Nils

Ja snøskred kan være et mektig syn Svein! Vi hadde selv en litt skremmende opplevelse av et skred for noen år siden, ikke farlig for oss, men for noen klatrere i nordveggen på Skardstind! Vi gikk i østkanten av Heimre Illåbreen på vei sørover mot Skardstind. Da vi var ca 1 km unna den 300 meter loddrette nordveggen på Skardstind løsner en stor skavl på toppen av fjellet og dundrer i breen under. Det romla i fjellsidene som under et tordenvær. Litt sjokk fikk vi da vi ved nærmere øyesyn så 2 klatrere som hang i veggen der snøen nettopp hadde rast ned, tydeligvis på utsiden av klatrerne Litt senere da vi var kommet opp i skaret mellom de 2 Heimre Illåbretindene (2170 og 2175 moh) og altså var kun noen hundre meter unna Skardstind, så vi de 2 klatrerne var kommet ned og hadde kommet litt ut på breen. Da løsner resten av skavlen på toppen av Skardstind og smeller ned i breen bak klatrerne. Skal si vi satt der med store øyne og måpte! Noen hadde ihvertfall hellet med seg den dagen.

Selv om jeg er innfødt østlending som snakker og skriver bokmål, føler jeg det er mest riktig å skrive navnet på den lokale skrivemåten, dvs slik det er skrevet på kartet. Som paalv nevner lenger opp; det er jo den "riktige" måten å skrive det på jfr loven. Men noen ganger synes jeg at den nye måten å skrive navnet på blir for unaturlig og jeg benytter samme skrivemåte som tidligere (eks. Besshø vs Besshøe, Leirhø vs Leirhøe). Den siste e'en klarer jeg ikke å svelge. -brea derimot, faller for meg litt lettere å bruke. Blir litt smak og behag. Jeg kjenner godt igjen følelsen du har Espen når et navn plutselig skrives på en annen måte enn du er vant til. Et stygt eksempel var når jeg tittet på den nye kartet over Hurrungane i 1:50000-serien, utgitt i 2002. Der sto det: Austanbottstindan! Hvor kommer s'en ifra?? Aldri i verden om jeg begynner å skrive navnet på den måten! Det er veldig vanskelig å være 100% konsekvent i og med at navnene stadig endres. Hver enkelt får kanskje bruke den varianten de liker best? Å oversette navnene til bokmål fordi jeg selv bruker den målformen blir ihvertfall feil. Jeg ville da aldri skrive Tjernhullstind istedet for Tjørnholstind? Den lokale skrivemåten bør brukes så langt det er mulig, men jeg vil selv aldri klare å være helt konsekvent på det.

Vi følte også som Espen at biten fra skaret og opp på S-1 var mest kronglete på veien bort til den andre toppen (S-2), uten at det heller var vanskelig. Det gjeller å finne rett rute, og det skal ikke by problemer. Jeg mener vi kunne se et svakt tråkk der ruta går. Bort til den andre toppen var det mer eller mindre spasering på en litt luftig rygg. Husker ikke helt om vi brukte henda til S-2.

He, he! Tror jeg ville ha blitt noe omtåket hadde jeg hatt de samme forholdene som deg til Storgrovtind Morten. Passasjen jeg gikk var såpass utsatt at nysnø nok ville ha fått meg til å rygge. Tipper du hadde kommet forbi dersom du hadde hatt tørt fjell som meg.

Selv om turen med Morten og Coni for under en uke siden fortsatt satt litt i beina, var jeg klar for å avspassere en dag for å komme til fjells når noe så uvanlig som et høytrykk skulle passere sør-Norge. En skikkelig godværsdag i høstfjellet skulle jeg ikke gå glipp av! Dessuten satt Per Rune nesten mutters alene på Glitterheim, hvor han kvelden i forveien hadde vært eneste gjest i peisestua. Ikke køtendenser i fjellet på en midtukedag nå i september akkurat! Han hadde vandret noen dager i Jotunheimen allerede, og hadde bare sporadisk sett andre fjellvandrere. Turfølget var spikret, og sammen skulle vi gå fra Glitterheim opp på nordre Styggehøbreatind (2168 moh), Veotind (2240 moh) og nordre Veotind (2120 moh). En fin rundtur uten altfor mange høydemeter og passe lang. Siden jeg ikke kom meg av gårde onsdag kveld, ble det tidlig avreise fra Nittedal torsdag morgen istedet. Klokken 4 kjørte jeg avgårde, ”bare” halvannen time tidligere enn hva som ville ha vært vanlig avreisetid (for å dra på jobb). Drøyt 4 timer senere var jeg ved bommen i Veodalen i praktfullt høstvær! Klar luft og nesten helt skyfritt; kun lette tynne skyer av dis var å se. Litt kjølig på morgenen selvfølgelig. Da jeg litt tidligere hadde rast igjennom Sjoadalen var det rimfrost på bakken der og en og annen tåkedott nederst i dalen. Nå begynte sola allerede å varme litt. Grusveien fra Randsverk til Veodalen er fin å kjøre helt til stigningen tar til og veien går i svinger til opp på snaufjellet. Stigningen der er alle støtdemperes skrekk med vaskebrett på vaskebrett. Men belønningen er stor når du litt shaky er oppe og kan nyte utsikten til bl.a Rondane og andre fjell i øst. Og på flatene før du kommer ned i Veodalen var det denne morgenen flokkevis med reinsdyr som undrende stirret på meg da jeg kom kjørende. De var heldigvis mer velvillig til å flytte seg enn mange andre firbente skapninger ofte er. Jeg hadde fått slengt en sykkel baki vår Opel Corsa, så en halvtime etter at jeg forlot bommen ved nasjonalparkgrensa trillet jeg litt småsliten ned til Glitterheim. Der møtte jeg som avtalt Per Rune, som hadde ligget og dormet i peisestua etter frokost. Nærmere halv ti la vi avgårde på stien mot Spiterstulen i et nydelig vær! Vi ruslet på stien til vi hadde passert høyde 1451. Der skar vi nedover mot elva Veo, som vi enkelt krysset hvor den rant litt i stryk. Nå var det liten vannføring og nok av steiner å velge på for å komme tørrskodd over. Her på sørsiden av elva var det fortsatt et herlig mykt underlag, men det skulle det snart bli slutt på. Vi steg etter hvert sakte mot skaret noen hundre meter vest for toppen på 1810 moh, og vel oppe på nesten 1800 meters høyde var det kun steiner å se sørvestover mot Styggehøbrean. Dette steinlandskapet vitnet om at Styggehøbrean engang gikk mye lenger ned enn i dag. Nordre Styggehøbreatind besteg vi ved å følge nordøstryggen og etterhvert mer over i nordsiden hvor vi holdt litt mot vest oppover. Da traff vi rett på toppen, som hadde en stor og flott varde. Deilig vær med kun litt vind! Ikke mange plussgradene i skyggen, hvor små rester av nysnø kjempet for å overleve, men i sola i et vindstille øyeblikk var det riktig så varmt. Litt senere tuslet vi vestover mot Veotind (2240 moh). I skaret mellom nordre Styggehøbreatind og Veotind henger fortsatt Styggehøbrean sammen så vidt det er. Vi gikk i en liten bue mot sør på breen for å unngå et litt bratt parti rett fram. Vi slapp å ta på oss stegjern da snøen hadde myknet litt av sola. Her på sørsiden av skaret var breen helt sprekkfri og passasjen opp mot Veotind hadde vi ingen betenkeligheter med å gå uten tau. Det man imidlertid skal være obs på, er en bregleppe på langs med skaret, akkurat på nedsiden/nordsiden av skaret. Der glipper den nordre breen helt øverst i kanten mot skaret, og nå kunne man se en tydelig senkning i snøen hele veien hvor breene så vidt hang sammen. Den hadde vi tenkt å komme oss over litt senere. Men først gjaldt Veotind, og da vi forlot snøen ca 70 høydemeter under toppen, satte vi igjen sekkene og smøkløv opp den noe bratte ura. En flott topp, som tar seg fint ut fra de fleste kanter. Vel nede i skaret kom turens mest skumle del. Vi gikk bort til en liten klippe i skaret som delte bregleppa i to. Vest for klippen hang breene sammen bare ca 3 meter. Der satte vi på oss stegjern og testet det som kunne være en snøbru. Gleppa virket helt gjenngrodd av snø som var steinhard siden det var i skyggen. Der kunne vi ganske godt se at en passering ville være relativt trygg og listet oss over etter litt sjekking med stavene først. Videre gikk vi litt nedover (nordover) breen før vi dreide mot nordvest og skaret sør for nordre Veotind. Denne nordre breen er ganske ”snill” med lite sprekker, men vi kunne se spor av 2 sprekker som gikk i vår lengderetning. Breen falt også litt brattere nordover lengst vest. Det området måtte vi gå ovenfor, siden det der var noen flere sprekker. Derfor tok vi det selvsagt veldig forsiktig når vi så noe som lignet på en senkning og testet med stavene. Snøen var imidlertid hele veien steinhard og vi var nøye med å lese breen, men allikevel var det godt å komme inn på fast fjell sør for nordre Veotind. Nordre Veotind består egentlig av to topper. Toppmarkeringen er lengst mot nordøst på 2120 moh. Kommer man fra sør som vi gjorde, passeres først en topp som kun er få meter lavere. Videre nordøstover var det lett noen meter, før ryggen smalnet av og det gikk veldig bratt ned 7-8 meter. Vi hadde ikke trodd at det skulle være så bratt! Å gå rett på var uaktuelt, og vi kikket litt på østsiden og så på vestsiden. Jeg syntes vestsiden så overkommelig ut, og kløv ned noen hyller med gode tak, men løst. Stupbratt noen meter nedenfor! Så på skrå tilbake til ryggen igjen, under det bratte punktet. Per Rune likte seg ikke der jeg hadde gått, og ville prøve østsiden. Han rotet litt uten at jeg så han, og dukket plutselig opp rett ovenfor noen loddrette meter. Det virket som han ikke kom lenger, men jeg kløv på noen hyller i østsiden mot han, hvor han langet over sekken og smøg seg forsiktig på noen små hyller til der jeg sto. Videre til topps på 2120 veldig lett. Det jeg hadde lest skulle være klatring, var denne toppen fra nord. En hammer på 3-4 meter skulle visstnok sperre veien. Vi ville ihvertfall bort å se, og ganske riktig, noen meter ned dukket hammeren opp. Den fristet ikke noe særlig. Var sikkert overkommelig uten sikring for noen, men vi visste at alternativet ikke var noen lang omvei og ville ikke utfordre skjebnen noe mer i dag. Derfor ruslet vi tilbake over 2120 og til skaret mellom sørtoppen og 2120. Der gikk det greit å komme ned på breresten under 2120, og denne fulgte vi så langt den rakk mot nordøst. Videre nedover over en ny brerest, den nordligste delen av nordre Styggehøbre. Så samme vei tilbake til Glitterheim, som vi nådde etter drøyt 8 timer på tur. Per Rune skulle sitte på et hjemover. Vi hadde én sykkel! Løsningen ble at jeg tok hans sekk på sykkelen og han jogget til bilen (nesten 8 km). Noen er i bedre form enn andre! For å få plass til sykkelen nå, måtte vi kun ta av forhjulet. Utrolig hva man får plass til i en småbil. Storfornøyde etter en kjempeflott tur bar det hjemover under en himmel som fortsatt var nesten helt blå.

Sist Coni gikk opp breen, måtte han gå ned i en sprekk og opp på andre siden siden sprekken sperret veien oppover. Opp fra sprekken hadde det vært 60 grader noen meter. Var der jeg hadde det fra, og vi fryktet noe sånt nå også, men slapp heldigvis det. Selve breen var nok på det bratteste rundt 45 grader helt øverst, rett nedenfor Gjertvasskardet.

Pr. igår 9. september lå Rondane i det fjerne helt gråe og altså uten nysnø. I øst-Jotunheimen hvor vi var, var det også lite nysnø. På 2200 meters høyde kun små rester som lå mellom steinene.

Morten og Coni, Igjen mange takk for en enestående tur som vil sitte igjen på netthinnene i lang tid fremover! Nå når jeg har tatt igjen søvnunderskuddet og fått fordøyd turen i noen døgn, er det ingen tvil om at denne turen står igjen som en av de absolutt flotteste opplevelsene jeg har hatt i fjellet noen gang. Spesielt synet av Styggedalsryggen og Jervvasstind, da de dukket opp etter at vi hadde stått og blomstra i tåka på Jervvassbreen en stund var en helt ubeskrivelig opplevelse. Dekket av et tykt lag med nysnø fikk vi assosiasjoner til Alpene da tindene reiste seg over oss badet i sol. Da det ble snakk om å ha med 2 stk isøkser og klatring på 60 graders is, ble nok både Morten og jeg litt skeptiske og grudde oss igrunn litt. Men takket være nysnøen ble dette langt mindre skummelt enn fryktet, selv om det var tungt i lengden å labbe i fuktig nysnø. Det står ikke igjen noen snømann på Jervvassbreen etter oss denne gangen Morten! Til det letta tåka heldigvis tidsnok. Godt å ha aktivitetene du planla til gode til neste gang tåka snurper seg rundt oss midt på breen! For øvrig underskriver jeg på at denne turen gjennomførte vi med god stil! Hvordan stilen min var dagen derpå er en annen historie…

Må si jeg koste meg en god stund med mange fine bilder og mye interessant lesning fra turene dine Torgeir! Morsomt å se ruta di den 15. juli da du gikk til bl.a. Styggehø. Vet ikke om det er så mange som har gått nøyaktig samme rundtur som du gjorde den dagen? Artig å se bilder fra Hestbrepiggane badet i deilig sommervær også! Selv om mange av "piggane" er ganske så kjedelige topper, vandrer du hele tiden høyt oppe og har fantastisk utsikt til alle kanter. Og så kommer du til eggen som leder til den høyeste av piggane, som setter en spiss på det hele. Plutselig var det ikke bare lange slake steinrøyser allikevel...

Som Julia også skriver, er det er elva Storbreagrove som kan volde problemer på turen til Jervefonni. Resten av turen opp den brede østryggen er grei, og fonna er fin å bruke hvis konsistensen på den er OK. To ganger har jeg krysset Storbreagrove, en gang midt i juli på vei til Skagsnebb og en gang tidlig i september for å gå på nettopp Jervefonni. Begge gangene kom jeg over omtrent på samme sted, ca ved høydekote 1200 moh. Den gangen i september var det lite vannføring, så da gikk det veldig lett. Da vi gikk til Skagsnebb, var vannføringen noe større, men vi (var 4 stk) kom over uten å bli våte forholdsvis greit der terrenget er litt slakere ved 1200 meters høyde. Etter en del regn i det siste er det nok en fare for at vannføringen kan være stor nå?

Jeg gikk hele ryggen fra nord mot sør sammen med min kone i slutten av august 1999 under tørre og fine forhold. Husker godt det aktuelle skaret. Fra midtre (2060 moh) gikk vi ned i østsiden noen meter og på skrå bort til det nevnte skar. Kona mi, som ikke var noe særlig fjellvant da, kom dit uten særlig problemer. Så kom skaret, og da husker jeg det gikk nokså loddrett opp på sørsiden av skaret, den veien vi skulle. Nordsiden var også veldig bratt, så jeg var glad vi hadde funnet en forholdsvis grei vei i østsiden (mot Urdadalen). Fra skaret gikk vi noen få meter til venstre, dvs på østsiden av ryggen. Der gikk en renne/kløft rett opp noen meter, men det var tak og små hyller litt oppe i renna. Kona mi lånte min skulder for å komme opp til hyllene. Jeg hadde dessverre ingen skulder å stå på, så hvordan skulle jeg komme opp? Noen små sprekker og hyller fant jeg, og ved å spenne ifra med beina på hver side av renna kom jeg dit kona mi sto. Noen meter til med fin klyving, og vi var oppe og kunne enkelt rusle til toppen på S-1 (2025 moh). Under de forholdene du hadde Morten, hadde nok ikke ruta vår vært noe bedre alternativ. Med snø og is i den renna tror jeg ikke vi hadde kommet opp.

At det går an å svare potensielle kunder med noe sånt som "det var mitt problem"! Jeg har ofte måttet ringe stedet jeg skal overnatte pga sen ankomst, dvs etter ordinær stengetid. Men det har da aldri vært noe problem til nå (har ikke overnattet på Spiterstulen). På Leirvassbu har det skjedd noen ganger at vi har kommet sent, og der har jeg alltid blitt møtt med en positiv og blid stemme som har sagt at "det går bra, det er bare å komme". Da jeg var der i sommer sa de at resepsjonen stengte kl 2200, men at de hadde en vakt der til kl 0200. Det var ingen problem å komme etter stengetid. Ellers har vi ofte overnattet et sted underveis, f.eks på Lom, Otta, Fagernes eller Vang. Da blir det riktignok noe kjøring på morgenen etter, men som den morgenfuglen jeg er på fjelltur har det gått greit.

Ryggene er jo som regel avblåste allikevel på vinteren Geir. Kanskje bind for øynene er beste løsning. Ellers kom jo Morten med et par tips... Vintertur er forøvrig ingen dum ide! Anmarsjen blir langt lettere, for ikke å snakke om returen ned Heillstugubreen og tilbake til Spiterstulen.

Uff, det der er jo deprimerende å se! Hvem er det som gidder å drive med slikt? Du snakker om tilgrising av fredet område! Jeg har sett fram til en ny tur til store Heillstugutind snart (er 9 år siden jeg var der), men nå gleder jeg meg ikke like mye.

Tinderangling er et helt naturlig ord å bruke for meg, på turer hvor man går fra topp til topp, gjerne på lange ryggtraverser som f.eks Bukkeholstindan. Morten ranglet skikkelig forrige helg da han gikk Heillstuguryggen. Når du har jobbet deg opp på ryggen, kanskje etter en liten anmarsj, og er litt sliten, sulten og dehydrert, blir det nesten som å være full hvis du uten å tilføre mer næring og væske går videre til de neste toppene... Da småsjangler du kanskje, eller rangler? Høres ikke helt trygt ut å sjangle/rangle på egger og tinder, men selv har jeg følt det litt sånn når jeg har vært slapp med matpauser og væsketilførsel. Nei, hvor ordet har kommet fra vet jeg ærlig talt ikke, men det dekker aktiviteten man holder på med godt synes jeg.

Etter bilferie på nordvestlandet med besøk til bl.a. Ålesund, Molde og Kristiansund, og en haug andre småsteder, overnattet vi like ved Lom natt til søndag 15. august. Da var vi egentlig på vei hjem, men da vi våknet til ok vær søndag morgen og en kjapp telefon til Leirvassbu lovte godvær i det området, MÅTTE jeg bare få rørt lemmene etter all bilkjøringen. Det ble dessverre ikke anledning til fjelltur tidligere i uken, til tross for kjempevær og knall blå himmel hver dag. På Leirvassbu gliste en pen blå himmel imot oss, og det var litt synd vi ikke hadde fått ræva i gir litt tidligere, for nå nærmet klokka seg 12 allerede. Det måtte bli en ganske kort tur, og valget falt derfor på nordre Semelholstind (2004 moh), som har nokså bratte fjellsider på alle kanter. Greiest skal den være fra nord, hvor det skulle være en bratt og løs steinrøys opp. Det var der jeg også hadde planlagt å gå opp. Først ruslet vi på stien mot Spiterstulen langs flere vann til vi hadde passert Kyrkja (2032 moh) og stien begynte å duppe nedover mot Visdalen. Her måtte min gravide kone gi seg, og vi skilte lag etter en lunsj i strålende vær, men litt vind fra vest. Luften var klar, og jeg fikk en liten følelse av at høsten ikke var langt unna. Min kone skulle rusle tilbake til Leirvassbu for å slappe av i solen der, og jeg ga henne en tid for når jeg regnet med å være tilbake ved bilen. Viktig å ta i litt og gi seg god margin, for det er ikke noe moro å sitte og vente 2 timer etter at man angivelig skulle vært tilbake. Fra der jeg forlot stien gikk det litt ned noen meter før jeg passerte like ved høyde 1436. Her hadde jeg tenkt å gå mot venstre for å følge nordryggen opp, men så studerte jeg fjellsiden midt imot, som riktignok så meget bratt ut, med flere småstup oppover. Men litt ut mot høyre, noe ovenfor Visbreen, så det ut som det var en passasje forbi alle småstupene og at det skulle være overkommelig videre opp. Jeg ville prøve opp der, siden fjellet virket fastere opp vestflanken enn hva jeg hadde lest om nordryggen. Nedenfor stupene måtte jeg forsere en steinrøys, hvor steinene ble mindre og mindre ettersom jeg kom høyere opp. Og løsere ble røysa også, men det var ikke lange biten, og ved 1600 moh sto jeg øverst i røysa og var helt innunder stupene. Det som på avstand virket overkommelig, så heldigvis fortsatt forholdsvis greit ut. Jeg gikk på skrå mot høyre over noen sva med småstein og grus. Litt ekkelt var det, men ikke bratt. Så var jeg der jeg hadde planlagt å komme opp. Der var det bratt, men mange tak på fast fjell gjorde at jeg kom greit opp. Jeg kunne også gått opp ennå mer til høyre, så her var flere muligheter. Ovenfor dette bratte partiet gikk det over til stedvis jord, stedvis små steinrøyser, men mye fast fjell også. Noen brattere skrenter var det oppover, men de gikk greit å passere. Så, ved ca 1850 meters høyde, kom jeg til et stort skrått område med fast fjell uten noen løse steiner. Området, som var kanskje 20 meter oppover og 40 meter bredt, var nesten uten sprekker og hadde bare små innsenkninger hvor skoene kunne settes trygt. For øvrig måtte jeg stole på friksjonen i skoene, som var meget god i det tørre været. Egentlig var det ikke så veldig bratt der, kanskje 40 grader helling, men følelsen av å ikke ha noe å holde i var litt ekkel. Videre bar det oppover litt i sikksakk for å gå letteste vei forbi flere bratte skrenter, og til slutt en steinrøys som endte på toppeggen. Noen meter langs toppeggen, og jeg sto på toppen. Fra toppen studerte jeg ryggen videre mot store Semelholstind (2147 moh), som virket spennende og morsom med noen brattere deler. Etter noen bilder og litt mat og drikke, bar det ned igjen samme vei. Forhåpentligvis samme vei. Enkelte av de bratte skrentene jeg hadde passert opp, kunne være litt leie å forsere om jeg ikke fant samme vei ned igjen. Det kunne fort ha medført en del ekstra tid om jeg skulle måtte gå opp og bort og frem og tilbake for å komme meg ned. Jeg fant stort sett samme veien etter litt tenking og studering et par steder. Den nederste og bratteste skrenten gikk jeg ned noen meter mer mot sør (enn der jeg kløv opp). Der jeg kom opp virket det ovenfra litt ekkelt, og siden jeg var alene ville jeg først prøve å finne en lettere vei, noe jeg altså gjorde. Videre gikk jeg stort sett samme vei ned steinrøysa nederst, tilbake til stien og ankom Lerivassbu 10 min før min kone skulle begynne å vente på meg. Hun så litt overrasket ut ; det har som regel blitt litt over tiden tidligere. Jeg vet ikke om det var så mye raskere å gå der jeg gikk opp til toppen i forhold til nordryggen. Litt kortere var det nok, men ganske sikkert noe brattere. 7 timer tok det tur/retur Leirvassbu, men da i veldig rolig tempo den ene veien, noe jeg likte svært godt! Jeg setter mer og mer pris på å rusle i fjellet, ta mange pauser og kose meg. Kommer det med alderen?? Ikke at jeg er gammel ennå, bare så det er klart!! : Nils

Det er heldigvis ikke bare jeg som ser litt av hvert når jeg er i fjellet! Peder, har du noen gang sett dyrhaugstrollet? Det fikk vi da vi var på Dyrhaugstindane i 1996. Helt til høyre på vedlagte bildet ser du dyrhaugstrollet skue mot meg på toppen av store Dyrhaugstind. Tror jeg glemte å spørre om lov før jeg ivrig kløv til topps...

Ingen tvil om det! Bergtatt.net har hjulpet meg en masse og vært en viktig informasjonskilde i forbindelse med planlagte (og ikke planlagte) turer. Det har gått med ganske mange timer til titting på bilder og lesing av turbeskrivelser på den hjemmesiden. Så gratulerer igjen så mye Kim, til dere begge!

Denne er relativt trygg å gå over Morten. Vi gikk over der 11. september for noen år siden, og det fantes ikke sprekker på breflata. Dette er nå 5 år siden, og ting kan selvsagt ha skjedd siden da. Vi holdt oss ca 20 meter fra østkanten, som stuper bratt ned.

Så du gikk renna vi holdt på å gå ned sist søndag? Vi kom ovenfra, og da den ene som var med overhodet ikke liker renner med løs stein og fikk litt noia av å se ned renna, snudde vi der du gikk ut til venstre og ut av renna. Vi to andre hadde lyst til å prøve, siden vi syntes den forsåvidt så overkommelig ut; og det er den jo tydeligvis. Hvis du så fotspor i snøen over høyde 1843, og i fonnene på sørsiden av Mjølkedalstind, var de sikkert våre.

10 timer er fort det! Da vi gikk turen for 9 år siden, brukte vi 14 timer. Vi gikk da også over Svarttind og Bukkehø N, og hadde også en del fotopauser og gode pauser på toppene. Morten, du som sikkert skal knipse en del bilder, bør nok regne nærmere 15 timer?

He,he! Nei, vi rakk heldigvis så vidt å komme oss unna før Morten fant veien dit opp! Steinrøysa i vestsiden på Sagi er vel ikke mindre løs nå vil jeg tro.

Interessant å lese om hvordan eggen opp mot Sagis nordtopp egentlig var Morten! Virker som den var omtrent som jeg hadde trodd. Løs og ikke teknisk vanskelig, men at den pga sin utsatthet gjør tau nødvendig. Skal si det kilte i min mage også da jeg satt på eggen før den bratte hammeren! Jeg drev også med kroppshøydemåling av N-2, og kom til en pf på 12-13 meter. God trafikk på Sagi og Mjølkedalspiggen for tiden forresten. Først Lyngve, så oss og nå dere.

Joda Geir, jeg var inne på tanken om å ta med tau, men siden jeg visste at det bare ville være på dette ene stedet at tau ville være nødvendig på vår 2 dagers tur, droppet jeg det for å spare vekt. Ikke at en liten taustump hadde betydd så mange kg ekstra, men mange bekker små blir fort til en tung sekk. Nå kan det forsåvidt hende at slitet med å gå omveien veide opp for hvor mye tauets vektøkning ville utgjort, men det er nå så.

Stemmer det Lyngve. Det er en hylle litt nede på den hammeren. Vi kunne nok ha listet oss opp på den hylla, men det siste opptaket på hammeren virket litt høyt uten flere gode fotfester slik at man nærmest måtte ha heist seg opp. Og det fristet ikke mye når det er så ekstremt utsatt og luftig. Vi satt og studerte ruta litt, og tror at ovenfor den første hammeren kunne vi ha akt oss bortover eggen og opp.