Anders Eriksen

For meg står det mellom et Enan eller Akto. Må si jeg er litt skeptisk til den tynne duken på Enan (Kerlon 600) i forholdt til Akto som har Kerlon 1200. Tåler Enan storm? Nå er jeg ikke så ofte på tur når det er storm. Men på lengre turer som varer to til tre uker (eller mer) kan man jo riskirere utfordrende vær i fom av storm. Hadde du tatt sjansen på Enan på langturen (over tregrensen)? Ser for meg at Akto er et godt kompromiss mellom vekt og styrke. Men jeg er ingen ekspert, håper derfor på innspill:) Akto eller Enan? Et spørsmål jeg kommer til å gruble mye på fremover. Ikke meningen å kapre tråden:) Moderator må gjerne flytte den om ønskelig. Anders

Herlig! Bare å komme med mer:)

Ahhhhhh. Nå gleder jeg meg til sommer og fisketurer. Fiske i Femundsmarka kan være treigt. Vi hadde tre dager i Krattland, fasit ble ei røye. Det var alt. Til sommeren blir det en toukers tur i de nordlige delene av parken. Etter å ha lest turrapporten din gleder jeg meg om mulig enda mer:)

Da blir den med:)

Vurderte den jakka også, men var usikker på slitestyrken til ei så tynn jakke. Men ser jo ut som du er veldig fornøyd, og vekta er jo til å leve med:) Har du noen tanker om slitestyrken?

Høres bra ut Jan Eilert. Har ei primaloftjakke jeg også og er strålende fornøyd. Ullgenseren er ikke med på sommerturen lenger. Primaloft er et lettere og mer behagelig alternativ spør du meg.

Etter å ha tilbringt noen turdøgn med Jan Erik i Femundsmarka og Øvre Dividal nasjonalpark kan jeg skrive under på at den mannen ikke bryr seg om mygg. Eller kanskje det er myggen som ikke bryr seg om han? Blodfattig?

Da får jeg bare begynne å spare til ei lett skalljakke. Litt av noen dilemma dette friluftslivet byr på Tror det nesten er opplest og vedtatt at vindjakka blir med til Femundsmarka i sommer. Får håpe på mye regn så jeg slipper vekta av skalljakka i sekken:)

Jeg er kanskje ikke like myggresistent som deg:) Kan jo ikke røyke bort myggen lenger heller. Ser ut som det blir vindjakke på meg i sommer..

Høres bra ut. Tror jeg prøver det samme. Å bare pass på, i sommer kommer jeg å tar alle de store ørretene i Femundsmarka før deg:) Med vindjakke....

Har nettop kjøpt meg en Norrøna bitihorn aero60 vindjakke til en grei pris på outlet-butikken til Norrøna. Gleder meg til å bruke den fremover. Mitt spørsmål er. Blir det "råflott" og unødvendig å ta den med på sommerens langtur i Femundsmarka?(og andre lengre turer). Har ei skalljakke som fortsatt blir med til bruk på våte dager. Ser for meg at vindjakka kan bli brukt så lenge det ikke er nedbør. Tenker at den ikke vil bli like varm som skalljakka og dermed et mer behagelig alternativ på solskinnsdager. I tillegg vill den beskytte mot myggen, og vind da.. Blir dette unødvendig? Holder det å kun ta med skalljakka? Vekten på vindjakka er 175 gram, så vil ikke ha så mye å si for vekten på sekken om den får bli med på tur. Er kanskje et litt "smalt"spørsmål, så må vel kanskje bare prøve meg frem. Men hadde vært kjekt om andre har meninger/erfaringer med dette.

Det var meldt kjempevær til helgen og det måtte bare bli en ny tur. Etter den flotte, men fiskemessig bedrøvelig turen til Smøla, var det liten tvil om at sjøørreten fortsatt fristet. Etter å ha delt mine sorger til Jarle om elendig fiske så langt i vinter, lanserte han et forslag. Han fortalte om et flott område i Hundeidvik som absolutt skulle være verdt et besøk. Ikke nok med det. Han hadde selv observert sjøørret der. Til og med stor sjøørret. Med andre ord, førstehånds informasjon av beste sort. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det måtte bli en tur dit. Her skulle det være muligheter for fin fisk. Værmeldingen viste seg å treffe "spot on", skulle nesten tro det var sommer. Det var ikke lange biten å gå før teltet kunne slås opp. Eller telt er kanskje å overdrive. For anlednigen hadde jeg godt til innkjøp av en slags gapahuk med navn Backpacker 1, en lett og tilsynelatende praktisk sak som passet perfekt til en slik type tur. Prisen på 299 kr var ikke avskrekkende, til og med for en sunnmøring. Ny kåk. Etter leiren var etablert ble det som seg hør og bør opp til flere kaffikopper. Slagplanen om hvordan fisken skulle lures ble gjennomgått til det kjedsommelige, og etterhvert kunne første kast bli tatt. Undertegnede startet bra. En liten lyr ble landet, uten at jubelen stod i taket av den grunn. Lyr kunne være lyr, det var sjøørret som gjaldt. Ut på ettermiddagen bevegde vi oss et stykke bortover langs sjøkanten. Kast etter kast ble gjort, men ingen fisk. En nysgjerrig oter kom svømmende og fikk raskt skylden for å skremme vekk fisken. Den var bare to meter unna da den fikk øye på oss. Jeg rakk akkurat å knipse et par bilder før den stakk av. Kort tid etter kunne Jarle melde om at han hadde fisk på kroken, og jaggu var det en sjøørret han dro opp av vannet. Ikke værst. Ikke den største, men sjøørret var det. Ca 300 gram. Dette gjorde trua skyhøy og nye kast ble gjort. Men som så mange ganger før, ingenting. Jarle var i det solidariske hjørne og var flink til og presisere at det ikke var så nøye hvem som fikk fisken. Det var ikke han som fikk ørreten, men vi. Tja, må ærlig innrømme at jeg gjerne skulle fått en selv, men sånn ble det ikke. Når kvelden kom ble bålet fyrt opp og resten av kvelden gikk med på god mat og drikke. Det ble en krystallklar stjernehimmel og vi fikk til og med oss litt nordlys. Man trenger ikke å reise langt for å oppleve flott natur. Viktig med kaffi før fiskeriet kan starte. Feil fisk. Det speides. Dette var ikke vakringer etter fisk. Desverre. Så dukket det opp en oter. På det nærmeste var han to meter fra oss. Så satt den. Den var godt under minstemålet og fikk svømme videre. Lite sjøørret på meg. Kvelden nærmer seg og vi trekker oss tilbake til leiren. Gapahuken gjorde jobben. Det ble en flott kveld. Enda en lyr. Bålkos. Det ble en kjølig natt og når jeg våknet lå det et tydelig rimlag på bakken. Men med en solid sovepose og beskyttelsen fra gapahuken ble det ei behagelig natt. Det ble en rolig start på dagen som etterhvert ble avbrutt at det kom en del andre mennesker. Tydelig et populært område å besøke dette. Vi pakket sammen sakene og fisket noen timer til før vi ga oss. Det var kaldt før solen kom. Noen som var på utkikk etter en matbit. Sommerstemning. Ny lettvektskjele har kommet i hus. Et siste desperat forsøk før vi tok turen hjemover. Det ble virkelig en flott tur dette, og nok en gang ble det bekreftet at man ikke trenger å reise langt for å oppleve fin natur. Når det hele toppet seg med at Jarle, eller vi da, fikk sjøørret var det ingen grunn til å klage. Det frister med nye turer til sjøen. Vi får håpe at fisket blir bedre utover sesongen. Uansett er det herlig og kjenne at sommeren er på veg, og at fjellfisket snart kan begynne. En tur til Femundsmarka er under planlegging. Men først må jeg klare å lure en forbanna sjøørret. Det er vel ikke for kravstort? Vis artikkelen på bloggen

Det var meldt kjempevær til helgen og det måtte bare bli en ny tur. Etter den flotte, men fiskemessig bedrøvelig turen til Smøla, var det liten tvil om at sjøørreten fortsatt fristet. Etter å ha delt mine sorger til Jarle om elendig fiske så langt i vinter, lanserte han et forslag. Han fortalte om et flott område i Hundeidvik som absolutt skulle være verdt et besøk. Ikke nok med det. Han hadde selv observert sjøørret der. Til og med stor sjøørret. Med andre ord, førstehånds informasjon av beste sort. Det hørtes nesten for godt ut til å være sant. Det måtte bli en tur dit. Her skulle det være muligheter for fin fisk. Værmeldingen viste seg å treffe "spot on", skulle nesten tro det var sommer. Det var ikke lange biten å gå før teltet kunne slås opp. Eller telt er kanskje å overdrive. For anlednigen hadde jeg godt til innkjøp av en slags gapahuk med navn Backpacker 1, en lett og tilsynelatende praktisk sak som passet perfekt til en slik type tur. Prisen på 299 kr var ikke avskrekkende, til og med for en sunnmøring. Ny kåk. Etter leiren var etablert ble det som seg hør og bør opp til flere kaffikopper. Slagplanen om hvordan fisken skulle lures ble gjennomgått til det kjedsommelige, og etterhvert kunne første kast bli tatt. Undertegnede startet bra. En liten lyr ble landet, uten at jubelen stod i taket av den grunn. Lyr kunne være lyr, det var sjøørret som gjaldt. Ut på ettermiddagen bevegde vi oss et stykke bortover langs sjøkanten. Kast etter kast ble gjort, men ingen fisk. En nysgjerrig oter kom svømmende og fikk raskt skylden for å skremme vekk fisken. Den var bare to meter unna da den fikk øye på oss. Jeg rakk akkurat å knipse et par bilder før den stakk av. Kort tid etter kunne Jarle melde om at han hadde fisk på kroken, og jaggu var det en sjøørret han dro opp av vannet. Ikke værst. Ikke den største, men sjøørret var det. Ca 300 gram. Dette gjorde trua skyhøy og nye kast ble gjort. Men som så mange ganger før, ingenting. Jarle var i det solidariske hjørne og var flink til og presisere at det ikke var så nøye hvem som fikk fisken. Det var ikke han som fikk ørreten, men vi. Tja, må ærlig innrømme at jeg gjerne skulle fått en selv, men sånn ble det ikke. Når kvelden kom ble bålet fyrt opp og resten av kvelden gikk med på god mat og drikke. Det ble en krystallklar stjernehimmel og vi fikk til og med oss litt nordlys. Man trenger ikke å reise langt for å oppleve flott natur. Viktig med kaffi før fiskeriet kan starte. Feil fisk. Det speides. Dette var ikke vakringer etter fisk. Desverre. Så dukket det opp en oter. På det nærmeste var han to meter fra oss. Så satt den. Den var godt under minstemålet og fikk svømme videre. Lite sjøørret på meg. Kvelden nærmer seg og vi trekker oss tilbake til leiren. Gapahuken gjorde jobben. Det ble en flott kveld. Enda en lyr. Bålkos. Det ble en kjølig natt og når jeg våknet lå det et tydelig rimlag på bakken. Men med en solid sovepose og beskyttelsen fra gapahuken ble det ei behagelig natt. Det ble en rolig start på dagen som etterhvert ble avbrutt at det kom en del andre mennesker. Tydelig et populært område å besøke dette. Vi pakket sammen sakene og fisket noen timer til før vi ga oss. Det var kaldt før solen kom. Noen som var på utkikk etter en matbit. Sommerstemning. Ny lettvektskjele har kommet i hus. Et siste desperat forsøk før vi tok turen hjemover. Det ble virkelig en flott tur dette, og nok en gang ble det bekreftet at man ikke trenger å reise langt for å oppleve fin natur. Når det hele toppet seg med at Jarle, eller vi da, fikk sjøørret var det ingen grunn til å klage. Det frister med nye turer til sjøen. Vi får håpe at fisket blir bedre utover sesongen. Uansett er det herlig og kjenne at sommeren er på veg, og at fjellfisket snart kan begynne. En tur til Femundsmarka er under planlegging. Men først må jeg klare å lure en forbanna sjøørret. Det er vel ikke for kravstort? Se hele artikkelen

Takk for innspill. Dette høres jo veldig bra ut. Tenker å ta den med på sommerens turer (vår og høst også) i tillegg til skalljakka. Bruke vindjakka når det er oppholdsvær og som beskyttelse mot mygg. Kommer regnet tar jeg frem skalljakka. Det blir jo litt ekstra vekt, men den Acteryx vindjakka veger jo ikke rare greiene. Hvertfall ikke uten hette:)

Nå var det ikke allværsjakke jeg var ute etter info om, men vindjakke. Da Arcteryx sin vindjakke av type Squamish. Allværsjakke/skalljakke har jeg allerede. Men takk for info:)

Gleder meg til å høre...

Noen som har erfaring med Arcteryx Squamish vindjakke? http://www.fjellsport.no/arc-teryx-squamish-jacket-men-s-iron-anvil.html Vurderer om en sånn skal få plass i sekken til sommeren, og vekta på denne modellen er absolutt innenfor. Er ute etter erfaringer om den er myggtett, slitestyrke og annen informasjon du måtte komme på. Vil ta med regnjakke/skalljakke i tillegg på tur, så vanntettheten er ikke så nøye med. Tar gjerne i mot tips til andre vindjakker som blir anbefalt her på forumet. Anders

Hei. Har vært på noen turer i Tafjordfjella og Reinheimen. Du kan lese om de her. Håper du finner litt inspirasjon og bare spør om du har spørsmål. http://panneband.blogspot.no/2014/10/litlelangdalen-i-reinheimen-nasjonalpark.html http://panneband.blogspot.no/2014/10/skjakfjella-norges-beste-fisketur.html http://panneband.blogspot.no/2013/09/fiskelykke-pa-ulykkesdagen.html http://panneband.blogspot.no/2013/09/hstferie-i-reinheimen-med-fiskestang-og.html http://panneband.blogspot.no/2013/08/trollrret-i-villreinens-rike.html http://panneband.blogspot.no/2013/08/et-barndomsminne-om-storfisken-i.html http://panneband.blogspot.no/2013/07/endelig-fast-fisk-i-reinheimen.html http://panneband.blogspot.no/2013/07/finnes-storfisken-i-reinheimen.html http://panneband.blogspot.no/2013/07/blir-det-denne-sommeren.html http://panneband.blogspot.no/2013/01/djupedalen-i-tafjordfjella-2009.html

Ser meget spennende ut. Men er redd for at prisen kommer til å bli rimelig drøy.

Det har blitt mange turer så langt i vinter på jakt etter sjøørret. X antall fiskeplasser her i nærområdet har blitt prøvd, men ingen suksess så langt. Ikke et eneste eksemplar av Salmo trutta, har blitt landet av undertegnede i vinter. Det er flaut. Da Jan Erik, bedre kjent som mannen bak tursiden, inviterte meg til tur på Smøla var det umulig å si nei. Smøla skulle være ideell for sjøørretfiske med sine utallige saltvannstrømmer og elver. Innlandsfiske etter ørret var også mulig. Her begynte sesongen allerede 15 desember, og i følge reklamebrosjyren skulle det skal være gode muligheter for å få stor ørret. At han lokket med lite gåing, mye god mat og drikke gjorde det bare enda lettere å svare ja. Skulle det endelig bli sjøørret? Så var det nå jeg skulle fortelle om de enorme sjøørretene vi dro opp, nye rekorder, ellevilt fiske og jublende glede. Hadde det bare vært så vell. Faktum er at fisket ikke ble det helt store, kun småfisk av den type vi ikke var ute etter. Vi fisket i flere av disse saltvannstrømmene og elvene det hadde blitt skrevet så mye om, men nei, ikke så mye som et vak fra en sjøørret var å se. Som Jan Erik så godt sa det: Kunne ikke vært mer enig. Bålkveld på Smøla. Siden jeg er litt smålat, og at det rett å slett ikke er så mye dramatisk å fortelle om. Skal jeg ikke legge ut i det vide og det breie, men heller oppsummere turen på følgende måte. Trivelig bålkveld med god mat og drikke. Det vil si Real Turmat og tre halve. Jan Erik fanga en liten sei med hendene. Fin øy og alt det der, men ingen ørret å få. Mange vindmøller på Smøla gitt. Vi så ei havørn. Tror vi. Fortsatt ingen sjøørret på unge Eriksen denne vinteren. En av mange saltvannstrømmer vi prøvde. Typisk landemerke her. Som predatoren han er, benytter Jan Erik en hver anledning til å fange fisk. En liten sei og en slags fornøyd fisker. Så var det min tur å få fisk. Hurra! Ingen ørret å få på Smøla denne gangen. Takk til Jan Erik for turen. Neste gang blir det bedre fiske. Garantert!

Det har blitt mange turer så langt i vinter på jakt etter sjøørret. X antall fiskeplasser her i nærområdet har blitt prøvd, men ingen suksess så langt. Ikke et eneste eksemplar av Salmo trutta, har blitt landet av undertegnede i vinter. Det er flaut. Da Jan Erik, bedre kjent som mannen bak tursiden, inviterte meg til tur på Smøla var det umulig å si nei. Smøla skulle være ideell for sjøørretfiske med sine utallige saltvannstrømmer og elver. Innlandsfiske etter ørret var også mulig. Her begynte sesongen allerede 15 desember, og i følge reklamebrosjyren skulle det skal være gode muligheter for å få stor ørret. At han lokket med lite gåing, mye god mat og drikke gjorde det bare enda lettere å svare ja. Skulle det endelig bli sjøørret? Så var det nå jeg skulle fortelle om de enorme sjøørretene vi dro opp, nye rekorder, ellevilt fiske og jublende glede. Hadde det bare vært så vell. Faktum er at fisket ikke ble det helt store, kun småfisk av den type vi ikke var ute etter. Vi fisket i flere av disse saltvannstrømmene og elvene det hadde blitt skrevet så mye om, men nei, ikke så mye som et vak fra en sjøørret var å se. Som Jan Erik så godt sa det: Kunne ikke vært mer enig. Bålkveld på Smøla. Siden jeg er litt smålat, og at det rett å slett ikke er så mye dramatisk å fortelle om. Skal jeg ikke legge ut i det vide og det breie, men heller oppsummere turen på følgende måte. Trivelig bålkveld med god mat og drikke. Det vil si Real Turmat og tre halve. Jan Erik fanga en liten sei med hendene. Fin øy og alt det der, men ingen ørret å få. Mange vindmøller på Smøla gitt. Vi så ei havørn. Tror vi. Fortsatt ingen sjøørret på unge Eriksen denne vinteren. En av mange saltvannstrømmer vi prøvde. Typisk landemerke her. Som predatoren han er, benytter Jan Erik en hver anledning til å fange fisk. En liten sei og en slags fornøyd fisker. Så var det min tur å få fisk. Hurra! Ingen ørret å få på Smøla denne gangen. Takk til Jan Erik for turen. Neste gang blir det bedre fiske. Garantert! Se hele artikkelen

Tror det handler mest om å bestemme seg, ta steget. Si til deg selv og andre at om så og så lenge skal jeg på langtur. Utrolig hva man kan få til om man planlegger i god tid. Det kreves gjerne at det må spares opp noen kroner og ikke minst "slippe" unna de forpliktelsene hjemme. Nå har ikke jeg barn. Men tror det er mulig å få til eventyret uansett (nesten) hvilke utfordringer eller forpliktelser man måtte ha. Men pass på, slike langturer gir mersmak. Jeg og madammen har to lengre turer bak oss og vi er ikke mett lykke til med ditt prosjekt. Ta steget og gå for drømmen

Ålesund Turistforening lagt ut bilder på Facebook av noen som tok turen til Tjønnebu, og noen andre til Pyttbua. Er jo innafor parken, så du får et inntrykk hvordan forholdene er. Det å gå inn fra Brøste mot Ulvådalsvatnet. Videre til Pyttbua og til Tordsvatnet, ser jo fint ut? Helt sikkert parkeringsmuligheter på Brøste Her er link til Facebookgruppa til Ålesund turistforening https://www.facebook.com/pages/%C3%85lesund-Sunnm%C3%B8re-Turistforening/132489436769906 Kos dæ!

Prøv pilkestikkene i Dørtjørnene. Der skal det være fin fisk. Fikk ikke noe der selv, men skal være bra. Disse vanna er veldig grunne så vær forsiktig med isborret. De andra vanna nord for Dørtjørnene huser også fin fisk, der har jeg hatt bedre lykke. Send PM om du ønsker mer detaljer om fisket. NB, jeg har kun vært der på sommeren, men har lenge dømt om å prøve pilkestikkene i dette området. Gleder meg til rapport:)

En god fjellsko er alfa omega for at turen skal være bra. Det finnes utallige muligheter ute på markedet. Tunge sko, lette sko, dyre sko, billige sko, lave sko, høye sko, osv. Med andre ord, ikke lett å bestemme seg for hva en ønsker å kjøpe. Siden 2010 har vi brukt Crispi Skarven klassisk fjellsko på de fleste av våre turer. Siden den tid har vi slitt ut to par hver. Her kommer noen ord om våre erfaringer med denne skoen. Crispi Skarven klassisk fjellstøvel. Komforten på disse skoa er det ingenting å si på. Ingen av oss har fått ett eneste gnagsår når disse har vært i bruk. Vi måtte ikke "gå inn" skoa, de har vært svært gode på foten fra første dag de ble tatt i bruk. Skoa gir god støtte for ankelen og fungerer utmerket med tunge sekker. Jeg har vel gått med sekk opp mot 30 kg uten problem. Bortsett fra at det var j.... tungt, men det er vel ikke skoa sin skyld. Et sentralt poeng er at hvis du skal kjøpe nye fjellsko, er det viktig å finne en som passer foten din godt. Og det er veldig individuelt. Dette har mye større betydning enn hvilken som ble testvinnere på ulike nettsteder eller friluftsmagasin. Crispi Skarven fungerte utmerket for oss, det er ikke gitt at de passer like bra for deg. Crispiskoa har holdt oss tørre på beina på stort sett alle våre turer og vi opplever at vanntettheten er god. Når vi har krysset elver med skoa på blir jo de selvsagt våte, og når de først har blitt våte så tar det litt tid å få de tørre. Men det er ikke uvanlig med lærsko. En viss person har uttalt at en ekte villmarking må tåle å være våt på beina. Jeg er ikke nødvendigvis helt enig i det, men av og til er det ikke til å unngå at fottøyet nærmest blir gjort om til et akvarium. Dessverre. Skoa har godt grep på underlaget og vi føler oss trygge når vi beveger oss over ura i regnvær. Jeg har lest at andre ikke alle har like god erfaring med grepevnen, men dette har som sagt ikke vært et problem for oss. Snøringa på skoa fungerer bra og vi har aldri opplevd problemer med at skolissene har slitt. Crispiskoa er vel ikke de letteste på markedet. Mitt par i str. 42 veier 1700 gram og Kathrine sine i str. 38 veier 1412 gram. Etter endt tur har skoa blitt pusset/renset og impregnert med Grangers G-wax. Godt vedlikehold av fjellsko er viktig. Denne bruker vi til impregnering. Så langt så godt. Men alt er ikke rosenrødt med Crispi skarven skoa. Den store svakheten er slitestyrken. Sålen blir fort utslitt, da spesielt tuppen på skoen. Det samme har skjedd hver gang. Etter å ha brukt skoa i ca to tursessonger så løsner tuppen av sålen. Ikke så lett å forklare så legger med noen bilder som viser problemet. Vi har brukt disse skoa på alle turene våre på Nordkalotten, så det er ikke tvil at de har fått kjørt seg hardt. Men samtidig må jeg si at det er litt skuffende at slitestyrken er såpass dårlig. Jeg mener at når man betaler så mye penger for et par sko, skal de holde lenger. Siste paret kjøpte vi i 2013. Og når vi var ferdig med turene på Nordkalotten i 2014 var slitasjen et faktum. Det kan være at dette har blitt forbedret av Crispi. I så fall er jeg veldig interessert i å høre om noen andre der ute vet om dette er et problem Crispi har tatt tak i. Vi skal kjøpe oss nye fjellsko til sommeren. Om ikke problemet med slitestyrken har blitt forbedret kommer vi nok til å gå for et annet merke. Veldig synd egentlig. Vi er strålende fornøyd med alt utenom denne viktige detaljen, og hadde ikke vært i tvil om å gitt tommel opp om dette hadde vært på plass. Man kan i dag få kjøpe et par Crispi Skarven til ca 2400 kr. Etterord: Etter å ha skrevet dette innlegget tok jeg kontakt med Wenaasnordic, som er importør av Crispi i Norge. Jeg forklarte hva som hadde skjedd og spurte om dette var en reklamasjonssak. Jeg fikk beskjed om å sende skoa til dem. Etter et par dager fikk jeg en hyggelig mail om at et nytt par med Crispi Skarven fjellsko var på vei i posten. Veldig god og rask kundebehandling. Det kan vi like. Nå er det bare å glede seg til sommer og at de nye fjellskoa skal få kjørt seg på tur i blant annet Femundsmarka og Reinheimen nasjonalpark. Se hele artikkelen