Beinkald tur på Hardangervidda i månedsskiftet januar/februar

[+sneakyowl]

En liten turrapport fra en nylig 4-5-dagers tur på Hardangervidda

Turen var planlagt en stund i forkant, og der vi egentlig skulle bli en liten gruppe var det flere som droppet av ikke mange dagene før turstart, og vi ble kun to stk til slutt.

Planen var en relativt enkel koserunde på Hardangervidda, med enkelte fjellstuer og hytter som "waypoints" på ruten, blant annet Krækkja, Kjeldebu, Dyranut, Stigstuv og Fagerheim. Et sted rundt 60 kilometer i distanse. Som en litt videre introduksjon til vinterfriluftsliv med ski og pulk for turmakker skulle det bli en gjennomførbar tur med tanke på distanse og snøforhold, men samtidig relativt kort vei til eventuell sikkerhetsnett/retrett i Rv7.

Kvelden onsdag 28. januar

Vi parkerer på Fagerheim Fjellstove og bilen melder om -32 grader 🥶

Det er heldigvis fullstendig vindstille, men det må tas noen øvelser for å bygge opp litt varme i kroppen mens vi skifter om og rigger oss klare. Kveldens mål er bare å komme seg sånn ca. til Krækkja. En kort tur på 4-5 kilometer. I månelys og lett tåkeslør over Storekrækkja blir jeg lurt av scootersporet vi fant. "Dette går jo åpenbart rett til Krækkja".

Jeg sjekker kartet litt sent, og finner ut at istedenfor å ha tatt veien "rett til Krækkja" har vi gått en ganske fin omvei inn i den nordlige vika på vannet. Vi snur og prøver å holde en mer riktig kurs. I tåke og lite lys er det vanskelig å gå rett, og vi dreier stadig til høyre og må rette opp etter kompass-retning på mobilen.

Fremme like ved Krækkja til slutt med noen flere høydemetere enn det vanligvis ville vært å gå rett bortover på vannet. Fra Krækkja kan man faktisk se Fagerheim om forholdene er fine, så litt komisk er det jo at man kan gå såpass lenge og feil likevel.

Leirslagning tar lenger tid enn det burde. Det er alltid litt motstand å få inn teltstengene første natten etter å ha gjennomtørket teltet hjemme. Nå når det samtidig er relativt tørt i luften og veldig kaldt skal jeg få slite ekstra lenge med dette.

Turmakker prøver ut sitt nye Nortent Vern 2 og har det faktisk oppe før meg. Det er lite tid for leirkos, og så snart jeg er etablert i teltet er det å fyre opp litt lunk  til å skifte, få kokt opp vann til en varmeflaske og komme seg i posen. Der blir jeg værende for å tviholde på varmen i soveposen. Jeg skulle sjekke været på Yr, men regnet meg frem til at å dra opp telefonen i kulden for å slippe ut dyrebar varme i soveposen ikke var verdt det, og sovnet heller så fort jeg kunne.

Soveposen min har en T-Comf rating til -16 grader. Med Halite Overbag Light i tillegg skal det være godt for ca. 10 grader mer i T-Comf. Med det ligger jeg fremdeles litt under utetemperaturen. Og det merkes der jeg i løpet av natten er selve definisjonen på  "T-limit".:

Sitat

T-Limit - temperaturen der en standard mann kan forvente åtte timer sammenhengende søvn i sammenkrøpet stilling/fosterstilling.

 

Neste morgen får jeg høre at turmakker ikke har fått sove noe igjennom natten fordi sovesystemet ikke var egnet for så lave temperaturer. Han bestemmer seg for å bryte turen for å komme sterkere tilbake ved en annen anledning og flere erfaringer rikere. Det blir ellers en rolig morgen, og med sola som kommer på teltduken er det ikke uutholdelig, men det er veldig langt i fra mildt fremdeles. Yr sier noe sånt som -27 grader.

Leir pakkes sammen, og istedenfor å fortsette på den planlage ruta slår jeg følge tilbake til Fagerheim, nå i litt mer riktig luftlinje på vannet enn kvelden før.

Det var ikke sjokkerende at det ble startproblemer på dieselbilen til turmakker med det kalde været. det var en ypperlig sjanse til å teste jumpstarter-batteripakka jeg kjøpte nylig, etter å selv ha hatt startproblemer på fjellet i ca. -22 grader bare noen helger tidligere. Å bli sittende fast på fjellet, langt fra folk på grunn av sviktende 12v-batteri i kulda har jeg ikke stort behov for at skal skje ofte. Det ble start på første forsøk med batteripakken koblet på bilens 12v-batteri.

Batteripakken er en Lokithor J401X. Det geniale med den er at den har varmeelementer i seg for selv-oppvarming før den skal brukes. Det gjør at batteriet fint også kan være "gjennomfryst", men likevel levere trøkk nok til å hjelpe bilens 12v-batteri. Årets kjøp, samtidig som jeg savner lettstartet bensinbil

Videre alene gikk jeg sørover i retning Hein. Det er et område jeg ikke gått noe noe særlig i på ski, og siden jeg har vært mye i områdene for den opprinnelige turplanen kunne jeg like greit velge noe annet nå som jeg ble alene på tur igjen.

Sola skinner godt fremdeles, og det er faktisk varmt/vindstille nok til at jeg kan droppe skalljakka, og heller gå med kun vindjakke og dunvest. Ikke at det er varmt. Hele trynet fryser til, men så lenge jeg er i bevegelse er det ikke kaldt på kroppen.

Litt før Heinungen finner jeg et relativt ferskt paris-pulk spor fra en enslig skigåer, og etter hvert også en veldig ferskt oppbrutt leir. I skillet mellom Veslekrækkja og Heinungen renner det faktisk vann. Jeg benytter sjansen til å fylle flaska og kan dermed kosefyre bort litt mer bensin med god samvittighet senere. Pulksporet videre sørover går over til dagsferske og jeg følger de like så godt for å spare litt energi, da det går i retningen jeg ville uansett.

Etter hvert kommer jeg over en gul skalljakke i samme spor. Det er veldig tydelig at her har personen tatt en kjapp pause, slengt av seg skalljakka på pulken og trasket videre, så har jakka rimelig raskt falt av.

 

Jeg fester jakka på min pulk, og den litt målløse planen min får nå en ny mening: Ta igjen eieren eller finne eierens neste leir. Neste dag skal det nemlig blåse opp  litt mer, i tillegg til å fremdeles være temmelig kaldt. Jeg ville i hvert fall ikke vært foruten skalljakke i det været.

Siden sporene er dagsferske vurderer jeg det som riktig å ta med jakka, så lenge jeg holder meg til sporet. Hvis eieren finner ut av at jakka er mistet vil den sannsynligvis snu og treffe på meg, eller satse på å klare seg med annen jakke og gå videre uten å lete.

Jeg følger sporet videre innom Øvre Hein, opp Tverrhogglægret og nesten ut på Halnefjorden. Øyeblikket sola forsvinner blir det utilstrekkelig med bare vindjakka, og skalljakka på må i tillegg. Jeg benytter sjansen til å vrenge vindjakka og dunvesten og riste de løs for is.

Etter hvert vender paris-pulksporene videre nordover på Halnefjorden, Riksvei 7 og Halne. Ikke retningen jeg hadde lyst til å gå riktig enda.

Ny vurdering: Jeg er fornøyd med distansen for dagen og slår leir langs sporet. Hvis eieren av jakka skulle snu i sporet sitt vil den møte på teltet mitt, hvor jeg festet jakka i ene bardunen, så det er tydelig at jeg har den. Hvis ingen dukker opp tar jeg med jakka videre vekk fra sporet neste dag. Med retningen til sporene pekende mot Halne har jakke-eieren sannsynligvis ment å avslutte turen sin på eller i nærheten av Halne. Det er stor sjanse for at jakken hadde forsvunnet helt med vinden som kom den natten om jeg ikke tok den med uansett.

Jeg unner meg å kosefyre i teltet, og rutinen for denne turen ble fort  å fyre opp i innerteltet så snart teltet er rigget. Under den fyringen gjelder det å skifte klær og børste av rim fra skallklærne i forteltet frem til jeg er nede i posen for en powernap. Senere på kvelden er det ny fyringsøkt med middag og lunk i teltet. Denne kvelden var vannet i flasken fryst så godt til at jeg måtte holde flasken i snøsmeltekjelen en stund under smeltingen før jeg fikk gjort den klar for bruk igjen.

En ny rutine jeg innførte i løpet av denne turen var å sørge for at Nalgene-flaska er drukket helt tom før eller rett etter at leir er satt opp. Helst såpass at det omtrent ikke er noe is overhodet i den. Flasken blir dermed ikke brukt igjen før leggetid da den blir fylt med kokende vann for å brukes som varmeflaske. Om det er is i flasken på det tidspunktet kjøler det ned vannet, og da gir den ikke like god varme i posen igjennom hele natta. Da slipper jeg å "forvarme"/tine flaska med varmt vann.

Neste dag (fredag) vender jeg sørover, med et mål om å komme meg til området ovenfor Rauhelleren. Derfra blir det en fin runde mot Heinseter før tilbakeferd mot bilen på Fagerheim på søndag.

Jeg kommer meg til enden av Halnefjorden, Kvamsbu og har hatt en guffen motvind hele veien som biter i ansiktet. Det kalde føret medfører ikke akkurat god glid, og det føles i det hele ganske tungt å slepe pulk denne dagen. Jeg nedjusterer ambisjonene, for å ikke måtte gå veldig langt tilbake de neste dagene. Jeg går istedenfor opp mot Halnekongen, tar en kjapp lunsj av den nye lunsjporsjonen for vintertur jeg prøver ut før det bærer ned til Sleiposlægret ved Øvre Hein. Der blir det en relativt tidlig leir etter bare 12 km.

Lunsjporsjon ala Macadamianøtter, tørket frukt og spekepølse. 637 kcal på 109g!:

Før leirslagning har temperaturene økt noe og det begynt å blåse opp en del i vestlig retning. Jeg har hatt en liten idé om å prøve ut en "føyketrekant" (nytt ord) foran teltet for å få mindre snøføyke på teltet ved å lede det ut til sidene og over teltet. Jeg prøvde å bygge noe sånt, men det var ikke veldig mye snø å ta av der jeg slo leir, og jeg bommet litt på plasseringen. Denne gjorde nok bare føykingen på ventilasjonsluka verre enn om jeg ikke hadde bygget den. Sparer et reelt forsøk til senere.

Selv om det er veldig surt og kaldt ute er det nå mye mer levelige temperaturer i teltet, i ly fra vinden. Yr melder bare -16.

 

Vinden har roet seg noe lørdag morgenen, og planen for dagen er uklar fra start. Jeg vipper ca. 100 ganger mellom å dra hjem én dag tidligere, eller å gå relativt kort for å telte ikke altfor langt fra Fagerheim for en kort sjarmøretappe til bilen på søndagen. Jeg går uansett i retning nord, men istedenfor å følge vannene samme vei stykket mot Fagerheim går jeg heller opp mot Krækkjanuten. Litt før jeg kommer meg opp dit lander jeg på at jeg går helt til bilen og reiser hjem én dag før planen. Vanligvis gjennomfører jeg alltid, men her kjente jeg meg litt mett og fornøyd med turen. Det skulle jo være en tur med flere, og jeg endte igjen opp alene på tur. Den type tur gjør jeg nok av fra før, så da kunne jeg heller ta en rolig søndag hjemme.

Jeg var heldig med at den vestlige vinden gjorde det lett å gå opp til Krækkjanuten med hardt føre, og heldigvis ikke så hardt og raskt på lesiden ned igjen. Etter nedfarten ble det kort affære siste stykket til Fagerheim.

Støkket flere ryper som koste seg i dokk på Øvre Hein:

Fagerheim i sikte:

 

Det ble totalt 42 km på turen fra onsdag kveld til lørdag. Ikke akkurat noe langdistanse. Fra sommerens langtur der vi jevnlig gikk mellom 30-40 km mange dager er det lett å undervurdere vinterføret når det kommer til skitur med pulk.

Og er det du som eier jakken jeg fant eller vet hvem den er sin, send meg en melding samtidig som du oppgir hva som lå i lommen(e)!

Ruten som ble gått:

 

[+Krankman]

Takk for beskrivende og inspirerende turrapport!