Søk i nettsamfunnet

Årets utfordring På den knallfine og varme mandagen før skolestart var tiden kommet for årets langtur for meg og Jonas (snart 9). Jeg hadde sett ut turen over Blånebba fra Vengedalen som en passelig utfordring og introduksjon til klatring m/ tau i fjellet. Turen har i det siste blitt kjent som "Romsdalseggen ekstrem". Etter å ha overnatta i telt ved Vengedalsvatnet, satte mor og lillebror oss av i nordenden av vatnet. De kjørte til Åndalsnes, for seinere å møte oss på Nesaksla (715) i den andre enden av turen. Tung oppstigning Jeg registrerer at dette rutealternativet ikke er inntegna på Romsdalseggens infotavler og at startpunktet heller ikke er skilta. Dette er et rutealternativ der en skal finne fram, eller få hjelp av andre til å finne fram, på egenhånd. Måtte det forbli slik. Økende omtale har allikevel gjort at denne turen nå har økende trafikk, og vi fant tydelig sti i starten av oppstigninga mot skaret mellom Holstind og Blånebba. Der bratta starter passeres til dels løs ur og litt bjørkekratt, før vi fant igjen sti og tråkk på ryggen t.v. høyere oppe. Noen varder viser vei i øvre del. Etter denne forholdvis tunge oppstigninga gjør det godt med ei matpause i skaret. For min egen del vil jeg si at turen hit fra Litlefjellet over Holstind er en finere variant. For det første taes stigninga mer etappevis, det er finere utsikt, og mye av turen er klyving på Holstind. Det skal understrekes at sørsida av Holstind er mer "ruskete" enn Blånebba. Med det menes at fjellet er lausere og mer begrodd, og av den grunn er mer utsatt i enkelte partier. Som et alternativ til den videre veg mot Blånebba kan en fra skaret gå litt ned på vestsida og ta turen opp Sydveggen av Blånebba (Se Romsdalsføreren, Klatring i Romsdal). Ruta har noen taulengder med klatring, med vanskeligste passaje 5- Mot Blånebba, "grensesprenging". Fra skaret går den vanlige ruta mot Blånebba et stykke langs ryggen, før mange dreier ut i renne t.h. Direktevarianten er imidlertid finere for den som liker luftig klyving/lett klatring. Jeg velger sistnevnte variant i dag, både fordi jeg synes den er veldig fin, og for at Jonas skal få prøvd seg på en del tauklatring. Jeg går foran med et 15 meters tau, før jeg setter standplass og tar opp Jonas. Den første delen av eggen er ganske luftig og byr på 3'er passasjer. Vi bruker to taulengder (15 m) for å komme opp her. Klatringa går fint, men Jonas er prega av høyden og luftigheten, som han ikke er vant med fra klatring i lavlandet. Det byr på skikkelig utfordring for oss begge, men ikke værre en at Jonas fra sin standplass observerer en ørn som kretser rundt, og lander på toppen av Holstind. Etter en pause forsetter vi i lettere terreng opp til neste hammer. Starten av denne kan omgåes med lettere og litt mindre eksponert klyving t.h. for eggen. Jeg velger denne for at Jonas skal få roa seg litt ned. Her klyver vi side om side uten tau, til vi kommer ut på eggen igjen. Så følger en litt luftig taulengde til opp til ei romslig lynghylle. Jeg merker at Jonas nå er lettere til sinns igjen. Han er glad for at han overvant frykten i starten og har gjenvunnet kontrollen. Klatrekompiser Etter en kjekspause fortsetter vi videre. Nå følger turens høydepunkt for meg. På klatretur med en sprudlende 9-åring som har kjent på, og flytta sine egne grenser. Vi vurderer sammen hvor vi skal bruke tau eller ikke, og jeg registrerer at han føler trygghet og tillit til tauet. Den obligatoriske og relativt eksponerte hammeren under toppen går som en lek. Småklyving videre til topps avløses av jubel og et smil som går fra øre til øre. Panoramatur Vi tar bilder og diskuterer hvilke av Blånebba-toppene som er høyest, før vi tar en rast på den vestligste. Her blir det bokregistrering og SMS til de andre, før vi tar fatt på transportetappen til Åndalsnes. Første delen er prega av stein, før eggen opp på Mjelvafjellet byr på litt klyving. En passasje med utlagt kjetting er luftig nok. Hele tida har vi nå flott utsikt i alle retninger, og vi snakker om det vi ser. I varmen passer vi på å få i oss regelmessig drikke. Til tider er det så varmt at vi drømmer om et bad i elva nede ved Sogge bru, der vi bada tidligere i ferien. Mot Nesaksla og ned til Åndalsnes Etter Åkesvarden (1140) blir det mindre stein, mer sti, og nedstigninga mot Nesaksla starter. Etterhvert må vi fram med kikkert for å se om vi får øye på de andre. Etterhvert blir de identifisert av Jonas. Når vi nærmer oss blir det utveksla rop, og gjensynsgleden ved hytta på Nesaksla er stor. Vi brukte fem timer til topps på Blånebba, og tre timer fra Blånebba til Nesaksla, så dagen er på hell. I den vakre sommerkvelden gjør det ingenting. Etter litt pause, slår vi følge alle fire den bratte stien ned mot Åndalsnes. En del "kjetting"-passasjer er høydepunkt for de minste, dessuten er det mye blåbær...... Etter drøye ti timer på tur, og med litt slitne bein er vi til slutt nede ved bilen. Det bærer rett til sentrum for å spise middag, og på hjemveien etterpå tar det ikke lang tid før det blir stille i baksetet. En minnerik dag for store og små!

Gygrestolen 22. mai Siden det var meldt dårlig vær i Jotunheimen bestemte jeg og Øyvind (Mayhassen) oss for å ta en tur til det spennende og vakre fylket Telemark. Solkrem og solbriller var pakket ned sammen med tursekken, for dette området har de siste dagene fått noen skyhøye temperaturrekorder. På vei til Bø fikk vi øye på Gaustatoppen og Lifjell. Vi var spente på hvor mye snø det lå i høyden med tanke på en eventuell trugetur ned fra Hægefjell (1021 moh.). Heldigvis så det ut til å ha smeltet mye de siste dagene. I Bø gikk vi fra butikk til butikk på jakt etter klatreføreren for Telemark. Til slutt endte vi opp på Akademika som hadde noen eksemplarer igjen. Det var ingen tvil om hvor vi skulle hen i dag, til det spektakulære området Gygrestolen! Vi kjørte veien inn til vestenden av Uvdalstjønna der vi parkerte bilen. Varmen stekte oss som grillkyllinger opp bakkene til klatrefeltet på Gygrestolen. På ca. 350 moh tok vi til venstre av stien og ut i den enorme steinura under Gygrestolen. Her så vi rett opp på de gigantiske steinblokkene – Gubben og Gamla, fy flate for et område!! Ferden opp til disse var en opplevelse i seg selv, morsom klyving blant steiner som var store som hus. Planen var å lede opp ”Den Sorte Kamin” (4+) som går opp en sprekk gjennom hele Gamla. Vi rundet Gamla og peilet mot østsiden av fjellet. Her ble vi stanset av et klatreopptak som måtte forseres før innsteget til ruta. Her var det satt ut et ferdig tau man kunne bruke, likevel var det hele meget utsatt. Øyvind gikk opp usikret og dro opp sekkene våre med tauet. Jeg tok på klatreselen, lagde en åtter på tauet og festet meg til denne i tilfelle jeg skulle falle. Dermed kom jeg meg også opp, selv om pulsen var nokså høy allerede her. Deretter ventet et lite klyveopptak til før vi var fremme i søkket mellom Gubben og Gamla. Vi møtte her på en klatrekyndig kar som Øyvind smått visste hvem var. Han var rimelig vågal og klatret blant annet rett opp ”Superrisset” på Gubbens nordvegg naturlig (7+)! Etter en liten matbit gjorde vi oss klar for den sorte kamin. For å komme til starten av 1. taulengde måtte vi åle oss rundt en del fastklemte steiner i kaminen. Standplassen satte vi bare i den første bolten. Øyvind ledet begge taulengdene. Den første var en travers på bolter (som stod farlig langt fra hverandre!!) drøyt ti meter skrått oppover til noen store steiner som var fastklemt midt oppi kaminen. Teknikken som ble brukt hadde vi aldri praktisert før. Man måtte bare stole på friksjonen i fotsålene mens man dyttet ryggen inn mot veggen. Andre taulengde var naturlig sikret og gikk opp et riss til toppen av Gamla. Risset ble mindre og mindre, og jeg klarte å kløne det til på klatringen min, men kom meg opp til slutt. Dette var mer enn 4+ etter min oppfatning. Under meg var sprekken skikkelig dyp!! Og nå kom jeg på at jeg faktisk har høydeskrekk… På Gamla lagde vi en rappell av to 60m halvtau. Før det tittet vi ned stupene på alle sider, fytti katta så rått dette er, har aldri opplevd maken. Utsikten var også upåklagelig. Før den 40 meter lange, luftige rappellen kjente vi dagens første regndråper. Heldigvis ga det seg relativt kjapt. Da vi skulle hive ut (rappellfeste i to bolter) tauet fra toppen kom et stort vindkast og dro med seg tauet som kilte seg i en sprekk lenger til høyre! Etter mye knoting klarte vi å få det løs igjen. Men også når vi skulle få med oss tauet ned igjen etter rappellen var det helt umulig å få til! Det rikket seg ikke. Heldigvis fikk vi det ned igjen også her etter mye knoting, det årner sæ! Nå lurte vi på hva vi skulle gjøre. Øyvind ville lede opp ”Babyface” (5+), men jeg følte meg ikke i noen god klatreform og ville heller prøve noe lettere. Vi vurderte ”Overraskelsen” (5) på Gubbens sørvegg, men føreren hadde ikke skrevet noe om hvordan man kom seg dit. Til slutt endte det opp med at vi la fra oss klatrestashet, tok på oss joggeskoene og bare utforsket dette spennende området med stor oppdagelsestrang. Jeg fant en ”hemmelig” sprekk mellom Gubben og Gamla ved noen steiner som førte ut i søkket nord for Gubben. Skikkelig rått! Videre ble det en del klyving opp noen fastklemte steiner, og så var vi ved Overraskelsen. Men dette området måtte utforskes ytterligere. Og inn i fjellet i retning Gygrestolfjellet fant vi en hule som gikk bort og kom opp på ”platået” mellom Gubben, Gamla og Gygrestolfjellet! I hula tråkket vi på fastklemte steiner og under oss så vi et hull med mange meter luft under oss. Riktignok var vi ikke helt oppe på platået enda. Vi måtte klatre et par opptak før vi var der oppe. Dette var reneste ungdomskilden for oss begge, skikkelig morsomt var denne ferden. Deretter spratt vi bortover platået østover og fant en liten passasje som førte oss over på ”trygt land”. Vi måtte jo tilbake til sekkene mellom Gubben og Gamla, men vi bestemte oss for å ta turen over Gygrestolfjellet først. Så fant vi en klyvepassasje vest for denne som førte oss ned til stien mot Uvdalstjønna. Vi gikk opp i ura igjen, og før vi returnerte til sekkene måtte vi også opp på noen av ”pinaklene” rett vest for Gamla. Da vi kom ned til bilen igjen tok jeg et bad i Uvdalstjønna ved å hoppe fra et stupebrett. Jeg presterte å glemme både shorts, klyvesko og langbukse her, så vi måtte kjøre opp igjen hit neste dag etter Hægefjell. Før vi kjørte mot Hægefjell spiste vi middag i Bø der vi fikk stifte bekjentskap med råneaktiviteten denne lørdagskvelden, hehe. Hægefjell – ”Via Lara” 23. mai Etter en god natts søvn i telt (Øyvind) og bil (meg) like ved Fjone ved Nisser bar det opp til Landtakdammen der vi parkerte med en haug andre klatrere! Vi var tydeligvis ikke de eneste som hadde tenkt oss på Hægefjell i dag. Dette fjellet ser for øvrig skikkelig spektakulært ut når man kjører innover hit. 350 høydemeter med varmt sva! Det ble litt kappgåing mellom oss og andre grupper om å komme først inn til feltet. Men det viste seg at vi var de første som skulle prøve oss på Via Lara i dag, så ikke noe stress, vi hadde hele risset for oss selv. Målet for dagen var å trene på klatrerutiner. Raske og sikre taulengder og god kommunikasjon. Starten av Via Lara var så lett at vi kløv usikret et lite stykke oppover først. Sola stekte og varmet Hægefjells store sva, mens noen ubetydelige cumulusdotter speilet seg i den himmelblå Nisser, livet var bare herlig i dag! Utsikten økte også for hver taulengde, en stor motivasjonsfaktor! Vi gikk annenhver taulengde oppover, og vi fikk en god rytme etter hvert. Klatringen var veldig enkel, så det gjaldt bare å konsentrere seg om å sette gode sikringer. Kamkilene var uten tvil det beste sikringsmiddelet her. Nesten oppe hadde jeg virkelig hell i uhell! Kameraet som var festet rundt hoftebeltet ramlet av da jeg løsnet beltet. Det rullet noen meter nedover svaet, men heldigvis stoppet det på en hylle uten skader, puh! Etter 2-2 ½ timer og snaut 6 taulengder var Via Lara unnagjort! Vi koste oss en time i sola på det varme berget før vi spratt opp til hovedtoppen på Hægefjell. Utsikten var enorm i alle retninger, jammen er det flott i Telemark sier jeg igjen. På vei ned fant jeg en gjenglemt mobil. Vi fikk tak i den glade eieren og leverte den på Treungen senere på dagen. Det var fin sti ned til veien i vest, det var bare å nyte den fine forsommerdagen i disse omgivelsene. Etter en del småløping var vi fremme ved veien og spankulerte lett og ledig bort til bilen. I dag var det Øyvind sin tur til å bade, og han fikk seg en frisk dukkert i elva som går ned i Umakertjørnane! Etter å ha stukket innom Bø og hentet de gjenglemte klærne mine kjørte vi ned til Kodal og Øyvinds barndomshjem der foreldrene hans serverte deilig biff med tilbehør som vi grillet ute i sola! Tenk at en slik tinderangler kommer fra et sted som er tilnærmet flatt!! Så bar det hjem igjen til Asker for meg, med en uforglemmelig og morsom helg i minnet!

Jeg slo følge med Langbein Rise, Bamse Brakar, Dag og Ragnar på deres treningshelg i Herredalen i Vang. Lørdag våkent vi til strålende vintervær. Gradestokken viste noen blå grader og solen strålte fra skyfri himmel og ikke et vindpust - bedre blir det ikke Etter en lang kraftfrokost var det på med sekker og ski. Dagens turmål var tredel; bestigning av Mjellknapp (1678 moh), trene på rappell med randonee ski fast spent på sekken og i tillegg selvsagt ha det GØY Vi labbet i vei oppover bjørkelia og mange ryper fløy skremt opp. I snøen hadde ryper, hare og rev satt sitt avtrykk før oss. Det var ivrig diskusjon om hvor vonde og trange randoneeskoene egentlig skal være og et stykke opp i bakken fant vi en utrolig bra rasteplass og ømme føtter spratt ut av skiskoene. For en som bare henger på var det deilig med en lang rast i den varme sola - jeg følte fregnene sprette frem på den vinterebleke huden, mens firkløveret diskuterte valg av kroppssele eller sittesele + slynge. Om ikke lenge var det fire rastløse føtter som var klare for ny dyst. Jeg følte meg dårlig utstyrt da jeg verken hadde sele, skredsøker, isøks, skarejern, men jeg følte meg utrolig trygg der vi fortsatte oppover bakken. Etterhver måtte sola vike for en sky og vind. Dette var ikke etter planen - men vi er jo forbredt så opp fra sekkene kom vindtett og varmt tøy. Raskt tok vi noen bilder på toppen før fellene ble tatt av og skoene strammet til. Et stykke ned i bakken stoppet gutta og begynt å sette rappell, mens jeg fortsatte litt ned i lunere lende. Her hadde jeg panoramautsikt til rappellen! Etter den vellykkede rappellen bar det ned til hytta og Mitandi og Vilde som hadde laget middag og pyntet påskebord til oss. Søndag våkent vi til nesten like fint vær. Det var noen skyer på himmelen og litt vind. I dag var det trening på søk i skred som sto på programmet. Jeg påtok meg oppgaven med å grave ned skredsøkere. Uansett hvor vanskelig og ulogisk jeg plasserte søkeren klarte de å finne den. Det lover bra for turen til Haute Route.

Giklingdalen, 2. Juli Inntok hytta tirsdag kveld sammen med Thor Espen. Onsdag skulle vi klatre ei rute i Mellomgjelveggens høyre del, men valgte et innsteg midt i veggen som så innbydende ut. Dette ble da utgangspunktet for det vi tror er en ny direkte bestigning av bunnpillaren. Direkteinnsteget skulle by på 4 taulengder før vi kom inn i orginalruta. Mellomgjelveggen direkte på Skarfjell. Her er turen steg for steg: Jeg leda ca 55 vedvarende meter til en dårlig standplass i en oppstabla vertikal pillar (5+). Denne formasjonen er som en skipsbaug og danner et tydelig dieder som sees fra dalen. Siste ti meter før og etter denne standplassen er seriøse greier. Andre lengde (50m) tok Thor Espen. Stygt opp fra stand da pillaren lagde lyder når Thor slo håndflata i et flak, hult men (u)kult. Systemet dro litt ut til høyre og inn i en eksponert kamin, rått og et flott utsteg av selve bunnveggen (5). Første taulengde sett fra stand Utstegskaminen Herfra endrer ruta karakter og blir langt mer hyggelig og velsikret. Tredje lengde kryssa et ringbånd og her har du muligheten til å traversere ut til Mellomgjeleggen til venstre og Mellomgjelveggen/Spagaten til høyre. Jeg fortsatte fremdeles rett på og opp en fin hammer med riss (5-). Fjerde og siste lengde (leda av Thor Espen) i det nye direkteinnsteget går langs riss og grove formasjoner før den avsluttes opp en bratt og oppsprukket hammer (5+). Dermed kom vi nesten rett oppunder det fine diederet i 6 taulengde på Mellomgjeleggen. Fulgte 3 siste lengder på Mellomgjelveggen til Skarfjells Midttopp. Så over til Torsdag som ikke innebærer noen nytur. Dette var egentlig støte-dagen, men gårsdagens bunnvegg hadde utvilsomt kosta litt. Uansett skulle vi klatre Anoreksi (6) i Sydveggen. Vi så for oss en varm hyggelig dag i en fast sydvegg. Den gang ei! Øyvind Vadla og co som klatra den på åttitallet var jaggu gutter. Jeg klatra meg fast i et 6- overheng i andre lengde. Henget besto av oppsprengte blokker som ble holdt oppe av ei skråstilt støtte av steinblokker. utpsyking deluxe og jeg ble fira ned til stand. Thor Espen som virkelig er en støter gjøv på, runda takoverhenget, fortsatte ca 10 meter og så ble det stille, veldig stille. Etter ca 15 min hører vi "ta meg ned"! Over taket besto landskapet av en rekke riss som går gjennom store hule flak, mye å putte friends i, men ingenting som ville tatt et fall. Utrolig at det kan være slik i en så bratt vegg. uansett, dette var ikke dagen for støting av en slik karakter, men vi skal tilbake. Gamlefar på første lengde på Anoreksi her er det 3 min og 18 sek til jeg psyker ut Ny spasertur og vi klatra Sørøsthjørnet fra et høyt innsteg i sydveggen. Thor leda Svenskediederet (6-) etter ringbåndet og jeg leda opp direktevarianten på 15m-hammeren. Ingen dårlig dag tross alt. Svenskediederet, variant på Sø-hjørnet 15m hammeren direkte Gamlefar(Børset) var også med på bailinga og Sørøsthjørnet på Torsdag. Hyggelig å ha med selveste innerdalsveteranen igjen! Legger ved film fra ny-turen opp Mellomgjelveggen direkte. Jeg beklager virkelig den ræva kvaliteten på filmen. Tabba meg ut med filminga på en skranglete iphone, får ikke bredformat på videofilene samme hva jeg gjør. Her er`n uansett:

Hadde sett på Skarfjellet (1790m) lenge, men det var da jeg satte meg mer inn i detaljene rundt pinakklene Kjerringi, Jutulgubben samt eggen ut mot Snøskar med Trollporten at jeg bestemte meg på at jeg måtte ta turen opp dit nå i år. Da Yr meldte stor sol og 22c så seint i september som nå var det ikke tvil, det måtte bli Skarfjellet. Bru over elva Gresjo nede i dalen Innerdalestårnet Startet turen fra Dalen, inngangen til Innerdalen. Gikk stien opp mot Virumsetra, men skrudde til øst rett før setra. Her fant jeg en gammel sti som gikk oppover mot ura, men denne var i ferd med å gro igjen. Det er flere renner fra pinakklene og ned mot Virumsetra, men jeg satset på å gå opp på ryggen og opp til pinakklene fra nord. Da jeg kom opp i ura gikk jeg inn i mange nylige ras i flere områder. Alle rasene hadde gått i år og i fjor så det er tydelig at det er mye bevegelse i hele ura (150-200m nederst til øverst, 50-70m bredde). Det største raset hadde gått i nedkant av området som beveger seg, der ei blokk på ett par hundre tonn eller mer hadde falt ut fra ett stup. De nederste pinakklene Morgenutsikt mot Vinnufjellene Kjerringi Nedre Ura opp mot Kjerringi ble svært grov, og det tar litt mer tid å bevege seg i slik teig. I dette pinakkelfeltet ligger det tre større pinakkler på 15-60pf, samt flere mindre pinakkler på 5-10pf. Hadde ikke lest meg noe særlig opp i detaljene rundt klatringa her, bortsett fra at Jutulgubben er populær blandt klatrere. Jeg kom meg opp på en enkel pinakkel rett under Nedre Kjerringi og fant ut at Nedre Kjerringi er delt i to. Var det mulig å komme seg opp via denne sprekka? Fra østsiden var det få tak inne i sprekka, men på motsatt side var det enklere å komme seg opp. Det vanskeligste partiet var de tre første metrene, med små fingertak og litt lengre avstand mellom to hyller å plassere beina på. Videre opp var det breie hyller før jeg kunne bruke renna 3-4m opp til toppen. De fleste vil nok bruke sikring her da ett fall vil være en særdeles nedtur med den ura som ligger under. Kjerringi Nedre, med Vinnufjellene til vesntre og Innerdalsvatna til høyre. Klatrerute opp Kjerringi Nedre. Kjerringi Øvre Fortsatte opp til Kjerringi Øvre. Den var langt enklere å bestige enn Nedre, med lett klyving opp fra sør. Nå hadde klokka plutselig løpt, hadde brukt 2 timer fra jeg nådde den nederste pinakklen, da det skal klyves, klatres, snappes, spises, drikkes, og fotograferes fra alle vinkler! Gikk rundt Jutulgubben også, ett veldig tøft tårn, men den her kjempen krever utstyr, evt. en enda mer uansvarlig fyr enn meg som tørr å gå den usikra! 50m høye Jutulgubben sett fra Kjerringi Øvre Gubben og Kjerringi Fra Jutulgubben gikk jeg opp til en varde øverst i ura. Herfra gikk det en godt vardet sti rundt Skarfjellet ett stykke på vestsiden før den snudde øst og opp mot toppen. Endel løs ur videre opp og kom opp til stupene på nordsiden hvor det sto to flotte varder. Tok en lang pause her, og mens jeg pauset kom det to damer opp som gjorde pausen enda lengre! Vi gikk sammen videre opp til selve topppunktet lengre mot sør. En lite imponerende varde på toppen, men utsikten er storslagent i alle retninger. Nordstupet på Skarfjellet Tåga (1840m) og Store Trolla (1850m) sett fra Skarfjellet Tilbake på Skarfjellet sett fra eggen mot Nordre Trolla. Mens damene gikk ned samme vei som opp fortsatte jeg utover mot Trollporten. Klokka hadde passert 18, så jeg hadde ikke mange timene med lys igjen. Eggen bort til Trollporten var svært så lettgått og fin. Ved Trollporten ble det litt lett klyving ned på vestsiden, for å komme inn i selve porten. Jeg fortsatte over litt kuppert egg-terreng med flere små skar som måtte omgåes før jeg var nede i Snøskar, det laveste punktet mellom Nordre Trolla og Skarfjellet. Fra Snøskar fulgte jeg ei veldig løs renne ned mot Grasdalen. Var en nesten gjengrodd sti nede i dalen, så jeg mistet stien flere ganger før stien ble mer tydelig fra Grønmyra og videre ned til Virumsetra. Var tilbake til bilen kvart på ni, trekvarter etter solnedgangen. Trollporten Store Trolla og Nordre Trolla (høyre) Sola går ned over Vinnufjellet Sporstein! Elva Gresjo med Nebba (1583m) i bakgrunnen.

Rask ankomst 1.juli var værmeldingen topp for Romsdalen, og tanken min om at det å kjøre riktig tidlig om morgenen fra Bagn i Valdres, for derved å få lite trafikk, viste seg å være en av de lureste ideene denne sommeren. Avreisen skjedde 6:30, etter at Sondre også var hentet, og vi møtte knapt en bil over Valdresflya, seinere over Slådalsvegen til Lesja. Allerede 10:30 var vi parkert i Vengedalen, og det faktum at jeg kjører Volkswagen Caravelle – diesel – sier noe om at farten ikke kan ha vært akkurat halsbrekkende… Stekende anmarsj Forholdene var perfekte, vindstille og stekende sol, men nordveggen på Hornet kom nok til å bli klatret i skygge, så det ut til. Planen var å gå videre over Lillehornet og Hornaksla, og så løpe/skli på snøen hele veien ned igjen. Snøen lå ennå omtrent helt ned til veien i Vengedalen, og en slik retur på snø var langt å foretrekke framfor 4-5 rappeller i løsgods ned nordveggen, kanskje med en rekke taulag på vei oppover samme rute. Vi holdt oss mest mulig på barmark, der vi skrådde oppover mot ryggen som fører fra Lillefjellet til skaret under nordveggen. Etter hvert kunne vi ikke unngå snø, og vi følte oss snart som nygrilla kyllinger, stekt i eget fett, der vi stabbet oss oppover det siste drøye snøfeltet. Heldigvis var snøen passe hard slik at vi slapp gjennomslag. Vi var begge så gira at det egentlig gikk litt for fort, og i alle fall var jeg rimelig kjørt da vi kom fram til skaret i skyggen under Hornet allerede etter halvannen time. Her ble det obligatorisk fotografering i stort skrev med Store Trolltind i bakgrunnen, og med Romsdalen under. Så skiftet vi til klatresko – og moroa kunne begynne! Nordveggen Den første taulengden (grad 2) unngikk vi glatt ved å holde mer til venstre, mot Vengedalen, og på denne måten passere vi også et taulag på vei opp. Så ble det markant brattere, og klatringen (grad 3-4) begynte. For Sondre var dette ”plankekjøring” – og han så det hele mer som trening på å legge gode sikringer. Han valgte slett ikke alltid letteste vei, og på de to første taulengdene kom klatringen tidvis garantert opp i 4+. Selv om jeg hadde sekken, kunne jeg jo ikke klage så lenge jeg fikk tau ovenfra… Etter to taulengder flatet det noe ut, og klatringen endret retning på skrå oppover mot venstre. Dette virket så lett at jeg ba om å få lede. Det var samtidig en god unnskyldning for å slippe sekken litt. Vel oppe på en solid hvit avsats var det satt en kraftig ringbolt i fjellet. Herfra valgte vi å gå usikret resten av veien til topps, for det var tørt og fint fjell, lite utsatt klatring, og solide bøttetak hele tiden. Toppen var stor, flat og – solfylt (!), akkurat slik jeg husket den fra 1991, 14 år tidligere, den gang Aak Fjellsportsenter avsluttet klatrekurset i juni med en tur opp nettopp nordveggen, og den gang jeg hadde lært taubruk for første gang – litt nostalgisk i grunn. Når vi tenkte etter hadde turen opp nordveggen gått overraskende enkelt i grunn, og jeg som hadde forventet mye løsgods kunne slå fast at det slett ikke var så ille. Trafikken i veggen en fredag så tidlig i sesongen var også laber, heldigvis. Lillehornet Etter mat og fotografering ruslet vi bort til sydeggen, og fant raskt ut at vi ikke gadd legge en rappell ned til skaret øverst i Halls renne. Litt forsiktig klyving, og vips var vi nede i skaret. Jeg kikket ned ”normalveien” med tanke på en eventuell bestigning via denne veien en gang, og som forventet var de øverste 10 metrene ganske bratte. Sikkert kjekt med tauet akkurat her, men ikke så utsatt klatring i grunn. Videre lå det en lang snørenne nedover i renna nå, som virket både bratt og hard. Jeg var glad vi skulle videre. Fra skaret klatret vi også enkelt opp på Lillehornet – uten å kjenne behov for tau. Nye fotografier, og så søkte vi videre sørover. Eggen gikk først tålelig bratt nedover, og ved meget forsiktig klyving kom vi oss rundt 20 meter ned på et slakere parti. Her forventet vi en rappell snart, og sannelig: Dette så ut til å bli luftig, ja! Luftig rappell ned søreggen på Lillehornet For første gang på turen kjente jeg en følelse av svimmelhet, særlig fordi jeg skjønte at vi ikke kom helt ned med bare en rappell. Vi hadde bare tatt med ett tau, og måtte altså finne et nytt feste lenger ned i veggen. Det var svakt utover-hellende sva ut mot Romsdalen 1500 meter under, og jeg lot med glede Sondre søke først nedover og utover, til han fant passende rappellfeste: To små bolter i en liten sprekk, litt på ”feil side” av kanten på fjellet. Jeg forankret meg i disse før jeg turte gå helt ut mot stupet. Heldigvis var det en meget stor og solid hylle om lag 20 meter under. Der ville vi sikkert finne nytt rappellfeste, og der ville vi ikke stå så eksponert, heller. Sondre la tauet rett i gjennom hullet i bolten, og suste ned som førstemann, men da han prøvde å dra tauet etter seg satt det bom fast. Jammen er det lurt at førstemann sjekker slikt! Jeg la rappellen litt annerledes, men Sondre klarte fortsatt ikke dra en centimeter. Dermed måtte alt tauet opp, og jeg la en karabinkrok gjennom den andre bolten, og lot tauet løpe gjennom denne. Ulempen var at karabinkroken ble liggende å vippe på kanten – ikke akkurat optimalt, men Sondre klarte nå å dra tauet i gjennom. Dermed kom jeg forsiktig etter. Underveis var jeg glad vi ikke skulle opp denne veien, for her var det jammen luftig og utsatt. Nede på hylla/avsatsen fant vi en grei blokk som dugde til nytt rappellfeste, og så var vi nede på ryggen opp mot Hornaksla. Igjen var jeg glad vi ikke skulle opp der vi nettopp hadde firt oss ned, og forsto godt at opptaket var en solid femmer. Hornaksla og retur på snøen Eggen opp til Hornaksla var utsatt, men med gode tak i sprekker på ”godsiden” – den siden som vendte vekk fra stupet mot Romsdalen, og krevde ikke tau på tørt fjell. Vel oppe skiftet vi til fjellstøvler og gamasjer, og la så i vei i fullt firsprang bortover og etter hvert nedover mot skaret mellom Hornaksla og Olaskartind. Det ble etter hvert både hardt og svært bratt på snøen, og jeg angret på at isøksa hadde blitt liggende igjen i bilen. Et sted var det en flere meter dyp sprekk i snøen, helt ned til blankskurte fjellet under, og her hoppet vi over. Vel nede i snøbassenget som om sommeren er et vann, måtte vi snart igjen krysse en svært bratt og steinhard snøhelling – ikke så gøy uten øks, nei! Heldigvis ble snøen raskt bløtere, og vi kunne skli og småløpe nesten helt ned til veien nede i Vengedalen. Hele turen hadde tatt rundt 9 timer. Opp og ned nordveggen neste dag Det hører med til historien at to venner som kom opp til Romsdalen i løpet av natten insisterte på å få gå nordveggen neste dag, og fikk ønsket sitt oppfylt: Da var det langt mer trafikk (lørdag), og vi kom seint i gang. Følgen ble at vi møtte mange som rappellerte ned, med tilhørende hyppige steinsprang – ikke bare morsomt. Sondre valgte igjen ikke letteste veien opp, og ikke minst prøvde vi å styre klar av alle på vei ned. Etter flere taulengder, vel oppe ved den markerte hvite knausen med den solide ringbolten, droppet vi igjen tauet, og gikk usikret videre. Denne gangen svingte vi oppover på høyre siden av en hammer, og kunne klyve greit opp her. På toppen var det folksomt, og i alt hadde over 30 stykker vært oppe denne dagen. Vi slappet lenge av på toppen, bygde litt på varden, og begynte på rappellene som siste taulag først når vi var sikre på alle var kommet langt, langt ned. Vi tok først en 25 m rappell fra bolt, som så vidt rakk ned til neste feste (slynger). Neste 25 m rappell var også en tanke snau, ned til den hvite knausen med ringbolten. Nye 25 meter brakte oss greit til en tydelig standplass, hvor vi endelig skjøtet tauene våre sammen, og tok en lang 50 m rappell til nok en tydelig standplass. Nå var det bare drøyt 20 meter igjen i siste rappell, før vi kunne klyve ned den siste taulengden ved å holde ut mot Vengedalen et stykke, før vi svingte på skrå ned mot nordveggen og skaret her. Avslutningen, over snøfelt, brakte oss raskt ned til veien i Vengedalen. Det er fordelen med klatring i juni på Hornet!