REs

Det verste jeg har hørt eller sett av gjedda var en sak om en bestefar som var ute og rodde i en båt sammen med barnebarnet sitt som hadde en liten plastbåt i en tau eter båten. Plastbåten ble angrepet av en gjedde og forsvant i et stort plask. En annen sak ble faktisk filmet og vist på tv. To personer fisket fra en båt. Så fikk den ene en gjedde på kroken og den andre filmet. Gjedda kom i båten og han som filmet var iført shorts og uten sko. Plutselig sprellet gjedda til og hugg mannen i leggen så blodet rant. Men jeg hadde ikke vert redd for å bade i vann med gjedde. Jeg tror ikke at mennesket står på gjeddas meny.

Det hjulet jeg har beregnet å bruke er ca. 30 cm i diameter, men jeg har laget en terrenggående kanotralle og da skal hjulet stå midt under kanoen. Det hadde sikkert vert greit med et sykkelhjul på hver side, men disse hjulene kan ikke legges sammen, det kan mitt kulehjul. Det er bare å slippe ut lufta. Men du får bedre stabilitet med to hjul enn med ett.

Det ble Selvikstakken. Jeg kom litt sent hjemmefra siden jeg har en familie som enten er på skole eller jobb og da tror de at jeg som er hjemme kan fikse hva som helst for dem. Men omsider kom jeg meg av sted. Det var faktisk åtte biler på parkeringsplassen når jeg kom, men en kjørte nesten med en gang. Overraskende med så mye folk på en vanlig onsdag. Det første stykket av veien er alltid litt kjedelig siden det går på traktorvei, men det er da noe å se langs veien like vel. Like før jeg skulle ta av fra veien så tikket det inn en melding på telefonen. En "fordel" med mobiltelefon er at man aldri klarer å stikke seg vekk. Det var en tidligere kollega, dansken som liker så godt å være med meg på tur. Han har vert fem uker hjemme i Danmark og nå vil han på tur igjen. Jeg fristet ham med en "selfi", så kunne han se hvor fint jeg hadde det mens han satt inne på kontoret. Så var det bare å fortsette mot målet. Det er ikke tvil om at vi har et fint land og hvis vi bare har tid til å stoppe opp og se oss rundt så må jeg innrømme at vi er ganske heldige selv om det står digre høyspentmaster og går høyspentledninger på kryss og tvers både her og der. En liten pause, ikke fordi jeg var trett, men stillheten og naturen må bare nytes mens man kan. Nei, skal man på toppen og komme hjem før familien begynner å bli engstelig så er det bare å trave på videre, og etter en stund, der ser jeg toppen. Nå er det bare det bratteste partiet igjen og så kan oppstigningen til toppen begynne. (Løypa går opp det grønne partiet midt i bildet over. Toppen er merket med en pil.) Midt i det bratteste partiet møtte jeg fire personer som var på vei tilbake. De hadde gått hele runden, Bynuten, Selvikstakken og det var tydelig at de begynte å bli riktig slitne. De hadde visst ikke vert her før. Der var den første bratte stigningen unnagjort og så var det bare toppen igjen. Sist jeg var her så hadde jeg med meg min danske venn, og da han stod på toppen av denne stigningen og tørket svetten og jeg viste han hvor toppen var så spurte han litt forsiktig om det var absolutt nødvendig å gå helt opp, men med litt diplomatisk overtalelsesteknikk så ble han med like vel. Og han angret ikke. Det ser ganske tøft ut å bestige denne toppen etter at du først nesten har klatret på alle fire opp den første kneika, men når du først står på toppen så er det en fantastisk utsikt. Endelig oppe, og så dette fine været. Litt disig innover mot Stavanger og innløpet til Lysefjorden, men varmt og fint og nesten ingen vind. Her var det bare å finne frem primusen og kaffekjelen og så var alt perfekt. Det er lite ved her oppe så jeg pleier å safe med en gassboks eller en skvett parafin hvis det er vinter og kaldt. På turen tilbake kom jeg til å tenke på at jeg flere ganger har lurt på om det var mulig å gå vestover og ned ura ned til Løypedalstjønna i stedet for å følge stien, og i dag var jeg i humør til å forsøke. Jeg har flere ganger her på forumet klaget over diverse helseproblemer, men det skal jeg la være denne gangen. Men jeg vil bare nevne at dette som har plaget meg i snart et år uten at noen klarer å finne ut hva det er, har resultert i en sånn litt, ja kanskje litt vel mye,"gi faen holdning". Jeg er mye mindre redd for at noe skal skje og det merkes både i hverdagen og når jeg er ute på tur. Derfor besluttet jeg å teste ut denne veien. Det så litt skummelt ut siden det ikke var umulig å se enden på ura, men det var bare å klatre videre og håpe at steinene ikke begynte å bevege på seg. Et blikk bakover viste at det sikkert ikke var så mye lettere å gå tilbake enn det var å gå ned, Det var bare å fortsette å håpe på det beste. Det var ikke så ille som det kunne se ut til fra toppen og vel nede så var det faktisk litt ved til et bål også hvis det skulle bli nødvendig en annen dag. Jeg fylte på med nytt vann i bekken og begynte på hjemturen. Litt på avstand så ser ikke denne ura så skremmende ut, men jeg tror det er bra at den merkede løypa går utenom selv om dette nok blir en del lenger. Selv om jeg nå syntes at jeg begynte å kjenne lukta av middag så hadde jeg tid til å nyte utsikten litt mens jeg gikk. Noe sopp var det også, men hva det var vet jeg ikke så den fikk stå i fred. En kjempefin tur, og så på en helt vanlig onsdag. Nå kan REJOHN sitte på jobben og se på bildene og drømme seg bort. Det er ikke lenge til helg igjen, og værmeldingen er visst ganske god.

Nå har jeg vert ute og testet lave sko og lange bukser uten gamasjer. Fire timer med lyng, gress, stein, blåbærlyng og einerbusker. Det var tørt og fint og gode forhold. På hjemturen begynte det å samle sg litt lyng og kvist i skoene rundt anklene, men så snører jeg ikke skoene helt opp. Jeg lar de øverste hempene være ubrukt. Dette gir litt mindre støtte, men bedre bevegelighet i anklene. Her i lavlandet synes jeg det er best. I høyfjellet bruker jeg høye jaktstøvler. Ved ankomst til bilen var det ingen tvil. Buksa var skitten nederst og dette måtte jeg ha på inn i bilen. Skoene ble byttet ut med joggesko. Hadde jeg brukt gamasjer så hadde disse blitt tatt av og lagt på gulvet eller i bagasjerommet. Hadde de vert ekstra skitne så hadde de blitt skyllet i bekken først og puttet i en plastpose.

En av grunnene til at jeg valgte er kuleformet hjul var at den konstruksjonen jeg bygget skulle kunne pakkes sammen og ikke bli stort større enn et fjelltelt. Den skulle også kunne monteres og demonteres uten bruk av verktøy. Dette har jeg klart ved å bruke et oppblåsbart kuleformet hjul. Et sykkelhjul kan ikke demonteres og blir ikke mindre av å slippe ut luften. Et kuleformet hjul går bedre over steiner og tuer siden det ikke kiler seg mellom steinene, men flyter mer oppå. F.eks. et sykkelhjul vil lett kile seg mellom steiner og er ikke konstruert for å ta krefter sideveis. Hvis et hjul kiler seg og det andre beveger seg så vil du ganske lett få vridning og sideveis deformasjon av et slikt sykkelhjul. De fleste konstruksjoner med to hjul, f.eks. kanotraller, har en aksling tvers over mellom hjulene. denne kommer lett i konflikt med terrenget. Skal denne elimineres så kreves det enten unødvendig høye hjul eller en ganske solid konstruksjon for å holde hjulene på plass. Spesielt viktig er kreftene du får sideveis ved vridning av konstruksjonen. Fordelen med å bygge opp rammen med trekanter er at du kan få en lettere og stivere konstruksjon. En tralle som skal brukes i terreng vil få krefter, belastning, fra alle kanter og da vil du måtte bruke mye større profiler for å få samme stivhet med en firkantet konstruksjon. Du kan godt sammenligne med en sekketralle, men den er laget av helt andre materialer og er konstruert for å ta belastning kun i en retning. Den er også veldig overdimensjonert siden det her ikke er behov for å spare vekt i selve konstruksjonen.

Jeg var litt redd for mørket, spesielt i kjelleren og på loftet hjemme da jeg var liten. Nå er jeg veldig trygg ute i naturen for der vet jeg at det ikke er noe som er farlig, Jeg har gått både i skog, fjell og inne blant hus i byggefelt og lett etter savnede personer og dette har nok bidratt til at jeg har opparbeidet en viss trygghet. Jeg er mer skeptisk til byen enn til fjellet etter mørkets frembrudd. Hvis man ikke er troende katolikk så burde man ikke være redd for mørket ute i naturen. (Katolikker tror jo på både djevler og demoner som farer rundt i mørket, men vanlige voksne opplyste nordmenn burde vite at dette bare er fantasier.)

Det finnes mange gode filetkniver, både dyre og billige. Det viktigste, etter min mening, er at de har et langt litt mykt blad og et godt stål, gjerne rustfri hvis du skal ha den med ut. Jeg har en billig fra Biltema. Den ble kjøpt for å brukes i forbindelse med sjøfiske. Skal du ha kniven til noe mer enn bare å ligge i fiskeveska så kjøper du ikke denne. Stålet tåler ikke sjøvann. Unngå kniver hvor det bare står rustfri eller stainless. Stålkvaliteten bør være oppgitt enten på kniven eller på innpakningen. Rustfrie kniver er ikke like lette å holde kvasse som kniver av "svart" stål (karbonstål) men har du et godt bryne så burde det ikke være noe problem. Finn en kniv som ligger godt i hånda og legg gjerne litt penger i en slik kniv. Du kommer sannsynligvis til å ha den lenge. http://www.pentagon.no/pentagon-mix-artikler/den-perfekte-kniven-c-224-1.aspx Mora lager ganske gode og billige kniver. http://www.nofi.no/filetkniv-med-slire.5136106.html Så har du Rapala til ca. 300. http://www.normark.dk/?id=29007&p1098id=9579&w=1098 Eller Global, kongen til ca. 1000,- Disse knivene er veldig gode, jeg har et par stykker, men jeg bruker dem bare hjemme på kjøkkenet. http://www.groupon.no/deals/oslo/JLWEB-ApS/17237067 Slike kniver med smalt blad liker jeg best å kalle utbeiningskniver. De egner sg best til å beine ut kjøtt som f.eks. lammelår, kalkun etc. Til filetering av fisk liker jeg en kniv med litt breiere blad. Den er lettere å styre flatt langs ryggbeinet på fisken. Når du fileterer fisk er det som regel ikke behov for å svinge kniven i flere retninger, inn og ut av kriker og kroker og rundt knoker og bein. F.eks. når jeg skal steke makrell. Jeg renser aldri makrellen, men tar den hjem hel. Så legger jeg den på benken, henter en god kjøkkenkniv og skjærer filetene fra halen og fremover mot hodet. Så skjærer jeg ut en tynn stripe langs nesten hele midten av fileten i lengderetningen. Da får du bort alle de små beina som sitter her. Du kan nappe dem ut med en fikebeinpinsett, men det tar litt for lang tid.(Dette begynte jeg med da jeg fikk små barn i huset som ikke ville ha fisk med bein.) Flyndre er litt annerledes. Her er det enklest med en litt smal myk kniv. Og annen fisk.

I dag ser det ut til å bli en fantastisk dag hva været angår og det ville være synd å tilbringe den på sofaen. Når den er forbi så kommer den jo aldri tilbake. Da må det bli tur. Når man er arbeidsledig så får man bruke tida så godt man kan. Plutselig kan det dukke opp en jobb og da er det armer og bein og lite tid til tur midt i uka. Men hvor? Kanskje Bynuten eller Selvikstakken. Da går i hvert fall denne dagen. Der er det nok ikke mange folk å se i dag. Ikke det at jeg er folkesky, men jeg trives godt i mitt eget selskap, i hvert fall når jeg er på tur. Kanskje jeg skulle ta med et kamera for en gangs skyld. Bildene fra mobilen er jo ikke så mye å skryte av.

Ja det stemmer nok det. Noen plasser blir det noen riktige jørmehull hvis det regner litt, og det gjør det ofte her hos oss. En del folk er jo som kua. De liker å gå i flokk og alle som har vert innom en bondegård har sikkert sett hvordan det ser ut foran grinda der kuene står å venter på å bli hentet hjem til kveldstellet. Slik ser det også ut noen plasser der T har lagt løypene sine.

Hvem er det som har satt ut disse gjeddene på Karmøy? For det er vel ikke naturlige bestander. Jeg har hørt at det er satt ut gjedde i noen vann i Bergensområdet også. Da varer det nok ikke lenge før disse vannene er tomme for annen fisk. Her hos oss har vi heldig vis ikke fått verre ufisk enn sørv. Den er det utenlandske fisketurister som har kommet med. Hovedsaklig tyskere. Litt trist å tenke på at tollerne bruker mer energi på nordmenn som kommer av danskebåten med en flaske brennevin for mye enn på tyske sportsfiskere med plastdunker fulle av levende agnfisk.

Skitne bukser eller ikke. Det kommer nok litt an på hvor man går. Jeg er ikke så flink til å følge T-merka stier, jeg liker å finne min egen vei og da havner mann lett i terreng som ikke passer for finsko. Og så er det forskjell på hvor breibeinte folk er. Jeg er "litt trang i skjæret" som det heter på skøytespråket og da havner søla lett opp etter leggene og er det ekstra mye sølete så passerer den gjerne knærne. Lyng, vierkratt og lavvokst einer kan også være noe dritt hvis du ikke har gamasjer eller bukse som tetter godt rundt anklene. Men man blir heller ikke skitten av å gå en søndagstur i parken.

Jeg skal en tur til Trysil om et par uker og hvis alt går etter planen så hadde jeg tenkt å prøve meg på å fiske gjedde. Den fisken har vi ikke her hos oss og derfor har jeg heller ingen erfaring i å lure denne karen på kroken. Det eneste jeg vet er at den spiser nesten hva som helst. Nå lurer jeg bare på hva jeg bør handle inn for å øke mulighetene for å få tak i "Den aller største gjedda noen noensinne hadde sett".

Jeg var på Sansa for mange år siden og da spurte jeg noen om det var fisk i vannet. Svaret var at det var fisk men det var ingen som klarte å fiske noen. En halv time senere hadde jeg et fint knippe med sølvblank ørret. Vannet var glassklart og så var det lys sandbunn. Fisken var bitevillig, men jeg snek meg ned til vannet som en røyskatt og brukte en liten blank sluk. Om kvelden ble fisken pakket inn i myrmose og stekt / kokt på bålet utenfor. Noen av gjestene som skrøt av at de hadde vert friluftsfolk i nesten en mannsalder hadde aldri laget fisk på bål uten aluminiumfolie. Jeg lurer på hvordan de hadde overlevd i steinalderen. P.s. Dette er den eneste plassen jeg har blitt syk av å drikke vann fra bekken. Jeg tok en kopp vann i bekken nedenfor hytta og etterpå fortalte noen meg at utedoen hadde frosset i stykker i løpet av vinteren og at det lakk diverse uhumskheter ned i bekken. Jeg hadde en fryktelig natt, men ble bedre neste dag. Hva med å sette opp et skilt i slike tilfeller?

Ja det er riktig. Mine gamasjer veier ca.140 gr. pr stk. Mine Lundhags Synkro veier ca. 950 gr pr stk. og mine lave Salomon fjellsko veier ca. 650 gr. pr. stk. Og så bruker jeg nikkers og da sparer jeg vel ca. vekten av gamasjene i forhold til en lang bukse. Altså hvis jeg bruker lave sko og skipper gamasjene så sparer jeg ca. 300 gr. pr. fot. Men så bærer jeg sjelden eller aldri vannflaske med vann i og her sparer jeg lett 500 - 700 gr. Jeg har ikke med meg telefon eller GPS og allerede her har jeg vel spart over en kilo. Spøk til side. Jeg tar gjerne noen gram ekstra på beina for å oppnå den komforten som ligger i et par Lundhags Syncro og et par gamasjer. (Lette joggesko er for pingler.) Jeg blir ofte skitten på innsiden av beina til over kneet. Når jeg så skal inn i telt, bil eller hytte så tar jeg bare av gamasjene og skoene og så slipper jeg å dra med all denne søla inn.

Satt og så på 71 grader nord i går og det som slo meg var at alle brukte lave sko og lange bokser uten gamasjer. Har aldri disse folkene gått i fjellet før? Med lave sko så samler du lyng og kvist på innsiden av skoen rundt ankelen og uten gamasjer så blir buksa skitten nederst. Enten man bruker lange bukser eller nikkers som meg, så burde lange gamasjer være like selvfølgelig om sommeren som om vinteren. Det er i hvert fall min mening.

Hørte nettopp på radioen at det var mange som var blitt syke av sopp i år. Mye østeuropeere. De som kommer hit er vandt til å plukke sopp hjemme, men er tydeligvis ikke godt nok kjent med hva man kan spise og ikke spise.

Mylar er et bra materiale, det brukes blant annet til å lage seil til seilbåter. De tynne foliene som er gull eller sølvfarget er ganske effektive. De brukes blant annet av redningspersonell i stedet for ulltepper. De reflekterer varme, holder regn ute og veier nesten ingen ting. Det varmereflekterende belegget er det samme som blant annet brukes i visiret på romhjelmer. Produktet ble utviklet på 1960 - 1970 tallet i forbindelse med USA´s Apolloprogram.

Nå vet ikke jeg hva du driver med til daglig, og kanskje vet du dette, men når du skal konstruere en ramme så er trekanter mye mye stivere enn firkanter. Hvis du ser på en etthjuls sykkeltilhenger så vil du se at de fleste åpne felter i rammen som får belastning er trekantet. En høyspentmast, en gammel jernbanebro etc. er bygget opp av trekanter, ikke firkanter. Hvis du skal ha et hjul som går godt i terreng så burde du prøve med et hjul som har form som en kule. Gjerne et oppblåsbart. Jeg laget en gang en kanotralle for terreng. Da testet jeg ut flere hjultyper og størrelser og kuleformen var desidert best. På prototypen brukte jeg en fortøyningsbøye siden det blir alt for dyrt med spesialproduksjon. For noen år siden drev jeg litt som birøkter. Da hadde jeg et bæreredskap for bikuber. Denne var beregnet for to personer, men så monterte jeg på et sykkelhjul og så kunne jeg operere den alene. Jeg menet at det nå finnes ferdige beslag for hjul til disse, men jeg fant ingen bilder. Kanskje det går å hente noen tips herfra.

Alufolie? Mener du vanlig aluminiomsfolie? Aluminium har den egenskapen at den alltid kjennes kald ut når du tar på den. Det er fordi den leder varme veldig godt. Den avgir varme til omgivelsene og vil kun bidra til å kjøle deg ned. Hvis du har aluminiumsfolie i stekeovnen så kan du ta i den nesten med det samme når du har tatt den ut av ovnen. Dette er fordi den leder varmen bort og overfører den til luften rundt. Men kanskje du mener varmereflekterende plastfolie. Dette er noe helt annet enn aluminiumsfolie.

Jeg så på tv nettopp at spanjolene betaler hundrevis av kroner pr. kilo for steinsoppen. kanskje mulig å tjene noen kroner ved å selge til restaurantene. Det skal visst være ekstra mye steinsopp i år.

Det kan være at du ikke har vert i et spesielt godt kantarellområde. Kantarellen liker ikke så godt bartrær. Den vokser ofte i forbindelse med bjørketrær, litt fuktig skogbunn og gjerne nord- eller østvendt og ofte nær vann hvis det er mulig. Litt generell soppinfo for de som måtte ha interesse av det. Birøktere er ikke særlig glade i sopp, nærmere bestemt gjærsopp. Den vokser på honning som har høyere vanninnhold enn 20%. Der spiser den kun sukkeret og produserer vann som avfallsprodukt. Dette vannet bidrar så til at vannprosenten i honningen øker og da vokser gjærsoppen bedre. Mange av de soppene som vokser i skogen vokser på og rundt trerøtter. Her kalles de sopphyfer. Her suger de plantesaft ut av treet, men bruker bare sukkeret i plantesaften og leverer vann tilbake. De tar også næring fra andre levende og døde plantedeler i jorden og bidrar derfor til at treet kan ta opp mer vann enn det ville klart på egenhånd. Det vi spiser er bare formeringsorganet til soppen som kun er der for å spre soppsporer. Disse sporene spres i enorme mengder så lenge soppen er voksen / frisk. Noen råtesopper spiser kun sukker uten å gi noe tilbake og da vet vi hvordan det ser ut når de har fått holde på en stund. Kantarellen liker godt å vokse på bjørkerøtter og derfor finnes den ikke så ofte i barskog. Noen sopper kan også vokse inne i levende insekter. Insektet dør da sakte ettersom soppen spiser det opp fra innsiden. Når tiden så er inne vokser soppens formeringsorgan ut av insektet og soppsporene spres rundt i naturen i håp om å havne inne i et nytt insekt.

Det er vel med speideren som med trafikken. De fleste følger reglene, men så er det noen som ikke gjør det og det er da det går galt. Det er disse få som ødelegger for alle de andre jeg vil gjøre noe med, ikke alle de som passerer som lit bålrøyk. Du merker at de er der , men når de er dratt så er det ingen ting som røper at de har vert der.

Her hos oss er også graden av åndelig påfyll avhengig av hvem som er leder i de forskjellige gruppene, men da jeg var med som leder så slet jeg litt med å få de andre lederne til å gå med på at det var viktigere for barna å komme seg ut i naturen i helger med fint vær, enn å delta som "korgutter" ved søndagsgudstjenesten i den lokale kirken. Flere av lederne hadde verv i menigheten eller satt i menighetsrådet og det var de ganske flinke til å få frem også i speideren.

Bare pass dere for "Sandsabillene". Det er ganske mange av dem der inne hvis ikke noe har endret seg siden jeg var der sist. (Det er en stund siden.) De kan nok ha vokst seg ganske store på den tiden.

De fleste typer mennesker etterlater forskjellige typer "footprints" avhengig av hva slags type mennesker de er. Det er f.eks. ikke uvanlig å finne engangsgriller og ølflasker / bokser sammen og da gir dette en viss indikasjon på hvem som har vert her. Byggverk av den typen som jeg refererer til er nok ganske typiske for speiderens aktiviteter i området, og at speiderne bruker disse områdene vet jeg med stor sikkerhet siden jeg også ofte har sett dem når de er ute på tur. Jeg kan nok være enig i at noen av de som blir patruljeførere, hvis det er det disse lederne fremdeles kalles, kan være litt unge og ha litt liten kontroll over en gruppe jevnaldrende, men da burde de kanskje passe på å kurse disse noe mer eller kanskje heve aldersgrensen noe.