Tom

Oj, da skulle jeg vært der, Julia

Det var helt sinnsykt fett vær i området i dag. Var selv på Synshorn og kunne gå i kortermet og shorts. En helt fantastisk høstdag i fjellet.

Jeg blir sinnsykt stressa. Føler meg helt parkert av denne hyperaktive gjengen. Samtidig er jeg rimelig misunnelig, og det hender jeg får tårer i øynene når jeg ser på bildene. Vi får prøve på Knutshø snart, ja Men før det må Julia trekke sin stemme til Snøhetta i avstemningen om Norges nasjonalfjell

Jeg lurer også på dette med tid og overskudd. Det er helt utrolig å gå inn her uke etter uke og se stadig nye beretninger fra de villeste turer.

Der vel ingen naturlov som sier at alle menneskelige byggverk av naturlige materialer glir godt inn i naturen. Naturopplevelse forstyrres når menneskelige byggverk dominerer i forgrunnen.

Jeg blir veldig trist av å tenke på hvor tilgjengelig og berørt av menneskehånd hele den norske naturen er blitt. Skulle levd i gamledager, da det tok tre dager å komme seg til Jotunheimen, hvor budeiene lokket på kyra langt inne i seterfjellet, og hvor Oslo ikke var forsøplet av ekle syke muslimer.

Det er ikke lenger mye uberørt natur i Norge. Det var i gamledager.

Med din stemme til Snehetten i denne konkurranse, anser jeg vårt vennskap som avsluttet, Julia. Ditt svik skal aldri glemmes.

Ja, jeg stiller meg i rekken av gratulanter. Takk for en flott artikkel. Det må være en utrolig følelse å gå de siste meterne opp til den siste toppen. Det er bare å ta av seg hatten for den innsatsen du har lagt ned, og det mot du har vist ved å bestige samtlige topper. Hvis du lurer på om jeg er misunnelig, så er svaret "ja". Det har slått meg mange ganger hvor pent vær det er når du drar til fjells, så da passet det vel bra å avslutte på noe som ser ut til å ha vært en helt fantastisk høstdag. Gratulerer så mye.

Fantastiske bilder som vanlig. Her så ikke Nordre Soleitind så vanskelig ut som jeg trodde. Kan det være fordi det er så lite snø der nå?

Har ikke du tradisjonelt tatt til orde for at distriktsbefolkningen selv skal bestemme over sitt område uten innblanding fra byfolk, Panda? Har du snudd vekk fra dette prinsippet nå som det planlegges et prosjekt du selv ikke liker?

Fantastisk herlige bilder. Regner med at teksten også er bra, men har dessverre ikke tid til å lese.

Ja, det er på grunn av Eidsvoll, opsternasige kålhode.

Det er helt latterlig at Snøhetta leder bare pga. disse ordene fra en uvitende tulling på Eidsvoll, som aldri hadde sett hverken Stetind eller Storen. Snøhetta er den desidert minst interessante av disse toppene. Patetisk å stemme på den.

Naturforum, du bør være forsiktig med hva du ber om. Jeg kan, hvis jeg ønsker, provosere forumet ditt til vanvidd. Jeg prøver å være høflig, men ikke lek mer med ilden nå...

Det er nok ikke til å komme bort fra at en person med mine tydelige og ofte kontroversielle meninger, er gull verd for pressefolk som ønsker debatt og sitater.

Sinnsyke fjæresteiner.

Bare dere ikke lenker dere til anleggsmaskinene som skal bygge motorveier, eller påvirker til politiske beslutninger som øker skatte- og avgiftsnivået på forbruk, kan dere gjøre hva dere vil for meg.

Jeg så den snøen fra flyet i dag, men det må ha vært veldig lokalt, for det var ingen snø å se andre steder.

Det er litt tidlig med snø ennå. Vanligvis drøyer det en uke eller to fra denne datoen.

Jeg minnes i hvert fall fra min ungdom (rundt 10 år siden) at jeg måtte kjøre nesten ned til Geitsetri for å få dekning, men det kan jo hende at det er blitt bedre siden den gang.

Det gjør veldig vondt å høre. Den grå tåken du beskriver er antakelig en av den menneskelige psykens forsvarsmekanismer - en form for "bedøvelse". Det kan sikkert være en av årsakene til at det ofte tar lang tid å ta innover seg vonde ting og opplevelser. Jeg tror det beste man kan gjøre er å være ærlig med seg selv, og prøve å innstille seg på at det skal gjøre vondt, lenge. Man kan selvfølgelig prøve en motsatt taktikk, men jeg mener det lønner seg i lengden å være realistisk. Det er klart at man blir merket for livet. Hvis jeg var i din situasjon ville jeg antakelig prøvd å ha mye og tett kontakt med dem som står meg nærmest, ikke være flau over å fortelle omgivelsene at "i dag har jeg det veldig vanskelig". Jeg ville forsøkt å gjøre som deg, nemlig å oppsøke steder og opplevelser som har gitt gleder tidligere. Ikke fordi de kan lege smerten, men fordi det er en måte å sakte vende tilbake til noe som igjen skal bli et allright liv. Det er jo å håpe at du kan ha glede av livet også etter dette, selv om savnet av sønnen din ikke forsvinner. Hvis alt bare er mørkt går det også an å vurdere en prat med lege eller psykolog, men bare hvis det føles riktig å gjøre det. Jeg håper ting vil bli så bra som overhodet mulig for deg etterhvert som tiden går.

Hei. Jeg tror det finnes en del ting her i verden som gjør så vondt at de ikke kan leges, bare lindres. Det var helt nytt for meg at du har mistet sønnen din, og det var forferdelig trist å høre. Var dette noe som skjedde i løpet av det siste året? Når man går i fjellet kjenner man hvor liten man er, og man får den kaotiske delen av verden litt på avstand. Samtidig får man anledning til å tenke på en annen måte, i hvert fall gjør jeg det. Ting blir satt i perspektiv. Det blir lettere å se klart, se hva som er viktig i livet. Sånn sett er det sunt å ta en tur til fjells. Men man kan selvfølgelig ikke forvente mirakler heller. Natur har helsebringende effekt, det er godt dokumentert. Men for en som har mistet noe så dyrebart som du har, blir antakelig naturens gaver en dårlig erstatning. Du leter kanskje etter den følelsen du hadde mens sønnen din var i live; følelsen av tett samhold, tilhørighet, ubetinget kjærlighet. Jeg har aldri hatt noen sønn, men hvis jeg tenker på mine nærmeste og et tap av en av dem, skjønner jeg fort at det ikke er noe man kommer over. Det er knallhardt å miste besteforeldre og foreldre, men å miste et barn er sikkert enda verre. En ting ved innlegget ditt blir litt kryptisk for meg. Det virker som om du håpet fjellene skulle gi deg en pause fra det materialistiske samfunnet. Samtidig virker det som om du søkte "fred" i forhold til sorgen din. Jeg vil tro at flukten fra materialismen er langt enklere enn å hanskes med sorgen. Å være i fjellet i kanskje et par uker gir en helt annen ro enn hvis man bare er der et par dager. Jeg opplevde i hvert fall en utrolig god ro da jeg var nesten to uker i Valdres i begynnelsen av august, en følelse jeg prøver å ta med meg inn i den kjipe tiden som ligger foran. Drømmen om en ny sommer ligger der. Sommeren går fort, og mange vil nok sitte igjen med en følelse av tomhet etter at den er slutt. Det blir gjerne slik når man har sett frem til noe i lang tid. Det tar en stund før man får samlet seg og atter kan se frem mot nye drømmer og mål. Men du håpet kanskje at oppholdet på fjellet skulle gi deg tilbake en glede som på en måte tilhørte livet før tapet av sønnen din. Jeg tror ordtaket "tiden lindrer alle sår" er det mest nærliggende å tenke på her. Tid er nok den beste medisinen, men det er snakk om lindring og ikke leging. Fjelloppholdet kan jo også ha slått ut motsatt. Hvis du har gode fjellminner fra tiden sammen med sønnen din, hvis stillheten og roen gir deg anledning til å samle tankene og fokusere på det som er viktig. Da vil tapet føles enda sterkere. Selv om det neppe er noen trøst kan jeg si at også jeg opplever å lete etter en følelse jeg savner av og til. Kanskje det er det som kalles nostalgi, når man savner noe som en gang var. Man håper det skal komme tilbake, men livet går fremover enten man vil eller ikke. Hvis gode opplevelser begynner å forsvinne fra netthinnen føler man kanskje at man taper identitet, og får panikk. Ikke vet jeg, men av og til tenker jeg "å, om jeg bare kunne få den følelsen tilbake". Da kan det være greit å dra til steder der ting ikke forandrer seg så raskt. Steder som fortsatt ser ut som de gjorde da du hadde den gode følelsen. Du kan høre musikk fra den tiden, se på bilder, rett og slett mimre. Antakelig vil det gjøre både godt og vondt på samme tid. Jeg er ikke så arrogant at jeg kommer med fraser som "livet må gå videre", "det går nok over, skal du se", og lignende følelseskaldt pjatt. Du har mistet noe du ikke hadde råd til å miste, og jeg aner ikke når eller om det blir bedre. Men jeg krysser fingrene, og for guds skyld: Snakk med folk om det. Ikke steng deg inne. Dette ble rotete, men det var de tankene som kom til meg.

Det er Kyrkja som er på bildet ditt, ja.

Dere har jammen kontroll på høydeskrekken. Jeg kjenner suget helt hit når jeg ser bildene.