morten

Det er ikke uvanlig å få haik, men mange er nok skeptisk til å slepe på en fremmed. I tillegg til Norgesguidene (som driver føringen for Turtagrø), er det en del mindre frittstående guider som tar storen føring. Jostedalen har ikke noe fast opplegg på Storen, men de "selger" jo guider for en dag, så det er muligheter, men det kan fort bli dyrt. Skal du først betale noen lapper, kan du like gjerne gå for Norgesguidenes faste opplegg. De kjenner jo storen og de aktuelle forholdene best regner jeg med. Litt surt er det dersom det er litt vått oppider og guiden finner ut på hjørnet at: Nei nå må vi snu. All the money's gone.... Men samtidig, man kan ikke så lett bestille finvær i det området...

Nils: Jeg syntes at den øverste svahammeren var nesten like utsatt som den første. Så det er i alle fall to punkt der. Gi: Det kan være greit å ha en taustump, men det er heller ikke 100% sikkert. Den som holder taustumpen kan glippe osv. og det fordrer ganske mye tillit. Skal det være 100% bør man ha sele e.l. og tilstrekkelige sikringsmidler. Eggen var så løs at det var langt fra ubegrenset med steder for 100% sikring. Skal du ha med litt slynger, sele og litt jern i tillegg til taustumpen, så blir det fort vekt av det....

Julia kjørte meg ned til Svein Helge vel halv sju på tirsdagen og snart satt vi i en Passat på vei mot Tyin. Det var overraskende lite folk i denne delen av fjellet og ingen problem å få parkert der stien mot Uradalsvatnet tar av fra anleggsveien. Vi fulgte et greit drag (på tilbakeveien fant vi til og med vardet "sti" her) opp mot skard nord for høyde 1582 moh. Jeg mått en omvei ned til det vesle tjernet som var full av snø og isflak foran breen. Flotte fotomotiv tenkte jeg der Uranostindane speilet seg i deler av vannet og innerst hadde breen kalvet og etterlatt seg en dypblå isvegg, flere meter høy. For øvrig var kanten av Uranosbreen et trist syn. Tynn som ei lompe, klar til å trekke seg mange meter tilbake ved et par varme somre. De siste varme somrene har ikke sendt brefronten så veldig mye tilbake i forhold til kartet (ok det er dukket frem mer av et vann enn det som kartet viser, men), men nå er tunga så tynnet ut at det raskt vil kunne gå fort. Vi trasket etterhvert på blåisen og dro oss bratt opp guffen løsmasse til Langedalstindryggen. Dette ble en annenbestigning for oss begge, men slikt er jo også fint. Været var fint og pausen deilig. Blått i vest. Skyer som begynte å trekke inn fra sørøst. Ryggen ned mot Urdaknatten var bratt syntes jeg, og med gåstaver i den ene handa blei klyvinga litt keitete, så vi brukte nok mye tid ned her. Opp til Langeskaveltinden hadde det gått brukbart, på vel to og en halv time til tross for en liten fotoomvei og småpauser. Heretter skulle det vise seg at tiden bare forsvant. Vedd brekanten tok vi på oss tau og gikk i tomannslag over brebassenget øverst på Mjølkedalsbreen. Dessverre måtte vi langt ned, nesten i 1800 moh før vi kunne begynne oppstigningen. Oppe på ryggen under Sagi satte vi igjen sekker og ruslet videre med fullt klatreutstyr. Tidligere omtalte opptak til fortopp med store løse blokker merket vi knapt noe til (mulig vi gikk litt lenger til venstre) og vi var på sørtoppen ganske raskt. Videre gikk det også veldig greit, over midttoppen og et par andre småknauser, ingen med p.f. over 10 så langt jeg kan skjønne. Jeg visste ikke hvor det vanskelige skulle være, så jeg forstod ikke helt hvorfor ryggen var så bred og lettgått. Nils har imidlertid beskrevet det veldig godt i sin turartikkel. Først var det 4felst vei, så 2felts og plutselig var det bare en midtstripe igjen, sa han... Ingen av oss likte oss mer enn sånn pass. Det var ikke loddrett ned på noen av sidene, men det man kan kalle "i praksis loddrett", å falle ut her skulle man ikke gjøre. Eggen smalnet fort av fra 2 til 1 til en drøy halvmeter. Laust som fy og ikke så godt egnet til å gå i siden på ved å holde seg i eggen (slik som f.eks. sydeggen på Uranostind). Svein Helge ville sikre allerede ved starten på den horisontale eggen og jeg hadde ikke noe stort i mot det. Følte meg litt sånn flytende i magen. Det var rett og slett litt uvant terreng på en måte. Og så løst!!!!! Jeg satt på halvmeterseggen mens Svein Helge sparket til en diger blokk for å teste denne, og da følte man vibrasjonene i hele eggmassen (ikke eggemasse eller eggedosis). Jeg hadde ingen anelse om hvor teknisk vanskelig det skulle bli, for på 3-4 meters avstand så jeg ikke profien på tak og hyller, så jeg tok på meg tøflene som jeg hadde med. Jeg er en elendig klatrer og de gir i alle fall en større grad av trygghet enn de litt mer lefsete fjellstøvlene jeg hadde på. Kim Dahlen, hadde sagt til meg på forhånd, at han ikke trodde jeg ville like meg her, og han hadde rett, men skulle vi komme opp i dag så måtte jeg gå først. Jeg tok meg god tid over smaleggen. "Alt" var løst og jeg ryddet som den "Eggarbeideren". Et titals steiner måtte pent forlate eggen og dundre ned fjellsiden mot Skogadalsbreen. Jeg fortsatt med lavt tyngdepunkt. Eggen ble 40 cm. Så 30 Cm. og akkurat i hakket vet jeg ikke hvor smal den ble, men det var i alle fall god plass til en fot. For å gjøre en lang (i tid) historie litt kortere. Klatringen gikk helt greit. Først oppe en hammer, så 10-15 meter nokså horisontal klyving på og ved siden av en del blokker og så 3 meter opp en litt svalignende hammer. Overraskende lett var det, og under gode forhold ville jeg ikke nøle med å gå her igjen. Og etter alt ryddearbeidet som jeg har gjort ble jo eggen nesten fast (det er kanskje og overdrive litt). Jeg sikret Svein Helge opp til dette som var en slags fortopp til nordre før vi gikk det siste stykket bort til nordtoppen (utsatt klyvepassasje også et kort stykke opp her). Vi tok med oss Sagi N2 som definitivt med sine (tror jeg) snaut 2030 moh og en pf garantert over 10 m burde vært med i enkeltes lister, mens midttoppene tror jeg ikke har sjans (glemte GPS'n og drev med kroppshøydemålinger). Vi gikk tilbake samme vei. Klatringen var meget enkel, isolert sett neppe over 2 / 2+ noe sted, men man kan godt slenge på litt for utsattheten, for det var til tider MEGET eksponert. Vel tilbake sa Svein Helge at dette var mye mer eksponert enn det meste av Skagastølsryggen og jeg følte meg med en gang litt klar for oppgaven Vi skyndte oss tilbake (dette hadde tatt tid) til sekkene og en liten matbit før vi tok med oss Mjølkedalspiggen uten tau. En del beskrivelser har nok tatt litt lite i her, for den siste hammeren var bratt. Like under hammeren leder to varder ut mot høyre og innunder hammeren går ei grusrenne opp til det høyeste punkte fra begge sider. Svein Helge forsvant opp litt til venstre for midten og klatret opp noe som ble loddrett lenger oppe. Jeg ville gradert det til mer enn 2. Etter en kort pause på toppen gikk vi ned igjen samme vei. Jeg fikk et skikkelig støkk i meg da jeg holdt på å miste balansen i det holdt litt hardt i noe som var veldig løst. Gode bøttetak gjorde det greit å dingle litt med føttene før de fant land (snaut 2 meter ekte loddrett, dvs. de føltes overhengende) og så 3-4 meter enkelt ned til foten. For å være på den sikre siden rundt jeg der vardene viste vei, litt ut i siden mot Mjølkedalsbreen og ganske riktig, her gikk et drag, litt mindre bratt opp. Opptaket var litt tungt for oss overvektige på vei opp, men ellers meget lettklyvd under gode forhold, og ikke så bratt. Vi vurdrerte også et mer utsatt drag litt lenger mot øst, men her var det et opptak på 3-4 meter som så litt vanskelig ut. I det hele tatt, for folk som er litt høydesvake bør kanskje en taustump vurderes her i alle fall og uansett under vanskeligere forhold (snø, is, glatt). Tunge mørke skyer kom nå fra Valdres og banket på Jotunheimens porter. Vi rakk ikke å snike oss ut og fikk regn og tåke på breen tilbake. Vi fulgte Uranosbreen ned og ellers samme vei tilbake som vi kom. Ikke et menneske så vi hele dagen. Kun siste svake rester av skisporene etter den eller de "gale" menneskene som hadde kjørt ski eller brett ned Uranostindens østflanke, høyt over klippepartier. Det skjer faktisk dødsulykker på slike steder. Nei takke meg til smale, luftige midtstriper med tausikring

Glem klatreføreren. Selv en novise som meg kan se at den stadig har feil og unøyaktigheter. Det heter: "Den andre hammeren er lettest via et markert riss på høyre side, over Maradalen (2-3)..." Greit nok det, 2-3 er også det sydeggen til Uranostinden er gradert til. Vi gikk eggen rett på, som inneholdt et svakt riss inne i en vinkel på glatt fjell. Her er for øvrig et lite utdrag fra Jon Gangdals forsøk på å billedgjøre klatregradene. Dette sammen med litt erfaring fra graderte klatrefelt i lavlandet, gjør det ikke noe vanskelig å gradere hammeren midt på som mer enn 4. Har du gått der gjest? Klatreføreren er også rar.. Enkle steder på Dyrhaugsryggen, evt. Søre Soleietinder graderes som 2, mens andre steder som til tider er gufne graderes (1-2) eller nevnes ikke i det hele tatt. Klatreføreren er et flott verk, men den blir jo veldig ukonsekvent når det er så mange forskjellige folk med så mange forskjellige vurderinger som har levert inn beskrivelser og rapporter... En Robert Caspersen eller Ulf Geir Hansen vil kanskje i en del tilfeller neppe huske om passasjer var en lett 3'er eller ingenting... De er på et så høyt nivå, mens små detaljer og variasjoner kan gjøre store forskjeller for mindre tøffe turklatrere.... Grad 1: En mellomting mellom Karl Johans gate og Besseggen Grad 2: Svært enkelt. Mange gode tak å velge i. Sjelden særlig bratt og luftig. Grad 3: Fremdeles ganske rikelig med tak som kan brukes på forskjellig måte. Kan være bratt og luftig, men da er takene tilsvarende store og gode. Grad 4: Valgmulighetene blir færre, men takene er fremdeles ganske gode, og du kan variere bruken av dem. Balanse og smidighet kan bli satt på prøve. Vedvarende 4+ kan være tungt. Kan være bratt og luftig. Grad 5: Avhengig av å finne de rette takene, som ofte kan være små og stille krav til fingerstyrke, balanse og dynamikk. Ofte bratt og luftig. Det er på 5 nivå du virkelig begynner å få følelsen av å gjøre det umulige mulig.

Fasinerende idioti, det kan vi jo for så vidt være enige i

Det var det sikkert noen som sa for seg selv den gangen en kar datt ned fra Skagastølsryggen, eller den gangen en kar sklei ut på Store Austanbotntinden, eller den gangen en gutt ble tatt av ras ned renna fra Torfinnstinden. Jeg må innrømme at jo lenger unna et "stunt" er det jeg noensinne ville våge å tørre å drømme om, jo mer fasinerende er det. Når jeg ser bildet av linemannen får jeg gysninger i magen (ok det gjør jeg av å lese Lyngves beretning og da) av det og synes det ser fasinerende ut. Er det ikke det man kaller ekstremaktiviteter da. Det er mange aktiviteter hvor man uansett bør hvite hva man gjør og hva risikoen er, ikke bare i fjellet. Var det ikke en risiko forbundet med det kunne jo alle gjort det, og det var ikke noe å la seg imponere over.

Hvorfor det Tom? Bare fordi du verdsetter det å gå Skagastølstinder høyere enn det å stå på en line over Kjeragstupet? Begge to befinner seg på steder hvor feil ikke tilgis. Linemannen kanskje med litt mindre marginer å gå på? Jeg tror ikke linemannen er uglad i livet, og han har nok også et forhold til sikkerhet. Hovedforskjellen er vel at linemannens drivkraft nok er å få oppmerksomhet, men Lyngve neppe får stort annen oppmerksomhet for dette enn den fra en del fjellfolk som vet hvor solid en tur / turklatreprestasjon det er han har gjort..

Driver du med gudedyrking da Tom? Det finnes ganske mange halsbrekkende tindebestigere i denne verden. Det blir mange guder av det Solid tur var det, det er det i alle fall ingen tvil om. Ingenting for meg

Etter to litt mer slitsomme dager på Veobrehesten (tir. 27.07) og Maradalstindane med Kim & Co. (Ons. 28.07.) var jeg klar for litt roligere ting. Svein Helge som var med på tirsdag, hadde vært på Leirvassbu i mellomtiden og skulle hentes på torsdag. Han manglet Jervfonni. Jeg hadde vært der noen uker tidligere, men måtte snu på den snødekte eggen i guffent vær. Utstyrt med tau og sikringsmidler la vi i vei. Storbreelvi er ganske stri, og steinene glatte, så med lite spenst i veien fant vi ut at raskeste og tryggeste vei var langs stien inn mot bretunga. Her krysset vi elva og fulgte et greit drag opp i siden mot Jervfonni og opp til topps i nydelig vær. Fra det laveste punktet mot Storbreatinden smalner eggen av, og om den ikke er spesielt vanskelig er den så uryddet og laus at forsiktighet er påkrevet. Vi kløv oss meget forsiktig opp til en markert hammer - ryddet stadig vekk litt løsgods. Hammeren var bratt, kunne evt. omgås i guffent løsgods på høyre side, men det fristet overhodet ikke. Svein Helge sikret, mens jeg forsøkte meg på led for første gang i mitt liv. Først noen meter ut på siden til venstre og så rett opp. Det lå en del skremmende løst her på hammeren som jeg måtte rydde, og om det ikke var loddrett så var det laaangt ned den bratte fjellsiden mot Storbreen. Nå var jeg her alene, øverst, med tau og sikringer på nedsiden. Alltid hadde jeg gått som annenmann tidligere. Det var godt det var enkel klatring. Veldig gode tak, en del løst som gjorde det litt mindre gøy å stole helt på taka, og et godt stykke mellom hver avsats, noe som gjorde det litt tungt for en kort, stiv gammel mann som meg.... Jeg kom meg opp, kan vel gradere den til 3 i utsatte og luftige omgivelser. Landet helt ytterst på hammeren til slutt og sikret Svein Helge. Mens jeg sikrer Svein Helge kommer det to karer nedover, den ene tar bilder og sier han skal legge ut på fjellforum.. Finner raskt ut at jeg vet hvem det er - Ole Petter Andersen fra Reinli, tidligere bidragsyter til etojm.com. Et hyggelig sammentreff! De var ikke helt forberedt på dette, men er glade de hadde med tau i sekken og rapellerer ned på slynga vår. Undersøkelser viser mulig omgåelse i siden ut mot Veslbreen, men det er fryktelig løst der og en utglidning blir fort fatal!!!! Den reneste og tryggeste varianten er nok hammeren rett på, helst med sikring. En morsom ryggtravers, som tydeligvis ikke er gått av så veldig mange. (Med tanke på all steinen vi ryddet fra eggen ) Uka fortsatte med en rolig tur til Midtmaradalstindane i helga og nå sitter jeg på jobben og plundrer med nye turplaner for i morgen, uten å ha kommet i mål ennå...

Kjell Erik: Gikk i kanten av Tverråbreen selv en gang, bl.a. på svabergene. Var det mer guffent nå. Har evt. tenkt meg over Tverråtindane på onsdag med retur denne veien.... Var det noen gode rapellfester på toppen av midtre. Tenkte jeg skulle unngå å rote for meget i siden...

Det er Slingsbytinden Lyngve snakker om, ikke Urdaknatten... Men er litt enig med deg Espen. Bre er bre, og der oppe er sprekkene nesten over alt. Man kan føle seg frem (pigge seg over breen) eller forsøke å lese den som best man kan og satse på at man ikke har maks uflaks. For det er klart, man skal ha en del uflaks for å tråkke ned i en av sprekkene. "Snill" bre, kanskje ja, men det er bedre å passere en stygg bre uten å havne i en sprekk enn å skli ned i en liten sprekk på en snill bre. Det er nok lite sprekker akkurat på flata og en viss tykkelse på de fleste snøbruene, men å anbefale andre å gå der uten bretustyr er kanskje å dra den litt langt. Enhver for gå hvor man vil og gjøre de vurderinger man vil, man en generell anbefaling av brepassasje uten forbehold om breerfaring bør kun gjøres de steder hvor man er 10000% sikker på at det ikke er sprekker..

Å Lyngve, det er flere konkurrenter her - bl.a. Nordre Semmelholstind er en topp av samme ulla.

Lyngve: Flotte turer du har gått. Men etter å ha møtt mange toppturelskere de siste årene vil jeg på en skala fra veldig pysete, pysete, normal, gær'n, svært gær'n - plassere deg under sistnevnte kategori. Får veeldig mange vil det som du beskriver som greit, være utfordring mer enn nok. Det kan være kjekt å ha i bakhodet når du skriver.. Det er bare noe som har slått meg i det siste, ikke bare i dine innlegg, men generelt, en del uttalelser / beskrivelser fra folk som er Veeeldig solide.. Tenker på Storen pluss Skagastølsryggen til helga - hvordan ser det ut tror du? Var det store snømengder, eller bare noe som vil forsvinne ved varme. Var varmt i helga...

Nils: Vi var ikke så fryktelig langt unna Sentraltind og veien fra Sentraltind til Storen er jo ikke så fryketlig lang og veien fra Storen til bandet er heller ikke så fryktelig lang. Det tar jo en del tid å rote seg ned til Slingsbybreen og over denne igjen da, så hvis klatringa over Sentraltind går greit, er det ikke sikkert du bruker så enormt mye lenger tid den veien. Jeg tenkte den tanken (var imidlertid glad det ikke ble noe av den dagen) og vet Kim tenkte det samme. Pf.ene kan jeg av spesielle årsaker ikke legge ut ennå, men send meg vil du ha dei så kan jeg sende de til deg på en pm..

Hvis du vil sørover er Jotunheimen bra. Litt Lofoten, litt høyfjell og litt av hvert. Hvis du vil ha skikkelig forandring - vandrer du ei uke på Hardangervidda (litt mindre mygg enn på Finnmarksvidda) hvor det er ganske flatt, men med et par småspennende toppturutfordringer, som f.eks. Hårteigen. Havet og de forrevne fjelltindene er langt borte her, men fjelluft i massevis. Litt lenger mot nord ligger Børgefjell, også et fint området med Kvigtind som naturlig sentrum, men her må du basere deg på telt og ingen 3 retters fra DNT... Begge stedene er det no problem og oppholde seg i ei uke eller mer uten å gå i stadige ringer... God turplanlegging!

Personlig ville jeg ikke anbefalt den. Vel er utsikten bra, men anmarsjen er både monoton, slitsom og potensielt skummel. Mange hundre høydemeter i tildels bratt steinur. Det er fort gjort, både å tråkke over og å falle og slå seg i slikt terreng når konsentrasjonen må holdes på topp så lenge. Men teknisk vanskelig eller luftig er det jo ikke.

Store Soleiebotntind egner seg godt for barn i den alderen du nevner. Jeg forutsetter at de har beveget seg litt i ulendt terreng tidligere. I starten er terrenget lettgått (noen små bratt, men ikke skumle kneiker), etterhvert kommer en lang steinur med en slags sti gjennom. Her er det både for voksne og barn viktig å gå forsiktig og holde balansen. Er det tørt vær og man tar seg god tid går det nok som en lek. Litt nærmere toppen kommer et kort parti hvor man gjerne tar hendene til hjelp. Det er ikke spesielt utsatt eller luftig, eller for å si det riktigere, det er overhodet ikke luftig dersom man følger vardingen. Ungene synes nok heller det er gøy enn skummelt, og så kan man til slutt unnagjøre de siste lette meterne til topps. Anbefales! Litt mer jomfruelig terreng enn Galdhøpiggen, men på ingen måte vanskelig og fysisk ikke alt for mye slit. Et alternativ i området, dersom man ikke må gå på en hovedttopp, er å gå fra Berdalsbandet i retning Austanbotntind V1 (2100 moh). Hit er det meget enkelt og lettgått, ja enklere enn til Store Soleiebotntind fordi terrenget er så snilt. Herfra brekker verden av i ville stup med flott utsikt mot majesteten Store Austanbotntind (2204 moh).. Har man først stått her, får man nok et sug etter å komme tilbake en gang. Hvis ungene er glade i å gå i fjellet og liker å klyve litt kan man ta den noe lengere turen til Store Dyrhaugstind 2147 moh. Flott utsikt, enkelt, men mye steinur til ca. 2100 moh, herfra 100-200 meter med ikke spesielt vanskelig klyving. Luftig toppvarde. Går greit dersom ungene er glad i klyving og dere tar det med ro og tar dere tid. Fannaråken er, spesielt pga. utsikten en flott tur. I tillegg synes kanskje ungene det er stas å kunne kjøpe seg noe på toppen? Det er liksom de mest aktuelle toppturene rundt Hurrungane med barn i den alderen du angir. Men uansett er det veldig individuelt med unger, og du kjenner dine best. En 10 åring vil kunne ta disse toppene som en lek, mens en annen kanskje vil få problemer. Ellers er Kyrkja ved Leirvassbu en flott familietur. Passe spennende. Litt bratt. Passe kort. En nesten sikker suksess, med mindre ungene overhodet ikke liker bratte strekninger (noen synes det gjør turen mer spennende, mens andre er veldig redde, så igjen - det er du som kjenner dem best... Men som sagt. Soleiebotntind er ikke spesielt bratt!) GOD TUR!!!

Men har ikke de rimelige prosjektorene (som fortsatt koster en del kroner) ganske elendig oppløsning da? Enkelte er jo nede i 800 x 600 pixels. Har du tatt ,f.eks. 6 mpx bilder så blir det jo litt kjipt å bare få vist 0,48 mpx på lerretet. Får man imidlertid en god og stabil prosjektor som kan vise et par mpx så begynner det å bli virkelig bra. Har for øvrig investert i en 21" god LCD skjerm, og med denne størrelsen og betraktningsvinkelen fungerer det utmerket at flere personer kan se på bildene sammen. Dette sammen med de uovertrufne organiseringsmulighetene (Dias show på gamlemåten er tidkrevende og mest for entusiaster, selv om jeg er enig at det kan være veldig trivelig) som det digitale formatet gir, så synes jeg det blir bra. Når høykvalitetsprosjekterer blir betalbare så vil det også være et godt alternativ.

Ranastongi, Rankanosi, Grindane, Gilafjell og mange fler i området inn for Grindaheim er greie om vinteren, bare spørsmål hvor langt du kan kjøre opp fra Grindaheim i retning Helin før veien er stengt. Det kan bli en nokså lang anmarsj. Andre flott skitopper i Valdres er: Skaget, Bitihorn,Spåtind,Grønnsennknipa,Mugnetind,Vennisfjell,Belgenosi.. Veslebotnskarvet, Skogshorn er også fine topper...

Det kan egentlig bare folkene bak gjendebåten svare på se www.gjende.no Det er umulig å si noe sikkert om. Ukedag, vær og tilfeldigheter spiller inn. Dårlig vær gir færre folk enn godt vær, fredag lørdag og søndag normalt mer folk enn en tirsdag. Dertil kommer at morgenbåten inn er fullest. Da kjører folk inn for å gå Besseggen tilbake. Båten inn 14.25 er for de få som skal inn og overnatte på memurubu e.l. Og for å hente folk som har stresset over Bessegen for å rekke den aktuelle båten. Ergo tror jeg ikke du på den aktuelle avgangen innover trenger å være så tidlig, og i alle fall ikke 2-3 timer før avgang. Men for sikkerhetsskyld, sjekk med Gjendebåtane, www.gjende.no dersom dette er en kritisk faktor for dere. God Tur!

Svømmelver er ikke så veldig aktuelt i Jotunheimen. Det er svært få elver som er så dype, i alle fall inne i Jotunheimen. Konkret angående Muru så er det flere som har slitt med den. Så det kan kanskje være greit å holde siden til man er ovenfor elva fra vestbreen. Generelt er disse breelvene litt ekle. Steinene er glatte og man ser ikke det som er under vannflaten på grunn av alt grumset. Med hjelm og god tausikring vil man kunne vade ganske spennende elver relativt trygt (man blir våt da).. Muru er også en av de elvene som er mest aktuelle da den strekker seg langt oppover i et området uten stier eller broer. Jeg har et oversiktsbilde nedover Murudalen tatt fra Memurutinden V6 som viser elveløpene, dersom du er interessert? Be careful!

Robert hadde heldigvis tid til å bli med på denne midtuketuren til Memurutindane som jeg ellers måtte gått aleine, og i ettertid var det utrolig kjekt at han var med Vi reiste fra Skrautvål tidlig tirsdagsmorgen og kunne slå opp teltet et stykke oppe i Visdalen ved ellevetiden. 12 var vi klare for avmarsj og ruslet opp langs Hellstuguåi før vi dro opp brattbakkene mot Veoskardet. Dette var en kneik som virkelig tok på i solsteiken, men med tiden til hjelp kom vi oss opp til topp 2264 moh, en mulig 10 m pf. topp. Veien videre til Vesttoppen på store Memurutind var drøy. Snø som stadig ga etter og tunge gjennombrudd uten gamasjer var ikke noe moro. Så jeg var ganske ferdig da jeg slo meg ned på den markante toppvarden. Veien videre så spennende ut. Jeg hadde gått litt her før for mange år siden, men snudd ganske raskt og gått på V1 i stedet. I dag ble det ikke noe stopping. Vi kom først til en hammer, den så klatrbar ut, men var forholdsvis glatt og litt utsatt, så vi rundet ned til venstre på noen sva og så bratt opp til eggen. Her var det et bratt opptak som jeg med min store baktyngde slet litt med. Robert lånte taustumpen min og så jeg fikk et ekstra håndtak i opptaket. Videre bort til midttoppen var det enkelt. Jeg kroppshøydemålte (en viss feilmargin) skaret på denne siden til ca. 15 meter. Videre fra midttoppen var det en bratt hammer. Vi gikk en 20 meter ned i sørsiden og kløv oss bratt ned i renna før vi dro rett opp på eggen i gjen. Videre fulgte vi eggen stort sett hele veien, tidvis meget smalt. Unntaket var enda en glatt hammer som vi rundet helt innunder på høyre side. Det siste stykket til østtoppen var det bare morsom klyving. Det hadde tatt litt tid bort eggen og lyset ble mer og mer kveldsaktig. Videre nedover mot Memuruskardet gikk det greit i starten, men på et punkt ble det veldig ruglete. Jeg tenkte nok at her lukter det omrunding ned i siden til høyre, men Robert ville ikke gi opp så lett. Etter å ha laget en del steinras ned noen bratte hyller stod vi på oversiden av et 5-6 meter høyt klatreparti. Ingen gode bøttetak, skrånende sva. Luftig ut mot Veobreen og mer enn bratt nok til å slå seg fordervet eller værre dersom man skulle rase de 7-8 meterne ned til man ville ha stoppet i steinura. Etter en del fundering ble det til at jeg tok av meg sekken, og gikk engstelig ned mens jeg holdt i taustumpen. Sekkene ble så firt ned før Robert klatret ned. Det er vanskelig å gradere slike steder, men det var i alle fall klatring av grad 3, kanskje 4 opp igjen, fordi det var sprang på hele kroppslengder mellom hver avsat, hvor det var veldig få gode tak og fotfester. Resten av turen ned til Memuruskardet gikk som en lek, mens eggen videre mot Østtoppen så mer lurvete ut. Den ser ikke god ut sa Robert. Jeg ville nå i alle fall se på den først. Jeg hater omgåelser i løse fjellsider. Et stykke opp på eggen ble det bratt, en hammer, 5-7 meter høy måtte klatres, men fjellet var veldig fint med mange gode tak i passe avstand, og ikke alt for utsatt - ville kanskje gradert det til 2 / 2+ - selvfølgelig under tørre forhold. Videre opp til toppen var det enkel klyving opp et par mindre hamre. Å stå her på toppen i kveldssola var en herlig opplevelse. Det ble flittig fotografert i alle himmelsretninger, bare så synd at jeg allerede var nesten tom for væske. Jeg var i ferd med å bli dehydrert. Vi fulgte eggen mot den ytterste (Ø2( Memurutinden). Det var en del klyving ned her, men kan ikke huske noen spesielt vanskelige punkt. Etterhvert tok vi oss forsiktig ned på den vesle breen og gikk i kanten av denne ned til det laveste punktet, og så enkelt ut på Ø2. I bregryta innunder Ø1 er det en meget markant "Vindgryteskavel" som strekker seg på skrå oppover breen. Med de gode snøforholdene gikk vi enkelt opp eggen og så en bratt snøbakke før vi svippet bortom den lille røde knausen nordøst for 2301 moh. Jeg kroppshøydemålet den til ca. 8 meter pf. og den er i høyeste grad tvilsom. Det var nå sent og to litt tyngre fjellvandrere som oss begynte å bli slitne. Etter litt rådslagning ble vi enige om å dra strake vegen over Veobreen til Veoskardet. Ikke helt etter boka med to personer uten tau, men et taulag som hadde gått samme ruta tidligere på dagen fikk oss tïl å ta sjansen (neppe det farligste vi gjorde denne dagen (les løs stein på bratte steder)). Sporet fulgte en veldig fin linje over breen, samtidig som det begynte å fryse på, noe som betød sterkere snøbruer der det evt. var sprekker under. Vi fulgte en bratt egg nedover mot breen og så 5 meter på litt skummel løsmasse før vi var ute på snøen. Det var behagelig å traske i ferdige spor over den nokså flate breen. Robert ville ta med seg Veobretinden, så jeg ble med opp dit. På toppen hadde vi et fantastisk lys med den siste kvelssola som kom gjennom Veoskardet og lyste opp tindene i øst, og spesielt nordveggen på Store Memurutind. I Veoskardet ville Robert ta med seg Leirhø Sør, mens jeg begynte å rusle rolig nedover. Det ble godt og mørkt innen vi var nede og teltet ble nådd ca. halv ett og horisontalt sovende var vi ikke før rundt halv to. Dag2: Kvart på 10 krøp vi ut av teltet og hadde en times deilig frokost i morgensola med strålende utsikt til tinder badet i sol. Litt over halv 12 var vi i gang, i starten samme rute som sist, men denne gangen fulgte vi kanten av den stusselige og smeltende Hellstugubreen, vi gikk en del på "pjolterisen" oppover og det var nesten som å gå på en vei, fast og fint og ikke spesielt bratt, seinere - ettersom sprekkene begynte å dukke opp trakk vi oss mer ut av breen og gikk på snøen helt i kanten. Mellom V1 og V2 ligger en liten bre. For å komme opp dit måtte vi gå opp et bratt drag. Vi valgte å følge snøen det meste av veien på grunn av den fine konsistensen, men var så vidt innom noen steiner. Den siste snøbakken opp breen til skardet mellom V1 og V2 ble tung, men vi kom da opp. Jeg hadde vært på V1 før og så ikke noe behov for å ta med meg denne steinpyramiden en gang til og ruslet i stedet i forveien til V2, hvor jeg fikk en lang pause. Fra V2 så jeg rett bort på V3. Den så stygg ut! Eggen midt i mot gikk tydeligvis over i nesten loddrette sva (riktignok med store sprekker i) med veldig lite bøttetak og trappetrinn. Det er vanskelig å bedømme slikt forfra, men dette så ut som tur med sikringsutstyr. Jeg vurderte også bratt ned på snøfonn til venstre, men denne var veldig bratt og det var synlige sprekker lenger nede. Ut til høyre i siden mot vest vurderte jeg ikke en gang. Slike bratte omgåelser preget av mye upålitelig løsmasse liker jeg overhodet ikke, og her var det nokså bratt ned mot Hellstugu- / Vestre Memurubre. Et siste alternativ så ut til å kunne være en travers et stykke til venstre og så evt. opp. Eggen ned mot V3 var smal men helt uproblematisk og ikke bratt på høyre side. Vi gikk opp ditt klatringen rett opp evt. begynner. Det er vanskelig å vurdere slikt, men avhengig av hvordan det evt. løste seg opp lenger oppe vil jeg vurdere det til fra 3+ og oppover rett på. Traversen til siden gikk over noen digre steinblokker som hange faretruende i siden. Jeg sendte Robert først og fulgte forsiktig etter. Etter ca. 20 meter kom vi til et slags hjørnet. På andre siden fortsatte fjellsiden på eklge vegeterte hyller (veldig bratt fjellside) bort mot det jeg i utgangspunktet trodde kunne vært en oppgang. Rett opp så jeg et drag som så ut som om det kunne strekke seg mot toppen, og det så ut som om det under det vanskeligste punktet kunne være en litt skjermet standplass. Jeg spurte Robert om ikke det kunne vært en mulighet og om ikke han evt. kunne stå på skuldrene mine opp det vanskeligste punktet. Robert klatret opp først og kunne dessverre meddele at det var alt annet enn noen skjermet standplass der. Rettere sagt sva og bratter ned i den sikre død. Jeg likte meg ikke i dette terrenget og begynte å bli litt "shaky", likevel med hjelp av taustumpen presset jeg meg opp til Robert, for jeg vill i alle fall se på veien videre. Det så stygt ut uten klatreutstyr. Passasjen opp hit var kanskje 2+ dersom man ikke skulle legge på for omgivelsene og potensielt løsgods. Veien videre så noe helt annet ut, men likevel, kom man opp et strekk på ca. 6 meter så det ut som om det værste kunne vært gjort. "Jeg kommer opp her jeg.." sa Robert. "Du går ikke opp der med mindre du klarer å klatre ned igjen", svarte jeg og var engstelig på både egne vegne, men først og fremst Roberts. Han satte igjen sekken og jobbet seg med litt jabbing opp det vanskelige punktet og sa oppglødd: "Herfra er det i alle fall lett." Jeg likte meg ikke. Sikringen ville holde helt uansett. Med slynge rundt en blokk der oppe på standplassen som faktisk var opp på en stor steinblokk som hang med takoverheng ut i fjellsiden (måtte den ligge litt til) og tau ned til meg, bundet rundt brystet i den ene enden (vill sikkert blitt dradd over hodet ved et fall) fulget jeg etter. (Sekkene var blitt heist opp i mellomtiden.) Først på noen små hyller, og så opp i vinkelen mot denne store steinblokka. Jeg tok ingen sjanser og jobbet meg oppover med godt tak i tauet. Vet ikke hvordan jeg skal gradere denne biten, men det var nesten vertikalt og med få eller ingen 110% tak eller fotfester, så det er nærliggende å trekke det opp mot 4 med mindre psyken min skapte alt for store vrangforestillinger. Veien videre var, som Robert hadde sagt, lett, men likevel: 2- klatring opp et så utsatt sted kan fort bli litt psykisk. Så vi kjørte samme leksa. Robert først, så tauet, så sekkene, så meg - Og så var vi oppe - en herlig opplevelse. Fra hovedttoppen gikk en smal egg over en fortopp, som sikkert kunne vært omgått, men vi gikk eggen med noen kortere 2'er punkter før det bar enkelt ned og så opp på V4. V4 fikk en kort pause før vi fortsatte mot V5. På vei dit passerte vi en høyst tvilsom 10 metertopp (V4 og en halv) - som trolig har en pf. på mellom 7 og 9, men dessverre hadde jeg ikke med noen god høydemåler. Opp til V5 var den kort bratt klyvebit og enkel klyving videre oppover. Ikke spesielt bratt på venstre side, men VELDIG bratt ned mot Vestre Memurubre til høyre. Snart var enda en topp nådd! Og været holdt seg fortsatt tålelig bra. Robert, "avstandpessismisten" som går det meste når det kommer til et stykke, syntes at eggen utover mot V6 så bratt ut, mens jeg sa at vi fikk i alle fall se på den, den er sikkert ikke så ille. Det gikk greit, men den var litt smårusken. Noen stygge løste steiner lå på eggen og var veldig reiseklare. Med stor forsiktighet gikk og kløv vi oss ned eggen. Ganske langt nede kom det vanskeligste punktet. Her klatret vi litt ned i siden til venstre for eggen, på skrå ned noen smale hyller og så ut på et sva for dertter å runde på en frittliggende stein som lå på kanten. Litt ekkelt her. Det hjalp riktignok at et fall bare vill gått fire meter rett ned på snøen, men det kan være nok det til å slå seg litt. Nedenfor så punktet spennende ut. Skråsva som endte i et overheng over øvre del av breen. Den siste lille biten gikk vi på snøen og enkelt ut på den skarpe V6 som ser så flott ut fra Memurudalen. Ned mot VMemurubre er den stupbratt. Og kveldsskyggene som den kastet utover Memurudalen var spiss som et spir. Tilbake gikk vi over breen som ikke er tegnet inn på kartet og tok oss enkelt ut på nordøst for V5 (V5 og en halv, en mulig 10 meter). Jeg ville gjerne tilbake til valdres denne dagen / natte for å få en hviledag hjemme på torsdag og skyndte litt på. Fra den siste toppen gikk vi nokså rakt over snøbassenget øverste på breen og bratt opp snøbakkene mot en skulder på ca. 2140 moh syd for V4. Herfra på skrå nordvestover ned steinura til Vestre Memurubreen (et par episoder med lauste steiner blei det, selv om dette vel er den slakteste siden mellom VMemurubre og tindene. Vi fulgte helt i kanten på snøen over selve breen og etterhvert i nesten joggetempo ned langs Hellstugubreen. I bunnen gikk jeg litt for tidlig ut på isen og fikk merke at å gå ned breis på fjellstøvler uten stegjern er værre enn å gå opp, det var som å være på skøyteisen og jeg fikk raskt karret meg inn på snøen som vi stort sett fulgte ned hele resten. Det siste bildet ble tatt langt nede på Hellstugubreen mot Store Hellstugutind i kveldssol. Kvart over 10 ved teltet og rundt midnatt ved Spiterstulen. To kjempeflotte turer!!!

Grøt er godt Espen!

Espen: De såkalte stortoppene. Ja det er de høyeste toppene, men bortsatt fra Ben Johnsons bok Jotunheimens Stortopper, som bl.a. tar for seg toppene over 2300, er denne grensedragningen for meg ukjent. Det er mange mulig grensedragninger, 1000 moh, 1500 moh, 1469 moh, 2000 moh, 2100 moh, 2200 moh, 2300 moh, 2369 moh, 2400 moh, men det er klart - blant 2300 meterne er det lite rusk og nesten bare fine toppturer, blant 2200 meterne sniker det seg inn mye trasute steinsletter som Trollstein Rundhøi, Storgrovhøer, Galdhøer med mere. Er jeg heldig får jeg med meg et par nye "Stortopper" de neste dagene...

Det er nå litt mer stas med Austanbotntinden (2204 moh) enn Bukkehø 2314 moh spør du meg da, men likevel, Bukkehø er en flott tur over 2300 moh som kan kombineres med en haug andre Bukkeholstinder og avsluttes på Store Bukkeholstind (2213 moh). En kjempetur i godvær....