eaa

Oops - hastverk er fortsatt lastverk. Var nok litt i kjappeste laget den kommentaren ja. Syntes de var vél hvite også, burde ringt ei bjelle da. Men samma det, så lenge vi alltid har fasiten og atlaset på plass i form av en velorientert Nils her på FF! Bildeteksten er da rettet opp tilsvarende. Takker for korreksjonen og kommentarene!

Fenomenale bilder, Morten! Det flate lyset setter virkelig liv i snøflatene, noe som fyller bildeflata med innhold, og såpass store gjør de seg i fullt monn på en 21" widescreen! Spesielt Del 10,9 og 4 er praktstykker. I særdeleshet 10'ern, i sannhet en innertier der! Skikkelig forsidebilde det gitt! Og det raset i brebotnen under Tverrbotntindene er det dimensjoner på! Bra dere ikke var der da det gikk ut... Ellers en spennende tur med spenstige veivalg. Artig lesning dette.

Kap II:

Sov godt! Etter å ha sagt ”hadet!” til Roger, Per Arne og Erling på Krossbu, etter gårsdagens tur i Hurrungane, fór Øyvind og jeg nedatt fra fjellet til Kvanndalsvollen i Bøverdalen. Der aktet vi forsøke å sove litt i bilen, før planlagt avmarsj kl. 04:00 via Netosetra til de tre vestligste Hestbrepiggene. Vi rullet ut våre tynne harde kapokmatter i Mondeo’n, og la oss klamme og svette etter en lang varm maidag i høgfjellet, uten mulighet for tørk av hverken klær eller sko . Håpefullt sa vi ”Sov godt!”, og lukket øynene mot det ennå herskende dagslyset ute. Som sagt, så gjort! Jeg våknet halvt og skottet på klokka som da viste 04:40, og kikket på Øyvid som lå som død på motsatt side. Jeg strekte min halvstøle kropp så lang den var (Mondeo’n er romslig vettu!), dro et langt sukkende åndedrag, og sovnet som en søkkstokk på ny… Deretter våknet vi ikke før 06:30, og kom oss ikke av gårde før 07:00, hele 3 timer forsinket ! Slik blir det med høy komfort gitt! Grunnen til at vi ville gå såpass tidlig var at Erling skulle sitte på med oss nedatt også, og han ville være på Lom allerede v/ 15-tida på dagen. Derfor ønsket vi å være nedatt tidlig vi også, for å spare ham timers venting, med tanketom stirring på de samme seks rånerne som kjører att og fram i det uendelige gjennom Loms lille sentrum. Men vi hadde ymtet frampå om et ”worst case scenario”, hvor vi kanskje ikke var på Lom før kl. 20. Og med en slik start på dagen, var vi vel scenariet allerede satt… Uryddig flanke På Netosetra hadde vårflommen satt sitt preg på setervangen, der en diger bekk hadde flommet gjørme, sten, grus og trær i et digert ras utover vollen, og omringet to hytter med gjørme til oppunder vegglivet. Langsmed vegen innetter dalen fylte jeg opp Camelbak’n med sine 3,5l vann. Kamelen Øyvind hadde vel med seg 5 liter. Opp langs Geitåa vest på vangene blomstret mogopen på de bare solvarme rabbene. Jeg oppdaget også en større brun rovfugl som fløy vestover 1m over bakken i lia ovenfor oss, og tenkte Fjellvåk umiddelbart. Men så krysset den Geitåa og gled ut over ei snøflate, og jeg så da både på profilen og slagskyggen at fuglen var slank og temmelig langhalet, og idet den snur i en kretsende sirkel avslører den kritthvite overgumpen at dette er en Myrhauk hunnfugl. Artig, ikke ofte å se den arten. Med skia på sekkene fulgte vi delvis det svake sautråkket opp mot dalbrekket og snøen. Denne var heldigvis fast og fin helt fra start, og mens heiloa plystret over flyene, dukket snart Hekset/2005 opp ovenfor oss. Fjellet lå helhvitt og nydelig, og vi siktet oss inn på sørsida av Steinahøfjellet/1711 (smør på flesk navning... Steinahø?), for å gå korteste rute retning våre tre mål for dagen; Hestbrepigg V1/2051, Hestbrepigg V2/2139 og Hestbrepigg V3/2078. Snøbakken opp langs sørsida på 1711 er lang, og gradvis blir snøen tørrere, noe som får særlig Øyvinds feller til å ise en del. Vel oppe tar vi en fem-minutter, mens Øyvind passer på å bidra til å gjødsle det karrige fjellet bak en storsten. Så hvis noen ser noen ekstra frodige Reinroser der oppe til sommeren, så æres den som æres bør! Etter hvert runder vi over ryggen vestpå Steinahøfjellet/1711, og skuer så den lange bratte sørflanken innunder Hestbrepigg M1/2160 og M2/2143. Snart aner vi også dagens mål, som fjerne hvite pyramider, langt ute over den hvite prærien mot vest. Litt oppe i denne flanken på motsatt side av Geitådalen, anes ei hvit stripe bortetter fjellsida. Det er et skispor som holder høyden mot vest, men som er jevnlig er brutt av mangfoldige små våtsnøras fra stupveggene ovenfor, ras som er gått etter at sporet ble lagt. Vi bestemmer oss for å krysse det slake dalføret, og så følge skisporet vestover. Dette for å spare anslagsvis150 hm i forhold til å krysse Høybreavatnet/1550 nede til venstre (vest) under oss. Vi skjærer på trå feller over dalen, og går oss etter hvert skrått inn på skisporet. Dette er halvt attsnødd, og synes temmelig gammelt. Våtsnørasene som så tilforlatelige ut fra andre dalsida, er større og mer uryddige enn forventet. Det er som å gå i ei steinrøys – i to kilometer. Sola baker der vi forsøker å klore oss fast over de glattsopte harde rasgatene, og der vi vagler og sjangler i de digre uryddige snøkossene, konsentrert om å unngå skibrekk ved feiltråkk ned i høl eller tverrsøkk. Kun flekkvis er løypa farbar, så alt i alt var vel ikke dette noen shortcut. Vi bestemmer oss allerede her for å gå nedunder alt dette på returen. Men vi holder da høyden, og unngår derved den bratteste nedre delen av Høybreen, som vi omsider når i ca. 1700m høyde. Sliiiiten! På kanten av Høybrean tar vi en rast. Godt med litt drikke nå, og jeg tvinger i meg en banan samtidig. Matlysten er som vanlig fraværende, men jeg må jo ha litt drivstoff over prærien, den digre hvite og bratte Høybreen, som skal ta oss de siste 350 hm til topps på dagens første 2k, nemlig Hestbrepigg V1/2051, med sin overkommelige PF 20. Vi stabber så i veg, og litt oppe i mota kjenner jeg at en av gårsdagens vannblemmer sprekker på høyre hælen. Au – slikt svir ! Jeg kjenner også at min manglende form gjør sitt, og jeg går rett og slett tom. Øyvind siger ifra, mens jeg med svetten sviende i øynene unngår å se opp, men teller trassig 30 skritt mellom hver stopp for å hive etter pusten. Låra surner helt, og jeg forbanner meg på at jeg skal holde rytmen, om enn ikke farten . Skrittene blir farlig korte etter hvert, men skitt au, jeg er jo litt her for å få trent også! (vel, liksom trøster meg sjøl med det da, måtte jo finne litt motivasjon et sted ) Fy flate for sjølpining! Lenge sia formen har vært så til de grader skral. Men gudskjelov går det bare én veg fra dette nivået. Måtte det bare gå fort… Halvveis oppe på breen ser vi brått en svart prikk dukke opp på bandet mellom Hestbrepigg V1/2051 og Hestbrepigg V2/2139. Folk jo! Personen står og koper litt der oppe, før han tar opp snøkammen mot V2 og forsvinner. Skulle vel over til V3 antakelig, konluderer vi. Det viste seg å stemme. Omsider flater det ut mot bandet der oppe, hvor Øyvind atter en gang har ventet tålmodig på meg. Her stryker også en kjølig vestatrekk inn, noe som kun oppleves som godt, så varm og oppkjaset som jeg følte meg der. Et par ski står stukket ned i snøen etter personen vi så. Sjøl deiser jeg ned i sola, og strekker mine mødne ben ut et kvarters tid . Om litt kommer et menneske tilbake fra V2. Eieren av skia var en kar fra Galdesand, og han hadde faktisk gått derfra og langs topprekka på hele Hestbreryggen hit. Nå skulle han samme veg tilbake. Sprekt ja! Han fortalte at han hadde kjørt Tinderittet på Turtagrø dagen før, på 6:21! Fort ned hele Dyrhaugsryggen det! Endelig der Etter pausen, kjeks og drikke, så kommer jeg meg litt. Vi piler opp til V1/2051 og tar et par kjappe bilder. Så setter vi att skia, og tråkker opp den fine bratte snøkammen til V2/2139. Endelig står jeg så der – etter å ha sett på og lengtet til denne toppen i årevis . Disse toppene er jo ikke av de mest besøkte, langt unna det meste slik de ligger. Ikke de råeste toppene heller, men trauste, øde og vakre er de. Og nettopp slike fjell står mitt hjerte nær. Defor er det ekstra godt og tilfredstillende å gi varden på V2 en ekstra klapp. Vestover ligger Holåtindene på rekke og rad, og videre mot vest strekker perlekjeden seg videre over Tverrådalskyrkja og Lodalskåpa. I sør gnager Hurrungane på himmelranda, og i nord over Lundadalen vrimler toppene i Trollheimen og Tafjordfjella, mens Gråhø langt der inne i Breheimen, gjemmer seg blygt bak Hestdalshøgda. Mye fremmed landskap i NV, men vi kjenner igjen Karitind og Pyttegga langt der ute i landrøyken. Og østover ser vi helt nedatt til skauliene i Kvanndalen og Netosetra hvor vi kom fra. Ser langt ut dit herfra. Mens jeg knepper noen bilder, forsøker Øyvind å oppmuntre Erling der nede i Lom med en forsinkelsesmelding. Den går utrolig nok igjennom, så da ble nok Erlig glad ! Så gjenstår kun V3/2078, PF 110m. Dit er stien ferdigtråkket, for i tillegg til nevnte Galdesanding (heter sikkert ikke det men), har to-tre folk kommet opp fra Lundadalen (Trulsbu kanskje?) og gått V2/V3. Greit nok å ha spor egentlig, for snøen var løsere her oppe, og sporene jevnt 30cm djupe. Øyvind stikker helt vest ut til toppunktet på den 150m lange toppegga, mens jeg står tilbake litt for å ta noen bilder av ham foran Hurrungane. Med det er vendepunktet nådd, og Hestbrepiggene fullført for min del. Vi beundrer himmelranda med alle dens kjente trekk omkring oss, og flere bilder må tas vettu! Så gjenstår nye 110hm tilbake til V2, før vi derfra endelig kan nyte nær 1400 fallende høydemetre tilbake til bilen. Presise Tilbake ved skia river vi fellene av, og turer så ned den glatte og solmjuke overflata på Høybreen. Men nå krysser vi lett over denne slitets hvite prærie på skarve 6-7 minutter! Snart er vi innunder sørflanken på Midtre igjen, men denne gangen aker vi forbi nedenfor rastungene, og forsøker å bevare overhøyden maksimalt for å unngå motbakker mest mulig lenger øst i Geitdalen. Men vi må likevel ha på igjen fellene og gå slakt oppover en drøy kilometer til Steinahøfjellet igjen. Men derfra er det kanonføre helt ned til enerkjerrene på dalbrekket før Neto. Derfra må vi vasse litt i råtne snøflekker, og forsøke å holde på den delvis forsvinnende stien langs Geitå-juvet. Et sted glipper begge hæla på et bratt og sleipt sva, så jeg går rett på ræva og bøyer ene stålstaven i en diger U . Jeg klarer heldigvis å rette den uten at den ryker av. Lenger nede i lia tar jeg på skia igjen, og følger et råttent snøleie til dals. Jeg kjører forbi Øyvind som fortsatt går på bena, og sklir til slutt på holkeflekkene mellom smeltevannet ut vegen tilbake til Kvanndalsvollen. Etter ca. 12 timer på løpen, ankommer vi Lom kl. 20:00 sharp, presist som varslet for vårt lille ”worst case scenario”. Og der står stakkars Erling og venter fortsatt, mens hodet tanketomt og automatisk går att og fram, att og fram… i takt med rundetiden til de stadig passerende rånerne. Og inne på Esso’n sitter Mayhassen & co, men de tør ikke snakke til oss, så avskrekkende herjet og vansiret av sol og svette som vi er. Men likevel, mat fikk vi faktisk kjøpt, og Øyvind tok en iskald Battery på styrten, med et hjertesukk som vakte oppsikt i lokalet . For å spare litt tid, ble Erling sjåfør mens vi spiste junk. Til slutt ble jeg asosial og sovnet i baksetet. Til Øyvind; takk for turen(e)! Du er et tålmodig menneske som gidder vente slik på meg. Og til Erling; takk for skyssen. Isøksa di som lå gjenglemt i skiboksen får du tilbake ved neste høve. Eller du kan vente på Lom i mellomtiden om du vil…

Kap II:

”Røtistokk” Det ville en trønder kalt meg i hvert fall, der jeg peste meg smått om senn opp verste bratta fra Ringsdalen, for omsider å nå Ringsbreen nedunder Midtre Ringstind/2025, som var et våre turmål denne milde blanke maidagen. Øyvind ventet stadig tålmodig der fremme, men effekten av vinterens rolige liv samt de siste 6 ukers totale stillesitting med skadet kne, slo nå inn for fullt. Fyttirakkeren, vondt å være i så dårlig form ! Men jeg håper at noen fjellturer framover våren vil bedre dette, for slik kan det i hvertfall ikke fortsette. Starten gikk fra Turtagrø v/ 08-tida, i flott og mildt vær. Da vi hadde gått et par km oppdaget jeg at bilnøklene ikke var i den vante lomma, så jeg håpte at de sto igjen i ei eller annen bildør. Vi gadd dog ikke snu å sjekke, selv om det yrte av folk på Turtagrø, der ”Tinderittet” (NM i fjelltelemark) ble avviklet på Dyrhaugsryggen denne dagen. Foran oss lå et par andre turfølger, mens Øyvind og jeg dannet en forsinket baktropp. Jeg visste at også Robert skulle inn i disse traktene denne dagen, men visste ikke hvor han lå i løypa. Han skulle opp fra Luster, mens vi kom fra Krossbu, hvor vi hadde delt rom med Roger og Per Arne. Erling var også i turfølget, men uten at vi gikk i følge denne gangen. Grunnen til det var at Øyvind og jeg ville tidlig av gårde, for å rekke over fjellet og ut av bommen før stengetid kl. 20, da andre turmål utenom Sognefjellet sto på agendaen neste dag. På Krossbu traff jeg også ”PetterS” for første gang (tror det betyr Petter Smart..? ), en annen FF-fant, som er kollega med bror min nede i Grimstad. Hyggelig det! Det er varmt å gå i motene, og jeg kunne godt droppet stillongsen. Jeg har med 3,5l vann, men kunne godt ha hatt mer, og må derfor rasjonere litt. Men det er bare å jabbe på, følger løypa av fortroppen forbi nordveggen på M. Ringstind, og når endelig vestre Ringsskaret, der Øyvind nyter tilværelsen med kanon utsikt til sin største kjæreste blant Norges fjell - Stølsmaradalstind/2026. Jeg simpelthen glemte å risse med staven i snøen: Øyvind + Stølsmaradalstind = Sant! Vi nyter sola og utsikten i skaret mens det summer av folk bak oss, der ”mainstream Store Ringstind” toger forbi med tungt rando-utstyr. Vi setter oss ned og tar en hvil, mest fordi jeg trenger det. Et kvarter senere gjør vi oss klare for Midtre Ringstind/2025. Da dukker et par folk opp langs leden nedenfor oss. De stopper og ser opp på oss, og så ropes det ”Erik?!” der nedefra. Det er Robert og hans turfølge Anders. Og sistnevnte viser seg å ha gått i klassen til Øyvind på folkehøgskolen! Artig. Så da var vi brått fire, som tok i veg opp den ennå urørte snøen i Midtre denne dagen. Skoddeland Snøen er mjuk og fin, og passe djup opp vestflanken. Det er uproblematisk å gå opp, selv for Øyvind uten stegjern. Vi holder oss langs stupkanten mot nord til halvveis oppe, hvor en 10-15m travers mot sør bedrer framkommeligheten, og kun en ren snøflanke kan gås til topps. Der er varden nedsnødd og usynlig. Det blir dessverre det meste annet også, idet skodda soper inn og skjuler fjellverdenen omkring oss. Sola skinner halvveis igjennom, og det er blått rett over hodene våre, men kun St. Austanbotntind/2204 kan skimtes en stakket stund, samt en vág kontur av Stølsmaradals/2026 der inne i motlyset et sted. Og langt i øst synes såvidt toppkjeglene på Falketind og Stølsnostind. Vi tar noen få bilder likevel, før vi toger tilbake til sekkene nedi skaret. Tåka blir bare tjukkere nå, og nesten nede igjen møter vi Erling på veg opp. Vi tar en kort prat, før vi skilles og går hver til vårt. Erling altså til Midtre/2025, Robert og Anders til Store/2124, og Øyvind og jeg skal videre til kjæresten hans, Stølsmaradalstind/2026. Dette blir hans sjette besøk dit, men litt nyfikent lell, fordi Øyvind har aldri kommet inn fra nord over Stølsmaradalsbreen før (hmm - høres litt sært ut: "å komme inn til kjæresten fra nord"..! ) Skodda tjukner veldig nå, og vi holder oss høyt i bratta innunder nordveggen på Midtre, med kurs for østre Ringsskar. Vi ser nå bare 3-4 skilengder, men sanser likevel mørkningen av stupveggen på vår høyre side. Nedenfor oss hører vi stadig stemmer langs hovedleden mot St. Ringstind. Vi velger etter hvert å slippe oss litt ned og til venstre, for å forsøke å sanse når vi når bandet i østre Ringsskaret. Nå er det så tett at vi vurderer om turen videre i det hele tatt er mulig. Men om litt aner vi en formørkning i skodda også på venstre hånd, der Østre Ringstind/2002 drar opp i skoddehavet. Vi går motbakke noen meter til, og når så bandet oppe i skaret. Der gror fire personer ut av tåka, og disse viste seg å ha vært på Stølsmaradalstind. De melder om greie forhold, og mens vi prates, så soper jammen tåka vekk den, og vi ser atter det digre nordstupet på Stølsmaradals der fremme. Så da er det bare å følge skispora fra de andre over breen, for å runde øst for toppen og opp sørryggen på denne. Snytt igjen I slagskyggen under stupet blir snøen tørrere, og fellene iser litt. Snørenna opp mellom sørtoppen/1993 og hovedtoppen/2026 ser også farbar ut, med relativt lite utrast snø. Men vi velger å droppe oppgang her, da en mulig større toppskavl kan sette en stopper lenger opp. Vi runder derfor rundt til sørsida, og setter igjen skia (jeg også sekken) oppunder de første bergnabbene høgt oppe i flanken. De andre hadde tydeligvis brukt skia helt til topps, så vi følger deres spor til topps. Toppskavlen over snørenna var vel ikke all verdens utfordring, så renna kan sikkert benyttes som et mer spennende veivalg til topps. Vel oppe blir det reprise fra Midtre Ringstind. Skodda sluker det meste og snyter oss for utsikten . Kun i korte glimt ser vi brokker av toppene omkring oss. Nesten irritabelt, for Stølsmaradals er vel en av de beste utsiktstoppene i Hurrungane. Særlig Midt-Maradals- og Styggedalsryggen må være prektige sett herfra. Det eneste vi får se er et glimt av toppkammen på Storen og Sentraltind, samt Lovskaret på Midt-Maradalsryggen. Det ser jaggu spennende ut forresten, så en travers langs ryggen fra Nordre Midtmaradalstind/2062 over Lovskar til Store Midtmaradals/2056 ser ut som et kommende og spennende prosjekt! Men ryggen fra Lovskar til Store er ikke av enkleste sort… Eller hva tror du, Robert? Noen bilder tas da Midtre Ringstind åpenbarer seg et øyeblikk, sannsynligvis med Roger et sted oppe i vestflanken. Deretter setter vi snuta nedatt, og Øyvind tar atter en gang et anstendig farvel med gromtoppen sin. Jeg knepper et bilde av sørtoppen/1993 med Falke- og Stølsnostind svevende uti skydekket bakenfor, før vi atter tar på skia og vandrer i vårvarmen over breen tilbake til Ringsskaret. Der borte står to skipar og et snowboard reist i snøen, mens eierne tydeligvis er oppe på Østre Ringstind/2002. Ute i Ringsdalen ligger folk på retur med jevne mellomrom, og vi møter faktisk også tre på vei opp, som er meget sent ute for Store Ringstind. Uten feller og med snødekke helt til Turtagrø, går ferden radig tilbake. På Turtagrø er det full kommers - stappet med folk, alpin- og randoutstyr, telt, biler, Fri Flyt, høytaleranlegg, premieutdeling… Bryter litt med hele fjellopplevelsen liksom, og jeg føler meg litt malplassert oppi det hele med mine slitte fjellski og skaugrønne gamasjer . Sukk - men sånn er det vel å bli gammal. Men, godt at folk kommer seg ut i fjellet. At det blir verdsatt og brukt . Får bare håpe at slikt på sikt ikke avstedkommer krav om taubaner og annen styggedom. Oppbrudd Gudskjelov så står bilnøklene i høyre framdøra, og intet synes stjålet av utstyr eller lommebøker (det forventet vi ikke av fjellfolket heller!). Så farer vi tilbake til Krossbu, der Roger, Erling og Per Arne skal kose seg med middag og pils. Øyvind og jeg derimot, innser nå at vi rekker ut av bommene før stengetid, og går for å vansmektes i bilen til neste dag, da nye topper av en helt annen karakter venter oss. Vi er litt like slik, Øyvind og jeg. Vi lengtes ofte til topper uten summing av folk, der skispor er byttet ut med jervefár, dit kommersen aldri vil nå, og Jotunheimens kjemper er redusert til ei blå lita fjellstripe i horisonten…

Voksen tur dette Øyvind og Morten! Godt å ha en diger Øyvind til å tråkke løype på et slikt langt raid. Ikke rart man går tom for drikke da (og Øyvind er en sann kamel i så henseende!). Og uten veske går man seg så dau og slapp som det vel går an. Tar bort litt av opplevelsen det faktisk. Aldri godt å bli så sliten. Men den ventestunda di i dunjakke og vindsekk Morten, det hørtes jo bare herlig ut! Verre med Øyvind når han alt er oppe, og må stå der svett i kjøla og vente i evigheter på meg... Artig rapport fra et mektig landskap. Keep up the good work!

Vi var oppe kl. 7 vi! Men vi slapp jo ikke gjennom bommene før 8. Men det var nok ikke oss dere møtte der nei. Vi var på Stølsmaradals ca. 16:30. Og rundt oss var toppene borte i skodda. Ser nå hva vi gikk glipp av! Flott vinkel mot Storen/Sentral. Artig å myse etter våre tidl. vegvalg i veggene der borte...

Hehe, ja det sukket ga nok gjenlyd i lokalet! Ellers trenger det ikke være sol hvis jeg har vært på tur i forkant. Da kan jo jeg bare gå foran som ei fyrlykt, og kaste glans og glød over både landskapet og selskapet!

Hehe, var nok heller ei diger sprukken vannblemme mot en skarp skokant enn gangsperre gitt! Var faktisk ikke støl eller særlig møden i det hele tatt. Sliten ja, men heldigvis ingen gangsperre. Føltes mer som jeg hadde gangsperre i de lengste brattene der inne... Men solbrent var jeg nok, som vanlig. Ikke skapt for sydenstrender, UV og norsk høyfjellssol den huden min! Hjelper liksom lite med solfaktor langt innpå tosifret når det hele bare svettes ut og tørkes bort i langmotene. Håper formen vil stige litt etter all stillesittingen i det siste, og da vil vel solkremen holde bedre også! Og kneet (merk entall) funket godt i helga. Litt føre vár for skjeve gjennomslag nedatt på ski må jeg fortsatt være, men pr. nå ser det lovende ut! Men moralen må fortsatt bli: Ikke heng oppned etter et vridd ben på truger! Synd dere ikke tok sjansen på kontakt da gitt (sjøl om jeg skjønner vi så avskrekkende herjet ut! ) Hadde vært artig å prates. Så jo at det satt folk der, men sist jeg så Mayhassen var fjeset snurpet inn i ei mørk regnfrakkhette, og derfor ikke lett å kjenne igjen. De andre har jeg jo aldri truffet (ennå). Men det kommer sikkert flere sjanser... Og Mayhassens bilde av deg i Ringsskaret får virkelig fram dimensjonene. Virkelig flott! Tips til Mayhassen: For å unngå at 8-tallet blir en smiley når klokkeslettet som ovenfor er skrevet inne i en parentes, legg inn en space etter 8-tallet, mellom tallet og den avsluttende parentesen.

Godt å se at folk som også resier til lukrative topper utenlands også bryr seg med å gå til Veslfjelltind i tåke! Vitner om et stort fjellhjerte det! Og artig å treffes ja, etter tidl. kommunikasjon/kommentering via FF! Du får hilse broder'n når du ser ham.

Jeg liker ikke maur, men unngår å tråkke på dem lell. Jeg fanger forvillede humler og hveps i vinduskarmen med en tom fyrstikkeske, og slipper dem ut. Og det har jaggu hendt at hvis jeg oppdager ei innestengt flue mellom varavinduene, så åpner jeg disse og slipper den ut - eller inn. Og jeg skrever alltid bevisst og konsentrert over mogopene, og lister meg på skarpkanten av skosålene mellom hvit- og blåveisteppene. Det eneste jeg synes å tråkke på er lyng og grasplenen. Samt en og annen "storkjeftet " urbanist her inne!

Get real! Det her er ikke overdrevet i det hele tatt. La nå ikke dette hauses opp til et slags misforstått hysteri. Som sagt, utfra factory default DSLR oppsett, skal slikt justeres i ettertid. Og her er det balansert og korrekt utført. Hvis dette er urealistisk, ja da er du fargeblind. Som Morten sier; slik ser det ut fra toppene ved døgnets vendepunkter når vær og skydekke tillater. Ta deg en tur, og verifiser det ved selvsyn. Jeg garanterer at du ikke blir skuffet!

Ja, jeg husker man diskuterte slikt den gangen: http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=5183 Men endringene man gjør (såfremt med vett og rimelighet) tilsvarer jo ikke annet enn tidl. tiders bruk av forskjellige filmemulsjoner, alá forskjellen på en Agfachrome 50S og en Kodak Ektachrome 100VS, der fx sistnevnte gir en tydelig sterkere fargemetning. Men for å gi mest mulig digitalt spillerom for postprosessering, gir ethvert semi-pro/pro DSLR som default en markert undermetning, som pr. def. er ment etterjustert eller "fremkalt" om du vil. Man kan jo sette opp dette i kamerahuset selvsagt, men som sagt, man har bedre kontroll ved å ta slikt manuelt i ettertid. Jeg oppfatter derfor dine bilder her (og mine i nevnte rapport) som naturtro og korrekte. Og disse her var i sannhet nydelige ja!

Ja jøss, alltid like god vettu! Med laidback stil, og synet i vater, scanner jeg omverdenen i 3D, og konkluderer bråkjekt med ting jeg egentlig ikke vet filla om! Men noen ganger - noen ganger - går det allright! Men Arnes laservatermålte 12,38 blir nok vond å treffe.

Ingen pingletur den Heillstuggu-turen der nei. Må si du er dristig. Håper du gjør veloverveide grep, ikke rom for glipp på sånne plasser. Vel vitende om at fjellet er særs råttent der oppe, tror jeg at snøen kanskje kan være en fordel oppe i cruxene. Den gir jo både fotfeste over svaene, samt binder løse stener med is og frost. Selv om is tetter noen potensielle grep og sprekker, tror jeg faktisk at akkurat der oppe kan vinterforhold være en fordel. Ellers skjønner jeg godt at Nordre Semmelhols fra sør er vél drøyt usikret og alene, selv for deg. Sjekk profilen du gikk her: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=7413 Som du ser var du nok mer enn 20m fra varden, men over den siste hammeren er det spasertur dit. Mer info om strekket her: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=9108

Roar Solheim er korrekt. Han er Hamarsing, og vi har frekventert det samme fuglemiljøet i mange år. Nå er han vel konservator på Agder Museum, mener jeg... Ellers er midt mars nær det tidligste eggleggingstidspunktet for kattugle. Normalt legges første egg i første uka av april. Med rugetid 28-30 døgn er det jo da teoretisk mulig at ungene kunne være klekt når du var der, men det er i så fall uvanlig tidlig.

Vel, jeg snakket mest om hva som er tilgjengelig for dagens digitale småbildefotograf. Blant dagens komersielle optikkdesigns og produksjonslinjer er ikke retrofokusert optikk noe dårligere enn tilsv. klassisk optikk beregnet for de samme markeder, innefor konkurransedyktige priser satt for massemarkedet. Det finnes selvsagt teknisk- og storformatsoptikk som går langt utenpå det komersiell (les billig) optikk yter, og også digitale mellom- og storformater (alá Hasselblads 39 MB bakstykke), som er i en annen verden enn det Hvermansen normalt drasser med seg til fjells. Og tidl. Kodachrome og 12 ISO pan-emulsjoner i større formater er den dag i dag ikke overgått av noe digitalt medium. Selv brukte jeg ikke annet enn Kodachrome i mine filmdager. Videre har jeg selv sett hva fx 23x23cm filmbaserte flyfoto-kameraer yter av oppløsning. I en slik setting blir våre 10-12MB DSLRs som latterlig skrap å regne. Så jeg har ingen intensjoner om å påstå at dagens digitale småbildekameraer bør skryte på seg noen legendestatus. Det jeg mener å si er at innenfor den gjengse amatør- og privatbruk så er de likevel eminente verktøy i dag. Fleksibiliteten er uovertruffen, den digitale arbeidsflyten/tilgjengeligheten/publiseringen øker bruksverdien og nedslagsfeltet betydelig, og forholdet pris/kvalitet er dramatisk bedret kun over de siste 5 år - og det stopper ikke der... Og apropos latskap - bilder tatt u/ fjellturer (som pr. def. ikke er latskap! ) og som vedlegges rapportene her inne, er jo ment som turdokumentasjon, ikke fotokunst. Skal man Fotografere (med stor F) velger man helst andre verktøy og tilnærminger, og med en helt annen planlegging og tidsforbruk osgå! Så mine innlegg om foto her inne omhandler fotografering kun som et lite tillegg til fjellturen, med de verktøy og den tidsbruk dette tillater. Og jeg vet så smertelig vel at dette kun er et ynkelig kompromiss til hva som er teknisk mulig, men er dog i praksis det som er teknisk gjennomførbart i en tursetting i høgfjellet, der fjellturen er hovedpoenget, og foto som sagt kun et interessant sidesprang...

Stygghø var to uker før kneskaden. Ikke så vanlig at andre fikler med kameraet, så sånne sjekkrutiner er ikke helt på plass. Men fotograferer RAW nå, så slikt vil ikke gjenta seg heller.

Oops - mens jeg grubler og svarer, så kommer Nils meg i forkjøpet!

Skudd i skodda: Mjølkedalstind?

Jo takk, Øyvind! Har aldri hatt noe knetrøbbel før, med unntak av Surtningsue-turen i aug. -05 (http://www.fjellforum.com/viewtopic.php?t=3462), dengang etter en minimal vridning i forkant av turen. Men nå, etter år med fjellklyving i is og ulende, presterer jeg å skade venstre kneet stående stille på paddeflat mark! Jeg gikk på truger langsmed ei elv med en 2m høg elvebrink av fast snø (masser av snø der inne!). Jeg står da på truger helt ute på kanten av brinken, vendt nedstrøms m/ ryggen inntil ei diger gran ute på elvekanten. Brått tråkker venstrebenet 50cm igjennom, sannsynligvis over en nedsnødd større grankvist som danner hulrom under snøen. Derved brister så hele elvebrinken, mellom bena på meg, og faller ut i elva. Delen som faller ut står jeg på med høyrefoten. Jeg faller da også ned, men blir hengende igjen etter venstre truga, som jo sitter fast 50cm nedi den faste snøen innenfor bruddkanten. Den truga kan heller ikke vris, og derved blir kneet bøyd sideveis idet jeg faller ut og ned. Jeg kjente allerede i fallet at noe skjedde i kneet... Så henger jeg der da, opp ned etter benet, med nakke og skuldre akkurat nedpå snøbanken som falt ut. Denne suger vann som en sukkerbit suger kaffe, og løser seg raskt opp under meg. Jeg har derfor ikke noe å ta eller trå på, alt blir bare tynn sørpe under meg, og i høyrehånda har jeg uforsikret kamerautstyr til 21000.- Måtte til noen snåle C-momenter for å komme oppatt derfra gitt! Etterpå ble kneet halvt vondt og litt numment, men jeg gikk en 6km tur etterpå. Det skulle jeg sikkert ikke gjort. Utover kvelden ble det et helvete, kunne ikke røre benet, kunne knapt ta på det. Skjedde 15. mars, og er fortsatt vondt, men en ørliten bedring de siste to dager gir meg håp... Moralen: Hold deg i fjellet, ikke gå på flatmark..!

Hehe, er nok det ja, men de forvillet seg likevel dit!

Ahh, vekker gode aprilminner fra fjoråret dette! Gromt å se igjen dette nydelige området "fra innsiden"! Linbergtind er en artig liten sak. Merkelig at du ikke måtte oppom pinakkelen forresten? Jeg begynner å bli bra fjellsjuk nå - bare det hersens kneet kunne lege seg snart... Takker for god trøst så lenge!

Tror nok Digerronden er korrekt på Nils sin (var du Lillestrøm-fan den gangen eller? ), så jeg slenger inn en til: Hvor sitter kopplamma her?