morten

Magnus: Du har helt rett, men svært mange av de som skriver her ferdes ikke så mye på disse stedene. Steder som er nedgriset av slynger er ofte litt utenfor rutene til andre enn de som klatrer. Er enig i at for eksempel V-skaret ser ikke ut. Der er det heller ingen som plukker med seg. Jeg plukker ofte (siste på Hellstuguryggen) med meg slynger, men ikke alltid. Plukker også ofte søppel langs stiene, men heller ikke det alltid. Hvis det regner, er kaldt og jeg har et fint driv, hender det at jeg ikke gidder å bøye meg ned. Men uansett: Plukk søppel i fjellet. Nå er det jo slik at, med unntak av en del bolter og slikt er det meste av søplet etterlat fra vandrere og klatrere ganske lett å fjerne. Det går ikke like lett med en del andre tings, slik som maling. Ok om 100 år er malingen borte, men den blir værende ganske lenge. Vet ikke hvor mange år det er siden Torfinnstind ble T'et opp, men ennå kan enkelte T'er ses. Så har de brukt god maling på Hellstugutind kan den sikkert bli værende til glede for mange i mange mange år. Hvem er det (bortsett fra Espen) som er utrolig til merking av ruter og oppsetting av skilt, så lenge det ikke er NYE ruter?

Nilsj: Denne debatten har vært oppe her til de grader tidligere, uten at jeg orker å leite frem tråden på nytt. Disse holdningene, eller rettere sagt den følelsen du sitter med, er det flere som får etter å ha lest utsagn fra folk som ferdes mye i fjellet. Hvorfor får dere den følelsen? Vil jeg heller kontre. Dette er et tema jeg føler veldig sterkt for, og som provoserer meg like mye hver gang. Ja, det er sikkert noen som tenker elitistisk og egoistisk (bortsett fra Espen). Jeg gjør det sikkert selv også. Men det er ikke det det primært dreier seg om. For meg. Og mange andre. I svært mange land. Selv i festtaler hos DNT. I alle disse sammenhengene blir helt, eller nesten helt, uberørt natur tillagt en verdi. Den verdien som slik natur representerer for mange er i mange land på vikende front, og den vernes om. Hvis man aksepterer at slik uberørt natur har en verdi, ja så vil man vel gjerne verne om den? Dette har ingenting med elitisme eller egoisme å gjøre annet enn et at det selvfølgelig er egoistisk å forsvare truede verdier som betyr noe for en. Det har ingenting å gjøre med at jeg mener at siden jeg går så og så mye i fjellet så har jeg noen større rettigheter enn andre. Det har rett og slett med det å gjøre at for å bevare VERDIEN uberørt natur, må man i første rekke begrense tilretteleggingen. Innenfor den utilrettelagte ramme er det fritt frem for alle som har forutsetninger. I ytterste konsekvens vil billettsystem lignende det man har i utenlandske naturparker være aktuelt, men da fortsatt ut fra forutsetningen at alle har like rettigheter. For alle dem som mener at uberørt natur ikke har noen verdi i seg selv og at opplevelsen er den samme om man nyter den på en betongplatform med 1000 andre, i en taubane, på en anlagt grusvei etc. Ja så er det et syn, men ikke tillegg oss andre ting bare fordi vi er i mot en slik tilrettelegging. Mitt motto har lenge vært - flere folk i et mindre tilrettelagt fjell. Å se en del folk karre seg av Gjendebåten ved Gjendebu er et komisk syn. De synes sikkert alle det er flott og fint, men de har neppe alle et nært forhold til naturen. Hadde de ikke fått et mer inderlig kjærlig forhold til naturen om de MÅTTE gå inn hit. Ja det hadde kanskje vært færre av dem, men de som hadde tatt bryderiet hadde sikkert vært dem som har et EKTE utbytte av opplevelsen. Jeg er temmelig sikker på at en del (unnskyld uttrykket) overflatemennesker har et veldig trivielt forhold til hytteturene til Gjendebu eller Spiterstulen. For mange av dem er det ikke det store naturmessige utbytte. Andelen som har et inderlig utbytte av naturen er nok langt større blant dem som besøker Olavsbu, for å ta et eksempel. All ære til dem som ønsker flest mulig glad i naturen og fjellet, men det må ikke nødvendigvis skje ved å frakte bobletyggistyggende, kortspillende mennesker med støyene motoriserte farkoster inn i de siste urørte naturområder vi har av stor kvalitet. Hvorfor føler alltid en del mennesker at uttalelser som den sitert ovenfor betyr at vedkommende føler å ha en forrang? De fleste ser det vel som en selvfølge at det skal være like tilgang for alle til naturområdene, men på naturens premisser, og den generelle naturopplevelses premisser - det betyr bl.a. at norges handikapforbund ikke bør få lov til å organisere fellestur med 4-hjulinger til Galdhøpiggen eller innover Leirungsdalen. Det betyr også at megler pedersen ikke skal få lov til å fly vassflyet sitt inn Gjende, men det betyr at vi mener alle skal få lov, men det må skje for egen maskin. Dess mindre man tilrettelegger en del områder, dess færre folk kommer. Egoistisk kanskje ja, men i alle fall er det ingen urettferdighet ved at A for lov mens B ikke skal få lov. Samtidig bevarer man verdien UBERØRT NATUR. Helt ekstremist er jeg heller ikke, og ser at det er behov for flotte naturområder med en viss tilrettelegging som kan nås lettere. Vi har jo allerede Galdhøpiggen med en bilvei opp i 1840 moh, Besseggen med regelmessig båttrafikk i begge ender og massiv markedsføring. Men hovedregelen bør ikke være at flotte områder automatisk skal tilrettelegges for masseturisme. Det store rom, ensomheten, stillheten - Det har en ubetinget verdi for mange. I Norge er vi så heldige at forholdsvis mange kan oppleve dette samtidig, men ikke 4 millioner. Nå er det heller ikke 4 millioner av oss som lengter etter det store rom, stillheten og ensomheten. Og det er jeg glad for. Ikke fordi jeg ikke unner andre det, men rett og slett fordi da ville den ikke eksistere lenger. Når det gjelder bygdefolket PANDA, kan jeg på en måte forstå dem. De har vokst opp der, har røttene sine der, har sett på den samme knausen alltid og naturlig nok betraktet det som "sitt". Når myndigheter og DNT organisasjoner kommer utenfra og legger føringer, så forstår jeg reaksjonene - og jeg tror du har rett i at en del bygdefolk er skeptiske. Likevel mener jeg at storsamfunnet må regulere og verne om naturperler. Til slutt NilsJ gjentar jeg mitt spørsmål: Hva er det som før en del mennesker til å oppfatte det så elitistisk, "jeg var her førstaktig osv.", når man tillegger stillhet, ensomhet og store rom en verdi og gleder seg over å ha "verden for seg selv en kort stund?"... Personlig synes jeg det som hovedregel er hyggelig å treffe noen folk på tur, og i sommer har jeg egentlig nesten ikke truffet folk utenfor stiene. Nesten litt kjedelig det også noen ganger..

Nei soloturer er oppskrytt (ok jeg har skrytt av dem selv tidligere). Det er hyggeligere å ha noen å skravle med, ta bilde av og ikke minst klage sin nød til over hvor bratt, skummelt og luftig det er. Ulempen er selvsagt at da er det andre man kan treffe med sine "løse steiner på avveie" salver. Det aller beste er lokale varianter av sherpaene, hvor man kan lesse så mye tauvverk, jern og annet skrap i sekken demmes, og likevel smiler de like bredt. Det må da være tilleggsnæring for våre fjellbønder. Bære for klatrere og andre tinderanglere i fjellet. "NOR-Sherpa". Hvis ikke det er et marked for det, så har man det for godt her i landet.

Lurer på hvordan dødsraten er for sunnmørssau på utmarksbeite kontra hedmarkssau (rovdyr holdt utenfor), kan det hende at disse spektakulære ryggtraversene blir litt vel farlige for enkelte brekende tinderanglere? Nå går det i alle fall ikke an for sauebøndene å utrydde ryggtraversene, så de må nok bli der til glede både for sau og mann, så får heller naturen ta seg av litt ullent nedfall fra tid til annen.

Kim. Jeg finnes ikke irritert, så det for stå for din regning. Jeg er engasjert ja, og har klare meninger, jeg mener jeg har et poeng, men det er kanskje bare noe jeg innbiller meg. Det var jo litt spøkefullt ment da Sauene er for øvrig der det er noe godt å spise på, hvor langt under toppene det evt. er vet alle som har vært i de respektive områdene. Synes for øvrig ikke det blir dumt å hevde at Sunnmørsalpene er en vinner på villskap, men at de kontra - spesielt Jotunheimen - er en klar taper på variasjon... Muligens et farget synspunkt, men jeg innbiller meg at det er en viss objektivitet. Men den debatten har vi hatt andre steder før. Jeg liker også Sunnmørsalpene godt, men det blir bare for langt å reise dessverre. Sunnmørsalpene er et ferieprosjekt. Jotunheimen er nær.

Svein: Jeg har vært noen ganger på Sunnmøre, så jeg vet åssen det ser ut der. Vi blir nok aldri enige uansett, men for all del - det er flott på Sunnmøre. Bildet nr. 2 av Kim var vel mer østveggen og ikke nordveggen. Uansett det kommer vel neppe frem på bildet. Trollveggen f.eks. blir det noe lavlandsaktig over i forhold, til tross for større dimensjoner. Her står du i høgfjellet med tinder på alle kanter, på en bre, og så ruver denne VEGGEN så til de grader dominerende. Forstå den spøkefulle tonen: Det blir noe annet enn en haug med nåler og pinakler som strekker seg noen hundre høydemetre ovenfor sauebeitene. Og igjen: Ingen bestrider vel Sunnmørsalpene sin villskap, men poenget mitt var alt Sunnmøre mangler i form av variasjon. For noen er ikke pinakler og bratt skrenter alt. Det er heller ikke så lett å kritisere ut fra et bilde (ok Espen, I did - sorry). Selv Sunnmørsalpene ser jo nesten ut som pottitåker på mange bilder. Det er fryktelig vanskelig å fange fjellenes villskap på fotografier.

Nei, Kim - den skal være for 2006. Den skal være i A3. Den skal være spiralbundet, med lakket forside og ellers av høy trykkmessig kvalitet og til sist skal den være trykket med våre bilder. Dom er goda hos söta bror, men det er vel grenser for hva du klarer å grave opp hos Skanska. Men for all del. Det hadde vært en storartet gave

Tom: Det er en glede å kunne skuffe deg. Lyngve: Skulle gjerne gjort det, har stoff til masse oppdateringer, inkludert flere tusen bilder. Men jeg rekker ikke alt. Prøver å lage en kalender, ei bok og bygge opp et bildebyrå samt planlegge et arrangement - i tillegg til alle disse turene. Alt dette uten å miste helt fotfeste på den egentlige jobben.

Beina var egentlig ikke klar for ny tur, men det var været. Alle forsøk på å få blit med, eller organisert tur til Styggedalsryggen falt i fisk. Ikke fikk jeg med meg folk på noe annet heller. Helga skulle jeg vekk. Finværet kunne være over når som helst. Ergo, jeg måtte dra på tur alene. Urdadalsryggen lurte jeg litt på, men nesten synd å bruke den beste delen av sommeren på noe som sikkert kan tas i september, så det ble til at jeg bestemte meg for å prøve Hellstuguryggen. Jeg antok at det var opp mot det jeg kunne "greie" aleine. Jeg reiste fra Skrautvål en eller annen gang, veldig tidlig og ankom Spiterstulen hvor termometeret bare viste litt over null. Kulda beit i bare bein og armer, men litt hurtig gåing fikk liv i dem igjen. Halv ni var jeg på vei opp den skyggefulle Visdalen. Det er noe spesielt friskt over disse kalde augustmorgenene i høgfjellet, etter en knallklar natt. Like etter Hellstuguåi begynte jeg å dra meg oppover mot ryggen. En annen vandrer var å se litt bortenfor, men jeg peste bare på i mitt tempo uten å søke noen form for sosial informasjonsutveksling. Tråkk og sporadiske varder viste vei oppover, den bratte ryggen som under disse gode forholdene var helt uproblematisk. Hellsutughø ble nådd på 2 timer, noe jeg var ganske fornøyd med, men så var det da også slutt på høyhastighetsgåing for det meste av dagen. Den fremmede, som jeg hadde "knekt" i sitningene, droppet den lange avstikkeren ut til Hellstuguhø og kom raskt foran meg, ettersom jeg koste meg med litt fotografering og et par brødskiver. Hellstugubreen hadde vært temmelig hvit bare et par uker tidligere. Nå var den stort sett snøfri - bare is! Den fremmede gikk oppover fonna på Hellstuguhø, men fikk raskt slite med isfrossen snø og is. Jeg hadde ikke lyst til å seile med kortbukse, så jeg tok omveien rundt og unnskyldte meg med at jeg samtidig kunne fylle på vann. Bekken var faktisk dekket av ny is, så det hadde vært en kald natt. Opp til Nordre Hellstugutind var det en lang motbakke som gikk tregt. Virkelig tregt. Så ny stopp. Nye bilder. Ny energi, før videre nedstigning mot ryggen. Ryggen mot midtre var for en stor del ganske løs og ikke av de mest lettgåtte, så jeg brukte en del tid. Over 2 mindre topper måtte jeg også før jeg kom til det omtalte luftige partiet. I det fine tørre været var det ikke så ille. Jeg måtte nedi med handa et par steder, men ellers var det mest spasertur. Følg stien og ikke tråkk utenfor, så går det bra. Oppstigningen mot midtre bød heller ikke på noen problemer. Noen småbratt og et lite lett luftig parti rett før toppen, men ikke noe problem for de fleste som ferdes på slike steder. På toppen var den fremmede. Vi utvekslet noen få ord. Jeg stilte noen spørsmål, men fant fort ut at vedkommende, med en vestlig dialekt, ikke var spesielt pratsom, så det ble til at vi nøt toppen i stillhet 4 meter fra hverandre. Han hadde gått ned i skaret mot stor tidligere og så tatt seg ned i dalen via noen renner. I dag ville han snu og gå tilbake. Jeg svelget to ganger og modererte meg til at jeg ville prøve meg mot store og se hvor langt jeg kom. På vei ned i skaret er det to topper som ser veldig toppete ut fra oversiden, men nærmere undersøkelser viste at disse var veldig lite toppete. Bare dekket av masse bratt, laus, stein som krevde forsiktighet fra dem som er dumme nok til å gå oppom (les, snøen i kanten av breen er her et meget bedre alternativ). Bort mot det laveste punktet imidlertid var det en noe mer markert sak. Jeg kløv over, opp, målte og begynte nedstigningen, bratt mot skaret på andre siden. Og løst!!! Kløv forsiktig nedenfor en haug med blokker som truet med å komme etter. Var dum nok til å klyve forlengs og på et punkt holdt sekken på å dytte meg hodestups forover. Med noen uelegante bevegelser fikk jeg lirket av meg sekken og sendt den i forveien før jeg selv kom etter. Det var den toppen. Så var det veien videre: Løst løst løst løst!!! Hammeren midt i mot var bratt, litt lettere ut til høyre, enda lettere (og løsere) enda lenger ut mot høyre, men jeg lot meg lokke av en blå slynge som ikke en gang hang fast (ligger i sekken min ennå, har ikke fått kastet den, ei uke etterpå). Så lite tillitt hadde jeg til det lause fjellet at jeg allerede her tok av sekken, festet en karabin mellom sekken og 10 meter 8mm tau jeg hadde med som igjen ble festet med karabin til en slynge jeg hadde rundt brystet. Så kunne jeg klyve lettere til sinns og dra sekken opp etter meg. Vel oppe ble eggen til tider smalere igjen, egentlig veldig smal et par steder dersom man skulle gå oppå, og det skal man jo liksom. Det var vel en topp dette også? Ikke godt å si. Glemte å måle, men den ligger i grenseland. Ikke så markert som den foregående (som jeg faktisk også målte). Så kom en ny hammer. Det så mulig ut å runde ut på høyresiden, men man måtte da ganske langt ned i et bratt (og veldig løst rennesystem). Hammeren som viste seg å være av det mest morkne slaget man kan forestille seg ble et lite hyggelig bekjentskap. Jeg klatret først opp en 5-6 meter til en drøyt halvmeter bred hylle, hvor alt, absolutt ALT var løst. Sekken etter. Så nye metre, og så enkelt videre opp. Atter en gang en virkelig smal egg og etterhvert enkelt mot ny hammer. Denne så da ikke vettug ut! Fjellet var fast og fint, men opptaket ganske tungt. Noen gule slynger hang en 10-15 meter lenger oppe. Nei dette var i alle fall klatring over mitt nivå uten sikring!! Jeg tok en 4-5 meter bratt ned i siden, og ut på noen sva hvor siste snøresten smeltet i disse minutter. På andre siden skrådde jeg opp noen svahyller med enkle gode tak ut mot høyre. Målet var å komme opp på ryggen som gikk fra høyre mot venstre opp til hovedryggen igjen. Midtveis syntes jeg det blei for langt ned, så jeg tok på meg klatresko på en smal hylle med 8-10 meter luft rett ned i det bratte rennesystemet under meg. Kanskje litt overutstyrt for denne lette, drøye toer klatringen her, men jeg følte meg litt tryggere alene, uten sikring på dette svalignende terrenget med disse på, og ingen så meg så why not? I peset med å skifte på den smale hylla glemte jeg et par middels sure, blå sokker og et par solbriller. Håper noen kan ta med seg mitt søppel. Jeg er veldig taknemmelig dersom. Klyvingen ble lettere, men klatreskoene var ikke noe gode å ha på. Jeg kom til en ny, langt mindre hammer, som også var dekorert med noen rapellslynger. Her så det også mulig, om ikke morsomt å ta en omvei ut til høyre via et rennesystem og så opp på en ny siderygg, men siden denne hammeren var mye kortere og litt mer menneskelig ville jeg prøve å klatre den. Den var ikke så vanskelig når jeg fant veien, men falle, det skulle man ikke. Gode bøttetak sørget for sikkert hold, mens føttene holdt igjen på friksjonene oppe på et utoverhellende svastein. Nedenfor var det nok meter til å bli kjøttkake. Veien videre var enkel, men jeg ble litt skjelven i det jeg måtte stole på balansen og gi slipp på de 100% gode takene for å komme meg et skritt videre. Gidder ikke å prøve på noen graderinger, men det var utsatt og absolutt i grenseland mellom klatring og klyving. Rett før toppen var det en liten hammer til som jeg rundet enkelt noen meter ut mot høyre og endelig kunne slappe av på denne fantastiske ustikstoppen som Store Hellstugutind er. Du ser enorme kontraster herfra. Ingen topp i Hurrungane (som jeg har vært på) har en så gedigen utsikt synes jeg. Nedenfor den store flate på brekomplekset med brehestene. Hinnotefjellet med det bredemte vannet foran. Den skarpe nordeggen på Hellstugutinden og den flotte midttoppen, så vel som resten av toppene mot syd. Urdadalen er nydelig, med svartblå og turkisgrønne tjern, og vestover blåne på blåme med bredekte fjellrygger. Du er liksom midt i midten av alt, og så høyt. Leirvatnet med Leirvassbu ser man fint. Det samme med Tyin og Knutshø med riksvei 51 ser man også. Alle vesentlige topper ser man, og det hele er så nydelig komponert. Ned mot sør fikk jeg meg en overraskelse ved at en lang rekke rødmalte symboler var malt på vei opp mot toppen. (Se egen tråd under Toppturer og Tinderangling). Oppstigningen til Søre var svadominert. Snøfri og tørt var dette enkel match. Sikkert litt mer kronglete ved hard og isete snø. Denne toppen hadde en morsom toppegg, med flere småtopper (nei ikke noe 10 meterstull) før en bratt nedstigning mot sør. Jeg ble overrasket over hvor bratt to av disse hamrene var. Sikkert enklere å klyve opp enn ned, men med litt forsiktighet gikk det greit. Ikke noe imot et par av de løse hamrene tidligere. I kveldssola var jeg nede i skaret. Fra midtre til store hadde jeg brukt utrolig lang tid. Nå gjensto det bare en topp. 2189 eller noe slikt. Jeg satte igjen sekken og ruslet uten til topps, noe som var en herlig befrielse. Det gikk faktisk en del fortere også. Veien opp var dominert av digre steinblokker. Noen med svartmose, andre lyse og vegetasjonsfrie. Relativt raskt var den siste toppen unnagjort og kun den lange nedstigningen gjensto. På grunn av is på den (ikke inntegnet på kart) brefonna i vestflanken fikk jeg ikke holdt så høyt som jeg ville og kom midt ut i et svaparti jeg ikke turde å gå ned. Jeg endte opp med å gå på noen ekle steinrøyser over svaene og ba pent om at dette ikke skulle begynne å seile, før jeg lenger mot nord kom meg greit ut i steinrøysa igjen. Fra jeg kom ned på stien fikk jeg skrudd opp tempoet igjen og fikk tatt igjen en del av det tapte slik at jeg klokket inn på Spiterstulen littegrann før tussmørket. Det er et slitsomt liv. Jeg kjørte rett fra Skrautvål og ut på tur og ved retur Spiterstulen var det bare å hive seg i bilen og kjøre rett hjem. Ved slike anledninger er det i alle fall gull verdt å ha en kone som venter med varm mat hjemme! En utrolig flott travers. Mange flotte opplevelser, spennende passasjer og langt over 100 bilder ble beholdningen.

Skulle ønske jeg hadde bredbånd jeg, så jeg kunne fått tålmodighet til å vente på at bildene dine skulle komme ned Espen

Tenkte jeg skulle få Robert til å skrive noen ord om denne turen, men den gang ei, så jeg trår til selv jeg med en liten hurtigberetning til denne, en av de mest sentralt plasserte tindene i heimen. Vi hadde vært på nåler og annet høgfjellssytøy dagen før og jeg fulgte Julia til Gjendebåten etter en hektisk frokost. Været var som programmert: Skyfritt og varmt. Robert og jeg svettet oss oppover Storådalen og passerte med dunder og brak flere mer bedagelig anlagte grupper. Noen tok seg til stoppeklokka og signaliserte at de syntes det var litt vel pesint. Men ingen fare, vi saknet raskt nok av. Oppe ved Hellefossen var det vi som begynte å bli tatt igjen, riktignok ikke av gamle damer, men likevel. Så vi fant det best og forlate stien og gå våre egne veier så vi slapp å bli nedbrutt av den slags. Jeg fikk overtalt Robert til å prøve eggen midt i mot - sør / sørøst blir det vel. Han var avstandspessimist som alltid, og jeg avstandsoptimist som alltid. Varmen var intens, svetten likeså. Pausene ble mange, pustingen var hyppig, men et eller annet sted langt oppe fant vi et lite tjern. Her kunne vi drikke, spise og alt det man ikke nødvendigvis skriver om før vi siktet oss inn på ryggen. Ryggen var først en lang laus steinur, og når det omsider ble rygg var det fortsatt laust som fy. En litt svart hammer lenger oppe var spenningsmomentet, og når vi ditopp kom, var ikke avstandspessimisten lenger pessimist, men istedet en optimist som la friskt i vei. Avstandsoptimisten var blitt pessimist og i tillegg dyktig sliten, ja nærmest kvalm og svimmel av varmen. Litt ustø bega jeg meg i kast med ryggen, som ikke var smal, men dog. Først enkelt rett på, så litt mer ut til venstre. Forholdsvis gode tak, men ville de holde. Oppdemmede løsmasser lå oppe på ryggen, og jeg håpet inderlig jeg ikke løsnet en stein, som holdt den ovenfor som holdt den ovenfor der igjen osv. osv. Det ville vært kjipt. Det var ikke like langt ned her som på andre siden mot Semelholet, men det var mer enn langt nok til å ende dette livet. Etter et stykke med klyveklatring i temmelig jomfruelig terreng, ikke alt for luftig, men ganske eksponert bakenfor, kom man mer opp på eggen, det ble litt enklere igjen før vi kom opp på en slak "hammer" som var så overbevokst med svartmose. Ikke bare vokste den så tett at steinen under var usynlig, men den vokste i flere lag. Svartmose oppå svartmose. Dette var ingen vanlig ferdselsvei, det var i alle fall helt sikkert. Robert sparket bort en masse svartmose han ikke stolte på og lett opp bar det. En kort luftig "egg" med en del løsmasse på, måtte passeres før vi enkelt kunne stige opp mot det brede topplatået. Akkurat ved oppgangen så vi en markert vardesatt topp ut til høyre. Vi var begge enige om at den aldri hadde 10 meter i primærfaktor og ville ikke våge livet på å ta oss ut dit.. Vi ruslet i stedet enkelt opp til fortoppen på 2178 moh og kunne nyte en fabelaktig utsikt mot hovedtoppen. Hovedtoppen ble intatt kort tid etter, og i dette været var det duket for en grande pause på toppen. Toppen var alllerede inntatt av folk vi hadde passert tidligere på dagen (men så hadde vi gått noen rare omveier da ). Tre sogninger, artige folk, som bød på tralling, grisehistorier fra Jostedalen, skrytehistorier fra tidligere Jotunheimenturer og litt av hvert annet. Alt sammen servert på ekta sognamaul. De syntes 10 m pf var noko stor tull, men med løfte om flott utsikt mot hovedtoppen fikk jeg overtalt dem til å stikke bortom 2178. Vi skar raskt ned vestflanken, rotet oss meg litt bort i noen sva, men ellers greit ned til dalen. På no time egentlig. Dalen var varm. Ved annenhver bekk var det å stoppe. Skylle hode i vann og drikke masse masse. Slik gikk det nesten hele tiden ned til Gjendeboden, hvor turen ble avsluttet med et utrolig forfriskende bad i Gjende. Vi var ikke de eneste som badet, så det var vel ikke noen isbadebragd, men et SKIKKELIG høydepunkt var det likevel. Ved middagen ble jeg til og med gjenkjent på grunn av tidligere utagerende virksomhet på internett (etojm.com)... En flott tur. Men vi begynte å gå litt lei begge to, så til tross for kanonværmelding for de neste dagene trakk vi begge ned mot lavlandet. For Roberts del var dette siste fjellturen på en stund. Jeg klarte å karre meg avgårde aleine fredagen etterpå.

Gjendealpene da Svein? Med det fasinerende nåleområdet. Flotte breer og ok rygger? Skardstinden da? Et fasinerende fjell. Stå på Heimre Illåbreen og titt på nordveggen. Ikke mye slikt på sunnmøre. Vil ikke dra i gang noen sånn debatt igjen, men Jotunheimen er full av perler og Jotunheimen er full av variasjon. Nettopp alle grushaugene, flyene, og innsjøene gjør jo heimen til den komplette, varierte naturpark... Selve spennet. Du kan jo til og med sjå ned på fjorden fra enkelte punkt i Jotunheimen. Sorry. Jeg vet - debatten finnes et anna sted, og Espens sørrenne på Mjølkedalstinden - innlegg er vel omtrent allerede "ødelagt" . Ods: Da vi kom opp gjennom den høstfargede bjørkeskogen under en knallblå høsthimmel og fikk se Karitind med den hivte brekappen ble også mine knær moe. Har mange fine bilder av Karitinden. En vakker tinde. En favoritt. Spesielt for meg som ikke har sett den noe særlig fra de kjedeligste sidene. Synes også Oksskolten med gode naboer sett fra vannene på Umbuktsiden i vinterskrud var et uforglemmelig syn. Det er mye flotte "småfjell" her i Norge. Vi får være sjele glade vi har så mye flott. Det hadde vært stas med en 5000 meterstopp i Trøndelag, men men...

Espen: Med all respekt - synes Mjølkedalstinden så mest ut som en grushaug på bildet ditt. Men jeg er enig i at tinden har noen virkelig flotte sider. En topps fremtoning er ikke kun avhengig av vinkelen. Årstid og lysforhold spiller også inn. Det blir uansett feil å sammenligne estetikken i norske sommertopper med Himalaya. De har gigantiske topper med evig vinter øverst. Kun vinterblikk mot norske tinder kan gi assosiasjoner, og selv om formene kan være like flotte blir det jo pinglete dimensjoner i forhold da. Men Lyngve, det er mer enn bare spisshet og dimensjoner som avgjør det subjektive begrepet vakkert fjell. Høyde er målbart, skjønnhet er subjektivt. Det finnes vakre fjellmassiv i hele verden som alle har sine trofaste tilhengere. Grand Tetons og Rainier i USA er noen. Weisshorn og Matterhorn er andre. Himalayas fjell er andre. Pamirs. Karakorum. Patagonia med FitzRoy. Sør Rondane. Store Austanbotntind for meg

Fra bua deler iflg. stien seg og går ut til Ø-1, jfr. kart. Har aldri gått akkurat den biten og kun vært på Surtningssui i tåke, så jeg kan vel ikke uttale meg, men IDIOTENE kan vel uansett holde malingspannene sine i lavlandet. Det har vært nok murere på ferde i fjellet om ikke malerne skal komme etter. Hva blir det neste? Snekkere? Glassmestere? Nasjonalparkene burde hatt et skilt ved inngangen? "Vi trenger ikke flere håndverkere, verktøy legges igjen ved inngangen"

Surtningssui er jo en rute som har vært merket i mange år, jfr. kart, så det er ikke noe nytt. Store Hellstugutind er noe nytt. Spesielt er også den grisete måten det er gjort på her.

Siste nytt: Fikk akkurat telefon fra en annen fjellvenn som hadde vandret her 10.08 og blitt sjokkert over taggingen og sporenstraks rapportert det til DNT (nå er vel ikke Espen enig i at DNT er rette stedet å melde fjelltagging til, men)... Så 10.08. var den i alle fall der. Det hadde vært interessant med en innfasing av når dette skjedde. Altså før 10.08. Folk som har vært der før taggingen kom? Og tidligere, mens den ennå var der? For å si et sånn. Med denne taggingen går man ikke opp på Store Hellstugutind fra sør uten å legge merke til det. Never!

Man henger ikke ut folk på mistanke. I alle fall gjør ikke jeg det.

Tom: Jeg skal høre med vedkommende. Håper det ikke er dem.

På fredag gikk jeg Hellstugutraversen og på vei ned fra Store Hellstugutind ble jeg overrasket av rød maling. Denne var ikke her sist jeg var her i 1998. Etter hvert som jeg kom nedover, viste den seg å være veldig systematisk. En 50-60 markeringer hele ryggen ned fra toppen med rød maling! Noen symboler var nærmest uleselige, mens andre sa tydelig: "SH".. Med min enorme fantasi, fant jeg fort ut at dette måtte bety. Store Hellstugutind. Hvem gjør slikt??? Er det lov??? Kan det anmeldes???? Jeg har bare en mistenkt. Skal alle fjelltopper i nasjonalparken kunne males fritt, bare fordi DNTaggeforening har tagget Glittertind, Galdhøpiggen, Surtningssui og noen til? Og med hva de vil? Skal man kunne male FT for Falketind opp til denne, og SS for Store Skagastølstind opp til denne... Det blir jo et virvar av symboler og griseri. Skal forsøke å få postet et bilde av dette griseriet når jeg en gang kommer hjem. Trist er det, på denne etter min mening, en av Jotunheimens aller flotteste topper. Noen fler som har sett denne taggingen og reagert??? Noen som vet hvem som står bak??? Det er ikke DNT, de klarer bare å skrive T.

Godt spørsmål Erling. Erfaringene er vel at en kjetting blir irreversibel når den først er der. Båttrafikk kan jo viskes ut når som helst, selv om det selvfølgelig ikke skjer. Det blir jo heller bare mer og mer og mer. Det er morsomt å sitte på bryggen dypt inne i nasjonalparken og se barnevogner, trillekofferter, tennissko hoppe av båten. Sist vi var der var gutten på Gjendeboden i full gang med å kjøre en liten traktor hit og dit, stadig vekk, laget masse støy gjorde han. Toppen var da han mandag morgen kom kjørende med 3 dokke-jenter, som stakkar "små", hadde noen tunge sekker. Med høye stønn fikk de så vidt på se sekkene ved traktorhengeren, så de kunne gå de 12 meterne bort til fergekøen. Stakkars bevegelseshemmede vesner. De var vel kanskje rundt 18 år. Med 40 er de vel åreforkalkede og uføretrygdede.

Man stiger ut av sitt kjøretøy. Hekter kjettingen forsiktig av og tager den til siden Deretter kjører man forbi kjettingen, stopper, og hekter kjettingen forsiktig på plass igjen, før man fortsetter opp en av norges værste vaskebrettschausseer.

Har tenkt det samme som deg, men det er nok kanskje ikke så voldsomt stort marked for kveldsbåter, og som du sier - for hyttene er det jo kjekt. Kosedagstur til Knutsholstind f.eks. lar seg jo kun kombinere med telt eller hytte.

Gratulerer Kim. Champagnekorkene får vi sprette seinar. Uansett hvor mange som har gjort det før, så er det en stor jobb og et personlig mål som nås. Ikke noe spesielt å skryte av, men bortsett fra en eller annen tynnhudet "gjest" så er det vel ikke noen som har oppfattet skryt her. ?? (Jeg har et par nye 10 metere til deg nå Kim )

Nei, dessverre. På fredag så det temmelg hvitt ut på toppen (les snø), men det smelter jo fort med den varmen som har vært. Dersom du ikke får noen svar fra folk som har vært der i helga, anbefaler jeg en telefon til Glitterheim. Det er vel de som sitter nærmest og vet best til enhver tid hvordan forholdene er...

De fleste som samler topper like å ha noe mer håndfast enn bare hvor mye "toppfølelse" en topp gir. De samler derfor etter en primærfaktor. Denne V2 har mer enn 10 meter, den er derfor en topp for de som samler etter 10 m. pf. og IKKE en topp for dem som f.eks. samler etter liste på 30, 50 eller 100 m pf. For øvrig enig med deg i at du ikke får noen toppfølelse av V2.. Men samtidig er det mange artige topper med en p.f. mellom 10 og 30 meter som er mye morsommere enn en del topper med langt høyere p.f. (eks. Søre Nål). I tillegg får man i en del tilfeller noen morsomme omveier når man samler 10 m. Hva man samler er en personlig sak. Den diskusjonen har vært tatt mange ganger. Det blir helt feil å gå subjektivt inn på hver enkelt topp. Det er objektive kriterier som bør gjelde, i alle fall dersom man i noen grad ønsker å diskutere / sammenligne sin samling med andre. For øvrig er det jo fritt frem å samle subjektivt på fine topper etter eget utvalg.