snilen

Beerenberg er mitt forslag. Det blir å betrakte som en ekspedisjon om man ikke er en av de få som er stasjonert der oppe.

Rondane er helt sikkert greit 3. uken i juli. Hardangervidda vest så farlig hvit ut da jeg var en tur på Folgefonna 7. juni. Sjekk snøkart på http://senorge.no/ , der er det nogenlunde korrekt informasjon om snødybder. Beveger du deg opp mot 2000 meter over havet kan det komme nysnø når som helst på året, så noe garanti har du ikke i slike høyder. En og annen snøfonn kan man vel støte på i høyfjellet på enkelte plasser også langt ut i juli, men de er som regel ganske harde og sammensunkne da, sjelden noe problem å rusle over.

1:Hvor raskt man akklimatiserer er personavhengig. Her er noen tommelfinger-regler: Sovehøyden bør ikke øke med mer enn 300-350 høydemeter pr dag i snitt fra ca. 3500 moh. Å akklimatisere på høyder under 3000-3500 moh tror jeg har lite for seg. På de fleste høyfjellsruter vil det være etapper som stiger mer. Da må man kompensere med hviledager innimellom. På disse hviledagene bør man gå en akklimatiseringstur opp i høyden, gjerne være der en stund for så å gå ned igjen. For et toppstøt er gjerne høyden fra leir og opp ca 1000 høydemeter, men da går man ned til leiren igjen og gjerne enda lenger ned samme dag. Viktige huskeregler er å gå sakte og å drikke mye væske, minst 1 liter pr 1000moh/dag En annen og grovere måte å se det på er følgende: ca. 6000 m(Kilimanjaro) krever 1 uke akklimatisering ca. 7000 m(Aconcagua) krever 2 uker akklimatisering ca. 8000 m (Himalaya) krever 4 uker akkimatisering ca. 9000 m (Everest) krever 8 uker akklimatisering mao en dobling av akklimatiseringstiden pr 1000 m. 2: Viktig å sove lavt - vandre høyt om dagen for så å gå ned igjen på kveldstid. 3: Er ikke sikker, men er man bare noen få dager i lavlandet, kan man stige mye raskere på neste fjell. Hvitserk hadde en trippel Afrika-tur der de besteg Rwnzori, Mt Kenya og Kilimanjaro på 3 uker i fjor. Tror de-akklimatiseringen skjer gradvis. 4:Gondolen tar vanligvis ikke pause for hver 350 høydemeter så spørsmålet er lite relevant. Av slike høyfjellsgondoler kjenner jeg spesielt til Teide - Gondol fra 2300 til 3500 moh. Her kan man bli litt kortpustet på toppen, men man blir ikke høydesyk her. Pico Bolivar i Venezuela : Gondol til nesten 5000 moh. Her er det gondolbaner i flere trinn. Man er her pålagt å vente en stund mellom hvert trinn, for å unngå høydesyke. Tar man gondolen opp hit skal man ikke være lenge på toppen eller forsøke seg på fysiske aktiviteter der Det var det jeg kom på.

Jeg skal vestover igjen og besøke resten av kommunetoppene i Hordaland, i høyde 800-1400 moh. Mye variert der borte! Det blir når værmeldingen finner en godværsperiode og det har smeltet litt mer sne. Ellers blir det vel noen familieturer til Østlandsfjell. Utpå høsten håper jeg å få med meg en nasjonstopp til, Taiwan, Andorra eller UK er aktuelle alternativer, men slikt skal jeg vel ikke nevne i disse klimakvotetider

Kikk her: http://www.skiinfo.no/webcams/detail_big.jsp?product.skiinfo.webcams.WEBCAMID=654&product.skiinfo.DESTID=ENOGAUST Det er nordøstsiden av fjellet som vises, på andre siden ville jeg tippe det er helt snøbart.

Ja det synes jeg du skal videreformidle Arnt! Heldigvis var kafeteriaen på ferjen åpen så jeg fikk slukket tørsten og sulten etter lange turer. Det var forresten et gjestehus/kafe der med meny og hele pakken, men jeg møtte bare et surt kvinnfolk i døra som snakket ett eller annet utenlandsk sprog og smekket døra foran snuten på meg, jeg så kanskje litt svett og ekkel ut! Sånn bare for å reklamere litt mer for Jondal by night

Jeg har noen gamle bokser med skismurning stående, bl.a. noe som heter gul klistervoks som har konsistens og farve som banos, derav navnet. Gir greit feste på klissen snø. Når det gjelder kommunetoppsamlingen er status pr nå 255 kommuner besteget - 176 igjen, eller målt etter høyde 215 høydekilometer besteget, 199 høydekilometer igjen. Men det begynner å bli langt å reise nå, så det går sakte fremover. Årets mål er resten av kommunetoppene i Hordaland. Dette er et før-jeg-dør-prosjekt så jeg har god tid - trur eg.

Jeg kjørt innover Jordalen på kvelden før. Veien opp er en attraksjon i seg selv, der den går gjennom tuneller og halvtuneller ved siden av et juv som er helt ufremkommelig. Ikke så rart at denne frodige dalen tilhørte Fresvik tidligere, ettersom adkomsten over fjellet var eneste mulighet da. Jeg betalte pliktskyldigst mine bompenger for å kjøre inn den innerste setra, men der ble jeg snytt. Etter kun kort kjøring lå en diger snøfonn tvers over veien og dett var dett. Velvel – det var en fin kveld, så jeg bare slanget meg i gresset og krøp i posen under åpen himmel etter hvert. Fjellbonden hadde tydeligvis fått dårlig samvittighet, for etter solnedgang dukket han opp med traktor og fjernet fonna. Nest morgen kjørte jeg lykkelig innover dalen, men kom fortsatt ikke helt frem. Litt sykling med ski på stanga frem til det var helt håpløst med snø gjorde nytten. Deretter var det skitur oppver mot Rjupeskard, før jeg svingte opp på breen 1648 moh. Nok snø for en god stund her enda. Fresvikbreen kan se ut som den har minket i størrelse sammenlignet med kartet, og en knaus nordvest for breen(1625 moh) vil muligens overta som kommunetopp for Vik i Sogn om breen smelter ned noen meter til. Turen gikk så videre gjennom en del lange tuneller til Aurland. Blåskavlen på 1809 meter over havet skulle få avslutte min lille Vestlandsturne. Jeg tråklet meg opp med bil fra Aurland til om lag 1300 moh og fant en fin rygg opp til toppen. Her var jo faktisk folk! Det er tydeligvis flere smågale folk som går på ski i stedet for å dra på stranda når sommeren er som varmest! Deilig avslappende nedkjøring igjen og kjøring tilbake mot Østlandet på kvelden. Litt merkelig å komme hjem til 32 varmegrader og ta skiene ut av bilen. Et lite bad gjorde også godt!

Det var blitt sent og langt kvelden før, og det var herlig å sove en natt ute i lyngen oppe i Reimegrend. Jeg lette litt for å finne stien som krysset jernbanen og videre ned til broen over elven, men fant da frem i sommernatten til slutt. Natten ble likevel ikke helt rolig, togene lister seg ikke akkurat forbi en sovende fjellvandrer. Jeg la ut fra Reimegrend etter nøye vurderinger av utstyr. Man starter på ca 450 moh og opp til høyde 1073 moh så det stort sett ut til å være bart. Jeg valgte derfor bort skiene og ruslet opp til fots. Over hovedelven var det bro, men av kartet kunne jeg se at jeg måtte krysse en sideelv på et eller annet sted. Heldigvis var det bro her også, for side-eleven var også flomdiger i varmen. Ski kunne ha vært greit på det øvre partiet, men jeg tror likevel det var et godt valg. Her er jeg midt på det nedbørrike Vestlandet, men ikke en sky å se i noen retning. Heilt fantastisk! Dobbel bonus ble det også for denne toppen er høyest i både Voss og Granvin! Grunnet mange lange turer dagen før ble det med den ene toppen denne dagen.

Siden dette er Vestlandet startet jeg som Ingerid Espelid – med å juksa litt. Jeg gikk opp fra Odda til turisthytta Holmaskjær 1576 moh dagen før. Skiene var surret på sekken opp til 2. hvilebua på ca. 1100 moh. Frem til 1.hvilebua var det fotturføre, derfra til 2. hvilebua var det verken eller, men jeg kom meg da opp, og siste stykket opp til Holmaskjær var det ski som gjaldt. Juninatt på Holmaskjær – det høres kanskje ut som en skjærgårdshistorie – men her var hvitt overalt rundt. Om morgenen startet jeg med å rusle opp på høyeste kulen(1662 moh) som er høyeste punkt i Kvinnherad og videre sydover til en kul til(1628 moh) som er høyest i Etne. Denne kulen var utrolig flat, opptil en kilometer mellom 20-meterslotene. 20 km tur/retur på ski + nedkjøring mot Odda så langt det gikk på ski, deretter skibæring ned bakken til Odda. Litt mør etter disse strabaser gikk turen med bil rundt til Jondal og opp til skisenteret som akkurat hadde stengt for dagen da jeg kom. Med litt banos under skiene kom jeg da likevel opp på nordre breen(1643 moh) som er høyest i Jondal. Disse brekulene er egentlig lite spennede topper. Når man nærmer seg dem blir det flatere og flatere og man vet ikke helt når man er på toppen. GPS har jeg ikke, men når jeg kunne se fjelltopper i tilnærmet alle retninger konkluderte jeg med at jeg var på toppen. Å komme ned til Jondal klokken 18.05 var intet sjakktrekk. All butikker var stengt, ikke et skarve gatekjøkken var åpent, og ferga hadde akkurat gått. Etter en times venting kom jeg meg bort fra dette stedet som tydeligvis ikke hadde noe å tilby etter at barneTV hadde startet. Jeg avsluttet dagen med en topptur på Tysnesssåta, men det er en fjærestein på under 800 moh som ikke er høy nok til å nevnes her. Deretter bilkjøring til Reimegrend ovenfor Voss til langt på natt. Jeg sovnet raskt etter denne dagen. Totalt minst 35 km på ski, en mils vei til fots denne dagen og en masse høydemeter. Det merkes at den daglige mosjonen i det siste stort sett har vært å spasere 10 km daglig i flatt lende i en by i Kina. Høydemetere i trappa blir liksom ikke det samme.

Jeg var en tur på Fresvikbreen lørdag 9. juni. Gikk på ski fra litt nedenfor Øvstedalen. Veien var brøytet til litt forbi Nedstedalen. Herfra 2-3 km før det er saklig å spenne på seg skiene. Vannene ser tvilsomme ut og større bekker bør man ligge unna. Bedre føre jo høyere man kommer. Over 900 moh var det stort sett greit å gå på ski. Senere samme dag ble det en tur til Blåskavlen(1809 moh) i Aurland. Her var det bedre skiforhold. Veien ligger i 1300 meters høyde her og det er mange valgmuligheter. Her holder nok snøen lengre etter min vurdering. Det var faktisk flere skiløpere i området så det er ikke bar meg som er sær og går på ski i sommervarmen!

Jeg var på Lauparen forholdsvis tidlig for et par år siden under tilsvarende snøforhold. Det var endel snøtråkking fra vannet og opp til skaret. Det så ut som det hadde gått mange ras fra begge dalsidene opp gjennom dalen, som hadde samlet seg i en diger hardpakket fonn midt i dalbunnen, men kan ikke huske at den var tung å forsere. Det siste stykket opp hvor det er brattest er det nok bart så lenge du følger ryggen opp.

God tur! Pass på deg selv og husk å skifte sokker Se opp for skumle kongekrabber!

Når jeg er på tur på fjellet drar jeg ikke med meg unødig støy ut i naturen. En lommeradio for å høre værmeldingen må være det maksimale. Noen utlendinger plages tydeligvis med stillheten i fjellet og henger kubjeller på sekken som klinger for hvert skritt. I bil på vei til fjells spilles gjerne en topp-10 CD fra et fremmed land jeg har vært i i det siste, pleier å ta med meg slike hjem fra utenlandsturer og det er stort sett ganske hørbart.

Jeg har i alle fall lagt inn en turrapport fra Norges laveste kommunetopp her, Eime i Kvitsøy, 28 moh, riktignok bare som et avsnitt fra en lengre topptur-runde i Rogaland. https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=5974

Jeg har enda ikke vært på en eneste kommunetopp i Nordnorge. Var en tur på noen i Nordtrøndelag for en måneds tid siden, lenger nord har jeg ikke vært på kommunetoppjakt. men det er mye å forsøke seg på, har sett endel topper fra noen turer med Hurtigruta, blir jo sliten av bare å se på alle fjelltoppene Forøvrig fant jeg da noe av verdi på google om soltinden, det ser fint ut der.

Kjenner ikke fjellet men det går an å lete: http://www.google.com/search?hl=no&q=soltinden&lr=

Enkleste kjørevei er nok over Haukeli. Det er endel mindre sideveier og gamle deler av veien som gjør at du kan komme deg unna den store veien på høyfjellsovergangen, uten at dette er noen direkte perler. I fjor sommer kjørte jeg innover en vei et stykke nær Haukeliseter for å nærme meg Vassdalsegga - Rogalands høyeste fjell - fint der, spesielt om du går noen meter innover fra der veien slutter. Forøvrig er det ikke lenger enn at du kjører turen til Bømlo på en dag.

Du finner turbeskrivelser og bilder fra de fleste på www.wwv.no. For de som mangler beskrivelse så er det bare å gå turen, ta noen bilder, logge seg inn og legge inn egne turer. Jeg har vurdert å lage en bok om dette, men det jeg tror markedet er lite. Kommunetopplisten blir stadig korrigert, og det er fortsatt endel usikkerhetsmomenter som grever krenseoppgang og finmåling med bedre utstyr enn en vanlig GPS eller høyrdemåler. Skriver du boka så kjøper jeg den - garantert!

Arna-Gullfjellet-Trengereid er en fin tur. Ikke mange minuttene med tog til sentrum fra Trengereid. Gikk turen som en kveldstur etter jobb for noen år siden.

Sunnmøre har mye fint å by på av ulik vanskelighetsgrad, her er bare å velge å vrake i tinder. Du må nok regne med endel sne i høyden, så velg topper med sydvendte rygger, til dømes Slogen.

Husk å trekke fra tykkelsen på breen på Kneiff da Bjornmu! Det kan vel bli et lite bikkjeslagsmål nede i Luxembourg om hva som er høyest med grunnboringer og beregning av naturlig høyde på stedet slik det har vært i Danmark de senere år. Danmarks høyeste fjell Møllehøj som ble utropt i februar 2005 sies av enkelte lokale sjeler å ha blitt høyere de siste årene fordi bonden som driver jordet pløyer med skjærene samme vei hvert år og på den måten vipper mer jord opp på haugen ettersom årene går. Det er den naturlige høyden som teller. 200-meter-samler : God tur til Fedjebjørnen 42 meter over havet !

Sjekk snøforholdene på http://senorge.no/ Det er forholdsvis mye snø, spesielt vest på vidda i år.

Om turen min skulle kalles en prestasjon i noen form, så måtte det være i bilkjøring, men det er interessant å diskutere dette. Det er et definisjons-spørsmål om hva man regner som en del av landet. Jeg forholder meg til de definisjoner som benyttes på www.wwv.no, der kolonier med lokalt selvstyre utover det som er i hovedlandets regioner ikke regnes med som en del av landet. Når det gjelder Spania som du nevner som et eksempel er Kanariøyene likestilt med de andre delene av Spania. Portugal har det på samme måte med høyeste fjell beliggende på Azorene Jan Mayen og Svalbard er også en del av kongeriket Norge, men ikke å betrakte som kommuner og fylker på lik linje med andre steder i Norge. For de som samler 2000-meterstopper er det da et spørsmål om Beerenberg skal inn på 2000meters-samlelisten. Jeg har tidligere stilt spørsmålet uten å få svar om Beerenberg bør inn på kommunetopplisten og fylkestopplisten, siden dette området er en del av kongeriket Norge og administrert av fylkesmannen i Nordland. Forøvrig er det et fjell som heter Vørterkaka i Dronning Maud land på ca 3300 moh, som er Norges krav i Antarktis, men det er ikke en del kongeriket. Men tilbake til Nederland . Antillene stiller vel i samme klasse som Grønland i forhold til Danmark, og jeg har derfor forholdt meg til det, ettersom Antillene har selvstyre utover det regionene i Nederland har med egen nasjonalforsamling osv. En svakhet ved definisjonen er at Grønlands høyeste fjell ikke blir med i det hele tatt i listen over nasjonstopper. Jeg har støttet meg på kildene fra www.wwv.no og https://www.cia.gov/library/publications/the-world-factbook/ Disse kildene er seriøse, men ikke feilfrie, så om du har mer konkret informasjon om fjellet i Limburg er jeg lutter øre. Jeg tror forøvrig ikke det finnes noen plass i verden der man kan besøke 3 nasjonstopper på kortere tid. Det finnes 3,5 doble nasjonstopper i verden ( Kina/Nepal - Mount Everest, Kongo/Uganda - Mount Margherita, Makedonia/Albania - Korab og 0,5 Frankrike/Italia - Mont Blanc), men ingen av disse er av en slik art at man kan nå nasjon nr 3 på under 2 timer, med mindre man flyr med helikopter, men det blir litt for eksentrisk - selv for meg

En tur til Kina i jobbsammenheng ga meg muligheten til å utvide ventetiden på Schiphol fra 6 timer til 10 timer. Etter litt finregning på kjøretider i Beneluxlandene, samt risikovurdering for ikke å nå flyet videre til Shanghai, besluttet jeg å benytte oppholdet til topptur. Leiebilen trillet ut fra flyplassen ved 9-tiden om morgenen lørdag 19. mai etter at jeg hadde tatt første fly fra Vestfold til Amsterdam. Jeg hadde bestilt en forholdsvis liten bil, men den var det noe galt med så jeg fikk en svenske med sunnmørsk design i stedet. Sabben suste greit av gårde nedover motorveiene nesten til Aachen i Tyskland. Nederlands høyeste punkt heter Vaalserberg og er i tillegg en lokal treriksrøys mellom Tyskland, Nederland og Belgia. Det går bilvei til toppen, et parhundre meter var det å gå fra parkeringa, men det fikk heller stå sin prøve. Det første man legger merke til på toppen er et digert utsiktstårn. Når man har kommet hit har man gått for langt, for tårnet står på belgisk grunn. Noen meter foran tårnet er treriksrøysa og enda noen meter foran tårnet er merkesteinen for Nederlands høyeste fjell, 322 moh. Jeg måtte gå rundt røysa, så hadde jeg vært i Tyskland også denne dagen. Turen gikk videre sydover forbi Euchen og opp i det belgiske høylandet. På Botrange, Belgias høyeste fjell er det også parkeringsplass og utsiktstårn samt en steinstøtte på toppen av en haug signert av en kongelig person. Her er vel muligens det høyeste naturlige punkt. Ganske flatt oppå denne toppen også. Videre sydover bar det, til utkanten av den lille plassen Huldange nord i Luxembourg. Her er nok et tårn på stedet som heter BurgPlatz eller Burrigplatz eller Buurgplaatz, skrivemåten er forskjellig. Denne toppen hadde jeg helt for meg selv, og det var også ganske fin utsikt uten at jeg gikk opp i tårnet. Kun 5-6 parkeringsplasser her. Utsikten sydover vil nok bli betraktelig dårligere om noen år, for her var masse nyplantet gran. Ikke galt å ha vært på 3 nasjonstopper og i 5 land mens solen enda er for oppadgående når man startet hjemmefra om morgenen! Så var det bare å komme seg tilbake til flyplassen uten å komme ut for noe uforutsett på veien og det gikk greit med god margin, svensken var fin på motorveien. For å få gått noen høydemeter denne dagen ble det til at jeg gikk noen turer opp og ned trappa i jumbojeten mens den fløy til Shanghai. Tidsplan: Schiphol 09.00, Vaalserberg 11.30, Botrange 12.30, Burrigplatz 13.15, Schiphol 16.10 Nøkkeltall for turen: 7 timer kjøring, 666 km på vei, 500 meter vandring, 50 liter bensin spydd ut som eksos i atmosfæren, kostnad NOK 1300 fra flyplass., 3 nye nasjonstopper, ca. 0 høydemeter til fots, ingen fartshumper, ingen bomstasjoner, god fart på motorveien. Noen forslag til forbedringer av turen: Hadde jeg hatt et par timer til vile jeg valgt å ta tog fra Schiphol til Maastricht og eventuelt leid bil der. Ellers er det også mulig å nå alle disse 3 nasjonstoppene på sykkel på en dag, men biltrafikken er utrivelig for syklister også på småveiene. Men er nå dette noe å fortelle om da? 3 nasjonstopper med bil er jo ikke akkurat noen fjelltur! Vel – det er i alle fall til ettertanke for oss nordmenn som fråtser i tilnærmet uberørte topper i store mengder. 20/5-2007 Snilen i Shanghai