morten

Men det er mye løs urd da Tom. Jeg hater løs urd, og er alltid sjeleglad når jeg har kommet meg ned en. Med fuktighet, evt. sogar nysnø er det enda farligere. Det er riktig at sørflanken har flere mulige oppganger, men nordskardet er enda mindre bratt. Gikk du ned fra Loftet mot breen eller mer på hjørnet slik at du kom rett ut mot dalen og veien? Det er liksom en "non route", men veldig interessant å høre hvordan det var. Les opplagte veivalg, og moderat kranglete urd, eller avhengig av å finne riktig vei og steiners godvilje?

Tom: For Kim blir ikke det det samme. Det er en ærlig mening. For andre kan det gi en minst like god, eller kanskje bedre følelse å gå med fører, bl.a. jfr. det andre har nevnt om det en fører kan tilføre av kunnskap både om klatringen, naturen og historien. Følelsen av turen er en individuell og personlig sak, jeg har derfor heller ikke sans for å tre begreper som stil, "klare sjøl", osv. osv. ned over hodet for andre. Det er greit at disse tingene betyr mye for andre, men for dem som har en helt annen tilnærming så kan en tur med fører være kanskje en større opplevelse enn det ande opplever på sine "soloturboturer". Jeg håper jeg kan få ordnet meg med en professjonell fører i Jotunheimen en gang, men jeg er for gjerrig til å betale veiledende, men hvis jeg en eller annen gang skal ta steget og bestige det fordømte Matterhornet, så skal jeg ble dypt i lommeboka, finne den beste føreren tilgjengelig og forhåpentligvis nyte turen i fulle drag under den kunnskap og trygghet vedkommende forhåpentligvis utstråler. Så kan alle de 100 andre taulagene som kjefter og stresser om hverandre gjøre som de vil, mens jeg forhåpentligvis nyter turen. For øvrig skaper disse klientene jo sysselsetting. Etter hvert som alle nødvendige oppgaver i samfunnet effektiviseres, må jo sysselsettingen nødvendigvis komm gjennom tjenesteyting - herunder tilrettelegging og gjennomføring av aktiviter så som fjellklatring, rafting, juving, brevandring etc. etc. At noen som av en eller grunn er i den priviligerte posisjonen at de både kan og vil og mestrer dette selv (kanskje etter å ha vært gjennom et kommersielt bre- eller klatrekurs) ikke liker at andre skal kunne nyte samme aktivitet som dem uten å tilhøre samme eksklusive gruppe. Ja det får være deres problem. At de har den holdningen er også deres sak og evt. problem. Men som denne debatten tydelig viser - det er mange som ikke er enige i disse holdningene.

Turen til Jervfonni er vel alltid greiere. På søndag lå snøen i høyde med øvre del av Skagsnebb. Letteste rute går via nordflanken og opp umerket bre til skaret mellom de to toppene. Her er det eventuell sprekkfare. Det er mulig å følge eggen nokså rett på, men ved å gå av et par steder. Det er et kort punkt ned fra en fortopp hvor det kan være greit å ha med tau. Det er forholdsvis mildt nå, med regn slik at det meste av nysnøen formodentlig smelter. Det er også meldt om relativt milde luftmasser inn over sørnorge de neste dagene. For å gå hele runden rundt Veslbreen (Skagsnebb, Hurrbreatinden, Storbreatinden, Jervfonni) anbefaler jeg å ta med sikringsutstyr.

Godt sagt Tom - og nå vet også alle som lurer på det, hvorfor DNT stiene nede i dalene stedvis er både 5 og 6 sporede. Jeg lurer i alle fall på det noen ganger hvorfor ikke folk kan gå i en sti punktum. Men svaret, det har Tom servert.

Heimen brukes vel om mer enn bare Jotunheimen, jfr. Breheimen, Skarvheimen, Fjellheimen, Reinheimen, Gamleheimen, og nå altså Jenteheimen. Jenteheimen kan vel før øvrig ikke være den værste heimen å være i, bare man vet hvordan man kommer seg vekk, men det er vel bare å springe opp på en topp med primærfaktor det, så er den saken grei.??

http://www.dagbladet.no/nyheter/2004/08/30/406906.html

Så dersom føringen ikke er kommersiell og markedsføres aktivt så er det helt ok med føring? Men f.eks. på Storen, det blir vel litt feil å si at det kun er de organiserte førerturene som er i veien, skaper kø og kaos.. Det er da nok av rare innslag på Storen lell. Storen er vel det nærmeste man kommer alpetendenser i Norge. Det fine er jo at det er så mange andre ruter enn på Storen. Med mindre man lukker øyner og ører på forhånd så er det heller ikke så mye pionérånd å gå på storen. De fleste vet jo på forhånd akkurat hvordan de skal gå etter utallige beskrivelser, og etter hvert nesten synlige "drag" på fjellet. Det er nok andre ruter, og traverser hvor ikke veivalget er like opplagt og hvor man må "finne ruta sjæl".

Drit i hva andre mener. Det meste som er noe å skryte av i norske fjell er uansett gjort. Jeg håper og tror de fleste går på fjelltur for sin egen del, og da er det hva som føles riktig for den enkelte som er vesentlig. Det er det den enkelte føler ved sin tur, sin bestigning som teller. Jeg er sikker på at mange som f.eks. bestiger turen på en guidet tur, føler en stor og ekte glede ved dette, i mange tilfeller større en den en del blaserte, og til tider nedlatende og arrogante klatrefolk føler på en slik tur. Innse at gleden og mestringsfølelsen er subjektiv. Den kan være like sterk og ekte for en som virkelig overvinner seg selv og blir "ført" opp på Storen, som det en dreven klatrer føler når han har mestret en vanskelig storvegg. Hva man mener om oranisert føring er en annen sak, men uansett så vil det alltid være føring av en eller annen slag. Når to kamerater går en tur, hvorav den ene er den som besitter evnene, mens den andre dilter etter... Så er det liksom bare den ene som har en gyldig bestigning... Og bare den ene som har grunn til å føle at man har prestert noe? Oj: Du går kanskje bare med mer eller mindre likeverdige klatrekompiser, men dersom du har med deg en kompis som ikke er like stø som deg på tur, og du står for ledingen, sier du da til vedkommende på toppen: "Jaggu var det fint her, men du - det er bare jeg som liksom kan si å ha en gyldig bestigning da, du vet vel det?".... Enten jeg har gått solo, ledet, eller gått som annen mann på en topptur, så har jeg ingen problemer med å påberope meg en gyldig bestigning. Og om jeg går som annen mann med en kompis eller om jeg hadde betalt en fører, så forandrer ikke det noe på den rent fysiske "prestasjonen"..

Julia satt og jobbet med noen sider, da vi fastslo at fra Trollsteineggi, der manglet vi en del bilder. Da værmeldingen åpnet for et lite gløtt i alt møkkaværet på søndag formiddag, stilte vi vekkerklokka på tidlig i det vi gikk til sengs lørdagskvelden. Jeg var helt potetmos da klokka ringte og sjeleglad for at Julia kunne kjøre. Jeg rigget meg til i passasjersete med en diger hodepute og husker fint lite av turen. Parkeringen i Veodalen var stappfull av biler, egentlig litt overraskende siden det var såpass sent og atpåtil i en periodem ed mye grumsevær. Toppene var kritthvite, spesielt i nordhellingene - nysnøen hadde lagt seg stedvis i tykke lag. For å komme til Trollsteineggi er det enklest å gå inn i Trollsteinkvolven, eller "Kvolven" som jeg og Julia kaller den. Vi gikk temmelig rett opp lia ovenfor bilen og skrådde senere over i retning Kvolven. Været var brukbart, en litt disig himmel, men ellers ok. Julia så dvergfalk, fjellvåk, rødstilk og en haug med ryper og annet smårask, og var fornøyd med det. Et sted rundet vi over en kam og med et "buldret og flakset" det i det omlag 10 ryper skvatt opp i luften på en gang, og de var ikke en gang mange meterne unna. Vi holdt høyre side av dalen innover, tok en del bilder ved et lite vann før vi tråklet oss opp gjennom en masse morenestein opp til brekanten. Brekanten var lett og gå på opp til Grotbreahestens sørside. Denne hesten ble dagens bestigningsmessige beholdning, på en tur som egentlig var uten store toppambisjoner. Seinere gikk vi ned, og rundt det vesle brevatnet på vestsiden for å ta noen bilder der. Været var i mellom tiden blitt temmelig mye tjukkere, og det var i grunnen greit å tråkke utover dalen igjen. En hvitrumpet brunhare (reddhare var den også), spratt opp og for forskremt avgårde foran oss, mens langt mindre lettskremte var kuene i Veodalen. På vei ned mot bilen stod et helt fjøs med kuer og gresset innimellom Toyotaer og Peougeot'er og andre firhjulinger. Da jeg var en hundre meter fra bilen, kikket de "alle" opp mot meg, og som på signal begynte de å traske i retning meg og før jeg visste ordet av det var jeg omringet av rautende firbeininger i brunt og sort. Da jeg var bevæpnet med to stk. gåstaver følte jeg ingen frykt, dessuten virket det som om den angripende horde raskt glemte sin taktikk, et par myndige utfall fra vår side og hele sirkelen av angripende kyr åpnet seg i den ene enden slik at vi kunne komme oss greit ned til bilen, senere huset hvor lasagne, dusj og filmtitting stod på programmet.

Er vel litt skeptisk til dette dersom sønnen din aldri har hatt noen erfaring hverken med pigger under skoa eller is. 6 høres litt lite ut. Et vanlig taulag kjører et visst driv gjennom isen og det kan bli en del stressfaktor ut av det. Har dere anledning til å danne deres eget taulag, alt. leie fører bare for deres gruppe blir det noe annet, for da kan alt tilpasses hastighet og ferdigheter hos din sønn. Tenker du på en ordinær tur med fører fra Spiterstulen, burde du forhøre deg med Spiterstulen først, men som sagt - Jeg syntes 6 hørtes litt ungt ut.

Det er flere ting jeg lurer på rundt Memurutindane. Kanskje noen vet noe eller alt? Store Memurutind Sørflanken på Store Memurutind virker stedvis alt annet enn kjempebratt på kartet. Fra ryggen virket det imidlertid stedvis kjempeløst og temmelig bratt. 1. Har noen gått ruter i sørflanken. A: På snøfonner i ravinene. B: På løsmassene. Er dette noe som kan anbefales / avbefales. 2. Fra Memuruskardet til / fra østre Stortopp. Noen som har funnet noen greie omgåelser mot sør her. Noen som husker disse passasjene godt? Hva med Østtoppen fra Memuruskardet om vinteren, er det noe? 3. Noen som vet noe mer Memurutinden Ø1 Vi holdt eggen rett på og vurderte ikke en gang en drøy omgåelse ned i sørflanken. Er det noen som har omgått eggen mot sør fra Memuruskardet og opp mot Ø1?? Memurutinden V3 Noen mener den er grei å omgå i vestsiden. Jeg synes ikke det så så veldig greit ut. Både på nært holdt, samt på fotos fra Hellsutugryggen som viser at det er glatt fjell / sva ganske langt nedenfor toppen. Noen som har gått vestflanken forbi V3, alt. andre varianter mellom V3 og V2 utenom selve hammeren. Vi gikk hammeren, og jeg mener man med fordel bør ha noe å sikre med her, enten til rapell den ene veien, eller klatringen den andre veien, selv om det ikke er så sinnsykt vanskelig. Taknemmelig for svar fra alle Memuruitndeksperter med snev av god hukommelse.

Mener du fra det laveste punktet, eller mener du der det begynner å bli utsatt ,der selve draget opp mot Store begynner??

Har nå gått skiturer i alle måneder (selv om julituren min var litt amputert) utenom august og september. Ønsker å gå på ski alle måneder i året i Norge. Hvor er det gode forhold for det? Regner med å bære skia litt men. Bør være en skikkelig tur også da, ikke bare bære skia til et lite snøfelt, ta dem på, rusle en runde og så kult. Gått på ski. Tenkte litt på Vivakulen i Jostedalen. Ellers er vel Juvasshytta en vinner etter nysnø både i august og september?

Det gikk da alltid båt fra Bergen og Haugesund til England før, og den går da vel fortsatt. MS Color Viking gikk der en del år, men så solgte Colorline denne ruten til et annet rederi. Det gir jo ikke samme fjellfeelingen, da og rusle i Scottish highlands og skrape på skiene på alle steinene som stikker opp. Dessuten er whiskey oppskrytt. Nei - Finse til Haukeli eller omvendt er fortsatt det beste tipset for Bergensere mener nå jeg. Et ypperlig skiterreng. Man kan jo hoppe av toget litt tidligere enn Finse også, dersom man ikke liker å kjøre Tog, Hallingskeid for eksempel. Skarvheimen er også et flott område, kanskje enda mindre benyttet enn Hardangervidda. Her går man f.eks. fra Finse til Filefjell (buss til Bergen). Er i grunnen ganske bedagelig dersom man har en uke til rådighet.

Geir: Ja hadde jeg visst om dette så, men da jeg skuet mot Gjendealpene mandagkveld så det ikke ut som om det lå noe til nysnø. Med en kamerautrustning på ca. 4 kg. ville jeg uansett ikke prioritere for mye vekt. 7-8 kg. inkl. drikke holder på en slik dagstur for meg. Med litt tau, sele, gjerne et par slynger, helst noen kiler så blir det enda tyngre. Pytt pytt, det gjorde ingenting - det er nyttig å snu en gang i blant. Uansett var det en fin tur (bortsett fra kneet), med overraskende fint vær. Med den første puddersnøen oppe på ryggene og breene, mens resten av fjellet fortsatt er sommerkledd får man en spesiell stemning. Det ble en del interessante bilder. Jeg hadde fryktet at turen skulle bli litt kjedelig utsiktsmessig, med tanke på at jeg hadde gått naboryggen halvannen uke tidligere, men et helt annet skydekke i kombinasjon med denne nysnøen gjorde omgivelsene helt annerledes.

Akkurat nå i Valdres - ca. 10 grader og regn. Dvs. det regner i fjellet, evt. sludder høyest oppe. Det er generelt mindre snø i Gjendealpene enn lenger nord i heimen. P.t. er det ikke så mye snø at ruta skulle være vanskelig å finne. Denne ruta opp vestflanken på Knutsholstind blir ikke så veldig mye værre av litt snø, den er bare bratt, men lite sva. Mye stein og avsatser. Må være temmelig forsiktig, men ellers skulle det gå greit i godvær. Ville ikke anbefale stegjern så lenge det er snakk om nysnø. Vil nok kanskje kunne ligge litt is, men stort sett nysnø. Isøks skader aldri å ha med. Ville ikke gått der nå hvis ikke været bedrer seg.

Takk for alle svar. Tom: Du sier du komm over i ei ny renne. Hvor mange meter ca. ned mot vest gikk du. Det draget som fristet meg lå ca. 5-6 meter vest for bunnen av hakket. Her var det uansett ikke lett å komme seg lenger ned mot vest på grunn av en 3 meter (ok kanskje 2,75 da) loddrett avsats. Draget førte opp mot en avsats. Mulig man kan komme videre over ei ny renne derfra? Ods: Rett på guffent ut, men litt mot øst så det ut som om fjellet hadde mer formasjoner og litt mindre loddrett, men det så fortsatt styggbratt ut. For komme tilbake en gang sola skinner på tørt fjell og håper det går bedre da. Pussig imidlertid at ikke flere har forsøkt draget litt vest for hakket. Hvis ikke alt ser annerledes ut uten snø, så virker jo det som det mest tilforlatelige stedet å prøve?

Du kommer ikke til å bli nevnt med et ord Espen, og for øvrig er det ytringsfrihet i dette landet, så jeg kommer til å skrive akkurat det JEG MENER, når og hvis jeg kommer så langt. For øvrig innbefatter dette meg selv også, men jeg er jo rar da, så det er ikke noe problem

Optimistisk la jeg i vei på Urdadalsryggen i dag. Men for første gang i år klarte jeg ikke å fullføre det planlagte prosjektet. Det skyldtes sikkert at jeg var alene, uten sikringsutstyr og med kong vinter på plass for fullt mange steder. Så jeg snudde under mottoet - Bedre å snu en gang for mye enn en gang for lite. Har lest opp litt, men blir ikke helt klok, så jeg håper flere av dere som har gått ryggen (som ikke skal være veldig teknisk krevende) kan hjelpe meg. Det gikk i grunnen greit opp til midtre og så over en pinakkel like ved den vardesatte toppen, deretter nedover eggen, litt opp og ned stort sett oppe på, men så kom et fryktinngytende skard / hakk, nesten like bratt på begge sider. Nedstigningen var stort sett sørvendt og hadde bare små snøflekker igjen, mens motsatt side var blank, snø- og isdekt. Det så heller ikke noe festlig ut der i tørrvær. Var vel nede på en rundt 2010 moh her, et veldig markert hakk. Sikkert noe folk husker selv om de har vært her i tørrvær. Jeg kløv meg ned i hakket. Rett på var sjanseløst, det var klatring. Jeg fulgte renna litt ned i vestsiden til en blokk demmet opp en loddrett avsats 3 meter rett ned. Altså her kom jeg ikke lenger ned i vestsiden, men akkurat her så det ut som om det gikk et greit drag oppover. Jeg kikket litt oppover der. Det virket veldig fristende og ikke så vanskelig, men jeg var usikker på hva som ventet ovenfor og ville ikke gjøre noe dumt. Så lenge ikke jeg var 100% sikker på at jeg kunne klyve meg ned igjen her tok jeg ikke sjansen på å legge i vei. Det var i grunnen litt surt. Mitt spørsmål er - til de som vet godt om dette hakket. Hvordan er veien ned hit og opp igjen fra dette hakket når man kommer nordfra i forhold til resten av ryggen mot sør? Jeg antar at det er det draget litt til høyre (vest) for eggveggen dere bruker også når det er tørt vær? Er det første 8-10 meterne opp fra hakket mot sør vanskeligst (altså de jeg hadde god oversikt over), eller er det flere vanskeligheter her før man er oppe på eggen igjen? Og de neste vanskelighetene. Jeg må jo hit og fullføre en gang på sommerføre, men akkurat nå blei jeg veldig nysgjerrig. Er taknemmelig for oppklarende, gjerne litt fyldige svar...

Vi fikk i hvert fall mye mosjon og frisk luft den dagen, og vi håpet som sagt at været skulle holde litt lengre enn det gjorde. Noen ganger drar man på tur på tvilsom værmelding fordi man ikke alltid har anledning (ta seg fri fra jobben etc) når sola skinner og det er bombe værmelding (sånn som i dag ). Julia innlogget som Morten

Galdhøpiggen blir fort nord europas beste topp av slikt. Vet ikke hvor mange som er enig i det, men. Personlig synes jeg hele den tankegangen er dummere enn et knekkebrød Espen, men så var kanskje hele tråden i utgangspunktet ikke av de mest meningsfulle. Man kan lage hundre forskjellige definisjoner på bestigning av topper, men skal man ha mer enn en bestigning av en topp, bør man minimum gå ned til utgangspunktet for bruk av muskelkraft. Normalt der man gikk av bussen, ut av bilen e.l. Men selv denne definisjonen kan man begynne å strekke å vri på (hva med skitrekket på Juvass osv..) Det er lov å bruke SUNN FORNUFT, kan vel kanskje være en oppsummering her..

Kim: For å holde meg til sakens kjerne - Prompe kan man gjøre på tur også. Spesielt fint i litt vindstille vær dersom magen er spesielt dårlig og man går med sprekere folk. Da tar man en liten kort spurt slik at man kommer seg rett foran sprekingen, så slipper man lasten slik at den blir hengende igjen til sprekingene kommer. Gjør man dette en del ganger så vil etter hvert sprekingene komme ned på et formnivå omtrent som en selv. Det kan selvfølgelig hende at sprekingene ikke ønsker å gå flere turer med en dersom man driver slikt, men noen sjanser må man ta her i verden. Panda: Jeg siktet til den berømmelige Høgrondeturen din Panda. JEg og Julia gikk høgronden i regn / sludd / nysnø sist høst og føler jeg sitter på et godt empirisk materiale. Rondane består av mye heller. Rondane har mest grønn kartlav. Den blir våt, men ikke så glatt som svartlaven eller andre lavarter som finne i Jotunheimen. I tillegg går normalveien til Høgronden opp en sti hvor steinene er noe slitte og mye mer lettgåtte. Nei, med Kim på laget her så blir det en klar 2-1 seier jotunstein over rondstein. Uavhengig av om du får tatt deg en felttur til bukkeholstinder.

Nils: To muligheter. 1 - Gå opp og ned på nordsiden. 2 - Ta med deg hammer og meisel og hakke vekk taggingen. Vet ikke om det lar seg fjerne letter på andre måter. De steine som er små nok kan jo snus, men det er dessverre stort sett på kraftige blokker de har sprayet. 10 år etter du har hakket det vekk kommer lavet garantert tilbake. All ære til den som kan bidra til å kaste lys over denn saken og lignende saker.

Vekkerklokka ringte 03:45. 3 timer etter at vi tuslet til køys. Hodet var fortsatt ødelagt og motivasjonen laber. Kun en enorm stålvilje fikk oss opp. Dvs. Julia karret seg opp. Av erfaring vet jeg at Julia bruker litt lenger tid på ting og tang om morgenen (kvinner!) så jeg krøllet meg sammen under dyna enda et verdifullt kvarter. Værmeldinga var ikke spesielt oppløftende. Vi håpet at ved å reise grytidlig ville vi raske med oss oppholdsvær. Morgengry over Valdresflya er et vakkert skue. Så stille. Slikt et eventyrlig lys. Aleine på landeveien. Julia slumret ved siden av, mens jeg koste meg med fjellet. Kaldt i Leirdalen. Virkelig kjølig var det, men ennå rester av blå himmel. Klokka 7 kunne vi rusle rolig oppover lia. Vi tittet litt etter et sted å hoppe over S.Illåe, men styrte ikke stort med det. Til slutt var vi oppe ved bretunga og selv der sprutet vannet friskt, men her kom vi i det minste over elva uten å bli nevneverdig våte på skolissene. Kart er kjekt å ha. Spesielt hvis man husker å ta det med. Her ved bretunga oppdaget vi at kartet lå på kjøkkenet i Skrautvål. Kult dersom det skulle bli tåke (noe det ble). Alle rutealternativer annet enn tidligere kjente veier ble utelukket og vi ruslet oppover på skrå mot sidemorenen til den vesle breen mot Beukkehø. En og annen rypefamilie spratt opp mellom steinene ellers var det bare breelva som bråket i fjellheimen. Vind var fraværende. Julia fant en fjellblomst hun ikke hadde sett før og måtte knele med kameraet. Vi sikk-sakket opp middels bratt terreng, vekselvis på mose og vekselvis på steinur og kom opp til høyre for den markere sidemorenen. Svartmose er sprø og knaser godt når den er tørr. God friksjon gir den også. Når den blir vassen får den en brunlig farge og friksjonen nærmer seg 0 (null). Jeg hater brun svartmose. Det samme gjør Julia. Det ble mye hating denne dagen. Riktignok var det opphold og tidvis solgløtt, men det hadde regnet dagen før og natta hadde vært kald. Slike svamper tørker ikke akkurat raskt. Bukkehø droppet vi. Jeg hadde vært der før, og så spennende er det ikke. I tillegg vill vi komme så langt som mulig før møkkaværet ankom. Vi landet oppe på ryggen litt sør for toppen, vel 2200 moh, og ruslet i retning alle disse Bukkeholstindane med til forveksling like høyder. Overrasketl ble vi over skrenten ned mot første skard. Av en eller annen grunn hadde vi innstilt oss på en rusletur, nærmest med henda i lomma, over de vestlige Bukkeholstindane. En hammer av et åre med en lys, nesten hvit, bergart sperret veien oppe på ryggen (klatring). Vi ble henvist til å snirkle oss ned fjellsiden til høyre for ryggen og brukte langt tid ned det løse terrenget. Julia likte seg ikke så veldig. Jeg syntes egentlig det var fint her, til og med enkelte tørre steiner her i solhellinga!! GPS'n var med. For en gangsskyld med fulle batterier, så veipunkter ble flittig lagret underveis. Og etter en liten lett rygg var vi på den første av Bukkeholstindane. Nå var det liksom på tide med mat da, og litt knipsing. Sola skinte på høer, rygger og tinder og det var flott å være i fjellet. Bukkeholstindane er et bredominert området. På alle kanter er det breer. Vi studerte allerede Søre Illåbre fra fugleperspektiv og så at vi kunne gå på firn / blåis sammenhengende fra øvre band i sørøst og i sørøstsiden hele veien ned. Stress oppstår fort på tur. Noen er flinkere enn andre til å holde det på avstand, men det er mange faktorer som kan føre til stress. Egne motivasjoner. Folk som venter. Klokka generelt. Og i vårt tilfelle en "nedadgående" værmelding som ble bekreftet av det vi observerte rundt oss. Skyene ble flere. De gikk lavere. Og solgløttene ble færre. Vi ville komme oss litt videre før svartmosen ble enda brunere, så det ble en kort matpause, nærmest en ikke-pause. Raringene som teller topper med en primærfaktor på 10 meter har funnet ut at det ligger en liten topp uti breen, en avstikker fra tinderekka som skal være med. Jeg sendte Julia videre på the Bukkeholstind highway, mens jeg selv ruslet over breen på en markant vinddannet snørygg og kontrollmålte toppen. Det var ikke langt unna 10 meter nei. Så skal Espen få sove om natta, må nok Torgeir ta med seg laservaterne sine og besøke området. Været var nådeløst. Først noen snøfnugg, og snart haglet det tett. Lufta var elektrisk og tuppen på isøksa mi knitret og sang. Skosålene seilet i uønskede retninger på de såpeglatte steinene rett som det var. Tempoet ble etterhvert så imponerende at det kunne være nærliggende å tro at disse to søkkvåte skapningene i gule jakker tilhørte skilpaddefamilien. Toppene ble plukket en etter uten at vi så så mye. Halg gikk over til snø. Snøfiller store som snøballer er vel å overdrive, men det var noen enorme snøfiller. Du kjente nesten vekta av dem når de traff jakka. Et eller annet sted mellom den første V'n og den siste M'n (litt internt men ) kom det en skikkelse oss i møte. Han så nesten like søkkvåt og stakkarslig ut som oss. "Det var første mann i dag", sa jeg og han sa vel omtrent, "Takk i like måte". På den neste toppen skilte vi lag. Julia kledde seg om og gjorde seg klar til tjeneste som toppvakt, mens jeg skulle fortsette mot Store Bukkeholstind. Turen opp til Store Bukkeholstind ville utvilsomt vært dagens høydepunkt var det ikke for været. Først over 2154 så ned, så over en liten topp, så opp på enda en liten topp over en rygg og opp på store. En ganske tørr beskrivelse, men den burde kanskje heller vært våt. For det var vått. Jeg hadde på hansker for å spare fingrene, men det hjalp ikke mye. Hver gang jeg knyttet hendene, ble en kvart liter vann presset ut av hanskene. Noen sier denne eggen skal være luftig. Jeg var pakket inn i tåke og ante bare bratte fjellsider. Hadde egentlig nok med å pusle meg fremover. Men forsiktighet på dette føre, det var voldsomt nødvendig! Annenbestigningen min av Store Bukkeholstind ble omtrent som første gang, tåke og vått vått vær, enda kaldere denne gangen. Snøværet slo seg jublende løs på toppen og i løpet av 5-10 minutter var den mørkegrå, klissvåte fjellryggen omdannet til et lyst hvitt fjell. Våt snø i så store mengder at den ble liggende, men samtidig så våt at det i praksis kunne vært regn. Jeg måtte ake på rompa en del steder og med ullstilongs på bar jeg nok noen kilo ekstra vann etterhvert. Vann som den dehydrerte kroppen nok heller ville hatt innabords. Et annet litt nifst fenomen, jeg ikke har opplevd i fjellet før, var en intens, elektrisk lyd. Det er omtrent som når man er ute i snøvær ved en høyspentlinje, men enda mer syngende - en slags syngende, elektrisk hvinende lyd. Jeg følte meg ikke vel og gikk med bøyd hode selv om det selvfølgelig ikke hadde noe å si. Tilbake ved Julia var hun klar for å gå videre. Denne dagen var visstnok ikke for pauser. Hun fortalte at den andre mannen på fjellet hadde kommet tilbake og hadde gjenkjent oss fra internett. Kim kjente han også til (du er kjendis Kim). Evigheter er lenge, men det var da også fryktelig lang tid vi brukte ned ura i retning bandet mot Tverrbotntind. Våtere steiner enn dette finner du ikke i Jotunheimen (eller på Høgronden for den saks skyld Panda). Kneet mitt hadde slått seg vrang. Fingrene var stivfrosne og den meterologspådde nordvesten hadde begynt å blafre rundt ørene våre. Nå er jeg lei av å skrive, og de som evt. enda leser med er sikkert leie av å lese. Turen ned Illåbreen gikk som en drøm, til tross for litt tåke. Det var nok noe av det tryggeste vi hadde gjort denne dagen. Flat bre. Noen få sprekker, men alle sammen synlige og generelt veldig lite sprekker. Vil anslå at mellom 80 og 90% av breflata var snøfri. Tragisk for en breelssker Kneet gjorde usannsynlig vondt på alle mulige steder og jeg startet allerede å kutte i lista over turplaner utover høsten. Stivfrosne nede ved bilen halv åtte var det godt å få skiftet. Litt somling og en burger i Lom gjorde at det hadde vært mørkt en stund da vi kom hjem. Trenger jeg å fortelle at et varmt bad gjorde godt både for kropp, sjel og ikke minst kne?

Har endelig fått gravd frem de to bildene jeg tok. Når jeg ser på dem nå så er det tydelig at det er sprayboks som er benyttet og ikke maling med pensel