Anders Eriksen

Gamlekara er nok inne på noe ja👍 Takk for at du leste:)

Takk:)

Takk for det:) Håper det inspirerte til å ta turen tilbake en gang?:)

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert!Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn.Det var virkelig fint å gå på kveldstid.Broa over mot Herrahø.Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura.Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre GrønvatnetBra start på dagen.Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie.Det er lov å ta det rolig på ferie.Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet.Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet.Teltet slått opp ved vann 1513.Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet.Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet.Ikke rart man blir sliten av å gå på dette.Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer.Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del.Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre.Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kgMatfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet.Da er det lov å ta morgenkaffen ute.Utsikt mot Søre Grønvatnet.Kombinasjon av nedkjøling og fisking.Mi casa 1.Mi casa 2.Her snakker vi utedass!Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet.Kaffivann med ekstra proteiner.På tide å vende hjemover.Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen

Jeg kunne kjenne hjerte hamre i brystet, adrenalinet strømmet gjennom kroppen og hendene begynte å skjelve. Bremsa på snella hylte, fiskestanga stod i ei stram bue, og langt der ute kunne jeg se en kilosørret kjempe for livet. Det føltes nesten som at tiden stod stille. Akkurat der og da var det ingenting annet, alt av tanker og bekymringer var som blåst bort. I denne bobla jeg befant meg i her og nå, var det kun meg og den ørreten som eksisterte. Der stod jeg langt inne i Reinheimen nasjonalpark, og etter hundrevis av resultatløse kast, var det endelig fast fisk i enden av snøret. Nå var det bare den berømte landingen som stod igjen. Men først, la oss gå tilbake noen måneder og ta det hele fra der det begynte. Som tidligere fortalt ble vinterturen i Lesjafjella avbrutt før den egentlig var skikkelig i gang. Det var en rimelig slagen kar som måtte snu etter bare noen få kilometer oppover Asbjørnsdalen, og som et såkalt plaster på såret la jeg meg til i furuskogen ikke langt unna stien. Når den siste trøstepilsa var tom og jeg var akkurat passelig bedøvet, hadde det skissert seg en ny plan i hode. Jeg skulle tilbake hit, men da skulle det bli en sommertur med fiskestang og telt. Så en dag i slutten av juli stod jeg der igjen på parkeringen i Rånå. Endelig skulle Asbjørnsdalen, og områdene Grønvatna og Dordiholet utforskes. Det gikk rykter om stor fisk der oppe, men at den skulle være vanskelig å lure, the story off my life. Uansett var det en forventningsfull kar som begynte å rusle oppover Asbjørnsdalen, med en litt for tung sekk på ryggen. Det var tid for revansj. Tid for revansje. For å slippe unna den verste varmen valgte jeg å begynne å gå i syv-tiden på kvelden. Det angret jeg ikke på. Å skulle gått på dagtid i denne varmen, hadde blitt fæle greier. Vanligvis er jeg ikke den som går så langt på sånne turer, spesielt ikke på første dagen. Men nå var jeg innstilt på å gå hele vegen opp til Nordre Grønvatnet i en smell, en etappe på i underkant av to mil. Da det etterhvert det ble mørkt hadde jeg akkurat rotet meg inn i ei enorm steinur, på et av mine dårlige forsøk på å finne en "snarvei". Det gjorde ikke saken bedre at det begynte å regne. Her gjaldt det å være forsiktig så jeg ikke gikk på tryne. Det fristet lite å bli liggende forslått i ura her. Mobildekning var det dårlig med, så da gjaldt det å være litt ekstra forsiktig. Etter en del baksing i ura var det en rimelig god følelse da jeg endelig kunne se lyset fra Grønvasshytta i det fjerne. Dette er ei koselig bu som leies ut av Lesja fjellstyre, og er et flott tilbud for de som ønsker å sove innendørs. For min del skulle de neste nettene tilbringes i telt. Da jeg endelig kunne krype i soveposen var klokken ett på natta, rimelig utslitt tok det ikke lang tid før jeg slukna. Det er ingenting som føles så godt som å endelig få lagt seg i teltet etter en lang og slitsom etappe. Jeg er villig til å vedde store penger på at de fleste fjellfolk er enig i akkurat det. For den som ikke har prøvd er det bare å kjenne si besøkelsestid å komme seg på fjellet med telt og ryggsekk. Parkering på Rånå kostet 30 kr pr døgn og kunne betales med vipps. Helt supert! Fin sti oppover Asbjørnsdalen. Rånåkollen i bakgrunn. Det var virkelig fint å gå på kveldstid. Broa over mot Herrahø. Kollvatnet. Like etter ble det et skikkelig slit i steinura. Grønvasshytta i det fjerne. Endelig fremme. Da jeg våknet neste dag var det blå himmel og en svak vind som holdt myggen borte. Perfekte forhold for å ta frokosten ute. Liggeunderlag og sovepose ble dratt med ut, og jeg kunne ta meg god tid og virkelig nyte morgenstunden. Jeg lå ved østsiden ved Nørdre Grønvatnet og herfra kunne jeg så det blåste frisk utpå vatnet. Ikke akkurat ideelle forhold for fisking. Etterhvert pakket jeg sammen og gikk til Søre Grønvatnet. Her blåste det enda mer og det var ikke lett å få kastet ut sluken. Etterhvert ga jeg opp og fant litt ly bak en stein. Jeg kjente at kroppen fortsatt var sliten etter en lang dag i går, så jeg rullet like godt ut liggeunderlaget og tok meg et par timer med søvn i soveposen. Nå snakket vi ferie. Ut på ettermiddagen begynte jeg å bevege meg rolig oppover mot vatnet, med det noe spesielle navnet, Dordiholet. Tørr ikke å tenke på hva som er opphavet til det navnet. Jeg var veldig spent på fiskeriet her oppe, men det ble dårlig med fangst. I nesten fem timer stod jeg å plaska sluken ut i vannet, uten så mye som et napp. Etter en kjapp middag og litt kaffi, ble det enda ei økt på tre timer. Da hadde jeg fisket i Søre Grønvatnet, Dordiholet, og de navnløse tjønnene 1513,1526 og 1529, uten så mye et napp. Utad sier jeg ofte at det ikke er så nøye om man får fisk, det er selve turen som er viktig, kose seg og alt det der. Men om jeg skal være helt ærlig, så har det litt mer å si enn jeg liker å innrømme. Jeg kunne kjenne presset forplante seg som en litt vond knute i magen, hvem har sagt at fjellfiske er lett? Teltet ved Nørdre Grønvatnet Bra start på dagen. Hytte ved Søre Grønvatnet. Den er også mulig å leie. Det er lov å ta det rolig på ferie. Elva som renner ned fra Dordiholet til Søre Grønvatnet. Ingen tvil om at jeg er på høyfjellet. Teltet slått opp ved vann 1513. Man kan se deler av Storbreen flere steder rundt vatnet. Deler av isbreen som renner ut i Dordiholet. Ikke rart man blir sliten av å gå på dette. Fisking i vann 1513, mektige omgivelser med bratte fjell og isbreer. Isbre øst for Dordiholet. Her hadde det tydelig smeltet en del. Man føler seg ganske så liten når man står så tett inn til en isbre. Bågåstø ved Dordiholet. Lurer på hvor gammel denne er? Fiskemessig ble de neste dagene en frustrerende affære. Det var rett og slett ikke antydning til liv, og tro meg, det stod ikke på innsatsen. Jeg fisket i kanskje 7 – 8 timer effektivt nesten hver eneste dag. Ikke et napp, ikke så jeg et vak, det var rett og slett helt dødt. Men så skjedde det noe som jeg ikke vil glemme på lang tid. En av de siste kveldene på turen stod jeg med ett av de vatna jeg hadde fisket i både en, to og tre ganger tidligere. Klokken hadde akkurat passert ti på kvelden og jeg skulle til å pakke sammen og traske tilbake til teltet. I det jeg skulle ta det berømte siste kastet, la jeg merke til at det hadde stilnet helt. Det hadde stort sett blåst fra sør hele denne turen, men nå ble det blikk stille. Uten å tenke noe mer over det kastet jeg ut en 10 grams møresild, sluken hadde nesten ikke blitt våt før fisken var på. Nå gjaldt det! Reptilhjernen koblet inn, nå var det bare meg og ørreten i enden av snøret som eksisterte. Noen nervepirrende minutter senere lå det et flott eksemplar av en fjellørret på land, vekta viste 1,1 kg. Endelig løsnet den knuten i magen som jeg hadde kjent på litt for lenge. Fra tidenes høyeste skuldre kunne jeg nå bare slappe av, kilosfisken var i boks. Etter obligatorisk veiing av fangsten, stilte jeg meg opp på akkurat samme plass igjen. Nytt kast og nytt hugg rett etter sluken landet i vatnet. De neste 30 minuttene var det ørretbonanza fra en annen verden. I løpet av disse intense minuttene dro jeg opp fem fisker til fra akkurat samme plass, den største over kiloen, og den minste var 0,7 kg. Jeg har hørt skrøner om sånne intense bittperioder før, men har liksom aldri helt trodd på at det kunne stemme. Hvert fall ikke at jeg skulle få oppleve det, men nå stod jeg her midt i det, og opplevde fiskeskrønen selv. Jeg beholdt to fisker som skulle spises til kvelds og middag, resten fikk svømme videre. Noe forfjamset kunne jeg rusle tilbake til teltet, det der var spesielle greier. Snakk om å være på rett sted til rett tid! Endelig fast fisk! 1,1 kg Matfisk! Etter noen flotte dager her oppe var det på tide å vende snuten hjemover. Det var mange inntrykk å fordøye. En ting var den helt spesielle fiskeopplevelsen jeg hadde vært gjennom, men det som gjorde minst like sterkt inntrykk var det mektige naturen her. De krystalklare fjellvatna, med bratte mektige fjell rundt. Ikke minst synet av isbreene så tett på. På et tidspunkt stod jeg så nær en isbre at jeg kunne ta bort i den, da føler man seg ikke stor for å si det sånn. Ved Dordiholet hadde mye av breearmen smeltet bort og det hadde dukket opp ei lita tjønn som ikke var merket av på kartet. Et tydelig tegn på at isbreen har blitt mindre de siste åra. På vei ned igjen traff jeg på noen karer som var på sin årlige fisketur i området her, en tradisjon de hadde hatt i flere år. Etter å ha utveklset noen tips om gode fiskevatn var det bare å ønske dem lykke til, nesten så jeg vurderte å snu og ta noen dager til med fisking. Det får bli en annen gang. Nå ventet noen timer til med gåing før turen skulle avsluttes på vanligvis, med burger på Bjorli. Magisk morgen ved Dordiholet. Da er det lov å ta morgenkaffen ute. Utsikt mot Søre Grønvatnet. Kombinasjon av nedkjøling og fisking. Mi casa 1. Mi casa 2. Her snakker vi utedass! Starter dagen med kartlesing ved Nordre Grønvatnet. Kaffivann med ekstra proteiner. På tide å vende hjemover. Utsikt mot Asbjørnsdalen. Det kommer vel ikke som en bombe at jeg er veldig fornøyd med turen. Med så flott natur og kilosfisk, kan man ikke be om så mye mer. Lesjafjella er virkelig et spennende område, og jeg vil anbefale alle som er glad i å rusle med fiskestang og telt til å ta turen. Det finnes mange spennende områder både nord og sør for Lesja, så her er det bare å velge og vrake mellom alle perlene. For gode fisketips kan det være verdt å ta turen innom Lesja fjellstyre sin hjemmeside, her kan du også finne en oversikt over de hyttene som er mulig å låne i området. Om du vurderer å ta turen skal du få med deg et enkelt og godt fisketips. Fisk mest mulig, så du øker sjansen for å være på rett sted til rett tid. Min mening er at det ikke spiller så stor rolle hvilken sluk du bruker, om du virkelig treffer tar fisken på det meste. Om du ikke gidder å stå i timesvis og plaske med sluken, foreslår jeg at du legger deg ned på liggeunderlaget, fyrer ned en liten pjolter og bare nyter utsikten. Det er jo egentlig ikke så nøye med det fisket eller? Se hele artikkelen

Jeg har vurdert å kjøpe en dunpose i voksenstørrelse til sneipen og bare surre den igjen der det passer best for å tilpasse størrelsen. Blir posen hans våt kan vi bare bytte, takk til Randulf Valle for tipset. Om du har to dunposer allerede slipper du å kjøpe fler. Tormund (sneipen) har også brukt enn sånn dynekjole-ting på tur. Den er genial i kombinasjon med en sovepose. Da er jo soveposen litt ekstra beskyttet i forhold til diverse «lekkasjer». Den store fordelen med dunpose er jo at den tar mindre plass i sekken, og det har jo en del å si når man skal på tur med barn. I sommer måtte jeg bære en sekk med stort sett alt utstyr til to voksne og ett barn. Tviler på det hadde gått med store fiberposer. Som liggeunderlag har vi brukt bamse som vi har brettet i to, fungerte bra. Nå sist fikk han låne mitt Thermarest neoair extrem wl. Det gikk også veldig fint.. Men litt kjipt for meg som ta til takke med et mindre behagelig underlag😁 Xthremen er et veldig varmt liggeunderlag med god bredde, og pakkes kompakt. Anbefales, men svindyrt😱

👏👏👏👏👏👏

Stemmer, har den. Stort sett fornøyd, holdt meg varm i - 20, (kanskje litt kaldere enn -20 også, hadde ikke tempmåler) hadde da varmeflaske og ullundertøy. Lett og ganske kompakt. Om det er noe negativt så føler jeg at ytterstoffet litt for lett tar til seg fultighet/kondens. Tørker heldigvis fort når jeg får fyrt opp primusen. Med andre ord mye sovepose for pengene. Men har bare brukt den to-tre ganger (blir ofte for varm), så har egentlig ikke så mye erfaring å vise til med akkurat den soveposen.. Men magefølelsen sier kjøp👍

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne gangen? En liten fisk og et "stort" menneske. Turformen er ikke akkurat på topp for tiden, så jeg så ikke akkurat frem til selve etappen oppover. Men det skulle vise seg å gå rimelig greit. Rart med det når du går med en kompis som du alt for sjeldent får møtt, så er det mye å prate om. Vi rakk egentlig ikke å komme gjennom rekken med vanlige tema før vi var fremme. Som en kurosiet kan jeg nevne at disse temaene er stort sett fotball, gamledager, fisketurer og et par andre tema som ikke kan nevnes grunnet taushetsplikten. Vi rakk vel knappest å komme gjennom fotball, før vi passete den siste knausen og var fremme. Det var bra vi hadde satt av et par dager til denne turen, om vi skulle rekke å komme gjennom de resterende temaene. Heldigvis viste deg seg at det var isfritt, og vi kunne pustet lettet ut. Hadde vært litt dumt å dratt på fisketur til et islagt vatn, greit nok at det er kjekt på tur uansett, men med den fiskefeberen vi begge kjente på nå, hadde det ikke endt godt om vi måtte dratt slukøret hjem uten å få tatt så mye som et kast. Det tok ikke lang tid før teltet var oppe, og resten av kvelden gikk med på fjasing og fiskerier. Bjarte dro opp den første ørreten på turen, ca 200 gram, og jeg kunne skryte av at jeg så en hjort, om det er så mye å skryte av da? Klokken bikket vel 03.00 før vi tok natta i det enorme 6 manns teltet til Bjarte. Dette var såpass stort at vi fikk hver vår "avdeling" og et romslig fortelt mellom oss som ble brukt til matlaging og henging. Skål og god natt! Avgang. Kaldhussætervatnet til venstre.Fortsatt en del snø på fjellet. Isfritt! Hallelujah!Fjellheimen camp 6, med andre ord god plass.Når jeg tenker meg om tok det kanskje litt tid før vi kom i gang med fiskingen.Her snakker vi om en som kan det å posere. Det som er så fint på tur er at du kan sove så lenge du vill, jeg følte meg rimelig utkvilt da jeg kunne stå opp i nitiden. Bjarte har tydeligvis et godt sovehjerte, han lå å purka til klokka var 12 før han stakk tryne ut av teltåpningen. Da hadde jeg allerede rukket tre kaffikopper og dratt opp to ørreter. Når det er sagt så det ikke ut som Bjarte tok det så tungt, det var rikelig med tid til å fiske så vi brukte like gjerne et par timer til på frokost og kaffi. Sånn fiskemessig kan vi vel oppsummere med at, joda fisk fikk vi, mye fisk. Men de virkelig store ruggene uteble. Vi dro vel opp et par stk som med en god blanding av litt godvilje og uærlighet, passerte såvidt halvkiloen. Disse gjorde seg godt i steikepanna, og da fikk vi vel være fornøyd. Været ble en positiv overraskelse, det hadde absolutt ikke vært så dårlig som meldt, kjekt at det kan gå den veien av og til også. Men utpå kvelden ble det rimelig surt og da gjorde det godt å sprengfyre med primusen i teltet så vi fikk ganske så behagelig lunk. Ikke dumt og ganske så trivelig spør du meg. Rolig start på dagen.Dagens første fisk.Bjarte med fast fisk på fluestanga.Han er jaggu flink til å posere med fisk også.Kokken surtryne.Halvkilo -ish. Akkurat denne fikk svømme videre.Det ble surt utpå kvelden, da gjør det godt å varme opp teltet med primusfyring. Den siste dagen rakk vi å dra opp noen ørreter til, men fortsatt glimtet storfisken med sitt fravær. Ja, ja, det fikk bli en annen gang. Når vi hadde pakket sammen teltet og begynt å labbe nedover igjen, var vi begge enig i at det hadde "vore en gilde tur". Tafjordfjella er alltid en sikker vinner selvom fiskefangsten kan variere. Men det er ingen tvil, treffer du riktig på vær og forhold, har greie ferdigheter for fjellfiske, og kanskje aller mest flaks. Så kan du virkelig treffe jackpot. Tror jeg da. Når jeg tenker meg om ender det stort sett opp med småfisk på mine turer. Her må det jobbes med flaksen fremover, for det kan hvertfall ikke stå på ferdighetene. Kremt....Se hele artikkelen

Et av årets høydepunkt i tursammenheng, og for så vidt i alle sammenhenger, må være når endelig fjellfiskesesongen er i gang. I år har våren og sommeren vært typisk for vestlandet, kaldt og vått. Dermed var det med stor usikkerhet jeg pakket sekken når kalenderen viste 21 juni. Jeg og Bjarte hadde i lang tid hatt en plan om at denne helgen skulle vi på fisketur. Det er ikke så ofte vi får mulighet til å dra på tur sammen, så dette så ihvertfall jeg virkelig frem til. Værmeldingene var mildt sagt dårlige, og ikke minst var det rimelig stor usikkerhet om det i det hele tatt var isfritt høyt der oppe i Tafjordfjella. Så dette kunne bli spennende. Uansett, på fredags ettermiddag labbet vi i vei fra Kaldhussæter i Tafjord, som var utgangspunkt på denne turen. Nå ventet noen hundre meter med stigning før vi var fremme og endelig kunne få svaret på om det var isfritt eller ikke. Så er det et spørsmål som alltid melder seg når man drar på fisketur i Tafjordfjella, blir det storfisk denne gangen? En liten fisk og et "stort" menneske. Turformen er ikke akkurat på topp for tiden, så jeg så ikke akkurat frem til selve etappen oppover. Men det skulle vise seg å gå rimelig greit. Rart med det når du går med en kompis som du alt for sjeldent får møtt, så er det mye å prate om. Vi rakk egentlig ikke å komme gjennom rekken med vanlige tema før vi var fremme. Som en kurosiet kan jeg nevne at disse temaene er stort sett fotball, gamledager, fisketurer og et par andre tema som ikke kan nevnes grunnet taushetsplikten. Vi rakk vel knappest å komme gjennom fotball, før vi passete den siste knausen og var fremme. Det var bra vi hadde satt av et par dager til denne turen, om vi skulle rekke å komme gjennom de resterende temaene. Heldigvis viste deg seg at det var isfritt, og vi kunne pustet lettet ut. Hadde vært litt dumt å dratt på fisketur til et islagt vatn, greit nok at det er kjekt på tur uansett, men med den fiskefeberen vi begge kjente på nå, hadde det ikke endt godt om vi måtte dratt slukøret hjem uten å få tatt så mye som et kast. Det tok ikke lang tid før teltet var oppe, og resten av kvelden gikk med på fjasing og fiskerier. Bjarte dro opp den første ørreten på turen, ca 200 gram, og jeg kunne skryte av at jeg så en hjort, om det er så mye å skryte av da? Klokken bikket vel 03.00 før vi tok natta i det enorme 6 manns teltet til Bjarte. Dette var såpass stort at vi fikk hver vår "avdeling" og et romslig fortelt mellom oss som ble brukt til matlaging og henging. Skål og god natt! Avgang. Kaldhussætervatnet til venstre.Fortsatt en del snø på fjellet. Isfritt! Hallelujah!Fjellheimen camp 6, med andre ord god plass.Når jeg tenker meg om tok det kanskje litt tid før vi kom i gang med fiskingen.Her snakker vi om en som kan det å posere. Det som er så fint på tur er at du kan sove så lenge du vill, jeg følte meg rimelig utkvilt da jeg kunne stå opp i nitiden. Bjarte har tydeligvis et godt sovehjerte, han lå å purka til klokka var 12 før han stakk tryne ut av teltåpningen. Da hadde jeg allerede rukket tre kaffikopper og dratt opp to ørreter. Når det er sagt så det ikke ut som Bjarte tok det så tungt, det var rikelig med tid til å fiske så vi brukte like gjerne et par timer til på frokost og kaffi. Sånn fiskemessig kan vi vel oppsummere med at, joda fisk fikk vi, mye fisk. Men de virkelig store ruggene uteble. Vi dro vel opp et par stk som med en god blanding av litt godvilje og uærlighet, passerte såvidt halvkiloen. Disse gjorde seg godt i steikepanna, og da fikk vi vel være fornøyd. Været ble en positiv overraskelse, det hadde absolutt ikke vært så dårlig som meldt, kjekt at det kan gå den veien av og til også. Men utpå kvelden ble det rimelig surt og da gjorde det godt å sprengfyre med primusen i teltet så vi fikk ganske så behagelig lunk. Ikke dumt og ganske så trivelig spør du meg. Rolig start på dagen.Dagens første fisk. Bjarte med fast fisk på fluestanga.Han er jaggu flink til å posere med fisk også.Kokken surtryne.Halvkilo -ish. Akkurat denne fikk svømme videre.Det ble surt utpå kvelden, da gjør det godt å varme opp teltet med primusfyring. Den siste dagen rakk vi å dra opp noen ørreter til, men fortsatt glimtet storfisken med sitt fravær. Ja, ja, det fikk bli en annen gang. Når vi hadde pakket sammen teltet og begynt å labbe nedover igjen, var vi begge enig i at det hadde "vore en gilde tur". Tafjordfjella er alltid en sikker vinner selvom fiskefangsten kan variere. Men det er ingen tvil, treffer du riktig på vær og forhold, har greie ferdigheter for fjellfiske, og kanskje aller mest flaks. Så kan du virkelig treffe jackpot. Tror jeg da. Når jeg tenker meg om ender det stort sett opp med småfisk på mine turer. Her må det jobbes med flaksen fremover, for det kan hvertfall ikke stå på ferdighetene. Kremt.... Se hele artikkelen

Ok, takk for den. Ser at jeg har både lightroom og lr-classic i min pakke. Må sette meg litt inn i dette å finne ut hvilken jeg bør bruke.. Har også photoshop i pakken, men det har jeg adri brukt... Eller forstått:)

Blir helt forvirret av hele greiene. Jeg hadde tidligere en versjon av lightromm som jeg kjøpte og installerte på macen. Nå har jeg gått over til nyeste versjon der jeg betaler 130 ish i måneden.. Hva er egentlig forskjellen på lightroom og lightroom classic? Har ikke helt forstått det🤬

Det der var saker! Her har jeg tydeligvis mye gå på😬

Da er det fritt frem👍 Kan jo være at det står en postkase med mulighet for betaling der du parkere. Mer spent på hvor du skal og hvor det er isfritt?

God tur!

Du får begynne å snorke om du allerede ikke deiver med sånt:)

Spør du meg tenger du ikke å ta andre hensyn enn å kose deg på det som sikkert blir en fantastisk flott tur. Den skandinaviske bjørnen hadde jeg ikke bekymret meg for. Men det er jo noe du må vurdere selv hva du er komfortabel med.

43 passet perfekt til meg👍

Siste helgen i april hadde vært merket av på kalenderen en stund, da skulle jeg endelig på tur igjen. Men for ta det med en gang, marsturen ble det rett og slett ingenting av. Jeg hadde nok en god unnskyldning, men den er for lengst glemt, så da var det bare å rette opp nakken og heller fokusere på turen som skulle komme i april. Jeg tenkte å trykke litt ekstra på denne gangen, kompensere litt for at nettopp marsturen gikk i dass. Jeg fikk ordnet en dag med avspasering på jobben i tillegg til helgefri, så da var alt klappet og klart for den store vinterturen. Planen var å starte i Rånå like før Lesja, gå opp Asbjørnsdalen og videre mot Grønvatna i Reinheimen nasjonalpark. En strekning på rundt to mil. Dette var virkelig på høyfjellet , Søre Grønvatnet ligger hele 1458 moh. Her så jeg for meg flotte dager med strålende sol, isfiske, iskald pils og god mat. Det lå an til en tung pulk med andre ord. En skikkelig isfisketur i disse områdene er noe jeg har drømt om lenge, og selv om storm.no ikke var like optimistisk på værfronten hadde jeg skikkelig trua. Dette måtte bli bra. Lite visste jeg om at turen ikke kom til å bli som planlagt. Frustrasjonstryne. I fire-draget parkerte jeg på Råna og kunne lempe pulken ut av bilen. Her koster det 30 kr pr dag å stå, ikke gale det. Det første som slo meg da jeg så oppover, var at Asbjørnsdalen var en del brattere enn hva jeg hadde sett for meg. Som "økonomisk bevisst" (noen vil si gjerrig) sunnmøring, droppet jeg å gå til innkjøp av langfeller i forkant av turen, jeg tenkte det skulle holde med kortfeller. Dessuten satt det litt langt inne å skulle svi av de pengene bare på grunn av en tur. For en gjøk! Det tok ikke lang tid før jeg innså at dette kunne se ut som en aldri så liten tabbe. Kortfellene var ikke tilstrekkelig i dette terrenget med en så tung pulk, dessuten var snøen pill råtten. Jeg tråkket stort sett gjennom og dette gjorde at fremdriften ble mer eller mindre fraværende. Med dette tempoet virket Søre Grønvatnet veldig langt borte. Jeg har aldri angret så mye på å være økonomisk bevisst, eller en kjip jæ... som var det mest passende å bruke nå. Jeg kriget meg oppover i et par timer, men fremdriften ble minimal. Jeg begynte å få en dårlig magefølelse, det her luktet fadese og retrett. Etter en kort pause med litt grubling og kartlesing ble den litt kjedelige bestemmelsen tatt. Etter å ha gått noen hundre meter tilbake (betraktelig lettere den veien) fant jeg en barflekk under ei furu og rigget til soveposen der. Selv om jeg kjente en del på skuffelsen nå, så skulle det hvert fall bli ei natt ute. Endelig i gang full av optimisme.Nasjonalparkgrensen.Tenkepause.Helt ok dette også.Sov godt her. Neste dag våknet jeg fortsatt skuffet og tom for pils, her var det bare å kjøre hjemover. Så for å oppsummere. Etter å ha betalt 120 kr i parkering, ca 200 i fiskekort, 2000 kr i nytt abonnement nødpeilesenderen (måtte jo være på den sikre siden) og en del lapper i luksusmat og luksusvæske. Ble dette en dyr affære for lite moro. Som ansvarlig økonomisk var dette ganske surt, som gjerrig sunnmøring var det forbanna kjipt, og ikke minst som selvutnevnt fjellmann var det rimelig flaut. Akkurat nå kjente jeg at jeg var litt ferdig med vintersesongen og var mest klar for sommer og sol. Men for at dette ikke skal avsluttes bekmørkt; det er ingen tvil om at Asbjørnsdalen og Lesjafjella er et glimrende utgangspunkt for flotte naturopplevelser og godt fiske, her skal jeg garantert på nye turer, kanskje allerede til sommeren. Så spørs det ikke om jeg må prøve igjen neste vinter med litt lettere pulk og langfeller. Vi prækast!Se hele artikkelen

Siste helgen i april hadde vært merket av på kalenderen en stund, da skulle jeg endelig på tur igjen. Men for ta det med en gang, marsturen ble det rett og slett ingenting av. Jeg hadde nok en god unnskyldning, men den er for lengst glemt, så da var det bare å rette opp nakken og heller fokusere på turen som skulle komme i april. Jeg tenkte å trykke litt ekstra på denne gangen, kompensere litt for at nettopp marsturen gikk i dass. Jeg fikk ordnet en dag med avspasering på jobben i tillegg til helgefri, så da var alt klappet og klart for den store vinterturen. Planen var å starte i Rånå like før Lesja, gå opp Asbjørnsdalen og videre mot Grønvatna i Reinheimen nasjonalpark. En strekning på rundt to mil. Dette var virkelig på høyfjellet , Søre Grønvatnet ligger hele 1458 moh. Her så jeg for meg flotte dager med strålende sol, isfiske, iskald pils og god mat. Det lå an til en tung pulk med andre ord. En skikkelig isfisketur i disse områdene er noe jeg har drømt om lenge, og selv om storm.no ikke var like optimistisk på værfronten hadde jeg skikkelig trua. Dette måtte bli bra. Lite visste jeg om at turen ikke kom til å bli som planlagt. Frustrasjonstryne. I fire-draget parkerte jeg på Råna og kunne lempe pulken ut av bilen. Her koster det 30 kr pr dag å stå, ikke gale det. Det første som slo meg da jeg så oppover, var at Asbjørnsdalen var en del brattere enn hva jeg hadde sett for meg. Som "økonomisk bevisst" (noen vil si gjerrig) sunnmøring, droppet jeg å gå til innkjøp av langfeller i forkant av turen, jeg tenkte det skulle holde med kortfeller. Dessuten satt det litt langt inne å skulle svi av de pengene bare på grunn av en tur. For en gjøk! Det tok ikke lang tid før jeg innså at dette kunne se ut som en aldri så liten tabbe. Kortfellene var ikke tilstrekkelig i dette terrenget med en så tung pulk, dessuten var snøen pill råtten. Jeg tråkket stort sett gjennom og dette gjorde at fremdriften ble mer eller mindre fraværende. Med dette tempoet virket Søre Grønvatnet veldig langt borte. Jeg har aldri angret så mye på å være økonomisk bevisst, eller en kjip jæ... som var det mest passende å bruke nå. Jeg kriget meg oppover i et par timer, men fremdriften ble minimal. Jeg begynte å få en dårlig magefølelse, det her luktet fadese og retrett. Etter en kort pause med litt grubling og kartlesing ble den litt kjedelige bestemmelsen tatt. Etter å ha gått noen hundre meter tilbake (betraktelig lettere den veien) fant jeg en barflekk under ei furu og rigget til soveposen der. Selv om jeg kjente en del på skuffelsen nå, så skulle det hvert fall bli ei natt ute. Endelig i gang full av optimisme.Nasjonalparkgrensen.Tenkepause.Helt ok dette også.Sov godt her. Neste dag våknet jeg fortsatt skuffet og tom for pils, her var det bare å kjøre hjemover. Så for å oppsummere. Etter å ha betalt 120 kr i parkering, ca 200 i fiskekort, 2000 kr i nytt abonnement nødpeilesenderen (måtte jo være på den sikre siden) og en del lapper i luksusmat og luksusvæske. Ble dette en dyr affære for lite moro. Som ansvarlig økonomisk var dette ganske surt, som gjerrig sunnmøring var det forbanna kjipt, og ikke minst som selvutnevnt fjellmann var det rimelig flaut. Akkurat nå kjente jeg at jeg var litt ferdig med vintersesongen og var mest klar for sommer og sol. Men for at dette ikke skal avsluttes bekmørkt; det er ingen tvil om at Asbjørnsdalen og Lesjafjella er et glimrende utgangspunkt for flotte naturopplevelser og godt fiske, her skal jeg garantert på nye turer, kanskje allerede til sommeren. Så spørs det ikke om jeg må prøve igjen neste vinter med litt lettere pulk og langfeller. Vi prækast! Se hele artikkelen

Er det Crispi Briksdal-sko du bruker? Vurderer disse selv. Fornøyd. Veldig kjekt å følge med på turen din, har blitt en daglig rutine å stikke innom fjellforum for å se hvordan det går med deg:) Lykke til videre!

Vurderer å kjøpe disse. Men har tidligere opplevd at Crispi Skarven i str 43 blir en smuuuuule for stor, mens str 42 blir en smuuuule for liten. Noen som kan si noe om størrelsene på disse sammenlignet med Skarven, større, mindre?

Vurderer å kjøpe den Rago down sovposen til poden (2,5 år) selv, blir jo stor men snører den igjen i fotenden. Til nå har vi brukt en dynepose/nightbag (den han sover i hjemme) kombinert med en tynn fiberpose. Har fungert det, men så var det som nevnt det med volum.

Du kan lese om turen her, vi gikk Enarestien på Norsk side. Kom inn på den etter noen dager ved Gallokelva. http://panneband.blogspot.com/2014/09/gallokvidda.html?m=1

Om du mener den som går til Karlebotn har jeg gått deler av den. Fint det, spennende fiskemuligheter. Bjørn hadde jeg ikke bekymret meg for, den holder seg nok langt unna. Legger med noen bilder som kanskje kan være til hjelp. Om du googler Enarestien og gps spor tror jeg du finner gpsspor som kan brukes..