Jeg mener grad 2 og delvis grad 3 er klyving i tørt vær. For ikke-klatrere virker nok 2 som klatring. Når klyving går over til soloering (klatring uten tau) er en definisjonsak. Norsk gradering (bl.a.) tar vanligvis ikke hensyn til hvor utsatt klyvingen/klatringen er, samt graderer også etter vanskeligste passasje. Vedvarende klatring graderes ofte litt opp. Tidligere var vanskeligste grad i Norge 7 så skalaen utvides hele tiden.
Her er graderingene fra boka "Klatring" av Jon Gangdal. De gir ihvertfall en viss pekepinn om gradering:
Grad 1: En mellomting mellom Karl Johans gate og Besseggen.
Grad 2: Svært enkelt. Mange gode tak å velge i. Sjelden særlig bratt eller luftig.
Grad 3: Fremdeles ganske rikelig med tak som kan brukes på forskjellig måte. Kan være bratt og luftig, men da er gjerne takene tilsvarende store og gode.
Grad 4: Valgmulighetene blir færre, men takene er fremdeles ganske gode og du kan variere bruken av dem. Balanse og styrke kan bli satt på prøve. Kan være både bratt og luftig. Vedvarende 4+ kan være tungt.
Grad 5: Avhengig av å finne de riktige takene, som kan være små og stille krav til både fingerstyrke, balanse og dynamikk. Ofte bratt og luftig. Det er på 5-nivå du virkelig begynner å få følelsen av å gjøre det umulige mulig.
Grad 6: Helt avhengig av å finne de riktige takene, riktig tyngdeoverføring og god balanse. Takene er ofte så små at du enten må være bra fingersterk, eller bevege deg veldig dynamisk for å komme opp.
Grad 7: Ytterst få muligheter i valg av tak. Krever stor fingerstyrke, god balanse og dynamiske bevegelser. Krever regelmessig trening. Vedvarende 6'ere uten hvile blir ofte gradert 7.
Grad 8: Enda mer vedvarende enn 7. Stiller store krav til akrobatiske ferdigheter, og du både trener og lever som en toppidrettsutøver.
Grad 9: Bare et fåtall klatrere greier det.
Grad 10: Nærmer seg opphevelse av tyngdekraften.