Søk i nettsamfunnet

En runde på ca. 3 km på Østmarknesset i Trondheim kvalifisere itj te nå turrapport, men friluftsaktivitet e det. Og på turen heim begynt æ å sammenlign det med en topptur. Du starte som en rakett opp den første bakken, men når du oppdage at du itj sjer målet, bli det stadig tyngre. For hver post trur du at no, no må æ da snart sjå målet, men hver post e som et nytt skar, eller en ny fortopp og når du mått få sjå målet, e det en ny dal(les post) som må krysses. Men så, endelig e du på toppen=siste post og du ska ta te med heimveien te mål. Og på et eller anna merkelig vis, e heimveien my kortar enn veien dit. Før du veit ordet av det, e du i mål. Og den skikkelig gode følelsen kjæm når du e heim og i dusjen - kroppen funka i dag også; itj perfekt, men godt nok te å ta dæ te toppen og ned igjen. Itj så my å si om løpet uten at det bli sjølskryt - som selvfølgelig e den mest oppriktige formen. Etter å ha kvitta mæ med våryrheten gikk æ over te taktikk B :"Follow the leader". Heldigvis hadd han foran peiling, i tillegg te at han itj sprang så my fortar enn mæ. Men det e herlig å vær i gang - det bli lett å glem at æ faktisk har planlagt et par skitura te før den sesongen e over.

Noen som kan fortelle meg en luggum skitrase til vår eneste 2000 meter - Storskrymten? Må da være stas å gå dit den 17. mai på ski ?

Sitter og drømmer om toppsommer: 1) Leirvassbu 2) Bukkehøtraversjen 3) Urdadalsryggen 4) Semelholstind 5) Gjendebu via Skardalseggja og Gjendetunga 6) Svartdalspiggane på vei til Torfinnsbu 7) Store Knutsholstind på vei til Gjendebu 8 ) Slettmarkspiggen + -høe 9) Raudalseggje via Gjendetunga til Olavsbu 10) Mjølkedalstind 11) Lerivassbu - bil til Turtagrø 12) bonustur til Dyrehaugsryggen Nå må jeg ut å feire litt mer

For å slippe unna møkkavær og maset i byen ble det en tur til Sunnmørsalpene, nærmere bestemt Grøtet (1519 m). Jeg parkerte bilen like før veien går over bekken som renner ned fra Kilstivatnet. Kartet og rutebeskrivelsen ble selvfølgelig glemt igjen hjemme, og så har jeg heller aldri vært i området før. Fjellet måtte bestiges halvveis på hukommelsen og halvveis i ekspedisjonsånd. Ved enden på Kilstivatnet kan man enten gå nordvestover og opp en grei fjellside eller så kan man gå sydvestover og opp den brattere østryggen. Ettersom snøgrensen var nærmere via østryggen gikk jeg opp her og så sørvest mot toppen. Snøen startet på ca. 650m høyde og man må gå i zikk-zakk for å holde seg på snøfonnene. Nå er det rimelig bratt enkelte steder her og høyere opp var det et tynt snølag på hard skare. Det ville være svært vanskelig å stanse et fall før man treffer steinrøysa, så jeg bestemte allerede da for å kjøre ned den andre veien. Selvfølgelig var det både solskinn og vindstille på toppen. Turen ned gikk rett nordover, så på nordsiden av stupet og deretter østover mot Kilstivatnet. Det er mulig å stå på ski ned mot ca. 700 m høyde. De første 3-400 m var halvtørr pudder. Deretter var det et tynt snølag oppå skare. Med lett randoutstyr var pudderkjøringen utrolig digg. Resten var ok. I sum var dette antageligvis årets fineste topptur for meg her hjemme. [Rettelse]

En liten gjeng med ski på beina krøp opp gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll stasjon på Dovrebanen. Det var fredag 18. januar 2008. Vi hadde tre dager. Et sted der fremme i vest lå Snøhetta. Hvis vi greide å unngå å få øye på dette fjellet, ville turen være vellykket. Ifjor til samme tid hadde vi samme mål, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=7496. Et typisk trekk ved OSI-fjell, fjellgruppen ved UiO, er å ha et filsofisk omvendt forhold til topper. Det begynte dårlig. Sikten var nemlig temmelig god. Etter vi hadde karet oss opp skråbakken med den tidvis tette bjørkeskogen, ble sikten enda bedre. Her var vi i det åpne. Her ante vi de treløse sletter og den uhindrede synslinje mot fjellet vi ikke ønsket å få øye på. Etter bjørkeskogen kunne vi ta av skifellene – eller for dem som klønet det til for seg, ta av skifellen på venstre ski og gå tilbake igjen for å finne den høyre – ingen lett jobb i over én meter med pudderpulver. For all del, tenkte vi, ikke se i retning av Snøhetta! Med blikket mot bakken skjente vi vestover, vel, ihvertfall denne mannen skjente, og det fordi sekken min var full av kaker som alle lå på den ene siden, på lesiden. Dessuten hadde jeg sovet lite og heller ikke fått de nødvendige fire timene til å spise frokost og drikke kaffe. (Forøvrig: Å stå opp, anser jeg som en stressfull start på dagen.) Vi kom oss inn den dalen som elven Kaldvella har skåret sitt spor i. Vi fulgte den mot dens kilde, pissoaret på DNT-hytta med navn Reinheim. Det gikk bortover, det gikk oppover, av og til nedover (da satt jeg på rumpa og spise litt kake mens det stod på), og det gikk treigt. Vi så villreinen, en flokk på mellom 100 og 2000 dyr, avhengig av hvem av oss du spør. Jeg ligger i det øvre skiktet, da jeg er en optimist. Flokken ble visst skremt av å se fem bipedale skapninger gli gjennom terrenget. For dem var vi nok Reinsdyr-Jesus, i stedet for å tråkke gjennom, gled vi på snø. Vettaskremt, løp flokken for harde livet, jeg tror én kilometer på under to minutter, og sånn jeg ser det, trengte de den trimmen, fete som de er blitt i det tilnærmet rovdyrfrie Dovrefjell. Det er én jerv i Dovrefjell og han har søkt asyl i Sverige. Selv om vi startet klokken ni fra Kongsvoll, passerte klokken både to og tre før vi begynte å snakke om hvilken stein som var Reinheim. En gang tippet jeg at jeg så hytta, men etter bare ni stavtak skjønte jeg at jeg tok feil. Nok en stein, som forøvrig rakk meg til kneet. Med andre ord, det var dårligere sikt. Ikke tåke, men mer i retning yr. Altså i retning: Suksess! Simpelthen umulig å få øye på Snøhetta! Vi ble alle svært lettet, ja, stemningen ble av det muntre fjellslaget, du vet, når man begynner å dra vitser om stegjern og vindvotter. Da klokken var rundt halv fem, fikk vi endelig øye på Reinheim. Egentlig skulle vi ligge i telt, men det blir for dumt da vi befant oss rett ved en hytte full av Joikaboller. Bolla vant! Inne på hytta spilte noen titusen, som er en underart av det mer avanserte femhundretusen. Vi andre åt og glodde i veggen. Neste dag var det kuling og vi våknet med et unisont Hurra! Ikke en gang i nærheten av å få øye på Snøhetta! Da kunne vi gjøre det vi egentlig kom hit for. For noen var det å bygge igloo, mens for andre var det å trene på å sette opp tesilteltet Svalbard 3 High i den sterke vinden. Hvorfor ordet ‘tesil’? Jo, for når det regner, kan du legge teposer utenpå ytterduken og få te inn i teltet. Sagt på en annen måte, vannsøylen på teltet er så lav at det ikke egner seg for annet enn kalde og tørre dager. Det er iallefall min erfaring. Én av oss mente at han skulle prøve å kite litt i kulingen (også kalt ‘å kulen’), men siden kiten bestod av et lite håndkle med en hyssingstump i hvert hjørne, ble ikke farten, eller for den saks skyld, løftet i kiten særlig mye å skryte av. Når vinden kom bakfra, ble ikke kiten fylt med vind på grunn av at mannen som skulle trekkes bortover skjermet for all vinden. Så kort var hyssingen. Den selvsamme mannen var det som bygde en igloo. Rent psykologisk er det en interessant vending: Først prøver han å kite med et håndkle i kuling, så går han over til å bygge en igloo i fire timer, det også i kuling. Fra å være en venn med vinden blir han altså opptatt av å beskytte seg mot den. Den ekstroverte blir altså introvert. Iglooen er forøvrig et symbol på det grublende mennesket. Merkelig er det at denne igloobyggeren valgte å sove på hytta natten som fulgte. Følgelig ser vi denne rekkefølgen: Først en kiting i kuling med håndkle, så igloobygging (begynnende innadvendthet og grubling), deretter går han inn i en hytte og legger seg (her forlates grublestadiet til fordel for resignasjonen). Dagen etter våknet noen av oss opp i et telt. Bl.a. jeg, for du skjønner, jeg får klaus etter for mange dager på hytte, f.eks. mer enn én (dette er et tegn på omvendt resignasjon, nemlig isolasjon. Eh?). De andre, med unntak av igloobyggeren, våknet opp i den vidunderlige og effektive inuittarkitekturen. Vi vasket så Reinheim og satte kursen nedover dalen igjen. Sikten var mindre god og heller ikke denne dagen fikk vi øye på Snøhetta. Jippi! Blide og fornøyde suste vi mot NSB. Den turen som tok syv timer opp tok halvparten ned. Hele turen nøt vi fordelen av å ha en eks-marinejeger til å brøyte spor. Anbefales!

Planlegger tur opp til Blåsjø og lurer på om det er fare for at det kan være snø der opp nå til 17 mai. noen som vet?

Treningstur som ikke ble så ensom likevel. Med det været som ble meldt, ville det nok en gang passe med en tur rundt Li. Hva kommer det av at yr og storm ikke skjønner at det passer best med noenlunde greit vær i helgen. Skuffelsen over været er ikke større enn at det selvsagt måtte bli tur. Ikke mye regn, men sånn litt hele veien lød værmeldingen. Og selvsagt vind. Ikke over kuling, men…. Og jeg var nok ikke den eneste som hadde sjekket været denne morgenen. Det var bare en bil uten om min på Dale. Og jeg traff en kar i første bakken som også bruker området til trening. Vi har truffet hverandre noen ganger. Og veksler som regel noen ord. Han hadde kommet ned Øksendal/Revesdal. Men det var ikke et spor utover langs sjøen. Med vinden bakfra, blir det jo egentlig greit. For virkelig å kjenne at det fortsatt ikke er verken vår eller sommer, tok jeg av jakken. Jeg blir jo like våt om jakken er på eller av når det bare drypper. Det ble kaldt der vinden fikk takk. Sjøen gikk jo tross alt hvit. Og, selvsagt, etter en stund måtte jeg krype til korset og hive på jakken igjen. En bil på Dale, og en kar i mot, det ville bli en ensom tur rundt. Ved Bjorhabn, luktet det bål. Og det gikk tre karer utover. De hadde overnattet og var på vei rundt. Karene var utenlandske, det var bare en som pratet. Og det gikk ikke helt greit. Med tunge sekker går det normalt noe roligere enn med lett sekk – som min. De hadde ikke helt greie på hvor lang turen rundt var, og ble litt overrasket over at jeg trodde de ville bruke 4-5 timer. Jeg tror de oppfattet tidsangivelsen som for hele turen, mens jeg mente fra der vi sto…. Nå ja, jeg har tatt feil før. Jeg kjente lukt av bål lenger ute også. Det var spor flere plasser, men jeg så ingen andre. Det var i hvert fall ensomt på toppen, og jeg så ikke en kjeft før nesten helt nede. En jogger i godt driv oppover bakkene. Denne gangen tok jeg det med ro ut på stien, etter å ha jogget ned de siste bakkene. Jeg trenger ikke akkurat å stupe inn i steinrøysa hver gang. Og helt ned kom det et par i mot. Han svensk og hun norsk. Det var utlendinger på tur denne lørdagen. De lurte på hvor stien mot toppen var, og hvilken tur som var lettest. Siden de sto midt i stien opp mot Dalevann og like ved et skilt med ”Dalevann”, foreslo jeg den ruten. Våte og fuktige turer tar tid. Undres på om det bør innføres merknad tilsvarende den de har i ”Top Gear” med wet. Turen var så avgjort våt. Vis hele artikkelen slik den er på hjemmesiden

Hei Jeg har en nyanskaffet Optimus NOVA og en 750/640ml brenselflaske fra Rast. På korken til flasken sitter det en gummipakning/o-ring. Det gjør det ikke på selve flasken, og heller ikke på pumpen til brenneren. Skal jeg da fjerne o-ringen fra korken (virker litt som den er ment å sitte permanent på?) og bruke den mellom flaske og pumpe, eller er det meningen at det skal bli tett uten pakning? Det virker jo litt usikkert med tanke på lekkasjer.

Flørli i Lysefjorden Fredag ettermiddag tok eg hurtigbåten "Fjordlys" inn Lysefjorden til Flørli. Her i den fraflytta bygda har Stavanger turistforening overtatt eit hus som blir nytta som turisthytte. Huset har blitt grundig pussa opp og framstår no som ei flott ubetjent turisthytte med fin utsikt over Lysefjorden. Fredagskvelden vart nytta til ein liten tur opp til Flørlistølen, ca 400 moh. Flørlitrappene - Langavatn Vakna til ein utruleg flott dag, med solskinn, knall blå himmel og heilt vindstille. Etter ein roleg morgon på hytta, rusla eg nedover mot kaien på Flørli. Her startar ei 1600 meter lang tretrapp langs røyrgata til den gamle kraftverket (det nye ligg lagt inne i fjellet). Langs trappa er det også ein "trollbane" (vogn som går på skinner som blir trukken opp med ein wire). Trappa og banen vart nytta til bygging og vedlikehold av røyrgata. Det heitar seg at det er 4444 trinn i trappa, men ifølge hytteboka på Fløyrli, har nokon kome fram til 4528 trappetrinn. Mange er det iallefall! Så det var bare å rusle i veg oppover. Trappa er ganske smal og var fuktig etter regnvèret dagen før. Langs sida var det stort sett ein wire eller rekkverk å støtte seg til. Særleg der trappa har ei helling på 51 grader var det fint å halda seg i noko, her var også trinna lite "djupe" (kun ei fjøl). Men syntes ikkje det var spesielt utsatt eller vanskeleg å gå opp, sikkert litt meir "luftig" å gå nedover. For kvar 500 trinn var det eit lite skilt som fortalte kor mange trappetrinn som var unnagjort. Det brattaste partiet var ca mellom trappetrinn 2200 og 3500, men her var det også lange veldig slake parti. Det er fleire moglegheiter for pausar undervegs på små plattingar. Utsikten over Lysefjorden og ned til Flørli var formidabel og ga inspirasjon til å forstette oppover. ca 1 time og 10 minutt tok det til toppen inkludert små fotostopp. (Det er mogleg å gå ein sti opp frå turisthytta å vidare innover fjellet istaden for trappene. Trappene brukes på "Eige ansvar" og det er lite/inget vedlikehald). Etter har ha passert det regulerte vatnet Stora Flørlivatnet, så gjekk turen vidare opp på Kvernafjellet, heilt på kanten av stupet ned mot Lysefjorden. Her var det veldig fint å gå! Vidare i nokså rett linje langs små tjern og over myrer, før stien tok opp mot Låtervikvatnet. Stien er blitt merka i tilknyttning til prosjeket "Lysefjorden rundt", men dei malte T'ane slutta brått rett før Låtervikvatnet. Det var ikkje synleg sti vidare, men greit å ta seg opp ovanfor eit bratt svaparti til ca 1040-meterskota på kartet, vidare litt sør-austover og deretter ned i bekkedal fram til stien Kjerag-Langavatn. Så bar det litt opp og ned små kollar og senkningar, før det idylliske Langavatnet dukka opp. I ettermiddagsola frista det veldig med eit fjellbad og det var godt og forfriskande. På hytta var det allereie ein del folk, så hemsen måtte tas i bruk (det er få senger på Langavatn) Langavatn - Børsteinen - Lysevegen Søndagen skulle eg ta bussen ned frå fjellet ca 14.30, så eg loffa avgarde allereie klokka 08.00 frå Langavatn turisthytte (!). Var litt usikker på kor lang tid det ville ta fram til Børsteinen, så det gjaldt å ikkje somle alfor mykje. Stien mot Børsteinen var tydeleg ikkje mykje brukt, men fine varder (utan T'ar) viste vegen. Langs Halvfartjørn og gjennom Nordre Halfardalen strålte formiddagsola. Stien bukta seg litt oppe i dalsida og tok etter kvart slakt opp over Halvfarheii. På denne aude strekningen traff eg forøvrig ein annen vandrar som hadde kome opp frå Valevatn og overnatta i telt. Etter ca 5,5 time kom eg fram til Børsteinen turisthytte og venta der litt før eg rusla det siste kvarteret ut til vegen. Den siste avgangen med Sirdalsekspressen for sessongen kom så ca kl 14.45 og frakta meg ned frå fjellet. Dette fjellområdet sør-aust for Lysefjorden er utruleg flott. Det er imiddlertid ganske store spor etter vasskraftsutbyggingane, med både nedtappa vatn, bekkeinntak og høgspentlinjer. Men likevel er det eit fantastisk område som forholdvis få har oppdaga (Med unntak av Kjerag då...) Legg ved nokre bilde

Fjellsportgruppa i Storebrand feirer 10 år i 2005! For å feire dette på en ordentlig måte, reiste 31 turglade til Hurrungane i Jotunheimen helga 3 september 05. På vei oppover kvelden før var det hissige regnbyger og endel tåke, men gode prognoser fra meteorologene ga optimisme og forventningsfull stemning. Over halvparten hadde valgt overnatting i telt/lavvo på Berdalsbandet, mens de resterende foretrakk å ligge innendørs på hytta til kjentmann Sveinung Lindaas eller på Turtagrø Hotel. Lørdag morgen kom med rim og tåkedotter rundt toppene, men solen jobbet hardt med å fjerne begge deler. Turfeberen var stor, og 08:05 var alle i gang oppover mot Vestre Austabotntind. Siden vi var så mange delte vi oss i tre naturlige grupper avhengig av farten oppover. Èn valgte å snu litt oppe i bakkene pga. astma. Det gikk lett oppover og etter en hvil på vesttoppen (2100m) var det å vurdere om man ville videre. Her begynner det å bli luftig, så de som syntes at nok var nok valgte å ta en lengre hvil på Vesttoppen i sola for så å gå ned igjen. Resten manøvrerte seg videre over til svaet hvor man må sikre for så å ta seg videre opp til den første av de 3 "puklene" på toppeggen. Klatringen opp gikk fint for alle, og vips var vi på toppen! Det ble masse jubel, termos-kos, bilder og solfaktor... Vi gratulerer alle med en flott tur og vellykket bestigning av toppen! Very Happy Vennlig hilsen "guidene og kjentmannen" Disse var med på turen: - Christin Oldebråten (guide) - Bjørn Tjomsland (guide) - Liv Elin Richardsen (guide) - Gunn Albertsen (guide) - Sveinung Lindaas (kjentmann) - Marius Høy (guide) - Are Wiberg (guide) - Erik Engen - Jørn Hilstad - Erik Ferning - Kjetil Landmark - Siri Austad - Anne Grethe Nordli - Rigmor Jørgensen - Hege Hodnesdal - Nils Robert Hodnesdal - Trond Skjærbusdal - Rune Holen - Henrik Heggem - Tom Eriksen - Ingebjørg Myre - Arne Løftingsmo - Kjerstin Glesnes - Kristin Landmark - Samuel Nolan - Heidi Rustad - Aage Odden - Rolf Erik Nygård - Laila Nygård - Jørgen Herstad

Jada, har sett at det er mange tråder og anbefalinger rundt Ally kano, men er fremdeles usikker på hvilken jeg skal kjøpe. Beskrivelsen hos Bergans hjelper ihvertfall ikke for det høres alle kanoene ut som de er perfekt for meg. Jeg har ikke tenkt å padle elv, kun vann/innsjø. Den skal være rimelig tungt lasta. Alene med to bikkjer og en del bagasje / sammen med 10-åring, to bikkjer og en del bagasje, sammen med 10/15-åring og en del bagasje. Kanoen brukes til fiske og for å komme oss fra A til B selvsagt. "Alle" anbefaler Ally 16,5. Det var den Lars Monsen brukte og det var den jeg tenkte å gå for sånn umiddelbart. 16,5 er på lager de fleste steder, gode priser osv. Den er bred og stabil, tar mye bagasje, og Bergans beskriver den som en kano som har "høy stabilitet og gode egenskaper på flatt vann og i elv". Høres jo helt perfekt ut. Det som imidlertid er viktig for meg er å komme raskt framover på stille vann. Jeg ønsker ikke å stå og stampe i motvind eller kjenne vinden få tak i kanoen og dreie den sidelengs. Der jeg tror jeg 17-foteren er bedre? Stabilitet er veldig viktig, spesielt siden jeg kommer til å padle med barn/ungdom. Nå er jeg helt fersk kanopadler, noen vil derfor kanskje ikke anbefale en smalere 17-foter, men jeg skal leie en Ally 16,5 en måned i sommer og kommer til å padle en god del. 17-foteren er lengre, smalere, men har ikke mindre lastekapasitet. Jeg tror 17-foteren passer meg best. Spørsmålet er: klarer jeg å håndtere den alene eller sammen med barn/ungdom som ikke bidrar så mye? Hvor stor forskjell er det i stabilitet? Vil den gi merkbart bedre fart og retningsstabilitet? Lastevekt virker å være veldig god. Setter stor pris på erfaringer fra dere som både har 16,5 pg 17-foter (regner med at de fleste har 16,5)

Det er lenge siden jeg har vært på lengre turer. Veldig lenge siden. Faktisk er dette den aller første teltturen på 10 år. 3 barn, sambo(ex) og livet generelt har vært unskyldninger for den berømte dørstokkmila. Men, nå er barna større, sambo har blitt ex, og på merkverdigvis har jeg plutselig mye mer tid. Begynte å planlegge turen i mars, og pga jeg viste jeg hadde 4 uker til rådighet var planen en lang tur. En SignaTur rett og slett. Haukeli til Kvitlen. 16 hytter, 215km, 7113 høydemetre. Men. Helt slik gikk det ikke😂🤦‍♂️ For det første, kroppen var noenlunde utrent, den er dessuten blitt merkbart eldre. Jeg startet friskt, med full sekk på 31kg fra parkeringsplassen ved Eikebrekka. Solen skinte og optimismen og gleden var stor over å endelig være i gang med eventyret. Turen inn til Kvitlen fra Eikebrekka gikk greit, lettgått terreng, og hadde ikke sekkvekten allerede begynt å plage meg kunne jeg gjerne ha kost meg litt også. Fått med meg mer av omgivelsene. Men etter 3 timer var menisken i venstre kne begynt å klage, og reimene på sekken føltes som den skulle rive skuldrene ut av ledd😂 Men jeg kunne vel ikke gi opp nå? Mobildekning var der heller ikke, så derfor bestemte jeg bare for å trøkke på. Vondt skal vondt fordrives og smerte er bare svakhet som forlater kroppen os osv… en time senere, og nå har det begynt å verke i menisken i høyre fot også. Fokuserer bare på bakken foran meg. En fot om gangen. Stadig er skritt nærmere målet. En time til går, smerten i venstre har nå forduftet. Det går litt lettere. Solen skinner, optimismen øker. Avgang eikebrekka kl 13:30, framme kl 19:00. Så 5 og en halv time. Det er ikke særlig fort. Sånn går det når man overvurderer egne evner og undervurderer terreng. Fant meg en fin plass bak hytta og fikk opp telt og fikk av sko. Kokt opp vann og en av lars monsen nesten utgått på dato frystetørka middager stod på menyen. De smaker ikke best, men 40kr stk for 5-700kcal? Det går ned:) Sovner som en stein til lyden av en klukkende bekk og fugler og den forsikrige vinden i trærene. Frihet!:) Våkner grytidlig neste morgen. Ca 6, det er blå himmel og sol og du bare vet at dette blir en fantastisk sommerdag. Vannet koker. Første bud er kaffen, deretter helles riktig porsjonert vann mengde over i skåla med havregryna i, rører litt og lar der svelle noen minutter mens man får dagens første kaffekopp i kroppen. Spiser kjapt, og pakker sammen det hele og er avgårde like over kl 7. Dagen begynner bra, ingenting verker, og terrenget er lettgått og viser seg fra sin aller beste side. Det er tørt da der har vært en lengre periode med bra vær. Når jeg nærmer meg Sløle verker det i begge menisker igjen, har gjort en stund. Har lyst å gi opp. Finner ingen tørrskodd vei over elva og ender med å vade over, barføtt fordi jeg hadde selvsagt glemt å ta med crocsene. Det går fint, vannstanden var lav, såvidt over anklene, og strømmen var nærmest ikke merkbar. Oppe ved hytta kl 12, og møter her et reisefølge av 2 ungdommer, ene fra Italia og den andre fra Danmark. De var i full sving med å filme seg selv med et gopro i over en halv time mens de tøyet og bøyet muskler jeg ikke ante eksisterte engang. Jeg kokte opp en kopp kaffe, og smørte meg et par knekkebrød mens jeg så på denne seansen. Når de var ferdig hadde vi en hyggelig samtale, og det viste seg at de også skulle videre til tommansbu, som meg. Når de skulle gå var de litt uenige om hvor stien gikk, så jeg gav dem litt starthjelp med å peke ut hvor de var, og hvor stien gikk videre og ønsket dem god tur. Selv så plukket jeg ut en liter flaske med bensin og satte igjen på hytta med lapp om at den er gratis for den som vil ha den. Da ble sekken iallefall noe over er kilo lettere. Deretter lagde jeg ennå en kopp kaffe, og satte meg i solen for å nyte stillheten og utsikten nedover dalen, og for å la kroppen hvile litt. Begge meniskene streika, selv uten sekken på, så var det smertefullt å gå. Særlig nedover og kuppert. Føttene verket, skuldrene verket. Men gi opp? Snu i tide? Spare på kreftene og søke ly i tide? Neida, på med sekken og trasket videre. Turen begynner lettgått, flatt eller svakt oppover dalføret. Pausen hjalp, smerten er mindre nå. Men så blir terrenget brått litt mer bratt. Fortsatt egentlig lettgått, men i oppover bakke går det ikke lenge før knærene igjen skriker og ber. Stopp, slutt! Jeg setter på litt musikk fra min eldgamle musems gjenstand av en musikk spiller. Ipod touch 4tg gen. Fantastisk batteri kapasitet(5-6 timer om dagen x 3 på hver lading) og lav vekt. Går videre, glemmer smerten litt mens jeg fokuserer på å gå, og nyter pink floyd’s, the wall. Terrenget flater ut igjen, og jeg skimter de to ungdommene. De sitter ved elven et par hundre meter oppover forbi det skiltede stidele, i retning skreådalen. Jeg går bort og slår av en prat. Det viser seg at de igjen var litt uenig om rutevalget, så jeg tilbydde dem hjelp igjen, og de takket og bukket siden de var på vei til å gå mot Skreå men skulle til tommansbu. Jeg benyttet sjansen til å hvile litt selv, før jeg skulle gå løs på noen relativt bratte 300 høydemetre. Litt nøtter og sjokolade senere er jeg på vei oppover. Puster og peser. Knærene verker, det går trått. Venstre foten fram. Så høyre. Et skritt av gangen. Er skritt nærmere målet. På toppen blir jeg belønnet, en fantastisk utsikt nedover dalen jeg kom fra og framover i dalen jeg skal passere. Men jeg ser på gpsen, regner ut den gjenstående avstanden og erklærer for meg selv at nok er nok, første aktuelle teltplass skal velges. Og det tar ikke lang tid å finne en kjempe finn plass like ved stien mellom et koselig lite vann, blåfjelltjødn og et litt større, ytra skreåvatnet. Klokken er nå blitt 1700, og får slått opp teltet og kokt opp vannet. Lars monsens Bolognese. Det spises fort. Utsikten nytes. Leser litt i en bok. Har lyst å fiske, men knærene striker fullstendig, så det blir med utsikten. Det vaker, en hel del. Kvelden lir på, og jeg sover helt til 8. Åpner teltet og bare ligger i åpningen og nyter utsikten over et speilblankt vann. Spiser grøt, og tar sekken på ryggen. Den er for tung. Tar den av, og tenker litt. Finner ut at jeg ikke trenger å bære 4 kilo havregryn på en slik tur, der kan jo kjøpes på «alle» hyttene. Så jeg heller ut 3 kilo med havre. Sekken føles lettere, og turen mot tomannsbu kan begynne. Men terrenget er små kuppert og det tar ikke lang tid før knærene igjen skriker. Nå går det sakte. Ekstremt sakte. Korte forsiktige skritt, en fot, en støvel og en sko, 1,2… det går framover. Sakte. Det blir maange små pauser, annen hver stein stor nok til å sitte på og la sekken hvile på uten å måtte ta den av/på blir benyttet. Og sakte men sikkert kommer jeg nærmere og nærmere målet. Helt fullstendig tappet for all energi; livsgnist og motivasjon tramper jeg inn på tunet. Her er det fullt av folk. Slo av en hyggelig prat, og det viser seg at det skulle være dugnadshelg. Så flere var på vei, og jeg følte jeg bidratt. Men jeg var virkelig knust. Slo opp teltet, spiste middag, leste litt i soveposen og sovnet lenge før det var nødvendig med leselys inni teltet. Om morgenen var det noe mer skyer, men temperaturen var fortsatt fin. Jeg kunne høre dugnadsgjengen jobbe på en stund, før de begynte å forsvinne puljevis. Og før kl var blitt 15 var alle gått. Jeg orket ikke stå opp før en stund etter der var blitt helt stille. Lå bare å slappet av i soveposen, slumret litt og leste litt. Spiste middag og forsøkte fiskelykken. Og allerede på første kast hadde jeg napp. Mistet den, men gnisten ble tent. Alltid en god booster å ha kjenning med en fisk. På tredje kast satt den, og etter en kort kamp(ultra light utstyr), lå en 300 grammer å sprellet i lyngen. Kakk. Fisker videre. Og 10-15 min senere biter det igjen, litt mindre denne gangen. 200g maks. Men det sløyes kjapt og kunne fornøyd konstatere at den «store» var rød og fin i kjøttet. Mens den lille var litt begynnende rosa. De gikk i panna og ble en herlig sprøstekt kveldsmat. Sovnet tidlig, og våkner av at regnet pisker mot teltet mens vinden river og sliter i bardunene. Jeg bestemmer meg kvikt for at det blir en til hviledag, og tar derfor med meg litt mat, bok og elektronikk(batteri bank osv) og trekker inn i hytta. Nyter stillheten, og lyden av styrtregn som trommer mot ruta. Legger kabal, mange, men bare er par gikk opp, som vanlig. Leste litt i gamle hyttebøker. Kjempe fint sted. Jeg synes dette er den koseligste hytta på denne etappen. Og siden den ligger såpass kort fra hunnedalen så kommer jeg nok til å dra med ungene hit på kortere helgeturer. Alle dingser er ferdig ladet, og like før jeg skal ut i teltet igjen for kvelden, så ramler det inn en familie. En bestemor og hennes datter, samt datterens 2 barn. De hadde gått inn fra hunnedalen i styrtregn og vind og var klissvåte til beinet. Så de fyrte i peisen og hang opp. Jeg ønsket dem god natt og gikk for å sove. Neste morgen var det opphold, men fortsatt overskyet av mørke gråe skyer og noe vind. Før jeg pakket sammen gikk jeg gjennom sekken og la ting over i en bærepose. En kniv(hadde 3), et belte, en teltlykt og ekstra batterier, samt en del andre småtterier som jeg ikke trengte. Kjente på posen, veide sikkert 2 kilo. Så gikk jeg gjennom maten, og flyttet havren over fra tung vanntett plastboks over i lynlås poser. Satte igjen 2 slike vanntette plastbokser som veide ca 500g hver, tomme i hytta. Gjemte posen med dill og dall i hytta, med en plan om å skulle hente denne igjen på en dagstur litt senere i sesongen. Sekken er nå merkbart mye lettere enn utgangspunktet, og turen begynner bra. Men når jeg skal begynne på nedstigningen ned mot hunnedalen, så begynner begge knærene og verke. Og verke. Og det er bratt nedover. En skritt av gangen. Halveis nede tar jeg av sekken, og da ser jeg at min trofaste bergans 90l sekk innkjøpt for rimelig nøyaktig 20 år siden er i ferd med å sprekke. Et stort stykke av sømmen er allerede sprukket og det er først da jeg bestemmer meg. Jeg må ringe, avslutte turen. Bli hentet i Hunndalen, istedenfor å gå til blåfjellenden. Glemte jeg å si at kort tid etter avgang fra tomannsbu begynte det å pøsregne igjen? Så stien var vått, og bergknausene var glatte og skoene dassvåte. Også var det noe tåke som kom og gikk på turens høyeste punkter. Men tilbake til nedstigningen til Hunnedalen. Jeg brukt ekstremt lang tid ned i dalen. Sakte men sinkert jobbet jeg meg nedover og forbannet meg selv for å ha pakket alt for tungt, og ikke hatt med staver. Vel nede i dalen slappet jeg av en times tid før jeg ble henta. Hjemme ble jeg møtt av xxl reklame, 50% på alt fra bergans. Sekken var jo begynt å flerre, så det passer jo ypperlig. Og jeg øyet meg ut en bergans trollhetta v5 95l, som på salg gikk for 1749kr. Denne var ikke på lager i butikk, men måtte sendes med post. Men det gjorde ingenting siden jeg bestemte meg for en uke hvile mens jeg planla turen videre. Målet var fortsatt haukeli, men pga hvileuke og hviledager måtte planen forandres noe. Så denne turen ble kun eikebrekka-kvitlen-støle-tomannsbu-hunnedalen. Men det er greit, jeg tar det som en seier. Og med dyrkjøpt erfaring så ble sekken for neste tur pakket og ompakket og gramjakten ble en liten besettelse. Jeg har fortsatt en del å gå på, men det blir noe mer kostbart. Som feks å bytte ut mitt 2.4kg 3manns telt med et lite og lett 1-1.2kgs telt. Men når alt var pakket og klart så veide sekken nå totalt 19kg. Og det er inkludert staver og fiskeutstyr og mat og alt. Mye mer behagelig. Ekstrem forskjell, og det gjorde min neste tur ble til en fantastisk opplevelse. Det får bli fortsettelse i en ny tråd, men kan raskt beskrive ruten: båt fra lauvvik til lysebotn, over kamsfjell til kamsdalen, og videre mot little aurådal, storsteinen, hovatn, vassdalstjønn, krossvatn, og målet om haukeli glapp i denne omgang. Mer om det i neste tråd:) Takk for at du har orket å lese helt hit😅 Vet noen en måte jeg kan komprimere bilder på en iphone? Prøvde legge med noen bilder fra turen, men maks totalstørrelse på 14.65mb gjør at jeg bare får lagt til et par bilder.. fisken fra vannet ved tomannsbu og bilde 2 er utsikten fra teltet når jeg lå ved ytra skreiåvatnet.