morten

Hvorfor skal du dy deg? Steike fine gardiner, unnskyld, fjell, tenkte jeg da jeg så bildene. Altså bilde 3661 bare sa pang hos meg. Trenger jo ikke reise til Himalaya eller Andesfjellene. Fy f... for at rått og velkomponert fjellmotiv. Jeg digger det!

Takk for fyldige svar. Det med høyde er vel ikke noe problem for dere, men generelt kan jo tåke være av det gode. Men blir tvunget til å konsentrere seg om de nære ting og ikke om svimlende høyder. Har som mål å komme på noen få stortopper i alpene i mitt liv, og Dufourspitze er en av dem, men trolig under mer sommerlige forhold.

Noen tåler høyden bedre enn andre Takk for titten fra et fantastisk område. Nydelige bilder!. Hvordan var det med rasfare og slikt på denne tiden, og er det noen prinsipiell forskjell på siste biten ut mot toppen på denne tiden kontra sommeren?

Interessant bilde PB. På en måte litt beroligende å se at dersom mannens skispor er det som går rett inn i "sprekksvullen", altså et sted man ikke burde bevege seg uten sikring eller nøye vurderinger etter min mening. Med beroligende mener jeg at det ville vært mer foruroligende om det hadde skjedd på et sted hvor man i større grad hadde grunn til å anta at breen var trygg. Legg merke til det ene sporet som går rett inn i "svullen". En slik oppstikkende svull blir gjerne avblåst og snøen legger seg ikke like tykk over sprekkene.

Gråhø har da vitterlig aldri ligget i nærheten av noen Breheim? I boka vår hang vi den på Jostedalsbreen / Breheimen, mest fordi det var litt mye styr med et eget områdekapittel for Reinheimen. Ang. bildet Erik. Av Tordsnose og Karitinden. Uten at jeg er 100% sikker (men 99) så ligger ikke Pyttegga bak men til høyre utenfor bildekanten. Det må være deilig å ha ski som sitter og som glir bortetter på topptur. Alle disse toppturene med feller er jo så man nesten glemmer hvordan det er å virkelig gli på ski.

Gratulerer. Nesten en dobling av 2k toppene på ei langhelg. Ikke verst. Smørstabbtindane går det nesten ikke an å bli lei av å se på, selv om dem har blitt ganske heftig publisert på fjellforum nå i mai. Jeg skjønner i alle fall gleden din veldig godt. Reise SÅ langt. Såpass heldige med været. Slike turer(!) og slike omgivelser(!)

Jo men han gikk bare nesten uten sikring og ikke på alle. Han hadde nok greid det, men....

Steike så fantastisk fint da gitt. Utsikten fra Flatbrehytta er kanskje klisjé, men for en fantastisk klisjé. Litt turkontrast til Kniven på søndag kanskje? Herlig at dere fikk en så flott tur. Plan A.

Jo snakker om hammeren / eggen / veggen like ved foten av SØ2, ikke om den du gikk. Den er nok en del verre. Den varianten vi gikk har førstebestigerne gradert til 4+. Det må den også være. Den var en god del mer krevende enn hammeren opp mot SØ1 som du antakeligvis tenker på. Men den første hammeren er i høyeste grad en del av ruta til både førstebestigerne i 1990 (Jo: Røyne & co. var vel på toppen av SØ1, altså før deg eller? Men første vinterbestigning har du nok i alle fall). Håvard: Kan hende det med tanke på Mayhassens mål, men har hørt om en eller flere som angivelig allerede (for lenge siden, bl.a. fra Nils) har besteget alle uten sikring. Om det stemmer, vet jeg ikke. Men det er ikke så sikkert at Mayhassen med det blir det første, men uansett så har han allerede gått noen morsomme varianter som jeg er overbevist om at han er den første til. Det er mye rå, tøffe, flinke, sprø osv. fjellfolk både før og nå som ikke er aktive på eller kjent gjennom Fjellforum. Jeg husker f.eks. tilbake på Conis turrapport fra den fantastiske turen til Storen sist januar. Da kom det "tilrop" som tidenes råeste FF-turrapport. Kanskje det? Men det er jo ganske mange som har vinterbesteget Storen før den tid. Poenget er at noen kanskje oppfatter Fjellforum som en arena der det som skjer i fjellet kommer frem. Men det er helt sikkert at det er veldig mye som skjer i fjellet både før og nå som aldri dukker opp på Fjellforum.

Takk for presisering. Ang. Søre Illåbrean. Gikk vi her på så å si helt frismeltet bre, men og unngikk totalt sprekker, men det kan hende at stiplinga havnet litt lenger øst enn det som er optimalt ja. Skal legge det på minnet til 2. utgave. Men ikke for langt opp mot Vestre heller. Sjekk hvor langt rastunga på bildet mitt har strukket seg da. Coni fortalte dessuten at han hadde sett akkurat samme raskant der for noen år siden.

PocoLoco. Det var slik vi tenkte, speseilt første gang, men også litt forrige gang med kalenderen. Men de fleste tilbakemeldingene gikk da på at folk syntes det ble for mye vinterlige bilder. Men jeg er litt enig med deg.

Altså bare for å være helt sikker: Den sørligste av de to breene i vestflanken på massivet Jfr kartet linket litt lenger oppe. Den bratteste og den som har littegrann blåistendenser ytterst i fallet.

For 3. gang har vi laget en dedikert kalender for Jotunheimen. Jotunheimkalenderen 2009 kan sees i sin helhet her for dem som ikke har mulighet for å se den på annen måte: http://www.glittertindforlag.no/Produkter/2009Jotkal/PID-SIDEEKS.htm

Hehe, det var nok oss ja. Jeg gadd ikke å ta av stegjerna da vi toppet ut flanken vi gikk opp. Så jeg trasket med stegjern innover viddene til toppen. Da vi skled ned på slutten møtte vi minst 20 stk. på vei oppover, så det var folksomt. Når rasfaren er normal eller liten er det jo også en fantastisk fin skitopp fra Leirdalen. Er litt usikker på turer tidlig vinters med stor flakskredfare og fjernutløsningsfare på vei langs eller over Søre Illåe. Men på denne tiden av året er det jo veldig kurant. Man oppdager og lærer stadig nye ting som med fordel kunne vært med i en bok vi skrev for noen år siden Hvem av breene på Bukkehøe kjørte dere ned?

Nils: Ja det var litt det jeg tenkte på - Detta må være topp trening til Jan. Erik: Ang. 10. Taknemmelig jobb å ta bilde der ja. Bare å trykke av. Blei skikkelig imponert over denne ryggen fra nord. Bukkehøe er kanskje en hø i navnet, men den har noen særs estetiske og ikke minst karakteristiske kvaliteter. Hvor mange andre topper er det ikke i Jotunheimen, hvor man står og nyter utsikten og så stopper blikket på detta skrå, delvis buede platået som brekker av i et voldsomt loddrett og glefsende stup ned mot brekåpa under.

Må vel si gratulerer Erik. Endelig har alle Hestbreapiggene fått besøk av dine føtter. Den satt langt inne gitt. Husker ennå godt vår første tur i lag da jeg og Julia blei med på et tokt, et av dine mange, opp fra Netosætre. Det var av de turene hvor skistavene nesten måtte benyttes som blindestokk for å sjekke ut skavlkanten. Var jo i alle fall bedre denna gangen, sjøl om det sklei en del skyer over himmelen den dagen. Jeg og'n Robert gikk på Austre Rauddalstinden den dagen (planene om alle tre ble jekket ned i peisestua på Leirvassbu den kvelden). Eminente og sylkvasse bilder som vanlig fra din hånd Erik. Liker veldig godt det av Øyvind utpå toppeggen av Vestraste med Hurrungane der bak i det blå. Er det litt vemodig? At Hestbreapiggane er unnagjort? Fortvil ikke. Når du har gjort det andre, er det jo fritt frem for en ønskereprise - og da går vel turen til? Netosætre?

Snakker om øvre hammer som Tor Erik (turfølge mitt) omgikk mot øst. Altså på sommerføre. Vi vurderte ikke å se ut mot vest en gang. Øst virket mye mer åpenbart. Men ting ser ikke alltid likt ut med litt snø på. Ang. nordsiden har du rett i at det ikke er langt, men en 3-4 meter er det, og det er ikke mye å stå på / holde i. Mulig man kan ta en flankemanøvre et stykke lenger nede, men rett på så vi ikke noe annet enn den glatte plata. Kanskje det virket kortere om det var stablet opp litt snø? Det er nesten så jeg fikk lyst til å returnere igjen, med sikring. Den er såpass spesiell denna ryggen, men det er kanskje fordi jeg er litt sær jeg synes det?

Legger ved et par bilder til:

Veldig artig å få ta del i denne turen sett med "Norske" øyne. Det var slik at en fikk lyst til å kjøpe ordentlige Rando ski, begynne å øve, bare for å kunne oppleve det en gang - til tross for at denne type skikjøring egentlig er langt over min skihylle. Noen som vet hvordan det er med lokale guider. Kan det være trivelig og relaxed, eller er det bare stress, kjas og mas - komme seg videre, komme seg videre, tempo tempo tempo og inkassere penga. Har litt (innbilt?) inntrykk av at å gå med fører i alpene ofte medfører en litt oppjaget stemning og "pace".

Nydelig tur det. Hvor og hvordan gikk du på toppen forresten, og hvordan var forholdene oppe ved toppkronen?

Jeg "visste" jo at du kom til å greie det. Gratulerer og flott tur. Føyer seg inn i rekken av dine imponerende prestasjoner. Spesielt interessant å lese om siden jeg har nokså intense minner herfra selv. Leste meg opp på den gamle rapporten som Nils linket til og det var omtrent som jeg husket det. Vurderte dere den nederste av de tre skråhyllene? Du har nok funnet den enkleste veien til SØ1 ja. Eneste ankepunktet mot disse rutene er at de beveger seg en god stund i potensielt nokså rasfarlige flanker. (Er fortsatt fan av følg rygg vær trygg slagordet.). Det overrasker meg ikke at du tok hammeren rett på. Husker Tor Erik stod lenge. Han hadde veldig lyst, men takene var jo et kort stykke nær fraværende og jeg maste som alltid "vær forsiktig osv!". Sikring kunne man glemme. Trøsten var vel bare at man ikke falt så veldig langt. Omgåelsen der oppe i østflanken var nok en stor porsjon enklere, men samtidig mer utsatt. Med navlestreng gikk jeg så opp der du gikk. Det gikk jo greit, men det var ingen ting ordentlig å basere seg på. Kun balanse og friksjon. Det er vel ikke så mange tinderanglere som våger det alene og uten sikring, slik som deg tipper jeg. Så du noe til varden min? Tittet du noe ned i skaret mot nord og gjorde deg noen tanker / vurderinger? Takk for en spennende snarvisitt i ord og bilder inn i en litt mystisk krok av Jotunheimen.

Fredag kveld kjørte jeg og Coni opp til Leirdalen, parkerte ved brua over Illåe, der en traktor sperret veien. Via et smalt belte kunne vi gå på ski hele veien fra dalen og oppover. Det var en strålende flott kveld, og det var noe sommerlig over larmen fra elvene som fraktet dagens smeltevann nedover mot havet. Vi krysset Søre Illåe litt tidlig og fikk en noe bratt nedstigning til elveløpet, men det gikk helt greit. Bratt opp på andre siden opp til en liten flate på ryggen nord for Svarthammaren - vel 1400 moh. Liggeunderlag og sovepose på noen herlige mosesenger. Det var alt. Et førsteklasses overnattingssted. A "room" with a view som engelskmennene sier. Coni tok en liten kveldstur med Randonneskiene opp ei snøflanke, kjørte elegant ned att og konkluderte med at snøen var konge, så bra som man sjelden finner den andre steder på kvelden. Coni har lett for å bli entusiastisk. Etter hvert ble det klart for Coni at han ikke hadde vært i Jotunheimen på en stund. Han hadde forvillet seg til Sunnmøre, Lyngen og andre steder, og hadde nesten glemt hvor flott Jotunheimen er. Han spratt nærmest rundt på vår lille campingplass i yr glede. Vi var skjønt enige om at Jotunheimen var noe for seg selv. Et fjellområdet med karisma, sæpreg / egenart og sjel. Det er mange spektakulære fjellområder i verden sa jeg til Coni, "men det finnes kun en Jotunheim", noe han i alle fall der og da glatt sa seg enig i. "Det finnes bare en Jotunheim" ble et mantra under turen som ble gjentatt hver gang Coni nærmest falt i staver over nydelige utsiker, deilige skavler, magiske stup og ikke minst supre nedkjøringer og Jotunheimsk kjøresnøkvalitet. Og setningen ble faktisk gjentatt ganske mange ganger i løpet av en liten tur. Planen som jeg hadde fått med meg Coni på var å bestige Skardstinden via sørvestflanken. Ment etter som Coni fikk grublet litt, var det visst ikke nok. Dessuten ville han ikke opp dit så tidlig som meg, for kjøresnøen ble best når sola hadde stått en god halvtime inn i den aktuelle renna. Bukkehøe lurte Coni på? To så store topper, tenkte jeg skeptisk. Det hørtes slitsomt ut. Samtidig erindret jeg ei renne fra Nørre Illåbrean opp på ryggen nord for Bukkehøe. Det hadde vært artig! Og så litt ufarlig snøbakketrening. Jeg må innrømme at jeg var litt engstelig for Skardstinden. Den skyggelagte flanken så styggbratt ut i øvre del, og på kartet var høydekotene stedvis litt vel intime med hverandre syntes jeg. Bukkehøe Så hadde vi en plan. Litt over kl. 4 var vi i gang. Lufta var mild, like under null. En forfriskende bris feide ned dalen fra breen og skaresnøen var fast og fin. Snørenna opp til ryggen lå etter hvert badet i morgensol og bød på en fin atkomst. Til tross for at den var østvendt var den fri for overhengende skavler øverst, noe det var mer enn nok av både til venstre og høyre. Med stegjern gikk det fint. Coni gikk uten, men innrømmet at han savnet dem litt på slutten. Litt nøling frem og tilbake på ryggen. Gå videre. Snu. Litt tidlig med Skardstind mumler Coni. Bukkehøe? Greit. Han har ski mens jeg trasker. Synker godt nedi for hvert skritt og Coni blir etter hvert en liten prikk der fremme. Jeg finner ham igjen oppe ved varden. For en stemning! Vindstille. Mildt morgenlys. Strålende omgivelser. Vi har det bra, og "Det finnest bare en Jotunheim". Definitivt! Som en rakett forsvinner Coni ned fra toppen. Jeg trasker etter og treffer ham igjen ved et klyveparti på nordryggen som vi måtte forsere for å komme til og fra toppen av renna. (Renna kom opp i skaret like sør for den såkalte Bukkehøe N). Forsiktig baklengsgange ned renna på meg. Et par forsiktige hoppsvinger og svusj ned på breflata med Coni. Solide ski og en kropp som behersker det er jammen effektivt altså! Det lille raset Coni føyk ut av renna i en drøy bue før han kjørte tilbake til skiene mine. Mens vi står her nede lyder et brak. Instintivt reagerer kroppen med å gjøre seg klar til å frykte, men vi ser raskt at det ikke er noen fare. Et ras så tidlig på morgenen? Et middels stort ras etter en skavl som har brukket dundrer ned fjellsiden, feier over skisporet til Coni og sprer seg over et enormt område. De fleste rasene som har gått har blitt bremset opp av våtsnøen i hellingene, men så tidlig ligger det fortsatt skare. Skavlklumpene får derfor fart og sprer seg som en hagllading utover "hele" breflata, opptil mange hundre meter fra selve rasskråningen. Et interessant skue. SKardstinden Ved siden av å gjenta mantraet om at det kun finnes en Jotunheim, har jeg brukt mye av tiden på å psyke meg ned og forberede Coni på at han kanskje må gå alene opp til toppen av Skardstinden. Snøen er hard, stegjerna sitter ikke optimalt på skiskoa osv. Unnskyldningene terpes, men opp å kikke skal jeg nå i alle fall. I en stor bue bærer det rundt breflata og litt på skrå ut i flanken. Ski av. Stegjern på. Skistaver i starten. Coni bryr seg ikke med stegjern. Vi traverserer på skrå oppover for å komme oss bort til den renna vi har sett oss ut, og befinner oss stadig høyere over dalbunnen. Noen åpenbar og trygg fallinje finnes ikke. De fleste stedene er flanken dekorert med en eller flere stup og skrenter. Snaut halvveis. Kort pause. Coni tar på stegnern og så videre. Fortsatt kan vi sikksakke uten å gå utelukkende på fronttaggene. Sistnevnet er slitsomt. Så smalner renna av og passerer gjennom et skrentbelte. Til høyre er en liten isfoss og til venstre ligger snøen. Bratt. For en uerfaren snømann som meg. Vi diskuterer om det er 44, 45 eller 46 grader. Måler litt med stavene. Får ikke noen fasit. Selv om noen millimeter ytterst er et løst skarelag, er den generelle konsistensen litt betongaktig. Samme hvor hardt tuppene bankes inn i bakken er det vanskelig å få noen plattform å hvile på. Det blir å stole på 4 stk. fronttagger som henger i snøen, noen ganger glipper litt, men det går jo bra. Det er jo bare psyken som shower litt i bakhodet. Etter 50 meter flater det litt ut. Vi vurderer flere veivalg, men ender opp med å skrå litt ut til venstre og så bratt helt til oppunder den siste av hamrene når man går til Skardstinden fra vest, for dem som er kjent. Under hammeren fører ei snørenne 10 meter opp og så er vi "home free". Innpakket i snø, sporfri og jomfruelig. Kos. Glede. Utsikt. Utsikten er fortryllende. Skardstinden er med sine 2373 moh. Norges 5. høyeste tind, og har en utsikt som på ingen måte gjør skam på seg. Vi rusler litt bort mot Nåle, men går ikke opp i dag, tilbake til toppen og begynner på returen. Coni studerer et bilde jeg har tatt og bestemmer seg for å kjøre ned en annen renne. Jeg går ned samme vei jeg kom opp. Skal jo tross alt til skiene mine igjen. Å gå baklengs ned med stegjern og en kamerveske som dingler på magen og sperrer utsikten er my værre enn å gå opp. Er ganske anspent en periode mens svetten siler og sola baker, men det går veldig fint. Nedkjøringen min skal jeg ikke skrive noe om. Coni kjører fra varden på Skardstinden og hele veien ned uten å ta av skia. Det tok ikke mange minuttene nei. Takk for en flott og minnerik tur. Jeg svever ennå litt altså. Ble definitivt litt mer glad i Skardstinden etter dette besøket. Og: "Det finnes bare en Jotunheim". Beklager lang rapport! Kommer noen bilder litt senere.

Bratt flanker som kan være fine å gå i korte, svært avgrensede perioder under spesielt gunstige snøforhold blir for smale og spesielle til å omtales generelt. Det er egentlig temmelig mange mulige varianter rundt i vestflanken på Knutsholsryggen som ikke krever stort mer enn en del klyving, men mange av dem forutsetter at man oppholder seg ganske lenge i konsentrasjonskrevende og potensielt rasfarlig terreng. Stjernesetting av topper er vanskelig. Det vil alltid være andre som ser annerledes på ting. Men lange anmarsjer i bratte, rasfarlige flanker anser jeg som relativt krevende selv om noen ser på dem som lette pga. mindre luftighet og mindre tekniske utfordringer. Føler fortsatt 4 stjerner er sånn ca. ok på Vestre Leirungstinden utfra en totalvurdering. Det er jo tross alt en relativt snill skala for dem som er veldig avanserte ved det at 5 stjerner normalt heller ikke er så veldig vanskelig under gode forhold for folk som er varme i trøya. Jeg formoder dere gikk ut på "svaet" (en bratt skråflanke med relativt små hylleformasjoner) som vender delvis ut mot sørstupet. Problemet her er jo ikke at det er så veldig vanskelig, men at det er temmelig utsatt. Det er veldig ulikt hvordan folk reagerer på det. En litt ukontrollert utglidning eller snubling vil her kunne få fatale konsekvenser. Vanskelighetsmessig er det vel knapt snakk om en 2'er. Men omgivelsene påvirker ofte folk. I alle fall en stilig og litt mindre vanlig tur på vårparten. Har lyst til å prøve den som en vårskitur en gang selv, men tror det blir med stegjern og sikringsutstyr.

Spenstig tur dette Atomfisken. Jeg syntes sørryggen mot V.L. virket veldig luftig og en porsjon utsatt begge gangene jeg var her, uten at forholdene kan karakteriseres som spesielt krevende. Du begynner å bli ganske varm i trøya etter hvert nå tror jeg? Fin turrapport og flotte bilder fra en av vårens blankeste dager.

Hehe, du klarte ikke å dy deg nei