Nils

Den første turen du nevner har jeg gått i ett, og det er en av kremturene du kan gjøre i Jotunheimen. Det er nok den andre turen også, men den har jeg bare gått stykkevis. Vi gikk Bukkeholstindane i juli 1995 i shorts fra morgen til kveld, og brukte 14 timer fra Geitsætri til Leirvassbu. Da hadde vi gode og laaange pauser på flere av toppene. Turen inneholder kun noen luftige punkter og er ikke vanskelig. Det første stedet som kan se litt ekkelt ut på avstand, er ryggen opp på Bukkehø fra nordre Bukkehø (2100 moh). Denne ryggen løser seg greit opp når du kommer inntil, og det er lett opp. Sør for Bukkehø og ned mot V-4 (2166 moh) er det et bratt parti, men greit å finne vei. Videre er det lett berg- og dalbane helt til Bukkeholstind M-1 (2154 moh). Derfra og opp på store Bukkeholstind smal og luftig egg som ikke er vanskelig, men bør gåes med forsiktighet. Vi fulgte ikke eggen direkte hele veien, men gikk litt ned i nordøstsiden på et par steder. Jeg har lagt ved et bilde fra eggen vest for store Bukkeholstind, som er tatt like før vi begynte på den siste oppstigningen mot store. Ellers var det også litt bratt ned fra store mot SØ-1 (2058 moh) med litt klyving i starten. Og er du heldig, får du noen kjempelange snøfonner fra 2058 og ned mot Visdalen. Vi surfet ned på flere hundre meter lange snøfonner.

Vi vurderer samme turen helgen etter (første helgen i juli), og lurer litt på det samme. Det ser litt mørkt ut foreløpig, men det skal ikke mange dagene til med sol og litt varme før de bratteste partiene blir bare. Fortsatt meldes det om snø i høyfjellet, og snart snur sola... Det kan være at du er litt tidlig ute for sommertur neste helg, men som sagt, mye kan skje til da.

At New Zealand har mye flott natur, har vi jo fått en smakebit av gjennom Ringenes Herre filmene. Ingen tvil om at det landet har mye å by på til å være så lite. Men jeg må si meg veldig enig med Morten. Ikke at jeg har sett så veldig mye av Alpene, men det jeg har sett har ikke økt interessen for å reise tilbake dit for å se enda mer. Jeg er nok litt Norgespatriot jeg også, men variasjonen i natur innenfor et såpass lite geografisk område er det ikke mange land som slår. Etter at kona mi og jeg tok en biltur til nord-Norge ifjor, og ellers har reist overalt i sør-Norge tidligere, er jeg ganske imponert over hvor mye natur vi har her i landet. For en som er glad i fjellet og natur generelt er det helt greit å bo i Norge .

Motorvei ja... Pga all trafikken opp der måtte jeg droppe det; ville blitt for mye venting . Nei, eggen opp til Høgdebrotet fristet ikke noe særlig, etter at jeg to år tidligere sto på toppen av det bratteste partiet der å lette etter en farbar vei ned for oss uten sikringsutstyr. Den så ikke direkte lett ut fra Eggi heller.

Vel, bildet jeg tok nede på Falkbreen er litt mørkt. Jeg har tegnet inn ruta vi gikk ned, sånn jeg husker det. Var det her førstebestigerne gikk? De to blå pilene viser 2 av mine turkamerater på breen.

Da var det meg ja!

Jeg er litt usikker på hvor ruta til førstebestigerne egentlig går, men vi gikk ihvertfall ned på Falkbreen (Snøggeken) etter å ha vært på Falketind i 1997. Fra laveste punkt på ryggen, ca 500 m. nord for Falketind der stupet mot øst går over til en bratt skråning ned mot Falkbreen, fant vi en gangbar rute ned. Ovenfra var det først svafjell nedover, hvor vi søkte litt for å finne letteste vei ned, men ingen store problemer. Midt i fjellsiden et litt brattere parti, som gikk greit da vi fant en smal renne med "trappetrinn". Deretter sva ned til breen som vi gikk ut på og fulgte langs nordkanten østover og ned til Koldedalsvatnet. Noen småekle breglepper da vi gikk ut på breen pga smeltevann som hadde rent inn under breen. Tok et bilde av denne fjellsiden da vi var kommet ned på breen som jeg skal få scannet inn...

Det hadde vært lenge siden jeg sist pustet inn frisk fjelluft, og når værutsiktene var så gode som nå i pinsen, var jeg temmelig gira på å få til en tur. Siden skituren til Lodalskåpa med Torgeir dessverre måtte utgå denne gang , og jeg nå egentlig var i sommermodus, fikk jeg lyst til å prøve fjellskoa igjen. Turen gikk noe spontant til Valdres og Valdresflya. Vel vitende om at fottur på denne tiden fort kan bli noe strabasiøst, satset jeg allikevel på en tur til den bortgjemte Eggi, som ligger nord for Tjørnholstind. Ruta dit kan legges over Bukkehammaren (1910 moh), og fra tidligere år hadde jeg sett at det ble tidlig bart over der. Oppe i høyden håpte jeg at snøen ville være fast å gå på. Og det stemte ganske bra! Opp til Bukkehammaren kom jeg nesten uten å gå på snø, men videre bort til Eggi var det langt hvitere. Heldigvis var snøen fast der oppe. Jeg rundet på nordsiden av vann 1707 og satset på nordryggen opp på Eggi. Nå var det ikke så bra at snøen var altfor hard. Stegjerna hadde jeg selvsagt ikke orket å pakke med, og i bratta opp denne skyggefulle nordhellinga ble det noe trinnhugging med god støtte fra vandrestavene. Etter litt jobbing kom jeg opp, og fulgte hele toppryggen bort til det sørlige toppunktet. Skyfri himmel og nesten helt hvitt vestover i Jotunheimen. Returen la jeg ned den samme veien til vann 1707, men i stedet for å gå oppover mot Kvassryggen og Bukkehammaren, gikk jeg nordøstover mot Vesleløyfttinden og tok sikte på skaret sør for denne toppen. Det ble mye vandring på noe mer sviktende snøfonner ned mot dette skaret. Så noe brattere langs elva ned mot øvre Leirungen, og videre kavet jeg i buskas og kratt langs sørsiden av Leirungsåi til brua som går over elva. Etter nesten elleve timer ankom jeg bilen ved riksvei 51. Jeg har lagt ved 3 bilder fra turen. Det 3. er tatt fra bilen litt før kl 0700 mot bl.a Bukkehammaren (1910 moh), som er midt i bildet. Til ve. er Høgdebrotet (2226 moh). Bilde nr.2 er tatt litt vest for toppen av Bukkehammaren, idet Eggi nettopp har dukket opp. Bilde nr.1 tok jeg på Eggis sørtopp. Ryggen videre nordover sees nærmest, med nordtoppen høyest. I bakgrunnen til høyre kjenner vel mange igjen Besshø (2258 moh).

Jeg tok et bildet av toppunktet på Munken etter at jeg hadde vært der og var på vei mot Kalvehøgdi Ø-1 (Mugna). Her hadde jeg gått noen hundre meter bortover før jeg satte på selvutløseren på kameraet:

Sant det Torgeir, men siden jeg selv har gått over Munken kan jeg helt sikkert si at det er toppunktet vi ser på bildet fra etojm.com. Til venstre for toppunktet stiger det sakte mot Kalvehøgdi Ø-1/Mugna. Å vurdere høyden på toppunktet utifra dette bildet er selvsagt vanskelig. Vinkelen er ikke korrekt nok til det.

Morten, som du er inne på, er det nok bare toppunktet på ryggen man ser på bildet til Lyngve. Jeg fant et bilde på din hjemmeside Morten, hvor det står om Munken. Bildet er tatt fra oppstigningen til Rasletind, og der ser en tydelig toppunktet på Munken. Det ligger et stykke inn på ryggen: http://www.etojm.com/Galleri/Galleri51_60/G53DivJotun02/Motvestreleirung.htm

At Munken har en pf på 30 meter kan umulig stemme. Det kan da ikke være mer enn 10-15 m ? Føltes ihvertfall ikke som mer enn det da jeg var der en sen høstdag for noen år siden. Jeg gikk forøvrig opp ryggen på Munkens venstre side (på bildet ovenfor), en litt morsom og ikke vanskelig rute til topps. Fra Munken var det ikke mange metrene ned før det ble en slak stigning til Mugna/Kalvehøgdi Ø-1 (2159 moh).

Ja, isbreene beriker Norges fjellverden i veldig stor grad, men nå er det tross alt snart juni, og da bør sommeren få slippe til. Den er ikke altfor lang her oppe i nord. Snø kan det gjøre om vinteren! Langtidsvarselet for helgen er ihvertfall hyggelig lesning .

Det tviler jeg ikke på Morten . I mange, mange, mange år har jeg planlagt å ta en tur i høstfarger opp dit; "heldigvis" har jeg det til gode. Det frister unektelig med en tur dit når man kjører på riksveien gjennom Vang og ser opp de bratte fjellsidene på Grindane. Gleder meg til å se bildene...

Og når vi var på Veslesmeden 8. juni ifjor, gikk vi kanskje 100 m på snø på ruta fra Rondvassbu. Den snøen var ikke mye fast akkurat! Ellers var det da helt greit å ta seg fram til fots.

Med fjellsko og godt humør bestiger du greit Tjørnholstind i begynnelsen av juli Peder K. . Ta med litt niste og drikke også du . Problemet kan være å krysse Leirungsåe. Det skal være en bru nordøst for Semelhøe (1302 moh); var der ihvertfall for 12 år siden . Ellers blir du kanskje nødt til å gå litt opp i Leirungsdalen, eller vasse over.

Jeg regner med at du skjønner hva jeg mente med det , men for ordens skyld, så var det vel et forsøk på å si at snøen har trukket seg såpass mye tilbake at man greit kan ta seg fram på beina uten å måtte tråkke igjennom altfor mye råtten snø. Snørennene er jeg også en stor "tilhenger" av. Mang en gang er de benyttet som akebakker ned, og ofte legges turen opp slik at snøfonnene kan komme best mulig til nytte. Snøen kan være et langt bedre alternativ enn lange steinrøyser fulle av vaklende steiner, men snøen er ofte litt råtten tidlig på sommeren.

Ifjor var kona og jeg på Veslesmeden (2015 moh) i Rondane 8. juni. Det gikk helt fint på beina da, og i år ligger det an til å bli tidlig bart med den varmen vi har hatt i det siste. Og for noen år siden var vi nord i Rondane 9. juni uten å nesten gå på snø i det hele tatt. Så det er fint mulig med fottur på den tiden i det området . Jeg har også gått i øst-Jotunheimen i midten av juni noen ganger uten at det har bydd på problemer. I år kan det fort bli fotturforhold der også i midten av juni, hvis ikke vinteren kommer tilbake i fjellet de kommende ukene.

Interessant at du har funnet en alternativ rute som heller ikke krever sikringsutstyr på gode dager Lyngve. Det er vel litt værre å finne rett vei der enn å følge normalveien . Husker jeg kikket på veggen der du har tegnet inn ruta di når vi gikk på eggen og kløv forbi fonna, men jeg synes nå det virket bratt og nokså uframkommelig der du har gått. Hvordan er ruta du har tegnet inn sammenlignet med normalveien når det gjelder vanskelighetsgrad??

Det mest forsvarlige er nok å følge Kåres tips, om å holde helt sør på Leirbreen inntil Skeii, og gå rett mot skaret sør for Saksi. Den ruta har jeg gått et par ganger selv, men under veldig gode snøforhold. Forøvrig var jeg der i september ifjor når breen var helt avsmeltet, og opp der var det ikke mye sprekker å se. Men midtpartiet av Leirbreen må dere holde dere unna; der har breen en del sprekker. Hør gjerne med Krossbu på forhånd, om de vet noe om snøforholdene.

Av egen erfaring kan jeg legge til følgende topper som nok er lettere tilgjengelig på ski enn til fots: * Storebjørn og de fleste tindene rundt Smørstabbreen og Leirbreen, samt Gravdalstind. * Kvitingskjølen * Lomseggi (kan gi lang nedfart, hvis nok snø ) * Hestdalshøgdi Enig i at skiturene på denne tiden av året er utrolig herlig! Vinter, vår og sommer på samme dag, og ikke minst slipper man å slite ut knærne så veldig.

Under tørre og fine forhold skulle det ikke være nødvendig med sikringsutstyr for den fjellvante. Men det som kan skape trøbbel, bortsett fra dårlig vær, er snøfonna i nordhellinga like før toppeggen. Dersom denne fonna må passeres, bør sikring absolutt brukes. Derfor bør kanskje turen legges til litt utpå sommeren slik at fonna har smeltet nok tilbake. Ellers er det fra vesttoppen og opp luftig og utsatt, så denne toppen bør for all del bestiges på finværsdager. Selv tok vi turen dit sent i september i 1996, og hadde gode forhold, bortsett fra litt rester av nysnø i nordhellinga, hvor også snøfonna fortsatt lå igjen så vidt.

Jeg har også slitt noe med ømme knær opp gjennom årene, men for meg har det heldigvis blitt bedre de siste sesongene . Tidlig i "karrieren" slet jeg med et høyrekne som grein av og til; hadde skikkelig vondt på baksiden, noe som kom på vei ned. Det rare var at det ikke nødvendigvis var de hardeste turene hvor det kom. I tillegg var knærne noen ganger ømme og litt stive et par dager etterpå, hvis jeg gikk litt over evne. Men for 6-7 år siden begynte jeg med vandrestaver, og siden har jeg veldig sjelden kjent smerter i knærne. Det hender at de fortsatt kan være litt stive, men ikke så mye at det er plagsomt. Stort sett er ikke knærne mer slitne enn resten av kroppen etter en fjelltur lenger . Ellers har jeg alltid vært bevisst på vekt i sekken, og prøvd å være forsiktig med å hoppe for høyt ned fra store steiner. Jeg bruker stavene til å senke meg ned istedet for å la knærne ta støtet. Når jeg trener, prøver jeg å sykle mest mulig og gå på ski, selv om det hender jeg tar en joggetur i skogen, aldri på asfalt.

Flott med bilder og helt sikkert video også Espen, hadde det bare vært mulig å få spilt den her på jobben . Får komme meg hjem å snurre film . Ja, Urdanostind er et vakkert fjell! Sommer som vinter. Og at Slingsbytind var så skarp kan jeg ikke huske . Snøeggen gjør den langt kvassere enn den er på sommerstid.

Du er ikke i så aller værst form Torgeir . Vi skal ihvertfall ikke gå om kapp noen gang . Minner meg om maratonløperen vi møtte på toppen på Falketind. Han kom småjoggende opp den siste stigningen til toppen, hvor vi hadde pustet og pest med flere (u)frivillige pauser. Sekk hadde han heller ikke behov for...