Bjellesau

Enkelte må ha oppblåsbart for å sove godt, sier du. Jeg tror at 9 av 10 må ha oppblåsbart for å sove godt, men ENKELTE, ubegripelig nok, klarer å sove på skumunderlag. Er det snakk om et skumunderlags-gen?

Takk for det. Totaldistansen målt på kartet ble ca 40 km, fordelt på 3 hele og 2 halve dager. Reelt har vi nok gått litt lenger. Denne turen kan fint gjøres på 3 dager også. Vi tok oss god tid.

Dag 1: Da fridager og godvær på Dovrefjell endelig står i en gunstig sammenstilling er det ikke noe å lure på; tursekkene pakkes og togbilletter fra Oslo til Kongsvoll bestilles. Jeg lover kona rolige dagsetapper, godsaker i sekken og mye moskus. Hun biter på. Dette skal bli fem deilige dager i fjellet. I strålende vær og akkurat passe vind går oppstigningen gjennom bjørkeskogen fra Kongsvoll og opp på snaufjellet som en lek. De 200 høydemetrene går i bedagelig og sindig tempo. Klok av skade vet jeg at det kan være en fordel å la kona diktere marsjfarten i motbakkene. Det er et nydelig og åpent landskap oppover Stroplsjødalen. Praten går om løst og fast og terrenget er enkelt å gå i. Plutselig, noen hundre meter foran oss, får vi øye på en gruppe på fem moskus. De går og beiter, nesten midt på stien, og det ser ikke ut som de bryr seg noe særlig om oss. Denne gangen har jeg med kikkert og kan se at det er en kalv sammen med flokken. Vi tar ingen sjanser og går derfor i en stor bue rundt. Det er selvsagt håpløst å få gode bilder av dyrene på denne avstanden med kameraet på telefonen. Flere steder får vi øye på dotter av moskus-ull i vegetasjonen. Etter at vi har krysset bekken fra Kaldvellsjøen bestemmer vi oss for å slå leir. Allaken reises og hjemmetørket pasta bolognese rehydreres. I mens maten putrer i gryta sjekker jeg om radioen får inn signaler. Moskusen er etter sigende glad i jazz, så litt dempede blåtoner setter den riktige stemningen. Da vi spiser middag kan vi se at flokken har flyttet på seg og beiter nå oppi skråningen på den andre siden av bekken. Det er en fantastisk opplevelse å ligge i teltet og spionere på moskusen med kikkert. Dag 2: Godværet fra dagen før har ikke endret seg. Videre oppover dalen ser vi en ny flokk på 7 dyr som har slått seg ned på ei snøfonn på den andre siden av Stropla. Jeg går i tynn ullskjorte og shorts, så det er sikkert alt for varmt for moskusen i dette været. Når vi nærmer oss Reinheimen kjenner både jeg og kona at det er på tide med lunsj. Crocs er en liten skatt av en luksusartikkel å ta med på tur. Både i leir og i lange lunsjpauser er det herlig å ta av fjellsko og legge både sokker og såler til tørk, og i stedet luske rundt i Crocs. Det blir stekt bacon og kokt potetmos, med Snøhetta rett bak ryggen. I stedet for å satse på topptur, bestemmer vi oss heller for å ta en rundtur. Etter at vi kommer til Reinheim setter vi derfor kurs for Leirpullskardet og videre mot Åmotsdalen. Nesten på toppen av skardet, i ly av en stein, står en stor og tett klynge med planten Rosenrot. Det er fascinerende hvordan fjellplanten greier å klore seg seg fast i den karrige grusen her oppe. På den andre siden av skardet ligger en stor snøfonn. Det er bratt og føles litt for risikabelt å krysse den der stien går, noe som fører til omvei og kaving i grov ur. Både stemning og blodsukker er i fritt fall. Vi bestemmer oss for å slå leir så snart vi finner et fint sted. Landskapet her er langt mindre grønt og frodig sammenlignet med Stroplsjødalen, men vi finner likevel en super plass for teltet, med en smeltevannsbekk rett ved. Dag 3: Vi våkner av lett tromming fra regn mot teltduken. Jeg kikker ut og ser at tåka ligger som et grått ullteppe rundt oss. Det er ikke noe dekning i dette området, så vi får hverken sjekket værmelding eller brukt radioen. Det blir derfor lang frokost i teltet med knekkebrød, spekepølse, kaffe og litt sjokolade. Vi hører litt på podcast og løser kryssord. I 12 tiden slutter regnet, og i løpet av 20 minutter er tåka i ferd med å lette helt. Været blir bare bedre og bedre på vei ned mot Åmotdalshytta, og når vi kommer dit er det full sommer i fjellet. Fra Åmotdalsvannet er planen å gå opp skardet mellom Store Langvasstinden og Larstinden. Før vi kommer dit passerer vi vann 1416 og får øye på en utrolig flott leirplass. Her har landskapet forandret karakter. Vi er omgitt av store dramatiske topper og det er stort sett stein over alt rundt oss. Her slår vi leir. Jeg måler på kartet at vi har gått 8 km denne dagen, noe som må sies å være en rolig etappe. Det er en fin strand like ved og før middag tar vi en kattevask og en rask dukkert. Det blir en deilig ettermiddag og kveld i storslåtte omgivelser. På natten blåser det opp. Teltplassen som var så luftig og fin i sommerværet ligger nå utsatt til. Allaken sine 101 glidelåsdragere rasler som et overpyntet juletre i vintervind. Jeg lurer på om det er en god idé å klippe av disse og erstatte de med bardunsnorer? Etterhvert må jeg ut for å etterstramme barduner og legge steiner på de mest utsatte forankringspunktene. Teltet står støtt og takler vinden bra, men det det blir oppstykket søvn i alt lurvelevenet. Dag 4: Vinden løyer ikke. Det blåser friskt fra sør og dagsmarsjen starter med skalljakke, lue og hansker. Vi skal opp skardet mellom Larstinden og Store Langvasstinden. Det blir en times tid oppover ura. Klyvingen går greit, men periodevis langsomt der steinblokkene er store. Midt i røysa åpner det seg plutselig et lite felt av mose og Is-soleie. En utrolig fascinerende kontrast til omgivelsene. Langvasstinden har fortsatt en liten tåkedott hengende over toppen, og vi kan se at isen akkurat har gått på vannene her oppe. Et gudsforlatt og alpint landskap. Vi finner en lun plass der vi tar lunsjpause, og etter litt pasta carbonara disker fjellbaristaen opp med en nydelig tindekaffe. Skydekket bryter nå helt opp og vi kommer inn i turens kanskje mest storslåtte område; Svånå-massivet med den steile Bruri og de magiske blå-grønne vannene like ved. Vi koser oss nedover Svånådalen, tar oss god tid og tar lange pauser. Den siste leiren bli i skråningen under Istjørni. Dag 5: Vinden herjer fortsatt. Nå har vi dekning igjen og yr viser at den veksler mellom 10 og 11 m/s. Det er også hissige regnbyger denne morgenen som kommer og går. Toalettbesøk må derfor times og gjennomføres resolutt. Vi tar på skallbekledning og stålsetter oss for de siste kilometrene til Snøheim i kuling og regn. Utrolig nok uteblir regnet. Det lysner og vi ankommer Snøheim med blå himmel, og er sesongens aller første gjester. Vi blir tatt godt imot og det smaker himmelsk med fiskesuppe, Munkholm og gulrotkake. Vi avslutter i peisestuen, mens vi venter på bussen ned til Hjerkinn og ser tilbake på bilder fra en flott tur der både været og Moskusen viste seg fra sin beste side.

Samme her ,👍

Turen er ca 55 km målt på kartet. Jeg tenker 4 dager er fint for meg på denne turen. Stien går forbi både den selvbetjente Olavsbu og den betjente Skogadalsbøen.

Hva med å starte på Gjende, f.eks Gjendebu og følge merket DNT sti gjennom landskap med mektige tinder, via den selvbetjente hytta Olavsbu, og ned hele Utladalen med øvre Årdal som siste stopp. Da er det i alle fall grei forbindelse med kollektivtransport til startpunkt og hjemreise. Jeg har planlagt denne turen iløpet av sommeren. Kanskje @Gabs88, som er lokalkjent, har synspunkter på denne turen?

Tur rundt Snøhetta massivet

https://www.skittfiske.no/frisport/235697/frisport-lightdome-2-pers-superlett-3-sesong-kuppeltelt?channable=056dcc6964003233353639374e&gad_source=5&gclid=EAIaIQobChMIk5XFhISthQMVIl2RBR0SBguOEAQYAiABEgI2E_D_BwE Jeg hadde dette teltet for noen år tilbake og byttet det ut med et Hilleberg telt. Jeg likte teltet godt. Relativ lav vekt og god plass med suveren takhøyde på 110 cm. Store mesh paneler som også kan dekkes til med stoff, og mange barduner.

Hva med dette Exped liggeunderlaget til kr 999? 65 cm bredde: https://www.fjellsport.no/turutstyr/soveposer/liggeunderlag/exped-versa-4r-fjell-dark-lava-lw?_gl=1*13zskeg*_up*MQ..&gclid=EAIaIQobChMIpsO85v2shQMVSGGRBR3VRAA2EAQYAiABEgLdKPD_BwE Jeg hadde kjøpt trekkspill underlag på Sport Outlet e.l. Er ganske sikker på at du kan skaffe et slikt for en 100 lapp

Jeg hadde i alle fall skaffet et oppblåsbart liggeunderlag og vurdert å få meg et telt som er høyere enn 60 cm. Å sove komfortabelt og ha sittehøyde i teltet gjør at du kan glede deg til camp etter en strabasiøs dag. Om du ser på finn eller leter etter gode tilbud er jeg sikker på at det ikke trenger å koste mye. Sekk, sko og liggeunderlag, de tingene som skal gnage og gnure mot kroppen over lengre tid, er viktig å finne gode løsninger på.

Ligger for øyeblikket et ute på finn. Der får en kanskje presise svar om vekt etc om en spør. https://www.finn.no/bap/forsale/ad.html?finnkode=342356459&ci=2

Og Hilleberg Akto presist gjengitt i bakgrunnen.... Stemningsfullt julekort 👍

Når jeg hører at du fabler om vintertur med Souloen så må du oppgradere liggeunderlag, sovepose, brenner osv. Det blir nok ikke stopp nå. Dette har såvidt begynt..... 😱

3 dager på kyststi fra Ølbergholmen-Ula-Kjerringfjell-Gon-Larvik. Deilig vær og fint kystlandskap. Litt gråvær og regn på fredagen. Første natt i en vik ved Kjerringfjell. Fint vær resten av turen med frisk bris på lørdagen. Andre natt på Hummerberget. Ikke helt ideelt å sette opp Enan på svaberg.... Nydelig og blikkstille vær inn mot Larvik på søndagsmorgen. Jeg trodde at siste etappe inn mot Larvik ikke skulle være noe tess, men den ble bedre enn forventet.

Takker for fin turrapport. Alltid morsomt å kjenne seg igjen. Jeg var i samme område tidligere på sommeren. Skal si snickersen, redbullen og laban seigmenn var stablet med militær presisjon.... 😅

Jeg har cumulus lite line 400. Den har jeg brukt 1 års tid nå, og jeg er fornøyd med den. Vekt på 700 g og med liggeunderlag på 4-5 r så kan jeg bruke den ned til ca 3-4 grader. Super glidelås og fluffer seg raskt opp etter komprimering. Min har anbefalt maksimal kropslengde på 185. Jeg er 180 og føler det er på grensen til for kort. Hetten er også litt lite fyll i og noe knapp, men siden jeg bruker den som sommerpose er det sjelden jeg har behov for å snøre den helt igjen.

Tar du ut de små glassfiberstengene når du pakker ned Enan? Har akkurat kjøpt teltet og følte jeg måtte rulle det sammen og være litt forsiktig når det skulle pakkes.

Hilleberg Enan..... 😎 På fjellet har jeg brukt Hilleberg Unna. Det liker jeg godt, men det er litt tungt. Her blir det over 1 kg vektreduksjon. Jeg skal bruke begge 1 års tid, og selge det som blir brukt minst. (Sannsynligvis beholder jeg begge. Heldigvis leser ikke kona fjellforum... 🤭)

Da er det bare en ting å gjøre: slå de opp i stua og prøveligge. Og så må du veie de. Det er ikke alltid produsentens vekt stemmer.

Særskilt berikende lesning....👌

Da kan jeg anbefale Alvdalfjellene mellom Dølbekksætran og Grøttingbratten. Jeg gikk der 4 dager i fjor. Ingen merkede stier og ikke noe folk. Kjempefint og lettgått.

Takk for fin turrapport fra nok et område jeg ikke kjenner. Men sitter nå og kikker på kartet og planlegger rute i Sulitjelma allerede.....

Du får virkelig anledning til å være alene med dine egne tanker. Bare litt ergerlig å drasse rundt på den radioen. Tenk alt det spennende jeg kunne sett i den kikkerten...... 🦌

Gøy å lese din rapport også. Ja, kanskje Steinheimen er et bedre navn. Jeg så bare 7 rein, mot tusenvis av stein...

Reinheimen var inntil nylig et ukjent fjellområde for meg. Nysgjerrig søkte jeg derfor etter informasjon og da dukket det opp et navn som jeg festet meg ved: Dordiholet. En mektig hesteskoformasjon med 300 meter høye klippevegger. Både navnet og bildene fristet til et besøk. En grå tirsdag i august starter jeg turen fra Lesjaskog, forbi Grønfossen og opp vestsiden av Grøndalen. Det småregner og det ser tungt ut oppover fjellet. På vel 1200 meter bestemmer jeg meg for å slå leir. Sekken min er 15.5 kg og i frykt for tung bør stod valget mellom dab-radio eller kikkert som luksusartikkel. Jeg valgte radio. Når middagen tilberedes skal jeg kose meg med litt munter jazzmusikk, men radioen får ikke inn et eneste signal fra eteren. Det er ikke dekning på telefonen heller. Neste dag ser været litt lettere ut. Men noen lumske regnbyger gjør at jeg bygger meg en gapahuk av teltet når jeg koker lunsj. Det tar litt ekstra tid, men det er utrolig digg å ha tak over hodet. Etter lunsjen bryter skydekket opp. Det lover godt. Yr har lovet gnistrende pent vær på torsdag og fredag. Det er ikke noen merkede stier i området, men navigasjonen er enkel. Det er bare å følge elva Veslegrøna helt til kilden, som er Dordiholet. En bratt og mørk klippe kommer til syne. Dette er innkjørselen til Dordiholet. Da passerer jeg også noen merkelige brune steiner. Det ser ut som store ruker i landskapet. Helt ved det innerste vannet slår jeg leir. Jeg kan kjenne et kaldt gusf i fra storbreen. Kanskje jeg skulle valgt meg en litt lunere leirplass istedet? Her oppe henger tåka fortsatt over de høyeste toppene. Et ravneskrik er det eneste som bryter den voldsomme brusingen av vannet som fosser ut fra breen. Her trengs det jammen litt munter jazz. Men radioen er selvsagt stum som en østers. Jeg våkner i sekstiden og må tisse. Det er kaldt og frister ikke å krype ut fra den lune posen. Men heldigvis står jeg opp, og får se solen akkurat på vei over horisonten. Den bader den mørke og dystre fjellveggen i et gyllent skjær. Det ser ut til å bli en gnistrende dag. Etter frokost ser jeg meg litt rundt før jeg pakker sammen. Dordiholet beach.... Storbreen... Og så pakker jeg sammen og legger Dordiholet bak meg. Jeg sikter kompasset inn mot Krokuttjønne og labber gjennom steinrøysa. Snart er jeg i mer rolig og lettgått landskap. Krokuttjønne, som jeg tenkte skulle være dagens mål, er jeg fremme ved i fem tiden. Jeg bestemmer meg for å traske videre. Plutselig forandrer terrenget karakter. Det er mye stor og kantete ur. Og etter VM i steinrøys kommer jeg frem til en god leirplass. Kveldssol og utsikt. Herlig. Neste morgen våkner jeg til en ny fin dag. Jeg ligger i posen og spiser frokost. Knekkebrød med spekepølse og mye kaffe. "Dette er livet", tenker jeg. Bare litt rolig jazz i bakgrunnen..... Men nei, ikke noe signal her heller. Av alle fjellheimer i kongeriket må Reinheimen være den med dårligst dekning. Siste etappe går opp til stien mellom Lordalen og Grøndalen. Jeg sikter meg opp på høyeste punkt, 1602, og får et siste blikk av Dordiholet før jeg begynner nedstigningen. Sakte men sikkert blir det mer vegetasjon. Snart har jeg vennlig bjørkeskog rundt meg. Og ikke fullt så vennlig: etappen ned østsiden på Grøndalen er seigere enn forventet. Det er kupert og delvis gjenngrodd. Siste leir blir noen hundre meter fra Grønfossen på en tørr knaus under noen furutrær. Jeg må rekke en buss klokka 8 morgenen etter og ønsker overkommelig avstand til den. Og nå blir jazz. Dette er DAB-radioenes rike. Jeg må tilbake til reinheimen, for dette var et flott område. Men da med kikkert istedet!