Swiss John

(Fortsettelse av turen min på den italienske siden av Pennine-Alpene) Onsdag 17. september Alpenglow om morgenen, fra Rifugio Andolla. En rev hoppet opp i vinduskarmen og kikket inn på meg mens jeg spiste frokost – dessverre var mobiltelefonen avslått, så ingen bilder: Få håndverkere i dag har ferdighetene til å gjøre dette. Se hvordan taksteinene legges. Dette er den renoverte gamle hytta, som jeg bodde i for mange år siden. Den nåværende rifugioen var ennå ikke bygget: Farvel til Rifugio Andolla: Tilbakeblikk fra Passo delle Coronette 2697 moh mot Rifugio Andolla: Disse små brerestene var mye større da jeg passerte her før. Om mindre enn 10 år vil de være helt borte. Jeg sitter her på 2700 moh og har ikke satt foten på snø i løpet av hele denne turen – ikke engang den minste snøflekk! Hvis noen ikke er overbevist om klimaendringer, kan de komme hit og ta en titt: Ser ned fra passet til Lago Camposecco: Den svært bratte nedstigningen fra Passo delle Coronette. En 70 meter lang kløft hvor du slipper deg ned i en kjetting: Ruten videre fra Lago Camposecco. Rett over den lille bygningen på konturstien er inngangen til en 2 km lang hydro-tunnel som går gjennom fjellet: Tunnelinngangen: Ikke for de med klaustrofobi: Endelig ute (etter 35 min.): Tunnelutgangen er bare en kort avstand fra dagens destinasjon, Lago Cingino og den nærliggende bivuakkhytta – men jeg hadde en annen spesiell grunn til å besøke Cingino, og jeg ble ikke skuffet. De tre brune prikkene høyt oppe på Cingino-demningsveggen er steinbukker (du må zoome inn for å se dem): Som alle drøvtyggere trenger de salt, så de klatrer opp på demningsveggene for å slikke saltene som siver gjennom murverket: Enda mer imponerende er deres evne til å klatre ned trygt: For mer informasjon, se denne videoen (på italiensk). Fra 1:47 til 2:23 vises den lille bivuakkhytta der jeg overnattet: https://www.youtube.com/watch?v=U22W_PEXXxU Flere videoer ved å søke på YouTube etter «Stambecchi Cingino» (Stambecchi = steinbukker). Denne besøkte meg tidlig neste morgen, rett utenfor bivuakken:

To løsninger for BC-støvler: Over: Grivel Air Tech. Nedenfor: Petzl Leopard. Merk at Grivel-modellen ikke er modulær – du bestiller den enten med kurver, som vist (modell «New-Classic») eller med spaker bak/stang foran (modell «New-Matic»). Eksemplet som vises på bildet mitt veier 430 g (én stegjern). Petzl (modell Leopard Flexlock) kan endres til spaker/stang på nøyaktig samme måte som modellene Irvis og Irvis Hybrid. For- og bakdelen er av aluminium og de er koblet sammen med dyneema-snor. Eksemplet som vises på bildet mitt veier 190 g (én stegjern). Jeg har også Petzl Irvis, men for øyeblikket er de konfigurert for randonnée-støvler (spak/stang).

Du spesifiserte ikke om du tenker på skiturer med fjellski eller randonnéeski. Siden støvlene er betydelig forskjellige, er også typene stegjern som er kompatible. Stegjernene som er avbildet med en hælspak og en stang foran fungerer bare med støvler som har en hylle ved tåen og hælen. Hvis du snakker om fjellski-støvler, trenger du stegjern med en kurv foran og bak, slik som disse (som jeg bruker selv, men på fjellsko, ikke på fjellski-støvler. For Randonnée-støvler bruker jeg stegjern med en hælspak og en stang foran): Petzl-stegjernene er modulære, dvs. du kan endre baksiden fra spak til kurv og fronten fra stang til kurv. Modellen jeg har vist heter Irvis, og det finnes en lettere versjon kalt Irvis Hybrid som har en hældel i aluminium. De lager også en enda lettere versjon kalt Leopard, der både for- og bakdelen er i aluminium, og begge delene er skjøtet sammen med dyneema-snor, ikke en metallstang. Du bør imidlertid være oppmerksom på at aluminiumspigger kan kastes bort etter bruk på stein. De er kun ment for bruk på snø eller is. Petzl stegjern: https://www.petzl.com/INT/en/Sport/Crampons

Utstyret du tar med avhenger av turtypen. For eksempel, på den klassiske Haute Route (eller lignende) må hver deltaker ta med isøks, stegjern og harscheisen (ski-steigerjern), samt en lett klatresele og Prussik-løkker. Steigerjernene er imidlertid ikke ment å brukes til å klatre ut av en bresprekk. Jeg har gjort dette selv, men ikke som en redningsaksjon, bare for å øve på å klatre på bratt is om sommeren/høsten. I så fall brukte jeg det samme utstyret som jeg ville brukt på en frossen foss om vinteren, ikke "vanlige" stegjern og isøkser. Den riktige måten å redde et offer som har falt i en bresprekk på, er ikke å gi stegjern ned til dem (hvordan vil offeret ta dem på hvis vedkommende har brukket en arm/et ben eller er bevisstløs?). Den riktige måten (og Børge Ousland burde vite dette) er å lage et sikkert anker/sikringssystem og rigge opp et trekksystem. Løkken, med en karabinkrok (ideelt sett inkludert et trinsehjul), sendes deretter ned til offeret som klipser seg fast og trekkes opp. Hvis offeret er bevisstløs, må noen gå ned i sprekken og feste tauet til ham – noe som åpenbart ikke er mulig hvis det bare er to deltakere. I så fall kan det å sende en SOS for profesjonell redning være det beste alternativet – med mindre andre skiløpere er i området og kan tilkalles for å hjelpe. Hvis det bare er to deltakere og offeret er uskadd, kan han, gitt en sikker forankring av tauet, klatre opp tauet selv ved hjelp av Prussik-løkker. I praksis er det svært vanskelig for én partner å ankre/sikre når hans 80 kg tunge partner henger fritt i tauet og drar ham mot sprekkekanten. På en «tørr» isbre (blåis) lages ankeret med isskruer, mens på en snødekt isbre brukes et T-anker (med en nedgravd isøks). Disse teknikkene læres best på et kurs med en fjellskole, og når de først er lært, må de øves regelmessig slik at de kan brukes instinktivt under stress. Det er i utgangspunktet ingen forskjell i teknikken for redning fra bresprekker (pully-system) enten det er til fots eller på ski. På alpine skiturer brukes stegjern/isøks på samme måte som på sommerturer – nemlig for å klatre bakker som du ikke kunne klatre med ski/felle eller med ski/harscheisen. Det er best å unngå breturer om høsten/tidlig vinter, spesielt etter en sesong som forrige vinter da det ikke var nok snø til å danne stabile snøbroer.

Søndag 14. september Startstedet for denne turen var Fjellshotel Bord 1358 moh i Zwischbergen i Simplon-området, tilgjengelig med bil/kollektivtransport fra landsbyen Gondo. Bortsett fra meg var det bare to andre turgåere som overnattet, men en stor gruppe jegere, ettersom jaktsesongen nå er i gang: Man. 15. september Tilbakeblikk nedover dalen fra hotellet: Oppstigning av det ville og avsidesliggende Zwischbergental: Dagens destinasjon er Rifugio Andello 2061 moh, som ligger i Italia på den andre siden av denne åskammen. For å komme dit må jeg krysse Passo d’Andello 2418 moh: Nok et bilde av det ville Zwischbergental. Den grå stripen er ikke en vei – det er elveleiet: Nærmer meg passet: Tilbakeblikk ned Zwischbergental: Nesten fremme! Gjorde det! Passo d’Andolla 2418 moh. Venstre fot er i Sveits, høyre fot er (for det meste) i Italia. Den lille runde metallpinnen i steinen er selve grensepunktet: Nærmer Rifugio Andolla: Nesten fremme!

Sitat fra stabssersjant Arne Alexander Strand ved Forsvarets vinterskole: “Overlevelseshåndboken hjelpe deg med, mens viljen til å overleve ligger dypt begravet i våre instinkter og natur......” Jeg tviler på om denne fyren hadde med seg en overlevelseshåndbok, men han hadde definitivt noe dypt begravd i sine instinkter og natur: https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Baalsrud EDIT: Når jeg klikker på lenken i det opprinnelige innlegget får jeg dette: Http/1.1 Service Unavailable Kjenner noen til en annen kilde for dokumentet?

https://www.bbc.com/news/articles/cpwyvyqkx9yo

Individuell sak – men hvis du søker på Google etter «Exped Downmat bubble» eller «Exped Downmat delamination», finner du andre rapporter. I tillegg til boblen i matten, har jeg opplevd at sømteppen inni pumpeposen (samt dry bags) har løsnet og flasse av, noe som reduserer funksjonen deres. Det har jeg også! I mitt siste innlegg ovenfor (13. januar) forteller jeg hvordan jeg ikke kunne blåse opp downmatten da jeg trengte å lage en nødbivuakk. I stedet tilbrakte jeg natten på en Z-matte (sammenleggbar skumunderlag). Om vinteren har jeg ikke med meg campingutstyr, men jeg tar alltid med meg det jeg trenger for å lage en bivuakk. Helt siden hendelsen beskrevet ovenfor tar jeg med meg den originale Thermarest, som nå er over 20 år gammel, men aldri har gitt meg noen problemer. Den er mye enklere å blåse opp i den typen situasjon, og uansett ville jeg brukt den med Z-matten under. Jeg føler det samme, og til sommercamping foretrekker jeg de tykkere mattene. Jeg har byttet ut den skadede Downmat 7 med Exped Dura 6R (dun) og Dura 5R (syntetisk). Hvis den ene er skadet, trenger jeg ikke vente med å bestille en ny. Forrige vinter testet jeg isolasjonsevnen deres side om side på balkongen min. Temperaturen var ikke kald (ca. minus 3 °C), men jeg kunne ikke merke noen forskjell, selv om den ene er vurdert til R 5,8 og den andre til R 4,8. Vektene er også stort sett de samme: Dura 6R (M): netto 850 g, brutto 942 g Dura 5R (M): netto 832 g, brutto 925 g Vektene ovenfor ble målt av meg.

Gratulerer! Nå kan du legge beina opp og ta det med ro en stund – og nyte luksusen av å sove i din egen seng. Hvis jeg noen gang kommer meg til å gjøre NPL, vet jeg hvem jeg skal spørre om tips og råd. Etter en lang tur som jeg har planlagt lenge i forveien og gledet meg til lenge, blir jeg vanligvis overveldet av en følelse av tristhet. Jeg ville ikke beskrevet det som depresjon – det er mer som mangel på motivasjon, eller følelsen av å «ikke ha vind i seilene». Heldigvis varer det bare en kort stund før jeg blir opptatt med å planlegge neste turen. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som får slike følelser og det er absolutt ingenting å bekymre seg for.

Ikke bruk et kompass med en boble i! Det kan fikses DIY, men du må spørre deg selv om det er verdt bryet og tiden bare for å spare ca. 300 kr. Som jeg sa i mitt tidligere innlegg, trenger du ikke ekstra funksjoner som deklinasjons-/misvisningsjustering eller klinometer, og hvis kompasset kun skal brukes i Norge/Europa trenger du ikke å betale ekstra for en "global" nål. Kast boblekompassene og kjøp nye, men ta vare på kvitteringen, da bobler ofte skyldes en produksjonsfeil. En engelskmann som heter Wayne Naylor har laget en utmerket serie YouTube-videoer om mange aspekter ved navigasjon med kart og kompass. Jeg har lenket til videoene hans andre steder i forumet, og her er en som spesifikt omhandler bobleproblemet, inkludert en DIY-løsning: https://www.youtube.com/watch?v=c96rnqjlxlI

Jeg antar at du refererer til et «vanlig» baseplatecompass/platekompass beregnet for bruk med kart og ikke presisjonskompass, som kun er for sikting/å peile. Jeg bruker en Recta DT100 fordi den er liten, lett, veldig enkel og får plass i lårlommen på turbuksene mine, hvor den raskt kan nås. Recta var en sveitsisk produsent som laget kompasser for det sveitsiske militæret og også for sivilt bruk. Selskapet ble overtatt av Suunto for noen år siden. Jeg bruker også noen ganger Silva Expedition-modellen, som har deklinasjonsjustering og et klinometer. Jeg liker ikke Suunto-platekompasset, siden linjene i kapselen bare dekker halvparten av kapselen – den andre halvparten tas opp (unødvendig) av Suunto-logoen. Dette er ikke et problem med Recta- eller Silva-kompassene (se bilder): Hvis du bestiller på nett, sørg for at graderingene er i grader (360°) og ikke Mils/Mil-radianer (6400, som brukes av militæret/artilleriet). Lysende markeringer er nyttige, siden du lett kan gå tom for dagslys – spesielt på skiturer, men de er ikke absolutt nødvendige, siden du uansett vil bruke hodelykt om natten. Min Recta DT100 har ikke disse, men flere modeller fra Silva/Suunto har dem. Å rette lyset direkte på kompasset vil forårsake refleksjoner som kan forstyrre synet og gjøre peileretningen vanskelig å lese. Hvis du velger en modell med justerbar deklinasjon, må du alltid sjekke at du har stilt inn deklinasjonen riktig, og at deklinasjonsindikatoren ikke har forskjøvet seg fordi justeringsskruen (blå pil på bildet) har løsnet. Dette har skjedd meg, og det er derfor jeg foretrekker å legge til eller trekke fra deklinasjonen selv. Personlig liker jeg ikke et klinometer (for å måle vinkelen på en skråning, grønn pil på bildet), da jeg synes nålen forstyrrer når jeg tar en peileretning fra et kart. Det finnes andre måter å måle hellingsvinkelen på, og jeg tror et klinometer bare er en ekstra «feature» som produsenter presenterer for å selge produktet – med andre ord, en unødvendig gimmick. Jeg har brukt speilkompasser, men jeg liker dem ikke. Hvis jeg trenger å bruke et presisjonskompass foretrekker jeg modellene fra Suunto (KB-14 og KB-20) og Recta DP 10. Med Recta sikter jeg gjennom prismet, ikke gjennom speilet, og når jeg bruker noen av disse presisjonskompassene, tar jeg peileretningen fra kartet ved å bruke Rapex-verktøyet (veldig presis): https://www.schweizer-wanderwege.ch/de/shop/product/462/Rapex-Koordinaten-Winkel-und-Neigungsmesser Min anbefaling: Hold det enkelt, lite og lett. Ta et kompass der linjene i kapselen strekker seg over hele kapselens bredde (dvs. ikke Suunto) og ignorer ekstra funksjoner som deklinasjonsjustering og klinometer. Hvis du synes at bunnplaten er for kort, kan du bruke en 30 cm linjal for å koble sammen start- og sluttpunktene på kartet, og deretter tegne en linje eller bare plassere bunnplaten langs kanten av linjalen. En spesifikk modellanbefaling: Silva 3NL. ……….Og ja, jeg har mye kompass! EDIT: Et poeng jeg glemte å nevne: Festesnoren med "safety-release" som følger med noen av Silva-kompassene (inkludert 3NL- og Expedition-modellene) har en dårlig design. Den er designet for å åpne seg når du drar i den, og Murphy's Law sier ganske tydelig at den vil gjøre dette akkurat når du ikke vil. Jeg byttet ut min med en vanlig snor.

... men ikke en kombinasjon av begge deler! Sebrastriper har utviklet seg til en svært effektiv måte å holde de små jævlene unna. Som en anerkjennelse av dette har en kinesisk produsent av friluftsklær introdusert en drakt som hevdes å være svært god til å motvirke klegg osv.:

Hva med «YouTube-universitetet» i stedet for en trykt bok? For å unngå å gjenta meg selv, viser jeg til en tidligere tråd om temaet navigasjon med kart og kompass (se innlegg nr. 5): https://www.fjellforum.no/topic/63234-orientering-i-skog/ Wayne Naylor har dekket det meste man trenger å vite om dette emnet og forklarer det på en lettfattelig måte. Forresten, riktig kompensasjon for deklinasjon/misvisning er spesielt viktig i Norge. I området jeg besøker (Breheimen, Jotunheimen, Skarvheimen, Hardangervidda) er det (på det nåværende tidspunktet) ca. 3°/4° østlig, men hvis du er oppe i nord rundt Kirkenes er det 17° østlig. Hvis du ikke trekker fra de 3° når du konverterer en kartpeile til en feltpeile, vil du være ute av kurs (til høyre) med følgende mengder: Ved 100 m: 5,2 m Ved 300 m: 15,6 m Ved 500 m: 26 m Ved 1000 m: 52 m Ved 2000 m: 105 m Den beste måten å bestemme deklinasjonen i området du har tenkt å besøke, er å bruke en av de mange nettstedene som er dedikert til dette, for eksempel: https://www.magnetic-declination.com/

Søndag 13. juli. Nørdstedalseter > Sota Sæter. Dette var den siste turdagen på turen min, som startet ved Breistølen. Ruten var Breistølen > Sulebu > Slettningsbu > Fondsbu > Skogadalsbøen > Sognefjellshytta, deretter en omvei Sognefjellshytta > Fannaråki > Sognefjellshytta og videre til Nørdstedalseter > Sota Sæter. Jeg valgte denne ruten for å fullføre MASSIV-turen, som jeg startet som en skitur i mars i fjor og måtte avbryte på grunn av skade. Et andre forsøk som skitur i mars i år måtte også avbrytes på grunn av en lengre periode med dårlig vær med skredvarsler, samt to mindre, men gjenstridige, benskader. Avreise fra Nørdstedalseter klokken 05:00 (det er en lang tur!): Morgenlys i bakkene ovenfor Fivlemyrane i Nørdstedalen: Jeg er vanligvis veldig forsiktig med å ikke forstyrre ville dyr, men denne rypemoren kunne ha valgt et bedre sted å bygge reiret sitt. Det var bokstavelig talt en støvellengde unna den merkede stien. Ungene, selv om de nylig klekket, trengte ikke å bli fortalt hva de skulle gjøre: de løp i dekning så fort som mulig: Rypemoren spilte det vanlige teateret for å lokke meg bort fra ungene sine: Det høyeste punktet på ruten over Fortundalsbreen (ca. 1570 moh). Jeg valgte den direkte ruten over breen, som jeg kjenner godt fra skiturer, fordi jeg gikk den vanlige sommerruten via Illvatnet for noen år siden og syntes den var tøff. Siden jeg var alene, brukte jeg en søkestang for å teste tykkelsen på snøbroene over sprekkene – selv om jeg bare fant noen få sprekker under snøen: Denne lille tjørnet «Heksegryta» er tydelig markert på kartet, men jeg har aldri lagt merke til den før på skiturer. Den må ha vært helt fylt med snø: Hyttene på Sota Sæter ligger i den nærmeste enden av Liavatnet og kan sees ved å zoome inn: Den sjarmerende lille sentrale hytta på Sota Sæter. Hver hytte har et navn, men jeg kan ikke huske navnet på denne: Som med alle de betjente hyttene jeg bodde i på denne turen, nøt jeg en varm velkomst, godt selskap og utmerket mat. De betjente hyttene er en ære for den norske turistnæringen, og nettverket av selvbetjente hytter er noe jeg aldri har funnet noe annet sted.

I mars kjøpte jeg versjonen uten håndtak (550-NH) fra denne forhandleren i Tyskland. Ifølge nettsiden deres har de også den «vanlige» versjonen på lager for øyeblikket (og du får den mye raskere enn fra AliExpress): https://www.walkonthewildside.de/kochgeschirr/5658-toaks-lite-titanium-pot-550ml-6956009300204.html