Nils

Du er heldig som har den muligheten Snublefot. Ville nok gjort det jeg også hadde det ikke vært for avstanden mellom jobb og bolig. Med nesten 4 mil å kjøre blir det liksom litt for langt med min skiform, men det hadde vært en ypperlig mulighet til å forbedre den da.

Morten, du er nok inne på det riktige navnet. Jeg mener å huske at Danmarks høyeste punkt er Yding Skovhøj, med sine 173 moh. Himmelbjerget er vel på 147 moh. Så langt strekker mine kunnskaper seg om Danmarks "fjellverden", etter å ha smugkikket i atlaset...

Hei Ivar! Du vet, sånn som vi virra rundt på breen i tåka måtte det jo bli noen knuter på tauet etterhvert... Nei, men det er som du har observert noen knuter på tauet ja. Vi lagde noen knuter mellom hver av oss, og de skulle fungere som en brems dersom en falt ned i en sprekk. Når tauet skar seg ned i snøen, skulle knutene hekte seg fast og holde igjen vekten av den som hadde falt nedi. Ulempen er at de kan bli i veien ved selve redningen. Jeg hadde ikke hørt om dette tidligere selv, men Coni hadde lært dette fra Østerrike.

Det syntes vi også da vi var der en tåkefull oktoberdag for 3 år siden. Vi hadde kanskje et håp om at vi kom over tåka bare vi klatret til topps i tårnet, men utsikten forble dønn lik på alle kanter...

Da jeg gikk ned den nordøstflanken for noen år siden, hadde jeg følge av en som nesten aldri hadde gått i fjellet før. Jeg leste også ut av høydekurvene at der burde det være greit å gå siden det ikke virket så bratt. Vi rutsjet ned fonna/breen rett sørøst for Stetind og skrådde ned nokså rett mot nordøst. I nedre halvdel der høydekurvene er noe tettere (mellom 1500 og 1600 m), var vi kommet mer øst i fjellsiden. Vi syntes den fjellsiden var noe mer kronglete enn forventet. Ikke farlig, men jeg mener å huske enkelte ekle områder med sva og vått fjell som vi foretrakk å omgå. Går man den veien ned eller opp, bør man være forberedt på litt småekle partier som er lette å omgå.

I august 1996 gikk vi fra Sauhøe (1773 moh) og ryggen sørover til Tverrbottind V-2 (1920 moh) og V-1 (2113 moh). Ryggen er hele veien grei å gå uten noen vanskeligheter. Noe bratt rygg opp til 1920 fra nord (husker ikke om vi brukte henda opp der ). Mellom 1920 og 2113 var det noen lette klyvepunkter hvor vi måtte nedi med armene. Det mest luftige punktet på turen over Tverrbottindan, fra Sauhøe til Ø-2 (2106 moh), var eggen mellom de to toppene på V-1 (2113). Den er det greit å trå varsomt på... Forøvrig en fin forlengelse å gå ut til Sauhøe (eller starte der) når man tar turen over Tverrbottindan. Gir mer ryggvandring.

Vi hadde aldri 60 grader opp breen (heldigvis). Som Morten også skriver i et tidligere innlegg, kom vi fram til at det var nærmere 45 på det bratteste, helt øverst på bildet. Der vi står på bildet var det nok rundt 40 grader, så Svein, det var ikke dumt tippet. Faren for å skli ut med de forholdene vi hadde var meget liten. Vi lagde skikkelige trinn oppover i nysnøen, så hadde vi akt, ville ikke farten ha blitt så stor. Dessuten ble breen noe slakere nedenfor oss. Vi følte derfor aldri behov for sikring. Helt øverst i bildet, da vi var innunder isveggen oppe til venstre, satte vi en isskrue som sikring. Etter det jeg skjønte på Coni, var det mest for å få prøvd noe av utstyret vi gikk og bar på... Riktignok virket det langt ned da vi var der oppe, men som sagt, faren for at en aketur hadde ført oss ut i evigheten, var minimal. Til det hadde vi altfor gode forhold. Isskruen var altså eneste sikringen vi satte på turen. Snøankeret lå godt forvart i sekken.

Den øverste delen av Jervvassbreen er brattere enn hva det er opp til store Ringstind ja. Nå når jeg har fått prøvd begge deler, må jeg si at den bratte delen av Jervvassbreen føltes mye mer truende bratt enn noe sted til store Ringstind. Lysten til å skli ned Jervvassbreen var ikke så veldig stor, for å si det sånn. Til store Ringstind er det to partier som er litt bratte: fra Ringsdalen og opp til venstre på breen, og siste bakken til topps. Ingen av disse stedene følte vi som så veldig skumle, da jeg var der med min kone under gode snøforhold med litt bløt vårsnø. Derimot var vi mer mo i knærne da vi gikk på nordsiden av midtre Ringstind på samme turen, hvor sola ikke hadde tatt og det var hard skare. Der var følelsen av at vi skulle ake utover tilstede. Jeg er ihvertfall glad Morten, Coni og jeg hadde såpass gode snøforhold som vi hadde på Jervvassbreen. Hard skare opp den øverste delen der, og vi hadde garantert fått mer nytte av stegjerna og resten av utstyret vi bar på. Legger ved et bilde av Morten og Coni hvor de er i den bratte øvre delen av Jervvassbreen. Aller brattest var det helt oppe mot kanten:

Etter litt frem og tilbake fikk vi lørdag ettermiddag bestemt oss for å prøve èn tur til høyt til fjells. Værvarselet var meget lovende, og vi pakket med noe mer klær enn vi var vant til på sommeren. Det hadde vært mellom 5 og 10 minusgrader på Valdresflya natt til lørdag, og noe mildere skulle det nok ikke bli søndag morgen heller. Så lue og hansker var med kan man si. Vi overnattet på en av de bedre hyttene på Fagernes Camping, og kjørte avgårde søndag morgen mens det ennå var nokså mørkt. På Valdresflya var vi kl 0715, og parkerte på nordsiden litt ovenfor Heimdalsmunnen hvor veien gjør en stor sving mot vest. Fristelsen til å bare bli i den varme bilen var stor, for ute virket det kaldt. Og det var det og! Mens vi skiftet og gjorde oss klar for vandring, endret himmelen farge for hvert minutt. Det var utvilsomt vakkert! Men nysnøen lå noe lavere enn vi hadde håpet på, til ca 1300 moh. På toppen av Valdresflya var det temmelig hvitt. Litt nysnø kan være behagelig å gå i, men hvordan ville konsistensen være, og ikke minst, hvor mye var det innover i Leirungsdalen? Litt over halv åtte var vi avgårde. Første hindring kom allerede ved første bekk, bare 10 meter vest for riksveien. Det var godt med vann i bekken, og alle steder var steinene akkurat passe for langt fra hverandre til at steingåing ble enkelt. I tillegg var de som stakk opp delvis dekket av is. Dette skulle bli spennende! Vi fant et sted hvor vi gjorde et forsøk. Per Rune og jeg kom over godt støttet av stavene. Sistemann, Johan Kristian, gjorde seg klar for å ta det store skrittet. Og plask plomp, med begge beina godt ned i vannet hivde han seg på land. Med kliss våte sko i flere minusgrader lå det an til helomvending etter 10 meter. Han ville forsøke, og som reserve hadde jeg ekstra par sokker i sekken. Vi siktet mot skaret sør for Raudhamrane. Der bar det ned mot Leirungsdalen. Sør for Leirungsåe var dalen dekt av nysnø ned til 1300 moh, på nordsiden var det bar mark noe høyere oppe der sola hadde tatt mer. Det fristet å gå på nordsiden, men det kunne vi vel egentlig glemme. Å komme over elva så langt ned var ikke høyt prioritert etter Johan Kristians forsøk på å ta svømmeknappen litt tidligere. Det ble trasking oppover i skyggen til vi var kommet til ca 1400 moh, hvor elva deler seg på et område som er helt flatt. Der vasset vi over elvas ene del med skoene på. Den nordre delen, hvor elva rant størst så litt mer tvilsom ut. Heldigvis hadde det frosset til nokså mye, og med ”Bambi på isen”-stil gled vi over og krysset fingrene for at isen holdt. Johan Kristian som helt i starten hadde lekt fisk, hadde i mellomtiden fått låne mine ekstra sokker, siden det naturlig nok hadde blitt nokså kaldt på beina etterhvert. Det gikk bra en god stund til… Etterhvert kom vi inn stien som går på nordsiden av Leirungsdalen. I sporene etter noen som hadde gått der før oss en dag eller to tidligere, avanserte vi ganske raskt til foten av Leirungskampen. Fra 1500 moh hadde snømengden økt noe, og her, øverst i Leirungsdalen på 1600-1700 moh var det skiføre og tørr, fin snø. Vi sank vel maks nedi ca 20 cm, og i den løse snøen var det forholdsvis greit å gå selv om det i motbakkene ble litt tungt i lengden. Fjellene omkring glinset majestetiske i kappen av nysnø. Kong vinter hadde overtatt! Jeg grudde meg litt til den 300 meter småbratte nordflanken på Leirungskampen. Den virket tung og kald der den lå i skyggesiden. Og tung skulle den bli! Det er lenge siden 300 høydemeter har vært så seige. For hvert skritt sank vi ned til over skoene; gamasjer var godt å ha! Kaldt var det, og en bris blåste litt snø nedover skråningen mens noen lette skyer drev over toppene. Halvveis oppe ble det verre. Vi sank nesten til knærne noen ganger, og det ble brattere. Et par steder måtte vi småkave i snøen for å komme oppover. Jeg måtte ty til noen hyppigere pauser, og et godt stykke bak de to andre kom jeg omsider opp til den første fortoppen, også kalt Leirungskampen N-2. Utrolig godt å være oppe å nyte utsikten til omkringliggende vinterkledte fjell. Neste fortopp (N-1) og hovedtoppen lå utrolig nærme. Vi var forberedt på at det skulle være bratt ned mot den andre fortoppen (N-1). Og det var det! Men ved å gå noen få meter ned i vestsiden traverserte vi enkelt på skrå til skaret mellom N-2 og N-1. Der satte vi igjen sekkene og vasset opp til andre fortopp. På andre siden, ned mot hovedtoppen var det bratt noen meter. Vi kløv ned en og en. Videre greit ned i skaret og opp på Leirungskampens hovedtopp, 2079 moh. 5 og en halv time hadde vi brukt, og vi ble ikke lenge på toppen. Johan Kristian frøs igjen på beina, og vinden var igrunn kald nok. Litt knipsing, så retur samme vei vi kom. Faktisk litt morsom denne etappen fra N-2 til 2079 moh. En berg- og dalbane som kanskje er noe mer utfordrende på vinterføre. Ned nordsiden på Leirungskampen ble det aketur i løssnøen. Om vi hadde brukt vinter og vår på å komme opp, brukte vi bare 6-7 min ned til stien igjen. Nede i dalen varmet sola, og lue og hansker ble gladelig pakket ned for en stund (til vi kom ned i skyggen igjen). Vi langet ut i samme spor som vi hadde lagd på vei opp, og ankom bilen litt etter kl 17. Dyktig slitne alle tre! 25km med hovedsakelig snøvandring hadde tatt på. Vi fikk pakket ned stilongs, gamasjer, lue og hansker. På med tørt tøy, og ikke minst tørre sokker. Vi var alle enige om at det hadde vært en flott tur, men at dette garantert var avslutningen på fotturene så høyt til fjells for i år. Neste gang er det skiene som gjelder. I lavere strøk blir det vel kanskje en og annen fottur, før vinteren siger ned dit også.

Har lagt ved bildet jeg tok fra klyvingen opp sørøstryggen på Mjølkedalspiggen (2040 moh) - se nederst. Per Rune som er nærmest, er iferd med å klyve opp den biten som kanskje var mest luftig oppover. Det er tatt ovenfra og ned, så vanskeligheten opp dette trinnet er kanskje ikke lett å bedømme. Vi kom ihvertfall alle 3 veldig lett opp.

Vi gikk også sør/sørøstryggen til Mjølkedalspiggan i sommer, over 1987 og til store på 2040 moh. Se turbeskrivelse: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1525 Opptaket til 2040 fra sørøst kom også litt overraskende på oss. Trodde vel egentlig ikke at det skulle være såpass luftig. Men, det var ikke vanskelig. Klyving på toertallet, og ikke lange strekket. Kan kanskje sammenlignes med sørtoppene på Soleibotntindane, eller Dyrhaugsryggen. Fra ryggen, der stigningen begynner mot 2040, gikk vi de første metrene litt ut i vestsiden. Lett klyving opp til ryggen igjen. Så over 1 (eller 2) hakk som ga litt luft under vingene. Husker vi tok det litt forsiktig på det ene punktet. Dette har jeg et bilde av, som jeg skal få rotet fram igjen...

Nydelige bilder Morten! Du snakker om stemninger... Så det er dette man går glipp av når man istedet for å reise til fjells på denne tiden av året, heller "velger" å bli hjemme med sår hals. I september for noen år siden gikk vi fra Sota Sæter gjennom Tverrådalen og forbi vann 1268. Videre dreide vi sørover og på østsiden av vannet du ser på ditt vedlagte bilde nr.07. Derfra gikk vi opp den bratte vestsiden på Tverrådalskyrkja og kom opp omtrent i skaret nord for sørtoppen på 2034 moh. Så opp søreggen til topps på Tverrådalskyrkja. Vestsiden var tidvis bratt, mens resten av den ruta er veldig grei og uten brepassering.

He, he, den var god Panda! Forøvrig synes jeg også at Eggi var mer særegent enn Eggen. Det er liksom bare èn Eggi. Disse navneendringene... Anbefales ihvertfall ikke som returvei. Jeg gikk der tilbake, og når du er sliten og litt lei er ikke høy lyng det du higer etter. Heldigvis fant jeg restene av en sti gjennom det meste av krattet.

Da jeg og broren min besteg Visbretind for en del år siden i august, gikk vi nettopp over Kyrkjeoksli, Langvasshø og opp på Visbretind fra sørvest. Fra Leirvassbu brukte vi ca 4 timer til topps på Visbretind (medregnet pause på bl.a Langvasshø).

Topper som egner seg for vinterbestigning, hvor du setter igjen skiene og klyver til topps? Noen forslag: * Gå fra Spiterstulen opp Heillstugubreen til du er ved søre Heillstugubrehesten. Da har du begge hestene tilgjengelig (kort etappe uten ski). Går du opp i skaret mellom store og midtre Heillstugutind, setter du igjen skiene der og går opp på midtre Heillstugutind. Eller du kan gå lenger sør og klyve opp på store og nestsøre Heillstugutind (setter igjen skiene mellom toppene). På østsiden av breen har du i tillegg vestre Memurutinder å ta av. * Går du inn Leirungsdalen, helt inn til vann 1678, setter du igjen skiene der og klyver opp på Leirungskampen eller på andre siden vestre Leirungstind. Sistnevnte er noe mer krevende og bratt. Sørryggen opp på vestre Leirungstind ender i klatring helt øverst og må omgåes i vestsiden, som er bratt. Fra Leirungsdalen kan du også komme opp på østre Leirungstind mm. * Midtre og østre Ringstind egner seg også veldig godt for den typen vinterbestigning. Midtre klyver du greit opp på fra vest, mens østre klyves bratt opp fra sør. Forøvrig må forholdene på breene selvsagt vurderes. Likeså skredfaren. På østre Ringstind gikk det flere småkred (sørpeskred) i solsteiken da jeg var der midt i mai.

Ja, stemmer det. Og i tillegg tenkte jeg på Leirungskampen.

Sitter og lurer på det samme selv Panda. At det ikke kan bli et par dager med nogenlunde fint vær innimellom alle lavtrykkene... De toppene du nevner er jo greie å ta nå når nysnøen har lagt seg i høyden. Men nå har det vært meldt snø over ca 1400 meter i mange dager, og fremover meldes det om det samme. Det spørs bare om hvor mye snø det er høyt oppe? Kilometrene blir fort lange hvis man skal synke til knærne for hvert skritt... Foruten de toppene du nevner, er også Trollhøin-området greit tilgjengelig fra øst. Har selv tenkt på disse toppene nå om dagen, men siden det der blir trasking høyt oppe en god stund har jeg vært litt i tvil pga av usikkerheten rundt mengde nysnø. Ellers kan man sikkert gå et stykke inn i Leirungsdalen før man møter snøen. Da har man en del topper tilgjengelig, som riktignok er mer luftige og krevende enn f.eks Besshø og Nautgardstind. Ellers er sikkert Heidalsmuen en fin topp. Stor og ruvende er den, og dit skal jeg ta en tur selv en vakker dag. God tur ihvertfall!

Jeg har en sånn kartmåler som jeg kjøpte gjennom DNT for flere år siden. Vet ikke om de har den fortsatt? Følgende nettsider har bl.a. kartmålere til slags: http://www.sport2you.no/katalog/orientering_issikkerhet.html http://www.killingmo-tonsberg.no/no/dept_34.html http://www.jaktogfjellsport.no/_turdiv.htm

Snøgrensa varierer nesten hver dag for tida. Den ene dagen snør det på 1000 meter, neste dag kan det regne på 1600 meter. Kan lønne seg å ringe til f.eks Fondsbu eller Turtagrø. Du får forøvrig en pekepinn på hvor snøgrensa går ved å se på webkamera fra de 2 stedene: Fondsbu: http://www.jvb.no/jvbcam.shtml Turtagrø: http://www.turtagro.no/webkamera.cfm

Hørtes utrolig flott ut Morten! Høstfjellet på sitt vakreste er det ikke mye som slår. Hm...nå så jeg for meg Leirungsdalen med fjellene omkring sånn som jeg så ofte har sett det på denne tiden av året...

Larstind er lettere og noe mindre utsatt enn Heftyes. Selve hammeren som klatres fra nordtoppen på Larstind har veldig gode tak. Larstind går jeg gjerne uten sikring igjen under gode og tørre forhold som vi hadde dengang vi var der. På Heftyes derimot, vil ihvertfall jeg sikre.

Statoil på Fagernes var stengt da vi ankom der kl 0100 en natt. På Shell (som morten nevner) derimot, ble det pølse i brød.

Ja det så veldig bra ut paalv! Da blir det tur dit etterhvert også.

Så blir spørsmålet hva er farlige steder? Det er jo så individuelt hva man føler som et farlig sted i fjellet. Hvor går grensa for hvor det er idioti å ikke sikre? Hvem bestemmer den grensa? Jeg har møtt folk som nærmest ville ha sikret over Besseggen. For de fleste tinderanglere tipper jeg det er lite aktuelt å sikre over der. Og så er det alle rutene i fjellet med vanskelighet fra Besseggen til f.eks Storen, Søre Austabotntind, søre Nål... Er helt enig i at på bl.a Storen og søre Nål bør man absolutt sikre (har ikke vært på s. Austabotntind ennå). Og jeg skriver "bør", siden man selvsagt ikke MÅ. Dengang vi skulle opp på store Knutsholstind via søreggen, møtte vi to karer i Svartdalen på vei opp. Vi fortalte hvor vi skulle gå. De lurte på om vi hadde med sikringsutstyr. Sikringsutstyr? Jeg hadde da nettopp lest at søreggen ikke krevde sikring under gode forhold. Disse to karene mente at der kom vi ikke opp uten sikring, dermed basta! Litt forvirra gikk vi nå videre å ville ihvertfall opp å se. Eggen var tørr og fin og nedbør var uaktuelt denne dagen, så jeg og en til kløv ganske enkelt opp uten at vi følte det som særlig vanskelig. Tredjemann hadde litt mer høydeskrekk, og valgte å vente på eggen 50 høydemeter under toppen. Han ville ikke fortsette siden han følte seg usikker. Et svært fornuftig valg av han som jeg har høy respekt for! Han lot seg ikke "presse" videre fordi vi andre syntes det så greit ut. Hver og en må ta de valg man føler for ut fra sine forutsetninger. Jeg må ærlig innrømme at jeg har gått ruter tidligere som jeg idag sannsynligvis ville ha sikret på. Tenkte ikke så mye konsekvens da som nå, selv om jeg hele veien følte meg sikker på det jeg gjorde. Følte jeg meg usikker et sted, fant jeg en annen vei eller snudde. Nå er jeg langt flinkere til å snu eller finne alternativ vei. Med kone og ventende barn, blir risikoterskelen fort en del lavere. På Falketind møtte vi en kar i 40-åra. Han var usedvanlig sprek der han kom småjoggende opp mot toppen uten sekk. Det viste seg at han bl.a. løp maraton. Han fortalte etterhvert at han besteg 2000-meterne for 2. gang! Videre sa han at alle hadde han stort sett besteget alene og INGEN med sikring! Om det stemmer vet jeg ikke...

Rundkollen var vi på ifjor høst, og jeg ble overrasket over hvor god utsikten var der oppe. Flott liten tur når fargene var på topp. Paradiskollen har jeg veldig lyst til å gå på, kanskje nå i høst. Ser at den er noe høyere, så kanskje utsikten er ennå videre der oppe. Disse kollene har vi nærmest rett utenfor stuevinduet. Bjørgeseterfjellet vet jeg faktisk ikke hvor er; må finne fram kartet tror jeg... Fint med tips om nærliggende små perler!