morten

Etter å ha vært stuet sammen nede i kjølen på Gjende IV storet vi oss bort til Gjendebu med tunge sekker på ryggen og litt til i handa. Vi fikk rom og greier og alt var bare kos. Robert, Julia og jeg hadde bestemt oss for en kosetur. Den lange omveien som nystien mot Torfinnsbu følger ble litt motvillig gått og vel svette var vi når vi kunne slenge oss ned ved en bekk oppi Svartdalsmunningen. Men for en utsikt. Robert hevdet han aldri hadde sett Gjende grønnere, og grønt det var det! Vi gikk litt innover dalen, krysset elva og skrådde ut igjen i retning markert lite skard bak mindre kolle, opp til et tjern på snaut 1600 moh. Herfra skrådde vi opp mot ryggen, kom litt ut på breen som etterhvert ble isete og tvang oss opp på fjellet. Fjellet var glatt og løst og ikke ideelt å gå. Men det ble snart bedre og vi kunne rusle oppover ryggen. Stor var gleden over å se Søre Nål på nært hold. Knutseggi ses godt fra dalen, men virkelig imponerende blir den først på nært holdt. Vi tok oss forsiktig ut på breen og fulgte den opp til skaret sør for tre små topper jeg kalte Knutetrillingene. Like som eneggede trillinger var de. Videre bortover ble det litt måling og sjekking, men batteriet på GPS'n gikk snart tomt. Søre Nål nærmet vi oss fra nordvest. Ryggen skulle etter sigende være lett. Oppildnet jogget Robert oppover. Jeg sa at jeg uansett kom til å prøve dette som en øvelse i å lede lette ruter med sikring, men at jeg ikke ville bli fornærmet dersom han sprang opp usikret. Det gikk fort oppover med ham, men det var nesten en liten lettelse at han stoppet opp et stykke opp på ryggen som egentlig var mer hammerlignende enn rygg. Rett på ble det litt teknisk. Han snudde og gikk ned igjen. Så var det min tur. Elendig klatrer som jeg er med skrekkelig lite klatreerfaring bar det oppover. Prøvde først rett på, men taket var dårlig og opptaket var langt. Selv en jukseslynge fristet ikke. Men å svinge litt ut til høyre gikk langt greiere. Da kom jeg meg opp uten juks attpå. Det var kanskje ikke spesielt vanskelig teknisk, men det var langt fra noen trapp et kort stykke og tilstrekkelig utsatt. De som foretrekker å gå opp her uten tau, må gjerne gjøre det, men takke meg til. Graderinger er jeg etterhvert blitt drittlei, for mellom 2 og 4 stokkes det og sies så mye rart at jeg er blitt usikker. Ods nevnte en gang en god treer, og jeg kan kanskje være enig i det når jeg til slutt fant letteste vei, men temmelig utsatt i tillegg. Jeg sikret Robert opp og vi fulgte meget smal og luftig egg 10 meter i retning markert sva opp til topp "klumpen". Robert sikret meg opp her. Svaet var meget enkelt, mens siste 3 meterne var mer loddrette, men med masse gode tak. Det hang en haug med rapellslynger der, men jeg falt ikke for fristelsen til å dra i de. Robert kom etter, holdt på å ta med seg en blokk som han brukte som fullvektsbøttetak (litt til venstre for slyngene - fristende men løs blokk!) Det var en herlig følelse å være på toppen. Trangt og luftig. Bratt ned på alle kanter. Julia ville ikke komme etter og ble igjen nede med fotoapparatet. Rapellen tok vi ned flanken ned mot Svartdalen, noe som også virket å være vanligste rapellretning. Noen løse blokker nede i flanken var litt skumle, men det gikk fint. Rapellen var vel rundt 25 meter, så vårt 60 meterstau var rikelig. Videre gikk vi fra nordskaret, bratt ned på ei snøfonn og inn i en blokkmark, nærmest en labyring av digre steinblokker og dype hull. Robert og jeg tok en avstikker til en garantert 10 meter som lå litt for seg selv før vi gikk litt oppover i retning Nestnordre Knutsholstind. Julia ventet, mens Robert og jeg (etter at vi nå hadde brukt ekstremt mye tid) fikk en ånde av friskhet og energi. Dette medførte at vi, i et for oss uvanlig tempo, feide over denne toppen og videre bort på Midtre Knutsholstind. Eggen videre mot Store får jeg ha til gode til en annen gang. Nede ved Julia var det bare å ta på seg tau før vi ruslet over breen (vi passerte sånn ca. 1 sprekk). Tiden løp og vi hadde tross alt lyst på litt mat. Når man velger hytte velger man gjerne bort å drasse med seg egen mat, så litt middagsmat hadde vi ikke noe i mot. Robert og jeg tok med oss alle høydemeterne opp til Buchardts tind, mens Julia begynte på nedturen. Kveldslyset begynte å gjøre entré og på vei ned mot Svartdalen ble det virkelig glødende. Da tok Robert ansvar og løp i forveien mens vi knipset noen siste bilder. Robert var nede kl. 22 mens jeg og Julia kom deisende inn i skumringen en halvtime seinere. Det var en spennende tur, i en egen litt særegen verden, som først og fremst er virkningsfull på nært hold. Søre Nål sett fra tilbakeveien fra Mellomste Knutsholstind var et fasinerende syn. Det samme var nåleverdenen med breen i forgrunnen sett fra øst!

Ta båten fra Bygdin til Torfinnsbu. Gå Til Gjendebu, sett sekkene igjen i dalen og stikk oppom Store Knutsholstind. Høyeste toppen i området. Litt utfordrende og flott utsikt. Båt / buss utover, gå evt. Besseggen eller Bukkelægeret (eller begge på en dag dersom dere er i kanonform) og ta buss fra Gjendesheim til Bygdin.. Alt. kjør til Glitterheimparkeringen. Gå inn til Glitterheim og opp på Glittertinden. Bo fast og ta en topptur til, f.eks. SØraustre Styggehøbreatinden e.l. Alt. båt til Memurubu, godtur til Surtningssui og Besseggen ut igjen neste dag.

Rune: Bussen går faktisk fortsatt til Båtskaret fra Beitostølen på vinteren når det lir litt utpå og dagene blir lengere, så det er ikke bare et historisk fenomen.

Bjørn: Det var vel egentlig ingen bombastisk påstand fra Lyngves side, men mer et åpent spørsmål... Men likevel greit med et oppklarende svar fra dere....

Artig og lese om turen vi gikk for snart 2 år siden. Morsom tur. Dere gikk nok litt annerledes enn oss opp på Hettpiggen, men ellers var mye av det kjente saker. Da dere fikk regnet hadde det allerede regnet på oss et par timer litt lenger syd

I dag, søndag 8.8 var det ikke tid for noen store turer. Vi ruslet opp fra Krossbu til Bøverbreen. Undret oss litt over organiseringen av de nye plankene på stien (ikke helt logisk lagt ut) og koste oss i det fine været. Tor Erik, Anne Cathrine og Julia ruslet litt på breen, mens jeg lå på et liggeunderlag ved brekanten, drakk vann og spiste sjokolade, småsov mens jeg innimellom betraktet Fannaråken og gårsdagens Skagastølsrygg, mens nye grupper med tau, stegjern, hjelm og full pakke ankom. Det var deilig å la dem holde på med sitt mas, og bare ligge å slappe av. I fjellet. Det deilige fjellet, og bare være til. Ikke noe toppmas. Ikke noe tidspress. Det var lenge siden nå. Jeg hadde nesten glemt hvor deilig det kan være når man for en periode nærmest har gjort fjellet til en arena for fysiske prestasjoner, målbart på en eller annen dusteliste.

Oppstigningen 03:30 ringte vekkerklokka i teltet. Ikke mange timene siden jeg la meg nei, og sovet dårlig det hadde jeg. Men man er litt ekstra gira foran en slik tur, så man slår liksom ikke av vekkerklokka og legger seg til å sove igjen (slik som jeg har gjort ved andre turtilfeller). Avmarsj drar ut og 04:20 rusler vi fra Ringsdalsmunningen, over demningen og runder inn i Skagastølsdalen ved Tindeklubbhytta. Breen er fin og lettgått, men det varer nok ikke lenge før stegjern er "påbudt". Til tross for vår tidlige start er det 4 foran oss opp breen. Det er kjipt og stå i kø ved Heftys når man har en lang tur foran seg, og brodern vil absolutt gå den klassiske Heftys fremfor Andrews renne. Det regnet kvelden før og skyene henger fortsatt over Dyrhaugsryggen. I den kalde morgenskyggen tørker ikke fjellet så fort og det er vått og glatt oppover fra bandet. De 4 foran oss sikrer over svafeltet. Vi sikrer også et kort punkt på det glatte, våte svaet, men er etter dette først i rekken av bestigere, med god margin. Nedover i fjellsiden begynner det å strømme på med folk. Til Hjørnet er det ikke noe problem. Med ekstra forsiktighet klarer vi å la alle løse steiner bli liggende (sikkert ikke like lett når man går ned igjen). Og vips er vi på hjørnet. Vi sikrer det første hyllegalleriet, selv om dette strengt tatt kan gås i tørt vær uten dersom man er stø på foten og kommer til et punkt hvor hyllegalleriet ikke fortsetter lenger. Her er det 3-4 meter blatt klyveklatring opp til foten av Heftys renne. Ikke altfor gode tak her, og fjellet er litt glatt etter at tusener av føtter har gått på det. Innsteget i Heftys er litt kjeitete. Tor Erik jobber litt med sekk og isøks på, men nekter og bruke bolten som fotfeste. Jeg følger etter, men jukser glatt ved å tråkke på bolten, noe som gjør opptaket meget enkelt. Inne i renna sliter jeg fælt, den er våt og trang og isøksa som stikker opp over sekken kjører seg stadig fast. Vel ovenfor Heftys er det lett klyving på tørt fjell i morgensola opp til fortoppen, ned i et lite hakk og opp et sva som ser litt bratt ut, men med veldig mange gode tak og hyller opp til Storen. Det er en deilig følelse og endelig ha nådd denne toppen etter å ha snudd en gang tidligere. En halvtimes pause nytes på toppen. I det vi skal til å gå videre kommer de første strømmende opp fra både Andrews og Heftys ruta. Til Vesle Skagastølstind Været er flott enn så lenge. Litt snø og is innimellom, men ikke noe problem. Eggen over de to andre små knausene på Storen klyves enkelt men forsiktig. Videre bærer det bratt ned mot Mohns Skard. Det går greit nesten ned, men ved et lite punkt med knallhard is og grønn mose som ennå er litt våt, får jeg den dårlige følelsen og vi lager en rapell et kort stykke (10 meter), før de siste svaene ned mot Mohns gås enkelt i kanten av snøen. Fra Mohns går vi opp svaene i retning eggen rett mot Vesle. Oppunder eggen som ikke ser så bratt ut lager vi standplass og Tor Erik følger et markert, dypt riss. 5-6 meter oppi der er det full stopp. Gode tak og fotfester finnes ikke og etter å ha jobbet, gluppet og stått i en stund klarer han å få klatret seg ned igjen. Fjellstøvler har sine begrensninger. Så er det ned igjen. Tor Erik vil følge hyllformasjoner bort mot Sentraltind. Jeg er skeptisk. Delvis snødekket, med løs grus ser det ikke noe fristende ut. Vi begynner å klyve litt oppover flanken mot Vesle, tar ut tauet og Tor Erik går en taulengde oppover, søker ut til høre, banner, snur, kommer tilbake og opp til venstre. Jeg følger etter, synes det ene punktet er litt vel heavy, drar i tauet og kommer etter. Ny standplass. Ny kort taulengde, mens to rapellerende passerer oss. Vi svette og slitne, de smilende på vei ned med tyngdekrafta. Etter to korte og en veldig kort taulengde er vi oppe. Vet ikke om vi gikk riktig, men vi jabbet oss opp litt til høyre for rapelldraget. Fjellet var glatt, storblokkete kartlavsva med lite tak og hyller. Det var rett og slett jobbete og komme opp (noe underarmene mine blant annet vitner om). Det er kanskje ikke så vanskelig rent teknisk, men jeg syntes et par punkter var ganske mugne, og med sekk og fjellsko så blir det jo ekstra uffent. Til Sentraltind Jeg ville jo gjerne til Sentraltind, men nå hamret regnskyer innover oss, akkurat i det vi var ferdig med den mest krevende klatringen. Jeg sa jeg forstod det dersom Tor Erik ville droppe toppen, men vi kunne gå og se hvor raskt det gikk sa Tor Erik, jeg med en taukveil i hånda, men med sekkene gjenlagt på Vesle Skagastølstind. Ryggen bort til foten av Sentraltind var meget lettgått. Litt forsiktighet på det regnvåte fjellet, stedvis på gjenliggende snefonner. Opp til Sentraltind var en hammer som vi klatret lett litt til venstre for eggen. Nesten ikke nødvendig med sikring under tørre bare forhold, men nå var alt klissvått og det lå noen isrester. Ovenfor hammeren forsiktig gange på det klissvåte fjellet til topps. Sentraltind i tåke, men neida, i et kort øyeblikk åpenbarer Storen og Styggedalsryggen seg. Det virker langt ned i skaret mot Styggedalsryggen. Herligheten varer ikke lenge før tåka igjen lukker seg rundt oss. Tilbake tar vi en rapell. Deretter greit opp på Vesle. På Vesle sprutregner det og vi er snart like gjennomblaute som fjellet. Skagastølsryggen På det klissvåte fjellet går det smått, noen punkter lirker jeg meg så vidt forbi, et sted tar vi en uvanlig rapell ned en hammer, et annet sted sikrer vi opp et klyveklatreparti. Det går smått og forsiktig. Alt er temmelig glatt. Ned Halls Hammer får skoene ikke feste i rappellen i det hele tatt, de sklir unna hele tiden. Hammeren er enorm. Skjønner godt at Hall snudde her. De som klatrer denne i tørrvær er gode!!! I dag hadde vel ikke noe menneske kommet opp. Under hammeren ligger litt ekkel is igjen ennå. Bort til midtre går det stort sett greit. Liker meg ikke under disse forholdene, men vi kommer da oss bort til Midtre. Tiden har gått fort. Vi rotet bort en masse tid opp mot Vesle, og i våtværet har det gått smått bort til Midtre også. Klokka er blitt seks. Jeg har ikke lyst til å gå ned de glatte, våte svaene mot den første rapellen til Berges Stol, så vi rapellerer "forrapellen" ned fra Midtre til kanten. Deretter greit ned på Berges. Rapellen i V skaret blir litt kinkig. Tor Erik kommer ned på 60 meterstauet ved å klyveklatre de siste 5 meterne ned, men ikke sjans om tauet fås ned derfra. Jeg befinner med 2/3 oppe i rapellen. Tauet glir så vidt, rapellerer ned til siste rapellstasjonen. Her må jeg nødt til å få ned tauet. Med et nødskrik beveger det seg, sakte sakte. Armene verker, meter for meter. Jeg ber om at enden ikke kiler seg fast i et eller annet. Stopp. Følelsen er litt som bånning med fiskekrok. Litt risting og napping og så kommer den. Jeg kan puste lettet ut og rapellere ned i det regntunge og gufne V skaret. På det våte fjellet ser klatringen opp her lite trivelig ut. Ut til Nordre går det veldig greit, men nå er jeg SLITEN og Dehydrert. Ingen ordentlige pauser siden Storen kl. 10:30 har vi hatt. Ned fra Nordre overraskes jeg av et litt kinkig punkt, trodde dette var over nå. Det er mulig jeg gikk litt feil, men det ble en litt utsatt runding ut til venstre. Avslutningen Ned røysa mot Tindeklubbhytta er det slit. Steinene er klissblaute og glatte som såpe, til tross for at det klarner opp igjen. Mosen holder lenge på fukta. Ti på ti slenger jeg hodet ned i bekken ved Tindeklubbhytta og halv elleve dundrer vi inn på Turtagrø tunet hvor det nærmest er utepilsparty på balkongen. Noen bare er der, mens andre synes de har fortjent en pils etter Storenerobringen sin. Det var MANGE på Storen, men bare 2 andre på Skagastølsryggen, samt 3 som tydeligvis hadde overnattet nær Sentraltind, for disse var på Sentraltind allerede da vi var på Hjørnet og brukte en halv evighet på det korte stykket til Vesle, altså kan de umulig ha gått nedenfra denne dagen. Ellers var det ingen andre på disse traktene den dagen. 18 timer på tur. Ikke så værst det, men så blei jeg sliten og da! Vi rotet fort en god time og vel så det ekstra på Vesle, og det gikk sikkert minst en time ekstra på resten på grunn av våtværet, men likevel, en slik tur tar tid!

Riktig at man ikke må tro på alt som står på etojm.com Tom, men akkurat det fenomenet at det begynner å kniter i isøks og karabiner samtidig som håret på folk hever seg til værs og opphever tyngdekraften, det er litt shaky det. Har selv opplevd det på en topp i alpene en gang. Aldri i Norge, men det kan jo skje her også det da...

Tviler ikke på at førerne kommer opp i all slags vær. Men det blir alltid noe annet når du har et ansvar for andre. Det er også forskjell på førerne. Noen pusher sikkert hardere enn andre. Uansett så diskuterer vi vel her et litt ukjent problem, for vi vet vel ikke hvordan det er i realiteten, men f.eks. hvis føreren har med noen som veeeeldig gjerne vil opp, men som allerede får litt problemer før hjørnet og det går smått. Føreren vet at det er langt igjen og man skal ned igjen??? Det skulle vært med en Norgesguide her, da hadde debatten blitt veldig interessant.

Ods: Må innrømme at jeg med en viss tilfredsstillelse leste sammenligningstesten gjort mellom 1Ds og Pentax 6x7. Det er klart at scanneren er et begrensende element i forhold til ren gjennomlysning på et godt lerret. Likevel Iflg. ham og mange andre fotografer som har fått over, så var det, selv ved en profesjonell trommelscanning ikke noe mer informasjon å hente ut av diaset i forhold til det digitale opptaket, dette til tross for at bildefila fra trommelscannet var vesentlig større. Og dersom ikke scannet har mer informasjon, er de ekstra MB meningsløse, da kan interpolering av det digitale bilde gi samme MB størrelse og like mye informasjon. Du har sikkert rett i at vår gamle Minolta diasscanner ikke klarer å fokusere godt nok. Så vi er meget spente på trommelscanning av en del Velvia dias. En ting man ikke kommer utenom likevel er en vesentlig høyere grad av korning. Kornene blir mye mer fremtredende på trykk / scanning enn på lærret. Nå er trykksaker ofte ganske kvalitetsavslørende og et lite 4 eller 5 mpx kamera med middels optikk gir aldri mer enn middels dårlig bilder i stort format. De er ypperlige til sånn kvartsides illustrasjoner og slikt, men skal man blåse opp bildene til dobbeltsidige så blir det veldig fort avslørende. Tar man for eksempel bokserien Fjell Norge av Ryvarden Lauritsen, og studerer dobbeltsidebildene der nærmere, er det raskt å se til dels meget grov korning på himmelen. Sikkert en kombinasjon av småformat film og for høy iso verdi. Tviler på at disse prestisje bøkene har gjennomgått scanning i noen billig scanner... Men skal man sammenligne digitalt mot analogt må man gjøre reelle sammenligningstester, det nærmeste man kommer er etter en scanningsprosess av det analoge, ved meget dyre scannere blir kvalitetstapet minimalt. Lærretet er lysbildets fremste scene. Og for dem som primært skal ha fremvisninger er jeg heller ikke i tvil om at pr. i dag så gir mellomformat, eller endog gode småformat lysbilder det beste resultatet. Det er uansett spennende det som skjer på fotofronten om dagen...

Jeg merker meg at du er litt alene i synet på hva som er en førers primæroppgave. Av standardrutene det går føring på i Norge er faktisk Storen blant de tøffere. Stetind kanskje. For øvrig, skal du på tøffere ruter med fører tror jeg du må spesialbestille. Du som har vært en del i fjellet Tom vet da at en skikkelig værrie på Storen om sommeren er temmelig langt unna HUK klimaet, ja heller mer som en liten vinter. For øvrig er ikke Storen noen ufarlig tur, og de som skal ha det som jobb å lede annet daudkjøtt opp fortjener godt betalt. Det er farligere enn mange andre yrker. Du går i en evig utsatt skytebane fra selvutløste steiner og de kjørt i gang av mer eller mindre forsiktige klatrere. En fører fortalte meg (Jostedalen Breførarlag) at den sesongen hadde han brukket armen. Stein fra adre klatrere over. Så ikke klag på prisen, er det for dyrt så gå selv. Det er ikke vanskelig, bare bratt, luftig, utsatt og eksponert for løsgods.

Synes bl.a. litt "kreativ" navngivning er flott jeg. Portpiggen til Torgeir er et flott forslag. N1 N2 N3 N4 N5 N6 N6V NØ for N6V og NV for NV for N6V osv. blir trist, system eller ei. Midtre Leirungstinden er i alle fall mye bedre enn Leirungstinden V0 eller Øst for Leirungstinden. Synes personlig kanskje Vesle Leirungstinden (jfr. Vesle Knutsholstinden) kunne vært et bedre alternativ, siden den kanskje er mer innunder Vestre som en vesltopp enn akkurat midt i, men for all del. Midtre.... Alt er bedre enn V0,Ø for Ø og NVØS12. Etter å ha vært på tur med folk som samler 10 meterstopper etter Røynes liste og som ikke gadd å gå de få ekstra meterne ut til nabotoppen på Veobrehesten (13 m pf.) fordi den ikke stod i Røyne blir det for dumt. All respekt for dem som setter grensen ved 30,50 eller 100 meter, men å samle etter Røynes 10m liste og så lukke øynene for åpenbarheter, det blir for dumt. Vi må virkelig gjøre en innsats for å pensjonere Røyne.

Har sendt en mail dit. Kun overservice kan redde fremtidige norrønagamasjesalg. Burde kanskje prøve noe annet uansett Kim... Skal til tyskland i oktober, og på Globetrotter der har de masse spennende produkter som ikke føres i de norske butikkene. Mye tysk, østerriksk og sveitsisk så vel som oversjøisk. Er bl.a. drittlei den italienske dominansen på fjellstøvelmarkedet her i Norge. Kjøpte et par Crispi Besseggen fordi jeg var veldig fornøyd med et par jeg hadde for xx år siden, men enten har jeg blitt tnygre og tøffere i bruken, eller så ar støvlene blitt dårligere. For makan til tøfler priset til 2000.- skal jeg lete lenge etter. De er jo mykere enn filttøfler jo, og virker gjennomført billige. Etter 3 fjellturer er læret allerede harva. Nei heretter Crispi for småloffing i fjellet. Lurer litt på Han Wag støvler jeg. De har plastforsterking litt lenger opp, der hvor steinura til stadig graver seg inn i det myke Crispilæret. Sorry det var en digresjon...

Kanskje jeg får sende inn møkkagamasjene mine da. Kjøpte mitt n-te Norrøna klatregamasjepar i Goretex for ei måneds tid siden, og etter noen turer med lite eller moderat klatring går goretexstoffet i oppløsning et stykke bortenfor kneknappen på begge to. (Nei jeg bruker ikke konsekvent knærne når jeg klatrer eller klyver). Begynner å bli drittlei Norrønas overprisede klatregamasjer som omtrent ikke tåler en dritt. De har gått i stykker omtrent alle steder, det er så ille at mitt meget gode forhold til Norrøna har begynt å slå sprekker. Men en god service derfra vil kanskje kunne rette på det. Jeg får kanskje prøve en mail dit jeg da.

Jeg har bare hørt en historie om vendereis på hjørnet med guide.. Det er jo ikke snakk om ikke å mestre en regnbyge, det er heller kanskje snakk om situasjon med f.eks. 3 plussgrader. Tåke som henger tungt, litt sur vind og jevnt, iskaldt regn. Fingre fryser. Fjellet blir etterhvert veldig glatt og de som er med har vist en del svakhetstegn på vei opp fra bandet. Kanskje har været forårsaket unødvendig mye tidsbruk. Det er en guides plikt å tenke sikkerhet fremfor kundes toppambisjoner først. Samtidig bør det med de prisene det opereres med gis en viss rabatt dersom man ikke kommer opp. Det kunne jo vært arrangert turer med toppgaranti. Kommer du ikke opp kun 1000.- Dersom du kommer opp 3000.- Men for å være erlig, har jeg aldri undersøkt nærmere om de konkrete betingelsene i forbindelse med Turtagrøs føring til Storen. Noen som vet dette?

Men da møter du jo røkla når du er på vei ned. Nei hvis du virkelig vil ha Piggen for deg selv. Start rundt midnatt og kos deg med soloppgangen dersom været er fint. Da er du nede igjen i morgensola før de normale har begynt å gni søvnen ut av øynene.

Ods: Jeg har ikke så veldig mye greie på dette med det tekniske rundt fotografering. Før fotograferte vi utelukkende med Velvia og Sensia, men i forbindelse med et prosjekt vi holder på med investerte vi i et MEGET dyrt digitalkamera. I forarbeide leste vi en mengde tester og reviews hvorav samtlige konkluderte med at for trykkbruk overgikk kvaliteten her det man kan få ut av et 35 mm lysbilde med høykvalitetsscanner (les meget dyr scanner). En del testere hevdet sogar at dette kameraet var bedre enn mellomformat. Skjønt alle var enige at storformat fortsatt hadde mer detaljer. En gjenganger i den sammenhengen var dette argumentet om at en pixel var ikke bare en pixel, men enkeltpixlene kunne ha ulik kvalitet.. For eksempel kan man med en middels god scanner hente ut ganske mange Mpixels fra et 35mm positiv, men hver enkel pixel er likevel ikke av så god kvalitet. Jeg kan ikke selv forklare det, men dette var en gjenganger i samtlige omtaler. Selv har vi en elendig diasscanner som klarer ca. 7-8 megapixels, men bildene er jo dritdårlige lell i den oppløsningen. I alle fall skarpheten med dette kameraet vi har kjøpt overgår etter min mening det jeg har sett av småfilmscans i stor oppløsning. Vi kan jo også interpolere opp bildene til xx mpixels. Dette er et 11 mpixel kamera. Vil likevel hevde at du i forhold til trykk kommer langt med et 6-7 dslr i forhold til 35mm format.. Du har selvsagt et poeng i at en lysbildeprosjektor får frem informasjonen bra og skarpt, ofte bedre enn en scanner, mens prosjektorer digitalt kun klarer å formidle 1 til 2 (hvis de er dyre) mpx. Når og hvis det kommer prosjektorer med oppløsninger opp mot 6-7 mpx så tror jeg den opplevde forskjellen etterhvert vil viskes ut. Tenk på alle fordelene da da. Lettere og organisere rekkefølgen. Ikke trenge å etterstille skarpheten på apparatet. Ikke børste støv. Aldringsprosessen hindres gjennom fornuftige backupsystemer. (Hvordan ser dagens dias ut om 50 år??) .... For oss som bruker bildene primært digitalt, eller etter digital etterarbeiding er nok speilrefleksen med analogfilm lagt på hylla.

Av alle sære ting, så er ikke 2000 meterssamling det værste. Jeg alle argumentene mot samling, spesielt ned mot 10 m pf. er kjente fra før av. Men dette er en harmløs aktivitet som ikke skader andre i spesiell grad og som gir veldig mye naturopplevelse, frisk luft og trim på kjøpet. Dersom man etter å ha evt. blitt ferdig med disse metringene ikke kan ha glede av fjellturer i andre omgivelser (eller selvsagt innimellom) så er jeg enig i at man har et til dels stort problem. Det er vel heller ikke mange, selv de som samler, som ikke er enige i at bl.a. nordvestlandet og nordnorge har mye kjempeflott fjellnatur. Men nå er det en gang at det er mange, spesielt gutter, som er litt interessert i statistikk og målbare ting, og dersom denne samlingen ansporer til å komme seg mer ut på tur, synes jeg det virker positivt. Selv om det i ytterste konsekvens fører til en for stor ensporing av turene. Grunnet bokprosjekt er jeg inne i en fase med en litt for stor ensporing av mine turer, men det er ikke så mange ukene siden jeg kunne glede meg over flotte turer i rolige Valdresfjell. Nå er det også sånn at for de største befolkningspopulasjonene på østlandet, så er faktisk (med unntak av Hardangervidda og Skarvheimen) områdene med 2000 meterstopper mye nærmere enn områder som nordnorge og nordvestlandet. Hadde Lyngen, med all sin dramatikk ligget i østfold, hadde selvsagt interessen vært enorm. Det samme om sunnmøre hadde vært på "oslosiden" av Jotunheimen, Rondane og Dovre... Jeg tror det er et veldig lite antall av 2000 meterssamlerne som har loggføring og statistikk som de største "inntektskildene" fra sin turvirksomhet. For øvrig: Toppsamling etter ulike kriterier er IKKE et særnorsk fenomen. Det finner man over alt!!!

Sett denne?: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1484 Hvorvidt det er behov for sikring er et individuelt spørsmål, samt avhengig av føreforholdene. Forholdene burde være gode nå. Alle punkter kan omgås i sørsiden. Det er bratt og stedvis løst. Finest og følge eggen hele veien, men et par klatrepunkter vil tvinge de fleste til å gå litt av eggen. Husk midttoppen med pf. garantert over 10 meter (Per def. er det like mye en topp som vesttoppen)... Fin tur, litt lettere nå med mindre snø i høyden regner jeg med.

Jeg har aldri brukt tolags Gtex, men utifra bruksområdet du beskriver ville jeg sett en del på pris. Norrøna Packlite er jo packlight da, men den ser jo knapt ut som ei fjelljakke. Dersom du drar inn påsketurer i fjellet som bruksområdet så er det viktig at snøringer og hette har god funksjonalitet.. 2 lags vil i alle fall holde lenge for de flestes behov.

Det finner du veldig raskt ut når du setter deg ned med et kar. Du kjører fra Lom i retning Sogndal, ca. 15 minutter før du tar av fra rv. 55. Står skiltet Visdalen / Spiterstulen, deretter 18 km. bomvei (50 kr.) i motsetning til Juvasshytta med 70.- Regn en halv time på bomveien inn. Fra Spiterstulen er det totalt nesten 1500 høydemetre til topps, men det går overraskende greit. (Les: Mye rart av folk karrer seg opp her.). Det er dobbelt så mye som fra Juvass. DNTs oppsatte tid er grei nok, 4 timer opp og 2 timer ned. Men pauser kommer i tillegg, så det går nok en full arbeidsdag på turen, men det gjør jo ikke noe. Stien er bratt, ikke luftig, og går i kanten av et par breer. Den styggeste, Piggbreen er det merket med staker hvor man skal gå, etter ulykker tidligere. Dette er ikke noe farlig. Det kan være ekkelt dersom det er lite snø og stor avsmelting ved at stien blir veldig isete. Det kan som regel omgås på fjellet ut mot Svellnosbreen. Foreløpig er dette ikke noe problem etter mye snø i høyden.

Eller binde seg i en taustump og følge i sporene etter den 100- beinede elefanten som da allerede har vært der. Du skal ha rimelig uflaks (les: omtrent som en semitrailer i feil kjørebane) dersom du da skal dette igjennom, og siden det er en taustump mellom dere så slipper dere trolig kjeft fra sånne som bare må kjefte. Føring er greit nok dersom dere vil bidra til opprettholdelsen av denne aktiviteten, samt oppleve det noe særegne det er å stampe oppover sammen med 40 andre og med et tau som rykker både bakover og forover og tidvis får deg til å føle deg som i en skrustikke (tips, skaff deg bakerste plass, det værste som da skjer er at du får et ekstra slep)

Hvorfor 30 meter pf.??? Det er et sært tall med mange usikre topper. 50 meter bør være kravet for en TOPP! 10 meter er greit for spesielt interesserte som vil ta med seg alt. Og ODS: Hvilken snørampe snakker du om? Maradalsbreen strekker seg opp mot Jernskardtind uten at den er for bratt, men med store sprekker.. Hadde for øvrig vært gøy å gå med deg på Maradalstindan.. Nedenfra virket snøfeltene fra hovedtoppen mot Slingsbybreen skumle ut, uten at de hang sammen med enkelte svafelt i mellom. Det er mulig vi ikke søkte nok etter alternative omgåelser og gikk for direkte på, men den omtalte siden ut i Maradalsbresiden kikket vi litt på.. Nei. Det finnes tøffere folk enn meg ja. Mange! Ang. Lyngves spørsmål, tror jeg du aldri får helt gode svar. Det er lite dokumentasjoner på dette, og de tidlige gærningene driver ikke med internett, ei heller mange av de som kjenner til dei.. Men når du er ferdig med alle solo, så er du i alle fall en av ikke spesielt mange. For ekte timeterssamlere så består det muligens fortsatt en mulighet å bli førstemann, for det er mye rask rundt omkring.. Hvis du vil sette en standard som ingen går deg etter: Ta alle sammen i hver sin kalendermåned solo. Hvis du overlever dette er du både usannsynlig dyktig og har mye englevakt. Synes det kan bli litt vel mye statistikk noen ganger jeg (er litt med på kjøret selv da), noen ganger glemmer man nesten å kose seg på tur.

Lyngve: Jeg også. 2002. Klatreutstyr søkk borte, et uløst mysterium den dag i dag. Våknet til knallvær. Var så desperate at vi spurte på Turtagrø om de kunne selge sikringsmidler. Høst 2003: Etter å ha jabbet opp ispansrede sva, gått feil, alt for langt til høyre landet vi på hjørnet hvor minusgradene herjet og vinden dundret så snøføyka stod ut i lufta. Seint var det blitt også. 2004 ? Not yet tried. I beste fall blir det en suksessrate på 33% da , skjønt er litt usikker på om det første kan telles som forsøk, men det var i alle fall planen å prøve..

Du har rett i at det er et bra hakk fra Styggehø ut mot 2149 moh. Kan sikkert klatres ned, men trolig helst med tausikring. (rapell). Vi fant et sted å hoppe over S. Illåe ganske langt nede en gang, men da vi kom tilbake turde ikke jeg og hoppe over, og måtte traske alene tilbake til bretunga. Men det er liksom sånn omtrent one place only hvor breelva dundrer gjennom et trant sluk. Det er en vanvittig kondis dere har da... Ikke gale tiden på den turen det, nå tar dere sikkert ikke så mange fotopauser, men likevel... Med min form om dagen hadde jeg brukt adskillig mer.. Skal forresten gå turen litt seinere i haus... Håper den luftige biten lar seg forsere ved evt. litt nysnø..