Gå til innhold
  • Bli medlem

Kjell-Erik

Aktiv medlem
  • Innlegg

    253
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Nettsamfunnsomdømme

1 Neutral

Om Kjell-Erik

Nylige profilbesøk

Blokken for nylige besøkende er slått av og vises ikke for andre medlemmer.

  1. 1. Endelig en tur til hjemlandet, etter tre år i Alpene 2. Toppturer i Jotunheimen 3. Ha naturen alene, og hyggelig selskap (og god mat og en rødvin) på hytter om kveldene 4. Ro, fred, og nyte den flotteste fjellheimen jeg kjenner til
  2. Her er den korte versjonen: Grande Sassiere For så vidt jeg vet er det ingen lette ruter fra den Italienske siden. Mektig østvegg og skikkelig bratt sydfra. Normalruten er fra fransk side. Overnattingsmuligheter nok. De fleste i Val d'Isere (typisk skisted, lite interessant om sommeren). Navigasjonssystemet kjente utgangspunktet for vandringen: Le Saut. Fra Val d'Isere er det et par km. nordover før veien opp tar av mot høyre rett etter en tunnel via en skarp sving på nesten 180 grader. Fin og litt smal vei oppover til stor parkeringsplass ved Le Saut ved et lite vann. Fra parkeringsplassen ser man toppen på østenden av en lang rygg fra vest til øst. Fin sti oppover gresshellingene mot det vestligste punktet av denne ryggen. Kartet stemmer ikke helt m.h.t. stiskillet, men det er greit nok å finne: meget tydlig og dypgått spor. Til høyre mot ryggen. Like etter kommer det enenste lille stedet der man trenger hendene. Lett opp et lite hakk. Ikke luftig. Etterpå går det enkelt og greit opp over relativt slake hellinger til ryggen. Stien fortsetter nå dels på og dels rett under ryggen på nordsiden rett ovenfor breen til man kommer til under den siste slitsomme hellingen opp til toppen. Her går det i slynger opp til den store toppen. Muligens den flotteste utsikten jeg har sett: i en sirkel ser man Mont Blanc, Monte Rosa, Grivola, Gran Paradiso, Monviso, Ecrin, Gran Casse og masse andre topper. Ikke vann underveis. Selv brukte jeg 3.30 opp. Monte Vioz. Ligger på sydsiden av Stelvio Nasjonalpark. En topp som ofte tas med i den berømte 13-topper rundturen som hele tiden holder seg over 3000 meter. Normalruten kommer opp sydfra fra Val di Sole. Den letteste varianten er å ta en heis fra Pejo Fonti og deretter en stolheis videre opp til Doss di Cemri hytta på 2380 m. Derfra begynner en alldeles utrolig fin sti oppover. Godt markert og meget enkel. Stien (som blant annet har temmelig mange trappetrinn) ender ved Mantova-hytta på hele 3535 moh! Her er det varm lunsj å få. Fra hytta går stien videre oppover en rygg mot toppen. Et par steder trengs hendene litt, men det er aldri vanskelig. Man går litt over sne, men ikke på selve breen. Toppen nådde jeg etter 2.50. Da jeg var der var det dessverre temmelig mye skyer. Jeg vet at utsikten er fin, for jeg har sett den fra flere andre perspektiver fra andre topper i nærheten. Overnattigssteder har jeg ingen erfaring med her: jeg kjørte opp fra Garda- sjøen. Punta Rossa di Grivola. Topp som ligger i nordvestdelen av Gran Paradiso nasjonalpark. Masse overnattigsmuligheter i området. Cogne selv er meget turistisk. To mulige normalruter til toppen. Selv gikk jeg en rute som var temmelig lang og slitsom. Første dagen fra Cretaz: en liten tettbebyggelse langs veien mellom Aosta og Cogne. Via god, men støvete, vei opp gjennom skogen. Der man kommer ut av skogen er det vann. Litt etterpå krysser man en bekk. Her kan man følge en sti sydover retning Col della Rossa (ikke så lett å finne). Like før dette passet svinger man ved et stiskille mot nord igjen og følger en sti mot Bivacco Gratton. Man kommer opp på nordryggen fra toppen på ca. 3400 og følger denne - av og til litt bruk av hendene - til topps. Praktfull utsikt over breen mot nordveggen av Grivola, sydover mot Gran Paradiso og runden mot Monte Rosa of Matterhorn. Denne ruten gikk jeg selv som tilbakertur (opptur gikk via Punta Pousset og overnatting i Bivacco Gratton: kald fornøyelse). En bedre rute (som jeg ikke har gått selv) er østfra fra Valnontey (kjør videre til Cogne og følg veien derfra innover dalen til Valnontey og parkeringsplass). Derfra er det en fin sti opp til Victorio Sella hytta der man kan overnatte. Fra hytta er det sti videre retning Col Lauson. Et stykke under dette passet tar en sti av mot nord retning Colle della Rossa. På det kartet jeg har er det anngitt en sti videre mot det samme bivacco der jeg overnattet. Denne stien følger man lett (dette stykket gikk jeg delvis på nedturen) opp til nordryggen som tidligere nevnt (altså før man når bivacco) og derfra samme vei lett til topps. Antageligvis ikke vann mellom Sella hytta og toppen. Det var lite sne den sommeren jeg var der, men det kan variere veldig fra år til år. Muligens blir denne ryggen da delvis snedekket og da en del vanskeligere.
  3. Hei Dag, Bare si fra hvis du trenger noe ekstra informasjon om disse toppene: ruter, utgangspunkter, overnatting osv.. (Jeg samler mot til å skrive litt om de siste tre årene i Alpene med masse fin tinderangling til topper over tre tusen meter. Alt for lat egentlig. Har også massevis av bilder.)
  4. Jeg tror jeg har vært på de tre høyeste vandrer (primær) toppene i Alpene, men har jeg det? Min egen definisjon på en slik topp er: PF = 100 meter eller mer, ingen brepassering, ingen klatring (på Gr. Sassiere er det et lite stykke på 5 meter i begynnelesen av hovedkammen der man best kan støtte seg litt med hendene, men klatring er det absolutt ikke). Listen min blir da: 1. Aig. de la Grande Sassiere (på grensen F/I syd for M. Blanc, høyde 3751 eller 3747 avhengig av hvilket kart man bruker, PF = 792) 2. Monte Vioz (sydkanten av Ortlergruppen, høyde 3645, PF = 241) 3. Punta Rossa di Grivola (sidetopp for Grivola nord i Gran Paradiso-gruppen, høyde 3630, PF = 139) Ofte sier Sveitserne at Auss. Barrhorn er det høyeste, men det er sikkert feil. Den er kun 3610. Noen som vet andre ekte vandretopper (d.v.s. i følge min definisjon) over 3600? Og hvis listen skal utvides til topper over 3500, hvilke kommer i tillegg?
  5. Hei Kristi, Det er noen som er heldige! Senere i liver blir seks uker temmelig umulig for de fleste, så bare nyt muligheten. Spørsmålet ditt er temmelig bredt, så jeg sier bare litt om hva som har vært enkele av mine egne fine opplevelser i fjellet: Rondane og særlig mange år i Jotunheimen. Hvis du vil ta topper og ikke liker å vade i sne, er det sikkert lurt å ta Jotunheimen til slutt. Mine egne drømmesteder i fjellet har nesten alltid vært en kombinasjon av vann, bre, vid sikt og helst litt utenfor allfarvei også. Jotunheimen har jo et utmerket rutenett, så det kan du se på kartet. Første stykket opp fra Torfinnsbu mot Fondsbu til det lille vannet under bandet er en fin tur. Undervisi fine teltplasser, lettgått også og særlig de overraskende blikkene inn mot sidedalene som mot Kvitskardtind er flotte. Resten av veien mot Fondsbu anbefaler jeg ikke: først kjedelig tur nord for Galdebergtinden over massevis av ur og deretter vått langs vannet til Fondsbu. Skogadalsbøen til Leirvassbu er også fin. Utrolig grønt til å være på fjellet, og du ender opp ved Leirvassbu med et av Jotunheimens fineste panoramar fra vei. Fin-fin til telting. Ruten Leirvassbu - Gjendebu langs Langevatnet og videre langs fossen og elva er en kremtur. Flere fine teltplasser. Kansskje bading hvis du er tøff? Fra Gjendebu er en lite gått tur inn til dalen vest for Svartdalspiggene. Utrolig stille og fin solbakke på ettermiddagen ved utgangen av dalen. Topper? Hvis jeg går ut i fra at du går alene og ikke har særlig topperfaring er det fremdeles mange mange muligheter. Glittertind har på en godværsdag en utrolig flott utsikt sydover over breer og tinder helt ned til Gjendealpene. Bedre utsikt enn Galdhøpiggen etter min mening. Besshøe er lite besøkt og gir en rar følelse på det enorme topp-platået. Se ned på 'maurene' over Besseggen. Utsikten mot Russvatnet er merkelig, med spesielle stripete fjellvegger bakenfor. Fanaråken er sikkert fin, men der har jeg ikke opplevd bra vær (enda). Surtningssui også grei og kjent som en av de beste utsikttoppene. Semeltinden er en tur du helst går fra en telplass ellers blir det temmelig langt. Veldig enkel topp og sentral. Hytter? Maten er ganske bra overalt. Fondsbu med sang til maten er jo spesielt, men det er ofte bråkete der p.g.a. vei og helgefolk. Olavsbu er et ekte møtested: der kommer flere ruter sammen. Lage maten selv, og der har jeg aldri opplevd at det ikke har blitt hyggelig. Leirvassbu er nokså dyr, så jeg ville anbefale å telte et sted i nærheten for å få med deg solnedgangen. Veldig spesielt lys. Gjendebu - og særlig gamlestuen der - har en kos som er ganske sjelden. Fine minner om varme mennesker. Skogadalsbøen er ganske koselig, men man har litt mindre følelelse av å være på fjellet. Torfinnsbu med 'superdusjen' (en slange med kaldt vann ute), har også kos. Spise ved stearinlys, og soverom som minner om rommene hos besteforeldre. Stort sett synes jeg det klarer seg med 10-14 dager i Jotunheimen. Da har du fått med deg det meste av området uten at det begynner å bli kjedelig. Rondane er jo mye mindre og mangler de spennende breene og har egentlig mindre av alt. Likevel har omådet sin egen charme. En slags rolighet. Dalen nord for Trolltinden er et av de få litt mer bortgjemte delene. Det er ikke noen vanskelige topper (via normalrutene), men en tur til Rondeslottet er jo fin for å se alt.
  6. Uff, uff. Dette kommer litt for tett opptil hva jeg BURDE - og virkelig kunne - ha gjort. Natt til lørdagen da jeg var på St. Knutsholstind var det nemlig et fantastisk værvindu. La meg om kvelden med en nydelig dypblå himmel og våknet til samme været. Men så ble det - som du har lest - fort dårligere og dårligere og dårligere ....
  7. Bilder tar alltid litt lengre tid hos meg. Jeg må tilstå at jeg fremdeles bruker et vanlig kamera . Jeg har faktisk opplevd fjellene i Lofoten sist for 34 år siden og husker dem som både vakre og ville. Kanskje det er en ide med en sjø og fjellkombinasjon der oppe? Problemet er vel å finne betalbar overnatting med alle turistene som kaprer de tidligere rorbuene? Generelt blir det kanskje tid for å oppsøke nye fjellområder. Jeg var f.eks. i Wales i vår og fikk med meg en tur til M. Snowdon. Typisk nok på en av de verste stormdagene de har hatt der på sommerstid. Også Alpene har jo utrolig mange fine topper. Og kanskje, kanskje blir det muligheter i Sør-Amerika, men der er det mange usikkerheter...
  8. Jeg hadde to uker planlagt i Jotunheimen: 11 – 23 august. Etter tre år på rad med lite bra vær hadde jeg ikke så store forventningene, men håpe gjør man jo alltid. Det har vært skrevet så mye om alle toppene at jeg begrenser mitt innlegg til korte beskrivelser av det som jeg selv synes var påfallende. 11. august er kort fortalt. Etter 16 timers kjøring fra Nederland og 1 times søvn på båten strandet første forsøk på Storjuvtinden i tåken. Uten GPS kom jeg ikke lenger enn til ved siden av breen. Ante ikke hvor veien opp til Illåbreabandet skulle finnes. 12. august litt bedre. Fra Leirvassbu til Spiterstulen med en avstikker til Nordre Semelholstind. Gikk opp fra øst fra enden av vannet. Lite sikt og vått. Mellom ca. 1800 og 1900 var det mye hyller og tildels løst og utrivelig glatt. Sikkert mye lettere med pent vær, men nå ble det mye leting etter en sikker rute. 13 august var det kaldt og surt. Fra Spiterstulen til Gjendebu via Store og Nestsøre Hellstugutind. Opp til bandet gikk greit, men pga glatthet omgikk jeg de siste 30 meterne til Nestsøre og de siste 45 meterne til Store begge via østsiden. Føltes atskillig sikrere. Av og til litt utsikt, men sjelden lenger enn til nabotoppene. 14 august fra Gjendebu oppover dalen mot Fondsbu til litt etter gjerdet. Der var det greit å komme seg over elven. Gikk opp på østsiden av elven mot Langedalen. Der var det et lite tråkk. Temmelig slitsomt oppover. Innerst i dalen var det greit opp til Søre Svartdalspiggen og videre ned til bandet og opp til Langedalstinden. Vurderte Mesmogtinden, men likte ikke blandingen av vått fjell og lite sikt. Derfor tilbake og langs den morsomme kammen bort til Midtre Svartdalspiggen. I stedet for å gå samme ruten tilbake gikk jeg rett ned til Langedalen. Ganske bratt, men greit nok. Nå bedret endelig været seg og det ble tid til å nyte ettermiddagssolen nedover dalen. Veldig fint terreng på vestsiden av elven. 15 august så brukbar ut om morgenen så optimistisk ville jeg satse på Store Knutsholstind. Jeg hadde lest at det var vanskelig å finne vardingen nederst, men det problemet er jo fullstendig løst. Det gikk kjempefint oppover til ca. 1950 via rene stien. Men så forverret været seg ganske kraftig. Snø: mye snø. Vardene forsvant stadig mer og det ble glatt og ukoselig. Litt over 2000 meter er det et lite stykke der man må opp via en slags renne. Sikkert lett under fine forhold, men ikke nå. Plundret mye før jeg endelig fant en omvei langs nordsiden. Senere gikk det greit, men det ble kaldere og stadig mer vind. På toppen orket jeg ikke engang ta et bilde av varden (som var alt jeg kunne se). Vinden og sne / hagl virket som den rene sandstrålingen av ansiktet, så det ble full fart nedover igjen. Litt for fort. Uten synlige varder og med fotspor som var forsvunnet i nysneen, rotet jeg meg (selvsagt) bort fra ruten. Havnet for langt mot syd og måtte opp igjen. Fant etterhvert en annen vardet rute og traff der på et par karer som akkurat hadde bestemt seg for å snu pg.a. dårlig skotøy og kulde. Sikkert et lett og fint fjell på en godværsdag, men ikke i dag. 16 august trengtes som hviledag. Ruslet over til Fondsbu og synes det var mer enn nok. 17 august igjen lave skyer og litt regn. Tok ruten langs Kvitevatnet opp til skaret og videre opp til Langeskavltinden. Rotet litt i tåken der oppe, men ellers var det en ganske begivenhetsløs tur. 18 august fra Fondsbu til Olavsbu via Mjølkedalstinden. Jeg hadde ikke forventet at det første stykket opp til selve kammen skulle være så bratt. Der var jeg glad det var bra vardet. Det sparte mye letetid og var absolutt prima med så dårlig vær. Snødde (selvsagt) på toppen så utsikt var det ikke. På nedturen lettet det av og til nok til et par bilder. 19 august til Sjogholstind via sydryggen. Greit opp fra vannet på vestsiden skrått opp til den lille knatten på enden av ryggen. Det vanskelige partiet ser man jo greit nok: et ca. 75 m høyt og smalt stykke. Igjen var det tvil. Lete etter ruten opp fra østsiden eller klatre opp? Valgte å klatre opp langs siden via smale hyller og riss. Kanskje det hadde vært lettere å følge kammen direkte? Dette var nok klatring II+. Rart å plutselig komme opp og se den store brede ryggen for seg som deretter smalnet til ved toppen. Fikk akkurat tatt et par bilder før skyene trakk opp og jeg igjen sto i tåken. Nedover var mye enklere. Vardene ved begynnelsen til rennen ned langs østsiden er jo godt synlige ovenfra. Atskillig verre tipper jeg å finne begynnelsen nedenfra. Jeg må heller ikke glemme og fortelle hvor koselig det var på Olavsbu. Det er utrolig hvordan det så naturlig og kjapt oppstår ekte kontakt og hyggelig prat på en slik liten og isolert liggende hytte. Mye av æren for det gir jeg også Hege og Trond som i en perfekt kombinasjon av hyttevakt og hyttevert gjorde en kjempejobb! 20 august var det igjen tid til en hviledag med tur ned til en etterlengtet dusj på Gjendebu. Det var vanskelig å vende seg til de bråkete gruppene ‘doing Jotunheimen in two days’ (dvs Bukkelægret og Besseggen). 21 august var det endelig penvær og derfor tid for en langtur igjen: fra Gjendebu til Spiterstulen via Semeltinden. For en herlig lettgått topp og hvilken utrolig utsikt fra toppen! Stakk bortom sørtoppen, men å kalle det en topp er vel egentlig en fornærmelse mot skikkelige fjell. Rundet tilbake til nordryggen litt for lavt og kom bort i litt for løst og bratt terreng. 22 august trengte ben og føtter ro, så det ble ingen avstikker fra veien til Leirvassbu. 23 august kun en kosetur fra veien og opp til Rasletind i godværet. Dette var en sommer der jeg igjen ble konfrontert med hvor enormt viktig værforholdene er for vanskelighetsgraden ved en toppbestigning. Mye lave skyer, regn og snø sørget for at det ble glatt, kaldt, ekstra slitsomt og også vanskelig å finne rutene. Egentlig var det bare en fordel (borsett fra noen nye topper) med alt dette slitet: etter to uker var 4 kilo ‘vinterflesk’ forsvunnet. Og til slutt er det en ting jeg lurer stadig mer på. Har de ikke hatt nok fine sommere nordpå nå? Kunne vi ikke få i hvert fall litt bedre sommere også i sør-Norge?
  9. Helt enig. Det er en fin rute som kalles "hesteskoruten" (let på nett under horseshoe-walk). Der kan du i hvert fall få med deg de to første toppene (halve hestskoen altså) uten noen klyving. Siste kammen bortover til Benkeragh er litt vanskeligere. Ikke akkurat så veldig utsatt, men litt kinkig å finne stien av og til. Få med deg en lokal pub i området om kvelden. Har du flaks blir du traktert på ekte (ikke turist) sang. Ikke regn med at du skjønner noe av språket. De snakker en temmelig ekstrem dialekt. Noen også gælisk. Ellers kan jeg anbefale det berømte bedefartsfjellet Moune Brandon på Dingle halvøya. Praktfull utsikt rett ut mot Atlanterhavet. Jeg var der selv på en ekte stormdag og hadde 0 utsikt, men absolutt følelesen av en ekte bedefart: måtte virkelig slite for å ikke bli blåst av kammen de siste 500 meterne bort til toppen. I Jotunheimen har vel de fleste lette vandretoppene med fin utsikt fra toppen alt blitt nevnt. En som ikke er nevnt enda er Nautgardstind fra Glitterheim.
  10. Og det er det jo også. Det er velkjent at fysisk krevende sport sørger for at endorfiner frigjøres og disse gir følelse av lykke. Man vil ha mer og mer og mer. Jeg tar gjerne denne parallelen med rus litt videre. Rus er også glemsel. En stund nyte noe som er fjernt fra 'virkeligheten'. Og det er for meg en annen viktig grunn til å dra ut i naturen. Et par uker uten en eneste tanke om jobbe-stress, dead-lines, E-mails og nyheter. Kun et langsomt forandrende perspektiv, en slags film i lav hastighet, mens jeg vandrer eller klatrer. Innhalerer inntrykk. Ikke fordi jeg må bruke dem til noe 'nyttig', men kun fordi inntrykkene er der. Noe blir kanskje fastlagt på noen foto'er, men det er aldri en viktig del av rusen. Nei, den fyller sjelen med inntrykk som hverdagslivet dessverre aldri gir. Hvert år mettes sjelen min i fjellet og hvert år må jeg tilbake for å få med meg en ny rus.
  11. Jeg har bare gått opp og ned til Fannaråken. Dit opp er det jo veldig kjapt og greit med ypperlig sti. D.v.s. at det til Skogadalsbøen burde være en relativt kort dagstur. Hvis dere kommer med bussen fra ø. årdal til turtagrø, passer det vel bra med lunsj på Fannaråken.
  12. Positivt ved Spiterstulen: 1. man kan velge mellom tre retters middag eller hvis man kommer sent tilbake (noe som hender ofte for meg) ta seg en pizza i kafeen 2. mulig å reservere på forhånd. Dette har alltid vært et irritasjonspunkt for meg m.h.t. DNT-hyttene. Jeg ligger ofte to-tre netter på en hytte for toppturer. Stille seg 'bakerst i køen' etter en lang tur er ikke morsomt. 3. fasilitene er prima Negativt: 1. Virker nokså upersonlig. Dette skyldes vel bl.a. at det er temmelig stort. Hvis jeg sammenligner med steder som Gjendebu er det mye mindre koselig. Ellers synes jeg det er vanskelig å si noe om folk som bor der. Det er temmelig blandet, men det skyldes klart at dette er mer enn en vanlig turisthytte. Jeg har ikke opplevd problemer med fyll (i motsetning til på f.eks. Fondsbu), men kanskje hatt flaks. Mange klager over Spiterstulen gjelder jo teltere. Ingen egen erfaring. Frokosten er bra. Stort utvalg. Ikke hatt noen problemer med lunsj-pakker og antall brødskiver osv. Kveldsmaten er absloutt ikke dårlig, men ligger vel ett nivå under Leirvassbu. Forskjellen med Leirvassbu var større tidligere, men etter skifte av kokk på Leirvassbu synes jeg maten var litt mindre variert sist sommer. Den forrige kokken var utrolig flink til å lage noe spesiellt ut av 'vanlig' norsk mat. Er spent på hvordan det utvikler seg der: virker som det nye vertskapet virkelig gjør sitt beste. I august skal jeg for øvrig besøke både Spiterstulen og Leirvassbu (+ flere andre hytter) igjen. Får se hvordan det er nå ....
  13. Ja, det er varding det første stykket nedover til det lille vanskelige punktet. Det er ikke luftig ned til den skrå hellen, men hvis der er vått og man sklir ut kan det bli et langt stykke nedover før det sier stopp: m.a.o. farlig. Det er ikke særlig bratt ned, men vanskelig å se gode tak. Den ruten jeg gikk via en liten renne, begynner rett bortenfor (2-3 meter?) den 'naturlige' nedgangen til skråhellen. Litt kronglete, men som sagt ikke farlig.
  14. Den direkte ruten er nok skikkelig klatring. Jeg har vært på Slettmarkspiggen og sett ned fra stupet og det var mer enn nok for meg. Fra Fondsbu til Kampen er i hvert fall greit. Videre er det et lite stykke ned mot bandet videre mot Piggen som er litt akrobatisk ca. 2-3 meter. Det er to muligheter. 1. Ned til en skrå helle (ikke morsomt hvis det er vått). 2. Litt videre mot nord og ned via en liten renne ved siden av en stor sten. Der må man ikke være for tykk, men ellers er det en sikkerhetsmessig bedre rute. Denne ruten brukte jeg selv på en regnaktig dag.
  15. Det siste stykket fra Langvasshøe og til Visbretinden? Helt greit. Rauddalstindane Selv gikk jeg opp fra Gravdalen i lavt skydekke. Gikk antagelig opp litt for langt nede mot ryggen og havnet i mange våte, litt vanskelige, gresshyller. Oppe på ryggen er det helt greit opp til Vestre og videre til Store. Der ble jeg overfalt av regn / sne og ga meg for dagen. Har m.a.o. ikke gått videre bortover mot østre.
×
×
  • Opprett ny...

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.