pb

Hei, Legger ved bilder av tre noe ulike broer, de to første er menneskeskapt og trenger vedlikehold, den siste er naturens verk og av det mer vedlikeholdsfrie slaget. Petter

Ja så har sannerlig fokus for "Jiehkkevarre" langt der nord returnert til mer hjemlige trakter (sydlige Norge), jeg hintet vel det i mitt første innlegg, så fraskriver meg ikke "skyld" her. El Gringo og andre som har fulgt siste del av tråden, her er et bilde fra Trolla ifjor som viser mange av de fjellene som nå har blitt nevnt. Det er nok på mange vis korrekt at en slik samling høye fjell RETT OPP fra fjorden (sunndalsøra) finner vi nok ikke andre steder i landet. Petter OBS, bildet var mindre enn de foreskrevne 400K, men mer enn 5000 pixel, nytt forsøk..

Ja så har sannerlig fokus for "Jiehkkevarre" langt der nord returnert til mer hjemlige trakter (sydlige Norge), jeg hintet vel det i mitt første innlegg, så fraskriver meg ikke "skyld" her. El Gringo og andre som har fulgt siste del av tråden, her er et bilde fra Trolla ifjor som viser mange av de fjellene som nå har blitt nevnt. Det er nok på mange vis korrekt at en slik samling høye fjell RETT OPP fra fjorden (sunndalsøra) finner vi nok ikke andre steder i landet. Petter

Hei, Jeg var på Kreta i september. Øya har mer enn 50 fjell over 2000 meter fordelt på 3 ulike områder med lavland imellom. De aller fleste toppene er i det vestlige partiet der Pachnes er den høyeste. Beskrivelse av adkomst og ruter til det høyeste fjellet i HVERT av de tre områdene, samt av ytterligere noen andre 2000 topper (med mange bilder) finnes på: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/2000mtn.html#pachnes Kreta er derfor absolutt et sted der sydenferie kan kombineres med fjelltur innenfor en relativt knapp tidsramme. Hilsen Petter

Heisan, Turen over Jiehkkevarri er ofte betegnet Norges fineste skitur, det kan sikkert diskuteres, men turen er fiiin. Hva gjelder flest hoydemeter, vanlig tur går fra fjorden til topps, så omtrent 1830 meter opp. Det finnes imidlertid turer i sørnorge som kan ha vel så stor og også større vertikal. Jiehkkevarri er topp nummer 2 (etter Galdhøpiggen) regnet etter primærfaktor, den er 1741 meter. En tur dit kan varmt anbefales, turen går over bre og vanlig breutstyr er å anbefale. Under gode snøforhold kan hele traversen gjennomføres uten sikringsmidler, men bre er bre og her bør man ha erfaring og/eller safe på den sikre siden. Det er imidlertid ikke bruk for sikringsutstyr pga. bratthet dersom man går en av de mer standard rutene. Se ellers http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/1000mtn.html#jiehkkevarri Hilsen Petter

Heisan, Ja meninger og diskusjoner rundt navn er alltid vansklige. Jeg forsoker aa holde meg til hva "FOLK" mener, dersom det ikke er uenighet. Norsk Tindeklubb skriver temmelig KLART at toppen heter S..kollen, ikke Taaga, de er iallefall helt klare. Gjesteboken paa toppen sier det samme. Jeg har ogsaa faatt dette fra annet hold. Jeg kan absolutt vaere enig i at "kollen" ikke er veldig typisk for det nest hoyeste fjellet i Trollheimen, men det blir feil naar en "navnekonsulent" forsoker aa fikse opp... Da synes jeg faktisk et etablert navn er helt OK selv om den som foerste gang kalte fjellet "en kolle" var temmelig original.. AA flytte "kollenavnet" ned til en av fortoppene er nok ikke noen god taktikk. Petter

Torsdag-Lørdag ble tilbragt på Møre. Vi besøkte Såtbakkollen - 1840m, Nordre Slåtthøa - 1837m og Dalegubben - 1344m. Dette er alle store fjell, hver med over 950 meter primærfaktor. I disse traktene starter turen nær null meter, som betyr heftige 1800 meter opp på de to førstnevnte toppene. Turbeskrivelse følger, se også http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html for (mange) flere bilder. Torsdag: How to get there: The trailhead is in Sunndalen. From the Sunndalsøra hotel, drive 15.7 kilometer in the direction towards Oppdal (up the valley). As you cross a bridge, pay attention and make a sharp right just after the hilltop. This small road has a sign for Hoås. Drive a few hundred meter as this road turns back and runs under the main Hwy. bridge. Do not drive under this bridge, park on your left just as you see the bridge ahead of you. This is the trailhead, location N62:37.893, E008:50.589, elevation 98 meter. Note that this trailhead is new and therefore not marked on the map. The old trailhead is now closed. Route description: From the trailhead (parking), continue along the road as it passes under the bridge. About one hundred meter further, just as the road gently curves left, locate signs for Innerdalen and the small, but clearly marked trail that leaves the road and heads uphill to your right. The trail is marked with red "T" as well as small sticks along the first (new) section as it contours around a farmers field. Higher up, the trail climbs more steeply before merging with the old trail (coming from the right). The trail continues steeply uphill with zig-zags. Eventually, it reaches a distinct (broad) shelf and heads left in a much more level fashion. You pass a small hut, contour elegantly around and enter the lower part of Tverrådalen, where the trail crosses the creek on a very nice natural bridge formed by two large pieces of rock. From here, leave the trail and head directly up towards the first summit (1632 on the map). This summit is called Såtbakkollen on the map, generally agreed to be wrong. The terrain is easy with rocks on the final part before reaching the very flat summit. From here, you can see the summit and most, but not all of the remaining route. Continue across (minimal loss of elevation) to a slightly higher summit, then across a wide, but more distinct ridge to a third summit (location N62:40.453, E008:48.830, elevation 1687 meter) located on the ridge. From here, the ridge is more narrow and its final section, a deep notch followed by a steep section of rock, looks intimidating. However, things are not as bad as they may look. The scramble along the ridge is straightforward until you reach the notch. Carefully downclimb to the bottom (YDS class 3), then climb directly up the other side (also YDS class 3). The route is indicated on this picture. From the top of the notch, continue on very easy terrain to the summit. Note: An alternative (easier) route can be found if one enter the west side before the first summit at about 1500 meter of elevation, then cross up the somewhat steeper, but short section to the large and gentle area above, along a line that looks easy. This variation (avoiding the ridge) is likely YDS class 2 (off-trail hiking). Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We left the car at 0730 and hiked to the nice, natural bridge across the creek from Tverrådalen in approximately 2 hours. The view back into Sunndalen is truly impressive. We rested there, then climbed up on the first part of our mountain and traversed along the high ridge to the gentle summit plateau. The ridge route looked pretty difficult from the highest summit along the ridge, but we decided to give it a try. To our great delight, the route turned out to be "just right". While I took pictures from the sharp saddle, Pål Jørgen started exploring upwards and soon shouted down that the route was "open". We arrived at the summit shortly after 1215, rested and had lunch. The view all around is truly breathtaking. Naturally, we enjoyed seeing Trolla (1850m), that we climbed in September last year. We signed the summit register. The last visitor was back in August. We were number 16 and 17 to visit this fine summit in 2006. The cliffs overlooking Innerdalen are very steep and the view correspondingly impressive. We left at 1245 and were back at the trailhead in 4 hours, at 1645. Good luck with the weather, it rained as we left Sunndalsøra, but this stopped by the time we were at the trailhead. Then, a nine hour hike with mostly sunny weather, only a few clouds now and then. As soon as we started driving, the rain came back and lasted for several hours. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Nordre Slotthøa. Fredag: How to get there: This mountain is located east of the lake Eikesdalsvatnet. This lake, filling most of the Eikesdalen valley, has high and impressive mountains on all sides. The area is located between the villages Åndalsnes (west) and Sunndalsøra (east). This is in Nordmøre, a part of Møre og Romsdal county. First drive to Eresfjord, located on Hwy. 660, a section of the road connecting Åndalsnes and Sunndalsøra. This place is very small, a combined gas station, grocery store and cafeteria are the only services. Continue south in the direction of Eikesdal. The road runs on the left (east) side of the lake and soon enters a 4 kilometer tunnel (narrow with meeting places). Immediately after exiting this tunnel, make a right turn (at the Vike farm), drive a short stretch downhill and make a second right turn. There is a sign here saying parking for Reinsvassbu. Park off the road in order not to block farm activities. This is the trailhead, location N62:34.190, E008:10.808, elevation 53 meter. Route description: Walk back along the road and continue on a small road that intersects the Hwy. a bit further down than were you turned off in order to park the car. Cross the Hwy. and head uphill on a small road that serves as access to a couple of rental cabins (owned by the Vike farm). As you reach these cabins, the road ends and a clear trail marked with red "T"s, heads uphill through the forest. You will see the horizon fairly high above. The good news is that the uphill really ends there, the bad news is that this is a long and steep hill. The trail is fairly direct with few zig-zags, but a significant uphill angle as you climb higher and higher above the Eikedalsvatnet lake. As you top out, the valley in front of you is indeed very flat. The objective of the hike, the Northern Slotthøa is very dominant as it sits pretty much in the middle of the valley as seen from this end. The trail crosses the river on a badly broken bridge then continues along the easy, flat valley to a couple of small cabins at Kolstadstølen, elevation about 940 meter. Slotthøa is looming 900 vertical meter above you just across the valley. There are several possible routes. If the objective is to find the easiest route, then it is likely that a YDS class 2+ route can be found going up on the left (east) side of the small glacier that is located in the middle of the big north slope. Accepting some class 3 scrambling along the route makes for more variations. A good route may follow the faint ridge line coming down on the right (west) side of the slope until the terrain turns steeper, then traverse left until near the small glacier. Scramble up along the rock ridge just next to the glacier, this is (YDS) class 3 terrain. From the top of this ridge, the remaining route to the summit is gentle and easy. An alternative would be to climb the east side and stay to the left of the small glacier. This route involves a somewhat exposed and narrow passage near the top of the ridge near the top of the glacier. The passage is technically easy, but care is needed if the conditions are wet or icy (slippery). The entire slope further down is more broken up and it is likely that a route up on this side will also involve short stretches of class 3 terrain. A third option is ascending the glacier. In October 2006, this was hard ice with a few crevasses, ice axe and crampons would be needed. Earlier in the season, an ascent up the middle with a larger, snow covered area, might be the most convenient route. However, the slope is sufficiently steep to require proper attention in order to avoid possible mishaps. Comments: I did this climb with my son Pål Jørgen. We started out at 0740 and it took us about 2.5 hours to reach the base of the mountain near Kolstadstølen, where we rested and considered the route up the broad north slope of Slotthøa. The best route (as evaluated from our position) seemed to head up along the right side, then traverse (out of sight!) left higher up. This choice put us on the right side of the small glacier and required a short, but fairly steep climb up along a broken ridge (with loose rocks) in order to gain the more level part of the mountain above us. This climb was clearly YDS class 3, from our new perspective, the opposite side of the glacier looked easier and we decided to descend on that side. (OK to climb up where we went, but perhaps less attractive to descend..) It took us about two hours from the valley floor to the summit. Unfortunately, a small cloud had settled on the summit, largely destroying the very nice view. We also experienced very strong gusts of wind near the top. The drifting fog and the steep cliffs facing east made for a memorable moment on the summit of a mountain that probabely sees very few ascents per year. The cairn was rather small for such a prominent mountain. A further complication was caused by the new snow covering (slick) rocks along the last 100 vertical meter of the climb. We descended on the opposite side of the glacier, the overall difficulty is less, however the terrain further down was more messy than what we traversed on ascent. Overall, this large north slope is not particularly attractive, mostly a long struggle across mixed terrain. We were both quite happy when finally reaching the valley floor again. The hike out the valley and back down to the trailhead went rather swiftly and we hit the car at 1740, exactly 10 hours after departure. We speeded up the final part of the descent motivated by getting to the grocery store at Eresfjord before it would close at 1800. Our late fall mountaineering trip continued the next day with a successful climb of Dalegubben Lørdag: How to get there: This mountain is located south of the city Ålesund,near the village of Ørsta. From the traffic circle in Ørsta, take Hwy. 655 and drive 24 kilometer towards Sæbø. Before Sæbø, there is a farm on your left side, one prominent building has a sign advertising "eggs". Turn left (just before the "egg building") and drive through this farm. Just after a left turn, there is a road fork with a road going right. Take this road as it heads directly towards the mountains. Ignore the first right hand forking road (it runs down to Sæbø), curve right as your road turns right then locate a small parking area on your left well before the gate that is visible further along the road. Park here, this is the trailhead, location N62:12.384, E006:27.288, elevation 22 meter. Route description: From the trailhead, continue along the road as it heads uphill in wide turns. There is a small trail that forks off from this road higher up. This trail may be hard to find. The trail starts at N62:12.702, E006:27.112, elevation 200 meter. This is a pretty flat section of the road, and fairly near its end. There is a (possibly dry) creek coming down just beyond where you should head uphill along the trail. This trail is marked with red paint. If you hike to the end of the road, turn back and walk until you cross the distinct small gully that looks like a dry creek. Turn uphill and locate the small red dots that shows the way uphill. The trail will get you up above 400 meter and traverse into the very broad gully that comes down from the Dalegubben mountain. Follow this gully uphill. As you get higher, locate the lowest point on the ridge and hike up to this point. Cross the saddle and traverse left. From here, there is a pretty visible trail that will lead you to the summit. The last section is fairly steep, but not difficult. The summit has two points that compete for being the highest. Visit both points (they are only a few meter apart). Comments: I did this hike with my friend Arnt Flatmo and my son Pål Jørgen. We started at 1045 and made the summit at 1330 (2:45). We headed down around 1345 and reached the car at 1545 (2:00). It was a grey and misty day with rain showers. We were fairly lucky and had a quite reasonable view from the summit. The broad gully was full of ripe blueberries. Quite a few stops in order to taste these healthy and nice tasting berries.

Her som saa ofte ellers finnes det ikke noe "riktig svar" paa dette spoersmaalet. Som siste innlegg antyder, kompliseres dette sporsmaalet av at det i nesten alle reiseforsikringer staar (den beromte smaa skriften) at "deltagelse paa ekspedisjon" dekkes ikke. De samme forsikringsselskaper blir svar skyldig om man ber dem definere begrepet. (Akk, for da kan man lage "advokatmat" for en evt. etterfolgende "krangel"..) Forsikringsmessig er det kanskje et poeng hva relevante myndigheter kaller ting. En tur til Oest-Gronland klassifiseres av de Danske polarmyndigheter som "Ekspedisjon", de krever navn paa "eksedisjonsleder" utsteder "tillatelse til sports-ekspedisjon" (til forskjell fra en vitenskapelig ekspedisjon etc..) De amerikanske myndigheter som utsteder klatretillatelser for Denali, opererer ogsaa med "expedition name", "expedition leader", etc. det er vel i slike tilfelle tvilsomt om man i etterkant vinner fram med aa hevde at dette "var en fjelltur", dersom det blir en forsikringssak.. Petter

Jeg var paa Kebnekaise i August 2005, forholdene varierer antagelig kraftig, men da var det ikke "piece of cake" aa spasere over til Nordtoppen. Jeg bar isoks og stegjern opp nettopp for aa gjoere dette (den ostre leden), men eggen og begge sidene var blaais, sidene var brattere enn 30-40 grader og toppeggen mindre enn 50 cm bred. Null sjangs skulle en ha et uhell selv med isoks... Da det ogsaa var taake og umulig aa se hvor langt denne balansegangen strakk seg, ble det en uhyre langsom og forsiktig snu-operasjon samt balansering tilbake. Eggen var ganske flat der jeg snudde, etter foerst aa ha gaatt en god del nedover fra sydtoppen, denne nedstigningen var forholdsvis mye greiere, men saa ble det terreng som krevde god sikring eller nerver langt over "en erfaren norsk fjellvandrer".. Ellers var Sydtoppen (omhyggelig GPS maalt) adskillig hoyere enn 2100, det vil nok ta mange aar foer den er lavere enn nordtoppen, selv med varme somre.. Petter

Morten har meget rett i at dagsform og ulike reaksjoner paa ulikt terreng varierer mye baade fra person til person og for samme kvinne/mann.. Jeg burde antagelig ha sjekket opp denne ruten bedre foer jeg gav meg ivei, men diverse lesing ogsaa her paa Fjellforum overbeviste meg rimlig om at forholdet var omtrent som Morten beskriver. Austabottind "hakket" mer krevende.. Ingen steder hadde jeg sett at de kanskje mest utsatte punktene var FOER sydtoppen. Vidar skriver jo dette temmelig klart, men dette saa jeg foerst i etterkant,... han gikk hele eggen mellom toppene, men likte ikke passasjen syd for toppen. At jeg "subjektivt" saa vansker foer jeg kom til der jeg trodde ruten begynte, bidro nok til refleksjoner om at "alene over her idag er kanskje ikke det smarteste du kan gjoere".. Uansett, slik turen ble med 11 timer gange hvorav minst 8 i loes UR og glatte sva (Hele vestsida er hermed traversert..), tror jeg nok at jeg heller skulle sjekket opp den passasjen i mer detalj, jeg gjorde aldri noe forsok, kom, kastet et (forhastet??) blikk, for saa aa snu... Petter

Jeg har sympati med Vidar, selv om han neppe lider av framskreden høydeskrekk. Jeg forsøkte samme rute igår, søndag, etter å ha vært på Austabottind på lørdagen. Sistnevnte gikk greitt alene og jeg hadde et (noe feilaktig) inntrykk av at denne turen fra sør til Uranos ikke skulle være vesentlig vanskligere. Jeg trodde også at det var selve ryggen mellom de to toppene som var krevende, ble derfor noe overrasket da jeg først støtte på et relativt bratt opptak, deretter et meget eksponert "søkk" som endatil var smalt. Jeg var enda ikke kommet til det terrenget jeg "trodde" skulle være mest krevende, dette bidro nok til å psyke meg noe ut.. Ingen tvil om at jeg akkurat da og der likte veien videre dårlig. Det så også løst ut i venstre siden, jeg hadde gledet meg til fast fjell. Jeg snudde slik Vidar gjorde, traverserte i fryktelig løs ur fra omlag 1800 meter høyde helt bort til nordsiden. Vidar var nok mye smartere som gikk opp i skaret mellom.. Hadde jeg visst hvor mange timer som ble tilbragt i den forferdelige vestsida (både opp og ned!), hadde jeg nok gjort et mer alvorlig forsøk på traversen. Petter Bilder fra turen:

Jeg har akkurat returnert fra en vellykket tur til Denali. Paa hjemveien fikk vi med oss to fine fjell i washington/oregon. forelopig rapport paa: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains.html En mer utfoerlig rapport (med mange flere bilder!) fra Denali turen kommer til hoesten. Petter

Slik saa toppryggen ut 2. mai (idag!) for 3 aar siden. Det var isete og glatt, men mye mindre sne. Brukte "turtauet" til aa sikre 14 aaringen.. http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/Kolaas/32.jpg Petter

Three Sisters Blue Mountains, ikke langt fra Sydney, Australia. Vi var der i 2003... Petter

Artig, Jeg kikket paa noen bilder av Lars Christensens Peak foer jeg skrev "definitivt ikke", men slik kan bilder "lyve", fjellet fotografert fra havet saa helt annerledes ut... Den har hoy PF, men er definitivt utilgjengelig. Jeg tror derfor jeg prioriterer andre prosjekter fremover.. Petter

Jan Mayen ??

Heisan, ser jeg er etterlyst, men tror ikke det hjelper.. "Hintet" styrer jo tankene rett mot et norsk omraade "utenfor" (fastlands?) Norge. Fjellet har hoy PF.. Problemet er at de fleste slike steder ser mer "arktisk" ut enn bildet. Disse "slentrende" folkene ser ikke ut som de er paa "ekspedisjon", mer spasertur.. Svalbard - Newtontoppen er det ikke.. Jan Mayen - Beerenberg har jeg sett, riktignok fra sjosiden (nord) ligner ikke.. Lars Christensen Peak, definitivt ikke Bjornoya har ingen store fjell.. Mauds land ser antagelig mer "polart" ut.. Flere hint er kanskje noedvendig? Petter

Flott rapport Lyngve! Det klippebeltet som du beskriver med' "cruxet", strekker seg på tvers. Det er ingen vei opp som ikke er minst "class 4". Imidlertid er det flere ulike steder man kan komme opp. Jeg klatret en annen variant tror jeg. Ellers er det rett at ruten har skiftet til Gully nummer 2, det største problemet på North Maroon er steiner som kommer ovenfra, som regel fra andre mennesker høyere opp. Den sikreste ruten krysser Gully 2 nokså umiddelbart og holder seg godt til venstre oppover.. Petter

Hva som er mulig/forsvarlig er selvsagt gjenstand for individuelle vurderinger. Der vi tok oss opp fra Ringsbotn var det temmelig klart at skia maatte paa sekk og jern paa stovlene. Der vi tok oss ned (noe lengre inne i botnen), tok begge mine venner seg ned med ski (utloeste riktignok et flaksskred i prosessen), dette var "gromme" telemarkski. Hvorvidt det at man klarer aa kjoere ned tilsier at man kan gaa paa ski opp er ikke umiddelbart klart. Det er iallefall mye enklere og sikrere aa gaa opp med stegjern og en oks. Vi satte ogsaa skia igjen paa den lille flaten rett under toppen og gikk opp med stegjern her. Mest bekvemt, jeg skal ikke si at man ikke kunne klart aa komme opp med ski og staalkanter. Alle andre deler av turen var greie paa ski, jeg gikk mao. omtrent 100 meter paa beina disse to stedene, ellers ski hele veien. Mine venner gikk mer paa beina, dels fordi det var litt kluss med ett sett feller. En mann gikk til fots (med ski paa sekken) helt fra Ringsbotn til toppen. Han brukte stegjern hele veien. Petter

Hadde en fin skitur til Store Ringstind i slutten av mars. Det er uvanlig lite snø på disse kanter av landet. Tildels hardt og iset, men også et aldri så lite snøskred. Bilder og rapport/beskrivelse ligger under: www.ii.uib.no/~petter/mountains.html Petter

Jeg ville vurdere Gassbrenner meget nøye. (Propan/Butan mix) Jeg har selv vært på 3 lengre Grønlandsekspedisjoner med MSR (bensin), men på min siste tur til Øst-Grønland brukte vi Primus og Gass. Hadde 20-30 minus en uke i trekk, men aldri problemer med gassen pga. kulde. (Brukte riktignok gass beregnet på kulde, kjekt å vite at slikt finnes). Jeg har brukt gass opp til 5500 meters høyde og ganske mye i norsk fjell om vinteren. Andre klare fordeler er: 1) Ingen kluss med forvarming og tildels høye "rufsete" flammer i den fasen. Mao. tryggere å bruke i nærhet av teltduk, feks. i fortelt. 2) Mye enklere å justere varmen opp og ned. 3) Rett og slett et enklere konsept, skru på, juster varme, skru av. Største ulempe slik jeg ser det er noe vanskligere tilgjengelighet av gass spesielt i endel utland. Bensin (vanlig bilbensin) får man overalt. Vi måtte bruke bensinstasjon-bensin i Kaukasus.. Petter

Denne diskusjonen, 5000 mer for 6 dager kontra 5, blir helt FEIL. Det koster ikke saa mye aa vaere "paa fjellet", dersom du/dere ikke finner noen som har et bedre opplegg, ville jeg absolutt organisere mer selv, bruke lokale guider og faa flere dager paa oppturen. Poenget er at svaert FAA "topper paa dag 5" uten aa ha hodepine, oppkast etc. og slikt er det jo liten mening i. Det finnes mange unntak, men paa dette fjellet er det mange som aldri har testet seg i noe saerlig hoyde tidligere. Ned kan man gaa raskt (les 1 dag etter toppdagen), men opp boer man bruke minst 6 kanskje helst 7 dager. Petter

Akklimatisering: Jeg har aldri sett flere hoydesyke mennesker enn paa Kili. Dette skyldes helt klart at de aller fleste "pakke-turene" legger opp til at man er paa toppen paa dag 5, hvilket for de aller fleste er for raskt. Dersom man bruker ganske mye penger paa en tur dit, burde man ABSOLUTT spandere 1-2 dager ekstra, oppleve toppen i god form istedet for med hodepine og oppkast evt. ikke komme opp. Petter

Her er et bilde fra Heidalsmuen, dette fjellet rager godt opp og burde gi god utsikt (1745 m). Likevel, man ser langt mindre enn feks. fra Høgeloft... http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/Heidalsmuen/42-54_annotate.jpg Fra vest er det jo litt ugreit siden terrenget faller bratt den veien. Utsikten fra feks. Høgste Breakulen på Josten er bra, men Hurrungane dominerer og mye skjuler seg bak.. Petter

Svein har et viktig poeng. Norge er utstyrt med tusenvis av topper, tinder, spennende rygger etc. Dersom man i tillegg onsker seg utsikt langt over gjennomsnittet, kan man feks. se paa utvalget av topper med primaerfaktor over 600 meter. I Norge finnes det omlag 600 slike, hvorav mer enn 100 topper i "Sveins fylke"... En mer systematisk oversikt finnes her: http://www.ii.uib.no/~petter/mountains/norway_major_norsk.html sannsynligvis finner de fleste topper som kanskje kunne vaere verdt en tur paa denne listen. En rekke av disse toppene har heller ikke mange svaert kjente ruter etc.. Petter