morten

Steikje. Du har rett Lurte litt på hvordan (intet negativt ment) denne ferske rapporten spratt rett opp i 1500 visninger, sammenlignet med alle de andre. Dro opp den helga på kongeværmelding i fjor. La meg til med telt i Styggehøbreaskardet på fredagen. Men været ble ikke som meldt. Vinden og skyene kom. Sommerteltet som skulle holde i massevis måtte beskyttes av levegger m.m. Dro ned grytidlig søndag 29.04 og da hadde finværet satt seg du Passerte dere teltplassen min med leveggene? (Temmelig nær selve skardet, litt på sørsiden).

Jeg også Øyvind, var der jo morgenen før deg, for tredje gang, men første gang i klarvær. Jeg er vel av dem som uten belegg har rakket ned på utsikten fra Surtningssue (kanskje fordi den er så oppskrytt mange andre steder). Jotunheimens fineste? Tja, for noen sikkert. Storslagen utsikt? DEFINITIVT. Bra du karret deg til fjells igjen, og fint utbytte ble så bra. Flotte bilder.

Tilbøyelig til å være enig med deg, samtidig kan "usynlig" gruppepress, føre til at noen presser seg litt over streken, noe som igjen en sjeldn gang fører til at ting går galt eller endog veldig galt.

Veo3 er vel Austre Memurutinden og ikke Veobretinden? Ellers flott og lang tur det der. Utrolig hvor langt inn man kommer seg med ski på vårparten. Men nå er det snart slutt for i år fra Visdalen. Veien stenger snart for trafikk og snøen forsvinner i lavere egner.

For deg? Neppe vanskelig. Risikabelt? Kanskje. Ja det er nok vanskelig. De to mest direkte rutene er den delvis godt oppsprukne breen opp til Gjertvasskardet, over Styggedalstindane og ned til humpen. Dette er den desidert teknisk enkleste på denne tiden (2' er klatring på tørt fjell om du finner letteste vei ned fra Vestre til bandet mot Sentraltinden). Andre alternativ er direkte opp nordryggen til Styggedalstinden. Ole-Petter på forumet har gått den på sommeren. Mye 2-3 er klatring, altså ikke vanskelig, men ganske langt strekk. Nå nordvendt med sikkert mye snø. Andre kan kanskje gi deg bedre svar. Fra Sentraltinden blir det betydelig lenger. En annen omvei er å gå via Gjertvasstinden. Men det bør ikke akkurat være rasfare på vei ned i Gjertvasskardet for å si det slik om du skal gå usikret.

Ikke målt den, men sett den i profil på masse bilder. Gikk der med et innbilt våkent øye for slike detaljer, og det var ingenting som skrek: "Detta må være en kandidat", men jeg kan jo ha sovet et øyeblikk. Den ryggen var jo spennende nok for denna kroppen.

Blåis er knallbra ja Mayhassen. Fant forresten bilder av Småttene jeg etterlyste når jeg skjønte at jeg kunne følge linken til eksternt fotoalbum.

Hvis terrenghelling og fart ikke er for stor, kan du svinge ved å løfte skiene en og en i rask rekkefølge i svingretningen. Dette når forsøk på ploging mest sannsynlig ender på trynet. Denne måten har imidlertid ingen særlig bremseeffekr og tar noen sekunder slik at det blir litt vel spennende når farten er stor / hellingen bratt.

Det så jo ut som en skikkelig gromtur. Likte bilde av de to skiløperne ved ståre istårn foran Erdalsbreen. Hva med Småttene, tok du noen bilder der?

Spm 4: Ja breen er definitivt mindre enn kartene antyder. Er vel mer ei isfonn enn bre. Ikke no sprekker å snakke om der. Ofte isete på sensommeren, men ligger snøen er det bare å koste på direkte ned snøfonna. Og PS! Ikke omgå Sørvestre Styggehøbreatinden. Er jo kanskje morsomte lille passasjen på hele turen. Kort, fin og luftig liten passasje.

Ikke klargjort med inntegning ennå, men det ligger jo minst like bra på www.galdhopiggrennet.com

Ser ut som La Grivola ja. Lurte på den i fjor, men siden fjellet ligger rimelig avsidesliggende til, går det noen dager med til en tur, så vi slo det fra oss. Men definitivt en kremtopp som neppe får altfor mange besøk.

Tøffe gutter! Fint å se igjen GP, min første alpetopp over 4000 moh. selv om jeg vel strengt tatt gjorde vendereis et par meter under det høyeste punktet. Dere duret rett ned og rett opp. Jeg blei høydesjuk som fy til tross for en bitteliten akklimatiseringstur til 3000m et par dager før. Jaja, sånn er det - vi er forskjellige. Koste meg i alle fall med bildene!

Fra bendet øst for Rasletinden går en bre (vi har om ikke helt korrekt kalt den Steindalsbreen) nordover ned i ei dal som fører ut i Leirungsdalen. Denne breen er langt fra sprekkfri, men regnes som trygg av de fleste med mye snø. Den er heller ikke helt ubratt, men byr på fantastisk nedkjøring når snøen er god. Alternativt kan man gå via østtoppen, lenger nord og så ned i Leirungsdalen. Noen vil også gå fra Mugna via Munken og ned i Leirungsdalen. Den ryggen er litt luftig og kan kanskje bli litt heavy med snø på. Brattkjørerne kjører forresten renner fra denne ryggen og ned mot Leirungsdalen. Mot vest fortsetter du over Kalvehøhgde og du kan komme deg ned mot Bygdin. Ned mot Svartdalen er VELDIG bratt og ikke ufarlig med tanke på ras vil jeg tro.

Eh, nei - 2264 eller hva det er har vært med på lista en stund - ittno nye topper å melde her.

Bildet, er det Sølnkletten, tror jeg nok heller er Muen. Er ingen ekspert på ting man ser slik som Nils og Alek, men Muen ligger til tross for lavere høyde mye nærmere. Og har den formen. Og: Åge: Du møtte naboen min på denna turen tror jeg. Han fortalte meg nettopp om at han møtte en kar som fortalte han hadde vært på Uranostinden nylig. Naboen var på tur med kjerringa og var på Rasletinden i går.

Jeg synes det er kurant, det er klart det er en tanke større enn 20D, men for meg som har "nedgradert" fra 1Ds så er den forskjellen mye større når det gjelder vekt. Går ofte lengre strekk i lett eller middels krevende terreng med kameraet på brystet uten spesiell beskyttelse.

Deilig dag det. Nydelig tur, gjorde noe lignende på søndag. Jeg og Linn Therese satt i bassenget i bunn av den sørvendte breen mellom Rasletinden og Rasletind Ø (skikkelig bakerovn nedi der) mens Julia gikk opp på Rasletinden. Så fant vi ut at vi skulle prøve noe gøy. Gikk opp i en bratt solvendt bakke, ca. 30 cm våt snø på toppen. Laget en snøball, trillet den kontrollert nedover til den ble for stor til å holde igjen, så bare det utfor, mens jeg løp etter og dyttet på for å holde den i gang mens hellinga ble slakere. Vi laget to slike monstersnøballer, og den ene ble faktisk VELDIG stor Apropos bildet ditt - er det Ringstind i bakgrunnen? Det ser ut som Storen, Mohns Skard og Sentraltind. Skalering kan du jo fikse neste gang Alltid greit å ha noe strekkr seg etter.

Ja jeg husker påsken 2004. Sammenlignet med vår tur i Memurudalen nå Øyvind, var det jo nesten bart i forhold. Vinden hadde feid bort snøen nesten overalt. På Blåbreahøryggen var det kun steinur og ikke snø med ett unntak: De 10-20 meterne lengst øst mot stupet der skavlene hang, og for noen skavler - husker ennå godt at jeg ble imponert.

Vi gikk en gang fra Fondsbu innover og skulle på Slettmarkkampen på den tiden av året. (rundt 20. juni). Var også en del snø det året, og fra vi kom opp til Høystakktjedne og innover var det i det store og hele sammenhengende snødekke. Så være forberedt på en god del snøvassing over fjellet også på ruta mellom Fondsbu og Gjendebu så tidlig.

Graden av blasshet har i mindre grad med komprimeringen og gjøre. Sterk komprimering gir seg gjerne utslag i mindre detaljskarphet (mere ulne detaljer) og såkalte .jpg "artifakter" et slags grumsete mønster som lett kan ses f.eks. på overgangen fra fjellrygg til jevn himmel. Fargene forblir grovt de samme uavhengig av komprimeringsgraden. Fargeprofiler derimot kan spille en rolle. De som har greie på det, understreker alltid betydningen av å lagre bilder til web-visning i sRGB fargerom. Har ikke så veldig mye greie på det selv. Smeller som regel bare ut noen bilder i fullanes fart. Litt fargemetning, litt kontrast og en dæsj oppskarping og så lagre som .jpg med en eller annen komprimering. Kameraet er for øvrig et Canon 5d og bildene tatt i RAW. Benytter du et kompaktkamera med ferdige innstillinger, er det verre å rette opp i ettertid om bildene først har blitt for blasse.

Ja litt nysgjerrig var jeg jo. Var jo rimelig sikker på forhånd egentlig, siden jeg tok sjansen på å ta den med på kartet i boka vår, men 100% var jeg ikke. Joda det har sine fordeler å bå i Valdres, men livet består av mer enn fjell, og dessuten - har du noen gang filosofert over at man kanskje gleder seg mere til og over hver enkelt fjelltur om de kommer litt sjeldnere. Ikke misforstå, jeg har det kjempebra på de aller fleste fjellturene, men det er et metningspunkt for alt - i alle fall gjelder det for meg.

Hva med å ta båten til Gjendebu, gå opp på Svartdalspiggane, og så fortsette som tenkt, alt. legge inn en dagstur til ved Gjendebu - f.eks. Gjendetunga eller Slettmarkhøe eller noe annet. I slutten av juni 2006 kunne man nok fint gått den turen gjennom Svartdalen, da var det ekstremt lite snø. Men dere må nok med stor grad av sannsynlighet regne med mer eller mindre sammenhengende snø fra overgangen mellom Torfinnsdalen og Svartdalen, og videre nordover til kanten mot Gjende. Som Julius sier - sjansene for at snøen, i alle fall mye av den, er RÅTTEN er stor på denne tiden. Unntaket er om dere er så heldige å få nattefrost og går GRYTIDLIG - da kan dere kanskje få skare å gå på.

Kan vel hende folk begynner å bli lei disse rapportene med sol fra skyfri himmel, blank blå hvelving over hvite og sorte fjell. Jeg overnattet baki kassebilen, småfrøs det meste av natta, slo elegant av vekkerklokka da den ringte 05.30 og våknet i 7-tiden. Kl. 8 parkerte jeg et par km nedenfor Spiterstulen og trasket i vei. I sekken hadde jeg en liter vann, et kamera - for øvrig ikke noe mer, ikke en gang et par solbriller. Målet var å komme bortpå skrenten mot Visdalen nær Spiterhøe for å ta et bilde av traséen til Galdhøpiggrennet, som man ser bedre herfra enn noe annet sted. I grunnen ikke lange turen, og en liter vann burde holde lenge i den kjølige morgenlufta. Solbriller var da vel heller ikke nødvendig - hellinga lå jo i skyggen og kom sikkert til å gjøre det det meste av tida til 10. Som vanlig bruker jeg mer tid enn jeg tror jeg skal. Nærmere halv elleve har jeg tatt de bildene jeg skal bore ved Spiterhøe. Ingen leirskole er på vei opp mot Eventyrisen i dag. Ettermiddagsplanen var nemlig å kjøre ned og gå opp på 1914-toppen ovenfor Svellnosbrean og ta bilder av taulag i breisen fra fugleperspektiv. Siden dette ikke ser ut til å skje, kan jeg jo like gjerne tusle litt videre. Det går ned et stykke og så oppover mot nordtoppen på Leirhøe. Skjønt topp og topp ??? Jeg målte p.f. her i tett tåke en gang, og lurer på om jeg i det hele tatt fant riktige skaret? I grunnen en helt meningsløs topp uten spesielle kvaliteter. Videre drar jeg en liten avstikker ut på en skulder helt til venstre. Her er det imidlertid kvaliteter. Veobrean, Hesten, østveggen på Leirhøe og ikke minst den voldsomme skavlen, tar seg godt ut. Denne breskavlen er mye tykkere enn den på Glittertinden, sikkert så høy som på Glittertinden i dennes velmaktsdager. Herlig syn for en skavlelsker som meg. Leirhøe er neste stopp. Sola baker og steker på full effekt nå. Den siste halvliteren går ned på høykant her. Prøver meg litt frempå skavlene for å se, men holder hele tiden god avstand. Er det ikke like kort tilbake fra Veoskardet som den veien jeg har kommet da? Jeg innbiller meg i alle fall det. Rusler ned snøbakken mot Veoskardet. Oj, her var det bratt. Er plutselig veldig glad for at snøen har fått tak og mykt opp overflaten litt. Den vesle røde Sørknausen til Leirhøe besøkes (kan jo ta med litt sekundærtopper i dag), deretter Veoskardet og så skaret ved Veobreatinden. En liten tråd på Fjellforum ga ny interesse til ryggen opp mot platået NV for St. Memurutinden Vest. Rimelig dehydrert og kjei i kroppen karrer jeg meg opp denne bakken til en ny sekundærtopp og så ned at. Snø er drivstoff. Til tross for varmen pakker jeg meg godt inn i hetta for å skjerme trynet mot sol. Veobrean er et eventyr. Så flotte er forholdene at selv jeg klarer å kjøre noenlunde stødige telemarksvinger (og det sier faktisk ganske mye om forholdene). Passe mange cm med halvtørr snø. Skautflye var visst litt lenger enn jeg trodde. Våt snø. Blanke ski. Ingen smøring i sekken. Tørr tørr hals, men alt går og det blir et gledelig gjensyn med bilen etter 6,5 timer - kanskje aller mest gledelig er møtet med en halvannenliterflaske med solo som ligger i forsetet. Nede i Bøverdalen er den tom. Det var en herlig tur, men jeg er nok kanskje litt sær som savnet enkelte skyer. Litt skygge innimellom og litt mer liv i landskapet.

Gikk opp og ned der i går for din skyld. Kan nok se litt annerledes ut om sommeren, men ikke noe grad II nei, enkel til middel enkel klyving vil jeg tippe. Ryggen tar til rett ved varden på NV for ST. MTind Vesttoppen, ca. 5 meter bortenfor, utpå kanten. I øvre del er det lett klyvig på typisk Jotunfjell. Steinblokker med navlelav. Lenger nede er stort sett steinen fri for vegetasjon når den etter hvert dukker frem fra snøen. Skulle ikke være noe problem å ta seg en tur ut til Veobreatinden her nei.