Swiss John

Kanskje mindre egnet for friluftsbruk, men de ville være ideelle for en gynekolog. OK ... unnskyld! Jeg henter jakken min og går.

Jeg bruker en oppvasksvamp av den typen som finnes i de fleste supermarkeder. De jeg har er ca. 20 x 20 cm i kvadrat og 6 mm tykke, og er mye mer absorberende enn mikrofiber. Etter dusjing gnir jeg meg inn med svampen og klemmer ofte ut vannet, slik at jeg sitter igjen med hud som er nesten tørr. Deretter bruker jeg mikrofiberhåndkleet på den måten det skal brukes, nemlig ved å presse mot huden – ikke gni som et vanlig håndkle. Når jeg er på tur, dusjer jeg om ettermiddagen eller kvelden, slik at svampen og håndkleet er tørre når jeg pakker neste morgen. Samme type svamp er også nyttig for å tørke opp vann på gulvet i et telt og innsiden av overteltet om morgenen.

Du vil ikke bli skuffet. Jeg har nøyaktig samme modell, bare én størrelse mindre. De er helt vanntette og også varme nok så lenge du er aktiv. Flott for å grave snøgrop og også for isklatring (hvis du liker den slags). Jeg ville ikke anbefalt dem til en vinterbivuakk – til det har jeg alltid med meg et ekstra par votter med GoreTex-membran og Primaloft-isolasjon samt fôrhansker. Angående størrelser: hendene mine er tynne, men store. Jeg bruker vanligvis hansker i størrelse 11 eller 10, men fant ut at jeg måtte ta størrelse 9/L til denne modellen (jeg kjøpte dem fra en butikk veldig nær meg og fikk prøve alle tre størrelsene). Dette er verdt å ta i betraktning hvis man bestiller på nett. Størrelse 9/L sitter godt på meg, men det er ikke plass å bruke ekstra fôrhansker. For å være tydelig: Jeg ville ikke anbefalt disse som "stand alone" hansker for vinteraktiviteter, men de er gode for situasjoner der dine "vanlige" vinterhanskene ville blitt veldig våte, for eksempel snøgroper eller klatring i frosne fossefall.

Kanskje du har oppdaget restene av Noahs ark, som landet der etter den bibelske store flommen.

De har introdusert «store prosjekter» før – med uforutsette resultater. Da jeg dro dit, syntes jeg de lilla blomstene var ganske fine da jeg så dem første gang. Etter tre uker var jeg lei av synet av dem – og det er tydeligvis mange islendinger også. Et prosjekt som ble startet med gode intensjoner har etterlatt dem med en aggressiv invasiv art som har kommet fullstendig ut av kontroll: https://hakaimagazine.com/features/why-iceland-is-turning-purple/

Jeg gikk tur i det islandske høylandet i 2015, og før jeg dro dit, gjorde jeg litt research om mygg i landet. Jeg hater de små drittsekkene, men dessverre gjengjeldes ikke dette hatet – de ser virkelig ut til å like meg. En japansk forsker forsket på hvorfor mygg ble tiltrukket av noen mennesker mer enn andre, og han fant ut at de foretrekker hanner fremfor hunner, og at de foretrekker blodgruppe O fremfor andre blodgrupper. Jeg er mann (i hvert fall var jeg det sist jeg sjekket), og blodgruppen min er tilfeldigvis O negativ. Fra min egen erfaring har jeg en tendens til å tro at den japanske forskeren har rett. Til min overraskelse leste jeg at Island var helt fritt for mygg, selv om de er en plage på Grønland, Skottland og Skandinavia. Forklaringen var at Island kan ha perioder med relativt mildt vintervær på grunn av Golfstrømmen, men disse kan veksle med perioder med alvorlig polarkulde, som forstyrrer livssyklusen deres – de ville våkne opp i en mild fase bare for å bli drept når polarluften slår til. Inntil nylig var den eneste myggen som ble funnet på Island en død mygg, funnet på et Icelandair-fly på 1980-tallet. Finneren, professor Gísli Már Gíslason ved Universitetet i Island, anså funnet som så uvanlig at eksemplaret har blitt oppbevart i en krukke ved Islands institutt for nasjonalhistorie siden den gang. Nå ser det ut til at det ensomme eksemplaret har fått selskap, ettersom noen få har blitt observert ikke langt nord for Reykjavik – og disse var tydeligvis i høyeste grad levende. Det er ikke kjent hvordan de kom dit, men de uvanlig varme vår- og forsommertemperaturene antas å ha bidratt til at de overlevet. Det blir interessant å se hvordan dette utvikler seg – vil larvene overleve den kommende vinteren? Å ... og jeg leste også at hyppigheten av O-blodgrupper på Island er ganske høy – så islendingene kan ha god grunn til å være bekymret for myggene. Lenke til BBC News-artikkelen: https://www.bbc.com/news/articles/clyz3vv62pgo

(Fortsettelse av turen min på den italienske siden av Pennine-Alpene) Onsdag 17. september Alpenglow om morgenen, fra Rifugio Andolla. En rev hoppet opp i vinduskarmen og kikket inn på meg mens jeg spiste frokost – dessverre var mobiltelefonen avslått, så ingen bilder: Få håndverkere i dag har ferdighetene til å gjøre dette. Se hvordan taksteinene legges. Dette er den renoverte gamle hytta, som jeg bodde i for mange år siden. Den nåværende rifugioen var ennå ikke bygget: Farvel til Rifugio Andolla: Tilbakeblikk fra Passo delle Coronette 2697 moh mot Rifugio Andolla: Disse små brerestene var mye større da jeg passerte her før. Om mindre enn 10 år vil de være helt borte. Jeg sitter her på 2700 moh og har ikke satt foten på snø i løpet av hele denne turen – ikke engang den minste snøflekk! Hvis noen ikke er overbevist om klimaendringer, kan de komme hit og ta en titt: Ser ned fra passet til Lago Camposecco: Den svært bratte nedstigningen fra Passo delle Coronette. En 70 meter lang kløft hvor du slipper deg ned i en kjetting: Ruten videre fra Lago Camposecco. Rett over den lille bygningen på konturstien er inngangen til en 2 km lang hydro-tunnel som går gjennom fjellet: Tunnelinngangen: Ikke for de med klaustrofobi: Endelig ute (etter 35 min.): Tunnelutgangen er bare en kort avstand fra dagens destinasjon, Lago Cingino og den nærliggende bivuakkhytta – men jeg hadde en annen spesiell grunn til å besøke Cingino, og jeg ble ikke skuffet. De tre brune prikkene høyt oppe på Cingino-demningsveggen er steinbukker (du må zoome inn for å se dem): Som alle drøvtyggere trenger de salt, så de klatrer opp på demningsveggene for å slikke saltene som siver gjennom murverket: Enda mer imponerende er deres evne til å klatre ned trygt: For mer informasjon, se denne videoen (på italiensk). Fra 1:47 til 2:23 vises den lille bivuakkhytta der jeg overnattet: https://www.youtube.com/watch?v=U22W_PEXXxU Flere videoer ved å søke på YouTube etter «Stambecchi Cingino» (Stambecchi = steinbukker). Denne besøkte meg tidlig neste morgen, rett utenfor bivuakken:

To løsninger for BC-støvler: Over: Grivel Air Tech. Nedenfor: Petzl Leopard. Merk at Grivel-modellen ikke er modulær – du bestiller den enten med kurver, som vist (modell «New-Classic») eller med spaker bak/stang foran (modell «New-Matic»). Eksemplet som vises på bildet mitt veier 430 g (én stegjern). Petzl (modell Leopard Flexlock) kan endres til spaker/stang på nøyaktig samme måte som modellene Irvis og Irvis Hybrid. For- og bakdelen er av aluminium og de er koblet sammen med dyneema-snor. Eksemplet som vises på bildet mitt veier 190 g (én stegjern). Jeg har også Petzl Irvis, men for øyeblikket er de konfigurert for randonnée-støvler (spak/stang).

Du spesifiserte ikke om du tenker på skiturer med fjellski eller randonnéeski. Siden støvlene er betydelig forskjellige, er også typene stegjern som er kompatible. Stegjernene som er avbildet med en hælspak og en stang foran fungerer bare med støvler som har en hylle ved tåen og hælen. Hvis du snakker om fjellski-støvler, trenger du stegjern med en kurv foran og bak, slik som disse (som jeg bruker selv, men på fjellsko, ikke på fjellski-støvler. For Randonnée-støvler bruker jeg stegjern med en hælspak og en stang foran): Petzl-stegjernene er modulære, dvs. du kan endre baksiden fra spak til kurv og fronten fra stang til kurv. Modellen jeg har vist heter Irvis, og det finnes en lettere versjon kalt Irvis Hybrid som har en hældel i aluminium. De lager også en enda lettere versjon kalt Leopard, der både for- og bakdelen er i aluminium, og begge delene er skjøtet sammen med dyneema-snor, ikke en metallstang. Du bør imidlertid være oppmerksom på at aluminiumspigger kan kastes bort etter bruk på stein. De er kun ment for bruk på snø eller is. Petzl stegjern: https://www.petzl.com/INT/en/Sport/Crampons

Utstyret du tar med avhenger av turtypen. For eksempel, på den klassiske Haute Route (eller lignende) må hver deltaker ta med isøks, stegjern og harscheisen (ski-steigerjern), samt en lett klatresele og Prussik-løkker. Steigerjernene er imidlertid ikke ment å brukes til å klatre ut av en bresprekk. Jeg har gjort dette selv, men ikke som en redningsaksjon, bare for å øve på å klatre på bratt is om sommeren/høsten. I så fall brukte jeg det samme utstyret som jeg ville brukt på en frossen foss om vinteren, ikke "vanlige" stegjern og isøkser. Den riktige måten å redde et offer som har falt i en bresprekk på, er ikke å gi stegjern ned til dem (hvordan vil offeret ta dem på hvis vedkommende har brukket en arm/et ben eller er bevisstløs?). Den riktige måten (og Børge Ousland burde vite dette) er å lage et sikkert anker/sikringssystem og rigge opp et trekksystem. Løkken, med en karabinkrok (ideelt sett inkludert et trinsehjul), sendes deretter ned til offeret som klipser seg fast og trekkes opp. Hvis offeret er bevisstløs, må noen gå ned i sprekken og feste tauet til ham – noe som åpenbart ikke er mulig hvis det bare er to deltakere. I så fall kan det å sende en SOS for profesjonell redning være det beste alternativet – med mindre andre skiløpere er i området og kan tilkalles for å hjelpe. Hvis det bare er to deltakere og offeret er uskadd, kan han, gitt en sikker forankring av tauet, klatre opp tauet selv ved hjelp av Prussik-løkker. I praksis er det svært vanskelig for én partner å ankre/sikre når hans 80 kg tunge partner henger fritt i tauet og drar ham mot sprekkekanten. På en «tørr» isbre (blåis) lages ankeret med isskruer, mens på en snødekt isbre brukes et T-anker (med en nedgravd isøks). Disse teknikkene læres best på et kurs med en fjellskole, og når de først er lært, må de øves regelmessig slik at de kan brukes instinktivt under stress. Det er i utgangspunktet ingen forskjell i teknikken for redning fra bresprekker (pully-system) enten det er til fots eller på ski. På alpine skiturer brukes stegjern/isøks på samme måte som på sommerturer – nemlig for å klatre bakker som du ikke kunne klatre med ski/felle eller med ski/harscheisen. Det er best å unngå breturer om høsten/tidlig vinter, spesielt etter en sesong som forrige vinter da det ikke var nok snø til å danne stabile snøbroer.

Søndag 14. september Startstedet for denne turen var Fjellshotel Bord 1358 moh i Zwischbergen i Simplon-området, tilgjengelig med bil/kollektivtransport fra landsbyen Gondo. Bortsett fra meg var det bare to andre turgåere som overnattet, men en stor gruppe jegere, ettersom jaktsesongen nå er i gang: Man. 15. september Tilbakeblikk nedover dalen fra hotellet: Oppstigning av det ville og avsidesliggende Zwischbergental: Dagens destinasjon er Rifugio Andello 2061 moh, som ligger i Italia på den andre siden av denne åskammen. For å komme dit må jeg krysse Passo d’Andello 2418 moh: Nok et bilde av det ville Zwischbergental. Den grå stripen er ikke en vei – det er elveleiet: Nærmer meg passet: Tilbakeblikk ned Zwischbergental: Nesten fremme! Gjorde det! Passo d’Andolla 2418 moh. Venstre fot er i Sveits, høyre fot er (for det meste) i Italia. Den lille runde metallpinnen i steinen er selve grensepunktet: Nærmer Rifugio Andolla: Nesten fremme!

Sitat fra stabssersjant Arne Alexander Strand ved Forsvarets vinterskole: “Overlevelseshåndboken hjelpe deg med, mens viljen til å overleve ligger dypt begravet i våre instinkter og natur......” Jeg tviler på om denne fyren hadde med seg en overlevelseshåndbok, men han hadde definitivt noe dypt begravd i sine instinkter og natur: https://no.wikipedia.org/wiki/Jan_Baalsrud EDIT: Når jeg klikker på lenken i det opprinnelige innlegget får jeg dette: Http/1.1 Service Unavailable Kjenner noen til en annen kilde for dokumentet?

https://www.bbc.com/news/articles/cpwyvyqkx9yo

Individuell sak – men hvis du søker på Google etter «Exped Downmat bubble» eller «Exped Downmat delamination», finner du andre rapporter. I tillegg til boblen i matten, har jeg opplevd at sømteppen inni pumpeposen (samt dry bags) har løsnet og flasse av, noe som reduserer funksjonen deres. Det har jeg også! I mitt siste innlegg ovenfor (13. januar) forteller jeg hvordan jeg ikke kunne blåse opp downmatten da jeg trengte å lage en nødbivuakk. I stedet tilbrakte jeg natten på en Z-matte (sammenleggbar skumunderlag). Om vinteren har jeg ikke med meg campingutstyr, men jeg tar alltid med meg det jeg trenger for å lage en bivuakk. Helt siden hendelsen beskrevet ovenfor tar jeg med meg den originale Thermarest, som nå er over 20 år gammel, men aldri har gitt meg noen problemer. Den er mye enklere å blåse opp i den typen situasjon, og uansett ville jeg brukt den med Z-matten under. Jeg føler det samme, og til sommercamping foretrekker jeg de tykkere mattene. Jeg har byttet ut den skadede Downmat 7 med Exped Dura 6R (dun) og Dura 5R (syntetisk). Hvis den ene er skadet, trenger jeg ikke vente med å bestille en ny. Forrige vinter testet jeg isolasjonsevnen deres side om side på balkongen min. Temperaturen var ikke kald (ca. minus 3 °C), men jeg kunne ikke merke noen forskjell, selv om den ene er vurdert til R 5,8 og den andre til R 4,8. Vektene er også stort sett de samme: Dura 6R (M): netto 850 g, brutto 942 g Dura 5R (M): netto 832 g, brutto 925 g Vektene ovenfor ble målt av meg.

Gratulerer! Nå kan du legge beina opp og ta det med ro en stund – og nyte luksusen av å sove i din egen seng. Hvis jeg noen gang kommer meg til å gjøre NPL, vet jeg hvem jeg skal spørre om tips og råd. Etter en lang tur som jeg har planlagt lenge i forveien og gledet meg til lenge, blir jeg vanligvis overveldet av en følelse av tristhet. Jeg ville ikke beskrevet det som depresjon – det er mer som mangel på motivasjon, eller følelsen av å «ikke ha vind i seilene». Heldigvis varer det bare en kort stund før jeg blir opptatt med å planlegge neste turen. Jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som får slike følelser og det er absolutt ingenting å bekymre seg for.