REJOHN

En lang vårtur. Det var ikke lenge siden jeg hadde gått tur med utgangspunkt i Gramstad. Likevel var det nettopp Gamstad jeg tok sikte på. Det var meldt tørt og greit vær med sol store deler av dagen. Det ville fortsatt være ganske bløtt i myrer og stien ville nok fortsatt være sorpet og glatt, men en flott dag måtte utnyttes. Denne dagen hadde jeg egentlig sett fram til en stund. Planen var å ta en riktig lang tur med mange og dryge bakker. Jeg var langt fra helt sikker på om formen var god nok for den planlagte turen, men siden det ville være ganske enkelt å korte ned, om det ble for stritt eller kroppen ikke fungerte, så «måtte» jeg jo forsøke meg. For et par år siden ble de vanlig turene ut fra Gramstad, opp til Mattirudlå og Bjørndalsfjellet og så Fjogstadnuten og på gode dager også Dalsnuten, utvidet til noen ganger å ta med Resasteinen og tilbake til Dalsnuten via «Skaret» eller Dalevatn. Turen om «Skaret» - om jeg strever meg opp til toppen av Dalsnuten i tillegg, er på tre og en halv time. Den lange turen om Dalevatn og Dalsnuten tar opp mot fem timer – inklusive pause. Det var denne turen jeg tok sikte på denne dagen. Dette er også en tur jeg ser fram på våren. I Kjerdal, som ligger nedenfor Dalevatn, kommer våren tidlig. Dalen ligger mot sørvest, og fanger sol hele dagen, og ligger i le for nesten alle vindretninger. Det er flott å møte våren med grønne bjørker og grønne marker, og med sol blir det nesten sommervarme i lia. Den første utfordringen på denne turen er Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Siden jeg tar turen inn Bjørndalsmyra og så over Kulheia tilbake til Bjørndalsfjellet, er ikke turen så bratt som om jeg skulle gått opp Rindå fra Paradisskaret. Det var andre på tur denne dagen, og både på vei oppover og nedover møtte jeg folk. Fjogstadnuten er noen høydemeter oppover fra veien, men det er egentlig greie bakker. Det var ikke snakk om å ta en kortere tur da jeg sto ved sti-delet for Resasteinen og kikket over Svarthålsleite mot Sørdalsleite og Resasteinen. Det ble til at jeg satset på en langtur denne dagen. Løemyr var som vanlig ganske våt, men heldigvis er det nå ganglemmer på det våteste partiet. Ved Resasteinen satt det to damer, og vi fikk en hyggelig prat om stier og ruter i området. Fra Resasteinen tok jeg direkte mot skaret under Skjørestadfjellet og mot flyvraket – og videre mot øst. I stedet for å svinge ned mot Skjørestad og Skaret, tok jeg over haugene – med tydelige varder, og ned til skogsveien mot Midtskaret. Videre nedover mot Dalevatn, var det vått. Jeg fant mine egne merker nedover lia, og kunne se at det også var andre som hadde tatt denne veien mot Dalevatn. Jeg kan ikke tenke meg at denne ruta tar mye mer tid enn å gå den merkede rute over Kjedalsfjellet. Den er i hvert fall mye mindre bratt. Det ble pause ved demningen. I sola og litt i le for en kald trekk, ble det en hyggelig stund i eget selskap. Veien nedover mot Dale ble omtrent som ventet. Det var sol og varmt. Bjørkene var grønne og markene like så. Her var det skikkelig vår. Bakken fra Dale til toppen av Dalsnuten er fortsatt like lang og bratt som alltid. Det er ikke en bakke jeg tar i full fart. «Sakte i bakken», er mer min stil her. Jeg kom inn på den vanlige stien mot toppen, rett bak en gjeng – antakelig – amerikanere. Da var det bare å henge på oppover trappene. Heldigvis tok de den bratte stien mot toppen, mens jeg kunne ta det litt rolig over marka og mot «bestemor»stien på sørsiden. Denne dagen var det en hel del folk på toppen, men for meg ble det en kjapp runde rundt varden og stien tilbake til Revholstjørn. Tilbake på god vei, etter nesten fem timer, noen kilometer på sti og noen hundre høydemeter, var det greit å kjenne at det fortsatt var litt futt i beina. Jeg hadde klart en ny langtur, og ser etter hvert lyst på sommersesongen. Det skal i hvert fall være mulig å komme inn til Blåfjellenden.

En ny runde på en gammel tur. Det var lenge siden, riktig lenge siden, jeg hadde tatt turen rundt Lifjellet fra Dale. Tidligere en av mine vanligste turer, men som etter hvert ble en langtur og - mindre vanlig. Den siste tiden har jeg gått flere langturer og da burde turen rundt Lifjellet være aktuell igjen. Turen vil antakelig ta nesten tre timer nå, mens jeg nok gikk den på to timer og tyve minutter tidligere. Det virker som det er kortere og kortere tid mellom hver fødselsdag, men jeg bruker lengre og lengre tid på samme turen. Det er ikke helt lett å forstå. Det må være langt over 30 år siden første gang jeg gikk turen rundt Li. Stien og turen er ikke helt den samme som i starten. Det har blitt noen omlegginger etterhvert, og jeg har funnet noen små «omveier» som i hvert fall gjør turen lettere. Denne dagen la jeg inn et besøk på Søsterhytta – Dagturhytta et stykke fra Dale. Stien fra Dale til Søsterhytta er godt brukt, så det må være en del folk som tar turen utover langs fjorden. Denne dagen var det antakelig en skoleklasse med ni-ti åringer. Tingene gikk ikke lydløst for seg. Turen rundt Lifjellet, som er nesen ti kilometer, går delvis i et «tungt» terreng, og for mange vil nok rundturen ta 5 timer – i godt vær. Nå er det ikke så mange som går rundt, men derimot en hel del som løper. De bruker antakelig ikke mer en en drøy time. Jeg starter alltid fra Dale og går først langs fjorden utover. Den merkede stien går et stykke oppe i bakken, mens jeg følger en umerket sti nesten nede ved sjøen. Denne dagen var stien sperret av et tre som hadde blitt blåst overende i stormen. Det gikk greit å omme forbi. Litt lengre ute langs fjorden, dukket det opp en liten bjørk som omtrent var grønn, og som var den egentlige grunnen til at jeg valgte denne turen denne dagen. Den lille bjørka har jeg tatt bilder av i noen år. Den er vanligvis den første bjørka som blir grønn i området. Nedenfor Lifjellet, nesten mot sør, er det både lunt og solrikt. Det er kjekt med en ny vår. Det gir håp om nye turer i heia, og overnattingsturer til Blåfjellenden. Det er virkelig noe å se fram til. En av mine «omveier» er en snarvei. Jeg tar oppover lia mot toppen på den gamle stien fra Bymarka. Den går i dalen nedenfor den nye stien, og er nok noe kortere, men har ikke samme utsikten som den merkede stien. Frans Olsen som la opp denne stien, var opptatt av utsikt. Det var en hele gjeng på vei oppover langs berget ovenfor der jeg gikk. Jeg kunne høre pratingen, og etterhvert fikk jeg øye på folkene. Det gikk noe fortere der jeg gikk, og etterhvert forsvant de bak meg. Fra et stykke oppe i lia (Det står en stolpe i «stikrysset») tar jeg også snarveien rett mot masten på toppen. Det sparer antakelig noen minutter, men stien er nå ikke helt lett å følge. Det er nok ikke mange andre som går her. Det hadde vært en ensom tur omtrent hele veien etter at jeg gikk fra Søsterhytta. Nedover fra toppen var det mer folk. Det kunne merkes på stien som ikke er blitt «bedre» opp gjennom åren, selv om det lagt ut ganglemmer i myra nederst. Turen var nok «tøffere» enn en del de turen jeg vanligvis går nå. Den tok meg i hvert fall godt tre timer – på tross av snarveiene. Det er likevel kjekt å møte våren og grønne bjørker.

Jeg vet det ikke er det du egentlig spør om, men for min del bruker jeg mange par med de billigste vantene på markedet. et par koster 10 kroner på Rusta.. Jeg har slike vanter liggende i alle jakker og bukser, og ekstra i sekken (som oftest to par i tillegg til det i jakken og det i buksa.) De blir våte i regnvær, men da skifter jeg til et tørt par. Jeg bruker ikke disse om det er meldt regnvær hele dagen. Da passer det best med noen vanntette goretex hansker, og på vinteren i skikkelig kulde bruker jeg tykkere ullhansker, men ofte med et par av de billige under....

For meg passer det stor sett hele tiden - fordelen med å være pensjonist. (men jeg ønsker godt vær - om mulig.)

Mye dårlig vær og få gjester. Det var ingen utfordring å komme inn til Blåfjellenden denne påsken. Som i fjor, ble det scooter transport. Som i fjor, er unnskyldningen at vi hadde så pass mye med oss til komlemiddagen skjærtorsdag at vi trengte å bli transportert. Nå er påsken ikke uten fysiske anstrengelser. Det tar virkelig lang tid – mange timer, å støvsuge begge hyttene skikkelig. Spindelvev og støv og sand i krokene forsvinner ikke uten at støvsugingen gjøres skikkelig. Jeg blir i hvert fall svett. Når hyttene er rene, gjenstår jobben med å få av og - ikke minst – få på sengetøyet. Blåfjellenden har nesten 50 sengeplasser (Det meste som madrass på gulvene oppe på hemsene.) Nå har jeg heldigvis god hjelp av Bestyrerinnen. Vi må begge stå på for å bli ferdig med sengetøy og støvsuging på to dager. Det kjennes godt i muskler som ikke brukes til daglig. Vi har opplevd mye forskjellig vær i løpet av alle de årene vi har holdt til på Blåfjellenden. Dette året går inn som den påsken med absolutt verst vær. Vi fikk en dag – heldigvis. Det var mandag og den dagen vi kom til hytta. Den dagen var det mulig å sitte utenfor i sola. Det kom innom folk på dagstur. Gamle kjente fra mange påsker opp gjennom årene. Det er virkelig hyggelig å treffe de samme menneskene som har vært hos oss tidligere. Tirsdag og onsdag kan bare beskrives som begredelige. Det regnet. Det blåste. Vinden var så pass kraftig i kastene at jeg hadde problemer med å stå oppreist. Det ristet i hytta om natten og jeg kunne høre regnet hele tiden, natt til onsdag. Ut over uka forsvant det så pass mye snø at jeg trodde det muligens ville bli problemer med transporten tilbake. Nede ved Blåfjellenden, på 600 moh, gjorde regnet og vinden at det etter hvert ble bare rabbene bortover. Nå viste det seg at oppe i høyden var været ikke helt det samme. Mens vi hadde regn omtrent hele dagen torsdag, fikk gjestene til Komlemiddagen på skjærtorsdag (ni stykker) en nesten tørr tur over heia på 7-800moh. De hadde vinden bakfra og det blåste heller ikke så mye som hos oss. Vi så ikke blå himmel tirsdag og onsdag, og først sent torsdag etter middag, fikk vi enkelte solglimt. Fredag- da gjestene fra komlemiddagen, tok ut, regnet det skikkelig. Jeg kan tenke meg kjekkere ting å gjøre, enn å gå på skitur i regn. Fredag gjorde vi rent og ryddig i begge hyttene – og uthuset/dassen. Nå er hyttene klar for nye gjester. Selv om det var få overnattingsgjester, og færre dagsturister, så kom det to stykker på fredag som ville ligge over til lørdag. Far og sønn på påsketur. Været var nok bedre enn de andre dagene, men de fikk regn på seg, de og. Lørdag morgen var vi klar for tilbaketuren og ventet litt spent på snøscooterne. De kom tre i følge, og selv med så pass mange sleder, fikk vi problemer med å få med alt som skulle ut. Føret var bløtt og de gjorde at sledene ikke kunne lastes for tungt. Med regn og vind i tre dager, og bare litt bedre vær på fredag, hadde vi håpet på bra vær lørdag. Det var ikke vind, men til gjengjeld tett tåke. Skikkelig tett tåke. Vi fikk virkelig sett hvor nødvendig det kan være med kvisten som settes ut. Det var omtrent ikke mulig å se mer enn en kvist om gangen. Vi kom oss likevel greit tilbake til bilen.

Det ble i hvert fall to enkle topper den gangen. Jeg gikk faktisk og tenkte på de (antakelig deg) som samler på kommunetopper, og at det måtte være en grei sak å få med seg disse da jeg gikk oppover mot toppen av Brusanuten:

Brusanuten - det høyeste punktet på Jæren. Det blir ofte de samme turene for meg på vår og høst, og da ganske mange turer med utgangspunkt i Gramstad eller Sælandsskogen. Noen turer er etter hvert blitt «glemt» som Bynuten og rundt Lifjellet. Et par turer går jeg omtrent bare en eller to ganger i året. Ofte på våren. Dette gjelder Ulvarudlå og turen til Karten og Brusanuten. Jeg sjekket denne turen og det var noen år jeg ikke hadde vært på Brusanuten i det hele tatt. Jeg hadde tenkt på denne turen en stund, og som vanlig «ventet» jeg på godt vær. Det er kjekkere å gå tur i godt vær, men det blir ikke mange utfluktene om det skal skje i sol og lite vind. Dårlig erfaring har nok gjort at spesielt turen til Karten og Brusanuten ikke frister med feil værmelding. Det har blitt noen turer i både regn og med sterk vind, selv om værmeldingen i utgangspunktet var grei. Nå var meldingen for denne dagen ikke spesielt god. Det skulle blåse litt og sola kunne godt være gjemt bak skyene, men det ble ikke nevnt regn. Jeg hadde gått alle de vanlige turene og det var på tide med en litt mindre vanlig tur. Nå er ikke turen om Karten og Brusanuten lang eller tung. Det er en god del opp og ned, men lite bratte bakker. Spesielt opp til Karten er det bare en lang og grei bakke oppover. Det er likevel nesten 200 høydemeter til toppen. Hele tiden på vei, om ønskelig. Det er en litt kortere sti. Selv med omveien om Karten, blir turen på ikke mer enn 8-9 kilometer, og med god sti og litt vei er det stort sett en grei tur. Brusanuten er Jærens høyeste topp på 430 moh, så det er totalt noen høydemeter. Første utfordringen på denne turen er å finne utgangspunktet. Det enkleste er å ta utgangspunkt i Buvegen, og kjøre forbi Kartavodl og forbi Husavatnet. Mellom Husavatnet og Mellomstrandsvatnet går det en vei inn mot sør. Bare 100 meter innover er parkeringsplassen. Denne dagen fant jeg ikke stien mot Karten, Jeg gikk rett og slett forbi veien som går opp Himmariksskaret og til stien mot toppen. Derfor ble det til at jeg gikk veien til toppen og tilbake ned til stien videre mot Brusanuten langs Kartavatnet. Kartabekken i sørenden av Kartavatnet har av og til bydd på problemer. Denne dagen var det så pass lite vann i bekken at det gikk greit å komme over på steinene. Bakken opp over i skogen mot Bruaberget var både bratt og sorpet denne dagen. Rett før den siste oppstigningen mot Brusanuten er det en gjerdeklyver, og her sto det et skilt som viser vei til Hå kommunes høyeste punkt. Som ligger 50 meter ned under toppen. Fra Brusanuten er det altså mulig å se ned på Hå. Videre tilbake mot bilen går det ganske kjapt ned til Skåddamyra, og denne gang valgte jeg å gå stien på sørsiden av Nedre Skoddamyr og bort til «veien» mot Ognedalsstøen. Fra der stien tar ut i terrenget og langs Fjæratjødnet og videre mot Kartaviknuten og til veien ned, er det bare en myr som må krysses. Det er lagt ut stein i stien, men det er fortsatt ganske enkelt å bli våt – om du tråkker feil. For min del var turen rundt helt grei, selv om det ikke var sol hele tiden, og det blåste en del. Turen er likevel ganske kort, og tok meg ikke mer en to og en halv time denne gangen. Det skal bli litt spennende å se om turen kommer til å bli mer brukt fremover.

Jeg er antakelig til en av de få som har to par ALFA Impact, og har brukt disse i tre-fire år. Tidligere hadde jeg antakelig 15 par Walk King. Det er to store forskjeller på Walk King og Impact. 1 de henger vesentlig bedre på vått fjell 2 skinnet er mykere og krever derfor ikke "inngåing" De holder og lengre tett, men der sammenlikner jeg med "gamle" Walk King - og en liten ting til - skosnoren går ikke så lett opp. Det viktigste med fjellsko er likevel - De må passe på foten....

Det er kjekt å endelig å få en tur i heia. Selv om jeg nettopp hadde gått tur ut fra Sælandsskogen, så fristet turen rundt Ristøl og Lauvlia så pass mye at det var den turen jeg tenkte på. Jeg snakket med broderen. Han trodde at den lange turen rundt Ristøl og Lauvlia, ville bli for tung. Han tenkte antakelig på bakken opp fra Bjødnali. Den bakken tak ikke jeg i hurtig tempo, og ser i grunnen heller ikke helt fram til å «klatre» opp over. Nå er det bare noen ganske få meter som er bratte, men de krever at i hvert fall jeg, bruker hendene. Broderen og jeg ble enige om å treffes på parkeringsplassen og gå i hvert fall til Bjødnali sammen. Ingen ting var endelig avgjort, så det kunne lett bli endringer i planene. Vi tok oppover mot Støsletta og Vindskaret. Den vanlige veien for oss. Selv om det er en lang bakke opp, så gir den god trening, og broderen trenger nettopp det. Denne dagen var det sol. Høytrykket som YR mente skulle dekke landet, lå over oss og det var ikke en sky på himmelen. Når det i tillegg er ganske tørt i bakken, så gir det gode forhold. Som vanlig var broderen litt skeptisk. Det hadde vært frost om natten, og han lurte på hvor mye is det ville være i stien. Ikke mye viste det seg, og helt greit å gå. Nå var det også andre på tur denne dagen. Parkeringsplassen var nesten full da vi kom, og vi gikk forbi en del familier som var på tur. Oppe på Stølssletta satt det også et par. Litt underlig så møtte vi en del som kom i mot og antakelig var ferdig med dagens tur da vi bare så vidt hadde startet. Oppe ved Bjødnali, var broderen klar på at han «bare» ville ta den korte turen om Sjelset, og ikke utvide til å ta med runden rundt Engjavatnet. Det ble derfor til at jeg satset på å gå opp bakken mot Ristølnuten og Ristøl. Det er ikke så veldig mange årene siden jeg og broderen la opp nødlinger i denne bakken. Da var stien nærmest usynlig, og jeg hadde litt problemer med å finne frem. Nå er stien godt synlig, og oppover har noen lagt arbeid ned i få på plass flere nødlinger. Det er i hvert fall ikke mulig å gå feil. Skogen er tett nederst, men ikke langt oppe i bakken blir det «hei» med lyst brunt gress, myrer og lite grønt. Det er skikkelig kjekt å kunne se ut over fjell og hei, og tenke på kjekke turer som antakelig vil komme til sommeren. Bakken ned til Ristøl er bratt, og jeg tar denne ganske forsiktig. Denne dagen var det ikke folk på stølen, så jeg tok kjapt videre mot Lauvlia. Nå er det mulig å gå ut til «veien» og så til Lauvlia, men det er en omvei, og jeg tar over – eller mer korrekt – på siden av myra og bort til restene av en gammel utløe. Der går det et tråkk over myra mot en skogdott, og på andre siden er det «sti» mot Lauvlia. Fra Lauvlia til «Skogen» går det merket sti, og fra stien er det greit å få med seg utsikten bakover mot Røyrvatnet, Sikvalandskulå og Edlandskulå. Det er en bratt bakke ned til «Skogen», som må ha vært en stølsvei en gang i tiden Nå er den delvis rast ut, men det er likevel greit å komme ned til veien mot «Skogen». Der fra ble det den vanlige stien rundt Engjanevatnet og opp til Jærbuskaret og ned til Sjelset. Fra toppen av Jærbuskaret og tilbake til bilen er det antakelig nesten tre kilometer, og alt på vei eller opparbeidet sti. Litt kjedelig, men likevel flott, en god dag i mars med sol og blå himmel.

Det kan lett gå godt. Etter et par dager med kjappe og grei turer, var jeg egentlig klar for en litt lengre tur. Yr mente at søndagsværet ville bli greit for tur. Det skulle bli overskyet, ikke regn, og bare sånn passe vind, men best av alt ganske bra temperatur. Etter en lang vinter med temperaturer rundt null, var det endelig snakk om 10-11 grader. Jeg mener det har bare vært et par dager denne vinteren med så høy temperatur. Selv om det bare var noen få dager siden jeg hadde gått tur fra Gramstad, var det der jeg tenkte meg. Den gang ble det Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. En kort tur, der jeg var litt sur etterpå, for ikke å ha tatt med Dalsnuten. Selv om det så mørkt ut over Sandnes, så kunne det ha tatt litt tid før regnet kom inn over Dalsnuten. Siste dag av vinterferien, og det var andre som ville på tur. Mange andre. Jeg hadde problemer med å finne parkeringsplass, og jeg var der før elleve. Det ble antakelig ikke mindre biler etter hvert. Jeg var usikker på hvor lang tur jeg virkelig var klar for. Egentlig var planen å gå om Fjogstadnuten og ikke ta turen om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet. Da jeg kom opp til gjerdeklyveren og stien mot Bjørndalsfjellet, ble det likevel til at jeg tok oppover. Ved Stavstol, ble det også til at jeg gikk innover Bjørndalsmyra. Som denne dagen var litt tørrere enn forrige gang jeg gikk her. Som vanlig var det ingen andre på tur innover myra, og jeg så ikke folk før opp mot Mattirudlå. Fra Mattirudlå og videre var det folk omtrent hele veien. Noen som gikk samme vei som meg og en del som var på vei mot Paradisskaret. På Bjørndalsfjellet var det fullt av folk, og jeg ble ikke ensom på tur resten av den dagen. På vei forbi Fjogstadnuten og videre bortover flyene, lurte jeg på hvor jeg burde gå. Da jeg kom til stidelet mot Resasteinen og Kvitemyr, ble det til at jeg tok oppover mot Resasteinen og Løemyr. Oppe på Sørdalsleitet kunne jeg se tilbake over myra, og det var folk på alle stier, også noen som meg, på vei mot Resasteinen. Fra Resasteinen tok jeg veien direkte mot flyvraket og videre mot stien nedover dalsiden mot Skaret og Skjørestad. Jeg traff noen andre turgåere, men ingen viste hvem som hadde bygget denne flotte stien, og hvorfor. Den gjør det uansett enkelt å komme ned fra toppen til Skaret der jeg skulle. Jeg skulle mot Gramstad og Dalsnuten, og da passet det å gå under Skeppetonå tilbake til Sørdalsleitet og stidelet der. Der fortsatte jeg «rett fram» i stede for å ta en av de merkede stiene og endte ut i enden av Løemyr på den gamle stien mot Dalsnuten. Nå hadde det egentlig vært greit å bare gått til bilene, men med alle folkene som jeg kunne se på toppen av Dalsnuten, ble det til at jeg tok oppover. Også her et lite stykke på umerket sti opp til stien mellom Dale og Dalsnutene. Det var virkelig mange på tur denne dagen, selv om det egentlig ikke var det beste været. Da jeg kunne se nedover mot Gramstad, var det et helt 17. mai tog på vei til og fra toppen. Øverst satt de fleste i le for vinden, som var kald, mens jeg bare tok den vanlige runden rundt varden før jeg fortsatte nedover. Parkeringsplassen på Gramstad var fortsatt full og det sto biler på alle mulige og noen umulige plasser. Klokka viste at jeg hadde vært ute på tur i nesten fire timer. Det ble en skikkelig langtur denne dagen. Den første denne våren. Jeg var godt fornøyd med dagens innsats.

En flott tur med flott følge. For noen år siden fant vi en ny plass å besøke. Hjermandsplass ligger et drøyt stykke opp og inn av Norskeplassen, men det var turen til denne plassen og videre ned til Eivinds plass jeg tenkte på denne dagen. Turleder Edvin var ikke sen om å hive seg på. Det ville bare bli oss to. Sigbjørn kom ned en uke før oss og var nå på vei hjemover – til kulde og is – i hvert fall kuldegrader på natta. Nå var det i utgangspunktet bare et forslag, og vi var begge enige om at vi fikk se på dagsformen litt lengre innover. Først måtte vi i alle tilfeller innom Norskeplassen. Det ble en tur innover i god fart, men uten at vi presset oss. Vi så lite folk og på Norskeplassen var vi alene da vi gikk over for å fortsette videre mot Dusjen og starten på stien mot Hjermandsplass. Nå tar vi vanligvis inn mot «Våres plass» og videre oppover mot Karpedammen, men i stede for å ta ned der, går vi veien mot Dusjen, Denne gangen møtte vi et par, som var litt usikre på hvor stien ned mot Arguineguin tar nedover. Den starter omtrent på samme sted som stien mot Hjermandsplass, bare på andre siden av veien som går mot Cortadores. Vi tok følge oppover veien, og av en eller underlig grunn fant vi ikke stedet der stien mot Dusjen tar av fra veien. Her har Edvin og jeg rotet tidligere, så det er en mulig forklaring – at vi roter... Oppe under Dusjen sa vi takk for følget og tok nedover den ganske bratte bakken, mens paret tok nedover på andre siden. Det var hyggelig med følge, veien oppover kan lett bli litt kjedelig. Stien videre til Hjermandsplass og Eivinds plass, er den kjekke delen av turen. Her går det først nedover og så både opp og ned, over tørre bekker og opp bratte sider der stien henger litt i dalsiden. Rett før Hjermandsplass går stien forbi en «bygning» og her ligger fortsatt «løven» og passer på. Heldigvis var det denne gang vann i kassen på Hjermandsplass. Denne dagen hadde jeg tatt med for lite å drikke, og var glad for å kunne kjøpe en flaske varmt vann. Videre nedover er det lett å gå. Det er temmelig flatt og mye god sti – et stykke. Nedgangen til bunn av dalen, er ikke lett å gå. Her er det bratt og mye løs stein. Tidligere var stien langs dalen mot Eivinds plass nesten skjult. Noen har ryddet og rensket, og gjort det greit å komme fram. Det er igjen en bratt bakke opp til stien som fører direkte nedover til Eivinds plass. Vi kom opp den bakken bare litt andpustne. Nede i dalen hvor vinden ikke fikk tak og sola var midt i mot, var det skikkelig varmt enkelte plasser. Oppe på toppen av åsryggen og med litt vind ble det helt grei, men nå hadde vi vært på beina en stund, så det passet godt med en pause på Eivinds plass. Bakken opp til Sukkertoppen fra Eivinds plass er lang og krever litt krefter. Vi så etterhvert slutten på turen og for bare over Norskeplassen og nedover mot brattebakken til Natural Park. Selv om turen denne gangen hadde noen innslag av «transportetapper», så hadde vi en virkelig flott langtur. Det ble omtrent fire timer og slik vi gikk denne, var den på omtrent 16-17 kilometer. Denne dagen var det akkurat nok. En flott tur og det var kjekt å kunne sjekke ut en skikkelig langtur.

En grei langtur, med kjekk lunch. Det ble omsider til at vi satset på Miljøløypa. I ganske mange år var turen fra Norskeplassen og ned til Arguineguin på Miljøløypa den første turen vi gikk, Søndagsmorgen har Norskeklubben en tur som går enten fra Norskeplassen og til Puerto Rico eller Arguineguin. For oss passet det slik at i noen år gikk vi sammen med Norskeklubben til Arguineguin og tok i tillegg strandpromenaden og opp Balitobakken. De siste årene har vi gått samme løype på første søndag, men da på egenhånd. Dette året ble den tradisjonsrike turen først satt på programmet på torsdagen. I tillegg var det bare oss «gutta» som stillet til start ved Natural Park på morgenen. I tillegg skilte vi lag i starten. Edvin ville opp den lange bakken, mens vi tok opp den vanlige veien, opp den bratte bakken. Edvin sto og ventet på oss oppe på flaten innover mot Norskeplassen . Vi var ikke alene som var på vei innover. Det var langt flere på tur enn dagen før. Dette var en dag helt uten Calima. Vi hadde god sikt bakover på vei innover, og sola fortsatte å skinne da vi gikk nedover mot Arguineguin. En liten vind gjorde det ganske behagelig, og varmen var bare plagsom i sol, i le for vinden, Det er ikke helt lett å finne Miljøløypa, om du står på Norskeplassen og kikker gjennom porten, så begynner Miljøløypa helt øverst oppe i mot himmelen. Det går en vei der opp, men den skal bare passeres, i likhet med et vannrør på andre siden av veien. Stien gå så nedover i kanten av gjerdet. Det første stykket går stien mellom gjerdet og kanten ned mot dalen. Det er egentlig flott utsikt mot Arguineguindalen. Lengre ned går stien på toppen av åsryggen og med havet – og Arguineguin rett fram. Denne dagen måtte vi stige over to små – og søte – kattepuser. De var ikke gamle, og mjauet for oppmerksomhet – eller mat. Tydeligvis forlatt av mora ganske nylig. Vi forlot også dyra – uten å gi noe. Miljøløypa er enkel å gå, og det er ikke mulig å ta feil av veien, når du først finner stien på andre siden av åsen og gjerdet- Det tok oss omtrent en og en halvtime å gå fra Norskeplassen og ned til Arguineguin. Det er ikke mange vanskelige partier underveis, selv om det er litt bratt ned på venstre siden. Helt nede ved Arguineguin er det mulig å ta forskjellige stier, men alle ender ut på en stor slette ved siden av kanalen, hvor vi tar sykkelstien nedover langs kanalen. Det var fortsatt mye igjen av dagen, og denne gangen ble det et besøk på Norskeklubben, for rekesmørbrød og øl. Det ble en hyggelig lunch, der også den kvinnelige delen av gjengen dukket opp. For en del av oss, ble det den vanlige turen langs sjøen mot Balito og Balitobakken opp til Natural Park. Det er nesten 6 kilometer, og denne dagen ble det varmt i sola. Heldigvis forsvant sola etterhvert bak noen mørke skyer, og det gjorde antakelig at bakken opp gikk lettere enn den ellers ville ha gjort. Det ble omtrent 15-16 kilometer totalt denne dagen. På tross av en litt kjedelig tur langs sjøen, hadde det vært en virkelig flott turdag.

For første gang på Rigmors plass. Det ble klart alt på kvelden at på turen neste dag ville det bar bli oss gutta. Den kvinnelige delen av turgjengen ville ha en grei dag mot Amadores. Det var derfor bare Sigbjørn, Edvin og jeg som møtte opp utenfor resepsjonen til «Natural Park» klokka ti. En god gjeng, og vi var i grunnen klar for en tur innover til Norskeplassen og videre. Til i motsetning til dagen før, var det sol og bare et lett slør av skyer. Fra morgenen viste termometeret over tyve grader, og det ville bli varmere ut over dagen Et flott vær til å gå tur i. Som vanlig ble det den bratte bakken opp fra «Huledama» og det gikk greit videre innover mot Norskeplassen. Litt underlig var det at det omtrent var like mye folk på vei innover som på søndag, og på Norskeplassen var det også masse folk. Siden vi ville innover mot «Våres plass» som dagen før, ble det også en tur oppom «Sukkertoppen». Mot «Våres plass» var det også folk i flokk og følge. Vi behøvde egentlig ikke å besøke «Våres plass», men siden det bare er en omvei på ganske få meter, ble det til at vi stakk bortom. Vi fortsatte så videre innover på stien som også fører til Karpedammen. Planen var å finne «Rigmors Plass». Både Edvin og Sigbjørn hadde en gang i fortiden forsøkt – hver for seg – å finne denne «plassen» på kanten av fjellet med utsikt ned i Arguineguindalen. Vi viste at vi måtte videre innover og ikke til venstre i sti delet mot Karpedammen, og at det litt lengre inne ville være nok et sti dele der stien til venstre går videre mot «Dusjen» og blir brukt av Norskeklubben på turene sine. Stien som tar av mot høyre burde gå mot «Rigmor Plass». Noe den viste seg å gjøre. Vi kunne se et tre på kanten av stupet ned mot dalen under, og antok at «Rigmors plass» lå like i nærheten. Igjen viste det seg å stemme. Nå skulle vi ned og opp et par smådaler, men stien viste ganske klart hvor vi skulle gå. Det så jo ut som om det ville være vanskelig å komme opp over kanten på begge de små dalene, men det gikk greit. Det siste stykket var bratt, men som vanlig kunne vi følge stien og ganske greit komme opp og over den første bratte kanten. Som i første dalen viste stien også bra opp på neste, og vi kom oss også greit opp den. Nå jeg sier greit, så er det ikke helt riktig, Det var et par plasser det vi måtte «klatre» en meter opp og gå en liten hylle mot neste kneik. For min del, som er litt plaget med respekt for bratte kanter og stup, gikk det bra. Bedre enn det jeg hadde trodd da jeg så kantene nedenfra. Det siste stykket opp på den siste ryggen, viste ikke stien på bare berget. Det var laget en ganske stor varde der stien gikk ned kneika, og for folk som ikke er god kjent, så kan varden være nødvendig for å finne veien tilbake. Det var noen nødlinger – små varder opp mot treet og varden ved «Rigmors Plass». Det lå en protokoll inne i varden og den viste at det ikke er veldig mange som finner veien. Varden – og protokollen – er grunn til at jeg antar at vi fant «Rigmors Plass», og jeg håper jeg ikke tar feil. «Rigmors plass» fortjener mer besøk, Den ligger riktignok et par kilometer lengre inne i terrenget enn «Våres plass», men utsikten er like spektakulær, og treet som stå ytterst på kanten gjør også sitt, Nå fant vi ikke hula før på veien tilbake. Plutselig oppdaget vi en mur i kanten av stien, og bak muren var det en hule. Den er antakelig lett å overse der den ligger i «henget», hvor mange konsentrer seg om hvor de setter beina. Tilbake veien gikk stort sett som turen innover, bortsett fra at vi ikke gikk ut til «Våres plass», og fulgte veien rundt Sukkertoppen i stede for stien over. Det ble en liten kjapp pause før vi tok fatt på de siste kilometerne tilbake mot «Natural Park». Etter en liten stund fant Edvin ut at han ville ta «omveien» om «dalen», og slik ble det også denne dagen en tur utover mot sjøen på kanten ned mot Branco de Balito. Innerst i dalen der stien svinger oppover, var det denne dagen varmt. Det var minst 26-27 grader og ikke et vindpust, Lengre utover «Dalen» fikk vi vind på oss og det føltes mindre varmt. Totalt ble det en tur på 16-17 kilometer, og med pauser brukte vi omtrent fire timer. Vi var godt fornøyd med endelig å kommet oss opp til «Rigmors plass».

Flott vintervær, men løs sand og snø gjorde turen tung. Med 15 cm snø i hagen var det egentlig lett å bli enig med broderen at denne dagen ville det bli en tur i sjøkanten - igjen. Broderen har nærmest lagt skia på hylla (stor hylle over peisen hos broderen...) og det var ikke snakk om å ta til Brekko for å teste ski. Det fikk bli en strandtur. Det var en liten stud siden jeg hadde vært på Orre og gått mot ånå. Der var det sist noen ny gjerdepåler, og det kunne se ut som det nye gjerdet ville krysse stien et par ganger. Det kunne jo være artig å sjekke om noen virkelig var så «kørka» at de sperret stien flere plasser. Folk med hund må jo ha hunden over gjerdene, og det betyr flatt gjerde ganske kjapt. Nå er det selvsagt mulig å lage port eller luke, men selv med tilrettelegging, blir som oftest gjerdene lagt ned. Det var en virkelig flott dag. Sola skinte og det var ikke mye vind, men selv nede på stranda var det noe snø. I tillegg var det ikke sanden hard. Det var andre som hadde tenkt seg på tur denne dagen, men ikke mange. Vi så mennesker på avstand, men det var kun en vi traff på. Han kom løpende bakfra. Selv om vi er nesten i midten av februar, så står fortsatt sola ganske lavt. Vi fikk den rett i ansiktet da vi startet turen fra Friluftshuset og mot ånå. Gjerdepålene var helt som sist jeg var her, og det får bli en annen gang jeg får fastslått at gjerde kommer som det ser ut som. Ute på stranden, ble det fort klart at dette ikke var dagen for langtur. Sanden var løs og med snø på toppen ble det tungt å gå. Vi satte ganske fort nytt mål for dagen. Det ville ikke bli te og kjeks ved Reve havn. Vi kom oss greit til nordre enden av Orrestranden og Sørnes. Her var deler av det gamle vraket vasket fram fra sanden. Jeg kan huske da hele baugen lå oppe på stranden. Nå er det bare noen smådeler igjen. På vei mot Revtangen fikk vi trekken og sola bakfra, og det ble varmt. Vi hadde på full vinterutrustning, og det ble av med lue og hansker og vi gikk med åpen jakke en stund. På Revtangen kunne vi igjen se at sjøen slo inn fra begge sider av tangen, både fra sør og nord. Et litt merkelig fenomen. Midt på nordre del av Revesanden, ble det stopp. Fra der og videre var stranden dekket av rullestein. Det ville være tungt å gå videre, og vi valgte heller å snu. Nok så beleilig lå det en tykk stamme oppe i sanden. Det ble en flott plass for pause og saft. Det ble adskillig kaldere på veien sørover. Vi fikk trekken i mot og sola forsvant bak et lite slør. Turen tilbake gikk direkte mot Friluftshuset. Totalt ble det denne dagen omtrent 9 kilometer og det brukte vi noe over to timer på. Farten sier litt om at dagens tur ble tyngre enn vanlig, selv om det er helt flatt .Vi var likevel godt fornøyd med turen.

Vinteren har sluppet taket. Endelig kunne det se ut som det igjen ville være mulig å komme på en skikkelig fjelltur. Midt i Sandnes, og ingen av toppen jeg tenkte på er over 400 moh, men likevel en fjelltur. Nå er toppen rundt Gramstad ganske populære. Jeg ville antakelig ikke bli alene på tur denne dagen. En dag der YR lovet bra vær og ikke frost. Det var restene av frost og sne som bekymret meg. Det er en stund siden jeg beveget meg lettbent og med eleganse på glatt og iset føre. Det er noen dager siden været slo om og vinteren trakk seg tilbake. Det tar likevel en stund før is og snø forsvinner. Etter et par dager med regn og vind og 7 grader, var jeg så avgjort klar for en tur med bakker og topper. Tanken var å starte fra parkeringsplassen ved Gramstad å gå mot Mattirudlå via Bjørndalsmyra og så til Bjørndalsfjellet og videre ned og over Fjogstadnuten. Skulle formen være bra og beina greie, så kunne jeg jo ta med Dalsnuten i tillegg – håpet jeg. Det hadde vært en lang vinter uten skikkelige bakker. Det var enkelt å sjekke tilbake. Faktisk hadde jeg ikke vært på tur fra Gramstad siden starten av november. Det virket utrolig at vinteren hadde vært så lang. Det var virkelig tid for en tur fra Gramstad. Jeg er ikke veldig opptatt av å gå for meg selv,men en del av turen jeg planla går utenom merket sti, helt uten skikkelig sti, og for meg er det en kjekk del av rundturen. Det var kjekt å gå innover Bjørndalsmyra denne dagen. Myra var fortsatt frosset, og selv om det var vann, så gikk jeg ikke nedi. Det ble en liten smak av «villmark» der jeg nesten klatret oppover mot stien mot Mattirudlå. En kjekk del av turen. Oppe ved Mattirudlå ble det tid til å beundre utsikten som for det meste var skjult av dis denne dagen. Bortover mot toppen av Bjørndalsfjellet, tittet sola gjennom og landskapet badet i sollys. Det var lenge siden jeg hadde fått oppleve naturen i slikt lys – uten is og snø. Det var noen andre oppe ved toppen, men på vei nedover bakkene og videre oppover mot Fjogstadnuten traff jeg få mennesker. Selvsagt kom det ei jente løpende forbi – i godt tempo. Heldigvis kom det folk bak – som jeg ikke så. På en eller annen måte flagret en pose med noe medisinstoff ut av lommen på buksa . Medisiner som så avgjort ikke er i bruk daglig , men om er grei å ha med ved behov. Jeg fikk en melding litt senere på dagen, og kunne plukke opp «greiene». Det hadde ikke vært helt kjekt å finne ut at jeg manglet denne posen, dagen før jeg skulle reise sydover. Jenta som for forbi oppe i heia etter Fjogstadnuten sa hun ville oppom Dalsnuten. Jeg kunne jo ikke være dårligere, og tok en umerket sti mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei oppover mot toppen, men de fleste jeg kunne se, var på vei nedover. Helt oppe, var det ingen andre. Jeg var helt alene på toppen- Det er ikke så ofte det skjer. Jeg fikk med meg fire flotte topper på denne rundturen fra Gramstad denne dagen. Det gikk nok ikke fullt så lett som en del av turene på høsten, men det blir vel forhåpentligvis bedre ut over våren. I alle tilfeller så ble det en god treningsrunde på omtrent 12 kilometer og jeg brukte omtrent tre timer på turen.