Vinnerliste

Har benyttet de to siste ukene nå etter Pasvikturen til å fylle på med topper i Indre Agder. Pasvik i en uke kan bli noe flatt og kjedelig. Dagens tur gikk til Sirdal. Målet var Ommundsknuten-764, 400 høydemeter opp fra Feed. Svingte også oppom Viraksskardknuten, Gleinfjell og Nonsknuten. To timer opp, to timer på toppen og en snau halvtime ned att. Totalt antall navnsatte topper i boka ble da 995. Så det nærmer seg et av friluftslivets mange mål og motivatorer. Opp fra Feed i den glisne lia i midten: Deretter slakt innover før det går bratt opp mot slutten: Rene påskestemningen ved toppvarden: I siste del av nedkjøringa. Skyggefult og kort avstand mellom portene:

Mye overtidsjobbing og lokkende sol ute gjorde at trengen til å komme ut på ski ble plagsomt stor på tirsdag. Hadde en flott skitur lørdag, men det var jo lenge siden... Stakk av fra jobb halv tre og klarte å være i løypa på fjellet før sola gikk ned. Valgte løypa i stedet for å gå utenom da jeg regna med å være ute så lenge at det ble mørkt. Vinden var såpass sterk og det er mange steder som det er likt. Det er fort å bli kringsnudd i mørket. La i vei i isete løyper. De var nok ikke kjørt siden helga. Valgte de smørefrie siden temp var rundt 0 (klistervegring). Flott med sol når man ikke har fått vært ute i sola på en og en halv uke. Innover mot natten ble det mer og mer føyksnø i løypa. Overgangen fra isete løype til tørr kald føyksnø gir morsomme gliutfordringer. Lurte litt på hvordan det er med smøreski? Skulle tatt bilde av løypa på brua over Storåne. Skøytefeltet i midten og et skispor på hver side som begge blir borte utenfor brua... Passerte under rantan når sole gikk ned. Der var det noen jenter som hadde lagd seg en akebakke. De kosa seg stort. Under leinun tok vinden seg opp. Fenan vart større og større. Kulekjøring i nedoverbakkene. Kunne gitt opp og tatt en snavei tilbake, men regna med at det blåste mindre lengre opp. Kvervilvinda piska opp snøen i ring. Flott å se. Godt mye snø var blåst sammen fra før så det ikke ble dårlig sikt. Træla faktisk med å stå på beina i de verste kasta. Godt jeg liker litt vind... Himmelen tok til å bli rosa og lilla og jo lenger opp jeg kom dess mindre vind. Bekken og tjernet viste tegn på at det kan bli vår i år også. Det var begynt å bli litt overvann. Harespor er det flere steder. Reven har også luska rundtom. Nesten rart det er igjen hare... Med mindre motvind og mindre fenner gikk det fint å komme på toppen av løypa. Flott utsikt over fjella både mot øst og vest. Det var blitt så mørkt at de skyggebildene er sensurert. Nå gjennsto 5 km med utfor og noe flatt. Utfor er kanskje en overdrivelse, men i skumringen ser noen nedoverbakker nesten ut som skumle utforløyper med ukjent ende. Hadde hodelykt, men var lyst nok til at jeg kom til bilen uten å tenne lykta. Følte meg fram i sporet de siste metrene...

Hvor: Høyt over Nærøyfjorden Når: 13/02

Jeg har prøvd meg på denne turen før. For to år siden ble kameraten forhindret, og jeg var syk uken før turen. Den gangen kom jeg meg til Finse da jeg var over det verste, men var for svak til å gjennomføre. I fjor førte manglende eller feil utstyr (hos kamerater ) til retur eller avkorting av to turer. I år la skjebnen inn et dødsfall i turkameratens nærmeste familie, to dager før turen. Det var interessant igjen å føle på kroppen hvordan det mentale presset økte da jeg ble klar over at jeg skulle gå alene. Å gå alene er etter min mening ikke mye annerledes enn å gå med en kamerat. Terrenget er det samme, været er det samme, vekten på pulken er kanskje noen prosent større, rutinene i leir med telt (mindre og lettere), brenner osv., er stor sett de samme. Med gode rutiner, kan man godt være mer effektiv på en alenetur. Men selv om det praktiske er ganske likt, så merket jeg likevel en ekstra kribling i magen. Skulle noe skje så er jo ting vanskeligere. Jeg pakket i allefall med en god del mat i tilfelle uvær, tror det ble opp mot 8kg til sammen. Finsehytta Jeg ankom Finse rundt tolv, og brukte en drøy halvtime på vannfylling og litt ompakking. Kursen over Finsevannet la jeg mer vestlig enn vanlig, for å prøve å gå rundt haugene på andre siden av vannet. Det var ganske vellykket, litt lengere, men litt flatere. Opp bakkene gikk det greit, og første leir ble som vanlig ved Brattefonnvannet. Jeg er som regel ganske tom når jeg kommer dit. Det kan være flere som har det sånn, for på andre siden av en haug lå det et kompani med fire med parispulker. Når jeg treffer et større antall parispulker ved Finse, innbilder jeg meg alltid at det er hvitserk-folk som trener til grønlandstur. Særlig hvis de har en arctic bedding på toppen. Brattefonnvannet er nok et dårlig sted for plassering av telt. Mitt inntrykker er at det alltid faller en hard vind ned fra jøkulen. Derfor bygget jeg en levegg foran teltet. Det angret jeg på hele natten. Antagelig var det turbulens fra leveggen som ga en kraftig blafring i teltduken. Teltet hadde nok greid seg greit uten levegg. Kaitum 2 med levegg Neste dag var sikten ganske bra. Jeg pakket min arctic bedding, som jeg skulle prøve på denne turen. Så tok jeg den raskeste ruten over Midtnutvannet mot Krækkja. Den andre ruten ned Jøkleelva er mer spennende, men jeg ville komme litt raskt igang. Føret var ok, og fellene under amundsen bremset ikke altfor mye. Arctic bedding på pulken Jeg fulgte i sporet etter parispulkene, som hadde valgt en god linje ned mot Finsbergvannet. Så opp bakken og over Drageidfjorden og Storekrækkja. På vei over Storekrækkja ble sikten gradvis blitt dårligere, og var nå bare et par hundre meter. Da parispulkene tok mot Fagerheim, gikk jeg mot Båtstjørnet og Halnefjorden. Jeg krysset veien noen kilometer øst for Halne fjellstue. Så bar det vestover langs veien et stykke, før jeg skrådde nedover mot Halnefjorden, der jeg slo leir. Lyset var flatt og føret var trått med fellene på, og var det ikke mye gli nedover. Ved Halnefjorden, ikke så mange kilometerene fra riksveien, var det eneste stedet jeg fikk god fm-dekning i løpet av turen. Telt og pulk Neste dag krysset jeg Halnefjorden og tok letteste vei mot Rauhellern over Skaupstjønna. Jeg hadde ikke gått lenge før tåka kom og sikten ble redusert til mindre enn 100 meter. Ved Tormodfloti var det mye spor etter rein, men sikten var dårlig og jeg kunne ikke se noen. Men den sjansen fikk jeg senere på turen. Temperaturen lå på rundt minus 10-15 disse dagene, og tåka fikk det til å kjennes kaldere. Utsikten de første dagene Uten gpsen så ville jeg ikke kunnet fullføre turen. Halve dag 2, dag tre og dag fire var sikten så dårlig at jeg ikke kunne orientert etter kartet. Jeg gikk kontinuerlig etter gpsen, og hadde den lett tilgjengelig på skulderstroppen til pulkselen. Uten den ville jeg måttet ligge i ro og vente på oppklaring, for deretter å avbryte. Likevel ble ikke rutevalget alltid optimalt med gpsen, det er mye grums mellom kotene i kartet. Været var i det hele tatt så kjedelig at jeg ikke tok en eneste sitte-ned-pause hverken dag 3 eller 4. Jeg hadde kjeks og knekkebrød i brystvesken, og gikk og spiste istedet jevnt hele dagen. Ting og tang lett tilgjengelig For å slippe å skifte batterier underveis, og fordi nimh ikke fungerer i kulde, så brukte jeg et "hjemmesnekret" lipo-batteri. Det har en levetid på nesten 50 timer for denne gpsen, og veier halvparten av tilsvarende kapasitet i AA-batterier. Batteriet ble eksponert for 10-15 kuldegrader, og drev gpsen fint hele turen. Ulempen er kabelen til gpsen, men for meg fungerte det bra. lipo-batteri til gps Det bar videre forbi Rauhellern, der det ikke fantes et menneske. Rauhellern i tåke Planen var nå å gå Geitvassdalen, Slettedalen og Grasdalen videre mot Rjukan. Dette er en flott rute jeg har gått før, men pga den dårlige sikten så valgte jeg å holde meg til "landeveien" over Mårbu. I dårlig sikt er det selv med gps vanskelig å vurdere hva som er beste ruten, vurdere skredfare, skavler man kan falle ned fra osv. Derfor fortsatte jeg i tett tåke landeveien mot Mårbu. Ved en anledning så jeg to karer foran meg. De var i bevegelse, på kryssende kurs. Etter et minutt eller to, så jeg at det var to ca 40cm høye busker jeg hadde sett. Flere ganger trodde jeg en liten skavl var et stort fjell. Etterhvert ble jeg ganske sliten av alle synsbedragene og den dårlige sikten. Ned mot Mårbu bedret sikten seg noe, men denne reinflokken er likevel vanskelig å få øye på: Ja faktisk, en reinflokk ved Mårbu Det var så lite snø før Mårbu, at det var vanskelig å finne vei igjennom ura. På Mårbu traff jeg noen hyggelige jenter som kom fra Ustaoset, og vi tok delvis følge på resten av turen. Sikten holdt seg dårlig, og etter å ha tatt fellene av skiene (burde gjort det før) ble Mår krysset på godt under to timer. Jeg gikk for hardt på, og ble svett som bare det. Leirplassen ved Stegaros ble litt ubehagelig nær hyttene, for det var så lite snø på Kalhovdfjorden at det var umulig å slå opp telt der. Nå klarnet været opp, og temperaturen sank raskt. Ulltrøya fra Mår-kryssingen ble en isklump som aldri ble seg selv igjen. Om morgenen målte jeg minus 26 grader. Minus 26 om morgenen Her er et bilde som viser hvor god plass det kan bli i det lille ytterteltet på Kaitum 2 når man graver snøgulvet 10cm ned. Hadde jeg hatt stormklaffer på denne delen av teltet (lesiden), så ville jeg kunne gravd helt inn til teltduken og gulvplassen ville blitt enda bedre. Yttertelt Kaitum 2 med saker og ting Var været flott, men med minus 25 og 9 m/s gjaldt det å bruke så lite tid som overhodet mulig på å få ned teltet og komme av gårde. Tåladdene i neopren reddet definitivt tærne, som var presset ned i litt for små hardfrossne støvler. Utsikt innover Kilsfjorden. Mellom Kilsfjorden og Gøystavannet tok jentene meg igjen, og da vi alle syntes vi hadde for lite bensin igjen til nok en ute-natt i ned mot minus 30 grader, så la vi kursen mot Hellberghytta. Planen var vinterløypa opp fra Strengetjønnan, men der fikk vi oss en overraskelse, for Strengetjønnan var åpent vann. Nedtappingen av vassdraget var antagelig så stor, at det som er en fjordarm, var blitt til en elv. Isblokker stod 3-4 meter til værs, og topologien stemte ikke lenger, hverken med kart eller gps. Isblokk på Gøystavannet Det var tegn til å ha vært vann på isen flere steder rundt oss, så med en viss nervøsitet ble innløpet mot Strengetjønnan krysset. Kursen ble så lagt mellom Gryvlenuten og Undornsnuten, det var tungt men virkelig flott å komme opp i høyden. Vi så to reinflokker og spor etter rein over alt, og var glade for at vi hadde forlatt vassdraget. Litt opp i høyden Etter å ha vedlikeholdt gnagsårene noen timer i nylig skuterkjørt og kvistet løype, var jeg sjeleglad for å komme frem til Hellberghytta i skumringen. Hellberghytta Det er utrolig hvor uthvilt jeg følte meg etter en natt i varm hytte, kontra kaldt telt. Opptil seks timer leirbygging og leir-rydding ble byttet med komfortabelt hytteliv. Løypa til Gvepseborg og Krossobanen ble unnagjort på en drøy time. Dessverre bestemte jeg meg for å droppe taubanen og forsøke "veien" ned. Jeg tenkte å unngå å ta av meg pulken og spare bæring. Det viste seg å være veldig dumt og bortimot livsfarlig, da bekker hadde islagt stien og området på begge sider av denne, flere steder. Ved siden av stien gikk det gjerne flere titalls meter nesten rett ned. Med minst fire av- og på-koblinger av pulken, kom jeg meg ned med skiene i hendene og hjertet i halsen. Slik så gpsen ut etter å ha logget hele turen fra Finse til Rjukan (Gvepseborg). Finse-Rjukan i følge gpsen Alt i alt ble dette ingen kosetur. Det var ganske hard jobbing det meste av tiden. Kulda kryper mye raskere inn når gjennomsnittstemperaturen er ti grader lavere enn feks i påsken.

Det skrives så mye BS om "arkeologiske funn viser" for å bevise at steinalderfolket hadde lavkarbodietter. Det er nærmest religiøst.. Sannheten er at ulike folk gjennom ulike tider og steder i forhistorien har spist veldig forskjellig. Noen folkegrupper har levd på fisk og sjømat, andre på mest kjøtt, andre igjen på mye nøtter og bær. Men det som er viktigst i alle steinalderdietter er at man spiste veldig ujevnt. En periode av året var det rein eller sebra å få tak i. Senere ble det kanskje fisk i noen måneder. Så fråtse i bær i den perioden de var modne.. De hadde ikke kjøleskap, og levde på det som var tilgjengelig ulike perioder i året. Det er sikkert mye fornuftig og bra i mange av disse diettene, men å bruke hva steinalderfolk spiste som argument for hva som er sundt eller ikke, er bare kvasivitenskap.

Var en rolig kveldstur med kajakken ifra Skudeviga via Stokksundet og ut Skippergada (Randesund/Kristiansand) i går kveld. Sola skinte, ingen vind og sjøen lå oljeblank. Gradestokken var akkurat på +sida. Ei doven gråhegre holdt akkurat passe avstand da jeg gled gjennom Stokksundet. Litt isflak hadde samlet seg midt i Skippergada og ga fra seg klirre og knaselyder. Ellers var det ikke mange lydene utenom padleårene og tørrdrakta. Dette er god medisin for både kropp og sinn. På hjemveien fulgte jeg langs land for å kjenne solvarmen. Joda, den kjennes godt på denne tida. Etter å ha dratt kajakken opp til bilen holdt sola på å gå. Det er nesten sånn at en må klype seg i armen.................. Oi kvikksølvet faller. Masse hvite prikker på båten. På tide å få skiftet. Legger ved noen "øyeblikk":

Det er vell de færreste som ønsker fri sneskuterkjøring. I kommunen jeg bor i (Nord-Troms) er det tilrettelagt sneskuterløyper og definitivt nei til barmarksløyper for ATV. Dette fungerer og har fungert i åresvis. Synes i grunn det er sidrompa og egoistisk å tenke at naturen er kun for de som går på ski, truger eller til fots. Alle går ikke på ski, mange av oppvoksende generasjon er motorintereserte. Klarer ikke å fange opp alle med ski og appelsiner. Sneskuter og friluftsliv er en sunn hobby, sammenlignet med mye annet. Jeg ser ikke noe galt i det. Mange av de hær oppe har fått sin intro til friluftsliv gjennom sneskuterturer med mor og far. I dag om en blir tatt utafor løypa svir det hardt. Bøtenivået henger ikke på greip med forseelsen, men det er en annen sak. Jeg er for tilrettelegging og å slå hardt ned på de som kjører ulovlig. Men da innenfor rimelighetens grenser selvfølgelig. 10-15 tusen (som det ligger påi dag) svir for de fleste Jeg har gått mye på fjellet og også etter sneskuterløyper, du må virkelig lete hardt for å finne spor sommerstid etter sneskuter. De fleste spor jeg ser er etter samenes trekkveier, de kjører året rundt uten hensyn til natur.

Gikk fra Teigekrysset ved Goppollen i retning av Trosviksetra og videre opp mot herratind og høgtind. Kanonvær! Skyfri himmel, utsikt til rondane og skareføre! Til helgen skal jeg inn til Lyngen og gå samme vei opp mellom høgtind og herratind, som jeg gjorde i dag. Blir ikke mye skriverier i dag, men legger ved noen bilder fra dagens tur! Høgtind, toppen bak varden Lyngkampen, høyeste hvite fjellet i bakgrunnen Rondane

Det kommer litt an på hva du velger å spise. Men sånn generelt sett kan jeg si at det går litt opp ja. Sunn mat trenger ikke nødvendigvis å være dyrt, og dropper du litt sjokolade og annet snop så har du spart det inn igjen fort. Men jeg tenker også litt slik at det er vel verdt å betale litt ekstra for å ha en god helse. Hvor fokusert man er på kosthold og ernæring kommer jo en del an på målsettingen også. Vil du bli en fitness utøver, eller vil du bare bli i helt grei form? Det siste er enklere å oppnå enn det første, og gir deg gjerne mer valgmuligheter innen matveien også. Både når det gjelder smak og pris. Litt poteter er ikke så gale faktisk. (Litt, ikke kjempemasse). Tror jeg da. Hvete (og gluten) er den største synderen for mange. Det finnes en "metthets-skala" som jeg ikke husker hva heter, og jeg vet heller ikke hvor pålitelig den er. I følge den metter poteter faktisk ganske bra i forhold til kaloriene. Bedre enn ris ihvertfall. Men masse poteter kan enkelt byttes ut med f.eks. litt (eller ingen) potet pluss en sånn pose med frosne grønnsaker av eget valg. Det er billig og gir litt variasjon i forhold til en større porsjon med bare poteter. Men her setter kun fantasien grenser. Gulerot har en del karbo i seg, men enda mindre enn potet om jeg ikke husker feil. Vi har også blitt flinke å bruke den "middag til under hundrelappen" appen fra rema 1000. Den sparer vi mye på, så jeg vil gjerne slå ett slag for den! Og lager vi littegrann ekstra kjøtt/fisk til middagen, går dette sammen med en salat av eget ønske pluss litt cottage cheese eller noe sånt i en boks til lunch dagen etterpå. Så alle rester blir spist opp. Middagsrester er ypperlig lunch synes jeg. En annen ting jeg har oppdaget er at Rema 1000 sine middager inneholder nesten utelukkende sunne og "rene" ingredienser. Pulvermat og posemat utgår helt, og slik posemat er faktisk dyrere totalt sett enn å lage skikkelig mat fra bunnen av. Jeg var før overbevist om at Toro var noe av det billigste men kunne spise. Jeg følger biorytmedietten, og synes den fungerer bra. Jeg veier aldri maten, og teller hverken det ene eller andre, men jeg går sånn noenlunde etter retninglinjene. Hadde jeg vert litt strengere med meg selv kunne det sikker gåt enda bedre, men jeg holder meg godt nok. Kort fortalt går biorytmedietten ut på å spise mer fett og lite karbohydrater i de første måltidene på dagen (altså lavkarboprinsippet før middag), og senere på dagen går du over til lite fett og mer karbohydrater (altså det helt motsatte av lavkarboprinsippet etter middag). En god andel protein i alle måltider er bare posetivt, og egentlig nødvendig for å ikke få for mye fett og karbo. Men det finne mange veier til rom, og jeg tror også at folk kan reagere litt forskjellig på forskjellige dietter.

Skrap mot skjellene med en skarp kniv, så slipper de ganske lett. Det er overhode ingenting skadelig i skjellene, men jeg liker at fisken er "renere". Jeg skraper heller ikke småfisk. Når det gjelder harr og sik er det en selvfølge å skrape.

dette kunne vert en bra start (om den har rett legering i skia da) litt modifisering så har du en bra tur slede finn kode 39365878

Samme spørgsmål blev stillet i går på et dansk friluftsforum - sikkert den samme bruger. Her tog jeg chancen på at foreslå Fjordruta som en mulighed, hvis det skulle være uden ski. Første del af Fjordruta direkte ud fra Kristiansund går tæt på havet og ikke særligt højt, så jeg tænkte, at her var der kanske en chance for at kunne gå på benene i slutten af april. Den sidste del af Fjordruta går lidt længere ind i landet, så her er der større risiko for, at der endnu ligger en del sne. Jeg har ikke selv været der og kender ikke forholdene på den tid af året. Er der nogen lokalkendte her, der kan svare på, om det var et dumt forslag, jeg kom med?

hei , jeg har vert involvert i bygging og utvikling av hundesleder til tur og konkuranse, sleder som har vinni det som er å vinne av løp i norge og som har vert på utalige lange turer både i norge og i utlandet. å lage en funksjonell og solid slede av alminium til ca 1000 kroner er nokk ikke veldig realistisk. tenk nøye gjennom bruksområdet før du kjøper eller byner å bygge noe, mengden lass(din egen tyngde inkludert),trekk eller kasser,basket eller tobbogan,terenget du skal kjøre i,skal det vere mulig å gå på ski etter den og ikke la deg skremme av litt høy egenvet mange nybynere velger for små sleder, bedere med en stor/lang slede på 25kg som flyter godt enn en liten/kort slede på 10kg som må pløye seg gjennom snøen det er også lettere og pakke oversiktlig i en større slede+lavere tyngdepungt etter som du ikke får så høyt lass, vinn får heller ikke så godt tak.

Helt enig med Srx. Løypene vi har her i Finnmark og måten de blir handtert på fungerer bra. Men håper inderlig at administrasjon av løypenett, og bestemmelse over det flyttes til den enkelte kommune. For veldig mange ungdom så er scooterkjøring en intro til naturen, og friluftsliv. Jeg synes det er flott at de kommer seg ut, synes ikke man skal henge seg for mye opp i hvordan de kommer seg fram.Hadde man tatt fra ungdommen scootern så tror jeg de fleste hadde blitt sittende inne foran kassa og glant/gamet. At den eneste gangen fjellet kan nytes er på ski er bare noe tull! Synes det er alt for mange trangsynte "friluftsfantaster" som har enerett på sannheten og naturen.

Håper å treffe den på Svalbard i påska. Helst på Operafjellet såkunne jeg kanskje få en gratiskonsert....

Passer fint med en pause i dag med litt slør på himmelen. Får overraske kona med støvsuging og middag...... ikke real turmat, nei

Jeg skraper alltid skinnet på ørreten - men ikke på den aller minste ørreten. Om man googler litt så ser man at det er veldig vanlig å gjøre det. Men det er mye med skikk og bruk. Var en gang på et "fiskeparty" i en lokal liten fiskerestaurant i Yokohama, og der spiste de alt på fisken - utenom beina. Gjellene hadde de i varm sake som de drakk bl.a. De holdt på å le seg i hjel når vi rensket reker. De spiste rekene med skall og hode og alt!

Nå får dere hoste opp noen turrapporter.

Nå får dere hoste opp noen turrapporter.

Heisann ! Jeg tilbringer mye tid i omrader mot Trollheimen og Dovrefjell. Det er ikke problemer med smeltevann før 1 mai for her er det heldekkende med snø ennå denne tiden og ingen fjellvann som er fri for is / snø. Knallfint med skiturer denne tiden da all sneskuterkjøring er slutt 15 april og dyr/ fugler begynner å komme i aktivitet. . . . . .

Her er en kald start test av Soto - Muka Stove i -40C fra Sverige: Funker som bare det!

Ute å koser meg i måneskinnet noen kvelder nå. Her er ett stemningsbilde.

Om du er litt teknisk, så kan du fult muligt å lage aluminium slede til ein tusen lapp.. Men da e d greit å ha noen bekjente så jobber på et verksted så du kan låne litt utstyr

Ser det er en liten stund siden tråden ble startet og at du har fått mange svar allerede, men siden du var ute etter opplevelser og ikke bare tro tenkte jeg å dele en av mine. Hva hunden tåler av kulde henger nært sammen med hva den er vant med (akkurat som med oss egentlig?). For noen år siden var jeg på tur med min gordonsetter og en vennine med hennes lapphund. Da vi dro ut var det minus ti på gradestokken, men i løpet av natten krøp det ned mot iallefall 17-18 minus da vi våkent til minus 16 dagen etter Før turen hadde vel min hund vært mest ute i kaldt vær og med en oppvekst i Folldal var han godt vant til vinterkulde. Lapphunden hadde vært mye ute på dagsturer, men aldri sovet ute vinterstid før og var jo da innehund når han ikke var på tur. På denne turen måtte lapphunden i soveposen i løpet av natten, mens settern helst ville ligge for seg selv på hjørnet mellom liggeunderlagene kun iført et tynt fleecedekken og en gore tex jakke. Settern er riktignok godt pelset, men en setterpels vil aldri isolasjonsmessig kunne sammenlignes med lapphund sin pels. Denne opplevelsen er for meg en av mine argumenter for at kuldetilvenning har mye å si for hva hunden tåler av kulde.