morten

Lørdag: Gå over Bukkelægret, og når dere kommer til Memurubu dra opp til Hesttjønne. Blant litt sparsommelig vegetasjon finner dere teltplasser der. Søndag: Gå på Surtnigssue (via Hestdalen eller Raudhamran). Dere får en behagelig dag med så sen start. Mandag. Rusle rett over fra Hesttjønne på skrå mot Besseggenstien. Et eller annet sted på veien mot Bandet før Besseggen finner dere en eller annen teltplass, senest nær Bandet. slå opp teltet og stikk opp på Besshøe uten stor oppakning. Tirsdag, rolig avslutningsdag. Starter med Besseggen og ned til Gjendesheim. Har dere mer krutt kan dere kjøre til Vargebakkan og gå Knutshøe. Er lørdagen konge kan dere alternativt starte med topptur nær Gjendebu, f.eks. noen Svartdalspigger og så ta en av de flotte telplassene på Storådalsdeltaet og så begynne med Bukkelægret på søndag.

Jeg bidro bare med lenken, men coni, medlem her på forum gikk turen. Du kan jo sende ham en pm og spørre hvis han ikke selv svarer i denne tråden.

Fra en tur i mars: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=8285

Gjendebåten kjører aldri til Gjendebu med mindre Gjendebu er åpen og p.t. er ikke Gjendebu åpen til høstferien.

GUidede turer? I utgangspunktet ikke. Mulig å bestige Piggen? Ja! Veiene til både Juvasshytta og Spiterstulen er kjørbare tidlig i oktober under normale forhold, Man må være forberedt på varierende mengde nysnø på hele eller store deler av ruta. F.eks. i høstferien vil jeg tippe at det på godværsdager likefullt vil bli en slags sti / tråkk i snøen. Noen ganger er det riktig vinterlig i begynnelsen av oktober mens andre ganger er det bare et lite dryss høyest oppe. Finvær i oktober - kjempeflott, men bare husk at dårlig vær i oktober kan være noe ganske annet enn dårlig vær om sommeren.

Det blir nok ingen komplett liste i 2009. Kartverket sine nye fotomålinger drøyer, og jeg tviler på at de er på plass og ferdig analysert i overskuelig fremtid, og det er vel tvilsomt om de blir nøyaktig nok til å få med / utelukke alt. Tinderanglerne ved Ranglefanten har gjort en FORMIDABEL jobb i å systematisk finkjemme alt, men den nye laseren med helningssensor kom vel litt for sent inn i bildet, så det spørs vel hvor mange de kommer til å få målt med den metoden. Torgeir har også investert i en slik en, og det samme har jeg, så jeg skal forsøke å hjelpe dem så godt jeg kan. Personlig er jeg ikke så veldig opptatt av timetringer, men vet at noen få er det. I fjelltopper II vil det være flere enn 346 nummererte topper, det er sikkert, samtidig som antall hovedtopper trolig vil bli redusert. Så er også spørsmålet om Jan Mayens to norske fjelltopper over 2000 moh. med p.f. > 50 meter skal integreres i nummersystemet eller tas med som et tillegg. De er jo tross alt veldig norske (i motsetning til Antarktis) bare at de ligger laaangt fra fastlandet. Jeg tror imidlertid at de fleste av de gjenværende kandidatene stort sett er å bekrefte ut. Det blir aldri en komplett liste på 375 topper f.eks., det tør jeg skrive Vi skrev jo også (tror jeg) at lista på 346 ikke var komplett, men at vi trodde det var veldig få som manglet. Må innrømme i ettertid at det var noen flere enn det jeg hadde trodd.

Men apropos det aktuelle veipunktet: Jeg kan være enig i at basert på kartavlesning og avrunding så er fortsatt ikke koordinatet i boka optimalt. Nord-komponenten burde i alle fall vært 25 punkterf lavere, altså 6863875

det forekommer flere steder at toppene er merket av feil på kartene, så avlesning av kartene kan gi litt utslag ja. GPS har jo kommet med tiltakende styrke først de seneste årene. GPS koordinatene i boka vår er først og fremst men som et hjelpemiddel til å lokalisere toppene på kartet, spesielt alle småtoppene som ikke er så lett å finne ellers. Det er ikke ment å gå etter i tett tåke med nesa ned i GPS'n. Vi er ikke så skrekkelig opptatt av GPS og legger ikke masse arbeid i å få dette mer nøyaktig enn +/- 25 meter. Enkelte oppdateringer blir det. Selv de gangene vi i ettertid har laget veipunkter på topper blir det aldri aktuelt med noe mer enn en avrunding. Å oppgi posisjonen på meteren blir uansett meningsløst så lenge nøykatigheten på GPS'n oppgis alt fra 5-6 meter og opp til 30-40 meter avhengig av mottaksforhold og lignende. Boka blir i ny utgave noe endret og tilpasset, men ikke noe millimetermål for GPS-entusiaster. Vi vil likevel selvsagt forsøke å forbedre koordinatene og dersom folk samler på topp-koordinater så send dem gjerne. Dersom 2 uavhengige kilder opplyser koordinater som samlet antyder et avvik på mer enn 10-15 meter så vil vi gladelig justere koordinatet, men vi kommer som sagt aldri til å trykke rene koordinater på meteren uten noen form for avrunding. Vi kommer sikkert til å presisere dette enda bedre i neste utgave. I boka er flertallet av toppenes koordinater basert på kartavlesning avrundet til nærmeste 25 meter. Til Vegard: Nei, det er ikke avlest kart med gammelt kartdatum. Til Dag: Har opplevd en rekke toppunkter som ligger andre steder enn markert på kartet (gjelder ikke trig. pkt.) og noen ganger er det et annet punkt enn selve toppunktet kartverrket har merket av på fjell med mer enn et, omtrent like toppunkt. Generelt: Dersom noen klarer å gå utfor et stup etter anbefaling fra GPS'n så har de gjort en grov feil. Skal ikke si at de ikke burde vært ute på tur, for alle kan gjøre feil, men de har gjort en skikkelig feil. GPS'n er kun et hjelpemiddel. Du som går på tur er sjefen og må selvsagt benytte de hjelpemidlene man har tilgjengelig, men også hode. Synes Torbjørn K. fint har oppsummert de vanligste feilkildene. Alene det faktum at alle koordinatene slutter på 25,50,75 eller 00 burde fortelle at det er snakk om avrunding. Suppler dette med kildefeil, trykkfeil eller annen menneskelig svikt. Har også opplevd at GPS'n noen ganger har gjort merkelige utslag, f.eks. ved at to veipunkter gjort på samme sted har vært veldig forskjellige, hvor det ene har vært nesten på viddene, dog ganske sjelden har det forekommet.

Det var ikke akkurat det jeg skrev men For all del......

Litt måling i øst: Var en liten tur rundt Stornubben i dag og målte litt. Toppen noen hundre meter øst for Austnubben ble målt med laser med helningssensor, dvs. jeg gadd ikke å stresse med noen nøyaktig måling. GPS viste rundt 14 meter, og hovedstrekket på laseren viste 11,216. Da var det enda noen slake meter ned til bandet. Men vanskelige lysforhold gjorde at jeg ikke stresset mer med å ta siste strekket. Den er nærmere 15 meter enn 10, og 100% sikker 10-metring. Den andre toppen som ble målt var toppen vest for Stornubben. Her fikk jeg 9,7 meter med følgende argumenter for å diskvalifisere den: 1) Den ble målt i to strekk og måleren ble holdt på et punkt tilsvarende toppen av reflektorplata på mellomstasjonen, dvs. ev. slingringsmonn her går i p.f. sin disfavør. Laveste punkt var umulig å finne uten å bruke evigheter på den flere hundre meter brede sadelen. Det punktet jeg benyttet viste seg senere å ha et annet sted med høyere laveste punkt. Den er nær, men temmelig sikkert ikke 10 meter. Tipper mellom 9 og 9,5 (Det er antakelig rundt 15 cm negativt slingrinsmonn på en av målingene pluss trolig noen få cm. opp til reelt høyeste punkt i sadelen, om man klarer å finne den Siste måling på turen var å forsøke å finne ut om Austre Nautgardstinden hadde mer eller mindre enn 50 m p.f. Strekket var langt, og alene med de vanskelige lysforholdene var laseren alt for tidkrevende (måtte rekke hjem til Skrautvål å hente barn i barnehagen før den stengte). Prioriterte heller en svipp oppom Nautgardstinden enn å legge for mye tid ned i det. Jeg målte strekket 3 ganger med GPS, fikk 51, 50 og 47 meter. Det skulle bli vel 49 meter i snitt

Flott og informativ rapport ods, leste den med både glede og interesse. Har stoppet bilen flere ganger nede på veien der nede og sett opp på Austanbotntinden. Så den fjord til sjefstoppsiktelinja der var jeg klar over. Det er vel ingen andre punkter på fastlands-Norge som har 2204 meter vertikal utsikt?

Det er jo den berømmelige kloppen ved Gamelsætre nedenfor Styggehøe. Jeg hadde ikke lyst til å gå der alene sist jeg var der, da tar jeg heller en kjapp vadis, men jeg har for god fantasi, du kanskje spretter over den? Er det lite vann, kan du dessuten med gode sko og gamasjer nærmest jogge tørsskodd over Tverråe på dens bredeste like før Visa.

Pr. i dag (var på Nautgardstinden i klarvær og hadde ganske god oversikt) var det ingen nysnø å snakke om øst for Visdalen eller tilsynelatende også videre vestover. Det kom en del snø for noen uker siden som ble liggende en stund på de høyeste toppene i øst (Surtningssue, Leirhøe og Glittertinden), men dette er nå i praksis borte. Nysnø er vel nå kun flekkvis på de mest skyggefulle stedene. Men det går vel ikke mange dagene før den begynner å komme og etter hvert blir liggende i skyggefulle partier over 2000 moh.

Huffda, folk springer fort i skyttergravene etter et innlegg som kanskje ikke var så diplomatisk formulert av Dag, men han kan jo ha et poeng da. For meg strekker heller ikke tiden som regel til for så mange lange turer, og jeg storkoser meg med brorparten av de korte turene jeg har, enten de er dagsturer eller omfatter en overnatting i telt. Men opplevelsen og hele følelsen har en tendens til å bli litt annerledes når man en sjelden gang har tid til å ta seg en flerdagerstur, gjerne med tur. Men å rakke ned på andre former for turliv synes jeg blir smålig. Det viktigste er tross alt at man kommer seg ut og får naturopplevelser, slik eller slik. Langt bedre enn å tråle kjøpesentre eller ligge foran tv'n å se sport en søndag (nå får jeg vel sportselskere på nakken, men det får så være...)

Jeg har en GPS måling på 10 meter der. Den må nok lasres for å finne det ut sikkert.

Herlig kveldsstemning av deg på toppen med havet der bak. Ingen dum jobb du har som lar deg kombinere "rifleturer" og pengetjening.

Har ikke gått der. I følge føreren er det et kort 5'er dieder e.l. i bunn av 2. / øvre seksjon. For øvrig mest på 3-tallet. Har veldig lyst til å gå den traversen en gang. Vi kan jo ta en tur neste år eller året etter der. Når man er så dårlig til å klatre som meg, så er slike turer best sammen med noen som er bedre, eller å gå motsatt vei og kjenne litt på klatringen v.h.a. topptau.

Du ser jo langt fra hele veien ned til skaret fra Slettmarkpiggen. Det aller enkleste er vel tau og rappell ned om festene er der.

Må du ha det inn med teskje? Eller er det bare morsomt å dele opp en setning og ta den ut av sin sammenheng?...

Hvis noen vil vedde i mot så er jeg gladelig med på et veddemål av ulike størrelser Snilen: Alle vet hva du mener, så innlegget ditt er i grunnen helt unødvendig i en slik tråd som denne. Heller et ordentlig "høyfjell", enn skogkledd ås bare fordi den ligger i en bølgende jordbrukskommune. Toppsamling blir uansett sært for alle utenforstående. Du rakker stadig ned på 2k samling, litt sånn dårlig skjult, kan du ikke vise litt storsinn og la folk få kose seg med det i fred, slik andre stort sett lar kommunefolket holde på med sin sære hobby?

Nestsøre er kanskje ikke så dumt. Du er ikke så dum med navn du Alek, var det ikke du som foreslo Sauen også for en del år siden?

Hehe, skjønner poenget. Uansett er det ikke Mayhassen som skal spørres i den sammenhengen, og uansett er det jeg som til syvende og sist skal sette dem utfra mitt eget vinglete univers. Det er bare ment som et lite supplement. Noen praktiske testrunder med tanter var en interessant idé, men det får neste bølge med toppbokforfattere ta seg av - det blir ikke meg

Hvis Besseggen er målet - drit i båten. Parker f.eks. ved Bessheim (gratis P plasser ikke langt fra fjellstua) og gå opp til Bessosen (merket sti), merket sti videre til Veslefjellet og ned Besseggen. På Bandet går man umerket sti / tråkk bortetter vest og senere nordbredden av Bessvatnet. Tråkket blir etter hvert utydelig / borte, men greit å finne veien. Mot andre enden av vannet kommer man på nytt inn på sti. Fra utløpet og ned til Bessheim er det igjen merket sti. Helt fri for rutetider og slikt stress. Temmelig enkelt å finne veien til tross for manglende merking (siden man kun følger en side av en innsjø der det ikke er merket) og man opplever kontrasten mange folk / ingen eller nesten ingen folk. Mans sparer dessuten 80.- + 100.- x antall personer i utgifter til servicenæringen i Vågå (ikke noe galt i å bruke penger på dem, men jeg synes varianten rundt Bessvatnet burde komme mer frem). Denne runden kan også gås fra Gjendesheim. Turen er ca. like lang som den vanlige mellom Memurubu og Gjendesheim. Man går glipp av noen fine passasjer nær Memurubu, men får i stedet nyte roen og deilig høyfjellsterreng langs Bessvatnet. Besseggen får man jo uansett med seg. Det er heller ikke krevende (Besseggen forblir den mest krevende passasjen på turen) på noen som helst måte.

Men det ble da i alle fall en tur. Nytt fjell. Fin mosjon og litt bilkjøring, ikke verst det Bruri er et drittfjell synes jeg, bare vonde minner. Vil aldri tilbake i den varme årstid. Det er i alle fall "rappellhammeren" du har fotografert. Vi var borte å kikket på den for noen år siden. Det fristet ikke for en vanlig tinderangler å klyve oppover der. Det var nok litt mer kontant enn slik 2-3'er ting i ellers i fjellheimen.

Som flere andre rapportskrivere lot også jeg og Tor Erik oss lokke til fjells av optimistiske værprognoser for fjellheimen, spesielt lørdagen. Gjendeosen en travel lørdagsmorgen Vi ankom ca. halv åtte og første båten skulle gå kvart på åtte. Allerede ved ankomst står køen langt inn på rundkjøringen og Gjende III har allerede lagt fra kai med en full last Besseggengåere på vei inn til Memurubu. Like reiser Gjendine med kurs for Gjendebu. Vi er vel en nærmere 200 personer som står igjen på kaia. Heldigvis har de et kølappsystem så vi får utdelt kølapp med beskjed om avgangstidspunktet. Vi kommer oss avgårde ca. 09.25, mens enkelte må vente helt til kl. 11 før dem får plass. Synd ikke flere vurdere å gå ned Besseggen og rundt Bessvatnet tilbake. En fin tur som inneholder nesten det samme som klassikeren, helt kjemisk fritt for dette båttkaoset og ventetiden. De hadde jo vært ved Besseggen innen de omsider kan borde båten de venter på. Yr er Ør Dagen begynte grått og regntung, men det blir nok snart bra skal du se. Yr alias Det norske metereologiske institutt har sagt så. Joa, regnet avtar en del og enkelte solgløtt varmer godt noen fattige minutter, men i det store og hele er det en tung og fuktig værtype. Kommer det en sky seilende over hode, kan du være sikker på at den drypper litt på deg - det er den typen vær. Yr får gjennomgå flere ganger i løpet av dagen. Teltleir ved Hesttjønne Den nye tilrettelagte stien opp fra Memurubu er laget til ganske smal i starten. De har dessuten tilrettelagt deler som for det meste var veldig bra fra før og, og ikke gjort noe med den biten som virkelig kunne trengt en hjelpende hånd lenger oppe. I motestening til på Gjendesheimsiden, er det fra Memurubu noe nær fellesstart og en sammenhengende kø, siden alle kommer omtrent likt. Denne dagen var det dessuten to båter som losset Besseggenistene omtrent på likt. Ca. 180 hvorav majoriteten nokså kjapt begynte på sin Besseggen. Med smal sti og folk som stort sett går midt i stien, eller til nød to i bredden, er det ikke lett å komme forbi. Det blir liksom feil uansett. Blir man liggende i køen går det uendelig smått. Presser man seg forbi, virker man som en anmasende idiot, og går man helt utenfor stien er man vegetasjonsvandal. Det er derfor deilig når vi omsider forlater stien og bakenfor første åskam har fjellet for oss selv. Etter ca. halvannen time kan vi slå opp teltet på nordsiden av Hesttjønne. En fin teltplass med Tjønnholstinden og Tjønnholet rett i mot, hadde bare ikke alt vært pakket inn i klamme regnskyer. Surtningssue I - Etappe 1 til Søre Surtningssue Jeg har ikke vært så veldig bevegelig etter en mageskade tidligere i sommer, og dette var i grunnen første klyveturen, så jeg var spent på hvordan det ville bli. Lastet med et tau og noen slynger bega vi oss opp mot Søre Surtningssue. Først en anelse til venstre for ryggen mot platå på ca. 1820 moh. og så bratt opp flanken mot et lite skard på ca. 1970 moh. Videre mot Søre Surtningssue er det en del morsom klyving før det hele vider seg ut til et skråplatå innover mot toppen. Nytt for denne turen var en Leica Disto A8, som Ranglefanten her på forum har begynt med til å måle skardybder på mindre topper. Det er en laseravstandsmåler med innebygget helningssensor med en nøyaktighet på + / - 0,15 grader i følge produsenten. Nå skulle den prøves for første gang. På toppen av Søre Surtningssue (S2) setter vi i gang, Tor Erik ikke så veldig entusiastisk, men han trasker i vei med reflektorplata som nesten er et must for å få det til. Først et strekk på vel 4,8 meter og så et strekk på vel 10,1 meter ned i skaret. Totalt 15 meter + / - noen titalls cm. Tidligere oppgitt p.f. på 25 meter, trolig basert på avlesning fra kart er ergo feil, og Alek (og andre 20m p.f. samlere kan stryke toppen fra lista si.) Surtningssue I - Etappe 2 til "ny topp" Distoen viser seg vanskelig å bruke i praksis. Med en gang avstanden til reflektorplata blir en del titalls meter gir den minste bevegelse så store utslag i laserprikken at den forsvinner ut av reflektorplata. Hver gang det skjer, får man bare en feilmelding og ikke en avstand. Og det skjer en del ganger. Navlelavefjellet over ryggen er dyvått og såpeglatt. Ned den kvasse eggen mot skaret tar vi det veldig med ro. Jeg husker den godt fra sist tur i 2005. Den var akkurat som sist. Lett men utsatt. Langt nede til venstre ser vi etter omgåelsen som noen foretrekker. Det ser ikke noe fint ut. Man må ganske langt ned, og selv der nede virker det både bratt og løst. Nei takke meg til denne ryggen da. Snart kommer vi til en ny topp, en fin hump på ryggen som domineres av en stor steinblokk med en bitteliten varde på. Utsikten ned mot Gjende kunne vært fenomenal, men ikke i dag. Distoen må frem igjen for å måle: Ca. 6,9 + 1,1 gir ca. 8 meter, altså ingen listenotering på denne. Terrenget her er en blanding av lavdekte sva og grove blokker, litt ekkelt å ferdes på i vått vær. Litt senere passerer vi en kul hvor det er virkelig bratt ned på venstre side og eneste fornuftige vei går over. På andre siden er det et lite spenningsmoment ned i hakket, men alt går vel så langt. Bare magen som murrer litt hver gang kroppen forsøker å være litt akrobatisk. Så kommer neste topp, egentlig siste markerte kul på eggen før siste kneika til Sørtoppen. Frem med Distoen igjen. Tor Erik er en utålmodig fyr og har så som så med forståelse for dette tullet. Det går heller ikke lang tid før Distoen blir omdøpt til Dustoen. Strekket er på 40 meter, men jeg sliter med å treffe plata nede i skaret. Feilmeldinger kommer på løpende bånd og sytingen og klagingen nede i skaret blir bare mer og mer høylydt. Omsider får jeg treff: 9,55 meter. Jeg befinner meg på et knekkpunkt litt nord for toppen og høyeste punkt er lenger sør. Siden reflektorplata har reist sin vei må jeg måle strekket uten, også det en utfordring. Måler og måler hhv. 0,55 m, 0,61 m og 0,71 m. De to første ble gjort nedenfra og opp, dvs. at reell høyde er høyere siden jeg aldri klarte å råke høyste spiss på toppen, mens den siste er gjort nedover med feilmarginen andre veien. Så reell høyde på dette strekket er mellom 0,61 og 0,71 m. Reflektorplata hadde underkant i skaret, dvs. at reell høyde på målingen er 9,55 meter + 0-0,2 meter avhengig av hvor høyt eller lavt på plata målingen satt. Så p.f. er 10,16 m + 0-0,3 m altså den ligger i intervallet 10,16 - 10,46 m. Stort mer nøyaktig klarer ikke jeg å måle den, og selv med feilmarginene til Leica er den innenfor med de lengdestrekkene det her er snakk om. Men hva skal man kalle noe slikt? Man kan jo kalle det Sør for Sørtoppen. Teit blir det uansett. Surtningssue I - Etappe 3 inn i drittværet - og ned til teltet. Nysnøen lå nå mellom steinene. I den bløte nysnøen ble støvlene raskt vasne og kalde. Ikke nok med det, snart begynte det å sludde, og innen kort tid sluddet det tett. Sikten var laber og besøket på Sørtoppen en tvilsom fornøyelse. Planene om å dra ned derfra mot øst ble skrinlagt og vi trasket videre i snøen til selve Surtningssue. Dette var 4. gangen jeg var her, og 3. gangen i "null sikt". Tydeligvis ikke min topp. Frosne og litt skuffede (mest over YR) får vi en positiv overraskelse nede ved Surtningssubue. Her har det vært snekkere på ferde. Svein på Memurubu har lenge hatt planer om å restaurere den forfalne steinhytta på over 2200 moh. og nå bare noen uker før vi ankommer har dem visst fullført arbeidet. Taket virker nytt, døra er liten og trang, men ny og fin. Hele hytta er kledd med panel med unntak av gulvet. To benker kan gjøres om til to sengeplasser og et forholdsvis stort bord gjør det til et ypperlig pausested for inntil fire personer. Returen går ned merket sti og senere ut Hestdalen til teltet vårt. Surtningssue II - På'n igjen Tor Erik har pådratt seg en lei forkjølelse og jeg har vondt i magen. Sammen er vi et litt demotivert team som glatt hadde blitt liggende værfaste om himmelen hadde vært grå, men det er den ikke. Knall blå himmel møter oss søndag morgen. Klokka er for mye for et støt mot Memurutinder, så det blir opp samme veien mot Surtningssue igjen. Strålende sol og denne gangen i kortbukse for mitt vedkommende. En litt annen rute fører oss opp helt ytterst på spissen av Sørryggen. Men hvor lenge var gutt på tur i paradis? De første små kondensdottene siver opp fra dalene, og så noen til, og så noen større, og så snart kjempeskyer. Halvveis bortetter ryggen mot Sørtoppen er vi inne i tett tåke og blir der det meste av veien opp til Sørtoppen. Iskald vind og sur yr (ordentlig yr og ikke en tullete værtjeneste (apropos det vi så en statsansatt tv-metereolog på Gjendeosen klar til å ta båt dagen før, så kanskje de trodde på det selv?)) gjør at klatreplaner blir droppet. Vi klargjør rappellen og kommer oss ned. Bortsett fra en del løst er det fint å rappellere. En diger blokk på kanten utgjør et bombefeste og man kan klyve seg greit rundt og ned på nedsiden slik at man får en behagelig start. Vi har et 60 meter tau som rekker fint ned. 50 meter går muligens også, men det kan bli litt spennende. På vei ned prøver jeg å tenke klatring. Denne hammeren har jo også tidligere vært en nøtt, og den ser ikke så mye bedre ut nå. Ovenfra begynner det med 4-5 lette klyvemeter, så 2-3 mer krevende klveklatremeter innen man kommer inn i en trang sjakt på 3-4 meter. Den virker ikke bare bare, bl.a. innsteget ser tungt ut. Deretter er det et enklere parti med noen større avsatser før den siste biten, vel 5 meter ned en 10-30 cm bred sprekk med ganske glatt "betongfjell" på begge sider. I bunn ser jeg også den utsatte varianten jeg og Lena gikk i skumringen sist sommer uten at vi kom oss opp på noen måte da. Nei dette er en nøtt, men får komme tilbake igjen med utstyr, frisk kropp og annen innstilling en annen gang. Inntil videre får jeg bare måpe av Mayhassen som gikk ned og senere opp her en sommerdag i fjor i mildt sagt utrivelig vær. Jeg fatter det ikke. Litt lenger oppe, sør for rett på ruta vi rappellerte henger en kile med karabin i. Hvorfor henger karabinen? Vår umiddelbare tanke er at noen har klatrer på led og ikke kommet lenger og trengt en sikring for trygt å komme seg ned. Nei den er ganske kontant denne her og ikke åpenbart lettsikret. I alle fall ikke i nedre del. Det bedrer seg noe lenger oppover. Inntil videre vil jeg konkludere med at om man ikke har klatreambisjoner er passasjen definitivt å foretrekke fra vest mot øst, dvs. med en rappell. Returen var en drøm. Litt bratt klyving ned fra laveste punkt på ryggen mot Midtre. Deretter et kort enkelt stykke på fin "skligrus" og så på passe myk snø ned i kant av breen og senere flere fonner. Det gikk i det hele tatt temmelig raskt tilbake til teltet. Siden jeg nå har skrevet mye mer enn jeg ville, avslutter jeg her. Noen bilder kommer senere.