Julia

Jeg fremmer herved forslaget om å legge stien over Besseggen om Bessosen og fjerne markeringen via Vesleløyfti.

Tom: wiren på Besseggen: Hvorfor ha den der hvis stedet enkelt kan omgås av alle som ikke mestrer passasjen?. Det skulle jeg gjerne visst. Selvfølgelig vil DNT sikre stedet for å unngå ulykker. Å tro noe annet ville vært ganske naivt, og det var nok klar for alle her allerede før diskusjonen ble satt i gang. Hvem tvinger folk som ikke kan klyve opp på framsiden av Bitihorn hvis den kan gås brakfra? Ingen - nettopp. Men av en eller annen grunn finner folk som har gått Besseggen seg "tvunget" ned Vesleløyfti - fordi det finnes ingen skilt, ingen henvisning eller anbefaling av den andre, helt ufarlige ruten noen steder. Det er det jeg reagerer på. Folk flest som går Besseggen har knapt et kart med seg, eller vet hvordan å lese det (ellers ville de funnet ut om den andre stien på egen hånd), og de går i joggesko. Det er det som er farlig, nemlig at folk går der som knapt har forutsetning å gå der, og her har DNT en viss grad av skylden med å unnlate å nevne kritiske passasjer eller anbefale alternativrute. Jeg våger å påsto at det er langt færre folk på f.eks. Storen som ikke har forutsetning til turen enn det er på Besseggen. Det er fordi man trenger større kunnskap og ferdigheter for å gå på Storen. DNT bør ikke gjøre det altfor lett for folk å gå i fjellet heller, da glemmer folk nemlig hva det egentlig betyr å gå i fjellet. Og en wire på det stedet det er snakk om her ville bare forsterke denne trenden. Det stedet er nemlig overhodet ikke vanskelig, i hvert fall ikke under gode forhold. Jeg kan være enig i at det er verre når det er vått eller isete. Men under slike forhold behøver folk rett og slett ikke å gå der! Det er så enkelt som det.

Hei Ods, du må ikke ta Espen og Tom på alvor. Bortsett fra white-out-postingen fra Tom har jeg knapt lest et eneste seriøst innlegg fra noen av dem . Det var ikke beltebil og hyttene generelt som det var snakk om her. Det var kritikken mot at DNT sender til dels ganske så fjelluvant folk over Besseggen (som ikke er en spasertur - dette er vi enige om) UTEN å informere om alternativ (lett) rute om Bessosen for dem som har problemer med bratte passasjer. Så har jeg kommet med kritikk mot delvis dårlig eller fraværende vedlikehold av stier gjennom myr- og våtpassasjer (gjelder egentlig overalt i fjellet bortsett fra Prekestolen, hvor de har vært flinke til å legge plankevei) hvor det virkelig ville være fornunftig med planker for å unngå at folk tråkker ned vegetasjonen i til dels enorme gjørmehull eller lager masse forskjellige stier utenom. Så sier jeg at hvis det først drives hytter der inne bør man ta mer ansvar for rydding rundt - gjerne på dugnadsbasis. Det er ikke nok med at DNT gjennom sin virksomhet skaper fjellglade folk, de må i så fall også ta ansvar for de negative konsekvensene dette måtte ha. Hva med å organisere ryddedugnader på samme måte som man organiserer vardedugnader? Det bør vel kunne la seg gjøre? Dessverre er det slik at hvor folk går i større tall, blir det lagt igjen søppel. Jeg har lest store oppslag på hyttene og i Fjell og Vidde om vegetasjonen og det om ikke å forstyrre villrein etc., men hvor er oppslagene som oppfordrer folk å ta søpla si med seg når de tar pauser underveis? Liksom oppdra fjellfolk og de som vil bli det til selv å ta ansvar ovenfor naturen? Det er noe DNT med sin lang rekkevide bør ha mulighet til! Være holdningsskapende! Og overnevnte initiativ ville jeg faktisk ansett som viktigere enn wiren på Besseggen. Men det er bare min mening. Det er ikke noen tvil om at Besseggen fungerer som en slags kanalisator for å få folk til fjells. Det er heller ikke meningen at ruta skal være så vanskelig at folk skader seg. Folk vil gå Besseggen (samme som de vil på Prekestolen), og vil man unngå framtidige ulykker så må an sikre farlige passasjer. Enig. Men ikke så lenge det finns merked (!!!) alternativrute som ingen steder blir nevnt, markedsført eller er skiltet som alternativrute! Hvor er problemet med å sende de som har problemer med klyvepassasjen ved Vesleløyfti om Bessosen? Det er litt lengre å gå, ja, men stien er fin, slak og meget lettgått! Jeg har ikke noe imot DNT, tvert imot, jeg synes det er flott at organisasjonen finnes og er selv medlem. Men hvorfor sitter driverne av de betjente hytte inne i fjellet og driver hyttene? På dugnad? Nei, selvfølgelig for å få en avkastning! De må jo også ha et livsgrunnlag, ingen kan nekte dem det! Dette er forståelig, men DNT som organisasjon har fått alt for mye fokus på kommersen. (Denne kommersfokusen gjelder forøvrig ikke bare DNT OA, men hele organisasjonen - bare ta denne Tarandus-greia (å utvikle et eget varemerke for fjellutstyr - finnes det noe mer kommersielt?) og til en viss grad de organiserte fotturene (som er dyre, men hvor førerne jobber på dugnad; hvor havner overskuddspengene? - i organisasjonen!)). DNT som organisasjon er blitt ganske så diger og sluker store pengeressurser. Men jeg er absolut enig i at mange lokalforeniger driver sine områder på en mye mer opprinnelig måte enn OA, og at DNT har klart å markere seg som naturvern-forfekter i mange sammenheng når utbygging sto til debatt. Ellers så må jo være lov å kritisere når en ser grunnlag for det, også når DNT ellers gjør mye bra!

Carl: det er jeg klar over, men Gjendebu er DNT. Og Gjendebu hadde hatt mange færre gjester om ikke båten hadde vært der. Det var jo den hytta som skrek høyest da båttrafikken skulle innskrenkes pga støy i nasjonalparken.

Erling: Hvis ikke jeg tar helt feil, så er Høgeloft etter Folarskardnuten den nest høeyeste toppen i Norge syd for Jotunheimen. Det må da vel bli denne som er høyest i Hemsedals "skandinaviske alpene" dersom disse rekker så langt nord Men alt som er vest for Hemsdal blir vel Skarvheimen, blir det ikke det Kan ikke dere Nordmenn bli litt mer enige om fjell- og områdenavn slik at også utlendinger finner seg til rette på kart og i terrenget ?

Ja, jeg vet at det finnes flere fjellområder i Norge som blir kallt for et eller annet med alper. Gjendealpene, Sunnmørsalpene... Dette fenomenet finnes jo ikke bare i Norge, også andre land refererer til alpene eller til Sveits i områder som er spesielle. I Tyskland finnes dere flere "Sveits": Sächsische Schweiz, Holsteinische Schweiz... Med dette menes det egentlig først og fremst at område er vakkert som Sveits (som ikke alltid stemmer). Men dette er navn som t.o.m. står på kart, dvs de er "godkjente", offisielle navn for vedkommende områdene. Det samme kan man sikkert si om Gjendealpene og Sunnmørsalpene. Tyinalpene har jeg ikke hørt før, men det blir litt som med Hemsedalsalpene (tidl. referert til som "De Skandinaviske Alper"), nemlig at man kaller et område for "alper" som ikke er noe særlig alpint i det hele tatt (hvis jeg forstår det riktig at du mener øst for Tyin og syd for Bygdin, dvs Skinneggi etc). Og med alpint mener man gjerne fjellområder som har mye spisst vilt og vakkert å by på. Å bruke "alper" for Jotunheimens randområder (lavere i høyde, rundslipt og sånt sett som fjell mye mindre spektakulært enn selve Jotunheimen) synes jeg da like upassende som å kalle Hemsedalsfjella eller Reinskarvet for De Skandinaviske Alper (altså alpene i Skandinavia). Dette begrepet måtte nok i tilfelle stått for Jotunheimen (mye spisst, vilt og vakkert samt høyest i Skandinavia) og ikke noe annet, spør du meg. Men jeg er bare innflyttet og har hverken kunnskap, bedømmelsesevne og mange ganger heller ikke forståelse for lokal språkbruk i Norge , så dere får gjerne arrestere meg

Hvis de mener med dette at Hemsedal har de mest alpine fjell i Skandinavia, så er nok dette veldig latterlig, ja. Men jeg tror faktiskt de refererer til alpinbakkene, liksom "de skandinaviske alper" når det gjelder skitilbudet (best i nord for alpene, liksom).

Jeg tror ikke du kan gå i overkant av Visbreen, Tom. Der er for bratt, for løst og det er sikkert en stygg bregleppe der også. Det har sikkert en grunn at normalveien er over eggen. Men helt sikkert kan man selvfølgelig ikke si det før man har prøvd det (det har ikke jeg). Over breen ville nok være bedre, men det går jo ikke på en allenetur...

Island må være et flott fotturland, spesielt Snæfjell og nordvesthalvøya. Har hørt om folk som gikk der og var begeistret, uten selv å ha prøvd det. (enda). Men det blir litt mer opprinnelig siden du må ha med telt og all mat på ryggen.

Det finnes nok noen som ikke ble introdusert i fjellet gjennom familieturer som barn. Hos meg var det først Østersjøen og andre naturperler innenfor det tidligere Østtyskland (den ene eller andre søndagsutflukten om sommeren eller vinteren til Erzgebirge ble det, men det var det veldig lite av, og vi tre nokså små barn, så det det ble av turgåing der var begrenset). Det jeg utvilsomt fikk med meg hjemmefra var den enkle friluftslivs-gleden og gleden over naturen (ikke noe rart med enbiolog som far), dvs det å ligge ute i telt og bli glad i alle planter og dyr - rett og slett en intens naturinteresse. Senere ble det familieturer ifra Tyskland til både Nord- og Søreuropa samt Alpene (uten tindebestigninger), men Nordeuropa ble etterhvert hyppigst besøkt. Det var rett og slett masse storslagen natur å oppleve her! Etter så å ha flyttet hit ble jeg sammen med en ekte fjellkar og da ble naturen generelt mer og mer til fjell. Jeg har altså fått interessen og kjærligheten i selve fjellet gjennom Morten. Men nå som sist kan jeg nyte annen slags natur (undervann, dyr- og fuglliv, havet) med samme kjærlighet og intensitet som fjellet, så lenge det er i høyst mulig grad uberørt og vakkert, variert og gjerne eksotisk Med andre ord: jeg har skylden når Morten for en gangs skyld ikke oppsøker toppene, men holder seg i dalene, er med på fuglekikking, whale watching eller måtte finne på å gå fotturer i utlandet i noe annet landskap enn fjellet

Nå er jeg ikke enig at 116 mm er en god tele. En god tele starter ved minst 200 mm, ergo bør du kunne bytte linse, noe som går bare med speilrefleks kameraer, og da er du på digitalt basis plutselig langt over 10.000 pluss optik. Men det er sikkert også litt avhengig av hva fotografen er ut etter. Etter vår erfaring er det ofte telebildene som blir best, dvs de gjør sterkest inntrykk, i hvert fall når det gjelder fotografering av fjell.

Kim: Ja, i slike tilfeller hadde digitalt vært kjekt, og Morten sa selv på veien tilbake at han ønsket å kunne legge ut bildene med det samme. Så diskusjonen går - men det er ikke alt man kan få til når man måtte ønske det So dere må nok dessverre vente til bildene er fremkalt og scannet. Men de kommer som bildegalleri på etojm.com!

Werdna: Det som er det flotte er jo akkurat at det faktiskt går an å ha Besseggen helt for seg selv - i drømmevær, til og med, hvis man bare går på tampen av sesongen. Kan hende Besseggen er kitschy, men utsikten derifra innover Jotunheimen er bare helt fantastiskt, spesielt på en klar senhøstdag med en luft som ikke kan bli klarere eller renere. Pudderen på toppene gjorde sitt at det ble så vakkert. Morten og jeg har gått Besseggen helt alene før - det var sent i mai 98 og faktiskt vår første ordentlige tur sammen. Den gangen ble det nattur, dvs vi var oppe på Veslefjell til soloppgang. Vinden var helt fraværende, så vi koste oss hele to timer i en varm morgensol nede på bandet før vi gikk tilbake samme vei. Landskapet ser anderledes ut om våren, snøen på toppene er ikke så pudderaktig lenger og Bessvatnet var kritthvit under et tykt snølag, mens isen hadde begynt å gå på Gjende. Men denne turen sist søndag var nok enda vakrere, og vi vurderer nå å avslutte fottursesongen på Besseggen i Oktober hvert år, liksom for å si ha det til Jotunheimen før vinteren kommer. Det må ikke alltid være toppturer, og jeg er helt sikker på at også Tom hadde syntes det en flott opplevelse. Under slike forhold blir Besseggen heller ikke noen spasertur - man blir ganske sliten! Og hvis man tar det veldig nøye, så er jo Veslefjell et topp men den forholdsvis høy primærfaktor Så heller ta turen selv en gang under slike forhold, og den vil ta pusten av deg

Gore Tex er nok Gore Tex uansett bukse, dvs på varme sommerdager ville jeg nok ikke brukt den i fjellet med mindre på bre. På den annen side er den god på kalde, guffne dager som også forekommer av og til om sommeren. En standardløsning finnes nok ikke, og det er godt etter mim mening, fordi det er alltid en fordel å være fleksibel - også når det gjelder klesvalget. Jeg ville heller hatt en sommerbukse og en resten-av-året-bukse enn en for helet året. Da sliter de heller ikke så fort ut. Selv har jeg glimrende erfaringer med Norrøna sin Stormbukse i Gore Tex (dog ikke om sommeren, som sagt, med mindre på bre). Også den har glidelås på begge beina helt opp (letter å ta den på og av med støvler på) og en meget god passform, samtidig som den er forholdsvis myk og bekvem.

Hytta på Galdhøpiggen er egentlig ganske beskjeden i forhold til mange andre utbygginger på fjell i f.eks. Alpene. Tenk på hvordan de har ødelagt Zugspitze fullstendig med taubane, grensstasjon og en diger suvenierbutikk med cafe som tar omtrent hele toppen. For ikke å snakke om Mt Kosciusko, høyeste punkt på det australske kontinentet, hvor man kommer seg opp med minimal innsats (taubane til 250 høydemetre under toppen og så 6 km lett og flatt gange på meget godt utbyggede stier som fører helt til toppen). Man har liksom ikke akkurat følelsen å være på en topp, for ikke å snakke om at man faktisk befinner seg på taket av et kontinent. Mot den virker Galdhøpiggen i høyeste grad vill og utilgjengelig - hytte eller ei. For å komme seg på Galdhøpiggen må man tross alt fortsatt bruke sine egne krefter, fra hvilken kant man måtte komme og hussing eller ei. Og for mange blir nok Jyvasshytta-adkomsten allerede i tøffeste laget. En spasertur er det ikke, i hvert fall ikke for noen som ikke er vant til å gå i ur og klyve litt. Nå synes ikke jeg den hytta er pent, men den kunne definitivt vært styggere også. Hyttene på Fannaråken er jå heller ikke akkurat fine, men Fannaråken blir kanskje ansett som mindre "hellig" enn Galdhøpiggen, noen som gjør det mindre farlig å ødelegge den. Men - dere som er såpass tøffe at Galdhøpiggen egentlig ikke innebærer noen utfordringer for dere - etter det obligatoriske besøket oppe der kommer dere vel uansett aldri igjen? Er ikke Galdhøpiggen ganske kjedelig? Så la den hytta stå der siden den først er der og overlatt Piggen til alle de andre vanlige fjellvanderer eller engangsbesøkende som aldri ville komme seg lengre inn i Visdalen og på noen topper der uansett. Gled dere heller over at det ikke lenger er hytte på Glittertind og antakeligvis aldri kommer igjen heller. Og gå heller på Urdadalstinder og Helltugutinder. Jeg ville ikke gråte over hvis hytta ble tatt av været en vakker dag, men jeg ville ikke rive den heller. Dette synes jeg ville nok vært bortkastet energi

Jeg synest nesten høsten er finest, jeg (bortsett fra når det er tåkete og guffent). Fargene gjør fjellet finere enn noen gang ellers, og på fine høstdager er det som om naturen holder pusten lite grann før vinteren setter inn. Man kan nesten kjenne dette på kroppen, og det er utrolig intenst. Det blir kaldere å sove i telt, og det blir mer slitsomt å nå toppene, og jeg som har jobbet hele sommeren gjennom må fortsatt jobbe høsten gjennom før jeg kan ta meg mer fri. Men - det få turene som blir til er som regel helt spesielle.

Flotte Bilder Kim, dette må jeg prøve å få Morten med på (han har jo lyst selv, det vet jeg). Jar vært på en drøy ukes kanotur i Sverige (Årjäng) en gang og dette var bare helt herlig.

Uff, Tom, jeg ville jo bare erte deg litt Jeg har vokst opp litt anderledes (foreldrene mine hadde dessverre ikke hytte i eller ved Jotunheimen). Jeg har vokst opp i en fengsel (dvs DDR) hvor det eneste fine feriemålet var strendene til Østersjøen siden alt annet var forbudt. Etter at foreldrene mine tok et veldig modig skritt og sa farewell til dette en gang for alle da jeg var 11 begynte vi å reise. Vi var faktisk ikke klar over hvor deilig det var å kunne reise - og så komme tilbake. Og jo mer man ser av verden jo mer kan man verdsette det man har hjemme. Noen ganger blir det også omvendt, slik som det gikk med meg, at jeg på mine reiser fant mitt drømmeland (med sine flotte fjell) som jeg har blitt mest glad i, som jeg vendte tilbake til så ofte jeg kunne og som nå har blitt mitt hjem. Men selv om jeg er så glad i Norge slutter jeg aldri å reise, og jeg slutter aldri å føle fjernlengsel. En gang iblant er det deilig å komme seg ut, oppdage nye horisonter. Og noen steder ønsker man alltid å vende tilbake til (for meg er dette først og fremst Australia), andre steder har man sett en gang for alle, og igjen andre steder drømmer man om uten å ha vært der enda (i mitt tilfelle først og fremst Patagonia og Alaska/Washington state - Mt. Rainier kaller). Jeg må vedgå at jeg har vært veldig få steder som kan måle seg med Norge, men når jeg sier Norge, så mener jeg ikke bare Jotunheimen. Jotunheimen er vårt nærområde og det hvor vi naturligvis legger de fleste av turene våre til (litt også fordi de fleste 2000-m-toppene hvor Morten skal opp er her), men jeg har også blitt spesielt glad i Rondane. Det er et lite område med runde former istedet for kvasse egg og tinder, men fargene har jeg vel aldri sett maken til. Og selv om Rondane prøvde å ta livet av meg den første gangen jeg våget meg dit, har ikke jeg latt meg avskrekke og har vendt tilbake - og har blitt belønnet. Men også Dovrefjell og Tafjordfjella venter på flere besøk, samt mange andre fjellområder venter på det første. Det er dette med at Norge har så mange flotte områder som venter på å bli oppdaget at man ikke har tid til å reise utenlands hvor det venter så mye mer... Det er godt at livet forhåpentligvis varer en god del år enda. Men du skal bare kose deg med dama di, du, så mye du vil, men ikke bli sentimental for det, og aldri glem at det finnes mange andre flotte damer i verden hvis den ene en gang skulle slå seg vrang Og det med Rondanes Besseggen, det har jeg tilgitt deg

Hei Lyngve, jeg skrevt et svar før, men forumet tullet med meg og ville ikke legge inn innlegget . Prøver på nytt... Dessverre kommer jeg ikke inn på bildelinkene du oppga, men jeg har sett bilder av Fishtail. Jeg er helt enig med deg at den er et fantastisk flott fjell, og det taler for seg at den er fremdeles ubesteget, men for meg går den likevel litt under blant naboene, selv om den står fritt og flott. Som jeg skrev tidlige et dette et veldig subjektiv tema, og en kan vel knapt forklare hvorfor man akkurat faller for et spesielt fjell og ikke et annet som andre kanskje synes er enda finere. For meg blir Fishtail til tross for (eller bedre sagt pga) all dens skjønnhet altfor perfekt, slik at den i mine øyne mister litt av tiltrekningkraften. Og så har det kanskje også med det å gjøre at den er i Himalaya - bare fordi Himalaya er høyest betyr ikke det det at den må ha det fineste fjellet også (jeg sier ikke at den ikke har fine fjell). Og til slutt tror jeg det kan forklares med at jeg personlig ikke hører blant de tøffeste tinderanglere - alt som er utsatt, spiss og eksponert er ikke noe for meg. Kanskje det er derfor jeg søker skjønnheten i fjell etter andre aspekter enn en perfekt og spiss form Jeg mente i hvert fall ikke å fornærme deg Det er bare godt at det finnes forskjellige meninger her i verden. Men de som mener at bare Norge har fine fjell bør kanskje ta seg en tur til andre strøk også... (hint hint, Tom ). Det er uten tvil at Jotunheimen har mye flott å by på, men verden er da så stor... Kan godt hende man kommer tilbake og har fått bekreftet at borte fint, hjemme finest...

Hei Morten, da har du vel husket feil? Du var vel på Høgronden etter Høgvaglen og før du skrev innlegget ? Min første: Rasletinden, bare noen få måneder etter jeg kom til Norge og Valdres og ble kjent med Morten... Foreløpig siste: Høgronden (turen som Morten opplagt ikke husker lenger )

Tom, nå må du slutte å sutre over jentene . Da vi var på Høgronden sist helg var det en jentegjen av 5 (!) som var på toppen (jeg hadde inntrykket at det nesten var flere jenter enn gutter). Kanskje du går på de feil toppene på feil dag

Verdens vakreste fjell - dette er et ganske utfordrende tema. I tillegg dette er vel ganske subjektiv? Hvordan måler man forøvrig skjønnheten av et fjell? I boka "Mountains of the world" blir forøvrig også Shivling sagt å bli regnet som verdens vakreste av mange (den "perfekte", bredekte grantitt-tannen), men Fishtail blir selvsagt også nevnt mye. Personlig har jeg tre "yndlingsfjell" (gjelder bare utseende, jeg har ikke vært på noen av dem og det gjenstår også for meg å se 2 av dem i natura og ikke bare på bilder: Mt. Rainier og Mt. Fitz Roy), og det som kjenntegner alle tre er at de på en måte ruver godt over landskapet de står i og ikke har "konkurranse" fra nabofjell. Jeg foretrekker fjell med en "personlig note" og ikke den "perfekte" formen. Mine valg ville vært: 1) Mt Rainier - ikke spesielt høyt, ikke spesielt bratt og heller ikke spesielt utfordrende, men med sine fem topbreer og i de omgivelsene (barskog, blikkstille fjellvann, blomsterenger), hvor den ruver 2000 m over resten av North Cascades, er det DET billedbokfjellet 2) Mt Fitz Roy - denne er rett og slett sinnsykt å se på med sine vanvittig spisse nålene som ruver som et eventyrslott over pampaen i Patagonia 3) Mt Cook - en spiss, bratt og ikke minst ganske så utfordrende toppegg (og dette uten en gang å nå opp til 4000-merket) - også et veldig, veldig flott fjell som blir lett glemt blant alle de andre berømte fjell. Matterhorn synes jeg personlig for uoriginellt og slett alt for "kitschig" - det samme gjelder kanskje til en viss grad også Fishtail. Dessuten mangler Fishtail og Shivling den "bilderammen" som landskapet rundt danner som for eks. for Mt. Rainier (de er bare spisse snøfjell blant andre like høye snøfjell i et landskap av bare fjell, snø og is, mens alle de 3 overnevnte er på en måte meget selvstendige og skiller seg ut i de store omgivelsene). Når det gjelder Stetind som Norges nasjonalfjell, så er den vanvittig flott (jeg har vært med båt innunder den da den var dekket av et syltynnt nysnøpudderlag), men som nasjonalfjell synes jeg var dette et uheldig valg siden den for de allerfleste er rett og slett uoppnåelig. Et nasjonalfjell bør kunne oppleves av de fleste (ikke bare med å se på, men med å gå på), og da hadde Snøhetta eller Glittertind passet bedre. Ikke at jeg ikke unner Nordnorge dette (som ikke har noen 2000er), men det er bare min mening. Kveldshilsen fra Skrautvål

Både Morten og jeg har vært på Piggen før, henholdsvis 5 og 3 ganger, og alle fra Spiterstulen. Deriblant var det en fantastisk solnedgangstur i fjør sommer hvor vi var helt allene på Norges tak bortsett fra to som jobbet på hytta. Vi hadde planer om en "vanlig" tur over breen til Galdhøpiggen en stund (for erfaringen sin del), og den 03.08.03 ble det det. Jeg hadde besøk fra forldrene mine fra Tyskland som aldri har vært på noen norsk fjelltopp, og mammen min hadde lyst å være med og prøve seg. Vi reiste tidlig fra Fagernes og ankom Jyvasshytta en drøy time før den første guidede turen startet. Denne timen brukte vi til å drikke en varm sjokolade og rusleturer ute i noen solgløtt som snek seg gjennom den ellers gråtte skydekken. Det var fortsatt noen flotte høyfjellsplanter som brearve og tuesildre som sto i blomst, men ellers var det vondt å se all den søpla som ligger rundt omkring hytta. Jeg skjønner ikke at ikke de tar mer ansvar og sørger for noen dugnadsinnsatser der. Det er ikke noen fin velkomsthilsen til hytta hvis det ser ut der som på en søppelplass. Etterhvert begynte det å bli folksomt og det var vel en 150 stkker som ville være med til toppen den første turen denne søndagen. Været så fortsatt heller trist ut med tåke rund toppene rundt omkring inklusive Piggen, men det var i alle fall tørt. Etter en kort informasjon fra guidene (det var 4 guider) ruslet hele flokken bortover mot brekanten. I starten var det som i en maurtue, med etterhvert fant folk sin egen tempo og det var deilig å seg falle litt tilbake og komme som sistemann til breen. Mammaen min som bare er vant til flotte, flate skogsstier i det nordtyske flatlandet måtte venne seg først til å gå på så mye stein, og det gikk litt smått den første delen av turen. Mye styr med utstyret gjorde at også vi fikk oss en pause ved brekanten før guidene hadde lagt ut tauet, og siden sola valgte å titte fram akkurat der ble den veldig fin. Etter at alle hadde funnet seg en slynge i tauet (noe som ikke var helt problemfritt) gikk det i rolig med stødig tempo over den sørpete breoverflaten. Sola takket snart for seg for denne gangen og turen over breen ble etterhvert tåkete og surlig kjølig. Da vi kom inn på fjellryggen som fører til topps ble mammaen min litt mer engstelig om hun ville klare det. Det steinete og litt luftige høyfjellsterrenget i tåka virket nok ikke så veldig innbydende og i tillegg begynte hun å bli sliten. Vi tok oss den tiden vi trengte, forsikret henne at dette ville hun klare helt fint og gikk sakte men sikkert opp til toppen. Vi var omtrent de siste som kom opp og hadde ikke så veldig god til til en lang pause lenger. Men siden det var kaldt og surt var ikke det så farlig heller. Dessverre ble det ikke noen utsikt fra toppen for oss denne gangen. Etter en drøy kvarter begynte vi å rusle nedover igjen og kom ned til tauene i akkurat riktig tid til å knute oss inn før det bar ned på breen igjen. Guiden valgte en litt mer nordvestlig bue denne gangen og vi krysset en liten sprekk og en større en på en snøbro som holdt fint. Det var ikke mindre vann på breoverflaten nå på ettermiddagen, men støvlene våre viste seg til å takle denne utfordringen helt fint. Til og med sola tittet fram igjen. Nesten nede ved hytta igjen så vi at toppen ble skyfritt for noen korte øyeblikk. Uflaks for oss. Bortsett fra på en tur over Besseggen for lenge siden har jeg alldri møtt so mange folk i fjellet på en gang, og denne opplevelsen var nok litt spennende den og, i hvert fall når en ser hvor mange forholdsvis små barn var med på turen og tydeligvis hadde det veldig gøy. Til familier, enslige og uvante folk som har lyst på en flott fjelltur er dette et flott tilbud. Vi må nok opp igjen fra denne kanten lel, selv om vi var sikre på at vi ikke skulle opp til Juvasshytta så snart igjen, siden vi ikke fikk tatt de bildene som vi ville ha pga tåka. Men den gangen kommer vi til å gå alene. Mammaen min har i femtiårene sine klart sine første topp i Norge og vært på sin første skikkelige høyfjellstur (med brepassasje og lett klyving) i det hele tatt. Hun mente først at dette var en fin erfaring hun gledet seg over å ha fått med seg men at hun ikke trengte det nødvendigvis igjen, men allerede på kvelden da vi kom hjem og måtte fortelle om turen til pappaen min hørtes det ut som vi har sjans til å få henne på en eller annen topp igjen en gang. Det kan jo være noe så enkelt som Mugnetind eller Skaget, men også Glittertind fra Glitterheim hører blant potensielle oppfølgere. I hvert fall ble det en fin tur også uten utsikt som kan anbefales til alle nybegynnere i fjellet, familier og andre som ikke tørr å gå alene. Men skikkelig fottøy og varme klær - det bør man ha! Julia (dessverre fungerte det ikke å legge den inn mens jeg var innlogget)

Nå bruker ikke jeg mine fjellsko fullt så hypperlig som de fleste av dere, men jeg har Varg'en, og den er stiv og holdbart. Men - den gir gnagsår på hælen, i hvert fall meg, og dette selv etter flere sesonger med riktignok mer tilbakeholdende men tilstrekkelig bruk. Jeg har prøvd alt og har kommet til konkulsjonen at dette må jeg leve med, i hvert fall når det gjelder sko til tøffe turer og bre. Jeg har skaffet med et annet par mykere (tyskproduserte) i tillegg som jeg bruker for alt annet og som jeg er storfornøyd med.