REJOHN

Jeg er tror nok at om dette hadde kommet til Høyesterett (noe det ikke gjør...) så hadde retten utalt noe sånt som "Hadde lovgiverene ment at noen som driver med frivillig ubetalt arbeid er "en ansatt", så hadde det vært nevnt i loven". Så får vi se hva en eventuell anke gir.

Det kostet bare 200.000....

Jeg er sikker på en ting. For å komme økonomisk ansvar for egne handlinger, så må du ha oppført deg mer enn alminnelig dumt. Det er ikke nok å ha gjort ett eller annet feil. (I dette tilfellet, ifølge det jeg har fått med meg, er grensen for «ansvar» ikke overskredet, Jeg kan for eksempel ikke tenke meg at turleder har «forbudt» deltakerne å ha med brodder – noen brukte jo egen vurdering...) Høyesterett er veldig klar på at vi ikke skal endre (la grensene gli) for «erstatning». At noen advokater likevel velger å «ta slike saker» (til 6000 pr time) forundrer meg ikke i det hele tatt. Mange som ønsker rettferdighet, er ikke klar over at de får en dom...Saksøker vurderer i hvert fall ikke ansvaret for saksomkostninger som de lett blir pålagt. Jeg er sikker på at advokaten i dette tilfellet har skriftlig (i en bisetning) sagt noe om prosessrisiko...

En praktfull dag i heia – tidlig i november. Turen inn til Blåfjellenden hadde vært bedre enn ventet. Regnet både YR og Storm hadde meldt, holdt seg vekke, og det kom bare noen dråper på kvelden. En tør tur i heia i november, er egentlig en bonustur. Det kan lett være frost om det skinner opp, og det er ofte mange dager med regn i november. Jeg var godt fornøyd første dag på tur. Det blir selvsagt tidlig mørkt. Alt i femtiden er det så pass lite lys at hodelykten må på utendørs. I åtte-tiden på morgenen, begynte det å lysne. Så sent på året når ikke sola ned til hyttene ved Høgaleitet ved Blåfjellenden. Hyttene ligger i skyggen av Grønafjellet, og bare en liten stund – enn så lenge – kommer sola inn vinduene i firetiden. Dagen før hadde vært grå og trist. Morgenen kom med blå himmel og rosa skyer i sørøst. Det var fortsatt rundt ti grader nede i dalen, og sola ville gjøre det varmere der vinden ikke fikk tak. Værmeldingen var klar på at det ville bli bra vær med sol deler av dagen. Det var virkelig kjekt å sitte med frokosten å se sollyset krype langsomt nedover fjellsiden. Det så ut til å bli en skikkelig flott dag, og jeg hadde ingen ting som hastet. Jeg fikk noen flotte timer før jeg pakket og jorde meg klar til en tur mot Hunnedalen. En kald vind fra sør gjorde det litt utrivelig over kantene på min vei sørover. Nå er det noen bakker oppover til å begynne med, og selv om det var skygge, så ble jeg svett. Oppe i høyden fikk jeg sola i ansiktet, og måtte ned med skyggen på lua. Heia lå å badet i sol. Det er ikke mye grønt å se. Det meste er vissent og gulbrunt. Sola gjorde at det meste fikk et gyldent skjær. I sola tørket fjellet opp og det ble til og med litt mindre sorpe. Det ble lett å gå. Det var ikke dagen for å haste over heia. Her var det bare å få med seg mest mulig av en skikkelig flott dag. Jeg stoppet opp noen ganger bare for å se utover. Det ble tatt noen bilder, og de skal bli greie å se på over vinteren. Vinden som hadde gjort det litt kaldt over kantene å vei over heia, forsvant nedover mot Hunnedalen. Nedre Fossebekktjødnet lå speilblankt. En fin dag ble enda flottere. Denne dagen var det spor i sorpa, Andre enn meg var på tur – eller jakt. Jeg hadde ventet å treffe folk som ville inn til hytta for å overnatte. Først nede ved Fossebekken kom det to i mot. De ville innover for en natt, og håpet at været dagen etter ville bli like bra. Litt senere kom to karer og tre hunder i mot. Det var sauefolk som ville inn til Blåfjellenden (gården og ikke STF-hytta) for å lete etter sauer. De manglet fortsatt noen få stykker. Det er ikke alltid ettersankingen går i så flott vær som denne dagen. Nede i Hunnedalen var det helt greit å skifte fra svettevåte klær til tørre. Selv om bilen sto i skyggen – sola når ikke ned her heller, så var det fortsatt 8-9 grader.

Det kan muligens bli en av de siste gangene jeg er på Blåfjellenden dette året. Med en sjekk på værmeldingen var det heller ikke lett å finne to dager med så pass vær at det ville være greit å gå innover – og tilbake. Torsdag til fredag så ut til å være en mulighet. Det skulle være opphold og litt sol på torsdagen. Vinden ville ta seg opp ut over dagen, så det kunne passe å starte tidlig hjemmefra. Fredag ville være – nesten – opphold fra tolv av, og det kunne passe å gå tilbake, Spesielt siden det var meldt om «medvind» hjemover. «Storm» var stor sett enig med Yr, men de meldte om virkelig sterk vind på torsdag kveld og natt til fredag. Det passet bra, å «glemme» at Storm normalt er noe mer forsiktig når det gjelder å varsle vind. Forrige gang jeg gikk innover, glemte jeg brød i bilen. Denne gang sjekket jeg nøye hva jeg la i sekken, og hva jeg skulle kjøpe før jeg dro oppover. Likevel var jeg ikke helt sikker på om jeg hadde fått med meg alt. På parkeringsplassen ei Hunnedalen fant jeg fort ut at staven lå hjemme. Bilen hadde vært på verksted i uka, og jeg hadde ryddet ut av bagasjerommet. Stavene hadde havnet i boden, og jeg glemte å ta med disse. Det ble en tur uten stav innover. Selv om jeg gikk forsiktig, og det gikk ganske greit, ble det til at jeg tråkket feil da jeg var nesten nede ved hytta. Det sa «spong» i foten. Akillesen hadde det ikke bra en stund. Det gjorde vondt. Det er som regel rett før slutten på turen at det skjer ting... Innover møtte jeg også Olav med en sau som også hadde problemer med et av beina. De var kommet til Saftbekken, og hadde brukt lang tid. Fortsatt hadde de halve turen igjen før sauen kunne plasseres i garen. Det er mye arbeid for en enslig sau, ikke verdt det i kroner og øre, men Olav var opptatt av å få alle dyra ned fra heia. Selv om det tok tid, så var det slik tingene skulle gjøres. Nok en gang var det ting som så avgjort burde gjøres der og da, inne på hytta. Et vindu på annekset sto oppe. Det var like kaldt inne som ute, og jeg var opptatt med å få fyr i ovnen, og kunne ikke helt forstå hva som sto og slo. Hvorfor var det greit å få lukket dette vinduet? I løpet av kvelden blåste det opp. Storm mente det kunne bli vindkast opp i 30 m/sek. Noe som tilsvarer sterk storm. Jeg måtte ut et ærend før jeg la meg, da blåste det så pass at jeg hadde store problemer med å holde meg på beina. Det ble en urolig natt. Vinden tok virkelig tak i hytta så den ristet. Det blåste antakelig enda mer litt ut på natta, og jeg mener vindkastene må ha vært på mer en 32 m/sek som er orkanstyrke. Hadde vinduet fått stått å slå, så hadde det antakelig blitt knust. Heldigvis slapp jeg å tenke på å ordne et ødelagt vindu nå rett før vinteren. Klokka 12 på dagen, hadde det roet seg, og det var opphold. Helt etter værmeldingen til både YR og Storm. Jeg kledde meg likevel for regn, noe som viste seg å være helt unødvendig. Det ble en tørr tur over heia. Det var bedre vær enn meldt, selv om jeg fikk vinden i mot og ikke bakfra. Med en bakfot i uorden, gikk det ikke fort over heia denne dagen. Jeg brukte lengre tid enn normalt, og stoppet litt opp av og til. Denne dagen traff jeg ikke folk før helt nede på parkeringsplassen. Der var det fire karer som gjorde seg klar for en tur inn til Blåfjellenden.

Det var et slik svar jeg egentlig tenkte meg, og håpet på. Mange takk.

To lange arbeidsdager i heia. Etter en tur over heia tilbake til Hunnedalen, var det en times kjøring før jeg kunne pakke ut etter turen – og ta en rolig kveld hjemme – trodde jeg. Det er ikke alltid planene holder. Noe kommer i mellom. Bestyrerinnen sto i døra og sa at Per hadde ring. Per er ansvarlig for fjellhyttene til STF, og er den jeg snakker med når det gjelder Blåfjellenden. Per er en grei kar, og siden jeg hadde spurt om han kunne ordne helikopter innover, så ordnet han det i en fart. Det ville bli transport innover neste dag – fredag 16. mai. For å kunne fly på fredagen, måtte ting være på plass – pakket i storsekker og stroppet, på torsdag. Onsdagskvelden, som jeg hadde tenkt å tilbringe i stolen med en bok, ble nesten for kort. Jeg måtte skaffe nytt aggregat, nye tørkehåndklær, ny mopp, og en del ting i tillegg. Jeg hadde også varer hjemme, som måtte pakkes å gjøres klar for transport. Det ble en time i godstolen før jeg stupte i seng, etter en lang dag. Torsdag morgen hentet jeg sengetøy på vaskeriet. Møtte Per på Turistforeningen og var ute og lastet opp lemmer på tilhenger, som andre skulle kjøre til Hunnedalen. Hvor jeg måtte være med å gjøre klar lass til dagen etter. For å kunne gjøre klar returlast på fredags morgen måtte jeg være på hytta torsdag. Av erfaring vet jeg at ting tar tid - dobbelt så lang tid som det ser ut som. Jeg regnet ikke med å være klar for å gå fra Hunnedalen før rundt fem på ettermiddagen. Klokka kvart på fem tråkket jeg i vei oppover bakken mot Oleskaret etter en omtrent full arbeidsdag. Det tar nesten to og en halv time inn til Blåfjellenden,hvor jeg også fikk gjort litt – etter å ha spist middag i åttetiden. Det ble en tidlig kveld. Morgenen ble like travel som dagen før. Siden det var tidsfrist for å få ut ting, måtte jeg få samlet alt som skulle legges i storsekker for transport. Sekken kom selvsagt ikke inn før med første lasset. Første post på programmet var likevel å få av sengetøyet på nesten femti senger. Slikt tar tid. Da siste lasset med ved kom inn hadde jeg returen klar. Omtrent som elektrikeren som hadde anlegget klar da det ble sagt «bli lys». Et under. Nå manglet det bare å få på sengetøy. Jeg klarte nesten halvparten av sengene, før jeg i tretiden var helt ferdig. Det ble halvannen time på benken før jeg var klar til å ta ut mot Hunnedalen i femtiden. Etter to og en halv time på beina, i flott vær med vind bakfra og sol i ansiktet, kunne jeg pakke bilen med det som var kommet ut, og kjøre hjemover. Det ble noen skikkelig lange dager. Jeg tenkte ikke en gang på styrketrening de dagene, armene var lange nok. Ellers var jeg i fin form. Det ble nok en tidlig kveld. Mange vil vel mene det er litt vel mye dugnad på to dager, men for min del syntes jeg det er kjekt å kunne bidra. Jeg fikk jo et ekstra opphold på Blåfjellenden ut av det. Og nytt aggregat på plass.

Jeg kom i går ned fra en overnattingstur frem og tilbake til Blåfjellenden i Frafjordheiene. Det var den tredje turen så langt i år. Det kom golk fra Flørli (ikke de første dette året) og det har gått folk oppover mot Langavatne på o,ver 900moh. Fidjadalen og de andre dalene lengst mot sør (Brådlandsdalen og Røssdalen) har lenge vært snøfri til opp mot snaufjellet. Det er fenner i nordhellingene og over 1000 moh,. eller er det nærmest sommerføre. (tre av bilden er tatt på omtrent 850moh)

Etter to par med ALFA Impact har jeg ikke hatt problemer med Gore-Texen. Membranen har holdt like lenge som sålene.

Jeg har bare skiftet såle en gang - og det går ikke på garantien. Jeg føler ikke at det er ekstremt med 170-180 turer i året - de fleste dagsturer. Jeg kunne hjerne har gått flere og lengre, men.. Om du lurer på Walk King, så bør du vurdere Impact. Spesielt når den gamle modellen kan fås på tilbud. Selv til "full pris" gir (for meg) Impact flere mil for pengene enn Walk king. Sålen henger også bedre på vått fjell. og de er lettere å gå, inn selv om både Walk King og Impavt egentlig ikke trenger å gås inn. (Impact har antakelig et noe mykere og bedre skinn.)

Det med ny såle, kan være bra, men sålen på Impact henger vesentlig bedre på vått svaberg og sten enn hva Walk King gjorde så Jeg håper den nye sålen er enda bedre.

Det kan se ut som om det kommer en ny versjon ja. Jeg lurer på om den også er litt lettere. I så fall er det bra. (Da har jeg en løsning når (om) jeg trenger nye sko.

Takk. Det var greit å høre. Da skal jeg sende inn støvlene og bare få nye såler. Det er jo egentlig ganske godt gjort at Gore-Texen holder så lenge som den gjør. På Walk king gikk den etter stor sett et år.

Det var nesten sommer på tilbaketuren. Etter 27 påsker, ble det for første gang ikke mulig å komme inn til Blåfjellenden dette året. Det manglet snø. Vi har tidligere hatt år med lite snø, men det har – til nå – alltid vært mulig å komme inn til hytta, selv om det var null snø rundt selve hytta. Nå viste bilder at det faktisk var så lite snø at det ville være mulig å gå innover – på beina. En skikkelig tidlig start på sommersesongen. Jeg har et år, kommet inn 3. mai på beina. Den gangen med mye is i stede for snø. Jeg fikk rapport om forholdene innover i starten av april, og hadde selv en «prøvetur» innover. Forholdene var da omtrent som normalt for slutten av mai. Etter en uke med fortsatt mildvær og noe regn, mente jeg det ville være greit å komme innover uten ski. Det ble mye kikking på værmeldingen.. Yr mente det ville bli bra vær fra skjærtorsdag til 1. påskedag. Jeg gjorde meg klar for en påsketur til Blåfjellenden, selv om det ikke var forhold for ski. Bestyrerinnen mente jeg burde ta med meg mat for to overnattinger, og jeg fikk med meg ekstra brød og pepsi max. Siden det ikke hadde blitt en tur innover med sengetøy, måtte jeg – heldigvis – utsette den jobben. Det ville antakelig være nok å ta fatt i uansett. Det var jo mer enn 5 måneder siden sist jeg var innover. Jeg satset på støvsuging, rydding og vasking. Selv om Yr mente det skulle bli bra vær, så var det en sur vind fra nord som møtte meg da jeg gikk innover ganske tidlig på Skjærtorsdag. Jeg fikk bruk for vinterutstyret, som selvsagt var med. Jeg møtte kjentfolk på veien innover. Det kom to karer imot. Den ene med en stor grein i hånden, og en ødelagt fot. Dette var en kar som hadde vær på hytta sammen med oss en påske for et par år siden. Jeg kunne heldigvis hjelpe mot smertene, med noen små greier.Det kom flere imot. Det var folk som var på dagstur, og som jeg møtte da de var på vei tilbake. Et par karer hadde stor fart, men likevel tid til en liten prat, midt i bakken over Saftbekktjødnet. Der jeg satset på å kravle gjennom ura, men disse to hadde løpt oppe i fonna over ura. Jeg kom selvsagt over ura. Det hadde vært noen snøfenner tidligere på turen, men den første tredjedelen var omtrent snøfri. Det var mer snø øverst, og i bakken nedover mot Blåfjellenden var det fenner på de vanlige plassen. Etter å ha gått innover så tidlig i sesongen som mulig i ganske mange år, vet jeg om noen steder der det kan være lurt å gå utenom stien. Et par plasser valgte jeg å gå rundt, men ned «renna», som jeg ofte bruker første gang jeg går innover i sommersesongen, var ikke mulig. For lite snø. Det ble en hyggelig kveld på hytta, etter noen timer med jobbing. Morgenen ble skikkelig flott, med blå himmel og sol. Selv om det hadde vært nesten frost på natten, så steg temperaturen fort. Etter noen timer til med jobbing, tok jeg oppover bakken mot Hunnedalen Sola steikte, og oppover bakken , som lå i le av vinden, ble det varmt. Oppe i høyden var det greit med bluse og mellomlag,og lue, men vantene ble liggende i lomma. Det gikk lettere på tilbakeveien. Det er faktisk mye greiere å gå opp fenner enn nedover. I ura fant jeg «stien» og egne nødlinger fra tidligere år, og kom fort gjennom. Nedover mot Fossebekken og videre mot Hunnedalen, ble det sommertur. Den siste tredjedelen var jo uten snøfenner, og det var tørt i bakken. Sola skinte, og jeg kunne kjenne varmen av sola i ansiktet. Turen nedover bakkene mot Hunnedalen, var virkelig kjekk. Det ble en tur av de helt sjeldne. Sol, varme og tørre forhold, og det beste av alt, jeg følte ikke at det var tungt. Jeg håper virkelig at det blir flere slike turer denne sesongen. Nede ved bilen viste termometeret 15 grader. Jeg var omtrent gjennomvåt av svette. Det var en virkelig flott påsketur.

En kort tur. Etter å ha prøvd de gamle Alfa Impact med nye såler på en litt lengre tur- med et heller vondt resultat, var jeg langt fra sikker på om jeg i det hele tatt burde ta på tur. Muligens ville det ikke skade med en kjapp og lett tur. Bare for å sjekke. Nå var ikke været det aller beste. Selv om det var nevnt sol i værmeldingen, så var det vind og lav temperatur som holdt meg tilbake. Nå har jeg gått i både vind og med lav temperatur noen ganger før, det står i hvert fall ikke på klærne. Jeg har hatt liggende et par nye Alfa Impact. Det kan se ut som om disse skoene går ut fra ALFA sitt sortiment, og jeg kjøpte et nytt par. Bare for å være sikker. Disse skoene har ligget klar. Det paret jeg har brukt i mer enn to år, begynner å bli slitt. Mønsteret på sålen er nesten forsvunnet og hælen har bare omtrent halv høyde. Jeg har lenge tenkt å ta i bruk det nye paret. Problemet er at nye sko alltid er litt trange i starten. Det har som regel ordnet seg ved at jeg ikke har på mer enn et tynt par med strømper. Med det eldste paret ute av bruk, det neste utslitt, burde jeg tenke på det nyeste paret. Det kunne være en tanke å kombinere en kjapp tur med å ta i bruk det nye paret med ALFA Impact. Heldigvis har jeg Borestranden like i nærheten. Der er det flatt men stor sett veldig greit å gå. Det ville jo være mulig å snu om skoene – eller beina – ikke var klar for en tur. Jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt å gå mer enn til Fuglingene og tilbake. En tur på snaut 5-6 kilometer. Det ville jo være mulig å fortsette mot Reve havn, å gjøre det til en så pass lang tur at den kom med i loggen – med nød og neppe. Jeg pakket opp skoene. Fant fram turklær og kjørte ned til Bore. Der var det denne dagen ikke mange andre som ville på tur. Noen er der selvsagt, bikkene må jo luftes. Nye sko er litt stive, og føles trangere enn gamle inngåtte sko. Jeg kunne godt kjenne at de nye tok litt på samme plass som de gamle med nye såler. Jeg lurte på om det ville bli noe som liknet på tur. Ved Fuglingene fortsatte jeg videre, og etter en stund glemte jeg nesten at jeg hadde på nye sko, og fortsatte bare sørover. Jeg havnet selvsagt på Reve havn før jeg snudde. Denne gang uten noen pause. Tilbake samme vei som jeg var kommet, men etter hvert fikk jeg vondt. Det var kanten helt øverst på skoeskoen som tok bort i på leggen. Dette er noe jeg har kjent på nye sko tidligere. Det pleier å rette seg etter bare noen få gangers bruk. På en måte må skoene gås inn, men ikke for annet en å få «åpningen» stor nok. Jeg har nå tre par ALFA Impact, og litt avhengig av om jeg får ny såle på det mellomste paret, så har jeg sko i tre til fem år. Jeg får se hva jeg gjør da. Det ble en tur som mange andre. Omtrent 9 kilometer. Null bakker, og godt underlag, gjør at farten ble nesten 5 kilometer i timen. Jeg var egentlig godt fornøyd da jeg igjen sto ved bilen.