøl også, Telemark er mystisk og vakkert. Hestestodnuten hadde knallutsikt syns jeg.

Skarvheimen er herlig! Hadde det ikke vært for at det kræsja med en skauavtale skulle jeg jo vært med Sondre på turen hans til Raudbergnuten i midten av februar. Skarvheimen er en herlig blanding av vidder og småkaotiske områder med nuter og småstup, ja enkelte store stup også. Den litt rotete nordsida av Hallingskarvet er kjempespennende. Flotte godværsbilder!

Jeg mangler også Steinhaugen. Det skal vel kanskje noe til for at vi kommer oss dit samtidig, men hvem vet... En ting er sikkert, og det er at jeg på ingen måte er ferdig med Memurudalen. I superværet i april 2008 ville jeg gjerne bli igjen noen dager. Så en eller annen gang skal jeg dit for å ligge i telt noen dager og loffe på både gamle og nye topper. Store Memurutind fra Memuruskaret høres interessant ut for meg. Hele egga må jeg nok vente med til sommeren, og hvem vet om jeg fikser det selv da... Godt det ble en fjelltur på deg igjen iallfall!