Søk i nettsamfunnet

Klikk her for full rapport med stemningsbilder: http://uteligger.com/wordpress/?p=695 Jeg har gledet meg som en unge til det første snøfallet, men is på bilrutene har vært det nærmeste vi har kommet snø her langs kysten i sør. De fleste kalenderlukene til jul er allerede åpnet og snøen burde for lengst ha vært her, i alle fall hvis vi sammenligner med de siste to-tre årene. Men den gang ei, og nå har jeg blitt rastløs og bestemt meg for å se om jeg kan oppsøke det hvite fantastiske pulveret som skaper frustrasjon for noen og en fantastisk glede hos andre. Jeg surfer rundt på nettet for å se om det er mulig å finne skiforhold i en ikke altfor lang avstand fra Arendal. De faste stedene som Øynaheia og Gautefall kan melde om hvit bakke, men skiforholdene i skog og mark er heller stusselige. Så finner jeg Facebook-siden til Hillestadheiene, og det meldes om strålende vintervær. Jeg kan nesten ikke tro mine egne øyne; bare 7 mil innover i landet og en drøy times kjøretur ligger vinteren klar til å bli tatt i bruk. Jeg bestemmer meg raskt for å pakke pulken og gjøre klar til helga. Jeg kikker innom yr.no og det meldes om vindstille og strålende sol. – Supert! Dette blir knall. Jeg mangler jeg bare turfølge, og det skal vise seg og bli en hardere nøtt å knekke. Sønnen min har blitt fjortis, og et varmt gutterom med X-box lokker mye mer enn et døgn i minusgrader med gamlefar. Og det er forståelig, men min firbente venn, Dennis er ikke vanskelig og be. Han stiller gladelig opp og tar nærmest salto nå han ser pulken bli lastet inn i bilen. Han setter seg ved siden av bakdøren på bilen, og insisterer på å få være med. Veien oppover forbi Froland og over til Dølemo ved Svenes er helt snøfri, og det er først når vi nærmer oss Tovdal at snøen har satt nevneverdig preg på naturen. Et kort stopp for å betale bompengeavgift, og turen bærer oppover i høyden mot Hillestadheiene. Og mens jeg kjører de siste 400 høydemetrene, endrer naturen sitt preg til et vakkert vinterlandskap, og jeg kjenner pulsen øker noen hakk mens det begynner å bruse i blodet. Jeg parkerer bilen, og fornøyd som en liten unge, spenner jeg på meg skiene og gjør meg klar til sesongens første skitur. Bikkja ligger og uler og gir tydelig inntrykk av at han også deler min lidenskap. Med pulken bak og bikkja foran, legger jeg i vei innover i et landskap som minner mest om et julekort. Sola er på vei ned, så vi skal ikke så langt innover før vi finner en plass å slå opp teltet. Mens vi trasker av gårde, møter vi andre blide mennesker på tur, og i kanten av løypa sitter en pappa med sine to unger og spiser pølse, medbrakt på termos. Det gjør at tankene mine vandrer tilbake til den gangen jeg var liten og fikk oppleve naturen på samme måte……gode minner. Vi tar en avstikker fra løypa når jeg synes vi har kommet oss passe vekk fra bilen, og beveger oss et godt stykke vekk fra den preparerte løypa. Er ikke noen einstøing akkurat, men det er godt å slippe å bli beglodd når man først er alene på tur. Vi finner oss en flott plass å slå opp teltet, med god utsikt utover dalen og med sola vakkert på vei ned over fjelltoppene i horisonten. Jeg slår opp telt og fyrer bål, mens jeg gjør klar en god kopp kaffe. Jeg kjenner at den stressfylte hverdagen slipper taket, og roen senker seg over meg. Jeg koser meg med kaffe og bål inn i de mørke timer og ser stjernene blinke klart fra nattehimmelen. Mye bedre enn dette er det vanskelig å få på tur. Før Jon Blund skal få lov å gripe fatt i meg, smelter jeg snø så jeg har vann til morgendagens kaffe og annet behov. Den varme vannflasken gjør seg dessuten godt i fotenden av soveposen før jeg beveger meg inn i drømmeland. Neste morgen våkner jeg til en ny flott dag; vindstille og en sol som smiler ned til oss der vi sørger for å få fylt opp kroppen med ny energi. Etter frokosten pakker jeg ned telt og utstyr, og vi legger i vei tilbake til bilen. En kort tur er over, og kroppen har fått ny giv og er klar til å ta fatt på en ny uke; og la oss nå håpe at det kommer snø til jul også nede langs kysten

Målet for turen var Sandvatn turisthytte i Ryfylkeheiane. Vèrmeldinga var alt anna enn god, med moglegheit for liten storm, snø og etter kvart omslag til mildvèr. Pakka difor med alt nødvendig utstyr for snøhuleovernatting og rekna med at det kunne bli nødvendig å snu eller å grave seg ned pga vèret. Fekk skyss opp til Lortabu øvst i Hunnedalen og la iveg innover litt over kl 13. I den første motbakken oppover, skilte metalldelen og trinsa/tuppen på staven lag. Sportstape måtte til for å fikse - ikkje lett å gå utan tupp og trinse i djup snø. Høgare oppe og lenger inne vart sikta betrakteleg dårlegare og vinden auka på. På grunn av den nedsatte sikta, snøen og "flatt lys", var det vanskeleg å finne ein farbar veg, sjølv om eg hovedsakleg prøvde å følge trasèen som ofte blir brukt som kvisterute (ruta blir kvista i normalår mellom vintarferie og påske). Ved Mangærnane var elva open, som forventa. Sommarbrua var tatt inn, men klarte likevel å balansere på skia over dei to skinnene som går over, men det var såvidt det gjekk greit. Alternativet hadde vore å vade, noko som ikkje var fristande. Det siste stykket til hytta tok veldig lang tid. I perioder var det absolutt ingen sikt i det heile. Viden var også på sitt kraftigaste, det røska skikkeleg. Snudde og gjekk ned igjen til elva etter å ha kome for høgt opp i ei bratt fjellside. Klokka halv fem vart det også mørkt og hovudlukta måtte fram. Framleis var det ca 1 km igjen. Problemet var bratte skrenter og snøfenner, samt å finne ein farbar veg ned på eit vatn som strekk seg opp til hytta. Her er det både innos og utos, som heilt sikkert ikkje var sikkere, isen såg forøvrig grei ut. Ca 300 meter frå hytta tok eg av frå vatnet og satte kursen rett mot hytta. Imiddlertid var det ein forholdvis bratt snøbakke opp frå vatnet som eg ikkje såg først. Etter å ha rota mykje oppi bakken kom eg opp, men kom ikkje vidare på grunn av ein bekkedal. Gjekk tilbake eit stykke og var deretter meir heldig med kursen mot hytta. GPS punktet hadde eg tydlegevis lagt inn frå kartet for fleire år sidan (og gløymt det ut), og det var ca 120 meter feil. Det var godt å kome inn i hytta etter 5 timar ute i blåsten og etter å ha brukt nesten ein og ein halv time på den siste kilometeren. (I fint vèr så tar turen omtrent 2-3 timar). Eg var åleine på hytta og var første gjest i 2005. Kvelden blei tilbrakt foran ovnen med lesing av hyttebøker. Pannekaker til middag. Heile natta kunne eg høyre vinden ta skikkeleg tak i hytta. Dagen etter var sikta noko betre, men fortsatt snø i lufta og vind (liten kuling kanskje?). Det var mykje lettare å gå denne dagen, men særleg fort gjekk det ikkje. Feller var nødvendig heile tida, då føret varierte for mykje til at smurning ville sitte. Flatt lys var også eit problem. Ved Mangærnane vassa eg over elva, då det var uråda å prøve brua frå den kanten på grunn av ein bratt snøkant. Ved nedgangen til eit vatn var det umogleg å sjå om det var bratt ned dei siste metrane. Det var det tydelegvis og eg løyste ut ein liten skavl, men det var heldigvis ikkje langt ned. Tydlegvis at snøen var godt lagdelt og eg var veldig observant på skredfaren. Prøvde så godt som rå å unngå heng og bratte bekkedalar. Eit stykke frå Lortabu stoppa eg for å grave snøhole, då det var litt tid før transporten heim. Sjølv om eg har gått store delar av denne ruta før, både sommars- og vintarstid, hadde kart, kompass og gps (gps utan kart), så var det noko problematisk å ta seg fram i dei gjeldane vèrforholda. Dette var forsåvidt som forventa. Det var spesielt "fin navigering" som var problemet, noko som var vanskeleg å lesa ut frå kartet. Utruleg mange små bekkedalar, snøfenner, skrenter og bakker som ein "ikkje legg merke med" i fint vèr, men som ved dårleg sikt gjer det vanskeleg. For ca to år sidan overlevde ein mann frå Bryne 3 dagar i ei lita snøhole i området ved Sandvatn turisthytte, med svært lite utstyr og mat. Han var bare på dagstur. Sandvatn turisthytte har forøvrig no fått nødtelefon. Legg ved nokre bilde (kjem i større format seinare) Fleire bilde på breogfjellsport.no: http://breogfjellsport.no/dir/pictures/album_window.php?albumID=245

Abstinens 1. oktober. Ute plasker et iskaldt regn skrått inn på vinduet, og fillete blygrå skyladder jager lavt nordover langsmed åssidene. Et og annet vissent løv fyker vilskent med vinden, for så å klisse seg fast et sted i det søkkvåte langgraset langs jordekantene. Nedunder meg sjoer Mjøsas kvitbrudne bølger tungt gjennom den halvskumme uværsdagen. Jeg er fjellsjuk. Rusler rastløs i ring rundt meg sjøl, kjededrikker kaffe... Fjellabstinensen tar overhånd, så jeg starter PC'n og begynner å bla meg gjennom bilder fra årets turer. Mimrer og minnes detaljer og stemninger som var. Øyeblikk som for evig er borte, men som jeg heldigvis har fanget bruddstykker av på bildebrikka. Regner med at jeg ikke er alene om å ha det slik til tider, kanskje spesielt nå, i ingenmannslandet mellom barmark og skiføre – Trøst Så for de det måtte gjelde, her kommer noen trøstens glimt fra blankere dager, gjennom året som som snart skal ebbe. Håper dere alle får mange slike øyeblikk framover, og at vi deler dem med hverandre, her, på dette akk så reddende forum! God tur - når det enn måtte bli! Høres!

Her kommer rapporten fra min og Bjørn-Evens turer rundt Eidsbugarden i høstferien. Fikk oss to dagsturer http://tinderanglerne.blogspot.com/2008/10/de-to-sre-uranos-og-langeskavltinden.html PS: Bjørn-Even er i gang med å lage film fra blant annet Uranoseggen, så vent i spenning foreløpig

Beklager turrapporten kommer seint, det var lang ventetid på bildene! Etter en komfortabel reise fra København med Lars Munch fra FF, ankommer vi tirsdag 22. juli til Fondsbu. Da dagen ennå er ung, tar vi en liten oppvarmingstur til Utsikten. Derfra blir Uranostind studert og fotografert. Værutsikten er bra, og neste dag står Uranostraversen fra S på programmet. I 2004 gikk jeg samme traversen, men da med utgangspunkt fra Skogadalsbøen. Anmarsjen var lang, og det ble sein tilbakekomst til Skogadalsbøen, da jeg rotet meg bort i skrenter og sva på nedturen. Jeg hadde gleddet meg til å gå den igjen, denne gang med skikkelig følge og få flotte bilder i kassa. Onsdag 22. juli kjørte vi inn koldedalen, hvor bilen ble satt ved vegbommen. Selv om det var varmt, var elven fra Urdadalsvatnet ikke helt isfri ennå. I oset av Urdadalsvatnet ble elven steingått, og oppstiginga mot sydtoppen tok fatt. Dessverre tok også tåken fatt. Det ga ikke problemer med klatreingen, men utsikten mistet vi — tåken lettet først da vi var på vei ved. Klatringen var veldig utsatt, flerr steder med vertikale opptak, men det var bøttetak og moro. Det var to foran oss, og på toppen fulgte fotsporene deres i snøen. Det var Tore og kompisen hans, to som vi hadde pratet med på Fondsbu. Etter å ha passert Nordtoppen (2157m), bar det ned snøen mot skaret til Slingsbytind. Som det var tilfella i 2004, ble Slingsbytind ikke besøkt (kjedelig steinhaug i tåken)! I 2004 ble nedturen min til Urdadalen en meget ubehagelig og skummel opplevelse på g.a. skrenter og sva, som fortsatte rett ned i Urdadalen! For at unngå samme feil traverserede vi ganske langt mot S, og kom ettervert på høyde med Urdadalsbandet, hvor svaene opphørte og det var lange snøfonner å gli ned. Deretter resterede 6km på merket løype til vegbommen. Middagen på Fondsbu ble nådd, og turen feiret med rødvin.

En noe forsinket rapport, men vi går igjen mot vinteren som er en suveren tid, bare november og desember er knekt. Hundetur med Johnny fra Bardu i andre uka februar stod på programmet. Johnny er profesjonel hundekjører som driver med gaida turer. Hovedsakelig tyskere som benytter seg av dette tilbudet, så vi var omtrent utlendinger i eget land. Men tyskerene viste seg å være greie og reale folk. Etter å ha bli plukket opp på Bardufoss bar det avsted til Inset ved Altevann for innføring i hundekjøringens mysterier. Dagen etter avsted med oss, på kryss og tvers i indre Troms. Fikk hvert vårt 6-spann med alaska huskeys. Overnattinger i Lavo og småhytter, samt turistforeningens flotte hytte ved Vouma. Nøkken og meg trakk ut av småhyttene om natta. Fordelen med hundeslede er mengden med utstyr en kan ta med seg. Dobbel sovepose gjorde susen i nattetemperaturer godt ned på tredve talllet. Stort sett svingte temperaturen mellom -20 og -30 uten at det skapte noe problem i den tørre lufta. Ei god uke som kan anbefales. Obs. Kunne gjerne ha tatt med ski for å ta noen toppturer på kveldstid. Her kommer noen bilder i hulter og bulter.

En tur til Snøtind er egentlig ikke mye å skrive om, men som den observante leser sikkert legger merke til: jeg gjør det likevel! I følge metereolygen synger den inneværende periode med ekstremvær (les: sol fra skyfri himmel) på siste verset. Dette må selvfølgelig utnyttes, og det er bare pingler som parkerer skiene før St.Hans.. Første skuffelsen var at det allerede sto biler parkert i Holmvassdalen da jeg ankom i 7-tiden i morges. Etter skisporene å dømme hadde de planer om noenlunde samme turmål som meg. Jaja, det var bare å følge på. Ble straks lettere til sinns når alt tydet på at de foran meg hadde valgt en dum(les:tyngre enn min, kanskje de er i bedre form også!) trasè opp mot Middagstuva. Jeg valgte nå uansett en litt lettere anmarsj til breen. (For den uinnvidde må det her skytes inn at Snøtind ligger ganske langt sør på Svartisen). Det er nå det begynner å bli kjedelig: opp like øst for Botntind, litt ned igjen, opp til Tretten-null-to-høgda, ned på selve breplatået og ei mil sørover til turens første mål. Ved Tretten-null-to hadde de som lå foran meg svingt vestover mot DNT-hytta Tåkeheimen, så jeg pløyde jomfruelig snø. Der og da tok jeg avgjørelsen: jeg skal aldri gå på ski over Grønland! Herfra ser jeg i det minste noen topper i det fjerne.. Stigningen opp mot Snøtind gikk betydelig lettere en jeg hadde regnet med. Kanskje formen ikke er så verst likevel? Så står jeg da der, på Rana kommune`s høyeste topp, 1594 meter over fjæresteinene. Og det verste av alt? Det går SCOOTERSPOR opp på toppen. Etter retningen å dømme er det Ranværinger som har valgt denne høyst usportslige, og akk så ulovlige, metoden. Lurer på bøtenivået for scooterkjøring i nasjonalpark i juni…. Utsikten er uansett upåklagelig. Jeg ser en del fjell som jeg vet navnet på, og en hel del fjell som jeg ikke aner navnet på! Ser til og med Okstindbreen, tror jeg. Dit MÅ jeg! Det er skammelig at jeg, gamle mann, enda ikke har besteget Nordland`s høyeste fjell!!! Jeg skuer også Rødøy kommune`s høyeste topp nede i sørvest.. Og sist, men ikke minst, i nord ruver Helgelandsbukken. Kursen blir satt mot Tåkeheimen, som ligger i ca. 1100 meters høyde under Helgelandsbukken. Nedkjøringa fra Snøtind til breplatået er foreløpig turens høydepunkt. Føret er så bra at til og med jeg får til å ta tilnærmet telemarkssving opp til flere ganger.. Så er det ei kjedelig mil bortover igjen. Borte ved Tåkeheimen ble det en aldri så liten kaffepause og tid til en prat med de som hadde gått før meg. De hadde gått i natt, sa de, og skulle være til i morgen. Noen av dem var allerede på tur opp til Helgelandsbukken for å kjøre ned noen infernalsk bratte snørenner. Utstyrt med flott og fancy utstyr med navn som jeg ikke kan uttale, og med et mot som jeg ikke kan forestille meg, er jeg helt sikker på at de hadde en fair sjanse til å overleve dagen.. Selv satte jeg utfor snørenna som endte på steintippen ca.450 m.oh. nede ved Engenbreen. Stilen var nok en helt annen enn for før nevnte barskinger, men du verden det gikk da fort nok! Videre ned til Engenbrevatnet var det bare å bære skiene. Vel nede på veien var det en nytelse å kunne ta av skiskoene og ta på medbragte sandaler.. Ishavsrøye til middags på turistsenteret mens storøyde utlendinger beundret mitt noe beskjedne skiustyr.. 36 kilometer, start ca. 400 moh, høyeste punkt 1594 moh, mål 5 moh, tidsforbruk 9 timer. Antydning til gnagsår, litt solbrent og svært fornøyd med meg selv..

Vikahornet, Stamneshornet og Varden. Etter å ha hatt området i kikkerten ei stund, drog Marius og jeg til Dyrkorn ved Storfjorden. Bomveg blei fulgt med bil opp til Vikastølen. Her fant vi god sti til Vikjahønnje (Vikahornet). Videre fulgte vi merking og litt dårligere sti ned ryggen til Stamnesbotn. Nv-ryggen opp til Stamneshornet og ryggen videre til Varden inneholdt kun "dyretråkk". Marius hadde sovna, og vinden tiltatt, så vi fortsatte uten stopp over topp 736 og tilbake til Vikjahønnje. Denne strekningen hadde ok sti det meste av veien, men var svak nærmest Vikjahønnje. Her tok vi en lengre pause før vi returnerte til bilen. En lavtrykkspassasje gjorde været litt urolig denne dagen, men skapte til gjengjeld stadig skiftninger i lyset

Mye overtidsjobbing og lokkende sol ute gjorde at trengen til å komme ut på ski ble plagsomt stor på tirsdag. Hadde en flott skitur lørdag, men det var jo lenge siden... Stakk av fra jobb halv tre og klarte å være i løypa på fjellet før sola gikk ned. Valgte løypa i stedet for å gå utenom da jeg regna med å være ute så lenge at det ble mørkt. Vinden var såpass sterk og det er mange steder som det er likt. Det er fort å bli kringsnudd i mørket. La i vei i isete løyper. De var nok ikke kjørt siden helga. Valgte de smørefrie siden temp var rundt 0 (klistervegring). Flott med sol når man ikke har fått vært ute i sola på en og en halv uke. Innover mot natten ble det mer og mer føyksnø i løypa. Overgangen fra isete løype til tørr kald føyksnø gir morsomme gliutfordringer. Lurte litt på hvordan det er med smøreski? Skulle tatt bilde av løypa på brua over Storåne. Skøytefeltet i midten og et skispor på hver side som begge blir borte utenfor brua... Passerte under rantan når sole gikk ned. Der var det noen jenter som hadde lagd seg en akebakke. De kosa seg stort. Under leinun tok vinden seg opp. Fenan vart større og større. Kulekjøring i nedoverbakkene. Kunne gitt opp og tatt en snavei tilbake, men regna med at det blåste mindre lengre opp. Kvervilvinda piska opp snøen i ring. Flott å se. Godt mye snø var blåst sammen fra før så det ikke ble dårlig sikt. Træla faktisk med å stå på beina i de verste kasta. Godt jeg liker litt vind... Himmelen tok til å bli rosa og lilla og jo lenger opp jeg kom dess mindre vind. Bekken og tjernet viste tegn på at det kan bli vår i år også. Det var begynt å bli litt overvann. Harespor er det flere steder. Reven har også luska rundtom. Nesten rart det er igjen hare... Med mindre motvind og mindre fenner gikk det fint å komme på toppen av løypa. Flott utsikt over fjella både mot øst og vest. Det var blitt så mørkt at de skyggebildene er sensurert. Nå gjennsto 5 km med utfor og noe flatt. Utfor er kanskje en overdrivelse, men i skumringen ser noen nedoverbakker nesten ut som skumle utforløyper med ukjent ende. Hadde hodelykt, men var lyst nok til at jeg kom til bilen uten å tenne lykta. Følte meg fram i sporet de siste metrene...

Ferske bilder fra HOLMBUKTTINDEN i Lyngen, tatt 25 august. Se linken " http://www.ryggsekk.net/turer/holmbukttinden-25aug05/holmbukttinden.htm " Hilsen jhs

Våkna i dag morges og va lei både valg og regnvær. Måtte bare finne på et eller annet. I nøden tydde jeg til sitatordboka, men fant ikke noe bedre enn: "Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær". Så da lå løsningen nær; Det måtte bli en tur i nærområdet for å gi kroppen litt oksygen og trim. Regnklærne og gummistøvlene ble funnet frem og jeg la ivei. Liaåsen har jeg vært på flere ganger i år, både på ski og til beins. Men det er på en måte "min" kolle og jeg fant ut at jeg kunne variere rutevalget. Vurderte å gå over fra Bratsberg, men fant ut at jeg ikke rakk første buss, og neste kom først om 2 timer. Da fikk det bli turen om Bjørka på Bjørkmyr. Turen er ikke ufarlig da den delvis går langs en hovedvei med 60-sone hvor de fleste leser skiltet speilvendt om horisontalplanet og med massevis av lastebiler. Nei, takke meg til en steinur, der er det i alle fall meg selv det kommer an på. Bortsett fra trafikken, krever en slik tur ikke stort når det gjelder konsentrasjon og tankene flyr stort sett hele tiden - gjerne til mer spennende turmål. Turrapporter/bilder fra Snøhetta, Austabotntind og Gjertvasstind virker litt deprimerende der jeg trasker langs asfalten i regnet og sølespruten. Skulle ønsket jeg var der!! Men jeg har god tid og får med meg alt rundt meg; det gamle skigåingsjordet vårt som nå er i ferd med å bygges ned med en hel liten bydel, kornet som ennå ikke er i hus på grunn av alt regnet og - langt i det fjerne - snøen som har lagt seg på toppene oppover mot Trollheimen. Oppover mot Bjørka, som var en gård nevnt i Aslak Bolts Jordebog ca 1440 og som lå på en grusrygg som senere er utgravd og omgjort til lagerplass for anleggsmaskiner mm, ser jeg opp på et stup hvor jeg sto og fotograferte på min forrige tur til Liaåsen og jeg ser over til Storheia der jeg var for ikke lenge siden, men ingen av disse stedene er det akkurat noen himmelstrebende fjell. Jeg går gjennom anleggslageret og fortsetter opp en traktorvei som går helt opp til Liaåsen. Det ser ut for at den brukes mest av ridende og sykkelister, men det er så fuktig at jeg var glad jeg tok på gummistøvlene. Jeg liker ikke å gå i gummistøvler, de er klamme og gir dårlig støtte for anklene, men i slik vær er de det eneste som duger. Når jeg var bare noen hundre meter fra Liaåsen oppdager jeg noe jeg har gløttet på tidliger, men ikke innsett hva var; Et gruveinnslag - noen har skjerpet etter et eller annet her - hauger med malm ligger utenfor åpningen. Skulle likt å vite når dette foregikk, og hva som ble hentet ut. Tar gjerne imot tips i den anledning. Da jeg kom til det stedet jeg kom inn på traktorveien forrige gang valgte jeg å ta til høyre for å variere veivalget. Men myra var som en sump og støvlene kom skikkelig til nytte - se bildet. Oppe på Liaåsen var alt som vanlig; kjedelig! Men turen dit er grei nok og gir masse frisk luft. Hjemturen ble også delvis variert ved at jeg ikke gikk Austlia, men over Tomsetåsen ned til starten av Styggdalen og derfra den "vanlige" veien om Risvollan og heim. Og da jeg kom heim kunne jeg ikke huske om det hadde regnet eller ikke, men det var noen regndråper på regnklærne så det må ha regnet litt. Men hva gjør vel det? Det ble 3 1/2 time ute i frisk luft og god tid til refleksjoner - må visst ta en tur i morgen også. Bilder fra dagens tur ligger på: http://andnorm.no/Fjellfoto/subalbum_8.html