-
Lignende innhold
-
Av Haavard Haaskjold
Far og sønn på nye eventyr i herlige Finnmark. For et år siden gjennomførte vi en utrolig to ukers vintertur fra Karasjokområdet mot Nordkapp (Skjult lenke - logg inn for å se den). Nå var abstinensene kommet. Vi ville tilbake. Tilbake til den ville naturen og de rause og fantastiske menneskene som bor her lengst nord i landet vårt. Den yngste er 42 år gammel, trebarnsfar, ingeniør og fremdeles sesongkortholder på Ranheim. Eldstemann er en 69 år gammel pensjonert tannlege som ikke lar seg skremme av teltliv og minusgrader. Sammen hadde vi bestemt oss for å gå fra Vardø til Kirkenes. Først vestover fra Vardø over Varangerhalvøya for deretter å dreie sørøstover. Målet var å nå helt frem til russergrensa hvor eldstemann var grensesoldat i 1970. En tur på nesten 300km. Her følger en turrapport som kanskje kan være til nytte for andre som vil gå i det samme området senere. Lenger nede finnes kart over traseen hvor vi har tegnet den inn manuelt etter beste evne fra papirkartene våre. Et oversiktskart og et detaljert kart på pdf format som kan lastes ned. Vi startet å gå søndag 23 februar 2020 fra Vardø og ankom Kirkenes lørdag 7 mars. God lesning!
Bilde 1: Herlig arktisk vinter. Finnmark ❤️
Dag 0 - Vardø
Det blåste godt når Dash-8 maskinen til Widerøe landet i Vardø fredag kveld. Vi skulle etter planen starte å gå fra Vardø dagen etter, men værmeldinga viste vind på over 20 m/s, så da ble det en enkel beslutning om å vente en dag ekstra. Vinden skulle uansett løye til søndagen og vi hadde god tid. Ikke noe poeng i å starte en langtur i kraftig vind når en kan vente til dagen etter. Dermed ble det tid til en fredagspils på den lokale kroa og sightseeing i byen på en vindfull lørdag (det ble visstnok målt kast på 32 m/s denne dagen i Vardø). Spesielt heksemonument på Steilneset gjorde inntrykk. Her beskrives historien til hver enkelt av 91 ofre som ble brent i Vardø på 1600-tallet. "Gjennomgikk vannprøven og fløt som en stokk – Dømt til ild og bål". 91 grufulle historier fra en mørk tid.
Bilde 2: Minnemonumentet ved Steilneset hvor 91 mennesker ble brent på 1600-tallet
Dag 1: Votteskaret (Vardø) – Trollelva (Komagvær)
Vinden hadde løyet som meteorologene lovet og det var gnistrende pulkføre der vi toget avgårde på et platå noen kilometer inn fra Varangerfjorden søndag morgen. Et mektig skue å gå i viddelandskap samtidig som en kan se ned til fjorden lenger nede. Fascinerende. Første dag er jo alltid den dagen hvor det går mest tid med til småjustering av utstyr osv, og denne turen ble intet unntak. Justering av taulengder på pulk-draget, sikring av en karabinkrok mellom pulkene som hadde en tendens til å hoppe av osv osv. Egentlig en grei påminnelse om at det kan jo være greit å ha ok vær, og ikke starte for hardt første dagen av en langtur. Det er så mye lettere å gjøre slike justeringer når det ikke blåser kraftig og en reduserer faren for både å miste noe og forfryse fingre mens en justerer og fikser småting. For øvrig var etappen lettgått, tross noen stopp for tekniske justeringer. Etterhvert som vi nærmet oss Komagvær blir terrenget brattere og vi tok gradvis lenger ned mot scooterløypa og veien de siste kilometerne mot Komagvær. Klokka ble halv fire og vi slo leir ved Trollelva like utenfor Komagvær. Herlig. Vi er gang!
Bilde 3: Varangerhalvøya - Viddelandskap med god utsikt til fjorden. Et mektig skue.
Dag 2: Trollevla (Komagvær) - Sør av Skallelva
Vi krysset Komaelva en liten kilometer ovenfor utløpet. Her gikk den eldste av de to bukkene bruse først over elva og konstaterte at isen var både trygg og fri for troll før den yngste trippet over med pulkene. Det ble mange elvekrysninger i løpet av turen. Stort sett var det greit å finne krysningspunkter, men med to tunge pulker (til sammen 100kg) kan det ofte være krevende å finne områder opp og ned til elvebredden som ikke er altfor bratt å buksere. Her tilbyr ofte scooterløypene fornuftige krysningspunkter. I løpet av dagen kom også etter hvert et nytt ruskevær med nedbør og vind sigende. Vi fulgte scootersporet mot Skallelv, krysset Skallelva og fortsatte videre vestover en times tid før det var tid for å slå leir overfor et hytteområde. Vi fant ly blant tre tapre bjørketrær som stod alene i vinden. Tunnelteltet er rullet som en pølse på toppen av pulken med ferdig-tredde stenger så det tar ikke mange minuttene å få det opp med vindvotter på selv om det blåser litt. Vel inne i teltet startet dagens episode av "Trim for eldre". Her snakker vi ikke om NRK klassikeren som ble sendt siste gang Februar 1988 med morgentrim til pianomusikk, men en pensjonist i et trangt telt som skal kle av seg og finne veien ned i soveposen. Mer effektfull yoga trening for en stiv rygg skal en lete lenger etter. Pensjonisten hevder selv i ettertid at to uker i telt har gjort at han har blitt smidig som en panter.
Bilde 4: Navigering i lett ruskevær
Dag 3: Sør av Skallelva - Nord av Byvannet (118)
Dagen starter jo tidlig i Øst-Finnmark vinterstid. Iallfall om en vil ha med seg det dagslyset som finnes i slutten av Februar. Vardø ligger visstnok lenger øst en Istanbul, men følger samme tidssone som resten av Norge. I praksis betyr dette at tidssonen er to timer "feil" i forhold til sola. Vi tilpasset døgnrytmen etter sola og la oss til å sove ca kl 19.30 og stod opp kl 4. Nå er det slik at eldstemann i reisefølget har påberopt seg noen honnørfordeler som blant annet innebærer fritak for is-skraping og frokostlaging om morgenen. Dermed var det yngstemann som tappert måtte krype ut av posen hver morgen klokka fire, lirke på seg dunjakka og kjempe den daglige kampen med fjerning av is og rim fra innsida av teltet. Akkurat denne timen er vel kanskje ikke noe høydare. Det er faktisk ganske så pyton og ofte kaldt, men må jo gjennomføres. Men, etter dette kan jo dagen bare bli bedre! Litt etter litt stiger humøret når snøsmeltinga er unnagjort, morgenkaffen er servert og primusen varmer innerteltet. Da kommer også den pensjonerte tannlegen krypende ut av posen. Kaldt og fint klarvær og litt nordlys hadde vi for øvrig også hatt i natt. Dagens etappe skulle i stor grad følge scooterløypa mellom Falkor (229) og Ridelva, langs Riddojavri (135) før vi krysset Sjåbuselva og startet den slake klatringa opp mot Byvasshøgda (170). Vi fant en leirplass i dumpa litt nedenfor toppen, noen hundre meter nord av Byvannet (118).
Bilde 5: Herlig arktisk morgenstund over Byvasshøgda nord for Vadsø. Litt sportstape beskytter nesetippen i den kalde vinden.
Dag 4: Nord av Byvannet (118) – Vest av Bikkajavri (146)
Nok en dag med kaldt og fint klarvær. Rundt 20 minusgrader og svak vind gjorde tilværelsen upåklagelig. Etterhvert nærmet vi oss nordenden av Tomasselvdalen. Her kommer en skiløype opp fra Vadsø. Litt senere på våren går det faktisk preparert skiløype hele veien fra Vadsø til Tana (Tana-Varangerløypa). Denne var bare kjørt opp i noen av de mest "bynære" områdene så tidlig på året, men det gir uansett en god rute gjennom landskapet videre vestover selv om vi ofte måtte brøyte spor selv. Det er ganske så kronglete her nede i lavlandet med mye elver, bekker og bjørkeskog, spesielt området rundt Jakobselva, og det var gull verdt å følge traseen til Tana-Varangerløypa gjennom her. Vi hadde bestemt oss for å følge denne traseen fra Tomasselvdalen mot Varangerbotn nettopp fordi vi ønsket å oppleve dette landskapet mellom fjellet og fjorden samt for å treffe litt lokale folk og gå traseen til det som mange hevder er Norges vakreste skiløype. Vi prøvde for øvrig et nytt pulk-oppsett i år. På tidligere turer har vi dradd hver vår pulk, men i år koblet vi pulkene sammen i et tog. Yngstemann drar begge pulkene i et stivt hoveddrag mens eldstemann er koblet med tau foran i et hjelpedrag. Hele lengden av dette toget var ca 10-12 meter og fungerte helt stråledende for oss på denne turen. Til sammen var vekten av pulkene 100kg, og spesielt i småkupert landskap (som det var mye av) var det veldig effektfullt ettersom ofte førstemann kommer over "bakketoppen" før siste pulk hadde startet ordentlig på bunnen av bakken. Tauet mellom oss to var koblet med en karabinkrok som var kjapp å koble av og på. En annen fordel med å ha en person i taudrag er jo at han slipper å ta av og på selen hver gang det er behov for å gå bak for å justere pulken, rette opp velt osv. Senior gjorde en god jobb som trekkhund i front og yngstemann stod mang en gang rolig bak og slappet av og fablet med tanken om å selge pensjonisten som trekkhund til et av hundespannene i Finnmarksløpet!
Bilde 6: Pulktoget. To pulker koblet sammen. Fungerte ypperlig. Ivrig trekkhund i front.
Dag 5: Vest av Bikkajavri (146) - ILAR gammen ved Bergebyelva.
I dag skulle vi endelig få overnatte i en ekte gamme med ildsted. ILAR gammen ligger like ved Bergebyelva og er bygget i tradisjonell samisk byggeskikk. Yngstemann hadde lenge sett seg ut denne gammen når vi planla turen. Vi gikk hardt denne dagen for å rekke frem til gammen og vi måtte brøyte mye vei gjennom løssnøen som hadde falt i løpet av natten. Vel fremme ved gammen etter å ha krysset Bergebyelva om ettermiddagen viste termometeret 28 minusgrader. Pensjonisten var litt skeptisk til dette gammeopplegget. Han påpekte visse utfordringer med å få god varme i den romslige gammen med hull i taket, noe som ble umiddelbart avfeid av en selvsikker ungdom på 42 med klokketro på egne bålferdigheter. To timer senere: Ungdommen kaver i snøen utenfor gammen med hodelykten for å sette opp teltet i mørket. Vi har kapitulert, og vi er kalde og nedsotet av røyk. Snøen vi har smeltet til drikkevann smaker røykt whisky. Her må vi rett og slett bare innse at vi har mye å lære om kunsten å lage ildsted på riktig måte i en gamme. Når bålet var forsvarlig slukket og gammen ryddet flyttet vi inn i teltet. Ganske så flaue, og glad for at ingen andre var flue på veggen og så våre amatørmessige forsøk på å mestre ildkunsten, kryper vi inn teltet og fyrer opp MSR brenneren. Få minutter senere stiger både stemningen og temperaturen i innerteltet. Livet er herlig med telt og primus!
Dag 6: ILAR gammen ved Bergebyelva.- Nyborgmoen
Kaldt i natt, men ikke i soveposen. Utrolig hvor godt en sover i disse posene selv om termometret kryper under minus tretti. Under fjorårets vintertur fra Karasjok mot Nordkapp hadde vi en lengre periode under trettifem minusgrader, men heller ikke da var det kaldt i posen. Vi bruker alltid reinsdyrskinn i bunn og to bamseunderlag oppå. Det har funket bra i mange år, men veier jo litt da. Spesielt reinsdyrskinnet er ikke veldig lett, men deilig å ligge på. En annen ting er jo at det rauter mye og jeg skal være den første til å innrømme at det kan være litt irriterende å til stadighet plukke reinsdyrhår fra morgenkaffen. Kanskje vi skal ønske oss sånne moderne lettvekt underlag til jul og la reinsdyrskinnene ligge hjemme neste år? Tror det kan være på tide å modernisere utstyret vårt litt akkurat her. Uansett, på langturer tidlig på vinteren sverger vi forøvrig til opplegget som Ousland bruker med dampsperrepose i plast innerst i posen. Dermed sikrer en at ikke fuktigheten fra kroppen går inn i dunet i posen. Dunet er derfor alltid tørt og soveposen mister ikke effekten sin. Det er lite mulighet å tørke soveposen på vinterturer så tidlig på året når sola står lavt, så da er det greit å holde posen tørr og ikke la fuktigheten krype inn. Uansett. Hver morgen tas dampsperreposen ut og vrenges og tørkes kjapt. Akkurat denne morgenrutinen er ikke noe for fisefine neser fordi dette stinker! Akkumulert kroppsvette fra to godt voksne menn samlet opp i en plastpose setter en spiss på frokosten som ellers består av havregrynsgrøt, og nytt av året, en dæsj peanøttsmør. Bon appetitt! Dagens etappe går videre vestover i løssnø langs traseen til Tana-Varangerløypa. Etterhvert dukker det opp en scooterfører som er i gang med å kjøre skiløype videre vestover. Vi har en særdeles hyggelig prat og han lover å kjøre opp et luksusspor til oss de siste kilometerne som gjenstår mot Nyborgmoen. Helt nydelig! Her går for øvrig løypa opp over Gorgnetakvarrri / Alda (171), et helt utrolig utsiktspunkt. Blå himmel og Varangerfjorden ligger speilblank nedenfor oss. Over fjorden ser vi fjellene mot sør som vi skal gjennom for å komme inn til viddeområdene mot finskegrensa. Vi grugleder oss. Fjellene ser massive ut fra avstand og vi ser med en blanding av respekt og ydmykhet på hva som venter på neste del av turen. Uansett, vi forlater utsiktspunktet og tar fatt på de siste timene ned mot Nyborgmoen hvor vi slår leir for natten 3km utenfor Varangerbotn. I morgen er det hviledag i Varangerbotn!
Bilde 7: Utsikt over Varangerfjorden fra Alda noen kilometer fra Varangerbotn. Fjellpartiene vi skal gjennom på neste etappe er godt synlige i bakgrunnen.
Dag 7: Nyborgmoen – Varangerbotn (hviledag)
Hviledag! Vi sover lenge i teltet denne morgenen. Det er lørdag, og ikke vits i å ankomme Varangerbotn for tidlig. Akkurat i det vi pakker ned leiren i nitiden kommer to kjente skiløpere traskende med hver sin pulk. To hyggelige kvinner som vi tidligere traff i Vardø og som også skulle gå over Varangerhalvøya. De hadde kommet ned fra fjellet og takket for gode pulkspor i løssnøen. Vel nede i Varangerbotn spiste vi lunch sammen og delte turerfaringer før de satte kursen mot flyplassen. Utrolig artig og motiverende å høre om hvilke turer de hadde gjennomført, blant annet Nordvestpassasjen og Grønland. Her var det mange gode tips å få. Hver gang jeg ferdes ute på vinterfjellet i Norge med pulk treffer jeg som oftest en og annen annen likesinnet på vidda i løpet av de ukene jeg er ute. Alltid like artig, og veldig lærerikt. Pizzarestauranten i Varangerbotn tilbyr også overnatting (eight seasons hotel) og eldstemann i følget var blitt lovet "hviledag med seng" i Varangerbotn når vi planla denne turen. Topp service, og et strålende sted å overnatte. Resten av dagen gikk dermed med til å gasse oss med pizza, hente parafin fra bensinstasjonen og hente pakken med proviant som vi hadde sendt i forkant med posten. En fornuftig hviledag, men samtidig var vi også utålmodige med å komme i gang med neste etappe videre, sørover mot Finland og deretter øst mot Russland og Kirkenes.
Dag 8: Varangerbotn – Sørenden av Aidneluoppal (vann 160)
Etter en nydelig frokost var vi klar til å gå kl 07.00 med pulker som var blitt 20kg tyngre etter å ha etterfyllt proviant og parafin. Kursen videre fra Varangerbotn skulle ta oss sørover mot Karlebotn og deretter videre innover fjellet mot Dierggejavri og Gallokvidda. Her går trassen til Finnmarksløpet som skulle starte en uke etter oss. De neste dagene ville vi i stor grad benytte av oss av denne traseen som vi hadde tegnet inn på kartet. Gleden var stor når vi oppdaget at mye av merkinga i terrenget med stikker også allerede var klargjort for årets løp. Dermed ble navigeringa ekstra lett gjennom disse fjellpassene oppover mot Dierggejavri. Akkurat dette landskapet var helt spesielt. Traseen snirklet seg oppover gjennom pass, rundt koller og knauser gjennom et fjellparti som så massivt ut fra utsiktspunktet på Aida på nordsiden av fjorden for to dager siden. Vi snakket om hvordan dette landskapet minnet om scenene fra filmen "Veiviseren" og var skjønt enige om at denne filmen skal vi se på nytt når vi kommer hjem. I disse traktene har det også ferdet folk i mange hundreår. Folk fra Nord-Finland fulgte traseen i dette området for å komme til Varangerfjorden og Karlebotn. På sommerstid er det merket en turløype i området som følger denne tradisjonelle Enarestien.
Bilde 8: På vei innover mot Dierrgejavri. Følger sporet til Finnmarksløpet
Dag 9: Sør-enden av Aidneluoppal (vann 160) – Vest av Krokvatn (vann 241)
Nok en dag med klarvær og tjue minusgrader. Litt vind, men ikke veldig plagsomt. Vi trasket videre sørover og gikk over det fire kilometer lange vannet Dierggejavri. Deretter dreiet vi opp i lia og fulgte sørvestsiden av vassdraget Njoaskejohka (vann 222-226-257-244-260) opp gjennom dalen frem til Aslllatnjoaskejavri (268) og så vidt innpå nordenden av Mohkkejavri (272) før vi dreide øst og gikk nord for kolle 296 og videre mot Holmvatnet (265). Landskapet hadde åpnet seg mye mer opp og vi var nå langt inn på vidda, 10km fra grensa til Finland. Et skikkelig paradis. Utover dagen forsvant klarværet og det begynte å blåse. Vi hadde ingen mobildekning på strekket Varangerbotn-Kirkenes, men stort sett fikk vi inn radiosignal og lyttet til værmeldingen innimellom. Det var visstnok stiv kuling på kysten, men her lenger inn på vidda tok vinden mindre. Mens vi lå i teltet kunne vi høre fra radioen at det var mye stengte veier og kolonnekjøring på veiene i øst-Finnmark. Et høydepunkt hver dag er jo disse timene med teltkos. Vi har med oss rikelig med parafin og unner oss mye tid til kosefyring i feltet. Praten går løst, mens vi hører på radio, tørker klær, spiser og gjennomfører diverse justeringer på utstyr, ser på kart og generelt sett nyter livet. Akkurat dette med å ha alt en trenger med seg i en pulk synes jeg er noe av det beste med denne typen turer. Ingen stress for å "måtte" rekke frem til en hytte. Gå til kl 16, slå opp teltet. Enkelt og greit. Blir været dårlig er det å slå opp teltet i tide hvor en har det trygt å godt. Jokke synger jo i sangen Her kommer vinteren at "har du et kjøleskap har du en TV, så har du alt du trenger for å leve". Med telt, sovepose, brensel og proviant" har vi alt vi trenger for å leve her oppe på Gallokvidda. Et herlig liv.
Bilde 9: Trygt og godt i teltet.
Dag 10: Vest av Krokvatn (vann 241) - Vann (219) vest av Reinbogfjellet
Tilløp til dramatikk denne morgenen. Vi har på denne turen vært mye mer nøye en tidligere å sikre at vi drikker nok vann. Blant annet ved å drikke godt med vann før leggetid. Konsekvensen av dette fokuset på vanninntak er at vi har følt oss mye piggere under årets langtur sammenlignet med tidligere, og har mer trøkk i kroppen til lange harde marsjer. Men… det som går inn skal jo også som kjent ut. I år som i fjor og som alle år tidligere har Nalgene flaska vært med i soveposen. Null problem. Men, denne har kapasitet på 1 liter. Panikken begynte å bre seg i soveposen når jeg begynte å skjønne at denne gangen blir det fult… Krampe på baksiden av låret når en passerte 0.9 liter gjorde heller ikke totalsituasjonen bedre. En konsekvensanalyse av "overfilling" inne i denne dampsperreposen som vi ligger i begynte å ta form i hjernen. Hva er best? La det fryse, deretter vrenge plastposen og skrape (gul) is….? Hva med de tovede ullsokkene? Heldigivis. Faren over signalet ble etterhvert blåst og en 0,99 liter full flaske ble møysommelig lirket ut av posen og ut i vinternatten. Ny dag, nye muligheter. I følge en isfisker på scooter vi traff skulle det bare nå bare være å "stake strake veien nedover til Neiden, så er dere der på noen timer. To dager senere var vi i Neiden… Det er lenge siden vi har lært å lytte til veianvisninger fra scooterfolket med en viss skepsis. Blant annet er det to "fjell" som skal forseres før vi når Neiden, men som er lett å "glemme" for en på scooter. Vi pulk-folket har jo derimot kronisk høydemeter-syke og betrakter hver eneste 20m kvote på kartet nærmest som blodslit. Angående fremdrift så hadde vi en gjennomsnittlig hastighet på 2,3 km/t denne turen hvis en tar den totale distansen vi gikk hele turen og deler det på antall timer vi var i forflytning i løpet av to uker (timene inkluderer pauser og stopp). Scooterfolket forflytter seg jo fort over 30km/t så ikke rart at vi har litt ulik oppfatning av distanser og tid! Det blåste etterhvert opp til litt ruskevær i løpet av dagen, med tette snøbyger og litt vind. Vi har med en sånn enkel vindsekk som er helt genial i denne typen vær når vi raster. Så mye hyggeligere å sitte på pulken i dunjakke inne i vindsekk å spise når det snør og blåser utenfor. Dagens etappe fortsatte forøvrig over Gallotjavri (217) og videre over Gallotvadda (308) før vi dreide nord ned på Buskojavri (213). Her dreier merkinga til Finnmarksløpet etter hvert gradvis sørøstover igjen over fjell (308) og et flott nedrenn til vann (180) vest for Trangdalsvatn (182). I bakken nedover traff vi forresten to karer som skulle gå Kirkenes-Alta. 20minutter lenger ned i bakken traff vi enda en kar som også skulle gå Kirkenes-Alta. Et artig sammentreff.
Bilde 10: Kveldsstund en mil nord for Neiden.
Dag 11: Vann (219) vest av Reinbogfjellet – Veiskillevannet (83)
Nok en trivelig natt i teltet før vi fortsatte i retning av Neiden Fjellstue. Vi kom i prat med en trivelig reineier som var å lette etter fire forsvunne dyr. Noen timer senere kom han tilbake med fire dyr løpende foran scooteren. Den som leter finner. Generelt sett var det veldig greit å følge traseen til Finnmarksløpet, men vi var litt overasket over hvor bratte noen av kneikene var innimellom. Det må være bra trekkraft i disse hundespannene. Myten blant mange av oss søringer om at Finnmark er flatt vet alle som har vært her at ikke alltid stemmer. Både under fjorårets tur lenger vest i Finnmark og under årets tur har vi opplevd mye mer kupert terreng enn f.eks på Hardangervidda hvor vi har ferdes mye opp gjennom årene. I tillegg er det jo mange vannveier med tilsluttende bekker og elver, som skjærer gjennom landskapet og gir plunder og heft når en ferdes med tunge pulker. Noen av kneikene vi forserte var ordentlige slitebakker, men med jevnt drag og lavt tempo fikk vi nå med oss pulkene. Men fremover går det. Alltid fremover. I dag passerte vi Neiden Fjellstue og fikk servert kjøttkaker til lunch og fylte opp termosene med hver vår flaske cola før vi dro videre. Skikkelig luksus. I tillegg traff vi to trivelige karer fra forsvaret som ga oss et nyttig tips om en lur trase videre mot Munkefjord. Her kunne vi gå helt inn til veiskillevannet (83) i stedet for å følge scooterløypa som tar av ved nordenden av vegvannet (100) mot Munkefjord. Fra Veiskillevannet kunne vi dra rett øst gjennom lett skog og deretter myrterreng for å finne igjen scooterløypa. Det viste seg å være et bra tips og noen kilometer spart. Denne dagen traff vi også den største flokken av reinsdyr på turen. Vi hadde møtt flere mindre flokker på et par-tre dyr, men denne flokken var betydelig større, men snudde så snart den så oss på hundremeters avstand over vannet. Dyra er ikke vant til skiløpere har vi fått høre.
Bilde 11: Lunch på Neiden fjellstue. Unner oss litt luksus med cola på termosen til ferden videre.
Dag 12: Veiskillevannet (83) – Tvillingvatnet (191)
Korsdalen vinteren 1970. Pensjonisten hevder det var her han utrykte "jeg skal aldri noen sinne i mitt liv klage på at det blir for varmt". Den gangen var det 42 minusgrader, og ti soldater lå hutrende sammenkrøpet i et knappetelt tom for parafin og uten soveposer (!). Det var i den kalde krigens dager, og de hadde snørekjørt hele natten fra Høybuktmoen etter at alarmen hadde gått . Med kun enkel stridsopppakning var de gått i stilling i Korsdalen. To av soldatene i troppen ble dimittert p.g.a alvorlige frostskader fra denne natten. Nå, 50 år senere var den tidligere grensesoldaten tilbake i den samme dalen. Dagens temperatur var riktignok vesentlig høyere, men det var sur vind, snø og 200 bratte høydemeter som skulle klatres opp fra Munkefjord. Derfor ble heller ikke i Korsdalen noen stor positiv opplevelse for grensesoldaten femti år senere. Bratt, dyp snø, surt og guffent. Det ble nok en lunch i vindsekken denne dagen. Lunchen spises forresten som en "hest" ut av en ferdiglaget pose med vindvottene på. I posen finnes mårpølse, tørket frukt, paprika chips og favoritten – store mengder melkerull. Her fikk vi etter hvert en strålende teknikk til å fiske frem godbitene fra posen med tunga. Først forsvant melkerullen, deretter frukten før det til slutt var en blanding av chips og mårpølse i bunnen. Dagsrasjonene (F: Hagregrøt, L: Lunchpose, M: Real turmat) våre bestod totalt av ca 3500 kalorier per person, men det var likevel langt mindre enn hva vi bruker. I løpet av fjorten dager mistet yngstemann 5kg. Det tilsier et daglig kalori-underskudd på mer enn 2000 kalorier per dag, noe som er for mye. En påminnelse om hvor krevende det er å få i seg nok næring på lange vinterturer med tung pulk. Etter hvert som vi kommer lenger innover fjellet traff vi forøvrig igjen traseen til Finnmarksløpet ved vann (184) øst av Njallajavri. Vi hadde skilt lag med traseen etter Neiden Fjellstue siden den tar en litt lenger runde sør innover fjellet før den svinger nordøstover igjen mot Sandnesdalen og Kirkenes.
Bilde 12: Tid til litt kontorarbeid i teltet. Dagbok skal skrives og kart studeres.
Dag 13: Tvillingvatnet (191) – Valpvatnet (71) ved russergrensa.
I dag startet vi ekstra tidlig. Vi hadde et håp om å rekke helt frem til grensa hvis vi var heldig. Vekkerklokka var satt på 03.00 og vi satt i gang så snart det ble lyst. Strålende solskinn, 15 minusgrader og vindstille. Først noen kilometer videre litt opp og ned i det småkuperte fjellpartiet før et nydelig renn på silkeføre ned til Sandnesdalen som vi skulle følge den neste mila mot Bjørnevatn utenfor Kirkenes. Her ble det plutselig litt mobildekning også. Russisk mobiloperatør med påfølgende SMS og "Velkommen til Russland: 12kr/min tale og 6.25 kr per MB data" Her var det bare å skru av dataroaming i en fei! Sandnesdalen opplevdes som litt traust, mest p.g.a dårlig føre og mye opp og ned. Vi mistenker at mang en barnefamilie på søndagsskitur har kjempet seg innover denne dalen opp gjennom årene med kvikk-lunch bensinstasjon på hver bakketopp. Vi hadde ikke kvikk-lunch, men med melkerull i lunch posen snirklet vi oss sakte, men sikkert nedover dalen, mens yngstemann på 42 jevnlig spurte – er vi fremme snart? Til slutt kunne vi krysse den frosne Langfjorden ved Sandnes. Deretter var det å klatre oppover på andre siden, gjennom Gresselvdalen og inn på Sandnesvatnet (48). Her klatret vi opp det så må være turens bratteste kneik opp til en haug - Holterfjellet (109). Hvordan hundespannene kommer opp denne bratte (og smale) bakken er vanskelig å fatte. Det var så bratt at vi måtte av med skia begge to og plante 75mm skiskoa langt inn i snøen for å få feste til å dra pulkene sakte men sikkert oppover. Hal-i-og-dra! Over haugen var det tid for "Ski-for-tog". Nå er det jo ikke særlig smart å gå på ski et togspor, men dette sporet fra Bjørnevatn gruver er ikke lenger i bruk. Da var det bare å sette pulktoget på skinnegangen. Ekspresstoget Gordon i front, det lille lokomotivet Thomas bak og vognene Annie og Clarabel på slep mens vi fulgte toglinja noen hundre meter og gjennom en kort tunnel. Hvordan det hadde snødd her inne spekulerte vi mye på. Men, vi kan vel trolig takke en dugnadsgjeng med snø-skuffe for å klargjøre sporet til Finnmarksløpet. Etterhvert forlot vi jernbanen og dreide østover de siste få kilometerne inn mot grensa før vi slo leir noen få hundre meter fra grensa på et vann som lå like ved forsvarets patruljespor.
Bilde 13: Ski-for-tog. Ekspresstoget Gordon leder an i sporet.
Dag 14: Valpvatnet (71) ved russergrensa – Scandic Kirkenes
Tidlig oppe pakket vi ned pulkene og gjorde oss klar til et fremstøt helt opp til grensa. De siste få hundre meterne inn mot Nordre Grensetjern (82) er kupert så vi lot pulkene stå igjen ved vannet mens vi fant en grei passasje helt opp til grensegjerdet. Dette var faktisk den eneste gangen på hele turen at vi tok frem GPS'en! Vi har med GPS som en ekstra sikkerhet, men liker best å navigere med kart og kompass begge to. Men akkurat her i skogen ved grensa var GPS'en kjekk å ha siste biten for å finne enkleste vei mellom knausene. Senior kjente seg for øvrig raskt igjen i terrenget. Han hadde jo tross alt patruljert akkurat dette stykket av grensa for femti år siden til fots. Det var tiden før grensekompaniet tok i bruk scooter. Glade og ikke minst stolte stod vi ved grensegjerdet og speidet innover mot Russland. Vi hadde klart det! Noen timer senere sjekket vi inn på Scandic Kirkenes. Vi gikk på ski til døra etter å labbet noen kilometer tilbake i gårsdagens spor til vi kunne koble oss på den lokale skiløypa de siste fem kilometerne ned til Kirkenes sentrum. En hyggelig Shell ansatt hjalp oss med å få returnert ubrukt parafin og etter en tur innom posten for å sende primusene hjem og litt nedpakking av utstyr var det tid for å feire oss selv med en etterlengtet dusj med påfølgende middag med biff og rødvin som et alternativ til chili-con-carne og storfegryte.
Nok et vintereventyr i herlige Finnmark var over. Fantastisk natur og enda viktigere, fantastiske Finnmarkinger, Takk Finnmark! Vi kommer nok tilbake enda en gang ❤️
Bilde 14: Stolt og glade og fremme med grensegjerdet mot Russland.
Bilde 15: En sprek pensjonist patruljerer grensen han voktet for femti år siden.
Bilde 16: Oversiktskart over ruten vår. Se vedlagt egen .pdf fil for detljkart av ruten (overført manuelt fra papirkart - ikke nøyaktig gps track)
detaljkart.pdf
-
Av Yngrav
Hei! Skal på tur til Finnmark, anarjohka i slutten av juli! Og lurer derfor på hvilke fluer og sluker måååååå jeg ha med!?.
-
Av elisati
Jeg er på jakt etter en god allround fjell og markaski uten stålkant. Har noen erfaring med en eller begge disse modellene fra Åsnes? Jeg har vanlige langrennski i tilegg, så det er ikke viktig at skien skal fungere bra i løype. Jeg er ca 168 høy med en vekt på rundt 60kg. Jeg kommer nok enkelte ganger til å gå med litt tyngde på sekken, men ikke pulk.
-
Av Nils-Marius Benjaminsen
Hei! Er det noen som kan si noe eller vet noe om vannstanden i øvre del av Stabburselva nå for tiden? Har planlagt å padle elva med packraft fra Bojobæski til Suohpášluoppal. Hva må jeg se opp for, og hvor er de værste strykene, er det lange strekninger der jeg må gå f.eks?
-
Av Jens
Hei!
Vi er et turfølge som drar til Seiland 1.august for en ukes tur. Foreløpig har vi en grovplan, men ønsker innspill fra folk med erfaring derfra; og eventuelt forslag til en helt ny tur om vårt valg er dårlig.
Planen er å ta rutebåt fra Alta til Altnes, og prøve å gå inn på fjellet nord for altnes, sånn at vi havner ved søndre eller nordre Steinvann. Vel opp rusler vi rundt og prøver fiskelykken i alle småvann der mens vi beveger oss mot østsiden av breen. Retur er å gå øst mot den nord-sydgående dalen ved Gressnesfjellet, følge den nordover langs vannene til Storvannet for å komme ned til Hønseby. Der skal vi ligge en natt og leie en båt for å fiske litt større fisk på fjorden.
I turfølge er det ett par dårlige knær og 3 fiskegale mannfolk. 4 av 5 er hardføre mannfolk. Derfor lurer jeg på:
For minst mulig juling opp på fjellet og ned i dalen, er rutevalget OK?
Er det såpass kupert at mannen med knærne bør holde seg på sofaen?
Er det såpass mye vannføring at man må forvente et par vriene kryssninger?
Er det egentlig fisk å få?
Er det stort sett grunne fluefiskevann, eller kan man slukfiske?
Et det øl til salgs på Hønseby?
Noen erfaringer med båtleie i Hønseby?
Vel, mange spørsmål, men får jo bare håpe på svar fra noen med peiling.
Vennlig hilsen
Jens
-
-
Hvem er aktive 0 medlemmer
Ingen innloggede medlemmer aktive
