REJOHN

Jeg kom ned fra Blåfjellenden i går. Det er fortsatt snø, men i fenner. Det er folk som har gått de fleste rutene inn til Blåfjellenden, både unge og gamle. Oppgi høyden ligger fenne som om det fortsatt var i begynnelsen av juli. Elver og bekker er fortsatt flomstore, men det er ikke så mye vann at det gir problemer. De er omtrent så store som de pleier å være etter noen dagers regn. Rundt Taumevann og Grautheller er det bart. Det er helt greit å gå opp til Storevatn. Det er brøytet inn til Øvre Moen, men det må bety at det fortsatt er en del snø i det området, selv om Stranddalen har åpnet.

Først og fremst - jeg har ingenting med eller mot hva andre har i sekken. Ta gjerne med et helt sykehus. Andres problem, ikke mitt. Det er tankegangen bak, jeg henger meg opp i. Og slik jeg forstår det: det er det som kan gjøres noe med som er viktig, ikke hva som reelt er farlig. Når det gjelder risiko for død i heia, så er det 4 ting som klart skiller seg ut. (egen teori…): 1 Snøskred 2 Fallulykker 3 Elvekryssing 4 Nedkjøling/hypotermia. (Hvilken av de to siste tingene som tar flest liv er jeg i tvil om.) Ingen av disse ulykkesårsaker kan hindres eller gjøres mindre alvorlig med mer førstehjelputstyr. Erfaring derimot…. Når det gjelder skade, så er det først og fremst beina det går ut over i heia. Knær, ankler og muskler brukes og blir utsatt for skade. Det er brudd, forstuvinger, overtråkk og slitte sener, som dominerer. Jeg har vært borte i andre skader (sett bort fra mindre alvorlige sår og småskader) der øks har vært med i bildet. Men i forhold til skadde undersåtter, er antallet svært lite. Nesten i alle de tilfellene jeg har kjennskap til, er det å få hjelp til den skadde det eneste virkelige problemet. Bandasjer og liknende, blir brukt, først og fremst for å dekke til - skjule - sår. Da blir alt så meget bedre…

Sommer ved start. Det ble ingen tur på lørdag. Jeg prøver å begrense turene, fordi legen har nevnt noe om 6 måneders opptrening for problemene med achillesen. Da må det bli tur på søndag. Men hvor? Jeg kom ned fra heia på fredag. Det er fortsatt snø - lange fenner. Og selv om en tur til Sandvatn er på planen, så er jeg ikke klar for å spasere på en masse snø. Det får vente en uke. Bynuten er en tur jeg ofte har brukt. De siste årene helst vår og høst. Før sommersesongen i heia, og etter heia har steng for vinteren. I år, på grunn av den hersens foten, har det bare blitt en tur til topps i Sandnes. Det var på tide med en ny tur. Det er sommer, og det er sol - fra morgenen av. I følge værmeldingen ville det bli dårligere vær etter hvert, med muligheter for regn. Her var det bare å komme seg av gårde. Og jeg må ha vært usedvanlig tidlig. På parkeringsplassen ved skiltet var det tomt. Ingen biler. Det sto et par biler på andre siden, men selv med disse var det nesten ingen andre før meg. Det var omtrens slik jeg venter å finne det en regnfull lørdag i november. Været var bra. Noen skyer og litt vind. Litt oppe i bakken gikk fleecen i sekken, og det ble en tur i bare blusen. Nå sto det på trening og form og acillesen. At det ikke går fullt så fort oppover bakkene som før, er en ting. At syra i beina likevel kjennes i bakkene er noe annet. Og når det i tillegg er et spørsmål om achillesen holder, så blir det litt spenning i hverdagen. Det beste hadde antakelig vært å prøve å glemme beina og bare konsentrere seg om turen. Litt vanskelig det der. Selv om det går senere, så er bakkene like tunge og like lange, men alt tar jo slutt en gang. Og varden på toppen sto som før. Det føltes litt som en seier å komme opp. Tidligere på våren lurte jeg virkelig på om det var slutt på lange turer, men klarer jeg en tur til toppen av Bynuten, bør det også være mulig med lengre turer - etter hvert. Oppover de siste stigningene mot toppen hadde det blitt en del titting ned. Det tungt å holde oppe motivasjonen. Vel oppe var det igjen tid for å se opp. Himmelen var blitt mørk. De lette hvite skyene fra tidligere hadde forsvunnet og blitt erstattet av et sammenhengende tungt skydekke. Spørsmålet var om det ville komme regne. Det begynte så smått å dryppe i det jeg kløv rundt fossen på vei nedover. Det var bare snakk om lett regn, og inne i skogen merktes det nesten ikke. Det kunne da ikke være nødvendig å ta på jakken for de få dråpene. I hvert fall ikke ennå…. Og sånn fortsatte det nedover. Skal jeg ta på jakken nå eller vente? Jakken kom aldri på. Blusen var våt da jeg kom til bilene, men eller gikk det greit. Men jeg fikk et litt annet syn på saken etter hvert. Selv om det ikke føltes kaldt der og da, og så avgjort ikke nødvendig å hive på jakken, så ble jeg gjennom kald. Det var tross alt ikke mer en 11 - 12 grader. Hjemme ble det noen minutter ekstra i dusjen før varmen kom tilbake, og da hadde jeg kjørt med varme i bilen. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En god oppsummering. Skulle jeg få anbefale utstyr i tilfelle skade eller ulykke, måtte det være sambandsutstyr - i fjellet vil det si satelittelefon. Skikkelig kommunikasjon kan gjøre forskjellen mellom liv og død. (Derfor har jeg med en slik på tur.)

Liker rapporten, men ikke at du har problemer med knærne. Håper undersåttene vet å oppføre seg fremover.

Jeg husker vinteren 62, men sommeren er glemt. Jeg gikk ikke i heia da. Det kom senere.

At den tar inn myr regn stemmer i hvertfall ikke for min sekk. Nå har jeg likevel alltid en bossekk inne i sekken, så.... Jeg har også gammel model.

Det er helt i orden at andre drar på en masse greier, men jeg er tilhenger av lett sekk.

OMG.... Og dette får dere bruk for når? (Etter nesten 30 år med tur et par dager i uka, har jeg ALDRI opplevd å ha bruk for slike greier. Og jeg har vært borte i en del ulykker og skader opp gjennom årene.)

Det må vel være Bergans Helium du mener. Riktignok 55 liter, men eller....

Med "ærend" i heia. Nok en tur til Blåfjellenden torsdag til fredag. Denne gangen på grunn av værmeldingen, og fordi jeg hadde noen småjobber som burde gjøres. Værmelding var ikke gavemild med godvær for helgen. Derimot ville det være sol og sommer både torsdag og til utpå fredagen. Og når det er mulig, så hvorfor ikke ta turen torsdag. Hva sjefen ikke vet, har han ikke vondt av… “Sommer”, må i denne forbindelsen tas i litt overført betydning. Det ble fire grader om natten, og det blåste friskt på dagen. Sol og sommer, selv i overført betydning, betyr kortbukse og lett sekk. Det har så langt i år ikke vært for mange turer i kortbukse. Til en forandring holdt værmeldingen hva de lovet. Innover heia var det finvær og tørt. Det var fortsatt snøsmelting på gang. (15. Juli, uhørt). Snøen hadde minket, og fennene er faste og fine, men kan gi en overraskelse nå og da. Jeg gikk gjennom på en plass, hvor det burde være greit. Selv om det var torsdag, var det folk i heia. Jeg møtte en del som kom fra hytta, og det var folk på nesten alle rom da jeg kom inn. Sola steikte inn vinduene. Det var unødvendig å fyre. Det tror jeg var første gang i år. Men temperaturen krøp nedover på kvelden. I firetiden på natten, viste det bare så vidt over fire grader. Da var det lyst. Himmelen var klar, uten en sky, og hadde en blek blåfarge som jeg bare ser i den lyseste tiden midtsommers. Det var ikke et vindpust. Dammen utenfor hytta var speilblank. En heller magisk natt. En slik natt burde gi en like magisk morgen, en slik som jeg bare drømmer om gjennom en lang vinter. Det blåste selvsagt opp. Men det var fortsatt klar himmel, og temperaturen føk fort over 10 grader. Det er likevel ikke ofte morgenene er så bra på Blåfjellenden, så her var det bare å nyte forholdene. På veien inn hadde jeg motvind. Det blåste opp mot 10 m/sek og det kjentes. Og da var de bare å håpe på at vinden skulle snu. Det gjorde den, slik at det ble motvind på tilbakeveien også. Det er lettere å gå når det er tørt. Kortbukse hjelper også på. Og når sekken i tillegg er lett, burde det gå fort. Så enkelt er det ikke. Nå gikk det ikke sent, men heller ikke fort, og da jeg nådde bilen ble jeg litt skuffet. Helt til jeg fikk tenkt meg om. Det hadde vært noen stopp for å snakke med folk, og slikt tar tid. Alt i alt en greit gjennomført tur, men nede på parkeringsplassen kjente jeg godt at jeg ikke burde kjøre langturer ennå. Det får vente til senere. Jeg var litt missunnlig på karen jeg traff på veien ned. Han skulle til Flørli på en dag. Og det var en skikkelig fin dag for langtur. Med vinden bakfra og tørt i bakken. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Etter mange år i heia, og mange overnattinger på selvbetjente/ubetjente hytter, hvor det ofte kommer mange i følge, kan jeg trygt si at en slik gjeng ofte, totalt, har med mer førstehjelpsutstyr enn du finner på et middels stort sykehus i andre verdensdeler. Med andre ord, alt for mye... Selv har jeg med lite. Ibux og noen få sterkere saker, plaster, pinsett og sårstrips. Gjennom mange år og mange turer er det heldigvis lite av utstyret jeg har fått bruk for, men sårstrips og pinsett har vært nyttig noen ganger. (I tillegg til Ibiux, da)

Dette er en utvidelse av den "klassiske" turen fra Haukeliseter til Lysebotn/Ådneram, med en forlengelse ut mot kysten i sør. Og den går forbi Blåfjellenden....

Det forandrer også hvor lang tid du kan bruke: For kvinner er tiden fra 5 timer 15 min til 6 timer.

Jeg vil foreslå å prøve en tur på en mølle i den farten du må holde. Og helst legge opp farten slik at du har noen minutter å gå på mot slutten. Eler blir du god på det du trener. Gå mye med sekk i den farten du må holde. For klasse M V med tid 4:50 er farten 9,7 min pr km eller 6,2 km/t (kjapt beregnet.) http://www.webstaff.no/520000%20TfF%20klasse%2043/432C.htm

Føy gjerne til "å betale 8-10.000 for en Gore-tex dress."

Jeg har aldri opplevd noe slik, men vil muligens ikke gjenkjent en rev, om den bet meg i nesa...

Vi lever muligens i forskjellig verden.

Jeg startet nok også med mye enklere utstyr enn det jeg bruker i dag, men det er så mange år siden at jeg ikke liker å tenke på det. Jeg har også tynnere og enklere jakker og bukser, men aldri på tur hvor det er kan bli dårlig vær. Jeg skal forsøker ikke å overbevise andre om at mitt utstyr er "best", men bare å gjøre oppmerksom på at det finnes folk med andre meninger/erfaringer og som ikke oppfatter det som komisk.

Det kommer vel muligen litt ann på bruken?

Du kaller din oppfatning seriøs, kan det muligens komme av at du aldri har vært ute i 2 grader, sterk vind og regn i 12-16m i sekundet? Det har jeg opplevd et par ganger, og vært sjeleglad for Gore-tex klær. Riktignok den gamle Recon jakken (og Dovre bukse). Jeg har i mange år, over 10, brukt ytreklær som koster opp mot 7000 for et sett, med god samvittighet . Buksa vare 8 måneder og jakken noe over to år, og jeg er glad for å ha råd til å fornye klærne når det er nødvendig.

kan det være at skillet gå på alder. Der vi eldre er mer liberale og forståelsesfulle for endring, mens ungdom ser mer prinsipielt og kategorisk på endringer? Vi som har overlevd noen år ser jo tydelig at det meste går greit. Tingene er sjelden så galt som de blir fremstilt i første omgang, og ting vil rette seg, med eller uten inngrep.

På telt, klær og utstyrsfronten har det skjedd en god del ting. (Gore-tex f. eks). Når det gjelder Selvbetjente/ubetjente hytter - som jeg besøker mest, er endringen mye mindre. Det er skjedd en del "forbedringer", men de fleste er mer eller mindre kosmetiske. Det er fortsatt stearinlys som gjelder - selv om det er bedre "dekning" av solsellestrøm. Det vann fra bekk eller elv i stålbøtter, og gass til koking. Dassen er fortatt helt enkel, og vask foregår i vaskevannsfat. Alt som før. (Endringene går på oppgradering av brannvarslere, og lys i boder og på dass - ledlys krever mindre strøm. Det er innført sortering av bosset, og jeg skifter i hvert fall sengetøyet oftere enn før. Madrassen skiftes fortere - Olav Thon har et eget fond for dette. Det er også en negativ utvikling. Renholdet er blitt vanskeligere. Flere og flere lar være å vaske etter seg. Det er færre som tar i et tak med rydding og enkelt vedlikehold. Og kravene som stilles er høyere. Det klages lettere (min personlige oppfatning) For egen del vil jeg også legge til at det ikke så lett blir tatt hensyn til andre - f. eks ved ikke å ta med hund inn i hytta og liknende. Men det "festes" mindre og alkoholbruken er gått ned.)

Bratt søndagstur med flott følge. Med en achilles i ulage, og beskjed fra legen om at slike ting tar tid – 6 måneder eller mer, ville det være på sin plass med en rolig helg etter tur torsdag/fredag. En hyttetur i Tysvær, og en rolig søndagstur, ville kunne være greit. Min svigerinne er velsignet med mange kjekke turinteresserte søsken. Og de har en årlig tur til topper på Stord, sammen med ektefeller. Årets tur gikk av stabelen denne helga. Og det ville være mulig å henge seg på for oss. «Oss» i denne forbindelse var bestyrerinnen og meg. Årets turmål var «Stovegolvet». Riktignok var toppen 704 moh og turen ble beskrevet som «bratt». Det var hengt ut tau og kjetting enkelte plasser, men det har vi jo vært borte i andre plasser. Det burde gå greit…. 7,5 kilometer – 3-4 timer. Hmm Søndags morgen var det en optimistisk gjeng som samlet seg. Værmeldingen var ikke den beste, men det så da ikke så galt ut, eller hva. Det startet oppover, ganske bratt. Og fortsatte oppover, brattere, før det ble skikkelig bratt. Vi måtte ta i bruk tau som var lagt ut, og det ble klatring enkelte plasser. For egen del (jeg sliter litt i høyden) var det et godt stykke utenfor komfortsonen. I hvert fall en del plasser. Det gikk bedre etter hvert. Jeg fant jo ut at fjell ikke lett gir etter, og at det faktisk er forholdsvis greit å holde fast med nevene mens føttene finner nytt feste. Jeg blir aldri noen fjellklatrer, men muligens mindre nervøs for enkle klatrepartier. Jeg må innrømme at jeg ikke fulgte så godt med på hvordan andre taklet de bratte partiene på vei oppover. Jeg hadde så avgjort nok med meg selv. Alle kom greit opp ingen skader, men tungt var det. Det ble en del pusting og pesing oppover – minst 500 høydemeter bratt opp. Øverst skrev vi oss inn i protokollen og fortsatte bort til selve Stovegolvet, som var flatt som et… Det ble surt etter hvert. Tåka og regnskodde kom sigende. Sikten ble heller dårlig. På toppen så vi ikke stort. Stord Fitjar Turlag har innredet en gammel trafostasjon nesten på toppen. Her var det sitteplasser og ovn – med fyr. En skikkelig fin plass å ha pause – med drittvær på utsiden. Det var ikke så veldig god plass, men vi fikk da klemt oss inn. En hyggelig pause med kaffe og prat. Før det igjen bar ut i regn og tåke. Nedturen ble – nedtur. Jeg er sikker på at både utsikt og natur er mer enn bra, men det fikk vi ikke sett. Tåka var for tett og regnet gjorde at hetta var på nesten hele tiden nedover. Og nedover bar det. En lang li, uten noen egentlige bratte partier, men med sleipe steiner og vått grass, så det måtte gås forsiktig. For egen del gikk det greit å få sorpa av buksesbaken. Det er ikke ofte jeg har gått nedover en sammenhengende li så lenge, men vi kom da ned. Våte og fornøyd. Både med at vi endelig var ned, og med turen. Selv om det var bratt oppover, og regn og langt nedover, så fikk vi en opplevelse. Og de skal vi jo ta vare på. Takk for turen. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

En vanlig tur, for siste gang? I enda noen uker vil det være mulig å stikke tidlig fra jobben for å ta til Blåfjellenden. Det å få godt betalt for å gå tur, er kjekt. Det å slippe å sitte foran PC’en er ennå bedre. Vanligvis har broderen deltatt på disse utfluktene tordagsettermiddag. Denne gangen gjorde ferieforberedelser dette vanskelig. Jeg ville bli alene innover. Nå er ikke det noe nytt. Det har skjedd noen ganger de siste 20.25 årene. Selv bestyrerinnen har gått mellom Blåfjellenden og Hunnedalene alene noen ganger. Det gir selvsagt også grunnlag for ettertanke når det bare er uker før livet igjen tar et hallingkast og river opp mye av det etablerte. Vi heldige, som lever lenge nok, blir jo pensjonister - en eller annen gang. Og for meg er det bare få arbeidsdager om å gjøre. Så det var “viktig” å utnytte de få mulighetene til å “snyte” arbeidsgiver for en time… Værmeldingen advarte mot vind. Det ville blåse opp mot kuling. Det gikk skikkelig hvitt på Høgsfjorden, og lovet ikke godt for turen. Vinden ville komme rett i mot. På parkeringsplassen var det rolig, men kjente. Jeg traff Olav, heiesjef på Fidjastølen. Han ventet på å få levert nøklene til stølen til andre. Det ville med andre ord være folk på Fidjastølen den kvelden. Nå kunne Olav fortelle at det var folk på vei innover, så jeg ville heller ikke bli alene på Blåfjellenden. Snøen er nesten forsvunnet, det er bare noen flekker på de vanlige plassene. Lengre opp er det imidlertid fortsatt noen lange snøfelter. Rett etter Saftbekken er det en bratt fonn. Den ligger over en ur, og jeg passerer heller i ura - tre minutter ekstra, enn å gå i snøen oppe på ura. Vinden var sterk oppe i høyden. Det var et herrens bråk rundt ørene, men ellers helt uproblematisk. Jeg tror ikke vindstyrken var over 12-13m/sek. Litt mer overraskende var temperaturen, som ikke var stort over 5 grader. Med liten kuling gir det en slik kombinasjon antakelig en følt temperatur på under null. Det var vanter og luevær - i midten av juli. Ikke ukjent, men uvanlig. Helt greit egentlig, så lenge det ikke regner. Ungdommen hadde installert seg på annekset. Det kom en hel del andre utover kvelden, og det ble som vanlig en hyggelig kveld og morgen. Morgenen gikk som vanlig med rydding, vask og noen små “oppdrag”. Jeg var nesten først ut dørene, heldigvis hadde det gått et par før meg. Det er lettere å gå i spor av andre oppover snøfennene. Turen over heia tilbake til Hunnedalen, ble en god opplevelse. Skyene trakk unna, sola kom fram. Det var forholdsvis tørt i bakken, og bekkene hadde sunket så pass i løpet av natten, at de ikke ga noen overraskelser. Selv for meg som gikk på lave sko. Med vinden bakfra, og sola i ansiktet ble det en kjekk tur. En godbit å ta med. 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 　 Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden