panda

Nei Tom, det punktet har faktisk ganske mange kløvet opp. Men hvis man ikke vil (det er ikke så veldig vanskelig da) så går det an å omgå det til venstre. Man ender med å gå opp en slags renne som ikke er bratt i det hele tatt. Forøvrig er jeg enig i at Nordre ikke er en barnevennlig topp. Ikke så veldig voksenvennlig heller egentlig. Det er veldig mye trasking i grov grus uten at det blir så voldsomt spennende tur av det. Utsikten videre bortover eggen i retning av Storen er imidlertid ganske fin.

En veldig grei topp i området er Steindalsnosi (2025 meter) som er nabotoppen til Fanaråken. Ingen spesielt bratte partier og fin og variert utsikt. Lett å finne veien er det også. Man parkerer i nærheten av 1300 markeren på Sørsiden av Sognefjell og sikter ganske rett på toppen . I det bratteste partiet på rundt 1900 meter holder man litt mot venstre. Tar vel omtrent 2-3 timer opp hvis man tar det med ro, og det gjør man jo Storbreatinden er også en fin barnetopp. Her følger man sti fra Krossbu til Leirbreen (så får man sett den og) Deretter er det greiest å følge hovedruta mot Store Smørstabbtind til skaret mellom Storbreatinden og Store Smørstabbtind og opp fra dette. Bra utsikt her også og ingen bratte eller vanskelige partier. Tar vel omtrent 3 timer opp her og hvis man har litt korte ben. mvh Bjørn Revil

Hvis man går den traversen på 5-6 timer så er man i mer enn gjennomsnittlig god form. Tror de fleste vil bruke rundt 10, og det er lov å bruke enda mer. Hvis det er vått bør man ta det ekstra med ro. Steinene i Rondaen er ekstra glatte når de er våte. Skal man bo på hytte på Dørålseter er "nedre" svært trivelig (men det kan være lurt å bestille plass). Øvre Dørålseter synes jeg var et ganske kjipt sted å bo. Har snakket med andre som heller ikke likte seg der (Selv min svigermor som bodde der for 15 år siden sier at dit vil hun aldri tilbake) Det er flere fine teltplasser nede ved elven! Bjørn R

Det går helt fint Jeg synes Kobberhaughytta - Katnosdammen på 5 timer høres helt greit ut. Tror du sikkert kan regne litt mer fra Tømtehyttene. På sykkel går det enda fortere da. Skal man først gå ville jeg nok prøvd å gjøre litt ekstra ut av alle kilometrene, f.eks gå Kikuttoppen-Porthøgda-Sandungskollen eller aller helst besøke Middagskollen. Mellom Sandungen og Katnosdammen er en avstikker til Oslos tak: Kjerkeberget fullstendig obligatorisk (er bare omtrent 15-20 minutter å gå opp fra Blåstien). Er man enda mere i eventyrhjørnet kan også Katnosfjellet besøkes (rett til venstre for stikrysset ved Kjerkeberget) God tur!

Beklager avsporingen men... Har virkelig Nordveggen på Eiger blitt kjørt på ski ? DET høres mystisk ut.

Det høres jo ut som en trivelig rute det der! Litt mindre folk enn f.eks Gjendesheim, Memurubu osv. Du kommer ikke forbi Galdhøpiggen riktignok. Skal du på den må du innom Spiterstulen. Det som kanskje er enda lurere da er å gå oppom hytta på toppen av Fanaråken. Dette er en lett topp, enda greiere enn Galdhøpiggen til og med. De har mat og overnattingsmuligheter oppå der. Det er mulig å bli med brefører ned igjen til Sognefjellshytta eller Krossbu.

Alle som eier kartet "Rondane Nord" har sikkert lagt merke til det fine bildet på forsiden av en mystisk rygg med en liten sukkertopp på hver side. Slike rygger må selvsagt bare gåes. Litt research avslørte at det dreide seg om de "nordlige rondene". Til venstre ligger Høgronden, ronden i midten heter.... Midtronden og den digre ronden til høyre har noen valgt å kalle Digerronden. Jeg hadde tenkt å rusle fra Dørålseter opp på Høgronden og returnere via Midtronden og Digerronden ned til Dørålseter. En ambisiøs plan, men gjennomførbar bare været holdt seg sånn noenlunde. Det gjorde det ikke. Høgronden er en av de toppene som er så heldig at den har en blå-sti over seg. Den er både bred og lang. På grunn av nasjonalparkgrensene må man ofte gå ganske langt for å komme bort til rondetoppene, og Høgronden er ikke noe unntak. rundt 2-3 timer tar det fra Dørålseter før det i det hele tatt begynner å gå oppover. Da har man passert de sjarmerende "Skranglehaugene" samt en halvt uttørket liten sjø som lignet veldig på noe jeg har sett i "The good, the bad and the ugly". Først da jeg passerte en rygg som gikk oppover mot Midtronden, (ser gøyal ut! har noen gått den ?) begynte det å skje litt. Stien skrånet oppover og ble etterhvert oppslukt av tåka. Den neste timen gikk jeg oppover en monoton rygg som bare fortsatte høyere og høyere. T-ene var lette å få øye på så jeg skjønte ikke helt hvorfor noen hadde klaget på dem. Langt om lenge dukket en slags hammer opp mørk og truende bak en tåkebanke. Denslags hindringer har stoppet meg rett ved topper før, men ikke denne gangen. Hammeren var overraskende enkel og det var ikke engang nødvendig og klyve den. Stien gjorde en liten sving ut mot stupet her uten at man kom særlig nær. Kort tid etter var jeg oppe. En rygg gikk fra varden mot høyre hvor jeg regnet med at Midtronden lå. Det var i grunnen ikke aktuellt å gjøre et forsøk på å klyve over den på våte glatte stein når jeg ikke så noe som helst. Jeg ruslet likevel bortover et lite stykke i håp om at tåka plutselig skulle lette, noe den selvsagt ikke gjorde. Noen minutter senere var jeg på vei ned igjen. Steinen i Rondane er glattere enn andre steder. Det er ikke tull! I Jotunheimen f.eks er steinene stort sett knudrete og ganske stabile, men i Rondane er fjellene dekket med flate heller som er fulle av mose. Når det regner blir det såpeglatt. Jeg gikk veldig forsiktig nedover, men klarte ikke å unngå å falle et par ganger. En gang klarte jeg å treffe den eneste spisse steinen i Rondane og få et stygt blåmerke på den ene armen. Direkte ekkelt var det faktisk å gå ned her. De siste par timene med flatmarkstrasking tilbake til Dørålseter foregikk i pissregn. Jeg var veldig glad jeg hadde vært forutseende nok til å ta med en Discman med destruktiv musikk til bruk i akkurat slike tilfeller. Når armen ble for vond kunne jeg bare skru opp volumet litt.... Det verste er at det egentlig var en fin tur.. og når det gjelder rondene som unnslapp denne gangen, kan jeg bare si som Arnold... " Ill be back!" Med ønske om en fortsatt god sommer Bjørn Revil (Jeg har forresten ikke med noen bilder denne gangen da de fire jeg tok mer eller mindre viser den samme tåkedotten fra fire forskjellige vinkler.)

Nanga Parbat ble forsøkt klatret av flere tyske ekspedisjoner på 30 tallet. De foretok seg fryktelig mye rart og opptrådte ganske stygt overfor bærerne sine. En ekspedisjon ble tilnærmet utslettet da de plasserte en stor camp på et rasfarlig sted. En annen ekspedisjon sendte mange mann opp på 7000 meter med for lite mat og utstyr. Da været skiftet kom mange seg ikke ned igjen. Begge episodene beskrives kort i Per Hohles "Himalayas helter". Nanga Parbat ligger langt vest i Himalaya uten andre veldig høye fjell rundt. Det gjør at at vært blir ekstra stygt og vinden veldig kraftig. Deler av den mest brukte ruta (Diamir) er relativt rasutsatt også. Den 8000-meter toppen i Himalaya med verst statistikk (Antall omkomne i forhold til antall bestigninger) er likevel Annapurna.

Det sier jeg litt om i de to siste avsnittene Jeg er forøvrig helt enig med deg.

Det er annen gang jeg leverer inn Norrøna Trollveggen Goretex-bukse til garantireparasjon hos Norrøna. Både de og jeg vet innmari godt at det egentlig ikke er en garantisak, bare en helt vanlig reparasjon som følge av at buksa er i ferd med å bli utslitt. Likevel fikser de den gratis... Det gjør de i løpet av.... to dager! I tillegg får jeg snoket med meg noen meter strikk og noen kroker for å fikse klatregamasjene mine. Det også gratis.

Hei Grethe Gyrihaugen via Mørkgånga tar omtrent en time eller noe mer en vei og ca en time ned igjen. Men man må jo komme seg til Tyrifjorden/Krogskogen først da. Det går sikkert en buss. Ellers finnes det mange turbeskrivelser for Nordmarka på nettet.

Kjempebra spørsmål! Holder meg til toppturer for å være relevant for forumet: - Maridalsalpene. De ville kollene og åsene innerst i Maridalen gir masse muligheter. Startstedet heter Skar som nås på sykkel fra Oslo sentrum på en time eller litt mer. Man kan også gå fra Movatn togstasjon. De fineste turene er Mellomkollen, Gaupekollen og Furumokollen. - Gyrihaugen (Krokskogen) turen starter her nede ved Tyrifjorden og går omtrent 600 meter rett opp bl.a gjennom passasjen "Mørkgånga". Her er det bratt... - Barlindåsen (Lillomarka) fin liten tur fra Sørbråten togstasjon. Nydelig utsikt. - Kikut "Traversen" som starter bak Kikutstua. Går over Kikuttoppen, Porthøgda, Askehøgda og Sandungskollen. Dersom man tar sjansen på å ta kollektivtransport eller leier en bil, går det an å gå på snaufjellet flere steder innenfor noen få mils radius fra Oslo. De beste områdene er: - Vikerfjell/Høgfjell - Blefjell - Norefjell - Skrim. Litt lengre unna ligger - Gaustadtoppenområdet - Lifjell - Vassfaret Mulighetene er enorme! Oslo er rett og slett et glimrende utgangspunkt for turer i overraskende vilt terreng. Bare synd så få av de som bor her benytter seg av det.

Anne og meg hadde egentlig tenkt oss til Rondvassbu forrige torsdag, men et særdeles usympatisk regnvær gjorde at vi ikke ønsket å gå de seks kilometrene inn dit. Dermed flyktet vi til Leirvassbu mens vi ventet på bedre vær. Her regnet det ikke så mye, men til gjengjeld snødde det skikkelig oppe i fjellet og sikten var dårlig. Det opprinnelige målet Tverrbotnhornet ble derfor skrinlagt. Når sikten er dårlig er det greit å holde seg til en rygg. Muligheten for å gå feil blir mindre da. Valget sto mellom Kyrkja og Tverrbotntind. Vi valgte den siste (som er litt enklere). Selve ryggen opp hit fra Leirvassbu er en relativt enkel tur under gode forhold. Sist jeg var her tok det omtrent to timer til toppen. Snøen gjorde ting litt mere krevende, men morsomt var det uansett (se vedlagte bilder). Vi svingte oppover i Ura før selve ryggen begynte og sparte noen meter på den måten. Mot toppen ble snøen i dypeste laget for Anne som valgte å vente litt mens jeg ruslet de siste metrene opp. Utsikten herfra er glimrende, men ikke i dag, Jeg så bare mine egne føtter, og de er ikke særlig pene. Sleipe stein er enda eklere når man er på vei nedover. et sted glapp jeg litt og klinte fingrene i en stein. Forstuet to fingre litt. Jeg stappet hånda ned i en masse snø, og det hjalp ganske mye. Tror det er en riktig ting å gjøre. Nederst fant vi et snøfelt som var gøyalt å skli nedover i. Akkurat passe litt-for-bratt var det. Vi lurte faktisk på om vi skulle trave opp igjen for å skli ned en gang til. Istedet vasset vi over toppen som heter "Presten" på vei tilbake til Leirvassbu og den nydelige middagen der. På kvelden klarnet det litt opp og Tverrbotnhornene så særdeles innbydende ut i solnedgangen (se bilde). En sen kjøretur nedover dalen for å kikke på Skardstind var også ganske vellykket der den lå dekket av nysnø innerst i en grønn dal. Dagen etter var været bra og vi kunne sikkert ruslet en topp eller to, men vi hadde hørt at været skulle holde noen dager og durte avgårde i retning Rondane istedet. Det viste seg å være et ikke helt vellykket valg. Solen skinte da vi travet de seks lett kjedelige kilometrene inn til Rondvassbu, men så skyet det litt over igjen. Burde vi blitt i Jotunheimen litt til kanskje? Heldigvis har Rondvassbu en TV, så kveldens EM finale var ihvertfall reddet. Kampen var kjedelig, og utover i annen omgang ble jeg mer opptatt av værsituasjonen utendørs. Det klarnet opp og så direkte lovende ut. Lyst var det også. Kampen ble verre og verre og da endelig dommer Merk blåste i fløyten og gjorde slutt på dens lidelser sprintet jeg opp på rommet mitt og pakket sekken. Jeg startet litt før elleve om kvelden og nådde toppen av Storronden nøyaktig klokken ett om natten. Rondeslottet nærmest svevde over skyene. Verden ser helt annerledes ut om natten. Det er veldig synd at flere ikke går midnattsturer når været tillater det. Dette er ikke min første midnattstur, og det blir heller ikke den siste. Særlig på topper hvor det er en haug med folk på dagtid er dette en fin mulighet. Tidligere har jeg vært på natt-turer på bl.a Galdhøpiggen og Fanaråken. På det siste stedet lagde de til og med mat til meg på hytta på toppen da jeg kom deisende med snø i håret klokken 11 om kvelden. Sikten var utrolig fin og Jotunheimen syntes godt i Horisonten. Dovre hadde nok også vært synlig om ikke det fordømte Rondeslottet hadde ligget i veien. Jeg ruslet ut mot stupet på toppen men holdt meg på steinene. Flere fotspor viste at ikke alle besøkende her oppe skjønner hva overhengende snøfonner kan finne på. Noen hadde vært langt ute på overhenget trolig uvitende om at det gikk 500 meter rett ned under føttene deres. Schkummelt! Klokken halv tre tuslet jeg inn på Rondvassbu. En sen tannpusser sendte meg et underlig blikk men sa ingenting. Noen timers søvn senere våknet jeg til et elendig vær som ikke så ut til å ville gå over, så tirsdag morgen reiste vi like godt tilbake til Oslo hvor vi får dagene til å gå med å spise sushi og drikke vin i Sofienbergparken mens vi venter på bedre vær i fjellet. Det hadde vært greit med litt sommer snart! Hadde det ikke ?

Et poeng er at det de fleste av oss driver med er statistisk sett veldig trygt. Selv om bratte fjell og breer og høye stup kan virke dramatisk skjer det svært få alvorlige ulykker i fjellet. De ulykkene som skjer er ofte personer med veldig liten erfaring på relativt enkle fjell, eller folk med litt erfaring som forsøker seg på noe de ikke har kompetanse til. Fortsatt med forbehold om feil ser det ut for meg som om dødsulykkene skjer på helt enkel fjell (Galdhøpiggen/Glitretind/Storronden) eller vanskelige fjell (Austabottind/Store Skagastølstind/Larstind) men svært sjelden på fjellene "i midten". Noen ulykker er ukontrollerte glissader, eller folk som ramler i sprekker på snødekte breer som "ser helt trygge ut". En og annen klatreulykke skjer, men ikke så ofte. Disse ulykkene kunne egentlig ganske greit vært unngått. Mange her går alene i fjellet, eller går på luftige steder usikret, eller går på topper i dårlig sikt. Selv om det oppleves som skummelt, skjer det faktisk svært sjelden noe alvorlig. Derimot skjer det en hel haug dødsulykker i forbindelse med bading, dykking og båtliv generelt. Mener å huske at jeg har lest at omtrent 40 mennesker drukner hvert år i Norge, mens det kanskje er en eller to som omkommer på fjellet. Selv om det nok er flere mennesker på fjorden enn i fjellet, synes jeg nok man overdriver farene med fjellturer. Dersom man også ser på hvor mange som blir syke eller dør som følge av at de ikke er fysiske aktive, er trolig fjellturer noe av det safeste man kan drive med overhodet gevinsten er rett og slett mye større enn risikoen. Med andre ord... vi driver ikke med ekstremsport

De fleste som driver brekurs leier ut mesteparten av det utstyret man trenger temmelig billig. Kan være greit å sjekke den muligheten før man kjøper en hel masse greier.

Har også lurt på den veien. Kan man bare kjøre inn eller er det noe bompengegreier. Er en masse sinte militutter i området. Går ut fra at hvis man ikke har løyven i orden så blir man brukt som mål for dagens rakettskytetrening og sprengt i luften av pandasøkende raketter eller noe.

Noe av problemet med å kjøpe sekk (og utstyr generelt) er at man kommer inn i en sportsbutikk og møter en hel VEGG av sekker. Alle har forskjellige størrelser og fasonger og prislapper og bruksområder. Kanskje man ikke har allverdens forkunnskaper utover at man trenger noe å ha greiene sine oppi. Så blir man møtt av en ansatt som begynner å legge ut om betegnelser og bæresystemer og merker og fester for ditt og datt. Deretter konkluderer vedkommende med at du bare MÅ ha denne her... Hva skal man stille opp med ? Jeg tror løsning ligger i å rasjonalisere mest mulig. Man bør på forhånd ble enig med seg selv om to ting: - Hva skal denne sekken brukes til - Hvor mye gidder jeg betale Alt annet enn dette er egentlig irrelevant. Når man kommer inn i butikken så prøv sekkene. Be om å få noen kilo med vekt oppi. Alle seriøse sportsbutikker ordner sånt. Bruk tid. Gå litt rundt i butikken med sekken på ryggen, og gjerne litt opp og ned trapper. Prøv flere sekker. Fokuser på følgende: " - Hva kjennes bra ut for MEG". Det er det viktigste. Merke, ekstralommer, farge osv er underordnet. Det er heller ingen vits i å la seg skremme av skrekkhistorier om sekker som faller fra hverandre og glidelåser som ryker etter noen måneders bruk. Kjøper man sekk av merker som Bergans, Norrøna osv er kvaliteten mer enn bra nok. Når man har funnet en eller to sekker man liker, så merker man seg hva de heter og hva de koster. Deretter GÅR man! Ingen vits i å bare sjekke et sted. Gå flere steder og sammenlign. Den ekstra tiden det tar er vel verdt. Først når man er enig med seg selv og ikke har ekspeditørens fagkunnskap ringende i øret går man tilbake til den butikken som har den helt riktige sekken og kjøper den. De fleste av oss trenger forøvrig omtrent to sekker. En stor (ca. 90 liter) til langturer og en liten (omtrent 40 liter) til dagsturer. Har man "spesielle behov" f.eks at man skal ha med jakt/fiske/bre/klatre utstyr må man ha noen liter ekstra. Har man begrenset med penger (og det har man..) så er det nok lurest å investere mest i den store sekken som man skal bære tungt i. PS: Sjansen for å få rabatter er ganske stor om dagen. DNT medlemsskap gir 15 % på det meste. Utrolig nok gir medlemsskap i OBOS !! også rabatter noen steder. Sjekk om jobben eller organisasjoner du er medlem av har rabattordninger. Omtrent samme fremgangsmåte funker når man skal kjøpe det meste annet av utstyr også. Håper dette er til noen hjelp, mvh Bjørn Revil

Gjezp Dere må ikke stå opp så tidlig gutter for da sier dere så mye rart.

Det kan da umulig være meg som kjører slik. Dessuten hadde jeg dårlig tid fordi jeg skulle hjem og se fotballkampen Panda

Nuh er plassen sjekket. Riktignok har jeg ikke overnattet i telt der, men jeg var borte ved tjernet og kikket på lørdag. Det er flere greie teltplasser her. Terrenget er vilt og steinete med noen gustengrønne flekker innimellom , så de som vil ha et koselig romantisk sted og sette opp tomannsteltet må nok finne et annet sted. Vannet er fortsatt delvis islagt. Vet ikke om det er drikkelig. Det tar vel omtrent en time å gå opp til Kvassryggen og halvannen time til Høgdebrotet herfra vil jeg tro.

Jeg synes problemstillingen: "Hvor mye pleier sekken å veie" blir litt absurd. Riktignok forutsetter det orginale innlegget en helg/ukes -tur. Men det er stor forskjell på en helg og en uke. Blant annet spiller det en stor rolle hvor mye og hva man har tenkt og spise. Andre spørsmål som påvirker vekten er: - Skal man bo i telt eller på hytte ? - Er det vinter eller sommer ? - Skal man klatre/gå på bre/fiske ørret eller bare tusle omkring. - Har man muligheter til å etterfylle mat underveis, eller skal man klare seg helt selv. - Hvor god er tilgangen til drikkevann ? - Skal man gå på ski ? - Er man alene eller er det flere som bærer på fellesutstyr ? - Har man med fotoutstyr/walkman/bok e.l. ? - Hvor flink er man til å vurdere hva man trenger av utstyr ? En dagstursekk for en normal tur i fjellet uten altfor mye spesialutstyr vil vel veie omtrent 5-6 kilo. Skal man sove i telt og bli borte noen dager kommer telt, sovepose, liggeunderlag, brenner, mat ++ i tillegg og man ender sikkert rundt 15-20 kilo. Mer enn det er upraktisk å bære. Problemstillingen om man er en "gramjeger" eller ikke virker temmelig malplassert og tøvete. Man tar med seg det man tror man kommer til å trenge i forhold til den turen man skal gå, og forsøker selvsagt å bære med minst mulig unødvendig vekt. mvh Bjørn Revil

Så trivelig at dere hadde en fin tur på Glitretind Den toppen var veldig snødekt ja. Snøforholdene varierer nok fra sted til sted. Flere andre steder var det veldig løst og veldig mye snø. Gikk det greit å gå på Glittertind når det var dårlig sikt da ?

Svein Selv om DU ikke synes det er så spennende å diskutere 10-meter topper, så må nesten vi andre få lov til det. Synes du ikke det da ?