snilen

Jeg drømmer om lange fjellturer i Norge i stabilt godvær med skikkelig varme. Men det er vel noe jeg bare kan drømme om.

I Amerika kjørte jeg bil opp til ca. 5200 moh nå i februar på Ojos del Salado. Vi observerte en bil som kjørte helt opp til Tejos på 5830 moh, og bilsporene gikk faktisk helt opp til ca 6000 moh. Vi snakker da en ordinær firehjulstrekker. En spesialbygget bil har visstnok vært helt oppe på 6688 moh her. Se http://en.wikipedia.org/wiki/Ojos_del_Salado Jeg observerte at bilmotorens effekt påvirkes tilsvarende menneskenes effekt i stor høyde, motoren var ikke spesielt sprek over 4000 moh.

Jeg er akkurat hjemkommet fra Kina, og under oppholdet der opplevet jeg sensuren. At det er uro i Tibet kjente jeg til før jeg dro. I Kina har de noen få vestlige kanaler på forretningshotellene. En kveld da jeg kikket på CNN var det om uroen i Tibet. Det gikk ikke mange sekundene før skjermen var svart, dette ble for sterk kost å kringkaste for kineserne. Og den jevne kineser har ikke tilgang til kanalen i det hele tatt og har oftest ikke interesse av politikk, det er nemlig vanskelig å bli medlem av det ene partiet de har der borte. Til tross for at Kina er et kommunistisk land virker det mer kapitalistisk enn de fleste land jeg har vært i, og forskjellen mellom fattig og rik(typisk partipampene) er gedigne. Internett har de også der borte, men her er også sensur. Wikipedia er for eksempel ikke tilgjengelig i Kina. Å sperre adkomsten til Everest fra den kinesiske siden kan myndighetene kanskje ha rettslig hjemmel for å gjøre, men å nekte klatring fra Nepal skjønner jeg ikke at de kan gjøre, med mindre man må innom kinesisk territorium på veien.

En sommer jeg var der oppe så vi moskus, elg og reinsdyr på samme sted langs Snøheimveien. Elgen var den som overrasket meg mest

Det er jo greit å svinge oppom en nasjonstopp når man ikke er så fryktelig langt unna. Nasjonstopper er ganske variert, jeg har besøkt topper av denne kategori i området 170moh-6962 moh. Dessuten trenger jeg å komme vekk fra denne kinesiske storbyen iblant. Den kinesiske nasjonstoppen er nok i høyeste laget for meg. 7000 meter er grensen for meg, høyere opp vil jeg ikke. Forsøker jo også å oppleve andre kvaliteter ved landene enn akkurat det høyeste fjellet. Livet er ikke bare fjell.

Arbeidet ville det slik at jeg skulle være i Kina i påsken, og i Kina feirer man ikke påske. Påskeferien ble derfor avspist til en helt vanlig helg. Etter litt studier av kart og mulige reiseruter fant jeg ut at å komme seg til Hallafjellet var overkommelig. Langfredag ettermiddag satte jeg meg på et fly fra Shanghai ut til vulkanøya Jeju. Flyturen tar kun en time. Det var endel skjemaer å fylle ut for innreise til Sørkorea og jeg så for meg en kø ved passkontroll og slikt. En stappfull Airbus med et parhundre mennesker om bord hadde landet, men 199 av dem skulle videre til Taipei, jeg var den eneste av passasjerene som skulle til Jeju. Dette reisemønsteret skyldes uvennskap mellom folkerepublikken Kina og republikken Kina(Taiwan). Det går ingen direkteruter mellom Kina og Taiwan, så man må alltid innom et annet land for å reise mellom Kina og Taiwan. Jeju blir derfor mest som en transit-flyplass å regne. De kikket litt på ekstra på denne ene personen som reiste fra Pudong til Jeju, men jeg ble da sjekket og funnet i orden. Vel gjennom passkontrollen ble jeg møtt av Elin som er en av driverne av gjestehuset jeg hadde bestilt meg plass på. Elin og Amin driver gjestehuset Letsgojeju, og var noen svært hyggelige mennesker som ga personlig sørvis til alle. Å bli hentet på flyplassen og utstyrt med en masse praktiske tips for å ta seg frem i dette landet var svært nyttig, i et område der få behersker engelsk og skriftspråket også er av det umulige slaget. Noen kinesiske gloser var heller ikke til særlig nytte. Så herved anbefales stedet på det varmeste. Det var billig og bra, og jeg traff en del andre nasjonaliteter der, fra Hong Kong, Sverige, Singapore og England. Artig internasjonalt miljø og hyggelig atmosfære. Oppholdet ble bestilt via internett på http://www.hostelbookers.com/ . Stedet har også en egen webside på http://www.letsgojeju.com/ Jeg fikk æren av å være første nordmann som besøkte stedet. På fjellet valgte jeg å gå opp fra Gwaneumsa. Ruta starter på ca 600 moh og det er jevn stigning det meste av veien. Noen bratte partier er det, og også noen få bratte nedoverbakker, så det er nok av høydemetre på denne turen. Stien er godt tilrettelagt hele veien, men etter å ha gått ca 1/3 av turen møtte jeg snø, og det var stort sett vassing i meterhøy snø videre til toppen. Helt oppe på toppen var det bart og svært vindfullt. Det er mange som går på dette fjellet året rundt, så snøen var hardpakket og isete. Jeg tråkket ikke igjennom, men det var godt å ha noen enkle stegjern som jeg kjøpte ved startpunktet. Anbefalt tid for å gå på dette fjellet er mai måned og om høsten, så jeg var ikke helt heldig med verken vær eller føre, men sto da på toppen etter 2,5 timers vandring. Mine erfaringer med bruk av stegjern er nå utvidet, etter å ha brukt tingestene både i Uganda, Kongo, Argentina og Sør-Korea. Kanskje jeg forsøker i Norge også en vakker dag? På toppen tok jeg en runde rundt kraterkanten og gikk også ned det bratteste partiet av en av de stengte rutene på fjellet. Dette var nok ikke helt lovlig, men tror ingen så meg i tåka. Det sto noen skilt der, men de var kun på koreansk så jeg skjønte ikke hva det betydde. Her var det tilrettelagt med innhugde trinn i svabergene på de mest utsatte stedene og det ville nok vært vrient å ta seg frem her under de rådende forhold uten tilretteleggingen. Det var nesten som en Via Ferrata. Opp tilnærmet loddrette svaberg gikk det, med beina i tilhugde trinn og holde seg fast i kjettinger og tau. Ruten var stengt for noen år siden, så sikringene var litt i forfall, men de holdt da. Ned igjen gikk jeg den mer brukte Songpanak-ruten. Her møtte jeg horder av koreanere som skulle til topps i tåkehavet. Plutselig møtte jeg ikke flere. Det er nemlig et kontrollpunkt et stykke nede i lia, og har man ikke nådd dit til 12:30 får man ikke lov å gå lenger. De vil ikke ha noen som svimer rundt i fjellet her i kveldsmørket. Det er med andre ord ganske så regulert. Jeju er en vulkansk øy som kan minne litt om Tenerife i halv størrelse. Det er greit å komme seg rundt med buss, og også kurant å leie bil ble det sagt. Trafikken her er enklere enn en del andre asiatiske land jeg har vært rundt i. Det bor en halv million mennesker her på øya, som ligger 90 km syd for Sørkoreas fastland. Øya er et yndet feriested for koreanere og også andre nærliggende nasjonaliteter. Utover fjellet er det en mengde turistattraksjoner her for enhver smak. For å kompensere for turen opp i stor høyde tok jeg en guidet tur med undervannsbåt for å se på fisker, korallrev og skipsvrak dagen etterpå. Som en kuriositet vil jeg nevne at denne toppen ligger nær antipoden til Aconcagua som jeg var på for en drøy måned siden. Selv om det stort sett bare er Stillehavet mellom disse 2 er toppene, er det like langt å reise over Stillehavet som andre veier rundt kloden. Man kan fort bli forledet til å tro at det ikke er så langt om man sitter med et flatt verdenskart foran seg, men med en globus ser man avstandene bedre.

Det må da være lov å forsøke seg på slike prestasjoner uten å bli kritisert. Noen går landet på langs eller tvers, noen samler på topper over en viss høyde, noen samler på høyeste fjell i regioner av ulik størrelse som kommuner, land og verdensdeler osv, mens andre samler på gradgryss, der lengdegrader og breddegrader møtes. Om noen vil samle flest mulig av slike innenfor et tidsintervall må da det være helt fint, det er jo en idrettsprestasjon uansett, og en mye mer variert opplevlse enn til dømes å løpe den samme runden x antall ganger på kortest mulig tid. Personlig liker jeg litt av hvert, og går både koseturer og gampeturer over flere dager. Smaken er som baken - den er delt

Forsikring lønner seg ikke - statistisk sett. Ellers hadde ikke forsikringsselskapene levet.

Årets langtur gikk til Amerika, et kontinent jeg ikke har besøkt tidligere. Som toppoman er det jo de høyeste toppene man går etter, så jeg valgte å gå på den høyeste toppen først og deretter på den nesthøyeste. Jeg hadde for lenge siden meldt meg på en pakketur med Jarle Trå til Aconcagua og fant det naturlig å benytte all den opparbeidede akklimatiseringen til å ta en svipptur til Ojos del Salado som er forholdsvis lett tilgjengelig når man bare er godt nok akklimatisert. Av turfølget på Aconcagua var det ingen som ville spandere noen ekstra dager, men noen følere lagt ut på nett av Jarle Trå sørget for at jeg fikk følge på denne turen også. I månedene før avreise ble det mye jobbing som medførte lange reiser, og dagen før avreise til Amerika var jeg helt ute av form og ville vel egentlig ikke reise. Et par kjerringer puffet meg nå ut på tur likevel og stor takk til dem for det – jeg angrer ikke. Dette ble mitt livs høyeste fjelltur og høyere har jeg ikke tenkt meg. Topp 1 : Aconcagua 6962 moh Etter 15 timer i samme flysete på strekningen Paris-Santiago var det godt å strekke på beina. 1 mann var akterutseilt av KLM, men hentet oss inn igjen. Akklimatiseringen til toppen var lang og omfattende, noe som gjorde at hele 13 av 18 kom til topps under gufne værforhold på toppdagen. Her var aldre fra 25 til 57 år jevnt spredd utover. Vi gikk Vacasdalen begge veier Dagsplan for akklimatisering: Dag 1: 2400 moh-2800 moh Dag 2: 2800 moh-3200 moh Dag 3: Akklimatiseringstur til 3900 moh Dag 4:3200 moh – Base Camp(Plaza Argentina) 4200 moh Dag 5: Hviledag Basecamp Dag 6: Akklimatiseringstur til 4700 moh Dag 7: Akklimatiseringstur/bæring til Camp 1 5000 moh Dag 8: Hviledag basecamp Dag 9: Til Camp 1 5000 moh Dag 10: Hviledag camp1 Dag 11: Akklimatiseringstur til 5500 moh Dag 12: Akklimatiseringstur/bæring til Camp 2 5800 moh Dag 13: Camp 1 – BC Dag 14: Hviledag Basecamp Dag 15: Basecamp – Camp1 Dag 16: Camp1 – Camp 2 Dag 17: Camp2 – Cumbre – Camp2 Dag 18: Camp2 – Basecamp Dag 19: Basecamp – 2800 moh Dag 20: Ut av fjellet Opplegget var påkostet med mange hviledager, personlige telt t.o.m. basecamp, romslige nye tomannstelt i de øvre campene, bærehjelp til de øvre campene, og muldyrtransport frem til basecamp. Den største påkjenningen for meg personlig var egentlig å ligge 3 uker i telt, stort sett i vegetasjonsfritt landskap. Var tildels smådesperat etter en skikkelig seng innimellom. Topp 2 : Ojos Del Salado 6905 moh Høyden på denne toppen er jeg ikke sikker på, jeg har sett høyder på 6880, 6893, 6905 og 6920. Det er uansett Amerikas nest høyeste fjell, Chiles høyeste fjell, Argentinas nest høyeste fjell og verdens høyeste aktive vulkan. Å besøke dette fjellet som en dessert-tur etter Aconcagua er forholdsvis billig tur som jeg vil anbefale. 8 dager ekstra kostet ca NOK 5000 per pers. Dette inkluderer klatrelisenser, leiebil, mat, nattbuss t/r Santiago-Copiapo, samt 3 dager på hotell ved stillehavet til slutt. Det er litt tillatelser som må ordnes, men ikke så veldig komplisert. Jeg beskriver ikke det her, men send meg en PM om noen trenger hjelp. Vi var bare 2 i bilen, så med flere om bord kan dette bli en enda billigere bestigning av et svært høyt fjell. Toppen ble nådd 8 dager etter toppen av Aconcagua, men det går historier om folk som har vært på disse toppene med kun 4 dagers mellomrom. Etter å ha tatt farvel med Aconcagua-gjengen i Santiago siste kvelden, bar det av gårde på nattbuss 800 km nordover til Copiapo med nytt turfølge. Nattbussene i Chile er behagelige greier, og langt bedre enn å tilbringe en natt på monkey-class på et fly. Her ble det leie av bil, kjøp av mat og registrering/betaling av klatretillatelse USD 160 p/pers. For denne prisen får man fri tilgang til hytter og kjøkkentelt, samt utdelt en radio som kan benyttes for å tilkalle hjelp om man kommer i en nødsituasjon. Jeg hadde tenkt å skaffe meg en satellitt-telefon, men droppet det etter litt om og men. Dag 1: Organisering i Copiapo – kjøring til en hytte i nærheten av Laguna Verde, ca 4500 moh. Dag 2: Hviledag med bading i Laguna Verde og varme kilder ved sjøbredden Dag 3: Kjøring til Camp Atacama (5200 moh) og videre vandring til Tejos (5830 moh) Dag 4: Start kl. 05.00 mot toppen. Mitt ellers eminente turfølge måtte dessverre gi seg etter kort tids vandring. Vi gikk tilbake til Tejos, sov litt til, og tenkte å forsøke igjen neste morgen. Midt på dagen fant turfølget mitt ut at det var nok ingen sjanse for henne neste morgen heller, så da pakket jeg sekken i en fei og ruslett oppover klokken 1200. Det var noen lange seige bakker oppover. En del is og snø som delvis var hard og delvis gjennomslag gjorde forholdene vanskelige. Formen og været var imidlertid bra og toppen ble nådd etter 6-7 timers tung vandring. Jeg må innrømme at jeg støttet meg på de faste tauene det øverste utsatte partiet. Det var nesten mørkt da jeg var nede igjen. Det var 8 dager siden sist noen skrev i boken på toppen. Av de 12 personene som forsøkte seg de 2 dagene vi var på Tejos var det kun undertegnede som kom opp, så litt stolt må jeg få lov til å være. Det hjelper å ha Aconcagua som akklimatiseringstopp! Dagen etter ble det nok en badeseanse i Laguna Verde før muldyret tok oss helt ut til Stillehavet der 3 dager med sol og sommer ventet før den lange hjemreisen.

April kan være en ullen måned. Bjørnstjerne Bjørnson valgte seg april - men det sies at det var fordi andre diktere hadde brukt opp de andre månedene. Jeg vil i utgangspunktet anbefale høyfjellet på ski. Et alternativ er øyhopping i f.eks. Boknafjorden eller på Sunnmøre. Det er mange flotte øyfjell, men noen lang marsj uten å se folk med telt på ryggen blir litt verre da.

Da har jeg kjøpt en satellitt-telefon fra Norsk Satellittelefon AS av typen Globalstar. Da jeg slo på apparatet lå det diverse tekstmeldinger der fra mange måneder tilbake. Jeg har ikke fått apparatet til å funke her jeg bor og på topper og åpne områder i nærheten. Enkelte veldig korte perioder(snakker om noen sekunder) har det vært dekning, rekorden er 3 ring før dekningen forsvant igjen. Det har ikke vært dekning så lenge av gangen at jeg har klart å gjennomføre en samtale eller sende en tekstmelding. Riktignok har apparatet fungert med GSM, men GSM-telefon har jeg da fra før til en helt annen pris. Muligens fungerer apparatet på havet og på grønlandsisen med fri horisont i alle retninger, men jeg har ikke klart å få greia til å funke selv om jeg har gått opp på nærmeste trig.punkt og ut på åpne sletter. Heldigvis er apparatet levert med vedlagt regning og jeg leverer det hele tilbake inklusive regningen. Dette virker som falsk trygghet. Dessuten må jeg jo si at det var høyst useriøst å levere et apparat med tekstmeldinger om bursdagsselskapet til mor og lignende liggende inne, dette er tydeligvis ikke et nytt apparat. Skal jeg si noe positivt så må det være at selgeren aksepterer å ta det hele tilbake uten problem. Dette er mine erfaringer med Globalstar satellitt-telefon fra Norsk Satellittelefon AS som jeg deler med dere.

God jul ønskes alle fra Ningbo, en kinesisk by med småbykomplekser som jeg regner med at alle i Norge kjenner siden her bor flere mennesker(6 mill) enn i kongeriket. Her feirer man ikke jul, men handelsstanden her utnytter likevel fenomenet. Har sett både nisser og juletrær og annet julegreier lenge før jul. I supermarkedet har damene bak de 47(!) kassa-apparetene på rad og rekke trukket i nisseluer og det er julemuzak over høyttaleren. Her er ikke mye fjell å se, men jeg tok en liten treningsøkt i baktrappa her en dag for å skjerpe formen. 20 ganger opp 268 trappetrinn, med et par minutters pustepause i heisen ned mellom hver tur. 1000 høydemeter på et par kveldstimer ble det da, men noe ensformig terreng og dårlig utsikt. Men jeg rekker hjem til jul i Noreg - trur eg !

Satser på et par nye nasjonstopper, samt resten av kommunetoppene i Sogn og Fjordane, foruten litt familiturer i mer familievennlig terreng, samt ellers hva som måtte ligge laglig til for hogg i forbindelse med jobbreiser.

Heimdalshø på østsiden av veien over Valdresflya er en flott topp å gå til, uten at man strever for mye i bratt steinrøys og slikt.

Lars Sponheim har muligens noen turtips

Prinsippet med at lågeste fellesnevner bestemmer tempo og turmål gjelder vel uansett hvilke fjell man rusler i - om det er Norge, Danmark eller Spania. Farten er omvendt proporsjonal med antall deltagere på tur - sånn er det bare. Jeg har gått i fjellet i de fleste sydnorske fjellområder og på endel utenlandske fjell. Spania har både høye fjell og luftige passasjer. Jotunheimen har lavere fjell, og består stort sett av steinrøys som er dekket med snø det meste av året, samt isbreer som suger til seg møkkavær. Jeg vet jeg tråkker enkelte her på tærne ved å si at jeg ikke liker Jotunheimen, men det får stå sin prøve. Jeg har vært der oppe endel ganger, men det er nå stort sett kulde, ustabilt vær, steinrøys og snø om sommeren jeg kan huske. Fjellene på Gran Canaria og Teneriffa spesielt byr på utfordringer for de fleste og man trenger ikke gå å vasse i folk - det er bare å bevege seg litt utenom allfarveier av typen Besseggen - det gjelder uansett hvor man er hen. Jeg var også en heimføing frem til jeg fylte 40 år, men etter å ha blitt dradd utenlands har jeg oppdaget at det finnes mer enn norske fjell, Bjarne.

For to uker siden kom jeg hjem til kulde og mørke her i Norge etter 7 uker på jobb i Kina og noen fridager innimellom i Malaysia. Å tilvende seg varmere klima er noe som skjer nærmest med en gang, mens å tilvende seg kulden her nord er noe som tar lang tid for meg. Jeg er nok laget for et varmere klima er min konklusjon . Årstider har man jo i andre land også, det er bare ikke så ekstremt som i Norge. Jeg merker at jeg har blitt mye mer varmekjær de siste årene, den kan kanskje ha både med alder og det faktum at jeg har reist endel i sydligere egne de siste årene å gjøre. Idag har jeg i alle fall sett sola og vært ute i noen varmegrader og klippet plenen. Godt at ikke snøen er kommet enda, det får vente til lille julaften.

Helt rett !

Et liv i Norge er et liv uten sommer. Høyeste månedsmiddel på Østlandet er 16-17 grader i juli - kaller ikke det sommer, selv om det enkelte dager kan krabbe over 25, men da går jo avisene amok over de "ekstreme" temperaturene - latterlig! Heldigvis har jeg muligheten til å tilbringe noen måneder i sydligere egne dette vinterhalvåret. God kompensasjon for sommeren som uteble. Når jeg enda eldre og stivere i kroppen blir det nok noen langturer til sydligere egne. Kanariøyene er fine, der er det sommer i lablandet, mens oppe i høyden det være vinterlig en kort periode om vinteren.

Hvilken sydnorsk dnt-hytte skimtes foran denne flotte himmelen ?

Raubergnuten(Kommunetopp i Ål) og Høgeloft(Kommunetopp i Lærdal/Hemsedal) er flotte skiturer med riksveien over Hemsedalsfjellet som utgangspunkt

Takk for gode svar !

Er det mulig å sende/motta tekstmeldinger med satellitt-telefon? Eventuelt er det forskjell på ulike systemer? Lurer på å kjøpe et apparat i nær fremtid og er takknemlig for alle gode råd.

Friskt å rusle opp dit på denne tiden av året. De fleste vandrere stopper ved den store varden, men det er den bortseste toppen som er høyest. Fikk meg en liten overraskelse her under en kommunetopptur for noen år siden. Noe bratt klyving ned og opp fra skaret mellom toppene, kan nok være risikabelt på snøføre.

Det ligner utrolig på bildet mitt fra Høgeloft.