snilen

Poncho er fint om man går i ikke for bratt terreng og ikke for mye vind. Er det behov for høye kneløft blir det fort krøkkete, likeledes om det blåser opp til vindstorm.

http://www.palten.se/aventyr.asp?Id=181#181 Kristina Palten gjennomførte nylig et pilegrimsløp Karlstad-Nidarosdomen, en strekning på 70 mil i løpet av 15 dager. Hun løp med en sekk på 5-10 kilo for det hun trengte på reisen. Ta en titt i artikkelen over, nesten nederst finnes det en beskrivelse av ryggsekkens innhold. Intervju med Kristina i Adresseavisen: http://www.adressa.no/nyheter/trondheim/article1661259.ece

Lette sandaler er tingen. Brukes i leiren, og under elvekryssinger. Gikk selv ut Vacas-dalen på Aconcagua med sandaler etter å ha opparbeidet et hat-forhold til fjellskoene etter litt for mange dager/timer i disse. De sandalene jeg benytter nå har Vibram-såle og tåler det meste, men er likevel ganske lette uten at jeg vil tallfeste det.

Det er nok av ledig plass på yttersiden av øyene, i alle fall på vestre Hvaler, men du må gå et stykke fra veien ja. Derimot er det dårlig med fisk, her har vært for mange og fisket i tidligere år. For 20-30 år siden var det vits i å fiske på Hvaler, nå er det ikke bryet verdt lenger. Fiskedisken på meny er nok et sikrere valg om det er fisken som teller.

Pakker alltid lett på tur, og har som regel veldig lite med hjem igjen etter en tur som ikke har vært i bruk. Man trenger ikke nødvendigvis kjøpe det mest kostbare utstyret for å få det lett, bare droppe elementer som er kjekt å ha, men ikke nødvendig. Samtidig er jeg også glad i øl. Det hadde vært snedig om noen kunne finne opp et øl-konsentrat som kunne blandes med for eksempel 10 deler friskt fjellvann for å få en duggfrisk pils etter dagens dont langt inne på viddene. Spørsmålene er : 1) Er det teknisk mulig å lage et slikt øl-konsentrat som gir god smak etter utvanning med fjellvann? 2) Hvis 1) er mulig, vil norsk avgifts-regime ødelegge ideen for kommersielt bruk ?

http://www.oslosportslager.no/produkt/downmat-9-m-liggeunderlag-dun-5396.aspx Jeg benyttet denne i Mongolia tidligere i sommer. Bl.a. 2 netter i oppe på en isbre med underlag stålis. Anbefales både for frossenpinner og dårlige rygger. Et utpreget geriatri-underlag. Fåes i ulike bredder og lengder.

Tre nordmenn brukte sommerferien til å reise østover og besøke mongolske fjell med isbreer og minusgrader. Vi startet med stil på forretningsklasse på flyet til Ulan Bator, men det var ingen spesialsørvis for bagasjen. En av bagene våre ble borte og kom ikke dagen etter heller, så Tor måtte improvisere med lånte soveposer og liggeunderlag, samt egen patent på plastsko. Etter å ha flydd østover gikk turen vestover igjen med fly i 3 timer til den lille byen Olgii. Herfra var det 220 km kjøring i terreng med en russisk minibuss beregnet for terrengkjøring. Bussen så svært gammel ut og hadde et design fra 2. verdenskrig, da disse ble benyttet som ambulansekjøretøyer. I virkeligheten var den ikke mer enn 5 år gammel, men her hvor det omtrent ikke er veier og man er henvist til kjøring i terreng, sliter det på bilene. Mongolia har lite veier utenom byene, så her kjører man stort sett fritt i terrenget. Dessuten er det verdens tynnest befolkede land, med under 2 mennesker per kvadratkilometer i snitt. Når da nesten halvparten av innbyggerne bor i Ulan Bator, sier det seg selv at den norske landsbygda kan virke ganske bymessig i forhold. Da bilturen var slutt, gikk vi i gang med de 18 kilometerne innover til base camp(3100 moh). En liten kamelflokk bar alt tungt, så vi kom greit inn. Amerikaneren Bob som ble med i følget var nok ikke så sprek som han trodde og kom inn på hesteryggen til slutt. Denne turen var nok så absolutt i overkant for en 80-åring med dårlige knær. Fra Base camp gikk vi en akklimatiseringstur til Malchin(4027 moh). Neste dag gikk turen opp til ABC oppe på breen, ca 3700 moh. Tor fikk forsøkt sin nye patent på plastsko. De lette vandre-skoene ble surret inn i krympeplast og plastposer før de fikk stegjernene på. Breen oppover var full av skumle sprekker, men de var stort sett synlige, så det gikk greit. Gangaamaa, vår mongolske fjellfører har tatt folk på tur her oppe i mange år og var lokalkjent. Likevel ble det mye slalåm-gåing mellom sprekkene oppetter. Vel oppe i ABC ble det veldig barskt etter hvert, men vind, snøføyke og tåke. Vi ble liggende en dag i teltet og vente på bedre vær, men det var ikke forhold for å forsøke seg. Andre morgen i ABC så ikke særlig bedre ut, så vi var i grunnen innstilt på å gå ned, da Gangaamaa plutselig mente at vi burde forsøke. Et stykke ovenfor ABC ble været dårligere igjen, og vi fikk 2 valg: Gå mot Khuiten med mulighet for å nå second step, men ingen mulighet for toppen, eller å gå videre innover på breen til vennskapstoppen Nairamdal(4180 moh). Vi syntes det var bedre å få med en annen topp enn å måtte stoppe midt på et vanskelig punkt under Khuiten. Turen opp til Nairamdal gikk ganske greit opp noen snødekte partier på breen, men litt klyving og baksing i løssnø de siste metrene mot toppen. Nairamdal er den vestlige slutten av Mongolia, og toppen er treriksrøys mot verdens største land arealmessig og verdens største land i folketall. Ned igjen ble været enda verre, med dårlig sikt og hylende vind. Ingen mulighet for å se bresprekker, så vi datt stadig igjennom, men heldigvis ikke lenger enn til livet. Denne breen var ikke særlig trygg nei. Når vi så hvor barskt det var opp til Nairamdal som ikke er noen særlig bratt topp, er vi glade at vi ikke forsøkte oss på Khuiten Uul under de rådende forhold. Vind og nedbør ville nok gjøre denne toppen vanskelig og utrygg i flere dager fremover. Vi så blant annet et stort ras som gikk fra toppen etter uværet. Khuiten Uul er fra ABC en lang snøbakke på stort sett under 50 grader helning, med enkelte partier med 60-65 grader helning. Oppe på topp-ryggen er det et parti på ca 150 meter som er farlig i dårlig vær. Her er smalt og vindutsatt og langt og bratt ned på begge sider. Det hadde vært 3 ekspedisjoner tidligere i år til Khuiten. En hadde snudd tidlig som oss, en ire vi traff hadde vært 20 meter fra toppen i white-out og turte ikke mer, mens en nepalesisk ekspedisjon hadde stoppet 75 meter fra toppen, også i dårlig vær. Så denne toppen kan tydeligvis være vanskelig. Det ble en heller sur affære å pakke ned ABC før vi gikk ned. I slike stunder lurer man virkelig på hva i alle verden man bruker sommerferien på. På vei ned fra BC kom godværet, så det ble i alle fall noen fine bilder fra den siste dagen i høyfjellet. Tilbake i Olgii hadde Anneli en stor opplevelse da hun fikk fikset neglene i den lokale skjønnhetssalongen, mens 5 mannfolk sto lenge utenfor og ventet. I Ulan Bator var Tors bag ankommet, så da ble det kransekakefest. Dette er første gang jeg reiser hjem fra en skikkelig ekspedisjon uten å nå toppen. Det var ingenting å utsette på våre lokale hjelpere fra Mongolia Expeditions, vår fjellfører Gangaamaa, som nylig var hjemkommet fra Himalaya etter å ha besteget Everest som første mongolske kvinne, eller noe annet i opplegget. Det eneste måtte være å ha flere dager tilgjengelig for toppstøt Været var bare usedvanlig vanskelig, og det er vrient å gjøre noe med. Man setter ikke livet på spill, så gal er man ikke. Stor takk til Tor og Anneli for svært hyggelig selskap på reisen. Edit: La til noen flere bilder

Ja, fra Argentina-siden.

Det har vært nordmenn til topps før på Tupungato, kjenner i alle fall en som har vært der.

Anbefaler en normal 3-sesongspose + lakenpose. Høyt oppe benytter du begge + evnt ull-undertøy. I lavlandet under fjellet kan du klare deg med kun lakenposen. I mellomsjiktet har du da reguleringsmuligheter.

Anbefaler turen på det sterkeste, men ta med godvær. Flott å overnatte i tårnet, solnedgangen der oppe er helt vanvittig fin.

Jeg har hatt en lett turbukse med avtagbare bein fra Hagløfs. Denne har vært utrolig slitesterk, vannavvisende, og ser ikke så fort møkkete ut. På ukesturer trenger man ikke flere bukser enn denne ene. Den blir våt i kraftig regn, men tørker igjen svært raskt. Den er dessverre utslitt nå etter mange og lange turer, og jeg har bestilt meg en ny.

Spenstig og kreativt stunt av nrk dette. Fint at de ikke bare sender utenlandske såpeserier eller norske varianter av ulike utenlandske konsepter. Jeg fikk jo faktisk litt inspirasjon til å fullføre kommunetopp-prosjektet mitt med de nordnorske toppene etter dette.

Gangtidene er veiledende. Finn din personlige faktor å gange med etter litt erfaring, så kan det kanskje passe bedre neste gang du går en slik rute. Selvsagt er tidene avhengige av dagsform, antall personer i følget(erfarer at jo større turfølget er jo lenger tid tar det, selv om alle er spreke folk), dessuten om det er bakkete eller flatt, og hva slags terreng man selv trives med.

En utvidelse av pinsen med en dag og en rimelig flyrute til Thessaloniki gjorde dette at denne pinsen ble feiret i Hellas. Vi hadde bestilt hotell på Halkidiki-siden av Egeer-havet, så det ble en tidlig morgentur med leiebil gjennom byen, forbi Katerini og opp til den lille byen Litochoro under Olympus-fjellet. Herfra er det snaue 2 mil på bakkete og krokete veier. Tror dette er eneste gangen at jeg har blitt småkvalm av å kjøre bil selv, selv om tempoet var moderat. Fra parkeringen (Ca 1050 m) opp til Refugio A(ca 2050 m), en stor fjellhytte der mange overnatter. Jeg tok denne fjellturen som en dagstur og det går egentlig greit om man er vant med lange motbakker. Total er det over 2000 høydemeter opp og ned til toppen, om man tar med noen få nedoverbakker opp til hytta, samt nedklyvingen fra Skala. Mye folk ute og gikk, og jeg spurte meg frem da jeg ikke hadde noe ordentlig kart. Fin sti hele veien opp til Skala på 2866 moh. Herfra blir det litt mer kronglete terreng videre. Først klyver man ned endel meter fra Skala, litt bortover ryggen og lang klyving opp til fortoppen. Her var det litt skummelt pga mye folk, bratt terreng med svaberg og løs stein, men det går helst greit. Fra fortoppen er det litt bratt ned, her kan man holde seg i en wire, ned til en luftig kløft. Siste stykkemytikast opp er helt greit. På ingen måte vanskelig å ta seg frem her, men folk med utpreget høydeskrekk stopper nok gjerne på Skala. Klyveruten mellom Skala og Mytikas er godt merket med bolter på utsatte steder for vinterklatring. Endel går tydeligvis her vinterstid også, mye striper etter stegjern oppetter. På vei oppetter passerte jeg et par bratte snøfonner og var litt engstelig for at tilsvarende fonner kunne stoppe meg på de mer bratte partiene øverst, men her var det helt bart og tørt. Det kom også folk opp en mere direkte rute fra Refugio A. Dette var en organisert tur der alle hadde hjelm, men ingen hadde klatreutstyr det jeg kunne se. Muligens er denne ruten kjappere, men ikke så godt egnet for de store horder med tanke på fare fpr steinsprang. 3,5 timer fra bilen og opp, 3 kvarter på toppen, 2,5 timer ned + 2 timers kjøring hver vei mellom Halkidiki og P-plassen. Resten av den lille ferien ble tilbragt med damene mine på stranden, god samvittighet for å dra seg litt etter en slik dagstur. Dagens reisetips: IKKE lei bil av National eller Alamo i Thessaloniki. De har ikke bilutlevering på flyplassen. Vi ble møtt av en fyr som kom en halv time etter avtalt tid, han kjørte oss til kontoret som var flere kilometer unna og vi ble sittende fast lenge i kø tilbake igjen i bygater vi ikke hadde tenkt å besøke. Det ble en litt gretten start på ferien, men ellers var det flott i Syden.

I følge kartet går det en liten sti som du beskriver. Jeg kjenner ikke denne, men regner med at den er farbar. Kritiske punkter er at det eksisterer en bro over elven ved fossen som indikert på kartet, dessuten ser det ut til å være forholdsvis bratt terreng rett over broen. Alternativ rute fra Stavali er å gå merket rute til Lofthus. Denne ruten er betydelig tyngre, og egner seg kon for veldig spreke 6-åringer.

Kjøp et par gode og romslige fjellsko som også er egnet i norsk fjellheim. Toppstøtet på kili er tungt og kaldt i timene oppover. Jeg vil anbefale å ta med et par ekstra ullsåler til skoene som du legger i først på toppnatta, slik at de er ferske og har god isolasjonsevne. Dessuten bør skoene være romslige slik at du får plass til ekstra strømper. Gos tur

Forsøk samvirkelaget på Dokka, der sies det at de selger ypperlige seipanetter

Rimelig flatt på disse 3 punktene på Folgefonna. Den midterste og høyeste har et forholdsvis markert toppunkt, mens den sydligste toppen er flat som en pannekake, tror dette må være Norges flateste kommunetopp.

Som ekte nordmann går jeg i tog og hører på ompemusikk, 17. mai skal feires!

Stetind i Jotunheimen må du få med deg. Når du så kommer hjem etterpå og forteller at du har vært på Stetind, synes folk du er barsk, fortell bare ikke at det var den litt mindre kjente toppen i Jotunheimen som ble besøkt

Ca 30 år siden jeg bodde i Trondhjem, men kan erindre en lang og veldig bratt nedkjøring på nordvestsiden av Storheia i retning Bosbergheia. Et par kjappe svinger øverst og så rett ned. Her kunne man få en vanvittig fart. Aner ikke om dette er en vanlig nedfart nå for tiden. Bakken ble kalt "Over Ævne".

Plassene nære disse turistmagnetene er ikke all verdens koselige, litt preget av masseturisme. Kan imidlertid anbefale vandrerhjemmet på Valdresflya som et greit utgangspunkt for Bessseggen.

En fredelig og skjermet plass er Døvika på Asmaløy. Noen hundre meter på sti over en liten ås fra Skipstadsand gml fergeleie. Tipper du har den plassen helt for deg selv, om du ikke drar dit i sommerferien.

Kina er fullt av folk og Shanghai er ikke noen koselig by etter min smak. Jeg har vært i Kina 10 ganger på jobb, vesentlig i området Ningbo-Shanghai, og har hatt litt tid innimellom til å se meg omkring. I An Hui-provinsen som ligger sydvest for Shanghai ligger Huangshan, det gule fjellet. Turrapport derfra: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=13695 Lotus peak er høyete punkt og provinstopp for 65000000 mennesker. Vil legge til at jeg besøkte stedet i en kinesisk langhelg og at folkevrimmelen nok ikke er så ille en vanlig dag. Hiv dere på en kinesisk pakketur som jeg gjorde, en artig opplevelse! Huangshan er kinas 3. største turistattraksjon etter muren og terrakotta-hæren, men i motsetning til disse er Huangshan lite besøkt av utlendinger. I Ningbo-området kan nevnes: Wu Long Tan - de 5 dragesjøene, kinesisk turistattraksjon, her møter du ikke naboen. Xikou - byen der Chiang Kai-shek holdt til en periode. "Hytta" hans oppe i fjellene over byen er verdt et besøk, ellers en typisk turistplass. Noen øyer i skjærgården utenfor Ningbo skal visst også være fine å besøke, uten at jeg har vært der selv. Kineserne er nok ikke så flinke til å ta vare på uberørt natur, men ta det som det er og opplev det som er annerledes i forhold til steinrøysa i Noreg! Lykke til!