snilen

Muligens kan Knutehytta ved Kongsberg være et alternativ. Flott oppi her på høsten, men usikker på kapasiteten. http://www.kongsberg-skisenter.no/knutehytta.asp?uid=92&CID=91

Ytre deler av Sogn og Fjordane skal etter sigende ha ekstremt mye nedbør. Jeg oppsøkte Ålfotbreen i et lite representativt vær nå på lørdag og hadde en flott tur, men statistikken sier at her er det mye dårlig vær, og ekstremt med nedbør. 24. mai var jeg første skribent på 9 måneder som skrev noe i turboken i varden nær toppen, det sier vel sitt om hvor vanskelig det ofte er her oppe. Ikke et menneske, ikke et spor å se etter mennesker her oppe - rent bortsett fra at kraftutbyggerne har satt merker i terrenget. Denne turen har jeg forsøkt meg på før også, men ble da stoppet av dårlig vær og en bre-elv som ikke lot seg forsere på forsvarlig vis. Se turrapport på http://www.wwv.no/norwegian.asp?subpage=7&ReportId=3976&KommuneId=238 . En stor kontrast til denne ensomme turen var det å gå syvfjellsturen i Bergen dagen etter sammen med 8000 bergensere.

Ja det er en slosskamp å sette dem på, spesielt første gangen. Jeg har størrelse XL og størrelse 46. Fremparten av gamasjen skal over tuppen av skoen, bakparten over hælen, og midt-stykket midt under skoen. Gummien bør gå ned til undersiden av sålen. De kan ha en tendens til å skli av i skotuppen etter en tids bruk, dobbetltsidig tape kan benyttes for å hindre dette. Det er bare å bruke rå makt for å sette dem på, de tåler en del. Det er en rund pølse midt under fremre del av gamasjen. Denne skal klippes av i følge han jeg kjøpte dem av, de er visstnok noe som henger igjen etter produksjonsprosessen. Jeg kjøpte gamasjene i forbindelse med en tur til Aconcagua i vinter. Sleit fælt hjemme med å sette dem på, brukte lang tid og mye krefter med den første gamasjen. Jeg gjorde så en prøvepåsetting i base camp, og da gikk det betraktelig lettere. Lot dem stå på et par dager og neste gang gikk det enklere. Han jeg kjøpte dem av sa jeg burde sette dem på i base camp, for høyere oppe ville jeg ikke klare det. Etter at jeg fant ut at det gikk greit i base camp tok jeg likevel sjansen og fikk dem greit på i 6000 meters høyde. Poenget mitt med å kjøpe disse gamasjene var å unngå å kjøpe stive ekspedisjonssko som jeg neppe kommer til å bruke særlig mye. Det fungerte greit med disse gamasjene i kombinasjon med solide, men lette goretex-støvler der oppe, og jeg sparte både vekt og penger på dette. De som hadde investert i ekspedisjonssko hadde det ikke noe varmere enn meg med vanlige fjellsko og Barghays Yeti gamasjer.

Jeg mener det skal gå greit å finne en plass oppe på toppen for natten uten at jeg skal garantere det. Det er et vann oppe på topp-platået slik at man ikke trenger bære drikkevann opp brattkneika.

Denne DnT-hytta hadde jeg sansen for, med utendørs badestamp og greier. Dessverre har den nylig brent ned.

Ojos del Salado er lett tilgjengelig om man er godt akklimatisert, Man kan kjøre bil frem til noen få kilometer fra toppen, resten er vandring og noe klyving langs faste tau mot toppen. Tok turen som en ettermiddagstur i vinter, etter å ha akklimatisert på Aconcagua. Når man snaller om de nest høyeste toppene på et kontinent må man definere det i forhold til primærfaktoren, slik at man ikke tar med en hump med 11 meter primærfaktor innunder den høyeste. Kjenner ikke kriteriene for denne listen, men 1000 meter primærfaktor synes jeg er et minimum på en slik liste.

Et fjell trenger ikke nødvendigvis være høyt eller bratt eller utilgjengelig for å være vakkert. Da VG ringte meg i fjor sommer vedrørende kommunetoppsamling og spurte meg om min favoritt-topp valgte jeg Elgspiggen. Flott fjell i frodig, men øde landskap og bare bitte litte granne steinrøys på toppen.

Et arbeidsopphold i Møre og Romsdal ga meg muligheten til å rusle litt på noen fjæresteiner ute i havgapet. Turværet har vært greit nok, men temperaturene innbød ikke til de lange pausene. Noen dryge breturer i pinsen kjennes fortsatt i beina, så det ble forholdsvis rolige turer. Flotte fjell her ute i havgapet, man trenger ikke nødvendigvis bevege seg så høyt for å få fjellfølelsen. Vi snakker ikke om lange turer, dette er turer som kan gås i av de fleste på en kveldsstund. Jeg har inntrykk av at de innfødte i området er mye flinkere til å komme på tur enn hva som er vanlig på Østlandet. Det er jo fantastisk å kunne gå på fjellet rett bak huset der man bor, og samtidig bo ved sjøen. Enkelte vil gjerne ha høyder på over 2000 meter på fjellene, men disse fjellene ved kysten gir i alle fall meg noe. Og hvilketdyre og fugleliv det er å se ! Oppstadhornet (737 moh) i Midsund kommune var første stopp. Mannen i Midsund sport og elektriske fortalte at store deler av fjellet truer med å skli ut i havet og lage en gedigen flodbølge, noe som har skapt begrensninger for bygging i sjønære områder. En dyp sprekk i hele fjellets lengde viser at her er noe i ferd med å skje. Jeg gikk opp fra Sør-Heggdal, men det er flere ruter til topps. Eiskremheia(493 moh) i Aukra kommune var neste stopp, og jeg fikk oppleve solnedgangen over Gossen som er øya der de fleste av kommunens innbyggere holder til. Kommunetoppen ligger imidlertid på en flik av fastlandet som ligger innenfor kommunegrensen. Kvannfjellet(980 moh) i Fræna kommune var neste stopp. Dessverre kom skodda sigende de øverste 100 høydemetrene, ellers var det en fin tur. Grei vandring fra litt ovenfor Syltesetra Mekknøken(751moh) i Averøy kommune ligger rett syd for Kristiansund og er et fint fjell som kan nås fra flere sider. Jeg gikk opp fra sydsiden i et kaldt og fint 17. maivær. Vel nede begynte det å hagle, men da satt jeg heldigvis i fergekø til Kristiansund. Kvernberget(205 moh) i Kristiansund er den pensjonerte kommunetoppen for Kristiansund. Ingen stor utfordring og noe bynært, men flott utsikt her opp også. Freikollen(629 moh) i Kristiansund er en temmelig bratt topp om man går opp fra syd, noe enkel klyving var det faktisk på den forholdsvis direkte ruten som jeg valgte. Harøyburet(156 moh) i Sandøy kommune er en av de laveste kommunetoppene i Norge. Flott landskap her ute. Under en halvtime å gå fra fergekaia på Myklebust. Vedfoten av fjellet ligger det minste kapellet jeg har sett. Her kan det ikke være plass til stort mer enn kista innenfor veggene. Skulen(492 moh) på Skuløy er ikke kommunetopp, men likevel et flott turmål, som kan nås fra flere steder på øya. Bratt og luftig på nordsiden der det er naturreservat. Mannen(347 moh) på naboøya Haramsøya var også en luftig topp. Her går det bilvei nesten til toppen. Dette var dagens hilsen fra de nordvestlige fjæresteiner.

Cindy er ikke et merke men navnet på kajakken min . Hun er oppkalt etter en lang og slank og pen filmstjerne med samme fornavn. Den forrige båten var ikke fullt så lang, en god del bredere og hadde silikon på utsette stader. Den båten het naturligvis Pamela Forøvrig er glassfiber et sterkt materiale, men en spiss stein på ca 50 kg som kom rullende ned fjellsiden og traff Cindy i akterstussen klarte å lage et lite hull.

Jeg overnattet på Bødalssetra 13. mai. Snøraset sperrer veien ca 1 km før p-plassen. Opp hit gikk det greit å kjøre. Fjellbonden bør måke vekk raset siden han tar seg betalt for bruk av veien. NB:Ta med dnt-nøkkel, sovepose og mat om dere vil overnatt, da det hverken er proviant eller ulltepper/dyner på hytta som generelt så ganske lurvete ut. Jeg hadde dessverre ikke energi til noen hytte-sjau etter toppturen på Lodalskåpa

Benyttet 17. mai til å gå på noen kommunetopper på Nordmøre Bildet er fra Kvernberget, Kristiansunds nylig pensjonerte kommunetopp, der noen hadde satt opp et flagg for dagen. Flaggvinden var upåklagelig. Freikollen er høyest i Kristiansund kommune etter sammenslåingen med gamle Frei kommune.

Det er fint på Borneo, behagelig klima og behagelige folk i Malaysia. Regnskogvandring er fint det, og ekstra moro er det jo om man finner et fjell inni jungelen. Et veiløst hilton-hotell inni jungelen høres jo eksotisk ut. Jeg var litt lenger øst på Borneo i fjor høst, men kjørte ikke hilton-standard. Turrapport her : https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=10151

Jeg bruker en gjennomsiktig plastpose, type brødpose. Tar gjerne med meg noen ekstra om de skulle bli slitt. Enkelt, billig, og vektbesparende.

Jeg var på Kåpa 3. pinsedag. Da var det nok ca 10 grader kaldere enn fredag før pinse. Snøen var beinhard både opp og ned, med unntak av dalen innover fra Bødalssetra. Jeg vurderte å vente i høyden for å få noe blautere forhold under nedfarten, men det så ikke ut til å være noen sjanse for selv om det var full sol. Et nattlig regnvær et par dager i forveien som gikk over i kontinuerlig kulde gjorde at mellompartiene fikk denne betongsnøen, mens i de øverste partiene lå tørr nysne der det ikke var avblåst.

Jeg var i Rwenzori i 2005 og mener å huske at breen var større da enn det jeg kan se på deres bilde. Kan dere som har vært der nede flere ganger merke at Stanleybreen krymper? Sammenlignet med de over 100 år gamle bildene jeg har i en bok om fjellet er det i alle fall stor forskjell. Det siste stykket opp til toppen blir vel mer og mer klatring når breen blir mindre. Har hørt rykter om at en stige er kommet opp det bratteste partiet oppfra breen, stemmer det ? Jeg kan også erindre ar man måtte ned et stykke for å komme rundt Alexandra, og at det her var bare såvidt nok snø til å komme forbi på ski i 2005. Hvordan er det der nå ?

Har du noen andre sikre kilder på at Lauvkollen er høyest i Modum? I følge Norgesglasset er høyden 700 m på 1:50000-kartet, men zoomer man inn på detaljene står høyden 703,5. Det er intet fastmerke her, så høyden er usikker.

Bilder fra Snønipa? Vel-vel, som på Sunnfjordsbjørnen var ikke fotoværet til stede, men det obligatoriske vardebildet ble da tatt for her var i alle fall en varde. Et stykke etter at jeg hadde kommet inn på breen var det endel sprekker og blåis som dukket opp ved en hump på breen. Virkelt litt skummelt. Heldigvis hadde jeg ikke hørt om han som hang opp ned i 3 timer på det tidspunktet. Har et bilde av sneraset som sperret veien også. Kjipt av fjellbonden å ta full betaling for bruk av veien, men uten å brøyte eller gi beskjed om at man ikke kommer lenger enn halvveis. Halv vare levert for full pris. Samme sak på vei til Bødalsseter også forresten. Men uansett en fordel å kunne gå på veien opp kronglebjørkelia fremfor å ta seg frem i terrenget på råtten sne.

Gikk på truger på Sunnfjordsbjørnen - ingen suksess - de sklir av gårde til tross for jern under i bakkene. De andre toppene ble gått på ski. Skiføret synger på aller siste verset nær setrene 500-800 moh, det gjelder alle toppene. På Lodalskåpa var det baksete i starten fra Bødalseter, endel åpne bekker og myrer, så det ble litt av/på med ski her og der. Det var betonghard snø over bjørkebeltet. Den siste kneika opp til Lodalskåpa hadde gode trinn i snøen som jeg brukte, men det var isete i trinnene og svært hard snø. Jeg sikret meg ved å bruke både stegjern og isøks, litt ekstra sikkerhet skader ikke når man rusler aleine. Stegjernene ble også benyttet ned til Ståleskaret der det var hardt, bratt og isete. På vei opp gikk jeg på ski og fulgte jeg et greit skispor oppover, men nesten oppe stoppet sporet,og jeg kunne se at noen hadde sklidd helt til bunns. Ingen blodspor å se, og jeg lurer på om den som hadde denne ufrivillige aketuren kom seg til topps etterpå. Kunne vært artig å vite. Turen fra Fjærland til Flatbrehytta var preget av et stort ras - gås enklest til fots, om man ikke liker å stå på sli på et snøras fulltav småstein og måsadotter. Sånn - det får være nok - tar en øl til

Mange gikk Josten på langs i pinsen, men mitt pinseturopplegg var å komme til topps på de 5(6) kommunetoppene på og ved Jostedalsbreen. Alle de 5 turene ble gått alene Førde – Grovabreen 1636 moh Balestrand – Sunnfjordbjørnen 1615 moh, gikk på truger Sogndal – Grensevarden 1740 moh Stryn – Lodalskåpa 2083 moh Gloppen og Jølster – Snønipa 1827 moh Det var godt med en øl etterpå, mer er ikke å si etter nærmere 7000 høydemeter opp og ned.

Jeg har stort sett bare gode erfaringer med turisthytter, men jeg styrer unna de største som er mer som hoteller. Selvbetjente hytter synes jeg er det beste, også de med enkel standard. Et unntak jeg var borti her om dagen er Bødalseter, der så det rett og slett lurvete ut. Jeg hadde i det minste regnet med å finne dyner eller ulltepper der. Det ble kjølig i lagenposen om natta, det var for langt å gå ned til bilen som sto langt nedi lia med sovepose inni. Bonden hadde ikke giddet å måke vekk snøfonna som sperret veien, men likevel skulle han ha fullt betalt for bruk av veien. Typisk norsk fjellbonde.

Takk for gode råd. Da har jeg gjort unna brerunden min rundt Jostedalsbreen. Truger ble benyttet på Sunnfjordbjørnen, men jeg fant ut at det ikke var så fint. Problemet er at de i bratt terreng gir dårlig fotfeste. Til tross for noen forholdsvis kraftige jern under, så sklir man. Jeg måtte bare ta dem av og gå til fots for å få feste i kneikene. Høyere oppe kunne jeg ha brukt dem, men der var det fast og fin snø og intet problem å gå til fots. Nei truger er nok kanskje best for å snike seg frem i skogen som Sverre M Fjellstad. De andre breturene i pinsen ble begått med ski. Jeg kunne sikkert ha kjøpt meg kraftigere skiutstyr, men går ikke så mye på ski. Nå i mai er det faktisk 11 måneder siden siste skitur, og det var også i Sogn og Fjordane. Med litt trening hadde jeg sikkert blitt flinkere i utforbakkene, men friskusene får heller le av meg, jeg er trossalt en gammal mann som liker å ta det litt piano i utforkjøringene.

Jeg har tenkt meg på noen toppturer på større og mindre breer i Sogn og Fjordane nå de nærmeste ukene. 1) Er truger et hensiktsmessig fremkomstmiddel der det mye av turen foregår i såpass bratt lende at det er vrient for en som ikke trives med å ha det altfor bratt på ski ? Til dømes Lodalskåpa og Grovabreen. Noen som har erfaringer med bretur med truger? 2) Hvor langt ut på våren/forsommeren er det rimelig trygt å ferdes uten tausikring på Jostedalsbreen og småbreene rundt, for eksempel Myklebustbreen?

Værmeldingen er ikke så bra så det er kanskje greit å droppe prosjektet. Jotunheimen har mye avføringsvær. F\Dritt er et stygt ord

Det høres ut som en grei vandring. Turen fra kanten av vidda ned til Lofthus er en opplevelse om du skulle slumpe borti en godværsdag. Hvis formen er god etter endel dager i fjellet, kan distansen Torehytten-Lofthus gås på en lang dag. Og Hårteigen bør du svinge oppom på veien. Din uteglemte etappe Litlos-Torehytten går rett forbi.

Jeg bodde et par uker ved Aconcagua i en annen modell som ser ganske lik ut, North face rock 22. Greit telt for 1 person, dersom ikke skal lage mat. Forteltet er minimalt. Kan til nød brukes som soveplass for 2.