gi

Ja, vil anta det. Vestsida så forøvrig ut til å by på mange fine muligheter, fra grad 3 til 4 (5). Aaahhh, varmt, tørt fjell på 1200 m . Det er tross alt snart november.

Advarsel: Denne rapporten er også fra Sunnmørsalpane Mens østlendingene har fått smake grått høstvær i det siste; ja endog dro ei skypumpe gjennom hovedstaden på fredag, har vi her på Solkysten vært hjemsøkt av et nydelig høstvær de to siste ukene. Før helga lå det noen truende lavtrykk ute i Nordsjøen, men da metereologene på fredagskvelden sendte lavtrykka inn i Skagerak var det bare å pakke sekken igjen Det dukka opp noen ubesvarte spørsmål angående Hammarsettindane i forrige uke, se https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1952. Det lå dermed til rette for vår tillyste "måleekspedisjon". Det var fortsatt mørkt da jeg trilla ut av garasjen lørdagsmorgen. Det eneste som var å se var bikkjeluftere og avisbud. Noen lette skybanker dekte til stjernene. Ville været slå til ? Snart var dagen i emning, og en flott og skarp siluett av topper mot øst og sør fjerna de meste av tvil. Jeg møtte Svein på Magerholm fergekai og sammen drog vi videre mot Straumsdalen og inn til Skålholten. Etter Svein's retrett på de to høyeste Hammarsettindane forrige gang, fylte vi sekkene med tyngre "skyts". Et tau og litt sikringsutstyr ville gjøre susen. Ved ei gamme inne i Gimsdalen møtte vi to unge jegere. Etter å ha forsikra oss om at de kun ville skyte etter tobeinte med vinger, ønskte vi hverandre en god tur og en suksessrik dag. Vi fortsatte videre over frostdekt mark, gikk på oppsida av ei grov steinur og tok sikte på den østlige utløperen av Hammarsettindane. Anbefalingsverdig rute. I det ryggen blei slakere og vi møtte de første solstålene, dukka dagens mål opp. Vi fulgte ryggen videre over en liten topp (markert med 1120 kote på kartet). Her var flott utsikt til de nordlige Hammarsettindane. Så gikk turen bortunder østsida av den nordligste av 1180+ toppene. Med strålende sol og blikkstille var det duka for en matbit. Flott panoramautsikt østover. Vi tok på klatreutstyret og fulgte ei renne oppå sørvestryggen av toppen. Deretter avanserte vi raskt til topps. Noen utsatte passasjer, men ikke vanskelig (kanskje 3-) Svein tok fram nivella. Det var ikke mulig å påvise noen høydeforskjell i forhold til sørtoppen. Relativt greitt terreng så vi klatra ned igjen istedet for å rappelere. Rapell var heller ikke så fristende da hele toppen kun var en stor oppstabling av blokker. Svein antyda noe om LEGO (Duplo Max ). Vi fant en enda litt enklere variant ned igjen, og passerte kun et utsatt punkt (2+). Nå var sola virkelig begynt å varme, og vi fortsatte mot sørtoppen. På nord- og østsida var toppen virkelig steil, skyggefull og rimbelagt. Vi passerte et lite skar på sørsida, og kom utpå en lyngbakke på vestsida av toppen. Her reiste omlag 30 meter med bratt, solfylt og tørr klippe like til topps. Et lite høyfjellscrag Her var flott utsikt mot tindene vest for Velledalen. Over 13-1400 meter var det Kong vinter som regjerte. Nordover reiste nordlige Hammarsettinder seg. Maken til fengslende syn skal en lete lenge etter, selv i Sunnmørsalpane. Opp mot toppen var det bare å velge å vrake i fine klatrelinjer. Vi starta i et hjørne midt på veggen, og hadde 25 meter med bratt klatring på gode tak i fast fjell (3+), Molladalskvalitet Deretter noen meter klyving langs eggen til toppen. Herifra var det heller ingen mulighet til å påvise høydeforskjell i forhold til den andre toppen. Vi klatra litt ned igjen langs eggen, før en søt, liten rapell brakte oss ned på lyngmark igjen. Noen skyer lurte bak fjella i sørvest, og sola var på nedadgående. Vi rulsla ned botnen mot øst og fram igjen til bilen. Vi hadde noen flotte timer oppe i toppområdet i et fantastisk høstvær. Hvilke av "piggene" som er høyest fant vi ikke ut av. Så viktig er det ikke. Begge toppene er absolutt verdt et besøk. Den sørlige toppen synes jeg var den fineste, rett og slett en godbit av en tind Beregning av ferjeruter er en del av livet på Sunnmøre. Det blei litt Petter Solberg Light nedover mot Sykkylven. Svein er godt kjent, så heldigvis klarte han seg uten en ristende kartleser.......

Tror de fleste ser på Fjellforum som et seriøst forum, men jeg tar gjerne selvkritikk på mitt noe "lettvinte" svar , selv om det definitivt er skiføre på Galdhøpiggen nå. Morten har forøvrig kommet med et bra og fyldigstgjørende svar. Ikke overvurder din egen betydning nå da

Godt bilde. Ser ut som kandidat-toppen din også har ei vestside rett mot dalen Enig i dine vurderinger ellers også, 1140 + ligger litt langt nord til å være den som er beskrevet.....Eggen nordover dit ser, som du også sier, "komplisert" ut. Selv om det ser kort ut fra Nordtoppen til 1140 + er det langt i tid. Vi følgte ikke eggen hele veien, men hadde mye utfordrende klatring, om ikke akkurat grad 6. På 1140 + var vi "fornøyd", og returnerte med flere rapeller rett vest

Enig i at det kan være der Ut ifra beskrivelsen og bildet i fotturboka (rute 5.24 B, s. 233 & 234) har jeg fortsatt en mistanke om at denne toppen som er beskrevet der ligger lenger nord og er høyeste punkt på den takkete egga der (ca 1140 +)

Ta med deg ski

Mener det står i 1. utgave.

Ser du da for deg fulltidsstilling (ref: sponsing) ? I fotturboka står det (fritt gjengitt): Etter å ha kommet opp på ryggen fra øst, går det ann å følge ryggen nordover til høyeste topp. Følg ryggen et stykke i vestsida, deretter gjennom et skar og til topps på østsida av ryggen. Klatring grad 3. Kan dette passe med noen av toppene du kikka på ?

Og jeg som trodde du hadde planer om å kartlegge alle 10-metringene i Sunnmørsalpane

Dette stemmer jo bra med kartet.

Fotturboka beskriver ruter til nordligste og høyeste topp. Den nordligste er den helt til venstre på bildet. Det første spørsmålet er om den høyeste som beskrevet i fotturboka også ligger på denne eggen til venstre, eller om den viser til en av de to "piggene". 1140 er forøvrig høyeste kote på den taggete egga nordover mot nordligste. De to "piggene" har kote 1180 på kartet. Det andre spørsmålet er da: Hvilken er høyest av disse ?

Etter å ha lest beskrivelsen i fotturboka i går, lurer jeg på om denne viser til høyeste topp på den taggete egga litt lenger nord. Den toppen vises antagelig helt til høyre på det andre bildet i rapporten her. I så fall blir ikke de to toppene med 1180-kote regna med. Her er det duka for en "oppmålingsekspedisjon"

Omlag 800 m snøgrense i Romsdal, men ikke mye snø under 15-1600 m. Etter værvarselet for fjelltraktene å dømme åpner vel ikke værvinduet skikkelig før på søndag. Ser forøvrig ut som det skal være åpent noen dager

Trollete skareføre, ja Fine bilder. Nysnøen framhever Trollgubben, Trollkjerringa og Trollspiret godt. Bratte på denne sida også. Har planer om en tur langs kanten fra Søndre Trolltind til Bruraskaret en gang. Egner seg nok bedre sommerstid. Masse luft der, vil jeg anta

Var ikke på tur nei, men tydeligvis forskjell på Romsdal og Sunnmøre i går

Rondane er ofte snøfattig, og toppene vil derfor til tider være steinete, selv på vinteren. Da er det en løsning å fullføre bestigningen til fots Stegjern kan være en fordel.

Hva med å gå på lavere, snøfrie topper inntil skiføret har etablert seg på de høyere toppene ? På Nordvestlandet har vi f.eks. drøssevis med snøfrie topper opp til 14-1500 meter nå. Fint vær og gode temperaturer er det også

Kanskje mer vest- enn nordtopp Traversen høres morsomst ut fra vest , om da ikke hovedtoppen er veldig vrien fra denne kanten.

Bra uttrykk. "..gående buffê" Ser ut som Kjidalen gir fin adkomst opp mot 1360 på Brunstadegga. Mektig fjellside. Ser også ut som en artig tur over Sandgrovhornet. Vet du hvor vanskelig klatringa er på nordtoppen ?

Torsdag så det ut til å bli knallvær, så Svein og jeg dro derfor avgårde til Sykkylven. Vi hadde et par turalternativer, men innen vi var på Brunstad hadde vi bestemt oss for å ta en nærmere kikk på egga nord for Brunstadhornet. Vi fulgte veien opp til Vellesetra. Litt innafor setra kryssa vi elva, og skrådde ut på nordryggen av Brunstadhornet, litt over punkt 699. Ryggen videre var lettgått, med et og annet klyveopptak. På 1100 m nådde vi toppen av Kjidalen, en bratt hengedal sørøstover mot Brunstaddalen. Denne skal være grei å ta seg opp. Vi tok sikte på den markerte toppen (1320) på nordenden av den takkete egga nord for Brunstadhornet. Artig småklyving som lett omgåes til venstre. Siste egga mot toppen så skarp ut, så vi tok fram tauet. Egga viste seg å være veldig grei, men med et par utsatte og til dels luftige opptak (3). Ingen hadde tatt seg bryet ved å bygge varde på denne toppen, og det gjorde ikke vi heller. På kartet blir denne toppen kalt Brunstadhornet. For å skille den fra selve Brunstadhornet (1524) sør på egga vil kanskje Nordre Brunstadhornet være et passende navn. Egga videre sørover er hakkete og består av mange småtopper. Etter velbrukt terminologi sto vi nå kanskje på Brunstadhornet, N-25, eller deromkring Vi kløyv ned noen meter mot sør, og ned i et lite hakk i egga. Ved å krype under ei blokk kom vi greitt ut i skråningen på østsida av egga. Dette er nok letteste veg til topps på 1320, og denne kan også nåes fra ryggen vi kom opp. Herifra runda vi bort i neste skar som utgjorde toppen av et vidt rennesystem ned mot Gullmordalen. Videre mot sør er det nok lettest å følge hyllesystem i østsida mot neste markerte toppunkt (ca 1360). Men vi tok oss ned renna mot Gullmordalen. Et par bratte passasjer i toppen, ellers greitt. I flotte omgivelser bar det videre ned Gullmorbrekka. Her tok toppen "vår" seg ut som en flott pyramide Deretter fant vi inn på stien som vi fulgte forbi setra og til bygds igjen.

Enig ! Fine stemningsbilder. Finværet blei fristende, så jeg dro til fjells med en forkjølelse på retur. I dag er jeg helt "målløs"

Det er absolutt å anbefale å dra på toppturer i Jotunheimen også mindtvinters. Forutsetningene som korte dager, kulde, væromslag, og eventuell skredfare må selvfølgelig taes hensyn til, men en kan definitivt få fantastiske opplevelser. Etter min mening er det få stemninger som matcher midtvinterslyset. En romjulstur tvers gjennom Jotunheimen fra Lom til Tyinkrysset står for meg som et høydepunkt fra Jotunheimen. Vi benytta oss av telt/sjølbetjeningshytter. På 8 dager så vi ingen andre skispor enn våre egne. Vi feira bl.a. nyttårskiftet i fullmåne på Ryggehø, og hadde en fin avstikker til Mjølkedalstind. Men vi møtte også uværet i Kyrkjeglupen, og måtte bare returnere tilbake til vår ferdig oppsatte levegg Har også fine vinterminner fra Hurrungane. Og husk, ruskevær er en mektig opplevelse det også

Skitur i september, se: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1863

Da meterologene antyda ei lita pause fra restene av tropiske orkaner i helga, var det duket for sesongens første skitur. Det hadde akkurat slutta å regne da jeg dro hjemmefra tidlig lørdag morgen. Oppover Romsdalen låg fortsatt skyer og tåke massivt nedover fjellsidene. Ut av tåka og ned fjellsidene kom det bekker og fosser overalt, ned i en dal fylt av gulsprakende lauvskog. Ved Verma passerte jeg gjennom skydekket, og vel oppe ved Stuguflåten traff jeg Per-Ivar, som kom østfra. Her var det lettskya, og med håp om nysnø inne på Midthøbreen , la vi raskt i vei innover anleggsveien gjennom Sandgrovbotn til Mardalsbotn. Vi satte bilen der veien svinger ned mot nedre Mardalsvatnet. Etter en times gange var vi ved brefronten og kunne sette på oss skia. Selv om det var nysnø her hadde nedbøren gått over til regn på slutten, slik at det var skareføre på breen. Vi fikk oss en fin rundtur på 4-5 km på Midthøbreen og var oppom to av Midthøtoppene (1574 og 1538). På nedtur skya det mer til og lyset blei flatere. Med visshet om at ny nedbør var på vei traska vi fornøyde ned igjen etter en fin høstskitur

Hva er tull ? Det er slett ikke usannsynlig at et forbedra utgangspunkt for høydeberegning blir tatt i bruk en gang. Som en følge av dette vil vi oppleve korrigerte verdier på oppgitte høyder. Hvem lurer hvem ?