Veotinder og Styggehøbretinder 18.08

[morten]

Etter en rolig helg med huslige og dels sosiale sysler pakket jeg sekken og for aleine til fjells atter en gang. Jeg somlet en del og var ikke inne i Veodalen før klokka elleve. Med to sekker gikk det tregt innover sykkelveien mot Glitterheim. Den ene sekken balanserte jeg på styre mens den andre hang tungt på ryggen. Jeg pakket om og la igjen den ene sekken. Vinteren hadde vært på en kort visitt og Glittertind var kritthvit i sydflanken fra ca. 2000 meter.

Jeg fulgte stien mot Memurub / Gjendebu før jeg fortsatte over en steinete rygg jeg ikke husker navnet på. Med fjelljoggesko ble det en utfordring å ikke tråkke over i alle den løse morenemassen. Jeg tok det bevisst med ro, men likevel gikk det fryktelig tungt. Håper at jeg ikke hadde dagen og at jeg ikke er i fullt så dårlig form, selv om mistanken er der.

På Nordre Styggehøbreatind stod jeg etter snaut 4 timer inkl. pauser. Været var sånn passe. Skydekke, kald vind, men stort sett fri sikt, og ett og annet solgløtt.

Neste topp var Store Veotind. Passasjen mot Nordre Styggehøbreatind var isdekt, men kort. Snart er det brefri passasje inn hit hvis det fortsetter slik. Greit opp til Store. Veien videre var jeg usikker på. Det så mulig ut rett opp på Søre Veotind, men jeg var alene, det var nysnø og jeg ville ikke risikere å måtte snu. Så jeg tok sjansen på en brekrysning. Med stavene foran meg pirket jeg i snøen for å sjekke om det var fast. 4-5 små sprekker skrittet jeg over før jeg kom til et sted hvor bregleppa var akseptabel, et stykke til høyre for Styggehøbreaskardet.

Til topps på Søre Veotind var det greit, og likeså opp til Sørvestre Styggehøbreatind. Jeg var sent ut og var ikke bevisst at 3 Blåbrehøtinder var like i nærheten så jeg gikk videre uten å få med meg dem...
Det var smalt men greit ut til toppen, men veien videre mot Sørøstre Styggehøbreatind var ikke noe for meg i dag..

Veien ned gikk jeg først som opp så jeg slapp å pigge så mye i snøen. Nede på breflata var det etterhvert slik at det som var av sprekker var synlige, men det var etterhvert mange av dem, og jeg fikk meg en skikkelig bretur med skritting over mang en 10-12 meter dyp sprekk..

Jeg fulgte hele brefallet ned, og så bratt ned steinura til Veodalen og tilbake hvor jeg plukket opp sekken og sykkelen i halvmørke. Innen jeg fant en teltplass var det skikkelig mørkt.

En fin tur, men ikke et menneske å se hele dagen, ikke et spor ingen ting, ikke i noen retninger.... Som på de fleste toppturene mine i sommer.. Hvor er alle toppsamlere? Eller er det ikke så mange av oss? Galdhøpiggen, Glittertind, Kyrkja og Hurrungane, er det der alle samler seg, ja og kanskje på Store Knutsholstind og Torfinnstindane da, ja og ikke minst Falketind, en skikkelg magnet... Men Veotinder og Styggehøbretinder det er kanskje ikke så populært?

Det var flott topper i et villt og topprikt landskap. Breer på retur var kanskje det inntrykket som satt sterkest igjen etter turen...

 

[Gjest Anonymous]

Det hørtes herlig ut, Morten, og jeg tror ikke du skal bekymre deg så mye for formen din

Men disse brepasseringene hadde jeg aldri tatt sjansen på. Les Emanuel Mohns beskrivelse av "En nedfart i Galdhøtindisen" fra DNTs årbok 1877, evt. Johnsens bok om Jotunheimens stortopper. Det er ikke digg å ramle ned i en bresprekk. Og hva skjer da når man i tillegg er alene.

Ikke mitt formål å begrense andres frihet, men er du ikke redd for at noe skal gå galt? Føler du at det er verd å ta slike sjanser? Eller er det så enkelt som at litt erfaring med breene gjør at man kan gå trygt over alene?

Jeg spør av nysgjerrighet, og ikke utifra et ønske om å moralisere. Men når det gjelder breer har jeg alltid vært veldig konsekvent. Jeg tar ikke sjansen alene.

For øvrig kommer jeg i løpet av ett år eller tre til å besøke dette området. Må bare samle ferdig rundt Visdalen og Leirdalen først

[morten]

Jo jeg tenkte tankene da den snødekte delen ble passert. Ramler jeg ned i en sprekk her, bare en aldri så liten en som jeg ikke kommer opp av - ja da kan jeg avskrive meg selv siden jeg ikke var ventet noe sted før neste kveld.

Men TOM, man skal ikke falle i en bresprekk når man ikke er sikret. Mange turer på bre i forskjellige områder har gjort meg tryggere på bre, kanskje dumdristig. Men TOM når du litt overivrig, på vei NED fra en topp forserer steinura, vet du alltid at den steinen du trår på ikke vipper en litt annen vei enn du forutser? Hva hvis du snubler forover og slår hodet i en stein? Når du går ned denne bratte steinura gjelder det samme: IKKE SNUBL! DU ER ALENE! Du kan aldri helt forutse dette med steiner hvordan de vipper / ligger / etc. Men likevel mange års ferdsel i fjellet har lært deg å "lese" steinene. Som regel tråkker du riktig? Som regel unngår du de værste djevlene som står klare til å vippe over foten din og klemme deg fast i et morderisk klemtak. Likevel det sjer flere ulykker tør jeg påstå i steinur enn på bre. 1 eller 2 av årets dødsulykker i Jotunheimen var i slikt terreng. I tillegg til de tallrike skrubbsår, overtråkk ulykkene (Julia tråkket over i steinur for ei drøy uke siden). Du vil sikkert innvende at det er mange mange fler som går i steinur og har med det naturligvis rett, men likevel: I tidligere tider ferdes lokalbefolkningen usikret over Jostedalsbreen i åresvis. Det kan godt være at det hendte en ulykke, men det gikk bra, uten kunnskap i glasiologi hadde folkene lært seg å lese breene. På samme måte som du har lært deg å lese steinur, uten noen doktorgrad i "steinurstabilitet".. Jeg vil ikke sammenligne med ferdafolk på Jostedalsbreen på noen som helst måte, men jeg føler meg forferdelig trygg på de breen jeg våger meg ut på. Likevel klarer denne nagende usikkerheten å skape en litt ekkel usikkerhetsfølelse.... Jeg anbefaler ingen å gjøre som meg av den grunn og jeg burde kanskje bli flinkere til å lage en "warning tag" i forhold til slike beskrivelser. Jeg mener likevel at det må være fullt lov å fortelle om turer som også inneholder slike passasjer uten å mistenkes for annet enn å ville formidle, og ikke ville skryte eller noe slikt.

Det er naturligvis slik at ting som etterhvert blir fortrolig for en selv også lett blir beskrevet som den naturligste ting, og jeg ser farene. For eksempel har jeg lagt merke til at Kim er på forumet som etterhvert har laget mange interessante turreferat og på ingen måte lider av høydeskrekk, beskriver en del punkt som den enkleste ting, punkt hvor jeg selv har svettet meg forbi... Å lage nøkterne beskrivelser er vanskelig, spesielt så lenge ens egen oppfattelse endrer seg med tiden.. Beskrivelsen blir uansett nesten umulig å få nøktern så lenge det er så stor forskjell i forutsetningene hos mottakerne...

Huff dette ble langt... Men i alle fall jeg vil ikke slutte å berette om eventuelle brepassasjer, men jeg ser poenget ditt at slike beretninger kanskje burde komme sammen med en liten disclaimer / advarsel likevel... Det er utrolig hvor naivt rett på ordet man kan bli tatt noen ganger...

[Nils]

Nei, slutt for all del ikke å fortelle om turene dine Morten! Det er interessant lesning.

Jeg har selv gått en del turer der jeg har gått kortere deler på bre uten sikring. Noen ganger på toppen av breene hvor de har vært paddeflate, eller så vidt innom kanten av breen på vei ned da det har lettet nedfarten betraktelig. Jeg har selvsagt vurdert breen nøye på forhånd for å se etter sprekkfare. Og mange av de korte brekryssningene jeg har foretatt mener jeg også ikke har vært forbundet med større fare enn det å gå ned bratte steinrøyser eller balansering på utsatte egger. Går man alene i fjellet, noe jeg har gjort noen ganger også, ligger du litt tynt an hvis du faller stygt i en steinrøys og brekker beinet en sen septemberkveld. Alt som er tegnet inn som bre på kartet behøver ikke å være farlig å bevege seg på uansett. Men veldig ofte bør man selvsagt sikre, det er jeg helt enig i.

Så jeg har gått lignende turer som deg Morten, og er veldig enig i det du skriver.

Nils

[Tom]

Jeg må nesten kommentere dette litt:

Men TOM når du litt overivrig, på vei NED fra en topp forserer steinura, vet du alltid at den steinen du trår på ikke vipper en litt annen vei enn du forutser? Hva hvis du snubler forover og slår hodet i en stein?

Jeg forteller alltid meg selv når jeg begynner en tur: "Du kommer til å trå feil flere ganger på denne turen, Tom. Det skjer på hver eneste tur. Vær forsiktig og kryss fingrene for at det ikke får konsekvenser". Jeg har snublet mange ganger, men har alltid klart å ta meg inn. De eneste skadene jeg har fått er overbelastningsskader.

I tidligere tider ferdes lokalbefolkningen usikret over Jostedalsbreen i åresvis.

Dette er korrekt, du har et poeng. Det samme gjaldt forøvrig i Jotunheimen der man ofte tok buskapen over Heillstugubreen og Memurubreen på vei til Gjende. Jeg har stusset endel ved dette. Jeg tror de veide nytteverdien opp mot risikoen og deretter tok sjansen. Dessuten hadde man kanskje et annet syn på risiko før. På våre turer kommer vi til de samme valg: Skal jeg velge å gå ned den hammeren. Det er tre meter som skiller meg fra en lang og ubehagelig omvei, skal jeg ta sjansen? Fristelsen til å ta sjanser kan bli vel stor og føre til at man tar en tvilsom avgjørelse. For å komme med en av mine sedvanlige sammenligninger: Hvis du står på Svinesund med 10 kilo heroin i hånden og vet at du får en million kroner hvis du får pakken over broa og forbi tollerne (moral er utelatt her), vil du gjøre det? Også dette blir en risikovurdering der gevinsten kan friste en til å gjøre ting man kan angre bittert i ettertid.

Jeg innrømmer at jeg lider av "fremmedfrykt" i forhold til breene. Det kan hende jeg overdriver når jeg så konsekvent unngår dem som jeg gjør. I enden av veien jeg bodde som barn var det et tjern. Dette kalte de voksne for "Den farlige dammen", med det resultat at vi ikke turte å gå nærmere enn 100 meter fra. Som voksen ser jeg selvsagt at dette bare var et normalt lite tjern. På samme måte har jeg blitt oppdratt i at "Breen er farlig". Dette kan også ha brent seg litt FOR fast i underbevisstheten.

Når det gjelder vurderingen av risikoen ved å falle på bre versus i ur, viser jeg til mitt innlegg i debatten om hvor farlige breene er, som går på dette forum.

Jeg mener likevel at det må være fullt lov å fortelle om turer som også inneholder slike passasjer uten å mistenkes for annet enn å ville formidle, og ikke ville skryte eller noe slikt.

Helt enig. Det er meget gode og spennende beskrivelser som jeg aldri ville vært foruten. Jeg har stor respekt for dine bedrifter i fjellet, og det har ikke på noe tidspunkt slått meg at du skryter. Så hvis innlegget mitt ble tolket som en oppfordring til å la være å skrive om slike turer, må jeg lære meg å bli tydeligere

[Kim]

Jeg har gått på breen der du gikk Morten, i taulag. Egentlig synes jeg du tar litt store sjanser, men du går for all del med dine egne forutsetninger og vurderingsevne. Jeg ville nok aldri gått der alene. Jeg har gått på en del breen uten tau, men ikke alene. Det mener jeg er for stor sjanse å ta. De gangene jeg har gått alene har jeg gått rundt breen. Langt, men forhåpentligvis tryggere. Selv om steiner og trynefaktoren er ganske stor!

De fleste ulykker skjer jo i hjemmet så egentlig burde det ikke være så farlig

[morten]

Jeg skjønner jo det poenget med å gå alene da, men der og da var det ikke tvil... Jeg legger heller ikke i vei på alt som er av breer. Risiko er også et spennende fenomen, også hvordans en egen persepsjon av begrepet endrer seg ved stadig å oppsøke situasjoner hvor risiko må vurderes. Til mandag skal jeg fly med Braathens fra Oslo til Barcelona, noe jeg føler som langt mer skummelt enn mye annet jeg gjør. Langt mer skummelt enn kjøreturen og langt mer skummelt enn turen over breen.

Kim, du har gått i taulag på bre langt mer enn jeg, og jeg vet ikke hvor nonsjalant du dar går når du er i tau, men hvor mange ganger har du tråkket ned i en sprekk hvor det åpenbart ikke var noen tegn på forhånd verken i form av synlige sprekker i nærheten eller i form av livsfarlig snøkonsistens?

Jeg har tråkket gjennom sprekk en gang, i tau på vei ned fra Glittertind, like ved stien. Skummelt! Men da diltet vi utålmodige ned i tauet og jeg var langt bak i tauet uten spesielt mye interesse for sprekker i snøen.

[Kim]

Egentlig burde jeg være forsiktig med å fortelle om nesten-ulykker, men mora mi sluttet å bekymre seg før jeg ble for vill og dama mi er med på en del. Men det er klart, hadde jeg vært singel og einstøing deluxe ville jeg nok ha gjort en del ting annerledes...

Morten, jo jeg har tråkket ned i sprekker. På Bukkeholsbreen tro jeg igjennom to ganger uten noe særlig forvarsel, langt innenfor sprekkområdene lenger ned. Da gikk vi i tau.

En annen gang på den lille passasjen fra Styggehøi mot Bukkeholstindane gikk jeg uten tau, og "plopp", der stod beinet nedi. Heldigvis fulgte ikke kroppen med gjennom snøbrua. Ingenting tydet på at det skulle være noen sprekk der, men den var der og det var langt ned til den iskalde bunnen.

Breer er skumle. Jeg slutter aldri å bli overrasket. Selv på flata mellom Veobretinden og Veoskaret er det sinnsykt dype sprekker, helt inn ved land. Breen ser flat og fin ut, men den skjuler utrolig mye.

[morten]

At det er sprekker oppe på flatene ovenfor fallene er ikke så rart. Når isen siger nedover der det er brattere forplanter strekket seg over kulen og langt innover flata. Det er først i nedsenkningene eller på jevnt slake breer med lite strekk at det ikke blir mye av disse sprekkene.

Interesserer meg gjør det også med snøkvaliteten de stedene du tråkket gjennom, og på hvilken årstid det var. Var det forholdsvis blaut sommersnø?

Helt hundre prosent kan man vel aldri bli i sine vurderingerr uansett....

[Kim]

Jo det var utpå sommeren. Snøen var forholdsvis myk.

På Gråsubreen oppunder Glittertind, mellom Østre Glittertindoksle og ryggen til Glittertind hadde vi en bretur på høsten. Det lå ikke nysnø, snøen var steinhard og lite tydet på sprekker. Likevel forsvant førstemann nedi til livet. Forøvrig ei jente som ikke tok det så tungt, men hun visste nok ikke helt hva som skjedde...