Nils

Det var gått altfor lenge siden jeg sist var til fjells. Så når Morten på fredag spurte om jeg var klar for slappfisktur, kunne ikke spørsmålet ha vært mer treffende. Nå er ikke Holåtindan noen spesielt kort tur egentlig. Langt fra nærmeste bilvei ligger de, og høydemetrene blir fort mange. Så som dagstur er det en nokså drøy tur, i hvert fall for en med en form som var i den dypeste bølgedal. Det ble mye slit, men opplevelsen sto ikke tilbake av den grunn. Fra Sota Sæter er det ca 30 km tur/retur, og med alle oppover- og nedoverbakker nesten 2000 høydemeter. Med vår kurs ble det i hvert fall såpass mange vertikale meter. Jeg tok en komfortovernatting på Lom. Sånn ved 0530-tiden ankom jeg Sota Sæter og to nokså småfrosne sjeler som hadde overnattet under åpen himmel på en steinete parkeringsplass. Ikke rart de var kalde, for det måtte ha vært ned mot 10 minus om natta. Julia hadde våget seg ut av soveposen da jeg kom kjørende, mens Morten lå og myste mot meg med to smale striper av noen øyne. Etter litt styr og stell var vi på skia, og 700 sure høydemeter ventet før det ville flate ut. Det var godt å komme i gang å få varmen i kroppen, ikke minst for Julia og Morten. Litt over kl 6 labbet vi av gårde, og det var ennå en stund til sola skulle begynne å steike. Godt å få unnagjort den første stigningen mens det ennå var skygge. Oppover i lia i et bekkefar gikk det på hard snø. Fellene gjorde jobben, og etter halvannen time i jevnt driv oppover fikk vi de første solstrålene i våre fjes ved ca 1300 meters høyde (Sota ligger på 745). Helt fantastisk vær med skyfri himmel, og utsikten begynte å vide seg ut. Vi siktet mot søre Sothogget og Sottjørnin, hvor Julia og Morten hadde sin faste pausestein. Vel, fast og fast, de hadde nå vært der et par ganger tidligere da. Der var det av med feller og på med litt blåvoks. Herfra ville det bli litt flatt, og noe opp og ned. Egentlig mer opp og ned enn vi hadde planlagt da vi la kursen litt for høyt opp et sted, men skitt au. Da vi hadde rundet den nordlige ryggen på 1635-toppen og skulle ned i Tundradalsbandet, fikk Morten øye på et fotomotiv. Ved det sørøstligste av småvannene på Tundradalsbandet, det som ligger klint inntil breen, lagde en 15 meter høy vegg av blåis et stor sår i den ellers så jevne og snødekte skråningen. Isveggen var utoverhengende, og toppet med en ennå mer overhengende skavl, som delvis hadde begynt å gi etter for solsteiken. Etter noen bilder ble det en matbit på Julia, Morten og meg ved denne isveggen, for her var det godt å varmt. Den videre ferd gikk over Grøntjørni og opp i skaret sør for ytre Gjelhøi (1943). Fra dette skaret ligger alle 3 Holåtinder på rad og rekke på andre siden av breen. Nå er det bare å begynne å plukke topper, sa Morten. Det hørtes lett ut tenkte jeg, der jeg sto med noen lår som allerede bar preg av en del høydemeter. Vel, jeg skulle nå ”plukke” alle 3. Morten manglet kun den østre (2043), mens Julia hadde vestre Holåtind (2039) på kontoen fra før. I skaret var det nå blitt riktig så behagelig. Helt vindstille og en sol som virkelig begynte å steike. Etter en liten pause seilte vi ned på Gjelåbreen med kurs for østre Holåtind (2043). Østre Holåtind (2043 moh): Vi satte igjen skiene og litt bagasje ved foten av vestryggen og fulgte denne oppover. Turen opp her skulle bli en prøvelse for oss gutta som ligger noe over klassen for lett fluevekt. Dønn stille i lufta. Svetten silte. At det kan bli så godt og varmt i denne høyden i april. Ved varden var det like stille, men nå hadde selvsagt pusten moderert seg noe. Vi nøt noen varme minutter alle 3 og skuet utover kjente fjell. Etter en stund begynte jeg å gå litt i forveien ned igjen. Jeg skulle altså over alle 3 toppene, og den midtre og høyeste sto for tur. Morten og Julia skulle runde denne toppen på nordsiden og møte meg opp mot vestre. Midtre Holåtind (2047 moh): Jeg fulgte ryggen mellom østre og midtre (over høyde 1875) og bort til østryggen på midtre Holåtind. Der ryggen begynner for alvor, satte jeg skiene på sekken og med tunge skritt gikk det rolig oppover. Ryggen virket bratt på avstand, men var fin å gå oppover. Sola hadde tint opp snøen så den var akkurat passe fast å gå i. Mens jeg slet med høydemetrene mot toppen, ruslet Julia og Morten bedagelig nede på breen. Vel oppe ved toppvarden, som for øvrig nesten var helt nedsnødd, kunne jeg se at Julia og Morten allerede var godt oppe på breen nordøst for vestre Holåtind. Jeg fikk skynde på og trasket ned vestsiden av høyeste Holåtind til breen igjen. Vestre Holåtind (2039 moh): Tiden hadde flydd, og Julia og Morten som skulle rekke Valdresflya før den ble nattestengt, begynte å få litt dårlig tid. Julia ville derfor gå litt i forveien ned igjen, mens Morten og jeg gikk motsatt vei, opp mot vestre Holåtind. Denne toppen har bratt snøflanke på nordsiden som ender i en skavl helt øverst, men lengst øst er det mulig å følge en snøegg oppover, og der går det an å ta seg opp mot toppen under gode snøforhold. Nå var det glimrende forhold og enkelt å ta seg opp de få bratte metrene. Så slakt bort til toppunktet. Vi tok kjapt noen bilder, før vi gjorde vendereis ned til skiene igjen. Kaldere var det også blitt, med litt vind igjen. I stor fart skled vi i retning skaret sør for ytre Gjelhøi (1943 moh). Derfra ned på breen nord for 1964-toppen. Med lange og slake svinger tok vi oss ned mot Grøntjørni igjen hvor Julia satt og ventet. Igjen samlet alle 3 bar det opp og ned stort sett samme vei tilbake mot Sottjørnin, men med en litt snillere rute som ga noe færre høydemetre. Ved utløpet av Sottjørnin hvor pausesteinen til Julia og Morten sånn omtrent befinner seg, gjensto nå ”bare” den siste lange bakken ned til Sota Sæter. 700 høydemeter som nederst består av furuskog og andre buskevekster. Beina var stive, kroppen tom og tida knapp. Morten og Julia ville helst være nede til kl 18 for å være rimelig trygge på å få komme over Valdresflya før den stengte. Da vi ”satte utfor” nærmet klokka seg 1730. Føret var glimrende øverst med noen cm styresnø. Dette ga oss en rimelig mulighet til å ta en del fine svinger nedover. Selv jeg på drøyt 2 meters fjellski og rottefella binding klarte å svinge sånn nogenlunde kontrollert nedover. Nede i skogen var snøen våt, og med Morten foran til å kviste vei fulgte Julia og jeg etter i hans spor. Det gikk nogenlunde greit mellom bjørk og furu og vi kom helskinnet ned til bilen 1 minutt over kl 18, nøyaktig 12 timer etter start. Litt rask skifting til tørre klær og en rask avskjed, så bar det hjemover igjen. Det ble dessverre ikke tid til noen burger på Lom denne gangen Julia og Morten, men jeg hadde i hvert fall en fantastisk dag med meget hyggelig turfølge! Noen bilder:

Loftet kan være en mulighet, spesielt i år hvor det er godt med snø. Blir det en kjølig forsommer, kan breen/fonna på nord- og nordøstsiden holde seg godt til månedskiftet juni/juli. Vi gikk opp den fonna til fots 16. juni et år hvor vinteren hadde vært snøfattig. Startet på Jotunheimen Fjellstue. Fonna begynte da på rundt 16-1700 meter, og strakte seg helt opp til topplatået på drøyt 2100 meter. I tillegg lå det noen mindre snøflekker litt lavere.

Jeg tar også buss m/et bytte, men for mitt vedkommende blir bensin+bompenger det samme som månedskortet koster. Da er ikke andre bilkostnader medregnet... Siden jeg ikke kan kjøre sammen med noen andre, er valget enkelt: Kollektivt! Selv om det tar meg 2-3 ganger så lang tid som å kjøre (utenom rushen vel og merke).

Ingen tvil om at det finnes mange fine småtopper i nærheten av Oslo. Gyrihaugen (682 moh) er èn av de. Den byr på flott utsikt, og særlig mot vest og sørvest, mot Steinsfjorden og Tyrifjorden. Vi valgte å angripe toppen fra nord, og kjørte opp langs østsiden av Steinsfjorden (fra Sundvollen) til vi var ved nordenden. Der tok vi av til hø og(v/Valbekken/Åsatangen) opp noen svinger til en bomvei går sørover omtrent på 340 meters koten. Parkerte v/bommen og ruslet på veien til vi nådde en av stiene som leder til topps. Du kan f.eks gå til du er like ved Gyrihaugsætra. Der tar en tydelig sti av veien. Vi brukte 1 time opp. En annen fin topp er Storsteinsfjell (540 moh) vest for Tranby i Lier. Kjør opp mot Eiksætra. Ved ca 350 meters høyde går en traktorvei/sti sørover til topps. Flott utsikt over Lier og mot Drammensfjorden. En halvtime opp, men det er mulig å fortsette og gå en lengre runde i området.

Du er vant til å gå langt skriver du, og har ikke høydeskrekk. På sommerføre kan du sikkert fint greie f.eks store Memurutind (2364 moh) fra Spiterstulen. Følg stien sørover til du møter Heillstuguåe. Ta av der og gå på nordsiden av denne åa til du nærmer deg Heillstugubreen. Etterhvert skrår du opp mot Veoskaret i grov og noe bratt ur, så på slak og bred rygg sørover mot vesttoppen på store Memurutind. Fra Spiterstulen er det ca 10 km èn vei. Fra Spiterstulen er også Leirhøe (2330 moh) en topp uten vanskeligheter. Du kan følge samme rute til Veoskaret som nevnt ovenfor. Fra Veoskaret går du mot nord og opp den brede sørflanken. Nesten like langt som til store Memurutind. En kortere variant opp er å følge stien fra Spiterstulen ca 3 km sørover til du nærmer deg bekken Leirgrove. Følg denne bekken oppover, etterhvert på sørsiden, og så opp den brede ryggen sør for breen. Dette alternativet opp gir en distanse på ca 7 km èn vei og nok av høydemeter. Ellers er det nevnt flere lette topper av andre her. Som Viggo også skriver, er Leirvassbu et godt utgangspunkt for lette toppturer. Fra Fondsbu/Eidsbugarden er bl.a Galdeberget (2075 moh) og Langeskavltind (2014 moh) lett tilgjengelige. Disse er også fine på vinterføre. I vest-Jotunheimen er store Dyrhaugstind (2147 moh) og store Soleibotntind (2083 moh) fine nybegynnertopper. Dyrhaugstind er noe luftig like før toppen med lett klyving, men uten høydeskrekk burde det gå helt greit. Der får du en storslått utsikt mot bl.a store Skagastølstind.

Rundt Langvatnet, på ruta mellom Leirvassbu og Gjendebu, burde det være fine muligheter for en basecamp. Derfra har du lett tilgang til topper som Langvasshø, Visbretind (luftig og flott topp), Semelholstind (kort passasje på bre) og Semeltind. I sør har du den litt luftige Skardalseggi, og ikke minst Rauddalseggi. Går dere nordøstover mot Urdadalsbandet og Urdadalen, kan dere bestige store Heillstugutind (kremtopp!) og søre Heillstugutinder. Ingen av disse toppene krever klatring ad letteste vei. Ellers har Yngve nevnt andre gode muligheter.

Formålet med helikoptertrafikken ved Gjende er jo nettopp av hensyn til naturen Svein. Ok, det blir bråk og støy den perioden jobben utføres, men ved å bruke helikopter kan den gjøres på relativt kort tid. Etter dette er det stille igjen. Nei, det er ikke urørt natur lenger, men forhåpentligvis vil steinleggingen bremse stiens vekst. Steinleggingsjobben gjøres altså for å verne om naturen i en nasjonalpark. At denne helikoptertrafikken kan sammenlignes med sightseeing skjønner jeg ikke. Og "velge bort" er ikke ment som argument for å godta helikoptertrafikken ved Gjende i sommer. Det er grunnen til at jobben gjøres som gjør at jeg godtar bruk av helikopter i dette tilfellet. Som andre også har nevnt, dette er en "engangssak", på et begrenset tidsrom og område.

Ja, det støyer like mye uansett hensikten bak flygingen, men trafikken ved Gjende kan du "velge bort" i og med at den blir på et begrenset område. Du kan oppsøke andre områder i Jotunheimen, eller velge andre "heimer" denne aktuelle perioden, og vandre i ro og fred og kun nyte naturens egne lyder. Med sightseeing-trafikk vil også denne opplevelsen bli redusert, siden støyen rammer vilkårlig og overalt. Er man i en nasjonalpark bør en kunne forvente fravær av motorstøy. Et og annet unntak vil det selvsagt være (f.eks redningshelikopter), og det svelger jeg. Det finnes da så mange andre fjellområder å velge på som ikke er innlemmet i en nasjonalpark. Tror du at alle som ville benytte tilbudet om sighseeing-flyging er funksjonshemmede? Hva støyer mest av en som vandrer rundt i fjellet med fjellsko/ski, eller en som benytter helikopter for å se det samme fjellet? Og hvorfor må det absolutt flys i en nasjonalpark? Tror de fleste funksjonsfriske tåler støy når de går langs en bilvei, eller camper langs ei flystripe. Men ikke i en nasjonalpark! Det er en vesentlig forskjell der.

Det er nå en liten forskjell da. Helikoptertrafikken rundt Gjende vil jo kun være der mens jobben utføres, en jobb som utføres for å verne naturen. Den har en tidsbegrenset periode og trafikken vil sannsynligvis være på et begrenset område. De som vil unngå helikopterstøy holder seg unna det området nå i sommer, og går andre steder. Beveger man seg der, er man forberedt på støy denne perioden. Verre er det med sightseeing, som helt sikkert vil foregå hvor som helst i Jotunheimen. Støyen vil slå ned på alle som er ute i heimen for å nyte natur og stillhet. Man vet bare ikke når og hvor støyen dukker opp... Hensikten er kun å tjene penger, som selvsagt er lov, men ikke ved å forurense en nasjonalpark. Jeg for min del tåler godt et og annet helikopter en sjelden gang, selv om det ikke er noen godlyd akkurat.

Det kommer veldig an på hvor seint og hvor hardt kong vinter slår til på høsten det. Båtene slutter å gå ca 15.september, men du kan vanligvis gå litt etter det også, men da øker sjansene for at det vil ligge snø over der. I fjor var det mulig å gå rundt 10.oktober ihvertfall, med nysnø over ca 1300 m. Andre år kommer vinteren med full kraft midt i september. Et år på 90-tallet (tror det var 1995 ) kjørte vi bil på Valdresflya tidlig i november, og da ville det vært fint mulig å gå over Besseggen.

Takk for de tipsene lph! Skal legge det på minnet til vår lille datter er i den alderen. Men først må hun lære å gå, og aller først skal hun vel krabbe litt også... Så vi har god tid! Dere er heldige ja, som har et barn som orker å slite litt for opplevelsene, og ikke bare trives med Playstation og å titte inn i en firkantet boks (som jeg selv gjør nå ). Han kan bli tidlig ferdig med samlingen hvis det fortsetter sånn.

8 år og en gryende interesse for toppturer til de høyeste tindene?! Ikke verst Må få noen tips av deg på hvordan dere har oppdratt poden. Kan tenke meg at Kyrkja var perfekt ja. De lange anmarsjene kan fort kreve mye sjokolade og andre fristelser for at de små skal orke det. Andre topper som kan være av interesse: * Stetind (2020 moh), på andre siden av Leirvassbu. Kort tur og et lite luftig punkt rett før toppen. * Store Soleibotntind (2083 moh). Stiger med en gang helt til topps. Spennende utsikt innover i Hurrungane og ikke minst mot Austabotntindane. * Store Dyrhaugstind (2147 moh). Litt drøyere oppstigning, men det går nå oppover hele tiden. De siste metrene på noe smal egg og litt klyving. Disse er det så vidt jeg husker pins av også.

Nå var det faktisk det "Jente15" var ute etter, turer som kanskje er litt mer spennende enn Besseggen. Der må man også nedi med henda så vidt det er og mange opplever den som luftig. "Jente15" er altså ute etter noe mer utfordrende enn det. Heldigvis er det forskjell på hvordan 15-åringer oppfører seg. Tror det blir litt feil å feie alle under samme kammen. Det sies ingenting om hvor mange de er, men i følge med lærere bør ikke disse 15-åringene ha problemer med de forslag som er kommet så langt. Støtter også forslaget om Knutshø. Det er en fin og morsom rygg.

Hei! Et tips er å dra til Leirvassbu og så bestige Kyrkja (2032 moh). Dette er en kort tur som inneholder litt action oppe mot toppen hvor det er lett klyving og litt luftig. Selve toppen er jo ganske spiss og det er ikke all verden til plass, så 15-åringene vil absolutt få toppfølelse der oppe. Da vi var der, møtte vi et par voksne som hadde med seg en flokk unger som må ha vært rundt 10 år. De så ut til å storkose seg, til tross for lett yr og noe tåke. Tur/retur er det kortere enn Besseggen og høydeforskjellen er mindre også (drøyt 600 m.). Samtidig er dere omtrent midt i Jotunheimen med tinder overalt.

I brekket mellom disse to nevnte toppene, hvor Styggehøbretindene så vidt henger sammen (det er der du mener ods? ), var det i september i fjor et synlig søkk i snøen (se bilde nedenfor). Søkket gikk langs med "skjøten" på de to Styggehøbreene. På denne tiden av året er nok alle spor etter gleppa borte, men det kan nok være lurt å passe litt på, som ods nevner.

Var en liten tur i Kanada vi også på søndag (1. påskedag). Fikk tilbud om barnevakt, så da måtte vi prøve en liten tur. Kanada ble valgt etter tips fra deg Erling tidligere i vinter om at føret der var ok selv når det nærmest var bart andre steder i lavlandet. Nå hadde vi ikke anledning til å kjøre så langt heller, ellers hadde det blitt tur til Norefjell. Det var ihvertfall veldig godt føre på søndag. Vi gikk ved 15-tiden, så det var bløtt til å begynne med, men etter en km var det fin løype og fint skøytespor ved siden av. Den første korte brattbakken rett etter parkeringa var derimot ikke helt god... Bare litt jord og is igjen i den tette skogen, og da ble jeg et kort øyeblikk nervøs for det videre skiføret innover.

Kjente og kjære fjell du besteg der Tom! Flere av de toppene har jeg selv tatt på ski fra Yddestølen. Bra rundtur det der!

Høres meget fristende ut det Julia, og ta turen dit på sommeren! Det er nok det jeg har mest lyst til. Er mye mer kos på den tiden av året, med mer farger og liv i naturen.

Jeg ville ikke ha satset på å bestige store Knutsholstind i mai uten ski. Fra f.eks Bygdin Høyfjellshotell ville det fort bli en meget strabasiøs tur med mye vassing i snø. På sørsiden av Bygdin tiner det fort opp, men så tidlig som primo mai er det nok ikke snøfritt. Og innover i Torfinnsdalen, og særlig Svartdalen ligger snøen mye lenger. Vil absolutt anbefale å gå på ski til foten av store Knutsholstind, og så klyve resten opp. Det vil dessuten ligge snø oppover mot toppen også, som fort kan være hard, så isøks og stegjern kan være lurt å ha med. Når det gjelder resten av fjellene mellom Bygdin og Gjende, er det å anbefale ski så tidlig i mai. Snøen er ofte løs og har ikke fått tid til å synke sammen. Selv gikk jeg en fottur til Eggi (2040 moh) nord for Høgdebrotet og Tjørnholstind den 30. mai ifjor. Da var det nokså lite snø i fjellet og snøforholdene var gode. Det ligger ute et bilde fra den turen på: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1288 Veien over Valdresflye er som regel bar i mai. Men, det snør ofte i mai, men denne snøen tiner fort opp i sola. I skyggepartier kan det imidlertid være glatt da det ofte er kaldt om natta. Sjekk vegmeldingene for løpende oppdateringer: http://www.vegvesen.no/trafikk/vegmeldinger/rapport/index.jsp?report_id=10

Forstår veldig godt "skliut-tankegangen"! Det er vel naivt å tro at ikke det samme vil skje inn til Snøheim... De kunne ha sperret veien med noen store kampesteiner, så ingen fikk kjørt inn? Det blir ihvertfall spennende å se resultatet når jobben med å fjerne veien er gjort. Kommer i farten ikke på om det har hendt tidligere? Og Larstind seiler opp som en av de mest krevende 2k-toppene å nå. Som Julia også påpeker, det blir gode dagsturer å ta de høyeste toppene på Dovrefjell i framtiden.

Ikke rare skiføret på 2090-toppen nei! Er du glad i skia dine trasker du til fots der ja. Vedr. det siste bildet du la ut eaa: Helt ute til høyre stikker det opp en liten svart pigg. Er det en varde/stor stein på østre Trollsteinhøe, eller er det noe lenger bak, i forbindelse med fjellet bakenfor (2201-toppen)

Enig Svein! Det hadde vel egentlig vært god nok løsning å bare stenge veien for biltrafikk. En bilvei synes selvsagt godt i landskapet der oppe, men å bruke enormt mye penger på å fjerne den igjen, høres litt unødvendig ut. Jeg tror nok også at veien kan fjernes med godt resultat, men sitter igjen med en følelse av hvorfor? Er det nødvendig å gå så langt? Jeg er enig at det er veldig viktig å bevare dyrelivet på Dovrefjell. Moskus, rein, jerv etc vil nok nyte et veiløst landskap, men bare det å stenge for biltrafikk ville vel ha gjort nytten mer enn nok?

Nydelige bilder eaa! Jeg har, også som deg, tygget på denne turen en stund, men har foreløpig ikke tygget ferdig. Ruta du gikk opp har jeg vurdert å gå tidlig på sommeren når lia du basket i løssnø og buskas har blitt bar. Kanskje blir det i juni i år? Utfra din beskrivelse dropper jeg nok tanken om å gå denne ruta som vårskitur. Det virket ikke som skiene gjorde så mye nytte i den bratte skogslia akkurat. Høres mer behagelig ut å snøre på fjellskoa og kun ha buskas og trær å kjempe mot. Eller ta turen fra østsiden, fra Veodalen? Da blir høydemetrene langt færre. Jeg får tygge videre... Ihvertfall en solid tur med de forholdene du hadde eaa! Kan tenke meg belønningen var stor når du nådde opp på ryggen og videre oppe kunne seile rundt på de runde høene i det været. Da er det verdt slitet!

For å få oversikt over hvilke kart du trenger, kan du prøve: www.inatur.no På forsiden der har du et kart over Norge. Klikk på et fylke, og du får opp en interaktiv kartløsning som gir deg mulighet til å få oversikt og inndeling av N50-kartene.

Ja Torgeir, det kan se ut til at de har gått tilbake til Trollhøin på 2201 og 2090. Jeg var innom en bokhandel og sjekket kart igår, og tittet på kartet Jotunheimen Øst/Aust hvor det står Trollsteinhøe på alle disse toppene. Dette kartet var 1998-utgave. Glittertind-kartet (1618 III) jeg har hjemme er fra 2000, og der står det som tidligere nevnt Trollhøin på 2201 og 2090, mens 2161 heter Trollsteinhøe. Hva som blir endelig navn på disse toppene gjenstår å se...