Snutemor

Ja, og så klart vanskelig å flytte på seg når man har bananuka.

Skikkelig stilig telt @esphojo Fikk aldri sånt med prinsesser på da jeg var liten. 70-tallet og likestilling og politisk korrekte foreldre og sånt. Men nå er jeg voksen og kan bestemme selv. Kanskje det er et slik telt jeg skal investere i?

En liten oppdatering fra teltkaoset: Jeg har fått låne et tomannstelt (Mountain Hardwear optic vue 2,5) og var pakket og klar for å prøve det lørdag til søndag. Siden alt som kan gå galt, som regel går galt, ble lørdagen tilbragt på legevakten sammen med et familiemedlem, i stedet for ute i skogen. Og da jeg endelig kom meg hjem, var det blitt mørkt og for sent å dra ut. Men natt i telt ble det. Her er erfaringene jeg tok med meg fra en natt med veldig plant friluftsliv: De som lager telt må være utrolig tynne mennesker. Eventuelt ompa-lompaer. Da jeg og min exped synmat hadde tatt plass, skjønner jeg ikke helt hvor de 1,5 personene skulle ligge. Mer enn nok plass til meg og hunden, men å få enda et liggeunderlag til der inne, tror jeg ville holde hardt. Det går helt fint å bytte ut Real turmat med takeout pizza på telttur. Kan virkelig gå god for myggbeskyttelsen i teltet. Var ikke plaget av en eneste mygg, klegg, knott eller hjortelusflue gjennom hele natta. Til tross for at jeg glemte å lukke igjen myggnettingen. Opplevde heller ikke kondens, is eller andre fuktproblemer. Men det var nære på, holdt på å velte en farrisflaske inne i teltet. Lamina Z er i overkant varm å sove i, selv om jeg er fryktelig frossen av meg og det viser januar måned. Frøs overhode ikke, måtte faktisk lufte flere ganger. Stolbein egner seg godt som feste for barduner etc. Vi likte oss såpass godt i teltet at vi snart drar på tur igjen. Kanskje tilogmed utendørs.

Rusletur i skogen. Søndag betyr mye folk på tur, da surrer bikkja og jeg heller litt uten mål og mening bortenfor sti og løype. Det er uansett der de fineste stedene er.

Jeg tenker at mennesker er forskjellige, det finnes ingen fasit, ingen mal som sier at folk i byer er slik og folk ellers er sånn. Du finner eksempler på folk i byer som er aktive innen friluftsliv og folk på landet som ikke bryr seg. Og du vil finne mange eksempler på det motsatte. Og tenker at det handler også om hvordan du definerer friluftsliv. Jeg bor på et stort boligfelt, men jeg kan gå ut døra og være i relativt uberørt villmark etter fem minutter. Der går jeg stort sett hver eneste dag, hele året. Jeg har jo hund, og det er en pådriver til at jeg må ut, men gleder meg like mye hver dag over å være i skogen. Men jeg er ikke på topptur eller hilser på ørn daglig. Får dosen med frisk luft hver dag, så føler jeg ikke har det brennende behovet for å reise ut og bort hver helg. Klart det hadde vært gøy, men har jo skogen rett her borte. Så sånn sett kan man kanskje si at jeg er litt avslappet i forhold til å søke de store friluftsopplevelsene. Men igjen, det er meg. Andre mennesker har sin sannhet. Jeg tror uansett ikke du skal være bekymret for å bli blasert hvis du skulle ha flyttet vekk fra byen. Det virker som om det ligger så sterkt i deg, det behovet for å være ute, at det blir ikke borte om du en dag får adresse nord for Sinsenkrysset

Tusen takk for alle tilbakemeldinger Jeg synes det er vanskelig å vektlegge hva som er viktigst av lav vekt, god takhøyde, nok plass til meg, hunden og alt rotet vårt, størrelsen utvendig på teltet i forhold til plassering i skogen osv... Har derfor fått låne et tomannstelt (troooor det var Mountain Hardwear?) av en snill bekjent (med hund ), og drar på tur i helga. Da blir det muligens litt enklere å finne ut hva jeg kan kompromisse på og hva som er essensielt for meg. Tusen takk igjen for alle svar Dere er gull for en nybegynner i teltverdenen!

Morsomt prosjekt Du får kjøpt kardet ull på bla Stoff og stil og Hillevåg ullvarefabrikk . Prisen ligger på omtrent 25 kroner for 50 gram de fleste steder. Vær obs på at du trenger ikke merinoull. De fine fibrene i merinoulla vil du uansett ikke merke noe til etter toving. Mengden du trenger er jeg usikker på, (har aldri filt-tovet et så stort prosjekt, jeg pleier å strikke eller hekle det jeg skal tove av votter, luer eller tøfler,) men ville trodd du trenger et par-tre poser til hver fot. Får du ull til overs kan du jo tove et par votter også Hvis du har mulighet til å stikke innom en fysisk butikk kan de sikkert anslå omtrent hvor mye du trenger. Pleier å være flinke folk på Stoff og Stil.

Nei, det må jeg si Tusen takk for tips, @TomasOH, @JanRH, @ViktorS, @borgern Tar med meg det dere sier og skal lese meg opp

Reinsfjell hørtes litt snaut ut da ja... Skal sjekke ut Fjellheimen superlight! Takk for tips

Tusen takk Er i grunnen bekymret, jeg også... Kjenner følelsen av at man virkelig, virkelig har lyst på den tingen. Men når man har det ultra lightweight xtreme lite UL teltet som veier 32 gram, trenger man virkelig den nye modellen, selv om det veier 5 gram mindre, slår seg opp selv, synger nattasanger og henter ved til morgenbålet? Akkurat samme mekanismen slår inn når en tilfeldig valgt tenåring, la oss kalle ham Snutemorsønn på 15 år har jobbet og spart i et halvt år for å skaffe den nyeste iphonen, bare for to måneder senere, når den enda nyere utgaven kommer, den som tåler å bli kjørt over av en tanks, kan droppes i Marianergropen, og kan gjøre leksene for ham, bare MÅ HA den. Selv om den han har funker supert. Eller at det er absolutt livsnødvendig for meg å ha den nyeste ulltrøya fra Nøstebarn, fordi den kommer i en blåfarge perfekt til favorittskjørtet mitt. Det vil alltid komme noe nytt, noe bedre. Når blir vi fornøyde? Ved å bestemme meg for at jeg har det jeg trenger, skjermer jeg meg selv for alle de tingene som hadde vært kjekt å ha, praktiske, eller totalt, fullstendig livsnødvendige, som jeg i utgangspunktet ikke visste jeg trengte.

Det er i grunnen merkelig at vi mennesker blir så lykkelig av ting. MIN!!! er et av de ordene vi tilegner oss først som barn... Det må jo ligge dypt inne i oss et sted, at ting er viktige? Eller er det så sosialt og kulturelt essensielt at vi skjønner det fra nesten før vi kan gå og snakke? Jeg er ikke bedre selv, i skapet mitt henger det mange flere kjoler enn strengt tatt nødvendig, og nå skal jeg kjøpe meg nytt telt... Det rushet av endorfiner man får av å shoppe er det samme som man gjerne får av sjokolade, av å gamble, av forelskelse. En rus og en lykkefølelse man fint kan bli avhengig av. Men jeg tror egentlig ikke man får et bedre liv, eller større turopplevelse, av å ha fire telt eller fem brennere (eller seks kjoler...) Heller ikke at man blir lykkeligere i det lange løp. Her om dagen postet en fbvenn en video om en dame som hadde valgt å leve av 50 kroner dagen i en måned. Som et prosjekt, for å se om det var mulig å selv å gjøre en forandring for miljøet. Konklusjonen hennes var at det ikke bare var mulig, det var enormt befriende. Og det tror jeg på, all den tiden man sparer på å ikke skulle sjekke siste tilbudsavis fra xxl, ikke sammenligne priser på prisjakt.no, ikke bruke energi på å rettferdiggjøre for seg selv eller omgivelser hvorfor man bare mååå ha den tingen. I stedet kan man lese, strikke, filosofere, se en film, være sosial, gå på tur... Vi lever i en verden som nesten kneler av de valgene vi på individnivå tar, uten at vi er i stand til å se helheten, og skaden som har skjedd, før det er for sent. 1 milliarder indere eller kinesere kan ikke ha vårt forbruk, uten at det går galt. Burde ikke egentlig vi her inne på Fjellforum, som har den ene tingen til felles at vi er spesielt opptatt av naturen, gjøre det hver og en av oss kan for å minimere forbruket? Jeg tror jeg skal begynne med mitt eget lille prosjekt; ikke kjøpe noe annet enn mat. (Når jeg bare har fått kjøpt det hersens teltet... )

Takk for svar! Budsjett er litt åpent... Har satt av litt penger og fått noe tilskudd i julepresang, så tenker jeg bruker heller noe mer med en gang og får noe jeg blir fornøyd med. Billigere (og bedre miljømessig) å kjøpe ett bra telt enn tre billige, halvveis ubrukelige Men såklart, det finnes mange andre hull de pengene kan forsvinne ned i og gjøre god nytte, har ikke som mål å kjøpe det dyreste... Takk for tips! Har sett endel på Helsporttelt ja, har lest lest mye positivt om de, spesielt her på forumet. Er rundt 3 kg det man må regne med for et telt til to eller tre personer? Kan legge til at jeg gjerne vil handle på Outnorth (har en tilbudskode der ), på Villmarksbutikken på Jessheim (der har jeg et gavekort) eller på Fjellsport (pga forumsrabatten) Bare for å være ekstra vanskelig

Har gått meg litt vill i teltjungelen... Søker etter et telt primært til meg og hunden, men har et håp om å få med 13-åringen på tur i ny og ne. Og liker ikke å fryse eller sulte, så drar nok med meg alt for mye på tur Poenget er at jeg vil ikke kjøpe et for stort og tungt telt, men heller ikke for lite. Må klare å bære det, men må ha såpass plass til meg, Kindlen og bikkja gjennom lange, mørke vinterkvelder at jeg gidder å sove i det. Trenger ikke tåle vinterstormer på fjellet, er mest på tur i marka, men fint hvis det kan brukes på fjellet i hvert fall sommerstid og tidlig høst. Noen anbefalinger?

Stemt! Heia deg!

Isen synger og bikkja danser ... Pysete meg liker meg best på land når isen klager som verst. Isen synger, drønner, braker og knaker. Den høres trist ut. Kanskje drømmer den om sommeren den aldri får oppleve? Bålet spraker og knaker og snakker med isen, men jeg, jeg har det fint. Godnatt Tresjøen! Kommer snart tilbake.

Walking home: a Journey in the Alaskan Wilderness av Lynn Schooler. Om et av Alaskas (for meg) mindre kjente områder, kyststripen vest for Canada. Historie, geologi, naturopplevelser, filosofi og litt mannlig midtlivskrise blandet sammen i en nydelig, morsom, interessant reiseskildring. Samt en veldig sulten bjørn som gjør det hele til en skummel thriller... Med italiensk is i magen, 28 grader i vannet og få bjørner ravende rundt, virket Alaska som stedet å legge neste års sommerferie da jeg leste boka 😎

Suppefestival i Auliskogen ☺️ Når man har bursdag på den aller mørkeste tiden i året, må man gjøre det meste ut av det. Ikke kan man vel dra med seg slekt og venner mil etter mil heller, hvis man har et håp om å være på talefot med disse menneskene etter feiringen. Men med en skål full av varm suppe, ved siden av et sprakende bål, kan selv asfalttravere se sjarmen ved trær og mose. Jeg får være sammen med de jeg liker aller mest her i verden, der hvor jeg liker aller best å være. Og noen må ha vært veldig snill pike det siste året, jeg fikk akkurat det været jeg ikke engang hadde turt å håpe på...

Å fortelle om veldedige prosjekter eller om hvilke krav de setter i forhold til fabrikkarbeidernes lønn og arbeidsforhold er en form for reklame, på lik linje med annen reklame. Og det synes jeg er helt greit. Fint å vite at klærne jeg lurer på om jeg skal kjøpe er laget av slaver eller ikke...Nå tror ikke jeg at det er perfekte forhold hos Stormberg heller, men jeg liker at de er åpne om hvilke fabrikker de bruker, og at de årlig offentliggjør rapporter om arbeidsforholdene. Ideelt sett burde jeg ikke støtte tekstilbransjen i det hele tatt, men det blir så kaldt og vått uten klær. Og da vil jeg heller at pengene mine går til Stormberg, som i hvert fall gjør litt for at verden skal bli bedre for noen.

Huldrestigen er en liten, fin rusletur i skogen ned mot Sjodalen. Ikke spesielt kupert terreng. Ellers er Bitihorn en bra "nybegynner-topp". Ikke fryktelig bratt, men krever litt klyving. Tror ikke den skal være skummel selv med sterk høydeskrekk

Når fredag er fridag hører jeg Tresjøene rope. Jeg svarer med å pakke sekken og forte meg ut på tur. Som oftest går turen fra Kjærnsmo til Flolangen, og rundt Vestre Tresjøen på vei tilbake igjen. Myyye vann denne gangen, mange bekker små var blitt til en stor å, og det ble noen omveier for å komme over bekker og myrer. Men himmelen var stor og blå og vannet blinket og smilte. Verden var god for en stund.

Mil etter mil og Vi gikk og gikk så klart

Hva med Karsten og Petra på tur: http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=10019135 Eller: Kari Grossman sin Malvin: http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5169990 Ellers er jo Reven og Grisungen hysterisk morsomme bøker for både barn og voksne, og de lever et slags villmarksliv ute i skogen. I hvert fall hvis man ser litt stort på det... Lydbøkene der forfatteren leser selv har reddet mang en biltur for oss:http://www.bokklubben.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=5597418

Kantarellene hilser og sier at de liker været i år mye bedre enn tropesommeren 2014. Og med magen full av smørstekt kantarell og dessertmagen enda fullere av blåbær med fløte husker jeg litt bedre hvorfor jeg ikke bor i det forunderlige landet Syden der det alltid er sommer.

Tur til Flolangen og Tresjøene i Nes i går. Ett av de vakreste stedene jeg vet om. Og ingen veier, noe som sikkert er en forklaring på hvorfor jeg aldri treffer på ett eneste menneske der. Men det fine med å gå på denne tiden av året er at du øyeblikkelig får følge av tre millioner fluer, mygg og klegg. You'll never walk alone.

Ikke i dag, men i går. Kom hjem fra en møtetung dag med intensjon om å vegetere på sofaen. 11-åringen og bestekompisen hadde derimot konspirert seg imellom og lagt andre planer. "Kan vi værsåsnill, værsåsnill gå på tur og spise middag i skogen?" "Men gutter, har dere sett ut av vinduet? Det regner sidelengs. Bare sørpe i skogen nå..." "Mamma, du sier jo selv at det ikke finnes dårlig klær, bare dårlig vær!" En klok hærfører vet når slaget er tapt. Jeg sendte guttene ned på butikken etter pølse og lompe, mens jeg selv litt åndsfraværende pakket sekken. Da vi kom oss ut i skogen var det selvfølgelig bare deilig. Det er det jo alltid. Hodet klarner, hunden er lykkelig og guttene virrer rundt med sitt. Vi tråkket oss gjennom sørpe og råtten snø til vi kom til vår superhemmelige bålplass et par km innover i skogen. Litt bekymringsfullt var det kanskje at de to guttene jeg hadde dratt avgårde med, brått forsvant, mens det dukket opp to merkelige vesener. En slags robot-balrog fra en galakse langt, langt borte og en skogstusse som hadde levd under en rot de siste hundre årene. De beroliget meg med at de var særdeles vennligsinnede, i hvert fall hvis de fikk smake den berømte jord-retten pølse og lompe, så da gikk jeg i gang med å fyre opp bålet. Friluftslivet er jammen et universelt språk, selv med mange milliarder lysår mellom seg opprinnelig klarte de to skapningene å kommunisere helt utmerket. Det som ikke fungerte utmerket var min bålfyring. Jeg fikk ikke fyr. Alt var vått. Haugen med opptenningsved jeg har liggende der ute var gjennombløt, og i min åndsfraværende pakking hadde jeg ikke tatt med nok hjemmefra. Balrogen og skogstussen var sultne. De var ikke videre imponert over mennesket som ikke klarte å gjøre opp et skarve bål. Heldigvis fant jeg en kvikklunsj i sekken som de delte broderlig. Skogstussen mente at når man har bodd under en rot i hundre år og levd på bark og maur, så smaker også kvikklunsj himmelsk. Det var jo hyggelig. Så gikk vi hjem og grillet pølser i peisen.