morten

Broene bør etter min mening være, dersom de er uten rekkverk: Plane, faste (dvs. ikke hengebro) og ligge støtt. Treverket må ikke være råttent. DNT tjener for mange penger til å unnskylde seg her. Klarer de ikke å holde broer i orden får de fjerne dem og merke vadested eller la være, men utrygge broer. Nei takk. Broer som av en eller annen grunn ikke er plane (altså til siden, det er ok at det går litt opp eller ned, dersom det er tverrbord til å hindre skliing ved glatt vått vær) eller som svaier BØR det våre rekkverk eller annet å holde seg i. Har selv opplevd ekle broer, men de var lagt ut av Spiterstulen tror jeg, på vei til Svellnosbreen, så jeg kan vel ikke klage på DNT. Har selv alltid hatt et positivt inntrykk av broene på DNT sine stier.

Gjertvasstind eller Store Hellstugutind er mitt forslag? Men hvorfor må det være 2300 metere??

På Vågåmo byttet Julia plass med Tor Erik og vi reiste i retning Dovrefjell. Etter en natt på noe så sivilsert som en campingplass i lavlandet kjørte vi rett til vaktbua på skytefeltet og fikk beskjed om at alle nøklene til Maribu bommen var utlånt. Enten har de veldig få nøkler til utlån eller så er det trynefaktor inne i bildet her, for det var veldig få biler å se i området. Vi kjørte til bommen og hadde heldigvis sykler med oss, som brakte oss enkelt til Maribu på en halvtime. Været, som skulle bli så bra denne lørdagen, var heller ikke denne gangen alt for overbevisende, men en del solgløtt fikk vi i det minste. Vi fulgte stort sett enkleste rute til topps. Julia frydet seg over å finne den nokså sjeldne Fjellpryd, mens jeg stort sett hadde nok med å holde meg på beina etter tre slitsomme dager med både knær og ankler som skriker. Ettersom jeg hadde innstilt meg på en meget enkel og rask topp, virket strekkene innover mot toppen langdryge. I tillegg var det mye steinur, et element som sinket oss mye i dag. Men etter mange pauser og bildeknipsing i fleng stod vi på toppen. Skredahøin har en flott utsikt, både mot Dovrefjells stortopper, Rondane, Romsdalsfjell, Reinheimen og Jotunheimen og mot noe som jeg mistenker for å være Sylane ? På vei opp tittet jeg interessert på eggen som gikk rett opp på nabotoppen, 1994 moh. Denne så litt i bratteste laget ut, men - Er det noen som har gått der? For å få et litt bedre blikk mot Svånåtind ruslet vi over til 1994 moh før vi returnerte over 2000 meteringen en gang til på tilbakeveien. Vi så for øvrig moskus to ganger på avstand og i tillegg to moskussafarigrupper i aksjon, hver seg ledet av en "innfødt" i grønn jaktdress med teleskopkikkert over skuldra. 200 moskus på dovre sa den ene av dem. Snart på tide med begrenset jakt lurer jeg på? Etter en natt i uværslignende blest hvor teltets stadige risting hindret det meste av søvnen. Da vi våknet til tåke på 1400 moh bestemte vi oss raskt for å avlyse den planlagte søndagsturen til Bruri og i stedet reise hjem. 4 toppturer i strekk er ikke så værst det heller. I alle fall ikke i en så KALD SOMMER.

Tor Erik måtte etterhvert ned til lavlandet igjen, men værmeldingen var fortsatt ikke den beste. Likevel bestemte vi oss for å gjøre et forsøk på Smørstabbtraversen denne fredagen. Vi stod opp litt tidligere denne gangen, men enda et lag med nysnø på toppene gjorde det ikke spesielt trivelig å komme i gang og på vei innover dalen mot Krossbu veltet tunge regnskyer mot oss. Gøyalt! Fra Krossbu trasket vi i retning Smørstabbreen, etterhvert midt mellom to stier og totalt uvitende om den flotte stien som tar seg opp til tjernet der Leirbreen og Smørstabbreen møtes (den fant vi på tilbakeveien). På vei opp mot brekanten satte snøværet inn for fullt igjen, for tredje dag på rad! Vi tok på oss tau og gikk innover breflata i retning Kalven med dobbelttau. Vi rundet opp på venstre side av Kalven og tråklet oss opp i den nysnødekte flanken til vi omsider befant oss på fortoppen i tett tåke. Eggen videre mot Kalven krevde en del forsiktighet på det sleipe underlaget. Da vi hadde traversert alle Kalvens tre toppunkt og skulle ta fatt på ryggen mot Skeiei letter været og solstråler var igjen med oss en kort stund. Vi fulgte en markant snøegg ned til det laveste punktet, og så slakt opp til foten av Skeiis egg. Her var det frem med klatreutstyr. Den var gradert til 3-4 i klatreføreren, men en ting er sikkert: Det hjelper lite hvor lett 5 og 6 går i tørt vær med svasko på et klatrefelt i lavlandet. På vått fjell, mens istappene regner ned over en, med våte fjellstøvler og sekk kan fort 4 bli tilnærmet umulig. De første fem meterne var enkle. Tor Erik ledet selvfølgelig. Så kom taulengdens crux, et par loddrette metre hvor kroppen måtte kiles litt på skrå i en sprekk for å komme opp. Vel oppe den første taulengden kom vi opp på et galleri, noen store, våte steinblokker som hellet svakt utover. Jeg med min livlige fantasi innbilte meg at det var mulig å skli utover her, men fulgte til slutt, litt småskjelven etter. Andre taulengden havnet vi langt ut til høyre, etter at glatte svapartier i mitden virket "umulige". På et punkt ropte Tor Erik - Gjør klart for fall. Nøttepirkeren min mistet jeg på vei opp og en kile måtte settes igjen. Vi gikk sikkert litt feil, men det var aldri tre'er over det ene hjørnet, i alle fall ikke i praksis. Jeg var sjeleglad for å ha et tau ovenfra med halvgode håndtak og noen små, glatte fottak, og Smørstabbreen langt nedenfor. Spesielt fingrene fikk lide. Med like over null i lufta, kald vind var det guffent for fingrene og krafse det kalde fjellet eller fingre med det kalde jernet. Det gikk bra og med stor glede kunne jeg notere meg Skeii for besteget. Fra Skeii i retning Veslebjørn er det flere hamre. På høyre side er det stup, på venstre "stupbratt" Sikkert ok å klyve her når sola skinner og svartmosen er tørr. Nå var det kaldt, vått og veldig vått med litt nysnø, så vi rapellerte den første hammeren med rapellfeste 10 meter inne på flata. Den neste kløv vi ned i siden mot Smørstabbreen og seinere ble hamrene lettere og lettere og kunne klyves greit. En hammer i starten opp mot en uvesentlig topp like etter det laveste punktet mellom Skeii og Veslebjørn var litt bratt og veldig glatt, så vi rundet ut til venstre på bratt snø, som etterhvert ble så dyp og bratt at den rakk nesten til brystet. Vi kome oss opp på fjell igjen og videre opp på eggen (jeg med hjelp av en taustump). Videre opp til Veslebjørn var det enkelt. Nå tetnet det mere til igjen og vi hadde bare sporadisk utsikt. Det jeg grudde meg mest for stod nå for tur, Bjørneggen, også kalt Jotunheimens flotteste egg. Med en gang vi kom ned fra Veslebjørn mot eggen havnet vi i skyggesiden. Nå var det ikke bare nysnø og vått fjell. Nå var det full vinter og iskaldt. Istapper som hang fra steinene og en utrolig gufsen vind som slå inn på eggen fra Leirbreen. For å komme ned til et rapellfeste slang vi et tau rundt en fastkilt blokk og lot oss slippe to meter ned med godt tak i tauet (sikkert enkelt å klyve her på tørt fjell i litt mer sommerlige temperaturer). Hylla var god og brei (mer enn metern), men likevel med snøen som føltes glatt under skoene og de ubønnhørlige stupene nedenfor stod jeg ikke akkurat og danset. Tor Erik gjorde klart rapellfeste og kastet tauet utenfor. På grunn av den kraftige vinden forsvant tauet rett ut mot Bjørnebreen og måtte rettes på. Rapellen gikk veldig greit. Lett klatring på fine sva står det i klatreføreren. På min rapelltur ned syntes jeg det var uhyggelige og utsatte sva, bratte som fy og sprinklet med vann, is og snø. Vel nede stod vi på noen for så vidt greie hyller, men de var smale, og dekket av snø, nedenfor var det veldig kort vått sva ut mot evigheten. Snart ble det imidlertid bedre og lettklyvd til tross for forholdene over en liten topp på eggen og så på noen sva nedover, over et lite punkt som minnet litt om opptaket til S Austanbotntind 2, bare ikke fult så utsatt og så videre ned enkel svadekt egg mot en kort svahammer. Veslebjørn N, var nå så nære at jeg nesten kunne ta på varden, men likevel så langt unna. Vi var fanget på eggen. Opp kom vi ikke. Rapellere nede til sidene virket heller ikke mulig, så vi måtte videre. Et rapellfeste en god del meter innenfor hammeren var det eneste vi fant. Dette hadde også noen gamle slynger som viste at det hadde vært i bruk. Rapellen ned hammeren (gradert 5- andre veien, men veldig kort stykke) var greit. Pendel måtte man ikke få, men ellers ikke noe problem. Det som fulgte var det værste, en 5-10 meter lang eggete hammer bort til skaret. Den var 30-50 cm. bred og bratt ytterst slik at den på ingen måte var god og gå på. På andre egger skriver man gjerne "loddrette stup på begge sider" uten at det stemmer helt hundre prosent. Her stemte det virkelig helt. Det var skikkelig loddrett på begge sider (ok da ikke helt, men så nærme man kommer). Rapellen fortsatte nesten flatt ned et sva som forhåpentligvis ville hindre stor pendel ved fall. Det så helt ekkelt ut å se på Tor Erik der han kløv seg forbi hammeren og bort til skaret. Jeg fulgte etter og visste ikke hvor loddrett det var før jeg stod der i vanlig rapellstilling med ryggen i fartsretningen. Tor Erik hadde hengt opp andre enden slik at pendel ikke skulle kunne skje, men det ville nå blitt et fall da. Dette tauopphenget gjorde at jeg ble mer og mer klemt på innsiden av tauet. En spennende omorganiseringsøkt med dårlige håndtak på en god fothylle som ikke virket så god lenger etter at en del is raste ned på den ført til at jeg igjen fikk tauet på innsiden. Nå stod jeg der med hendene i veggen på noen halvgode tak og føttene på smale men gode hyller (ned mot 4-5 cm.) mens fjellveggen strøk lukt ned i breen 50-100 meter nedenfor. Etter noen skjelvende skritt i denne posituren kunne jeg igjen få hendene rundt solide bøttetak på eggen og med en gang gikk det mye bedre. Eggen videre opp til Bjørnungen var egentlig veldig enkel, men vi sikret noen få meter på grunn av den glatte snøen. På Bjørnungen kunne jeg svært fornøyd se tilbake på eggen og si, der går jeg aldri igjen. Nå er jeg ikke like sikker lenger, men det må i alle fall være tørt! Jeg har ikke gått så mange egger av luftig karakter, men denne var et kort stykke, det sykeste jeg har vært med på. Med margin! Været var ikke lenger noe fint, og det var kaldt, ganske vinterlige temperaturer, så vi droppet planene om å traversere over Saksi,Geiti, Kniven og Store Smørstabbtind, men med visshet om at disse er enklere ved godt vevialg kunne jeg fornøyd konstatere at i alle fall den mest krevende biten var unnagjort. Håper er å få gått resten av traversen neste sommer. Fra Bjørneskaret returnerte vi ned Leirbreen i tomannstaulag, stort sett i gamle fotspor og verken så eller følte noe til noen sprekker. 11 og en halv time brukte vi på turen alt i alt. En kjempeflott tur! Vi har diskutert det etterpå, og selvsagt var det unødvendig av oss å rapellere med åtter det siste stykket forbi 5- svaet og eggtraversen. Det ville vært mye mer fleksibelt med en nedfiring etterfulgt av løpende mellomforankringer i stedet for å dra tauet gjennom åtteren ved nesten horisontal klatring. Men ovenfra så vi først bare rapellen ned det første svaeet og så ikke helt åssen det så ut videre. Andre man kunne da tatt en normal rapell ned svaet og så bundet seg inn på normal måte på hylla under og klatret bort, sikret av førstemann. Bare som tips, dersom noen finner på å kjøre i vei med normal dobbelttau rappell i åtter der slik som vi gjorde

Nok en dag opprant med møkkavær og temperaturer på istidsnivå. Nok en dag måtte alle planer om Smørstabbtraversen legges på is og andre turmål finnes. Vi landet på Skagsnebbene. Ved Geitsetri fikk vi beskjed av den danske budeia om å holde oss unna geiteflokken hennes oppe i lia på andre siden, for de var, som hun sa det, så fæle til å følge etter folk, og da måtte hun evt. langt til fjells for å hente de. "Ja da", og "ikke noe problem" sa vi og durte i vei, Tor Erik som sistemann sørget samtidig for å glemme å lukke igjen grinda på brua før vi trasket opp den venstre av de gamle sidemorenene til Hurrbreen. I korte solgløtte lyste den skarpe Skagsnebbeggen over oss. Tor Erik var lysten på å gå eggen rett på, jeg klarte å styre min begeistring, så vi trasket inn i kant av Hurrbreen, mens vi beundret en bratt snøfonn som strakte seg helt opp til toppeggen. Sikkert fin for folk som er glade i bratt snø, men utglidning burde man ikke ha! Etterhvert som vi kom til et hjørne, omtrent 1600 moh, var det tydelig at bresprekkene strakk seg langt inn mot kanten så vi var litt ekstra forsiktige. Videre opp gikk vi på en mindre bre, som ikke er merket av i det hele tatt på kartet. Litt dumt, den har til og med noen sprekker! (Sammen med breen i siden på Rasletind Ø er dette den største breen i Jotunheimen som ikke er merket av på kartet som jeg har sett). Det gikk imidlertid greit opp til det laveste punktet på eggen mellom fremre og bakre Skagsnebbb. Tor Erik kløv over en liten nubb på eggen mens jeg rundet på snøen til høyre før vi var opp ved foten av hammeren på bakre Skagsnebb. Denne ser ganske markant ut på avstand og kan få noen og enhver til å lure på om det lar seg gjøre å komme opp her, men bortsett fra et (syntes jeg da) litt ekkelt opptak i starten (et opptak rundt grad 3 et par meter før det ble adskillig lettere). Tåka og de såpeglatte steinene gjorde det hele mer uhyggelig syntes nå jeg da. Veien videre var overraskende enkel ut i siden til venstre for hammeren og så opp på toppeggen. En fasinerende prekestol passerte vi på veien. Sett ovenfra ser det ut som om den heller ut mot stupet. Bort til fremre Skagsnebb var det en del småklyving og smale passasjer som krevde litt forsiktighet, men det gikk alt i alt veldig greit. Toppeggen har flere små toppunkt, og uansett hvilket man står på, så ser de andre høyest ut, men med høydemåler fikk vi bekreftet at det som er merket av på kartet, også er det høyeste. På det fremste toppunktet var det stupbratt utsikt ned mot Leirdalen og veien nedenfor hvor knøttsmå biler kjørte. Returen gikk samme vei og det tok ikke lange tida før vi var nede igjen ved brua. Her stod den danske budeias tyske mann og hilste oss velkommen og lurte på om det var vi som hadde glemt å lukke grinda siden alle geitene hadde "rømt over". Etter noen "Vet ikke", "husker ikke", fant han ut at det kanskje kunne ha vært noen andre og samtalen med den svært så pratsomme tyskeren dreide inn på hyggeligere temaer. I min nysgjerrighet lurer jeg på om det er noen som har gått rett opp eggen fra Leirdalen Er det også noen som har gått opp det bratte rennesystemet som kommer opp på toppeggen mellom de to toppunktene på 2003 moh eggen? Alt. opp omtrent ved foten av bakre Skagsnebb 2093 moh??

Julia kjørte meg til Randsverk tirsdagsettermiddag hvor jeg traff Tor Erik denne kalde tirsdagskvelden. Det ble sent før vi hadde teltet oppe og posene inni, i Leirdalen. Ikke før hadde vi rigget campen, så hamret bygene inn fra nordvest. Det var ikke overvettes tidlig da førstemann stakk hodet ut av teltet onsdagsmorgen. Skyene hang tungt over de flotte tindene rundt Leirdalen og fra 1400 moh lå et hvitt slør på marken, et slør som ikke var til å ta feil av: NYSNØ! Smørstabbtraversen hadde vi egentlig slått fra oss dagen før og i jakten på alternativte turmål landet vi på Storgrovhøiene, Storgrovtinden og så langt vi kom over denne tinderekka. Det duskregnet da vi beveget oss opp i retnint skaret hvor Heimre Illåbreen for lengst har trukket seg tilbake og blitt usynlig fra dalen. Elva var uproblematisk å krysse, men steinura videre oppover var vanvittig glatt. Her fikk vi også vår første snøbyge. På sidemorenen et stykke over breen fikk vi et solgløtt som innbød til en deilig pause. Veien videre gikk over nysnødekket stein i retning høyde 2050 moh på kartet. Jeg ville sjekke nærmere hva dette var for noe, og kan egentlig bare anbefale alle andre å styre unna, høyde 2050 gir ikke noe minne for livet. Kraftig vind og snøbyger veltet innover oss, og det ble trasking i tett tåke, snøbyger og iskald vind opp mot fremre Storgrovhøi. Nysnøen dekket det meste av stein og rusk og stemningen var mer vinterlig enn sommerlig. På vei mot Bakre Storgrovhøi tittet imidlertid sola frem og dens varmende stråler kjælte en alt for kort stund med ansiktet før snøbygene kom piskende fra nordvest igjen. Bakre Storgrovhøi ble nådd uten dramatikk eller utsikt. Her tok vi også på hjelmer og klatresele. Førstnevnte er egentlig ingen dum ting å ha i uoversiktlig steinur. Fallsannsynligheten og konsekvensene er ikke nødvendigvis så mye mindre her enn på en sykkel, og likevel bruker "alle" hjelm på sykkel og "ingen" hjelm i bratt og glatt steinur. Ryggen ned mot Storgrovtinden virket bratt, og den var i alle fall glatt. Istappene hang enda fra steinene og snøen lå over alt. Et lengre solgløtt gjorde nestigningen litt mer trivelig likevel. Det var stedvis bratt ned ryggen og den største forsiktighet ble utvist. Kort ovenfor det laveste punktet på eggen, sperret en hammer veien videre. På det våte, snødekte fjellet var det uaktuelt og prøve på noen omklatring i den bratt siden, så rapellfeste ble raskt klargjort. Rapellen var el en 5-6 meter og var raskt unnagjort. Skaret var temmelig smalt. En liten blokk var kilt fast i skaret og ned mot øst var det stup, mens en BRATT renne førte ned mot H.Illåbreen. På andre siden var det par bratt meter opp på sleipt snødekt fjell før ryggen videre flatet ut. Klyvingen videre opp på Storgrovtinden var enkel, men ble likevel litt mer psykisk på det sleipe fjellet. Ved varden brakk veien videre av i et loddrett stup på vel 20 meter. Vi kikket litt ned på venstre side og så noen gallerier som førte til et rapellfeste snaut 15 meter under toppen. Vi valgte likevel å rapellere fra toppen og fikk en fin lang rapell. Noe løsgods utløste "Stein!" rop og laget litt spenning, men det gikk bra denne gangen også. Eggen videre ned mot det laveste punktet var grei skuring og klyving og enda enklere opp til Heimre Illåbreatinden. Opp mot denne var også første mulige oppgang fra Storjuvbreen. Hittil hadde det vært stup av varierende høyde ned på den siden. NØ Skardstinden så bratt ut fra denne siden, og temmelig snødekt. Den majestetiske Skardstinden ruvet også imponerende høyt over hodene våre. Utsikten mot Piggene var heller ikke å forakte. Det ble en bratt tur opp på den siste toppen. Tor Erik gikk først og jeg fikk en taustump eller en hånd opp de snødekte svaene før vi kunne kravle over snøskavelen til toppeggen. Jeg hadde ikke noe lyst til å gå ned denne flanken igjen, så vi rundet på breen, en aksjon som neppe var helt etter boka. Returen i kant av Heimre Illåbreen var behagelig, men med nesten 12 timer på tur, ble det sen retur. Heldigvis klarnet det opp, slik at matstellet kunne foregå utendørs.

Lengst til venstre, delvis bak furua, ser du Slettmarkshø ,2190 moh. Deretter kommer Torfinnstindane (2090, 2100 og 2119 moh), mest sort. Litt lenger bak ses Memsogtind 2264 moh og så Kvitskardstind (mest hvit 2193 moh). Så er det en pause før N. Kalveholotind 2019 moh, og så det lange hvite draget som strekker seg opp mot V. Kalvehøgdi , 2208 moh. Tror det er sånn ca. riktig....

Push, ang. Nanga - Det må være veldig historiske tall. Akk. dødsrisiko er i ferd med å krype ned mot og under 10% for omtrent samtlige 8000 metere. Mulig Nanga er av de værre, men 50% har den i alle fall ikke pr. 2004.

???

Nils: Det var aldri snakk om noe nysnø under 18-1900 moh tidligere i juli heller, det var først litt høyere, og som du selv opplevde - oppå gammel snø lå det fortsatt leggdyp nysnø over ca. 2000 moh. Tittet dere noe på eggen mot Skarddalstinden? Den lurer jeg fælt på åssen er.

Etter diverse akrobatiske krumspring blant meterologene på dnmi (møkkameldinger som endte i finvær) ble først helga klatretur til Sognefjellet avlyst, mens nødtur til Veodalen ble igangsatt på lørdagen da været likevel ikke var så dårlig. Søraustre Styggehøbreatinden var dagens mål, en topp langt innenfor bortenfor enhver parkeringsplass. Men ved hjelp av syklene våre som vi syklet inn mot Glitterheim ble støvelstrekket noe kortere. Veien innover mot Veodalen er et kapittel for seg i i stigningene opp fra skog til fjell. Verken her eller der, i Norge eller Spania har jeg opplevd et voldsommere eksempel på vaskebrettvei. Hvis du er av typen som synes forstillingskontroll på bilen er morsomt - er det bare å tå et par turer opp og ned her. Nok om det - Vi parkerte syklene noen hundre meter før Glitterheim og krysset Veo på brua og fulgte stien et stykke opp i lia før vi tok vår egen vei (skjønt det var noen varder her, som tydeligvis skulle vise vei mot Styggehøbreen, en mulig breovergang mellom Glitterheim og Memurubu). Vi rundet Styggehøen på venstre hånd og trasket i stein innover mot Styggebreen, som hadde trukket seg majestetisk tilbake i forhold til kartet. Innunder breen var en gedigen, fasinerende grusslette, nesten som på et industrianlegg. Skyene klabbet seg mer og mer sammen, og solskinn ble etterhvert et sjeldent fenomen, men det var fint å være ute. Fri sikt i alle retninger, tørt og ikke for varmt. Vi fulgte omtrent slakeste vei opp til venstre for breen og etterhvert over den "fonna" som er avmerket som bre på kartet. Nysnøen skjulte det som evt. måtte være av sprekker, så vi tok det litt piano og følte oss litt frem. Kan ikke tenkt meg noe tyngre enn å traske oppover i skikkelig dyp løssnø, så det gikk litt smått opp her, og kreftene ble effektivt eliminert. Men som regel dukker toppen opp til slutt, så også denne gangen. Maten hadde vi spist opp for mange timer siden, og bortsett fra noen sjokoladerester var det ikke mye spennende i sekken, så vi la sekkene like godt igjen og fortsatte eggen videre mot Sørvestre. Jeg visste jeg ikke ville komme forbi her uten sikringsutstyr, men det var artig å kikke litt. Fra toppen var det først forholdsvis enkel klyving ned et stykke og så trivielt bortetter eggen til omtrent det laveste punktet. Så ble det smalere. Jeg balanserte bortetter en til tider temmelig smal egg, stedvis bekledd med overraskende store steinblokker som til min store forundring lå oppe på eggen i de mest utsatte posisjoner. Jeg prøvde hele tiden bare å ta / trå på dem med et lett trykk. Etter noen minutter bortetter denne eggen kom jeg til en temmelig glatt hammer. Jeg gikke et par meter opp her, men veien videre var rein klatring. Mitt utrenede klatregraderingsøye landet raskt på minst 4'er, kanskje mer. Lenger ut til venstre var et rapellfeste som vitnet om at andre hadde tatt i bruk hjelpemidler for å komme seg forbi her. Denne hammeren s¨mulig ut å runde lenger nede i siden, men det fristet ikke med all den løse grusen og Julia som ventet, nei skal jeg gå her noen gang så skal jeg følge eggen, enten med noen som kan klatre, eller ved å gå den andre veien som virket enklere da man tilsynelatende kan rapeller ned vanskelighetene de fleste stedene. Tilbakeveien ble lang, vi gikk tilbake opp over toppen, over den markerte toppen litt lenger ned og ut mot Blåbreen. Hadde ikke noe målerutstyr, så jeg "målte med øyet", men tviler på om den holder 10 meter (tipper 7- , men kan ikke utelukke det. Videre fulgte vi kanten høyt over Blåbreen før vi gikk på snøen ned den bratte siden mot Blåbreen. Et par steder ble det litt småklyving ned et par hindre, men forøvrig gikk det greit. Største faremomentet er å tråkke over, eller snuble i alle den løse morenesteinen på slutten av en lang dag, når både ankelledd og hode begynner å tenke mer på mat og seng enn å gå riktig. Det gikk heldigvis bra. Fra Blåbreen rundet vi ut langs kanten og seinere elva, på venstre side av vannet og så rett utover mot stien. På slutten droppet vi tanken på å forene oss med stien på denne siden av Styggehøryggen da det gikk et fristende skar opp til venstre nesten 2 km. tidligere. Så vi skar opp i skard 1705 moh før vi etterhvert kom ned på stien en 3 km før Glitterheim..... Med rubb og rake sikkert en nærmere 25 km tur (+15-16 på sykkel), ikke så enormt mange høydmetere (eff. en ca. 1250-1300), men ganske lange strekk på stein og i snø gjørde at det ble en slitsom affære, og ikke minst tidkrevende. Vi hadde stått opp som til en normal arbeidsdag, og var ikke hjemme før borti midnatt. I dag er det reinspikka hviledag

Det tviler jeg ikke på, men samtidig - har jeg forstått deg rett, var hoveddelen av din tur i juni. Også i alpene vil det vel være generelt høyere temperaturer i august enn i juni / tidlig juli. Har også følelsen av at temperaturen holder seg høye i alpene lenger enn i Norge. Høyde septembertemperaturer er ikke uvanlig i alpene, men i norske høyfjellet faller temperaturene for utover i september til tross for at det finnes unntak.

Så, så, nå må dere slutte fred da. Bedre med for mye informasjon enn for lite. Det er mange av oss som svarer litt på kanten av det opprinnelige debattinnlegget handlet om. 100% saklig disiplin er utopisk og finnes neppe på noe fritt og åpent internettforum. Det skjer jo hele tiden at tråder sklir ut. Forstår synspunktet ditt Brage, men synes ikke du bør gå til slike direkte "angrep" likevel. ILCs sine innlegg er så langt jeg kan skjønne velmente og saklige selv om de muligens ikke er direkte svar på det Jakob spurte etter (fortsatt temperaturmessige forhold i Jotunheimen, noe som jeg tolker dithen at han har tenkt å telte).

Ja, Tom, jeg kan også ved selvsyn bekrefte flere frostnetter i Jotunheimen sist uke i høyden, men ILC snakket om august og han har nok rett i at store deler av august er den varmeste måneden i Jotunheimen slik at frostnettene statistisk er færre i den måneden enn f.eks. juli, mens i september blir frostnetter igjen svært hyppig. Uten å ha noe som helst belegg for det, vil jeg tippe at siste juliuke og tre første augustuker er de varmeste i Jotunheimen, sånn normalt sett, menn normalen er jo uansett bare en sånn uoppnåelig middelvei som virkeligheten alltid legger seg over / under, foran eller bak.

IlC. Når aktiviteten er som størst rett før og etter man legger seg, er det nok en del høyere temperatur i teltet enn utenfor, men jeg nekter å tro at forskjellen er veldig stor i et uisolert telt, til tross for dobbeltduk, ut på morgenkvisten, når kroppen avgir minimalt med ekstravarme. Har du noen tester, bevis for dette? Frostnetter i august er nok ikke veldig vanlig, men det forekommer. Det er dog forskjeller lokalt. Ved Gjende er det lite sannsynlig, mens på Sognefjellet, ved Olavsbu, Leirvassbu, Morka Koldedalen etc. er det ikke uvanlig Enda høyere opp er det ytterligere vanlig. Men si meg - er det så vanlig i alpene da? Over 3000 meter ok, men i de høydene man normalt telter er det vel ikke så vanlig? Har selv på mine to turer aldri opplevd frostnetter under 2500 moh til tross for at nettene var klare og kjølige. Noen som har noen dokumentasjon på temperaturforskjeller mellom innsiden og utsiden av teltet i de timene hvor de sovende produserer minst varme og natten er på sitt kaldeste (dvs. i timene for soloppgang). Temperaturen i teltet i det man legger seg er mindre interessant.

De er, så vidt jeg kan huske stiplede og brukes bare på svært spesielle steder. Typisk bruksområder er er å illustrere små nedsenkninger i områder hvor den underliggende tendensen er flatt eller stigende terreng. Har bare sett dem på noen få kart, mener bl.a. det er en sånn på Fannaråkbreen? De er i alle fall veldig sjeldne, og jeg tror ikke det er noe galt med synet ditt Haldis..

Fra sent i juli til ca. midt i august er normalt den varmeste perioden, men det kan også godt være varmt senere i august og litt tidligere i juli. 3 til 10 grader er ikke unormalt ved gråvær og regn. Dersom det er gunstige vindretninger eller spesielt fint vær stiger dagtemperaturene dramatisk. Ikke uvanlig med 20 grader og mer da. Det er heller ikke uvanlig med nattefrost i de høyereliggende delene (fra ca. 13-1400 moh og oppover) på klare netter om sommeren. Det er helt umulig å si noe mer konkret om været. Dersom du skal være i Jotunheimen med telt en lengere periode om sommeren ville jeg hatt en sovepose som gikk til 0 grader eller endog enda lavere. Sommersoveposer med komf. grense på 5 grader e.l. blir fort veldig kaldt dersom det er en kjølig værtype.

Jeg synes den hammeren har en ekkel type bergart jeg Kim, men det er kanskje også lettere å gå opp der enn ned, dvs. når man kommer fra Styggehø. Er redd den snørenna kan være et mer muggent alternativ når snøen er borte på grunn av laus grus. Nils: Hvordan så renna ut 12.09??? Hadde ikke følelse av å virkelig gå på bre bort fra 2011 Kim, men du har sikkert rett, man bær nok være obs. Vi trasket litt lenger til venstre. Hvis breen henger sammen mot Tverråbreen her er det ikke rart det er en sprekk akkurat i strekket (slitesprekk ) For den altoverveiende majoritet av tindebestigere og tinderanglere vil det etter min mening være uaktuelt å gå usikret ned den hammeren. Det er tross alt jomfruelig Jotunfjell med mye mose, løse steinblokker osv. Kanskje bedre å gå opp. Men har man med seg tau for å sikre litt på breen er det jo kjapt med en liten rapell ned der. Den kloppen, den skal jeg jammen se etter neste gang. Hvor langt skal den ligge i forhold til Reinsspranget? GPS waypoint? Vi trasket rett langs elva der og så INGEN klopp !! Merkelig!

05:30 går vekkerklokka hjemme i Skrautvål. Litt før ni er jeg ved Spiterstulen hvor Peder K., trivelig turfølge for dagen, venter. PK er litt redusert etter Galdhøpiggtur dagen før, så vi tar det med ro. Jakten på et sted å komme over Visa er i gang. Thommessens turguide lurer oss til å prøve langs østbredden. Vi kommer til det nevnte Reinspranget, hvor jeg i alle fall ikke har lyst til å hoppe, mens PK godt kunne tenkt seg det. Noen nevnt klopp ser vi i alle fall ikke. Vi passerer Hellstuguåi på bro og finner et sted hvor vi med hjelp av gamasjer kommer tørrskodd over Visa (sikkert værre når den er flomstor) Den planlagte oppgangen direkte i østflanken opp til 2186 blir ikke noe av (Noen som har gått den?) og vi rusler opp langs bekken fra skaret mellom Styggehø og 1865 moh. Været var knallfint i starten, men kaldt. Iskalde vinder blåser og nå skyer det på med et kaldt gufs ned fra Bukkeholsbreen. Bukkeholstindane forsvinner etterhvert i tåka og ved brekanten begynner det å snø. Den enkle steinur (evt. snørenne) adkomsten opp sydflanken dropper vi, siden nordlige Bukkeholstinder er en del av målet for turen. Vi holder brekanten til vi er oppe på bandet mellom 2011 moh og Styggehø, går over denne og setter sekkene igjen ved foten av den videre ryggen. Det går enkelt opp ryggen, til toppen noen kaller for Bukkeholstind N2, men en bratt hammer sperrer den videre adkomsten for oss her (Noen som vet noe om den reelle vanskeligheten her? Kim?). Vi går et stykke til bake og holder på breen innover (vil man unngå bre kan man runde nederst på noen fjellhyller. Adkomsten opp i skaret mellom N1 (neppe 10m topp) og N2 er veldig grei, men vi fortsetter på breen, etterhvert på en markert kam oppe over en opptil 10 meter dyp vindgryte. Vi tar opp i skaret mot Nordtoppen (2149 moh). Det er enkelt opp her, men jeg får alltid litt småangst for slike enorme steinblokker som ligger på en slik måte at det virker som en mygg kunne fått dem til å rase. Før nordtoppen kommer man opp til en slags "fortopp", her venter PK mens jeg går opp det siste stykket. En liten hammer (ikke vanskelig, men en smule ekkelt med løs grus øverst og våt mose nederst) må klyves før de siste 30 m bort toppeggen. Før vi returnerer svipper jeg bort (knapt opp) til N1 og konstaterer også fra oversiden at det er enkelt å komme opp hit fra andre siden via Bukkeholsbreen. Etter en pause ved sekkene fortsetter vi mot Styggehø. Ryggen brekker bratt av mot venstre, men høyresiden er langt mindre bratt. Et stykke før toppen kommer vi til en hammer av et lysere bergslag, veldig ru og som danner en del overflate sand og grus ved forvitring (Noen som vet hva slags bergslag?). Vi går litt ned i siden for enklest å komme ut i ei bratt snørenne. (Noen som vet hvordan det er å gå rett over hammeren og følge eggen? og noen som vet hvordan det er å passere her når snøen enten er hard eller borte???) Snørenna er fin og gå. Snøen er myk. Vi forlater den litt for tidlig og kommer til et sted med veldig ustabile steinmasser (et av mine største fjellmareritt), hele steinura begynner å romle og jeg hopper raskt tilbake. Litt til opp snørenne og så ut på steinmasser som virker mer stabiler. Herfra rusler vi enkelt opp til toppen 2213 moh. Jeg rusler videre bort til Østtoppen, 2200 moh fordi den så så selvstendig ut. Borte ved østtoppen begynner jeg virkelig å lure. Det går jo knapt ned fra denne mot vest. Disse 10 meterstoppene! (Noen som har målt her?). Tilbaketuren går greit. Snørenna er bratt, men snøen myk og fin å gå. Ved foten er klokka allerede blitt sent og PK sender meg i vei, slik at jeg skal komme meg i seng hjemme i Skrautvål før midnatt (noe jeg ikke klarte). I sitgningene ned mot Visdalen begynner kneet å protestere på en slik måte det absolutt ikke skal gjøre og de 4 siste km. ned Visdalen er nokså vonde. Alt i alt en flott tur med snøbyger og oppholdsvær, men lite sol. Tidvis dårlig utsikt, men også tidvis god utsikt. Været var kaldt den dagen. PÅ 2000 moh Bukkeholsbreen kunne man høre suset av tørr snø som ble drevet over flata av vinden, og i den bratte snørenna laget vi ikke noen sørpeskred fordi snøen var alt for kald og "fastfrossen".. Man følte virkelig her at det ikke var mye over null i lufta. Altså en skikkelig kald 7. juli. Sola tømmer likevel eggene raskt for snø. I dag 8. juli er det et knallvær fra morgenen av, men med kneet mitt hadde jeg ikke fått utrettet noe likevel (håper det skyer på og regner masse i morgen så får jeg være klar til helga igjen.)

Når det gjelder Mt. Blanc selv kan du jo titte på disse tidligere trådene på fjellforum: https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=248 https://www.fjellforum.no/index.php?app=forums&module=forums&controller=topic&id=1022 Når det gjelder følge, kan du jo legge det ønske inn i rubrikken "turfølge" også...

Det var øst om Alvbreen og slakt opp i siden og så i sving opp mot ryggen. Alvbreen så for øvrig fin å gå på, men skaren ville ikke holde, så det lot vi pent være

Vi kom litt seint av gårde på lørdag og begynte ikke å gå før klokka var halv ett fra Leirdalen med Jervefonni som mål. Innover mot Storbreen gikk det i sneglefart siden Julia skulle fotografere annenhver fjellblomst. Den beste adkomsten rett opp østryggen droppet vi siden vi ikke var fristet til å forsøke å komme over elva. Nesten inne ved Storbreen fant vi et sted det gikk an å hoppe trygt over. Vi gikk op et bratt skard til høyre for Storbreen og fulgte stort sett bratte snøflak opp mot Jervfonni, Ei diger snøfonn (spesielt nå med all nysnøen), som etter hvert også har blitt navnet på toppen, som for øvrig også går under navnet Storbreahø. Med sine 2001 moh, er den blant de laveste 2000meterne. Være var skiftende, men mer dårlig enn bra. På toppen var det tåke og snø (!) som gjaldt. Planene om å komme videre mot Storbreatinden ble allerede da egentlig gitt opp, men vi fortsatte et stykke. Julia likte seg ikke på eggen med våt svartlav og det gikk smått. Der eggen smalner av ventet hun mens jeg fortsatt i retning Storbreatinden. Det var nokså luftig og jomfruelig terreng, og da jeg kom til et sva hvor man absolutt ikke burde skli (det var klissvått), snudde jeg. En mektig hammer opp mot Storbreatinden var så vidt synlig i tåkehavet. På tilbakeveien tiltok snøværet og tidvis snødde det tett. Men i fjellet, der skifter det raskt. I løpet av nedturen sprakk skydekket mer og mer opp, og inna vi var nede ved bilen i 9 tiden var det blitt finvær. Vi droppet planene om å lage mat (vi hadde knapt spist noe hele dagen) og reiste mot Leirvassbu. Også her ble matplanene droppet siden tiden gikk så fort. Vi stresset i vei i retning bandet mellom Høgvaglen og Kyrkja. Jeg peste som en elefant og hadde tunga nesten nede på bakken, bare for å rekke en dum solnedgang. På ca. 1600 moh, fant jeg et fint sted med utsikt både mot Hurrungane, Skarddalseggje, Høgvaglen, Kyrkja og Visbretinden. Fotografering i solnedgangen når det meste av landksapet er i skyggen mens himmelen er skyfri og noe blass viste seg å være en nesten umulig oppgave, og med hertil skuffende resultater. Den mer lovende blåtimen orket vi ikke å vente på, og telelinse var det dårlig med. Litt for 01:00 var vi i soveposen nede i Leirdalen. Kl. 03:00 ringte alarmen. "Du skal ikkje sova bort sumarnatta" heter det i sangen, men der og da kunne jeg gjerne sovet den bort, men vi karret oss på beina i den kjølige (det var frost) natta. Vi kjørte opp til Leirvassbu igjen og syklet nedover mot Gravdalen. Vi fant oss hvert vårt tjern for å ta speilbilder i soloppgangen, men gjorde raskt de samme erfaringene som noen timer tidligere, altså igjen skuffende resultater. Halv fem spiste vi frokost lenger nede i Gravdalen, satte igjen syklene og steingikk elva litt lenger nede før vi entret Simledalen med Rauddalstindane som mål. Litt morgentåke hang som et mystisk slør rundt Rauddalstindene som for øvrig lå badet i morgensol. I kombinasjon med nysnøen på toppene fikk dette det hele til å virke litt "himalayask". Ved sekstiden fikk vi også ta del i morgensola, og det var en fantastisk kontrast å komme ut av skyggene og med et stå blant blinkende iskrystaller, irrgrønn mose og glitrende bekker. Snøen var steinhard og flott å gå påog vi dro oss opp i retning ryggen mot Store Rauddalstind og rastet lenge i sola på en steinklippe i snøen. Sola varmet raskt i snøhelningene og det varte ikke lenge før snøen var myk og dertil tung å tråkke i. Fra ca. 1700 moh måtte jeg tråkke spor opp til leggene i den bratte motbakken, en aktivitet som virkelig suger krefter i det lange løp. Sola steikte og svetten rann i bekker. Julia hadde ikke helt dagen og ble værende igjen ved foten av Store Rauddalstind på snaut 2000 moh, mens jeg fortsatte opp løssnøen mot toppen. Det gikk smått og tungt, og jeg måtte hvile på stavene, nesten som om det var tynn luft jeg gikk i. Store Rauddalstind er en mektig tinde fra de fleste kanter, likevel er det blitt plass til et romslig platå på toppen, og helt i enden av dette var varden, samt rester etter et trigpunkt, for anledningen nydelig dekorert med isnåler. Fra Store nedover mot Vestre er det en virkelig lang bakke. Normalt en fryd å springe nedover snøen her, men ikke i dag. Jeg komme med ett inn i skyggesiden og her var det et 4 cm. skarelag som dekket 25-40 cm. tørr nysnø. For hvert skritt brakk jeg gjennom skarelaget som var så hardt at det gjorde vondt mot leggen da jeg bøyde beinet for å ta neste skritt. En skikkelig antinedoverbakke. Opp mot vestre Rauddalstinden var det veldig greit i morgensola (bortsett fra at jeg nå var potte sliten.). Returen opp til Store Rauddalstinden ble et helvete. Hvert skritt måttte tas som et høyt kneløft, og det var ikke noe vits i å prøve å heve kroppen for å ta neste skritt, for da ville man uansett brekke gjennom skaren og kaste bort enda mer energi, så jeg mått først sparke gjennom skare og plassere foten. Slik tråklet jeg meg oppover og var sjeleglad for å se igjen varden på Store, da en omsider dukket opp. Julia var allerede begynt å bli bekymre og var på vei opp snøhellingene da jeg kom nedover. Selv om man er sliten og fullstendig ferdig, er ikke det noen grunn til å legge seg for å dø Østre Rauddalstinden ventet med sine ytterligere ca. 450 eff. høydemetre. I sneglefart ruslet vi bort den langstrakte ryggen. Julia ble igjen på vel 1900 moh, mens jeg gikk opp. Toppen er beskrevet som enkel. Jeg vet ikke om det var nysnøen, det rennende vannet, de lefsete klissvåte støvlene, den slitne kroppen eller hva det var som gjorde det, men jeg syntes ikke det var så enkelt. En liten hammer hindrer ryggen opp fra å være spasertur. Forsøkte rett opp, en 3 meter, men takene var ikke gode nok. Søkte så forskjellige steder mot høyre, men rennende vann og mose gjorde det ikke særlig fristende å klatre opp her heller. Begynte å tro jeg mått snu på denne enkle toppen. Til slutt gikk jeg tilbake der jeg søkte først og enda litt lenger ut mot venstre der ryggen brekker av i, om ikke stup, så i alle noe fryktelig bratt noe, ned mot den vesle breen. Her gikk det en tilsynelatende enkel passasje oppover. Minnet meg litt om passasjen på Ymelstind, kanskje ikke like mye ut i siden, men til gjengjeld mer jomfruelig med masse løse blokker. Teknisk var det helt uproblematisk, men jeg syntes det var en liten tanke utsatt, spesielt med tanke på alt løsgodset. Tar man godt tak i et håndtak som følger med her, og mister balansen, så er det nok gjort. Noen andre erfaringer fra denne ryggen? Jeg stusset også over at det ikke var antydninger til varder, noe som normalt er satt opp på alle tenkelig vanskelige og mindre vanskelige steder. Varden på toppen var heller ikke mye å skryte av. Tror ikke jeg har vært på mange selvstendige 2000 metere, med sånn en tassen varde. Jeg var i midlertid for sliten til å bygge noen bedre. Returen ble lang, men gikk da på et vis. Ned i kant av breen og ut Simledalen og opp til Leirvassbu hvor vi ankom litt over 18:00. 3 større og mindre turer i løpet av 29 timer, bare avbrutt av en times hvile og 2 timers søvn førte til at elle planer jeg hadde om tur på mandagen (i dag) ble nedprioritert til fordel for en skikkelig hviledag med huslige sysler og lite fysisk tilværelse.

Ja hvis du bruker utelukkende staver over lang tid, men du får heller ikke ødelagt lever av å drikke litt vin. Med måte er det null problem. Man mister heller ikke evnen til å gå av å kjøre bil til jobben. Evnen til å gå mister man først når man har ligget / sittet temmelig lenge uten gåtrening. Her var det snakk om hjelpemidler for å redusre en kneproblematikk. Dersom man ikke har noen form for problemer med knærne er det heller ikke spesielt stor grunn til å bruke staver (staver er også et utmerket hjelpemiddel i lange, jevne stigninger for folk med mindre god kondisjon. Du får belastningen fordelt på flere steder enn bare bein og korsrygg.) For øvrig bruker balansekunstnere stav for å øke balanseevnen ved linegåing (nei, vi går ikke på Line, men line). Personlig pakker jeg stavene vekk når det blir veldig bratt og på smale egger.. Tror ikke balansen lider...

Staver med fjæring må da være livsfarlig. Legg heller aldri full vekt på med mindre du er sikker på underlaget. Staver, spesielt uten gummisåle, har lett for å skli unna. Går man raskt og kiler staven i en sprekk blir man også hengende igjen og kan miste balansen. Altså stavgåing er et potensielt hjelpemiddel, men må øves litt inn.

Staver Har også til dels store problemer med kneene. Skyldes nok litt overvekt. Mest bak i ledbbånd og slikt. Staver hjelper! Det er et viljespørsmål om man vil tilegne seg en effektiv bruk av disse. Når du ser folk som aldri har gått i en steinur før, virker de normalt veldig klossete. Det samme gjelder for staver. Har man ikke brukt de, så blir de mer i veien enn til nytt. Snakker nå selvsagt om ulendt terreng, for alle kan bruke staver på flatmark. Staver kan brukes i alt terreng hvor man ikke trenger hendene (klyving / klatring), men de har noen ulemper og farememomenter. De egner seg lite godt til hurtig småløping rask gange i ulendt terreng. Skal man bruke staver, er det viktig at man også tar seg tid til å sette den riktig. Oppover er det normalt et mindre problem enn nedover. Jeg har tradisjonelt "jogget" ned bratte steinurer, og fristes fortsatt til å gjøre det når det er tørt, men samtidig vet jeg at skal kneet holde denne ekstremsesongen, er det viktig å tenke litt lenger. Kjører derfor full pakke, med så lett oppakning som mulig på de forskjellige turene (sjeldent mulig med tungt kamerautstyr, evt. sikringsmidler, men man kan jo prøve), med støttebandasje av og til, med staver, IBUX salve osv. Ethvert knebelastningsreduserende tiltak er kjærkomment og jeg gir blaffen i om det ser dumt ut, eller om enkelte lettbente unge joggere uten snev av slike problemer mener det er latterlig og barnslig. Annen forebygging er å gå med så lette sko som mulig. JEg gir ikke slipp på en viss ankelstøtte, men merket i forrige uke sinnsykt stor forskjell på en fjelltur jeg gikk med tyngre brestøvler og de andre jeg gikk med normalt "lette" fjellstøvler.