5 topper fra Gramstad - "den lange runden".

[REJOHN]

En flott presang til meg selv.

Det ble bare en tur i Kroatia. Riktig nok en varm tur, og det ble bare varmere ut over uken. Det passet å ligge på stranden. Hjemme igjen fikk jeg problemer med beina, og ble sittende i godstolen en hel dag. Nå meldte YR både lyn, torden og regn i bøtter og spann den søndagen, så det var ikke et stort savn å ikke komme på tur. Bestyrerinnen fant en «tørr» time for en strandtur – uten meg.

For meg og broderen er 27. juni en litt spesiell dag, og dagen da jeg kan si at «neste fødselsdag blir jeg 75», men altså ikke noe å feire dette året. For min egen del, ble det tur i presang fra meg til meg selv. Som vanlig var det ikke lett å velge hvor jeg skulle gå. En tur i heia, var ikke mulig, Bestyrerinnen og resten av familien ville finne det noe underlig om jeg ikke holdt meg hjemme denne ettermiddagen.

Det enkleste ville være å ta en tur til Gramstad. Jeg tenkte i utgangspunktet på å gå den lange runden med 5 topper, men på den turen er det mulig å korte inn flere plasser. Om føttene skapte seg skikkelig, så var det bare å sette kursen mot bilen. Det var andre på Gramstad. En masse ungdom, som antakelig var på «klassetur», og ikke mange biler. Jeg tok veien mot Bjørndalsfjellet, og mot Bjørndalsmyra.

Selv om det hadde kommet en del nedbør, så var myra forholdsvis tørr. Jeg hadde i hvert fall ingen problemer med å komme innover mot Mattisrudlå. Jeg stoppet likevel opp et par plasser, for å se på flekkmarihånd blomster.. De sto ganske tett enkelte plasser, og var et pent syn. Nå er ikke flekkmarihånd noe sjeldent syn. Det er vel den mest vanlige orkideen i Norge, og finnes omtrent over alt oppe i høyden. Bare synet av blomstene var verdt hele turen, og satte meg i godt humør.

Fra enden av myra og videre oppover mot skaret under Mattisrudlå, var det ikke mye sti å se. For meg som har gått her en del ganger, var det mulig å se tråkket, men for andre kan det være vanskelig. Rett under toppen av Mattisrudlå, gikk jeg bort mot «Rindå» og kikket nedover stien. Det var ikke folk på vei opp, men da jeg snudde for å mot Bjørndalsfjellet dukket det opp en jente som hadde vært oppe på selve toppen.

Vi vekslet noen ord, og hold omtrent samme tempo mot Bjørndalsfjellet. Der tok jeg en liten pause, for ikke å halse etter jenta nedover mot veien. Det var ikke vanskelig å fortsette mot Fjogstadnuten. Føttene kjentes grei ut, godt hjulpet av en ibux, og det var ingen grunn for ikke å fortsette. På vei mot Dalsnuten, over den lille heia mellom veien og Revholstjørn, var jeg usikker på om det ville bli 3,4 eller 5 topper. Det ble til at jeg tok bakken opp til Dalsnuten.

I bunn av bakken ned fra toppen, var det heller ingen grunn for ikke å ta med Øvre Eikenuten. Det er jo bare en «omvei» på vel en kilometer. Over markene mot Øvre Eikenuten, vokste det en hvit liten blomst med ganske strek lukt – i mengder. Selv etter en del søk, fant jeg ikke navn på planten. Det dukker nok opp en eller annen gang.

Det ble en flott presang til meg selv denne dagen. Været var bra, selv om det blåste på toppene, føttene skikket seg og jeg var i god form etter noen dager uten å bruke beina. Det var kjekt å være på tur denne dagen.