coni

Jeg bruker www.senorge.no for å sjekke snømengden i fjellheimen. er det noen som vet hvor pålitelig den siden er, hvor ofte de skjekker snømengden og hvordan de gjør det. kan ikke tenke meg at de sender folk rundt omkring på fjelltopper for å måle. det finnes nok en stor feilmargin.

Takk for de fine tilbakemeldinger. Noen svar til spørsmålene: gi: tøft å komme seg ned i mørket, jeg er glad at vi slapp det. Det hadde vært helt fantastisk å kjøre ned bratthengene under svaene. men helge hadde fjellski, jeg brukte plast-fjellstøvler på gamle randonee ski. Altså ikke akkurat utstyr for å kjøre bratt. eaa: helt tilfeldig at vi ikke hadde votter på bildene. så varmt var det ikke selv om solen skinte hele dagen. Kamera tålte kulden bra, i motsetning til mobilen.. det var virkelig som på en annen klode å komme opp til topps. noe av det råeste jeg har opplevd. tom: ja, svakt å sikre. neste gang går vi uten tau og med badebokse. g-arnt: isskruer hadde ikke vært noe. for å bruke dem trenger man skikkelig is, ikke bare et tynt lag. kiler holder dårlig når det er snø/is, så friends er nok det beste på vinterklatring. Angående snømengden: det er faktisk ikke så inmari mye snø i hurrungane. ikke lite men heller ikke så mye. jeg var også litt forundret. det regnet ja neste 100 dager i strek i bergen, men nedbørintensiteten har nok avtatt på vei til jotunheimen. det er betraktelig mer snø på tyin eller beitostølen.

flere bilder..

Store Skagastølstind, 2.405m (Helge og Coni, 24.01.2007) For en som meg som er glad i spisse tinder er Hurrungane det mest spennende område i Jotunheimen. Storen og naboene hans er imponerende tinder på sommeren, men de er enda mer fascinerende vinters tid. Det norske vinterlyset skaper praktfulle farger som pynter de bratte toppene enda finere. Etter noen sommerbestigninger vokste ideen i meg å prøve Storen på vinteren. Da var jeg nok ganske heldig at jeg møtte Helge på 4000 toppen Zinalrothorn i Sveits. Han hadde nemlig også planer om å klatre på Norges tredje høyeste topp i den kalde årstiden. Skal man lykkes med et slikt ”prosjekt”, må alt klaffe. Ikke minst været. Jeg har sjekket været på Turtagrø hver dag på noen uker. Og det har nesten ikke skjedd en dag med fint vær. Siste mandag sjekket jeg værmeldingen på nettet, snakket med værtelefonen og oppdaget et værvindu på onsdag. Det var meldt solskinn hele dagen over hele Jotunheimen. Jeg ringte Helge og kvelden etter (tirsdag) satte vi i bilen i retning Skjolden. Turen begynte med flaks. Vi rakk fergen fra Lærdal 2 minutter før avgang. Men bare en time senere kom det første tilbakeslag. Da vi satt opp teltet i Fortun snødde det tett. Dårlige utsikter. Vekkerklokken ringte 3:30, ikke en gang 4 timer etter vi har langt oss. Det var tøft å stå opp. Vi, eller bilen vår, klarte den første utfordringen, veien opp til Turtagrø. Kl 5.00 var vi i gang. Først gjaldt det å finne en vei opp til Tindeklubb hytta. Grunnet snørasfaren under samme hytta valgte vi å gå en alternativ rute. Vi gikk opp skråningene mot Dyrhaugstind for å traversere til NTK hytta. Månen glitret med sitt fravær, men natten var så klar at man kunne ane toppene rundt omkring. Først og fremst Storen. Det var faktisk utrolig fint å gå i mørket. Klokken har passert halv åtte når vi sto under bratthenget opp til breen. Dette henget er en typisk raskandidat. Vi kunne ikke gå den før dagslyset ga oss muligheten til å bedømme skråningen. Det viste seg heldigvis at snøkonsistensen var veldig kompakt og tryg. Vi krysset skråningen oppover, en og en. Så var det bare å spasere over breen før vi nådde bandet. På bandet var solen i ferd med å slå skikkelig gjennom. Fargene på toppene var så utrolig at vi begynte nærmest å juble. Dyrhaugstindene var oransje, Jostedalsbreen farget rosa. Og så Storen. Den var hvit, helt hvit. Et uvanlig syn for oss som kjenner Hurrungane fra sommertiden. Vi var for late til å grave fram inngangen til hytta og forberedte oss til toppetappen ute. Det blåste ikke en millimeter/sekund, så tingene vi ikke trengte på toppen lot vi bare ligge foran hytta. Etter å ha skiftet skistøvler med fjellsko gikk vi til verks. Først opp snøskråningene. Forholdene var forbausende bra. Det var litegran slit å lage spor men det kunne ha vært mye verre. Allerede kl halv tolv var vi på begynnelsen av det første svapartiet. På sommeren tenker man ikke så mye på tau på det stedet. Men på den dagen var det annerledes. Storen var helt snøhvit, men snøen var ikke tykk nok overalt slik at vi måtte etterlate noen skrapspor på svaene. Det var litt ekkelt av og til. Det viste seg at veien til innsteget var litt mer krevende enn forventet. Men vi var optimistisk allikevel. Solen skinte som bare det. Og selv om det var kaldt i lufta, skapte solen påskefølelser. Og det var så fint. Spesielt utsikten til Riings- og Austabotntindene. Selv om vi kom fort oppover, gikk klokken. Vi nådde innsteget av Andrews renna kl ett. Klokken 2 skulle vi stå på toppen, i hvert fall etter planen. Men den isete og skumle Andrews renna gjorde om på tidsplanen vår. Heldigvis var Helge i storform. Han ledet de to fulle taulengdene opp til varden. Grunnet is og snø var det helt umulig å bruke noen av takene. Hele klatringen var basert på stegjernskraping og isøkser. Sikringen foregikk på friends av alle størrelser. Og Helge måtte ta i bruk hele racket for begge av taulengdene. Kl 15:30 kom det store øyeblikket. Helge kom opp renna, måket seg opp de siste ti meter til topps og hentet meg etter. Målet var nådd. En drøm har blitt realitet. Og stemningen kunne ikke vært bedre. Fortsatt var det ingen sky på himmelen. Lyset fikk farger igjen, praktfull kveldsstemning. Men det var altfor lite tid for å nyte øyeblikket. Det gjaldt bare å komme seg ned så fort som mulig. Vi gikk ned til helikopter slyngen. Eller til det stedet hvor vi tenkte den skulle befinne seg. Men etter fem minutters graving ga vi opp og la en gigant slynge rundt en blokk og fyrte oss ned. Akkurat i solnedgangen. Nok en rappell, noen traverser og skumle nedover klatring partier og vi var tilbake i snøflanken. Vi rakk det akkurat. Men nå ble det mørkt. Ingen problem, nå var vi i sikkerhet. Vi løp ned til bandet, pakket sekkene våre og kjørte ned til Turtagrø. Denne gangen med månen over oss. Klokken halv ti på kvelden var vi tilbake på Turtagrø. Dønn sliten, fysisk og psykisk, men så fornøyd. Så utrolig fornøyd.

Hei Fra tidligere innlegg vet jeg at veien fra fjorden opp til turtagrø er brøytet på vinteren. Er det slikt hele tiden eller kan det ta noen dager etter et snøfall? Er veien offisielt åpen eller kan man bare kjøre? Takk

Ja, det hjalp. Takk for tipsene. Jeg installerte Picasa.

Har aldri vært i Bolivia men en gang i peru og en gang i ecuador. Husk at det er El Nino i år, og det kan gi store utslag på værforholdene og snømengden.

Jeg har bare Microsoft standardproduktene, altså ingen bildebehandling.... Da blir det vanskelig.

Nei, men jeg må lage dem mindre for å kunne laste dem opp. Jeg reduserer dem via outlook. Finnes det en bedre måte?

Her kommer noen bilder fra juleferien. Som i Norge var det alt for varmt i desember. Det var utrolige 3 uker uten sky på himmelen fra 8.desember til 31.desember. Så kom det litt snø men den er borte igjen siden snø smelter fort i 15 varmegrader. Nå er det mer høyfjells-topptur enn skisesong. Har gitt opp håpet om å møte vinteren i år...

Nok med snø, fin julestemning, Glühwein på hytta. Skål og god jul!

Godt å høre at det finnes i hvert fall noen som dra på skikkelig jotunheimen tur midtvinters! Var det ingen drapsmann på glitterheim??

Ikke noe problem i Nordmarka i år. Det er nemlig vanskelig å sette spor i bar bakke.

dårlig med snø på norefjell. verken i bakken eller i området rundt. ingen snødekke på høgevarde. bare litt snø her og der.

Svaret er ganske eneklt: Personer uten klatreerfaring bør IKKE prøve seg på Matterhorn. Folk uten tilstrekkelig erfaring er en fare for seg selv og all de mange andre.'Det finnes masse av topper i nærheten som er lettere og mindre farlig, men like fine .

Matterhorn Hörnligrat er ikke veldig vanskelig når det gjelder det tekniske, men det er veldig utfordrende med tanke på kondisjon og konsentrasjon. Du må være konsentrert 6 timer opp og 6 timer ned. Svikter konsentrasjonen kan det fort skje en ulykke. Det som er vanskeligst er å finne veien. Da jeg besteg Matterhorn med kompisen min for noen år tilbake, prøvde vi å følge noen guidede grupper i starten for å finne riktig vei. Det er ganske upopulært blant guidene som på en jævlig arrogant måte mener at fjellet tilhører dem. Generelt mener jeg at ingen som ikke har tilstrekkelig med erfaring bør prøve seg på matterhorn, om det er med eller uten guide. hovedproblemet på denne toppen er akkurat det faktum at det finnes mange ikke-klatrere på vei. noe som medfører at antall døde hvert år er på ca. 10 stykker. når det er sagt så må det også sies at matterhorn er så utrolig pent at en som er glad i fjell automatisk får stor lyst å prøve seg på toppen.

Det med høydehus har jeg tenkt på mange ganger. Er det noen som vet om ikke-toppidrettsfolk kan få tilgang til det?

Nå vet vi i hvert fall at man kan omkomme i fjellet av andre årsaker enn snøras, kulde og fall.

At det ikke finnes noen særlige breer lenger om 50-100 år er dessverre så godt som sikkert. Det er klart at klimaet er vanskelig å forutsi men jeg stoler på vitenskapet allikevel. Klimaendringen er et faktum. Det er ingen seriøse fagfolk som sier noe annet. Det er bare å satse på klippeklatring istedet...

se mitt innlegg i turrapporter https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=6372

den renna dere prøvde å gå er nok et ganske interessant prosjekt for våren eller tidlig på sommeren.. er tentk på det lenge!

Vet noen om noe turrapporter fra storen på vinters tid. hvilken rute er den beste denne årstiden?

vedr steinsprang oppefra. den delen av breen man bruker for å komme til eggen var helt uproblematisk. der lo det ingen løsgods. på den delen av breen som ligger litt lenger på venstre sida så det imidlertid helt elendig ut. en skikkelig grusrenne midt på eggen.

Båten til torfinnsbu hadde sin siste avgang i forrige helg. Dermed fikk vi (terje og coni) oss en fin rundtur. Mørke skyer og gråvær på Østlandet og på Beitostølen var lite motivasjon for oss da vi dro oppover på lørdag. Men så skjedde det noe overraskende. I det vi kom opp på valdreflya forsvant plutselig alle skyer og jotunheimen lo foran oss i strålende solskinn. Og det knallværet skulle holde ut til søndag kveld da vi avsluttet turen. Vi tok båten inn til gjendebu og gikk ca. 3,5 timer i fantastisk høstkveldstemning før vi slo opp teltet rett under torfinnstind. Kl 7 på morgen startet vi vår variant av torfinnstind traversen. Etter bare en halv time anmarsj nådde vi torfinnsbreen som skulle gi oss muligheten til å nå innsteget på østeggen til vestre torfinnstind. Breen var særdeles blank, med masse sprekker. Men det var greit å komme til innsteget takket være en liten isbru / balkong som var den eneste overgangsmuligheten over bregleppa. Det hadde nok vært mulig å komme til eggen lengre oppe på breen. Men med så mye blåis og sprekker heller ikke enkelt. Fra isbalkongen gjaldt det å klatre opp noen meter på bre slipt sva. Deretter fulgte en skummel travers før vi kunne hygge oss opp eggen til vestre torfinnstind. Samme eggen var veldig grei å gå, noen punkter 3 minus, ellers stort sett å gå eller klyve. På toppen av vestre måtte vi bare bruke noen minutter for å nyte utsikten og været. Vi byttet over til klatresko og satt i gang med samme traversen. Til vår overaskelse er den veldig kort. Faktisk bare to korte taulengder med klatring. Fra skaret mellom vestre og midtre klatret vi først 5 meter rett opp (bra sikringsmulighet med friends ca 4 meter over bakken), så litt til venstre og 15 meter rett opp igjen til rappelfeste med ca. 575 slynger (4- nede, ellers 3). Så kom det en kort klyvetaulengde før Terje satt i gang med siste taulengde. Den er veldig fin med et stort bøttetak på det mest utsatte stedet. Grad 4. Så sto vi alt på Midtre. Det er egentlig bare å holde seg rett på eggen (kanten). Her er det nok absolutt finest. Resten av traversen var stort sett gåing/lett klyving til Østre Torfinnstind. Her var det bare å nyte godværet i T-shirt. Nedover var det viktig å finne seg en riktig variant i rennesystemet. Vi brukte faktisk også noen småegger i flanken. Mindre steinsprang utsatt og litt finere uten at det krevde klatring. Kl 13:30 var vi tilbake vet teltet. Nå gjaldt det bare å gå 12 km bortover til Bygdin. Nå sitter jeg på kontoret og er støl. Jeg merker at kroppen min er bygd for oppover og nedover, ikke så mye bortover.

Leder man ute, alpint og uten borebolter bør man kunne klatre 1 -2 grader over det ruta er gradert til, synes jeg.