Søk i nettsamfunnet

Til Morten og andre interesserte Førerapport: Rester av snø/is i renna ut mot Hjørnet. Dette omgåes greitt nå. Dette gjør imidlertid at løsmassene der er enda mer ustabile enn vanlig. Bl.a. ligger det en steinblokk på størrelse med et bilhjul der, oppå en blanding av lausgrus og smeltevann. Den beveger seg ved berøring Fra Hjørnet og opp normalveien (Hefteys) var det tørt. Litt snø/ is i skaret på toppen av Andrews renne. Dette skaper ikke problemer om en kommer over sørlige fortopp, men gjør at toppen av Andrews/Tandbergs renne har fuktighet og litt snø/is. Nordover fra toppen var det endel snø langs eggen. Ut i fra selvsyn og det andre tråder her forteller, er det fortsatt endel snø igjen på Skagastølsryggen. Ideele forhold blir det ikke på en stund ennå. Tips angående Storen fra Bandet: Dette er ikke ment som noen pekefinger, men som tips for å redusere risikoen ved en tur på Storen. Tatt i betraktning trafikken på Storen er strekningen Bandet-Hjørnet svært eksponert for steinsprang. Det er mye løsgods og ustabile blokker. Det vil ofte være folk både over og under deg på denne strekninga. Ta hjelmen på ved Bandet :, og trå varsomt. Hold godt til venstre på svaene slik føreren angir, nesten på kanten mot Skagadalen. Her finnes antagelig den enkleste veien, samtidig som en beveger seg til venstre for nedslagsfeltet for steinsprang fra folk på veg mot Hjørnet. Beveg deg fortest mulig i de steinsprangeksponerte sonene, se hele tida etter dekningsmuligheter. Stopp og ta pauser under hammere eller utenfor fallinja fra veien videre. God tur ! Geir

Søndag 1.8. gikk Trine, Line og jeg inn Leirungsdalen fra Rv 51 over Valdresflya. Over sadelen på Raudhammaren og videre ned i dalen. Lettgått og fint. Line og Trine gikk opp på Leirungstinden 3 topper, mens jeg skar opp i retning Vestre Leirungstinden og den lille toppen som ligger like øst for hovedtoppen. Vel oppe tok jeg frem GPS'en og målte primærfaktoren. Det var ikke vanskelig å se at dette var en topp. Tre ganger målte jeg, på forskjellige tidspunkt, både med høyde fra GPS og med altimeter. Alle gangene fikk jeg ca 15 meter. Returen gikk fort ned snøfonnene. Trine og Line kom fornøyde ikke lenge etter. Ca 9,5 time etter start var denne turen over. Konklusjonen er at toppen rett øst for Vestre Leirungstind kvalfiserer til over 10 meter i primærfaktor. Jeg navngir den Midtre Leirungstinden iom. at det ikke finnes andre topper som kan få det navnet. Nok et eksempel på at lista til Røyne med 300 toppene er langt fra fullstendig.

Turen min til Vesle Galdhøpiggen startet ved enden av bilveien til Galdhøpiggen sommerskisenter. Jeg gikk opp skibakken og over Galdhøi og videre ned til skaret mellom Galdhøi og Vesle Galdhøpiggen. I andre turbeskrivelser mener jeg å ha lest at veien til topps på Vesle Galdhøpiggen enklest går via eggen som så vidt ses til høyre på det første bildet nedenfor der ruten er tegnet med rød strek. For meg var imidlertid det uaktuelt å følge denne eggen. Det var for mye våt snø på eggen til at jeg ville risikere noe opp der. Jeg brukte i stedet ganske lang tid på å rekognosere for å finne en annen farbar vei til topps. Etter å ha gjort flere mislykkede forsøk og gitt opp pga overhengende skavler eller at det var for bratt fant jeg at den enkleste veien til topps var slik den er inntegnet med rød strek på bildet. For mitt vedkommende var jeg avhengig av å bruke isøks for å føle meg trygg opp bakken. Dessuten fant jeg det best å hogge vekk en del av snøskavlen for å komme meg enkelt opp. Jeg gikk alene på denne turen og tenkte en del på risikoen ved bregleppen opp til Vesle Galdhøpiggen. Et sted fjernet jeg også noe snø for å se ned i bregleppen, men noe mer enn 1-2 meter dypt var det ikke der. Jeg tror at Vesle Galdhøpiggen enklest nås på ski om våren/tidlig på sommeren. Antagelig er det noe vanskeligere å gå opp der jeg gikk når mer av snøen forsvinner. Da er man henvist til tidligere nevnte egg som jeg har forstått kan være noe luftig, selv om det er enkel klyving. Forøvrig er det tre topper over 2000 man når på denne turen. Foruten Vesle Galdhøpiggen på 2369 moh (Norges 7.høyeste ihht Røine) er det Galdhøi på 2283 moh og Kjelhøi på 2223 moh. Sistnevnte er bare noen steinhauger og ikke særlig interessante egentlig.

I min iver etter å komme på tur så tolket jeg meterologenes dobbeltkommunikasjon og tvetydige signaler ytterst positivt noe som resulterte i avreise fra Skrautvål kl. 16 på fredag. En is på Beitostølen like etterpå var vel turens mest sommerlige aktivitet. Juvasshytta Vi fór rett opp til Juvasshytta hvor tåka lå klamt over toppene og sikten var ned mot null. Temperaturen var nok om mulig enda lenger ned mot null og snøfillene danset elegant gjennom luften båret av en kraftig nordvest. 5 solgte Jotunheimkalendere på Juvass var i alle fall litt igjen for bompengene, selv om den egentlige planen var å stå opp 03.00 og fotografere Piggen ved soloppgang. Vi slo opp teltet et par km nedenfor Juvass. Da klokka ringte litt før 3 ga en rask titt ut av teltet tillatelse til å sove videre. Kl. 8 var det imidlertid slutt på sovingen da "gjengen" bestående av en 20-30 skikåte alpinbomser kom dundrende forbi i 70 på den skrale fjellvegen. "Unna vei, her kommer vi og skal stå på ski!" For oss var det pakking av telt og fokus på del 2 av turen - En bestigning av Hestdalshøgde. Hestdalshøgde Bortgjemt, litt anonymt og traust, finner man denne toppen i den nordlige delen av Breheimen mellom Tundradalen og Lundadalen. For de fleste er toppen et skibekjentskap, men vi ville altså prøve oss til fots. Navnet skulle kanskje tilsi at det lå en Hestdal innunder fjellet, men etter nitidi søking på kartet fant vi ikke andre navn enn Lundadalen, Grjotådalen og Tundradalen rundt fjellet, så hvor kommer navnet fra?? Vi var uskre på i hvilken grad veien inn Tundradalen var farbar og hadde for sikkerhetsskyld hivd inn syklene i bilen, men veien for gild og fin den. Akkurat passe bred for et kjøretøy og kjørbar bare man puttet 40 kroner i bomkassa som stod like etter avkjørselen fra Rv. 15. Den siste kilometeren inn mot setra minnet det mer om anleggsvei enn bomvei, men for øvrig var veien fin den og syklene kunne ligge urørt baki varerommet. Været var makabert skuffende. Skyer og kraftig vind kom hamrende inn fra vest og kladdet seg til rundt hver eneste topp over 2000 meter. Et og annet solgløtt ga likevel en flik av håp. Vi marsjet i vei den bratt skråningen rett ovenfor setra og innover de flate flyene mot toppen som vi mente måtte befinne seg et sted oppi tåka der. Vi klarte å unngå snøen til nesten 1600 moh, og da var det jevnt slutt. Likevel, dette var årets første fottur høyt til fjells noe som alltid er så deilig. Alt må oppdages på nytt: Duften av lyng, mose og fjellkratt. Lyden av 1000 bekker som sildrer på alle kanter. Nærkontakt med steinur og kunsten å finne de steinene som ligger stille, noe som er en vanskelig øvelse etter en vinter uten trening. Våryre småfugl med imponerende flyoppvisninger og godt kamuflerte Heiloer som kun gjenkjennes på den karakteristiske "sangen". I skaret like før vi nådde overgangen til Grjotådalen gikk vi ut på snøen og trasket i denne oppover i siden under høyde 1726 og siden med stø kurs mot "Høgden". I korte øyeblikk lettet tåka såpass på sløret at vi fikk sett topphvelvingen med snøskavler og stupbratte sortvegger til venstre. Greit å passe seg for disse om vi skulle komme inn i tett-tåka selv. Snøen var kompakt og fin å gå på, kun i nærheten av oppstikkende stein "oppdaget" vi elskverdige, meterdype lag med råtten snø. Etter hvert var det bare oss, og et hvitt lærret. Snø og himmel gikk i ett: Vi var innhyllet i topp-skyene. Vinden dundret forbi med uforminsket styrke og den våte gammelsnøen ble stedvis avløst av tørr nysnø. Det hele ble ledsaget av den vinterlige, suselyden fra tørre snøpartikler som feier over snøflatene. Ikke rart at det oppstår breer visse steder nei: Selv 25.juni feide snøen over flatene med stø kurs mot brebassenget litt lenger til venstre der den faller ned innunder leveggen og stables meterdyp, selv på "sommerdager". Vi fulgte den brefonna til høyre for selve bregjelet opp til toppen og fant varden på 2085 relativt greit. Herfra ble det en slitsom marsj bort til 2091. Snøflata på toppen var i motsetning til oppstigningen kav råtten og vi sank nedi til skrittet omtrent for hvert annet skritt. For å gjøre en allerede alt for lang historie ikke så mye lenger. Været holdt seg konstant uggent, og vi returnerte relativt raskt til Tundradalen vår, mot kveldinga begynte det selvsagt så smått å klarne opp, men heldigvis ikke like drepende kraftig som 7.mai (husker du Erik). Det er et eller annet med meg og Breheimen altså (bomturer). I kveldinga kjørt vi over Valdresflye i strålende vær. De fotografiske høydepunktene var bildeserier fra elvene Bøvra gjennom Lom og Sjoa ved Maurvangen. De var enormt brunstige, det er helt sprøtt å oppleve en flomstor breelv tordne frem på denne måten. Ikke bare er det mye mer vann i større bredde, men hele bevegelsesmønsteret er annerledes. Det formelig syder og koker uti der. Dette var nok noe nær toppen i år. Å sammenligne med en vanlig sommerslapp utgave av de samme elvene blir som å sammenligne en lufttom ballong med en som er sprekkferdig full av luft. Apropos ballonger og luft, over flya stod to politibetjenter og koste seg i den vakre fjellnaturen mens de kommanderte bilister til å blåse i plastrøret sitt. Første gang jeg har opplevd uniformerte onkler på post så høyt til fjells.

Etter å ha jobbet på Vestlandet et par uker ble det tidf til en tur innom Store Hestbrepigg, høyeste fjell i Skjåk kommune på veien hjem. Jeg valgte ruten opp fra Lundedalen og vandret en mil innover dalen før 1000 meter oppstigning ventet. En ganske drøy dagstur, var borte nesten i 10 timer. Knallvær der sekken ble tyngre og tyngre utover dagen etterhvert som klærne ble tatt av utover dagen. Akkurat passe varmt å sitte stille i kortbukse og T-skjorte på toppen og spise maten. Tørt og fint i terrenget, men noen flomdigre elver skapte litt frykt for fremkommeligheten. Heldigvis var alle 3 broene over hovedelven på plass, mens noen sideelevr måtte vades, det gikk greit. Vanligvis er det ikke nødvendig med vading på turen. Noen snefonner opp mot toppen, jeg valgte å følge disse, ettersom det er nok steinrøys likevel.

Etter å ha holdt oss i lavlandet i over en måned var det endelig tid for en skikkelig fjelltur igjen helgen 15-17 juli. Kjørte opp på kvelden torsdag, parkerte ved Knutshøe og gikk ca 3 timer inn i Leirungsdalen før vi slo opp teltet. Kom oss i soveposene ca 01:00 og våknet til gråvær og yr i luften. Det stoppre ikke turglade fjellfolk, så vi gikk avgårde oppover dalen med Austre Leirungstind som mål. Det var mye snørenner og lett å komme opp søreggen. Utsikten stjal tåka. Vi følte ikke at vi hadde fått nok, så vi gikk/skle ned vestveggen og siktet mot østeggen på Vestre Leirungstind. Over eggen kom vi over ett punkt målt til 2032 moh med 14 m primærfaktor ved hjelp av GPS m/høydemåler. Like etter det stoppen vi opp siden en hammer reiste seg i tåka og fylte synsfeltet. Vi hadde ikke utstyr eller mot nok til å prøve å forsere slikt. Dermed gikk vi egentlig ganske fornøyd tilbake til teltet. I løpet av natten kom det endel regn. Lørdagen opprandt 3/4 skyet og oppholdsvær. Skyene gikk relativt høyt hele dagen, så sikten var god. Vi tenkte at det må da gå ann for oss å komme opp på Vestre Leirungstind sørfra. Dette ble dagens plan og vi fulgte stien til Svartdalsbandet. Det var mye snø i Svartdalen, mens Leirungsdalen hovedsaklig er grønn og fin. Punkt på eggen ble målt til 2089 moh og 10 m primærfaktor. Prøvde flere veier opp og fant også varder, men det var for luftig og usatt for oss, så vi ga opp å komme til topps. Var på det høyeste 2200 moh. Litt kjipt, men veldig spennende å tøye grenser. Da hadde mesteparten av dagen gått og vi returnerte til teltet. Sønndag ble en skikkelig flott solskinnsdagdag. Siden vi skulle reise hjem igjen tok vi en enkel tur til Leirungskampen, 2079 moh. Selve toppen er tredelt og det nordre punktet be målt til 2047 moh og 18 m primærfaktor, det midtre til 2045 og 10 m primærfaktor. Det var deilig å sløve i sola på toppen, noe som ende i skikkelig solbrenthet... Nedturen gikk i turbofart.

Vakna opp til ein fin morgon, med sol og nesten skyfri himmel. Teltet var slått opp eit lite stykke frå Torfinnsbu ved Bygdin. Det vart ein varm frukost denne dagen og litt før 11 rusla eg bort til Torfinnsbu for å ta båten til Eidsbugarden. Båten var heilt full, men heldigvis skulle mange av for å gå tur frå Torfinnsbu, så eg kom meg no ombord. Litt over kl 13 kunne eg parkera bilen inne i Koldedalen for å så rusle oppover den merka stien Uradalsvatnet. Uranostind viste seg fram med sin skarpe egg, og det var opp dit eg hadde tenkt meg. Kryssa så over elva der stien tar av til Fondsbu/Eidsbugarden og la i veg oppover mot sørtoppen på Uranostind. Her var det først nokre snøfenner og deretter grasfylte hyller oppover steinrøysa. Det var veldig varmt å gå oppover i solsteiken og det gjekk unna ein del drikkevatn. Etter omlag to timars gange frå Koldedalen flata det litt ut, før siste stigninga opp til ein av sørtoppane. Her traff eg på to tinderanglera, der den eine av dei hadde gått opp på toppen og ned igjen på ein time. Eg tok meg nok betre tid tenkte eg og berekna ein time til toppen. Litt luftig og bratt klyving Til sørtoppen var det lett klyving og bortetter til den andre sørtoppen var det eit litt smalt og luftig punkt. Ved sørtoppen openbara sjølve hovudtoppen seg og eggen bortetter såg bratt ut. Hadde høyrt om at ryggen vart veldig smal eit stykke og det var forsåvidt tilfelle. Først var det eit stykke på 3-4 meter der eggen var veldig smal, men det var fottak på sida som vendte ut mot breen. Litt lenger oppe var det eit tilsvarande parti der eg måtte klyve på ein skarp egg 5-6 meter. Ikkje veldig vanskeleg, sidan det var gode fottak på sida ut mot breen og gode handtak på sjølve eggen. Litt luftig, men eigentleg ganske enkelt syntes eg. Like etter dette var det bratt klyving oppover. Gjekk nokre meter til venstre for å så klyve på skrå tilbake til eggen igjen, då det såg noko meir utatt ut å klyve direkte på eggen. Her var det bratt og noko laust, etter mi oppfattning det vanskelegaste punktet på eggen (Kanskje 2+, 2/3). Eg kløyv difor konsentrert og forsiktig oppover. Vidare mot toppen vart klyvinga mykje lettare, sjølv om det var noko bratt. Siste stykket mot toppen var veldig enkelt. Eg var glad for å stå på toppen etter den litt luftige klyvinga på eggen. Korleis det er å klyve ned her, er eg usikker på, det frista ikkje noko særleg Toppen På toppen vart eg møtt av ein kar som var noko overraska over at eg kom opp ryggen - og i tillegg aleine. Følget hans hadde vandra opp breen frå Koldedalen. Gjekk så vidare bort til toppvarden og kunne konstatera at eg var på toppen etter godt 3 timar. Ned til Skaret mellom toppen og Slingsbytinden var det ei slak steinrøys. Etter tre brødskiver og litt drikke, tok eg ein rask tur opp på Slingsbytinden. Ganske lett vandring opp og fin utsikt ved toppvarden. Herfrå såg eg ganske godt kor returen skulle gå, det såg ganske bratt ut! Retur Starta i skaret og gjekk omtrent ned i midten av dette, over eit lite snøfelt. Ned nokre meter gjennom ei lita steinur til eit nytt snøfelt, der eg stara å halde noko mot venstre, for å runde rundt ein liten kant. Vidare var eg av og til ganske usikker på kor langt oppe i sida eg skulle halde. Fortsatte bortover utan å gå særleg mykje ned slik at eg var eit stykke frå "grunnfjellet" på Uranostinden. Her gjekk ferden over 3-4 snøbakkar, som kunne ha vore ekle ved andre snøtilhøve (Isøks kan vera kjekt å ha viss det er noko hardare enn det var no). Såg etter kvart at svapartiet gjekk over i ein liten rygg, som også vises på kartet. Gjekk litt sikk-sakk nedover denne med den raude knausen som mål. Fann fort ut at det ikkje var mogleg å skrå bortover, då det var bratte sva så langt eg kunne sjå. Ned til knausen med raud stein, gjekk eg ned nokre grashyller med ein del laus masse. Ein liten varde på toppen viste at dette var ein farbar veg. Eg pusta letta ut då eg var komen ned. På den enormt breie hylleformasjonen var det bare å traske bortetter snøfelta, eller gå oppå dei raude steinknausane. Etter ein god kilometer haldt eg slakt oppover på oversida av ein raudfarga hammar. Vidare hadde eg tenkt å klyve litt oppover for å kome inn på ryggen, men det var unødvendig. Fulgte bare sida bortover. Hylla vart litt smalare og det vart litt meir steinrøys, men det var ingen problem å gå bort til ryggen rett på oversida av eit bratt område. Det hadde sikkert også vore greit å klyve opp på ryggen, men det hadde blitt lengre. Siste stykket holdt eg meg på små snøfelt og var ikkje lenge nede ved Uradalsvatnet. Herfrå speilte Uranostind seg trollsk i vatnet, eit flott skue. Etter omtrent 7,5 time var eg nede igjen i Koldedalen. Seinare på kvelden var det ein praktfull solnedgang over fjella - flott.

Vi dro på sommerferie med ingen andre faste planer enn å være i nærheten av Leivassbu og ett ønske om å gå på noen topper i området. Vermeldingene var lovende med best vær først i perioden. Vi la oss til med telt like ved Presten. *Tverbottraversjen* Dagen startet med rim på teltduken, men i 8-tiden fikk solen tak i bakken der vi hadde lagt oss til og varmet frosne sjeler. Siden været vær flott tok vi turen vi hadde mest lyst til først. Vi gikk opp i Leirløyfte og vidre til Tverrbottind V1. Eggen mellom dobbelttoppene var alt for luftig, men vi omgikk den lett ved å gå 30 m ned på sydsiden og komme opp i skaret mellom toppene. Tilbake til skaret over Leirløyfte samme vei. Vidrere derfra over Store og Midtre Tverrbottindane gikk raskt og enkelt. Ned fra den sørligste av de midtre var det en stor snøfonn som så ut som en skavl ovenfra. Vi hadde troffet to staute karer som kom andre vei og sa det var enkelt, så vi gikk i deres spor. Det var bare en bratt kant og heldigvis ingen skavl å være redd for. Dagen var god og varm og når vi satt på Søre Tverrbotntindane bestemte vi oss for å prøve Tverrbytthornet også. Vi hadde hørt at den vestligste toppen skulle være vanskelig og kreve sikring. Derfor omgikk vi denne ved å holde høyden fra skaret mellom Søre Tverrbottindane og Tverrbytthornet. Der krysset vi guffen bratt løs ur, noen bratte snøfonner og måtte klyve noen bratte knauser. Det tok tid og ga ingen god følelse. Vi gikk rett opp på eggen når vi hadde passert østtoppen på Tverrbytthornet. Derfra gikk det lett opp på toppen og vi kunne nyte fjellheimen i ettermiddagssola. Tilbake eggen og ned lia der vi kom fra. Deretter ned en bratt snørenne i Kjyrkjeglupen og tilbake til teltet. *Kyrkjeoksle* Igjen var det kaldt om natten og enda mer rim på teltduken, men dagen så ut til å bli enda finere enn gårsdagen. Orket ikke mer kulde, så vi sjekket inn på Leirvassbu og lot teltet stå ute for å tørke i løpet av dagen. Gikk greit opp på Høgvaglskaret og vidre til Kyrkja Like før toppen er det luftig, men ikke spesielt utsatt. Fikk følge med en hyggelig kar fra Lom ned fra toppen. Rutsjet ned den lille snøfonna som la der og videre bortover Kyrkjeoksle til Langvasshøe. Fra skaret mellom høyde 1928 og Langvasshøe er det bratt, grov og tildels løs ur som vi forserte raskt. På toppen av Langvasshe noen unggutter å solte seg. De fikk det travelt med å få på seg buksene når vi kom. Fikk en god lunsj i sola her. Vidre opp på Visbretinden var bratt, men enkelt. På tilbaketuren gikk vi ned i skaret mellom Langvasshøe og høyde 1928. Fulte snørennene nd til Høgvagltjørnin. Nedver her begynte været å dra seg til. Det kom mørke truende skyer. Vi prøvde å sette opp farten for å berge teltet. Rakk å hente teltet før regnbygen innhentet oss. Det smakte godt med kaldt øl på kvelden. *Stetind* I løpet av natten kom noen venner av oss som ble med på turen videre. Vi ble enige om Stetind siden vi trengte en roligere dag og de ville begynne forsiktigere. Det var overskyet oppholdsvær og skyene gikk relativt høyt hele dagen. Vi gikk rundt til Gravdalsfonni og opp til toppen derfra relativt enkelt. Tok en lang lunsj der og tilogmed sola viste seg frem i korte øyeblikk. Ned igjen skle vi på fonna mot eirvassbu. Det gikk rakt unna og vi var tidlig nede. Vi planla de neste dagene med tur til Olavsbu. Noen hadde tatt med PC og K2 (fimen). Dermed så vi denne for å komme i "rett" (?) stemning. *Skardalstind* Nok en dag med lovende vær og vi la optimistisk (som alltid) i veg. Det gikk greit og raskt opp på Skardalstind og ble mye nyting av sola på toppen. Kanskje litt for mye, bygeskyer dannet seg rundt oss. Vi ville også prøve Skardalsegga langs nordeggen. Når vi kom fram til hammerene begynte det å hagle, så det prosjektet var bare å gi opp. Dermed måtte vi gå ned til Olavsbu litt før (det er ingen skam å snu). Etterhvert gikk haglet mer over i regn. Været lysnet på ettermiddagen og vi fikk tørket tøyet. *Rauddalstindane* Dagen begynte med tåkedotter som danset mellom tindene i Rauddalen. Turen var grei om enn noe bratt i starten. Innen vi kom opp på Søre Rauddalstind hadde sola fått overtaket på tåka og bare de høyeste toppene stakk såhvidt opp i skyene. DEt var lett å gå oppe på den brede eggen. Over Store og til Nordre var også temmelig greit. Ned i Gravdalen gikk det raskt på store snøfonner. En fin dag, selv om den ble lang. *Urdadalstindane* Med Store og Midtre Urdadalstinder som mål gikk vi fra Leirvassbu og inn i Semmelholet. Her dro været seg til med regn og tåkedotter. Det ble lunsj i guffent vær og halparten valgte å returnere. Vi andre freste opp dalsida på ei snørenne og kjempet oss til topps på Store Urdadalstind. Her gikk regnet over til tett snø, men vi klarte likevel å skimte Leirvasbu!?! Her oppe på toppen var stemningen elektrisk. Det summet i varden og isøksene freste når vi pekte litt i været. Det ble raskt ned fra toppen. Været ble bedre nede på eggen og dermed la vi igjen isøksene for å gå til Midtre Urdadalstind. Eggen var morsom og variert og vi fikk hilst på "Donald" som står som en pinnakkel ut mot Urdadalen. Returnerte samme veg over eggen og ned snørenna. Vi rakk å bli helt tørre innen vi var tilbake til Leirvassbu. *Storbrean* En ny dag med knallvær. Vi siktet på Jerfonni og tok med oss breutstyr. Kjørte bilen ned til Breabakken. Derfra gikk det bratt og grit opp på toppen. Koste oss med en lang lunsj. Ned ura på sørsida til Storbrean. Denne ura var løs, bratt og forredersk. Fikk lirket oss ned. Over breen gikk det veldig greit. Det lå mye årssnø. Opp fra breen og til topp 2069 (Geite V1/Sakse Ø1) var det mye is under og det siste stykket måtte vi ta på stegjern. Her storkoste vi oss i ettermiddagssola. Etter å ha ligget å dratt oss ett par timer gikk vi eggen videre nedover og rappelerte forbi ett vanskelig punkt. Det er nok mulig å omgå det på sørsiden, men det er veldig utsatt. Opp på Geite (topp 2002) gikk det greit over en morsom egg. Ned igjen føk vi nedover snørennene på Rundhøe. Dagen ble lang og vi rakk ikke middagen på Leirvassbu, men vi fikk varmt vann og øl, så da ble det litt Real Turmat. *Soleibotntind* Bra vær også idag. Forlot Leirvassbu og kjørte mot Hurungane for å prøve oss på Soleibotntinder. Parkerte ved Tverrelvi og gikk ryggen over Bukkenosi greit til toppen av Store Soleibotntind. Her ble det lunsjing mens vi så på Austabotntindane i kikkert. Kløyv over til Sørtoppen. Ned i skaret var det mye løse steiner. Med mye forsiktighet kom vi greit frem og fikk masse tilskuere på stortoppen. Tilbake igjen samme veg med samme store forsiktighet. Noen av turfølget hadde skrytt på seg Nordre Soleibotntind, men fant ut at der kunne han ikke ha vært, men "bare" på Launostinden. Dermed måtte også Nordtoppen til pers, selv om denne var enda værre å komme opp på. Bratt, utsatt og løse steiner. Kom oss etter mye styring opp på toppen. Ned igjen valgte vi å gå rett ned mot Soleibotnen. Det var ett dårlig valg, men også det gikk på ett vis. Siden vi var slitne valgte vi å gjøre direkte tilbake til Oslo på natta (noe som heller ikke er å anbefale). Oppsumering: 21 2000 m topper på 8 dager og stort sett greit vær føles godt.

Eg vakna i sjutida. Termometeret på klokka viste tre usle plussgrader, og i halvsøvne tenkte eg at det var trist med slikt ver. Litt etter slo det meg at viss det er så kaldt, må det jo vera skyfri himmel. Eg opna teltglidelåsen, kika ut, og såg knapt ei sky. Ut av teltet, og heile Leirdalen smilte til meg. Eg køyrde til Krossbu, der eg parkerte og la vegen mot St.Smørstabbtind. Toppen var gøymd bak ein skydott, men skya gjekk ikkje heilt rundt - skuggen av toppen viste seg i profil mot skya. Ruta var grei, og turen gjekk utan problem, bortsett frå at såpass tidleg på morgonen låg det framleis eit tynt islag her og der i det brattaste partiet, der sola ikkje hadde fått tak enno. Thommessen, den luringen, skriv at det kan vera luftig i det brattaste partiet, dersom ein kjem langt ut mot Storbreen, men det var absolutt ikkje noko problem å halda seg lengre inne på ryggen. Utsikta frå toppen var strålande, i alle retningar. Eg sat der ei stund, og returnerte same veg som eg kom opp. Nede i skaret møtte eg ein 5-6 personar på veg mot toppen. Vidare utover ryggen mot Loftet såg eg fleire, både i nære og fjerne område. Nokre brelag på breen; nokre som kom frå Skagsnebb på veg mot Bakarste Skagsnebb. Eg veksla nokre ord med fleire av dei eg møtte, og vart gåande og fundera på om nokre av dei eg trefte eller såg kjende til Fjellforum. Av ein eller annan grunn tenkte eg mest på Tom. I debatten om den nedlagde togstasjonen som visst ikkje skal nedleggast likevel, skreiv ein eller annan noko slikt som at det er vanskeleg å ta alt Tom skriv på alvor. Eg kopla dette saman med noko far min fortalde for mange år sidan, og kom fram til at Tom truleg ikkje er ein verkeleg person, men ein nettperson som er dikta opp for å få meir livfulle debattar på Fjellforum. (Far min var redaktør for ei lita lokalavis for mange år sidan, og dei gongene han ikkje hadde nok stoff, skreiv han nokre lesarbrev under oppdikta namn, gjerne med litt oppsiktsvekkande innhald, slik at det kom svar frå andre i det neste nummeret.) Kva argument finst for at Tom er oppdikta? 1. Namnet. Tom er eit godt og fint namn, for all del, men det som er tomt er utan innhald. Det kan òg gje assosiasjonar til tomprat eller å gå på tomgang, og slik passar det jo bra med fleire av innlegga til Tom. 2. Geografien. Dei av oss vestlendingar som er mest fordomsfulle har ein del oppfatningar av dei som bur vest for Oslo vest. Mellom anna har dei relativt høgrevridde meiningar, og mellom anna spaserer dei rundt i fløyelsnikkers kvar helg. Og dersom ein går i fløyelsnikkers på heimebane, er det jo naturleg å finna fram dongeribukser når ein skal til fjells. 3. Turkameraten. Her kan det henda at eg er på tynn is, men eg meiner at Tom vart invitert/utfordra med på tur av ei kvinne (Tora?) for nokre år sidan. Han takka nei. Rett som det er kjem det tur-rapportar frå turar der fleire forumistar har slege seg saman, men etter det eg kan sjå er aldri Tom med her, sjølv om han er blant dei ivrigaste i debatten. 4. Pausane. For meg verkar det altså som om nokon opererer med dobbel identitet her. Av og til vert dei leie av å vera Tom, og då passar det bra å melda at Tom er nyoperert i kneet, og at han vert vekke frå fjellet ei stund, eller at han skal på ferie til USA ein månad, slik at han kjem til å vera meir passiv ei stund. 5. Hintinga. For nokre dagar sidan kom det eit innlegg frå Tom, der han hadde drøymt at Morten hadde teke livet av Tom på ein fjelltur. Morten verkar då som ein fornuftig og rimeleg etisk mann, så kvifor skulle han ta livet av Tom? Den einaste grunnen måtte vera at Tom berre er ein digital person, ein oppdikta person, og at Morten er den som av og til loggar seg på som Tom. Det forklarar truleg dei fornuftige innlegga Tom kjem med - Morten er truleg innlogga under falskt namn, og svarar utan å hugsa at han akkurat då er Tom. 6. ? Med hjelp av alle desse tankane kom eg meg heilt fram til Loftet. Der sat to personar med ei flaske champagne og to plastglas. Dei lurte på om eg ville ha eit glas, men eg takka høfleg nei - champagnen kunne jo vore alkoholfri. Eg spurde kva dei feira - han svara "livet", og det er jo ein grei nok grunn for meg. Me snakka litt om toppar i horisonten, som var stor og vid, før eg snudde og gjekk attende. Frå ryggen mellom Loftet og Veslfjelltinden tok eg snarvegen, ned ura forbi Brangsbrean. Det var ikkje det luraste eg har gjort - der var laust og ustabilt, men eg kom meg trygt ned, og var attende på Krossbu 10-11 timar etter avgang.

Var ein kjapp tur i Jotunheimen i helga. Fredags ettermiddag satte eg meg på flyet frå Stavanger. Etter ein times venting i Bergen, bar det vidare med Widerøe til Sogndal. Thomas, Ingunn og Kamilla kom kjørande frå Bergen og plukka meg opp på lufthamna. Telta vart satt opp eit lite stykke frå Turtagrø under ein haustklar stjernehimmel. Laurdag vakna vi til ein flott morgon, med sol, skyfritt og vindstille. Planen å prøve seg på Store Austabotntind og litt over 10 gjekk vi oppover frå Berdalsbandet. Det var svært glatt oppover på grunn av ei tynn ishinne på steinane (dette smelta utpå dagen). Det var kome eit snølag på ca 2100moh og høgare. Vi hadde isøkser, men ikkje stegjern. Frå skaret sikra vi ein taulengde oppover ryggen grunna snøen. Eg tok meg så vidare over til snøfonna, men her var det særdeles glatt (her er det også ganske luftig). Vidare oppover kunne det nok ha gått ann å karra seg opp også utan stegjern, men i og med at ikkje alle var like klatrevandte og på grunn av tidsaspektet, så var det enkelt å bestemme seg for å snu. Eg la igjen ei slynge og klatra ned igjen. Vi returnerte litt ned i sida og sikra her også. Virka nesten som om det var enklare å halde seg oppå ryggen i staden for nedi sida. Norgesguidane hadde to taulag som vi traff då dei var på veg ned. Dei sikra heile vegen frå skaret til toppen og ned igjen (4 taulengder?). Og dei hadde sjølvsagt stegjern - noko vi absolutt burde ha pakka med oss. Legg ved nokre bilde. Samanlikn med bilda som Vestmar la ut forrige helg: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=3623 F.eks. dette: https://www.fjellforum.no/oldLinkConverter.php?oldAttach=1188 EDIT: Fleire bilde og lengre turartikkel på breogfjellsport.no

Var og tok bukkeholstindene pluss Bukkehø denne helgen i nydelig septembervær. Litt glatt med snø på toppene, men ellers greit. Store bukkeholstind måtte jeg dessverre gi meg på siden jeg synes det var vel sleipt, men turkammeraten min tok den og! Været skiftet dessverre til tett snø så vi tok retur ned steinrenne og is mellom topp 2154 og store. Helt utrolig at Jotunheimen står tomt når det er så flott å gå der i september.

Utsikt fra Storebjørn i Jotunheimen en godværsdag i Juli 05! ..... Slik kan det altså være en sommerdag i fjellet ..... ____________________ Rune.

Nå er det gjort! Vi har bestemt oss. Proposjonalt med at livvidden har økt og formen har blitt dårligere, har turlysten skutt i været. Etter å ha sett misunnelig på slike bilder i lang tid så skal samboeren og jeg endelig på tur. Til uka skal vi fra Oslo til Ålesund og tenkte å kjøre over Jotunheimen. Med nogenlunde bra værvarsel og ett tidsskjema som er litt romslig tenkte vi å legge inn en fjelltur med en overnattingute. Vi har kikket på å ta båten fra Gjendesheim til Memrebu og overnatte en natt ute på ruta der, men er litt usikre både fordi turen er i korteste laget (ca 10 km) og det ser sparsomt ut med telteplasser langs ruta. Ett annet alternativ er å gå fra Bessheim til toppen av Besshøe. Denne turen er vel litt mer passende sånn lengdemessig med 13-14 km og det ser ut til å være relativt flatt langs nordsiden av Bessvatnet slik at det å sette opp telt kan gå. Men hva vet vel vi, vi er jo aldeles ikke lokalkjente... Som dere skjønner, så er vi gira på tur, men usikre på hvor den skal gå. Vi har ikke gifta oss med hverken Gjende eller Bessvatnet heller, så alt mellom Beitostølen og Lesja er egentlig aktuelt. Er det noen som har forslag? (Som nevnt over så har livvidden økt noe de siste årene, men vi er fremdeles to helt vanlige mennesker i tredveårene. Vi er turvant i den forstand at vi begge har vært på turer før og har egne soveposer og telt. Men turen bør kanskje ikke være altfor krevende hverken fysisk eller navigasjonsmessig. Vi har også hund (Boxer) med oss, så klatring og altfor ulendt terreng er ikke optimalt) Håper på svar!

Hei, Jeg har lyst til å gå Gjendesheim-Glitterheim-Spiterstulen-Leirvassbu-Gjendebu-Memurubu og så ta båten tilbake til Gjendesheim (da jeg har gått Besseggen flere ganger tidligere), eventuelt starte på Memurubu og gå andre veien. Men er det det noen her som vet hvilken vei som lønner seg å gå? Jeg har vært på de fleste av disse hyttene, men bortsett fra Besseggen så har jeg alltid bare gått toppturer ut fra hyttene, ikke mellom hyttene og derfor usikker på hvilken rekkefølge det lønner seg å gå rundturen.

Kveldssola går ned over Saksa, Geita og Store Smørstabbtind mens vi setter opp teltet ved Leira-elva, ikke langt fra Leirvassbu. Nila storkoser seg i dunposen og sovner raskt. Morgenen etter rusler Bjørn av gårde sammen med våre gode venner Sveinung Lindaas, Ellen Heiskel og Geir Spiten. Humøret er på topp når gjengen rusler av gårde i finværet - forbi Kyrkjeglupen og Visbreen. Bjørn og Sveinung er ekstra fornøyde; en ny og litt «kronglete» 2000-metertopp skal tas: Nørdre Semelholstinden (2004m). Den eneste Bjørn manglet i området . Sveinung har utskrift av kart fra gamle-versjonen av «fjell-bibelen» med seg i bukselomma. Her ser det ut til at man skal ta opp og holde høyden rett etter Kyrkjetjønnet. Dette viser seg å bli et litt «tøysete» veivalg i praksis – følget roter seg opp i skrå-ur med glatte snøpartier – et nokså vanlig scenario når man sommerstid prøver å holde høyde uten helt å vite hvordan underlaget ser ut fremover. Det er jo aldri moro å innse at veivalget ikke var det beste, så gjengen prøver å holde høyden. Men til slutt ble GPS’en (Garmin Montana 650) tatt opp av lomma og retningen ble korrigert nedover og rundt fjellet helt til følget får øye på snøen og Semelholsbreen. Herfra følges en morenerygg oppover inntil vi kom opp på nordøst-ryggen. Denne ryggen fulgte vi greit oppover selv om det var noe løst og litt klyving enkelte steder. Eggen var litt lenger enn forventet og noen steder var det luftige punkter som vi passerte ved å klyve forbi på vestsiden. Forventningene til toppen var ikke så store, men eggen viste seg å være fin. Selve toppen bød på fin utsikt mot toppene rundt. Alt i alt en fin tur, men sikkert lurt å gå denne toppen tidligere på sesongen når det ligger snø over løs-ura. Turen tok 6-7 timer. Bukkeholstraversen «light» (7-8 timer) Neste dag er det Christins tur mens Bjørn og Nila koser seg med fisking og tur til ymse små-topper i området. Nå har Jørn Hilstad og kompisen Christian Kjæstad ankommet og det bærer igjen forbi Kyrkjeglupen og Troget. Stien mot Spiterstulen følges helt til det er naturlig å dreie vest mot elva Tverrbytna. Denne krysses enkelt og så er vi i gang med klyvingen opp mot Søre Bukkeholstinden. Bukkeholstraversen er en av de morsomste i hele Jotunheimen. Her er masse klyving i fast, fint fjell. Hamrer som ikke kan klyves over omgåes enkelt på venstre eller høyre side – det er lett å se hvor folk har gått tidligere. Men: Det ER luftige partier på hele eggen, så man skal ha tunga rett i munnen. Tau og sikringer trengs ikke – men isøks er nødvendig når man skal passere bratte snøfonner. Det er nydelig klyving opp på Store Bukkeholstinden og etter denne venter noen av de luftigste overgangene, et par steder er det bare 40-50 cm bredt på eggen. Folket kryper, hopper og kravler seg over og puster ut med store glis etterpå. «My, my own, my precious», hvisker det mellom de store steinblokkene og vi venter når som helst å se en beinete skapning smyge seg foran oss. Dette er moro! Stemningen stiger bare utover dagen, latteren sitter løst. Og så er det snart over. Vi skal ned. Sveinung drar frem kartet fra «fjell-bibelen» til Morten og Julia Helgesen. Vi klyver ned ura på syd-vestryggen til Midtre Bukkeholstinden. Så følger vi snø-kanten nedover og unngår å skli der vannet risler over glattskurte sva nedover. Det går veldig greit ned langs bekken til Tverr-bytnede (vann 1540). På hjemveien får vi følge med 50-60 reinsdyr som kommer travende parallelt med vårt tråkk. Noen av oss holder «bukselomme-tempo», men andre «dusj-sugne» løper foran. Det blir deilig middag, iskald øl og en god prat med det hyggelige vertskapet på Leirvassbu - Tove og Ole Jacob Grindvold. Takk for god service og hyggelige smil! Vil man gå hele Bukkeholstraversen er det bare å gå videre over Vestre Bukkeholstindan, Vakkerbandet, Bukkehøe og Nørdre Bukkehøe. Herfra kan man følge ryggen ut og ned forbi punkt 1638 til Søre Illåe. Alternativt kan man komme seg ned langs sørsiden av Tunga. Søre Illåe krysses da lenger oppe og man kan med fordel spare tid ved å gå opp mellom Sauhøe og punkt 1731 for så å komme ned på veien som følges tilbake til Leirvassbu. Sett gjerne en bil ved veien i forkant. Beregn 13-14 timer totalt på turen. Glade tinderanglere Visbretind og Langvasshøe (6-7 timer) Visbretind er en av Jotunheimens flotte tinder og den er nokså enkel å gå. Søndag gikk Bjørn og gjengen mot toppen via Kyrjkeoksle og Langvasshøe. Før Langvasshøe passeres høyde 1929 på nedsiden på høyre side. Opp til Langvasshøe må man klyve opp en nokså bratt stein-ur. Følg vardene, så går det greit til topps på Langvasshøe – den første 2000-metertoppen på turen. Herfra ser man stien som snor seg videre opp mot Visbretinden. Det er bratt opp den siste biten til toppen, men det er verken luftig eller spesielt vanskelig. Nydelig utsyn fra toppen – dette er den høyeste i dette området og den 65. høyeste toppen i Norge. Nila-turer Rundt Leirvassbu er det masse turmuligheter for barn! Nila var rundt på de fleste små-toppene i området - på ivrig jakt etter bamsemums på vardene. Her fra en topp på høyre side av anleggsveien: Tinderangler Nila (5) med Kyrkja i bakgrunnen Facebook: Følg oss underveis i friåret Om friåret: Hvorfor vi tok et år fri fra jobben Instagram: @christinden - @bjorntinden