REJOHN

Med "nye" gamle sko på greit underlag. Det er snart ikke måte p hva YR mener vi skal få av vær i dagene mellom Jul og nyttår Superglatte veier, snø i hauger, vann i mengder og vind - orkan i kastene. Selvsagt skal det være opphold og sol inne i mellom, men bare i små doser. Heldigvis gjelder ikke elendigheten hele landet og hele tiden. I strandkanten, helt i sørvest av kongeriket, er det ofte mindre kaldt. Av og til melder de til og med rimelig bra vær – for en dag i mitt område. Onsdag mellom Jul og nyttår, var en slik dag. Lite nedbør, lite vind og temperatur over null. Det måtte bli en tur på en slik grei vinterdag. Plenen utenfor stuevinduet var grønn, og gaten utenfor kjøkkenvinduet var bar for is og snø. Ette litt diskusjon med meg selv, kom jeg til at det burde være mulig å ta en tur litt i høyden. Jeg satset på å ta en kjapp runde fra Sælandsskogen. Noen bakker og litt sti, men også mye på god traktorvei. Med en god prøvetur for de «nye» gamle fjellskoene, mente jeg at det også ville passe å prøve disse på en litt lengre tur, og i et litt røffere terreng. Sekken ble pakket og jeg tok av gårde. Bare noen få hundre meter fra huset, møtte jeg vinteren. Det lå snø langs veien, og selv om det helst var slapseføre, ville det antakelig ligge dekkende snø i Sælandsskogen. Det ble til at jeg tok mot Orrestranden. Jeg er tilhenger av naturlig strøing på vinterføre. Som manglet helt nede i sjøkanten. Ikke en flekk av snø eller is, nesten grønne marker og nesten tørt. Det var nok rette plassen for tur denne dagen. Fra Friluftshuset på Orre er det egentlig bar greit å gå nordover. På sørsiden stenger Orreelva ganske kjapt, en tur videre sørover krever en tur om veien og tilbake til stranden.' Nå har turen mellom Friluftshuset og Reve havn vært en av standardturen i mange år. Siden den ikke er mer enn omtrent en mil, var det en periode turen ble for kort. Jeg valgte å gå andre steder. Ved å legge turen sørover til elva før jeg gikk nordover mot Reve havn ville ruren i hvert fall bli så pass lang at den hører med i loggen. Et stykke nedover stranden, som denne dagen var myk enkelte plasser, syntes jeg det gikk tungt og trått. Bena var liksom ikke helt med. Jeg lurte på hvordan dette skulle gå. Nå er fjellsko en del tyngre enn lette lave sko, og jeg hadde litt ekstra i sekken. Burde jeg snu før jeg kom ned til havna?. Det ble det selvsagt ikke noe av. Turen ble lettere etter hvert. På tilbaketuren mot Friluftshuset løsnet det liksom og jeg hadde ikke problemer med å legge turen om elva en gang til. Det var kjekt å være på tur i greit terreng med tørr bakke – og «nye» gamle sko. Det var andre på tur denne dagen. Jeg gikk forbi en gjeng på det siste trekket fra elva mot Friluftshuset. De syntes jeg gikk fort og var litt overrasket da jeg sa jeg hadde vært innom Reve havn. Ved legge turen om elva to ganger ble det 20.000 skritt og 15 kilometer. Helt grei tur, og godkjent som langtur. Det var kjekt å få tilbake de gamle skoene, som jeg ikke hadde problemer med i det hele tatt.

Mine gamle ALFA Impact var utslitt etter omtrent tre års bruk. De ble brukt lenge etter at de burde vært pensjonert. Sko er best når de er utslitt. Et par nye ALFA Impact lå på vent i utstyrsboden – ganske lenge. Det var ikke lett å ta i bruk nye trange sko. Det er noe med en stortå som jeg brakk for mange år siden... Jeg lurte lenge på hva jeg skulle gjøre med de gamle skoene. Jeg har problemer med å kaste noe som helst, og ting som har tjent meg godt i noen år, er ekstra vanskelig å hive på dynga. Etter en lengre diskusjon med ALFA om hva «garantien» dekker, og hvor lenge sko som skal «vare livet ut» egentlig skal være brukbare, ble det til at jeg sendte skoene til reparasjon. Gjennom ALFA ble skoene befordret til skomakermester Våge, som mot en betaling på 2000 kroner + frakt, ville skifte såle og Gore-Tex. (Denne var fortsatt tett, men jeg skiftet membranen likevel.) Det tok lengre tid enn lovet å få ordnet skoene, og de kom i retur til meg bare et par dager før Jul. En flott julepresang. Et par dager over Jul, ble det anledning til å prøve de «nye» gamle skoene. Sålen var som på nye sko. Læret var behandlet, men eller som da jeg sendte inn skoene. Hvordan Gore-Texen er, kan jeg ikke si noe om, men det virket som om det hadde skjedd ett eller annet oppe i skoene. Skoene var trangere enn før, men bare etter en kort tid følte jeg de «satt» på foten, og jeg glemte at det var «nye» sko. De føltes omtrent som de «gamle». Fortsatt med bare et par strømper, mot to par i «gamle» dager. Det skal bli kjekt å se hvor lenge jeg kan bruke de «nye» gamle skoene. Spørsmålet blir jo hva jeg skal gjøre med de skoene som knapt er inngått...

Vintertur uten snø eller is. Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. Det er ikke helt vanlig at kulden blir værende stort mer en en uke, men denne gangen henger den fortsatt i – frem mot Julen. Siden det fortsatt er slitt glatt, og i hvert fall hardt i bakken, passer det best med en tur i sjøkanten. Den vanlige vinterturen når det er frost, går fra Hå gamle Prestegård til Varhaug gamle kirkegård. Dette har vært en vintertur i mange år, og selv om den etter hvert har blitt en langtur, synes jeg det er en helt grei tur. Det er til og med litt bakker, selv om de ikke er bratte eller lange. De gir i hvert fall anledning til å bli litt andpusten. «Mange år» viste seg å være minst 25 år tilbake i tid. Jeg noterte turene den gangen i noen notisbøker – som jeg fortsatt har. For 25 år siden, i 1997, ble det ganske mange turer fra Hå til Varhaug. Ikke alle gikk i god vær. Jeg fant flere turer der det både blåste og regnet, og litt snø til og med. Selvsagt hadde jeg også notert hvor lang tid jeg brukte på turen. Det var ikke direkte oppmuntrende å lese at jeg den gangen - for 25 år siden – brukte litt over en time (Ok, en time og ti minutter) på en tur som i dag går unna på over en og en halv time, om jeg går fort. Det var ikke snakk om hverken regn, is eller snø, da jeg startet fra Hå gamle prestegård. Det var overskyet, lite vind og bakken var forholdsvis tørr. Trekken kom fra nord, og sola tittet frem inne i mellom. Det ble en grei tur sørover. Etter så pass mange år langs samme sti – og vei, er det lite nytt. Likevel er det kjekt å se igjen en del plasser. Som hulveien over Komedelen. Det må ha tatt noen år å tråkke den dype gropen. Forrige gang jeg gikk her, var sjøen omtrent flar. Det var lite å høre fra brenningene. Denne gang var det skikkelig lyd og sjøen gikk hvit ute i havet. Lille Juleaften skal det ikke være andre på tur enn oss «spesielt interesserte». Det var andre. Jeg møtte en som gikk tur og jente som sprang. Ved kirkegården fikk jeg en påminnelse om at det fortsatt er vinter. Det lå noe snø inne med kirkegårdsmuren. Ellers var det faktisk mye grønt på markene og lite som ga bud om hvit Jul. Etter en kort pause ved kapellet (det er 12 plasser inne, jeg sjekket) tok jeg fatt på turen tilbake. Vinden hadde ørk på og jeg fikk den midt i mot på vei nordover. Det blåste ikke mer enn en bris, men det ble likevel ganske kaldt med en temperatur på rundt null. På vei nordover, sjekket jeg når jeg kom 1/4 parten og halvveis – og 3/4 deler av veien. Jeg mente jo at dette var noe jeg viste, men det var greit å få sjekker dette. Og det gjorde jo at jeg hadde andre ting å tenke på enn at turen tilbake er lang. Jeg hadde startet i morgenlys, med sola bare så vidt over bakken ved fyret. Da jeg igjen kunne se bilen, sto sola lavt i havet i vest. Det var kveldslys. Jeg hadde brukt hele dagen. Det var jo like etter vintersolverv. Igjen fikk jeg bekreftet at turen er 18-19 kilometer, men i motsetning til i 1997, da turen gikk unna på 2 1/2 time, så brukte jeg denne dagen nesten 3 1/2 time. Åtene går, men jeg går saktere.

Skikkelig triste greier. Det er likevel håp i hengende snøre. Nå har ikke jeg vært mange gangene på Hardangervidda, men har et (antakelig) liknende forhold til Blåfjellenden som du har til din teltplass. Jeg kan ikke se for meg å ikke gå innover, og ikke få lov til å oppholde meg der flere ganger, men i min alder, gis det ingen garanti. Jeg forstår godt ditt ønske om å komme inn på vidda. Jeg tror du får til dette. En riktig god Jul. (Eller : Hils Eders hustru og sharmante børn, med ønske om en glædelig Jul og et velsignet nyt aar.)

En tur med mye "kultur". Det er for tiden flott vintervær, med frost, sol og lite vind. Egentlig bra vær til å gå tur i, men med et lite rim/snø lag på bakken er det glatt. Slikt føre er ikke det beste for min del. Jeg har litt problemer med glatt føre. Det er ikke så kjekt å tenke på at det kan ende med fall og knall. Under slike forhold er det veldig greit å ty til stranden, eller i det minste sjøkanten. Her har jeg jo hele strekket fra sola til Ogna å ta av. Forrige turen gikk fra Bore og sørover. Det hadde vært greit å velge en annen tur denne gangen. Tidligere var turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, den turen jeg gikk oftest når det eller var snø og is andre plasser. En tur på «nesten» 20 kilometer, men temmelig flat, og på god sti eller vei. Ulempen er at denne turen etter hvert er blitt «lang». Ikke en tur jeg går, uten å få både stive bein og vonde føtter. Likevel var det denne turen jeg tok sikte på denne dagen. Hå gamle prestegård er blitt et kultursenter i kommunen. Det går masse folk på tur nordover, men sørover kongeveien er det ikke like mange. Det kan jo være at folk ikke setter pris på å gå gjennom flokker av ungdyr. På vinteren er dyrene inne og jeg på tur. Turen fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård, går gjennom et gammelt kulturlandskap. Her har det vært folk de siste 5-6000 årene, selv om det gravfeltene, sjøhusrester, hulveier og annet, ikke er mer enn fra de siste 1500 årene. Det er tydelige spor av båthus, rett ved Obrestad havn som stammer fra vikingtiden. Obrestad er faktisk nevnt i sagaene. Dette er ikke spesielt godt gjord rede for. Gamle ting er ikke noe å samle på i vårt område. Det er fortsatt mye «rester» fra krigen. Rundt fyret er det masse stillinger og dekninger, og langs sjøen både mot sør og nord er det skytestillinger og liknende. Nord i Reimebukta står det et enslig sjøhus litt oppe på land. Etter min mening en så kalt «stolpebu» - en gammel byggeskikk. Til min forundring sto sjøhuset fortsatt sa jeg gikk forbi. Jeg hadde trodd at det hadde falt sammen i de siste stormene. Grødaland er like ovenfor «kongeveien» og det er bare en kort avstikker for å se det gamle Jærtunet, som i dag er museum. Heller ikke det, noe som det blir gjort noe med. Lenger sør går stien/veien forbi den gamle skipsopphuggingsplassen, og forbi sjøhuset til Varhaug-losene. Begge plasser med sin historie, som burde bli fortalt til de som vandrer forbi. Dom vanlig ble det en liten stopp på kirkegården. Kapellet er ikke stort større enn våpenhuset til den gamle kirken, men blir fortsatt brukt ved bryllup og andre anledninger. Det er antakelig ikke stort mer enn 12 plasser inne. Lokale folk blir fortsatt begravd på kirkegården, og denne gang var det gjort forberedelser for en ny begravelse. Etter å ha fått i meg varm te – og varm saft, tok jeg fatt på veien tilbake. Jeg fikk trekken mot meg, og med steinhard bakke, ble det etter hvert såre bein. Jeg kom likevel tilbake i god form. Turen hadde denne gang tatt meg nesten tre og en halv time. Mye lengre enn vanlig på disse 18-19 kilometerne, men jeg skylder selvsagt på «forholdene».

En virkelig flott tur - men lang. Enkelte turer her på Gran Canaria og Puerto Rico, er enkle og lette å gå. For blir det en del slike turer. Først til Norskeplassen og så videre innover eller nedover mot Arguineguin. Andre turer er morsomme, kjekke og byr på en litt annen natur, som turene innover eller nedover til Veneguera. Noen har litt av alt, som turen til Hjermandsplass. Det er likevel en tur som skiller seg ut. Det er turen fra «Cooperativet» i Mogan og tilbake til Puerto Rico over fjellet. Først opp en lang bakke og så en lang tur sørover. Turen fra «Cooperativet» tilbake til «Natural Park» er lang, nesten 24 kilometer, og det er i tillegg over tusen høydemeter. Det er en drøy tur for de fleste, og jeg kvier meg alltid litt på forhånd. Likevel er dette en tur som er verdt alt strevet. Det er virkelig en flott fjelltur på Gran Canaria. Nå er det nok mange som vil mene at turen fra «Mølla» og opp bakken der, med «hylla» som en virkelig utfordring, er mer spektakulær og ellers like flott. Ikke for oss med et lite snev av høydeskrekk. Bergvegg til venstre og stup – rett ned – til høyre, er ikke noe for meg i hvert fall. Jeg foretrekker å starte fra «Cooperativet» hvor bakken er mye «snillere». Det var bare tre av oss i drosjen mot «Cooperativet» i Mogan. Edvin, som turleder, Kjell som offisiell tid og avstands-kontrollør, og meg sånn midt i mellom. Vi snakket med en dame da vi gjorde oss klar til å ta fatt på bakken oppover. Da hun hørte av vi skulle opp 1000 meter og gå 24 kilometer tilsammen, tok hun omtrent bølgen. Hun var imponert. Vi viste jo at det var mange meter opp og tok det med ro. Heldigvis hadde Edvin fått oss opp så pass tidlig , at vi gikk i skygge omtrent til toppen. Nå var stien forbedret siden sist vi gikk her. Noen hadde ryddet og ordnet. Stien, eller Caminoen var nå i god stand, selv om det enkelte plasser fortsatt er mulig å gjøre forbedringer. Vi kom i hvert fall til topps uten problemer, og kunne se tilbake på stien nede i bakken som slynget seg oppover i fjellsiden, Det er ganske godt gjort å gjøre stien så pass grei å komme opp, i det bratte terrenget. Oppe i sola ble det en liten stopp, før vi fortsatte mot Caminoen fra «mølla». Vi diskuterte muligheten for å treffe folkene fra Norskeklubben. De skulle opp bakken og videre til Tauro. I hvert fall ett stykke samme vei som oss. Denne gangen var det mye mer grønne planter og blomster enn det vi har møtt på før. Da var det bare noen trær som var grønne. Nå hadde vi grønne busker og lavendel i blomst langs stien. Nedover mot «to rom og kjøkken» blir det mer og mer skog. Pinjeskogen står ikke tett, men det er likevel skog. Nedenfor «to rom og kjøkken» åpner det seg opp mot dalen under, og stien videre mot Cortadores er lett synlig i fjellsiden nedover. Stien går i svinger og bakker, både nedover og litt opp. For det meste holder den seg på omtrent 900 moh. Det nesten hele tiden bratt ned på den ene siden og av og til ganske bratt opp på den andre, Stien er aldri skikkelig smal, men enkelte plasser har regnet vasket vekk noe av overflaten og laget en renne midt i stien. Denne gangen var vi velsignet med et virkelig bra turvær. Sol, noen skyer inne i mellom, litt vind – enkelte plasser, og passe temperatur. Det ble en skikkelig sommertur, med lukt av pinjene som følge. Utsikten er virkelig god. Det er spesielt å kunne se ned i dalen, samtidig med at stien fremover er synlig i fjellsiden der den slynger seg rundt knauser og inn juv for å runde nok en knaus lengre framme. Det er ikke mange meter i luftlinje, men mange og lange meter å gå. Vi kom fram til platået over Cortadores etter 4 kilometer – fire flotte kilometer. Da hadde vi fortsatt en kilometer fram til veien, og den skulle vi delvis følge fram til Norskeplassen. Det er kjedelig å gå på vei, men det er egentlig ingen annen mulighet enn denne veien for å få med seg denne flotte turen. Spesielt de fire kilometerne fra «To rom og kjøkken» og til Cortadores. Det tok tid å komme til Norskeplassen, og da hadde vi fortsatt tre kilometer ned til «Natural Park». Etter en kor pause, tok vi fatt på innspurten. Det var tre godt fornøyde karer som sto nede ved hotellet og gratulerte hverandre med en greit gjennomført tur. En tur som -igjen- var virkelig var flott.

Tåke og mye vann på vei inn, sol på vei tilbake. Det ble nok en tur til Blåfjellenden. Det så virkelig ikke slik ut siste turen. Da trodde jeg vinteren ville komme, men fortsatt er det forhold for tur i heia. Det er likevel ikke sommer, eller høst. Det nærmeste er nok vinter selv om snøen og isen holder seg vekk, men ikke fredag og lørdag. Vinter fordi det er få timer med dagslys. Starten går i morgenlys, og de to-tre timene over heia går i dagslys, men når klokka blir i nærheten av fire, er det kveldslys og skumring. Det er lange kvelder. Selvsagt kikker jeg på YR, og for denne helga var menyen nærmest sommer. Fredag skulle det være overskyet og over ti grader. Når det er lite vind i tillegg, så er det ikke mye som minner om vinter – utenom på kalenderen. Lørdag ville bli skikkelig flott, mente yr. Det var snakk om sol fra blå himmel og nesten ikke vind. Fortsatt med god temperatur. Som vanlig var det litt avvik. Jeg setter så pass stor pris på mine turer til Blåfjellenden, at jeg går innover så lenge som mulig mot vinteren. Jeg går ikke alene med snø og is på bakken. Det å gå med slike forhold er ikke noe for enslige folk på tur. Det var kjekt å pakke sekken for nok en tur innover. En bonustur. Selv om været ikke ville være helt bra, så så jeg fram til å komme på heia og å få lov til å besøke Blåfjellenden i november. YR hadde vært frampå med varsel om store nedbørsmengder, men hjemme kom det ikke mer regn enn at det bare var «normalt». Det kom som en overraskelse at bekker og elver gikk flomstore. Jeg har jo opplevd mye nedbør før – noen ganger, men det virket som det hadde kommet mye mer nedbør enn «normalt» oppe i høyden. Muligens hadde YR rett i at det var «overskyet». Problemet var at skyene lå helt nede på 600 moh. Det var tåke hele veien over heia. Ikke spesielt tykk tåke, selv om sikten var under 30 meter der tåka var tykkest. Første hinder innover ble Fossebekken. Den gikk stor, og et lite øyeblikk lurte jeg på om jeg burde gå over. Jeg syntes at Recon buksa ikke var så god å vade med som Dovrebuksa. Denne dagen fant jeg ut at det er en trykk-knapp som gjør at buksa lettere kunne strammes rundt skoen. Jeg kom tørrskodd over, selv om jeg måtte ned i vannet till midt på leggen. På det høyeste stykket var tåka tett. Det var ikke mye å se, og det var nesten ingen ting å høre. Uten regn gikk det likevel greit fram til vaet. Her måtte jeg igjen vasse over, denne gangen kom det litt vann inn over kanten på skoen. Da jeg kom ned til hytta som lå under skydekket, viste termometeret 10 grader og var det omtrent kveld, selv om klokka ikke var mer enn fire. Etter å ha hentet vann, fyrt opp i ovnen, satt på vann til te og satt meg til rette for å spise de obligatoriske skolebollene, var det alt begynt å mørkne. Kvelden kom fort og det var fortsatt mange timer til leggetid. Det regnet om natten, men ikke lenge etter at jeg hadde kommet meg opp av senga, klaret det opp og det ble en flott morgen. Temperaturen var sunket til et mer «normalt» nivå for årstiden. Det var 6 grader. Langt fra frost... Hjemturen ble en flott opplevelse. Det var fortsatt sørpebløtt i marka, men vannet i bekkene hadde sunket og det var helt greit å komme fram. Den store forskjellen lå i at tåka var erstatt av sol – fra blå himmel. Heia badet i sol,som sto lavt over fjellrekka i sør. Siden den sto rett i mot, var nødvendig med skyggelue for å kunne se skikkelig. Jeg hadde selvsagt ikke sett et menneske på min vei innover. Det kom mye folk i mot på veien mot Hunnedalen. To stykker var ute på joggetur og ville til Langavatn, en kar med stor sekk ville ligge i telt, og andre var på vei mot hytta for å overnatte der. Jeg traff også ei blid jente med en utålmodig hund, som ville til Fidjastølen for å stenge hytta ned for vinteren. Vi hadde snakket sammen før og fikk også denne gangen en liten prat. Den siste turen innover mot Blåfjellenden i 2022, var en «blandet» fornøyelse. Innover i tåke og sommertemperatur, tilbake i strålende sol, og fortsatt varmt. Det er ikke hvert år jeg får oppleve heia slik – i midten av november.

Jeg brukte Walk King før jeg gikk over til Impact. Størrelsen er lik. Jeg opplever ingen forskjell på hvordan skoene sitter på foten. Det er en forskjell på sålen... Impact "sitter" på vått fjell.

Vassing i vann til midt på leggen - nesten vanntett kombinasjon....

Denne turen må jeg virkelig få med meg - om det ikke er for bratt. Det ser i hvert fall ut til å være enkelt å finne fram. Jeg antar turen blir kortere om jeg velger å følge reaktirveien i stede for å gå rundt Bukkanuten?

Søndagstur med sol og sorpe. Den siste tiden har det blitt en del turer på omtrent tre timer. Langt flere enn det jeg vanligvis går. Selv om jeg nok kjenner disse turene i beina, så er jeg likevel klar for ny tur, og gjerne en like lang tur, neste dag. Som vanlig er jeg i bedre form om høsten enn på våren. Jeg kunne tenke med nok en litt lengre tur denne dagen, men var noe usikker på om jeg ville være klar til det. Uten å utfordre meg selv blir det i hvert fall ikke enklere med disse «langturene». Nå går det likevel saktere i bakken etter hvert, men det henger mer sammen med hvor mange vår og høst jeg har vært på tur. Det blir ikke lettere med årene, men det er stadig like kjekt. Etter dager med regn, med noe opphold inne i mellom, var værmeldingen for søndagen bra. YR mente det ville bli godt turvær. Det var bare å hive sekken i bilen og komme seg ut. Spørsmålet ble som vanlig om andre ville være med og hvor turen burde gå. Det var ingen andre som meldte seg på, jeg ville bli alene. Siden det var lenge siden jeg hadde vært på en rundtur fra Gramstad, passet det med en slik tur denne gangen. Jeg hadde selvsagt glemt hvor mye sorpe og søle det kunne være i stien oppover mot Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og Kvitemyr. Det var mer enn hva jeg vanligvis treffer på, men med vinteren foran oss, så er det bare å bli vant med slike forhold – igjen. Nå er det slik at jeg tar turen oppover stien mot Bjørndalsfjellet for å gå Bjørndalsmyra innover og videre opp til Mattisrudlå. Det er like mange høydemeter, men likevel en «snillere» tur. Jeg regnet med at det ville være vått i myra, og hadde helt rett. Det ble nærmest vassing et stykke innover. Likevel var det helt greit å komme oppover mot toppen. Stien er omtrent usynlig, det går mer på kjennskap enn at jeg ser stien enkelte plasser. Det var selvsagt andre på tur denne dagen. De andre som jeg traff ved Mattisrudlå hadde kommet opp Rindå fra Paradis-skaret. Det gikk greit å komme videre og opp til toppen av Bjørndalsfjellet, og så nedover mot veien. Bratte bakker og sorpe, får meg til å gå forsiktig. Det tok litt tid å komme ned til veien, og ikke minst videre oppover mot Fjogstadnuten. Det er ikke ofte jeg har gått denne veien med mer vann og sorpe. Heldigvis er stien fra Kvitemyr og opp til toppen av Dalsnuten godt opparbeidet. Det er steintrapper og steinsatt bakke, og bar granitt øverst. Selvsagt var det mye folk på toppen. Det satt folk rundt hele varden. For egen del ble det en kjapp runde og så nedover mot Revholstjørn. Det var helt greit å gå veien tilbake til bilene. Det var i hvert fall ikke myr sorpe og vann den veien. Tre timer og vel en mil, var dagens tur. En flott tur, men med mye sorpe. Jeg er glad for vanntette fjellsko.

Det er alltid mindre nedbør nede på stranden. 20 kilometer er hva jeg kaller en langtur. Selv om turen går på flate stranden på godt underlag. Når stranden er hard, er det omtrent som å gå på en god plan sti. Det var jo ikke meningen det skulle bli en så pass lang tur. Planen var at broderen og jeg bare skulle ta en kjapp tur rundt Gruda. Det ville bli en tur på under to timer selv om vi tok med den ekstra sløyfen jeg har gått i det siste. Broderen var klar for tur mente han. Så kom det kontrabeskjed. Foten, eller mer riktig akillessene, var ikke klar for tur på vei og asfalt. Det ville bare bli meg på tur likevel. Hva i alle dager skulle jeg da finne på. Det var alt langt på dag, og det var meldt mye regn senere på dagen. Jeg burde være ferdig med turen før klokka to om jeg skulle unngå å bli våt. Nå ligger Jærstrenden bare 5-6 minutter hjemmefra. Det ville være mulig å få en tur på to timer eller så, uten at det ble ville bli mye regn. Nå har jeg jo gått i regn noen ganger før, det er i grunnen greit. Den vanlige hverdagsturen går ofte fra Sele til Hellestø og tilbake. Der har jeg gått noen ganger. Hva med å ta en tur som er omtrent like lang, sørover fra Bore. Fra parkeringsplassen ved Borestranden er det 4-5 kilometer til Reve havn. Det er også en vanlig vintertur, men kunne muligens passe denne dagen. Det tok bare 20 minutter fra jeg bestemte med til jeg sto på parkeringsplassen og heiv på meg sekken. For å få litt vekt på sekken, hadde jeg med en cola og en pakke Gjendekjeks. De var med i sekken, uten at jeg egentlig hadde tenkt å stoppe underveis. Colaen kunne jeg jo drikke når jeg jeg var ferdig med turen. Kjeksen har ligget i sekken en stund. Vinden som kom fra sør, var hovedårsaken til at jeg valgte å starte på Bore. Jeg synes det er «bedre» å ha medvind hjemover. Vinden var ikke sterk bare 8-9 m/sek – frisk bris. Det gikk greit det første stykket sørover. Jeg kunne jo se at det var tunge regnskyer lengre inne i landet og både mot øst og ute i sjøen lengre mot vest. Rett over meg og framfor meg, var det mye lysere skyer. Det ville ta litt tid før det ville komme regn. Mellom Bore og Reve er det et stykke der det ikke er sandstrand. Det er likevel kjekt å gå her. Naturen er litt spesiell, med brinken oppe og sjøen i vest. Stien er grei og det er lett å gå, selv om det er små stykker med stein og litt vått enkelte plasser. Det kom litt sol. Jeg syntes det var lett å gå, og ville det ikke være mulig å komme et stykke forbi Reve havn? Det er jo fortsatt flatt og god sti. Reve havn ble passert i god fart, forbi Skipasteien, Otersteinen, Brennevinskulå og Skarsteinen. Jeg lurte igjen på om jeg skulle snu i nordre enden av Revesanden, men valgte – igjen – å fortsette. Mot Revtangen. Fra Revtangen og bort til odden mot Orrestranden er jo ikke lange stykket, og siden jeg hadde kommet så langt kunne jeg like så godt legge turen innom Friluftshuset på Orre. Ved Friluftshuset sjekket jeg telefonen, som mente jeg hadde gått en mil. Det var på tide med litt drikke, og jeg hadde jo Gjendekjeks. Pausen, colaen og kjeksen gjorde godt. En titt på himmelen, viste at de mørke skyene hadde kommet nok så nær. Det var jo et stykke tilbake til bilene. Det kunne se ut som om jeg ville få regn på meg. Og slik gikk tilbaketuren. De mørke skyene, fulgte meg nordover, og kom nærmere, men klarte liksom ikke helt å ta meg igjen. Det ble en helt grei tur tilbake mot bilen. Vinden kom bakfra, regnet holdt seg vekk, bakken var forholdsvis tørr og det var lett å gå. Det var kjekt å være på tur. Den siste flate stykket mot bilen kunne jeg jo kjenne at jeg hadde vært på beine i nok så mange kilometer. Da jeg sto ved bilen hadde jeg vært på beine i omtrent 3 1/2 time. Klokka var tre og regnet som var meldt, nådde meg akkurat gjen. Det hadde kommet mye regn bare en kilometer eller to inne i landet, mens jeg hadde opphold. Stranden var rette stedet for tur denne dagen.

En flott tur til å være så sent i sesongen. Det var så avgjort mulig at det ville bli siste turen innover mot Blåfjellenden da jeg startet på årets tur. Litt trist å tenke på, men jeg hadde jo i hvert fall en tur å se fram til. En sjekk i loggen, viser at siste turen innover for sesongen – og året, normalt går i månedsskiftet oktober/november. Noen ganger i siste uka av oktober, men mer vanlig første uka av november. Det er selvsagt været som bestemmer. Etter som årene – mange år – siger på har jeg blitt mer og mer skeptisk til is og snø. Det er ikke like morsomt lenger å suse innover i heia – helt alene – når bakken er dekket med is eller snø. Tanken på alt som kan skje ligger i bakhodet. Det er ikke til å komme fra at balansen ikke er den samme som da jeg «bare var 70». Det har vært noen ustødige hendelser i det siste. Stokken er god å ha. Så lang denne høsten har det knapt vært frost, selv på Blåfjellenden, som ligger på 600 moh, var temperaturen så vidt under null for første gang denne vinteren, forrige gang jeg var innover. Denne uka var det meningen å bli i to dager. Bestyrerinnen hadde andre planer, og ville være på tur fra fredag til søndag. Da fikk jeg og anledning til å ta to overnattinger på hytta. Yr meldte om varme. Opp mot 15 grader i lavlandet, og null frost i høyden. Det ville være vått, med noe nedbør og helst tåke. Greie forhold så pass sent i sesongen. Turen fra Hunnedalen – Høgaleitet, til Blåfjellenden – også Høgaleitet, er en tur jeg har gått mange ganger. Det er lite nytt å se, men naturen endrer seg hele tiden, og det er alltid noe å legge merke til. Så sent på høsten er det lite farger og enda mindre dyr og fugler. Dette året har det vært med spor av rev enn «vanlig», men også mer ryper enn det jeg er vandt med å se. De siste årene har det nesten ikke vært ryper i det hele tatt. Det var derfor spesielt kjekt å komme ned til Blåfjellenden å høre liryper kakle oppe i lia. Det ble til at jeg stoppet opp på trammen bare for å få med meg lyden. Turen over heia startet greit. Det var lite vind og opphold, men jeg kunne se tåke rundt toppene. Da jeg kom opp i høyden ble det disig og det fløy yr i lufta. Siden jeg fikk nedbøren bakfra, var det ikke noe problem, annet enn at jeg tok på jakken. Nedover bakken mot hytta kom det lett regn, og ikke lenge etter at jeg hadde installert meg på hytta, kom regnet. Skikkelig slagregn, men da satt jeg foran ovnen med te og skoleboller. Jeg var usikker på om det ville bli en tur der jeg ble en eller to netter. Lørdagsmorgen ble det jobbing med renhold og rydding, og det var noen sengerammer som burde vært satt sammen, og som hadde ligget siden påske. Det ble endelig tid til å gjøre denne jobben. Jeg fikk selskap på lørdagskvelden. Det kom fire stykker fra Lortabu. En 6 timers tur i høg heia sent i oktober. De var egentlig heldige med været. Søndagsmorgen tok jeg ut i 11 tiden. Siden klokka ble stilt tilbake denne natta, så var det ikke så veldig tidlig... Det ble en tur tilbake til Hunnedalen med jakka på. Det var tåke og dis øverst, og da jeg kjørte nedover Øvstabødalen, regnet det. Jeg fikk en skikkelig flott helg på Blåfjellenden. Skulle vinteren fortsatt holde seg vekk, er det mulig jeg får med en bonustur i november. Det hadde vært ekstra hyggelig.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. (Mange som kommer fra andre steder i Norge, er ofte overrasket over hvor "tungt" terrenget er...) Mye av turen går gjennom høyfjellsterreng. (Området ligger på det som kalles "Det subkambriske peneplan", men flatt er det ikke.) Det er opp bakker og ned bakker, ofte ganske bratte og tunge bakker, men stien i seg selv er enkel å følge. Det finnes også åpne flater, der stien går på flatt fjell. (Lusaheiå) Oppe på granitten er det oftest bare et tynt dekke med jord, så det er mye fjell, men også enkelte rasområder og myrhull. "Stenete partier" (om du mener mye stein i stien) finnes, men er ikke vanlig. Terrenget er alt for varierende til å si noe "generelt".

Det er tre ting som er viktig når du skal velge fjellsko, at de passer på foten, at de passer på foten og nummer tre... at de passer på foten.

Mange takk.

I forrige uke kom jeg meg ikke til Blåfjellenden. Det har egentlig blitt litt for mange uker uten at jeg har kommet meg innover til hytta denne sesongen. Noen ganger på grunn av tur til «syden» eller andre fjellturer, men denne gangen var det "sosiale forpliktelser". En riktig dårlig grunn for å holde meg vekk fra Blåfjellenden. Denne uka ble alt så meget bedre. Så sent på året som i slutten av oktober, avgjør været når jeg tar innover i heia. Yr mente onsdag til torsdag ville være greit. Lite nedbør og lite vind, men kaldt. Etter som onsdagen nærmet seg, ble varselet «bedre» med sol inne i mellom. Sekken ble pakket og jeg gjorde meg klar for tur. Det er virkelig kjekt å kunne gå innover heia så pass sent. Naturen er ganske annerledes enn tidligere på året – og på vinteren for den saks skyld. Det er fortsatt farger, men grønnfargen fra tidligere på året mangler. Det er dype rødfarger og brunt som dominerer med litt gule strå. Flott farger det også, men lengre nede er bjørka gylden gul og skikkelig flott. Oppe i heia har bladene på trærne forsvunnet og de står stort sett nakne igjen. Mot normalt er rognbærtreet utenfor stuevinduet på hovedhytta uten røde bær. Det treet pleier å ha store mengder bær, dette året er det ingen. Jeg lurer på om det betyr lite eller mye snø senere på vinteren? Da jeg startet fra parkeringsplassen i Hunnedalen, var det overskyet. Det tok ikke lang tid før sola tittet frem, og rett etter forsvant skyene og det ble blå himmel. Et virkelig flott turvær, nettopp slik vær som gjør turen til en opplevelse. Det tok ikke lang tid før de første spor av vinter dukket opp. Bak en stein, var en pytt isdekket. Det var bare et tynt islag, men likevel vinteren første. Nå var det ikke store problemet om det var litt is enkelte plasser. Stor sett var det tørt og isfritt, jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å gå innover. Noe jeg ikke var helt sikker på da jeg pakket for turen. For meg som har tråkket denne stien i noen år, så legger jeg selvsagt merke til de «vanlige» forberedelsene for vinteren. Porten til Olav står åpen og det er ikke nødvendig å bruke gjerdeklyveren. (Det la jeg selvsagt ikke merke til på vei inn, og klatret over gjerdeklyveren – helt unødvendig.) Lengre oppe i lia, ligger sauegjerdet nede. Noe som blir gjort for at snøen ikke skal ta hele gjerdet. Jeg kom ned til Blåfjellenden i et virkelig flott vær. Sola sto lavt og lyste opp heia i gyldne farger. Virkelig flott. Det var langt fra sommertemperatur, så sola, og ikke minst solnedgangen ble beundret gjennom vinduet. Det ble en kveld med lesing og litt kikking ut vinduet for å se om det skulle komme andre. Jeg ble alene. Morgenen ble også flott, men i løpet av natten blåste det opp og vinden tok bra ved hytta. Temperaturen den natten var like rundt null, med vind, så ble det en sur start oppover bakken. Det tok ikke lang tid (bakken er bratt) før jeg var varm og svett. Det var mer is og frost enn dagen før, og jeg kunne ikke gå på ganglemmene ved hytta. De var islagt. Over heia fikk jeg en grei tur. Været var ikke så bra som dagen før, med mer skyer, men så lenge regnet eller snø holdt seg vekk, så er det ikke grunn til lå klage – i slutten av oktober. Sola skinte på fjellene bak meg mot Lysefjorden, men over meg lå det skyer. De hang på toppene, og gjorde det ganske mørkt. I Hunnedalen var det tid for en liten oppsummering. Får jeg flere turer innover i år, eller var dette siste turen. Og om jeg går innover, får jeg godt eller dårlig vær. Vi får se...

Takk selv. Jeg har en stund tenkt at mine små innlegg blir litt for mange i forhold til hvor mange andre innlegg som blir skrevet. Vi skal to uker til Puerto rico om en stund, og der blir det en del "flate" mil - godt med litt trening. (Bakkene nå til dags blir tatt i et rolig tempo....) Det hadde vært kjekt å se en rapport fra Jotunheimen.

Skikkelig hyggelig å høre fra deg. Det hender ganske ofte at jeg er alene på hytta. og det synes jeg er grei, selv om det er kjekt å snakke med folk som kommer. Som deg for eksempel.

Med Nordsjøen til høyre hele turen. Det var snakk om godvær på torsdag. Skikkelig godvær med sol og lite vind. Yr var bare positiv, og på morgenen kunne jeg se at denne gangen holdt de hva de hadde lovet. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag. Problemet var at jeg hadde bestilt EU-kontroll, service og dekkskifte på bilene nettopp denne dagen. Bilene måtte leveres på morgenen og antakelig ble den ikke klar før ut på ettermiddagen. Jeg manglet transportmuligheter om jeg ville ta en av de vanlige turene. En tur oppe i heia var det ikke snakk om. Nå bor vi bare noen minutter fra flere av de lengste strendene på Jæren. En strandtur ville muligens kunne la seg gjøre. Slike strandturer er noe jeg går på vinteren, med is og snø andre plasser. Denne dagen var det flott sol og 10 grader på morgenen. Jeg kunne ikke se noen mulighet for å komme inn til Sandnes og Gramstad, eller til Sælandsskogen. Det måtte bli stranden. Det er ikke vanskelig å gå langt nede i sjøkanten. Det er stor sett sti (eller traktorvei) fra Sola til Sirevåg. Her var det bare å velge. Bestyrerinnen hadde planer for dagen, men på morgenen kunne hun kjøre meg til startstedet. Et par ganger i fjor ble det tur fra Hellestø til Orre. Den turen er omtrent 15 kilometer og tar meg omtrent 3 – 3 1/2 time. En passe langtur på en god dag. Farten (nesten 5 kilometer i timen) sier noe om hvor flatt det er, og at det ikke er mange hindringer. Det er flate stranden for det meste, bare avbrutt av noen partier der stien går innenfor rullesteinstrand, hvor det også er flatt å gå. I tillegg er det nesten god sti her også. Det eneste problem var hvordan jeg skulle komme meg hjem fra Orre. Vi ble enige om at jeg skulle ringe Bestyrerinnen, men tok med telefonnummeret til taxi for sikkerhets skyld. Da planene var lagt fikk jeg det travelt. Bestyrerinnen hadde avtale, og skulle hun kjøre meg til Hellestø, så måtte ting skje i en fart. Vi kom oss avgårde og jeg sto på parkeringsplassen ved Hellestø litt omtumlet. Ting hadde skjedd fort. Foran meg hadde jeg Hellestøstranden eller som det står på kartet Skarastranden. Surfeskolen var på plass og det var noen andre som også gikk tur. Ingen med sekk og på «langtur». De ser antakelig litt underlig ut med en gammel gubbe i god fart bortetter sandflaten med sekk på ryggen. Det er et stykke etter Hellestøstranden hvor stien går innenfor stranden, og normalt i sand-dynene. Nå har naturen lagt tilbake en masse sand og det er - igjen - sandstrand fra kommunegrensen og nesten til Sele havn. Etter en liten «omvei» til brua over Figgen, sto jeg på Boresanden og så sørover. Med sola i ansiktet og en liten trekk bakfra. Stor nærmere perfekt turvær er det vanskelig å tenke seg. Det var bare å ta fatt på Boresanden. Langt borte, godt synlig – nesten 3 kilometer lengre sør, ligger Fuglingane, noen svaberg ute i sjøen, og der er jeg omtrent halvveis. Stykket fra Fuglingane til Reve havn, er ikke sandstrand, men det er likevel virkelig flott å gå der. Denne gang var det en hang-glider i lufta over meg. Et lite stykke etter havna, er det sammenhengende sandstrand i nesten fem kilometer. Bare så vidt avbrutt av Jærens rev og Revtangen. Denne gangen bestemte jeg meg for å gå Orresanden helt til elva. I det flotte været ble det en for kort tur å ta rett mot Friluftshuset. Det medførte 3 kilometer ekstra i forhold til den «vanlige» turen. Tilsammen 18 kilometer på flate stranden. Enkelte steder ble det nærmest sommerstemning. Sola varmet, og jeg kunne kjenne det i ansiktet. Skikkelig bra å få litt skikkelig varme i oktober. Det Ble en flott tur i et vakkert vær. Selv om turen er en «vinter»tur, var jeg godt fornøyd med dagen, da Bestyrerinnen hentet meg på Orre. Selv transportproblemene forsvant denne dagen.

Høst og ettersanking av sau. Det måtte selvsagt bli en tur til Blåfjellenden denne uka også. Nå var YR raus med dårlig vær. Det ville likevel være nesten greit å gå innover på lørdag og tilbake på søndag. Det var fortsatt muligheter for regn og vind, men mye mindre enn andre dager. En god grunn til ukentlig å gå til Blåfjellenden, er muligheten for å treffe hyggelige og kjekke folk. Det er helt greit å snakke med ukjente folk. Alle fjellfanter er hyggelige. Siden det ble en overnatting natt til søndag, og det er høstferie for skolene, trodde jeg det ville være en del folk på hytta. Det var bestilt en god del sengeplasser, men det var fortsatt mange ledige madrasser. Det var en god del biler på parkeringsplassen i Hunnedalen. Nå parkerer jeg på den private delen av den store parkeringsplassen, så de andre bilene kunne være hyttefolk. Det var en god del spor innover. Også en del hundespor. Turen innover ble ikke helt som de andre turene denne sesongen. Det hadde regnet de siste dagene, og fossebekken gikk hvit. Det var mye vann og sorpe i stien. Marka var bløt og brun. Jeg hadde trodd jeg ville ta igjen en del av de som hadde startet før meg. Det gjorde jeg også, men det var tre «utlendinger» hvorav en var helt uvant med å gå tur i terreng. Gjengene foran var (heldigvis) kommet til hytta bare noen minutter før meg. Det var kommet folk i begge hyttene. I hovedhytta var det en gjeng på 12 ungdommer, og to jenter. Hos meg i annekset ble vi tilsammen 7 og tre hunder. Hundene var problemet denne gangen. Den ene hunden kunne ikke ligge i hunderommet. Det var for kaldt. Det ble til at hunden var i stua og på soverommet, på tross av mine sterke innvendinger. Slikt skaper ikke god stemning. Det ble til at jeg tok ut tidlig på søndagsmorgenen. Nå var det ganske greit. Jeg fikk omtrent ikke regn i det hele tatt, og vinden var moderat. Jeg tror det ble mer vind og noe regn på de som startet etter meg den dagen. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang og delvis ganske bratt. Heldigvis var det noen gode motiver, og det ble stopp for fotografering et par ganger oppover. Høstfargene var flott, og de forsvinner fort. Nå var det ikke kommet mye regn den natten, og det gikk greit å krysse bekken og vaet. Humøret var ikke helt på topp da jeg tok ut, men etter en stund ble det likevel – som vanlig – en kjekk tur over heia. Før Leitebakken, kunne jeg se folk og sauer ved Stølsro. Dette måtte være folk fra Fidjastølen, og sannsynligvis kjentfolk. Ved stidelet mot Fidjastølen, stoppet jeg opp og ventet på de som kom med sauene. Selvsagt var det kjentfolk, og vi fikk en hyggelig tur videre mot Hunnedalen. Olav som har holdt til på Fidjastølen vet en del om heia der vi var, og fortalte en del. Med tre sauer går det ikke fort, men denne dagen var det kjekt med følge. Dette ble en tur der hytteoppholdet ikke ble spesielt kjekt, men til gjengjeld fikk jeg en virkelig flott tur tilbake i godt selskap – med tre sauer.

Det er et hunderom på Blåfjellenden. Dette er i bruk, og vanligvis går det greit med hund der. Noen ganger, ganske mange ganger, alt for ofte, så går det ikke greit. Slik var det denne helgen. Innover mot hytta kunne jeg se spor av hund. Flere hunder, og på hunderommet er det bare plass til to hunder. Jeg gikk forbi en gjeng med en hund, og det var fortsatt hundespor av flere hunder. Nå er det etter hver blitt slik at jeg egentlig ikke liker å komme til hytta om jeg vet det er hund på vei innover. Jeg har ikke noe i mot hund, og synes det er helt greit – om bare hunde-eierne kunne ha oppført seg slik reglene krever. Det gjør de ikke, Nesten flertallet av hunde-eierne mener hunden er viktigere enn reglene. Siden jeg også nesten automatisk blir hyttevakt i tillegg till å være tilsyn, synes jeg det er min oppgave å fortelle folk at det faktisk ikke er tillatt med hund inne i hytta. Den må være ute i skuten eller på hunderommet. Det må antakelig være en feil med min måte å snakke til folk på, for nesten alle protesterer og mener det må finnes unntak for nettopp deres hund. Den kan jo ikke stå ute alene, det er jo alt for kaldt ute i skuten, eller hunden har alltid vært med oss på soverommet.... Denne gangen var det hunderommet som var for kaldt. Det var to hunder på annekset da jeg kom ned til hyttene. De holdt til ute i skuten, og hundeieren hadde funnet fram tepper og som hundene kunne ligge på. Lukta var ganske stram, men hundene oppførte seg helt greit, og det var ikke snakk om å ha hundene inne i stua. De som hadde bestilt hunderommet, og som jeg hadde gått forbi på veien innover, kunne ikke forstå at det ikke gikk ann å gjøre unntak for deres hund. Den kunne jo ikke være i det kalde hunderommet. Det var det ikke snakk om. Vi endte opp med hunden inne i stua hele kvelden – og morgenen, selv om jeg gang på gang fortalte at dette ikke var i følge reglene. Det er ikke mye isolasjon i veggene på annekset. Det er lett å høre noen beveger seg inne på gulvet i naborommet. Disse folkene hadde – selvsagt – hunden inne på rommet den natten, og jeg kunne ikke høre hunden bevege seg på gulvet.... Det er ikke lett å forholde seg til slike folk. Det er jo lite jeg kan gjøre når noen velger å helt se bort fra regler. Det ble ingen hyggelig stemning i hytta for å si det slik... Nå vil mange hunde-eiere antakelig si at dette bare er et enkelt-tilfelle, og derfor ikke noe spesielt å bry seg om. DETTE ER IKKE ET ENKELT-TILFELLE. Alt for mange ganger, langt flere nå enn tidligere, kommer det hunde-eiere som oppfører seg omtrent som dette. Tre – fire ganger dette året (av omtrent 20), nesten like mange ganger som jeg har vært alene på hytten, har jeg hatt en nesten likedan opplevelse. Bare et par ganger der de har hatt hunden inne på soverommet, selv om jeg er i samme hytte, men også et par ganger på hovedhytta der jeg ikke har helt samme «kontrollen». De aller fleste gangene forlater disse eierne stedet uten å ha rengjort etter seg, og det er ofte ikke snakk om å rydde heller. Vannskåler og tepper blir liggende der de endte opp da hunden og eierne forlot Blåfjellenden. Vasking av gulv er det vanligvis ikke snakk om Det er så pass ille at jeg har måttet stoppe en hunde-eier fra å ta et «nytt» ullteppe fra stua for bruke til hunden. De «gamle» teppene var jo alt for skitne til at de kunne brukes på min kalde og våte hund. For min del blir dette et problem, som jeg unngår ved å gå til hytta de dagene jeg vet det vil være få folk og antakelig ingen hunder. Det er ingen god løsning, men det sparer meg for ubehagelige opplevelser.

Mine ALFA Walk King holdt ikke mer en ca 1500 kilometer (omtrent et år) før gore-texen var lekk. (Erfaring med minst 10 par....) De siste åren holdt det bedre - med noen måneder Mine Impact har holdt mer enn dobbelt. Jeg har aldri opplevd at pussing og innsetting av diverse "midler" har gjort skoene vanntett etter at menmbranen gar fått hull. Det kan hjelpe, men etter en time i vann så lekker det.

To til Blåfjellenden. Selvsagt hadde jeg planer om en tur til Blåfjellenden denne uka også. Som alltid, bestemmer været når turen skal gå. Yr betyr mye for når og hvor jeg tar denne turen. Denne uka varslet yr igjen best vær på torsdag og fredag. Heldigvis ble varselet bedre og bedre etter hvert. Det kunne til og med se ut som om jeg kunne unngå regn om jeg startet hjemover litt tidlig på fredagen. Tirsdag snakket jeg med broderen. Da var værmeldingen bare sånn passe. Lite sol og litt regn, og vinden skulle ta seg opp ut over fredag. Broderen syntes det ikke var vær for en tur i heia. Han trodde han ble hjemme. Broderen har hatt litt uflaks denne sommeren det har blitt mange og lange opphold for de litt lange turene. Helsa har spilt inn, og beina har av og til laget trøbbel. Det har medført dårlig form, mener han. Torsdag viste Yr en del bedre vær for torsdag og fredag enn tidligere. Det var snakk om bra vær faktisk. Sol og lite vind og nesten et snev av sommer. Etter noen SMSer og noen misforståelser, ble det klart at broderen likevel ville bli med til Blåfjellenden. Det syntes jeg var skikkelig kjekt. Det er flott å få følge på en tur innover heia. Jeg går alt for mye alene på disse turene. Vi startet innover heia i bare ullblusen. Det er ikke helt sommerklær, men det er slik vi går i godt vær. Denne gangen ble det en flott og kjekk tur. Sola var framme inne i mellom skyene. Den lille trekken vi hadde kom bakfra, og vi tok det med ro opp bakkene. Hva mer skal til for at det skal være en flott tur i heia? Broderen hadde planlagt en liten stopp ved Saftbekken på veien innover. Vi kom til vatnet og fossen, og bare for forbi. Det gikk greit over heia denne gangen. Nede ved Blåfjellenden ble vi møt av finværet. Sola kom skikkelig fram, skyene forsvant og det ble blå himmel. Tjernet utenfor annekset ble speilblankt. Hadde det vært sol nede ved bekken, kunne det nesten passet med et bad. Jeg sto likevel over den fornøyelsen. Selv om broderen hadde hatt en litt tyngre tur enn meg innover – foten sviktet litt på slutten, så tok det ikke lang tid før han fant fram cognacen, sigaren og kaffekoppen. Det var sol og varme på terrassen på framsiden av hovedhytta. Broderen fikk en god stund - og et langt opphold på terrassen får sola forsvant bak fjellet i nordvest. En slik stund på terrassen på Blåfjellenden, med flott utsikt nedover Fidjadalen, i sol og varme, er nor broderen virkelig setter pris på. Det er noe han ser fram til og synte er den kjekkeste delen av hele turen. I hvert fall når været er slik som denne gangen. For egen del ble det litt fram og tilbake mellom hyttene for å hente ting og legge tilbake de samme tingene. Det var noen småjobber som skulle gjøres. De tok ikke lang tid, og jeg kunne ganske kjapt sette meg sammen med broderen i sola. Det ble en tidlig, men nærmest magisk kveld på Blåfjellenden. Sola forsvant bak fjellet og kvelden krøp langsomt opp over fjellsiden i øst, det var blå himmel og blikk stille. Sola hadde varmet, og det var fortsatt god temperatur. En kveld som nesten ingen andre. Det var fortsatt sol fra blå himmel og nesten ikke vind på morgenen. Alt var likevel ikke som kvelden før. Termometeret viste rundt to grader pluss. Gangveiene mellom hyttene og «dassen» var hvite og spinnglatte. Nå tar det alltid litt tid å spise frokost, gjøre klar hytta og pakkes sekken. Jeg kan liksom ikke forlate annekset uten at gulvet er vasket og det er ryddig inne. Klokka ble omtrent elleve før vi tok ut. Da hadde det skyet over, og vinden hadde tatt seg opp. Det var ikke snakk om «sommer» på veien tilbake. Det ble mer vinter enn sommer, og da vi kom opp på kanten, og fikk vinden i ansiktet, ble det kaldt. Selv med jakken igjen opp til haka. Vi møtte folk som kom i mot. Alle var på dagstur, og hadde nok hatt en grei tur i medvinden. Det ville antakelig bli litt kaldere på returen. Det ble en kort stopp ved Fossebekken. Litt saft og en liten pause gjorde godt. Vi kom ned til Hunnedalen i god form og broderen var svært godt fornøyd med turen. Han ser fram til neste år med flere turer til Blåfjellenden.

En flott tur i heia. Jeg hadde tenkt på en tur til Sandvatn en god stund. Det var til og med slik at jeg omtrent hadde pakket sekken, og så kom det en annen tur i veien. Sist ville bestyrerinnen på søndagstur til Ramstoknuten, og jeg ble med. Mandag var det broderen som ville på Høgjæren. Yr ville ha det til at på tirsdagen skulle det også være bra vær. Det var snakk om sol og lite vind. Her bød det seg en anledning til å ta denne turen selv om det hadde blitt en del turer den siste tiden. Nå har jeg hatt litt vekslende erfaring med yr i det siste. De har liksom ikke truffet helt med varslene. Det har blitt både bedre, men også dårligere vær en det de meldte. Da jeg fant fram klær og sekk på tirsdag morgen, ble det til at jeg heiv med vinterutrustning. Lang under og skikkelig vinterlue. Gore-tex jakken er alltid med, sammen med noen par vanter, men denne dagen tok jeg med den litt tyngre jakken. Det burde ikke være mange folk på stien mot Sandvatn en tirsdag i september. Selv med god værmelding. Jeg var derfor litt overrasket da det sto hele 5 andre biler på parkeringsplassen ved Lortabu. Det var andre å tur denne dagen utenom meg I flott men kaldt vær, med litt vind i tillegg fikk jeg likevel en fin tur mot Mangædne og videre mot Sandvatn. Litt underlig, men jeg kunne ikke se folk i stien foran meg. Først ved 900 vannet gikk jeg innpå en gjeng, som også var på dagstur til Sandvatn. Ved hytta ble jeg ønsket velkommen av en hissig hund. Eieren syntes det var helt greit at bikkja laget lyd og var hissig. Ikke alle har helt kontroll på hunden sin. Nå viste det seg at det også var andre på hytta. En gjeng sherpaer holdt på å lete fram stein til en ny vei mellom annekset og doen. Det var også folk fra Stavanger Turistforening på hytta, og vi snakket litt sammen, og hadde en hyggelig halvtime. Nå passet det bra å ta en litt lengre pause. Jeg var litt redd for at formen ikke ville strekke til for en kjapp tur fram og tilbake til Sandvatn. Det gjelder egentlig for alle turer over to timer, men Sandvatn er en «langtur» på over fire timer. Med en god pause på hytta, var det helt greit å ta de første bakkene, og selv de litt lange bakkene bød ikke på problemer. Noen ganger er det tungt å gå det siste stykket før Lysebrekkå ned mot Lortabu, men denne gangen var jeg klar for en siste innsats i toppen av bakkene. Jeg kunne selvsagt kjenne i beina at jeg hadde vært på langtur da jeg sto ved bilen, men det hadde egentlig gått bra. Jeg må være i bedre form enn det jeg trodde. Det hadde vært en flott tur i heia. Høsten var kommet og det er ikke lenge til vinteren. Det blir antakelig den siste turen til Sandvatn dette året.