Vinnerliste

Produkt Gregory Deva 80 i str S Levert av XC Sports Equipment A Veiledande pris kr. 3 499,- Fakta frå leverandør Storleikar: extra small, small og medium. Vekt: 2,32, 2,4 og 2,46 kg. Volum: 75, 80 og 85 L. Fakta frå Fjellforum Samme som leverandørens. Fakta om testperson Kvinne 36 år. 166 cm og normalvektig Van med å bere tung sekk, i variert og til dels krevjande terreng. Punkt til vurdering: Vekt mot volum Bæresystem Lommekonfigurasjon, festemoglegheiter og pakkbarheit Handtverk og materialar (ver og vind) Brukarvennlegheit og moglegheiter for justering Praktisk bruk sett opp mot "kva sekken lovar" Passform og bærekomfort Pris Her kjem Gregory Deva 80. Herrane sin variant av denne heiter Gregory Baltoro 85. Om sekken Sekken er omtalt av Gregory som ein heilårssekk med høg lastekapasitet, som møter krava anten du skal gå langt eller høgt, i alt av terreng. Den kjem i tre ulike storleikar, der ein igjen kan tilpasse sekken ved å flytte på skulderreimar, og bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i større eller mindre storleikar. Å kjøpe sekk Når ein skal kjøpe sekk er det mange omsyn å ta. Bruksområde med omsyn til type tur og terreng, behov for lastekapasitet, detaljar og tekniske finesser vert ofte diskutert opp og i mente. Likevel er det eit omsyn, som tronar over alle; passform. Om ein sekk ikkje høver eins anatomi, er det til sjuande og sist knekkande likegyldig kor lett eller tung han er, kva lommer som finnast, og kva type materialar som er brukt. Ein vond sekk er vond, og han er vanskeleg å diskutere med. Prioritet nummer ein ved sekkekjøp er altså prøving. Gjerne over tid. Kanskje kan ein låne ein som er maken til den ein vurdere kjøpe? Å gå ein tur i marka med sekk på 20 - 25 kg, over ein dag eller to, eller fleire timar i strekk, plar ofte luke ut dei minst aktuelle sekkane ganske raskt. Elles er det å nytte seg av butikkane sin 100% fornøyd garanti. Om testen Sekken har bak seg i overkant av 15 bruksdøger både sommar og vineter , i alt av ver og vind, både på ski, bre og vandretur. Testar er ikkje spesielt "fintfarande" med utstyr, det vert brukt som det er meint; som eit verktyg på tur. Vurdering Som med dei fleste sekkar som finnast i marknaden i dag, er det mange detaljar og mykje informasjon. I staden for å repetere det ein kan finne på produsentenes eigne sider, vel eg her å omtale dei elementa eg betraktar som relevante å omtake, utfrå test. Vil ein ha lang-lesnad og komplett liste over spesifikasjonar, tilrår eg å vitje Gregroy sin eigen nettstad, Gregorypacks.com. Underteikna har testa sekken i str.small, altså 80 liter. Bæresystemet framstår som solid frå byrjinga av, og ein lett sjå føre seg at denne sekken taklar tung last. I staden for å ha eit full justerbart one-size system, har Gregroy velt å lage denne modellen i tre ulike rygglengder, med moglegheiter for å feste inn skulderreimane i to ulike høgder, også dette solid utført. I tillegg kan ein bytte ut hoftebeltet og skulderreimane i andre storleikar, og slik i stor grad "skreddarsy". Passform kan til ei viss grad likevel tilpassast utan å bytte ut komponentar. I tillegg til moglegheitene for å flytte skulderreimane, har ein utrusta nedre del av ryggplata, som ligg utanpå hoftebeltet, med ei innvendig lomme, laga for ei borrelåsfesta pute. Denne er meint å gi betre støtte for ryggen, tilsynelatande gjennom å spreie belastninga overeit større parti. Dette skal vere gunstig til dømes for den som har svai rygg. Når sekken er på, plasserar puta seg i området mellom bekkenkanten og nedre del av rygg. Eg er noko usikker på kor vidt dette fungerar i praksis. For meg framstår teorien som "omvendt". Dette då eg gjennom mange år i arbeid med trening, har sett at svai rygg ofte sammenfell med for lite magestyrke, i kombinasjon med stramme hofteleddsbøyerar. Enkelt sagt bidreg korte hofteleddsbøyerar til å trekke "navlen", og slik ryggsøyla, fram og ned mot lårbeinet. Har ein i tillegg litt svake magemusklar er det lite å "halde" igjen med. At ei plate, som bygger ut, og slik ytterlegare bidreg til press mot den delen av ryggen som blir trekt framover, skal hjelpe på dei spenningane som oppstår musklane i nedre del av rygg, finn eg ikkje belegg for anatomisk, og heller ikkje praktisk. Det er mogleg eg vil få kraftig motsvar på denne, frå fagfolk innanfor helse og anatomi. Dette er uansett berre ein detalj ved sekken, og det er ikkje verre enn å plukke vekk den vekk. For nokre kroppar kan det også hende att denne plata har ein misjon.Hoftebeltet er stivt, som forventa i ein sekk berekna for tunge bører, og for meg vert det rett og slett for stivt. Det klemmer på bekkenkanten same korleis eg flyttar på det, og same kor eg puttar plata som høyrer til inn og ut. Ved testing av Baltoro (herresekken) kjenner eg at det samme skjer, og at det har lite med storleik og hoftebeltet og gjere, men rett og slett uforming. Det er viktig å understreke at dette er passforma til MIN kropp, og at den for mange andre kan vere midt i blinken, ja, for mange ER denne midt i blinken. Hoftebeltet har godt med stramming å gå på, så ein slepp problemet med at ein etter to dagar på tur, når magemusklane har trekt seg saman, ikkje har meir strammemoglegheiter. Skulderreimane på denne sekken er tilpassa damer. Det vil seie at dei står litt tettare og er noko smalare. For meg gir det alltid eit lite klyp i musklane over skulderbladet i starten. Det opplever eg ikkje med herresekkar. Eg gjorde eit førsøk på å bytte ut skulderreimane til ein større storleik, utan at det eigentleg hjalp stort. Det er innfestinga som er problemet for meg. Dette skuldast nok mi noko breie ryggtavle meir enn det skuldast passforma på sekken. Reimane går seg som regel til ved litt bruk, og "legg seg" breiare. Dette er ein gjengangar på damesekkar for underteikna. Eg personleg likar at det er ei glidespenne på skulderreimane som ein kan justere vinkelen på toppstrammarane med. For meg har det litt å seie for å få hoftebeltet til å gripe kring hoftene i staden for "å trykke ned" i dei. Til liks med Osprey Xena 85, har heller ikkje denne sekken det. Til meg høver vinkelen som han er, men den som treng ein annan vinkel, må til med nål og tråd, eller ei anna form for fiksering. Moglegheitene for ulike rygglengder og to innfestningsnivå for skulderreimane gjer likevel at eg tenkjer at dei færraste vil ha behov for det. Lommer og festemoglegheiter er både denne sekkens styrke og svakheit, alt etter kva bruksområde du ser føre deg. Alle lommene er rause i opninga, noko som gjer det enkelt å komme til innhaldet. Det einaste unntaket er lommmene på hoftebeltet, som etter mitt syn er for små. Dei rommar ikkje eit større kompatltkamera eller ein ein stor modell av våre smarte telefonar. Den eine er dog vantett, noko som er eit pluss. Eg personleg er ikkje gla i desse lommene med ein vertikal glidelås på midten i heile eller større delar av lommas lengde, då eg synes det gjer dei ueigna til mindre gjenstandar. Til gjengjeld er dei supre for større gjenstandar. Ei slik frontlomme finn ein på denne sekken. Sekkens øvre kompresjonsreimar er festa i denne lomma, og med innhald er den med på å trekke saman og stabilisere hovudrommet på sekken. Reimane frå topplokket går under desse reimane, noko eg synes trekk ned. Kryssande reimar er eit krøkk på dei turane ein har mykje utstyr. Lomma har glidelås rundt heile i ein u-fasong, og utgjer "lokket" av frontopninga. Den har fire festepunkt for eventuelle ekstrareimar. Ein må då vere budd på at ved å feste noko midt framme på sekken, så mistar ein tilgangen til den store lomma. Dette kunne enkelt vore unngått dersom frontlomma hadde toppopning. Eg har løyst det med å ha typiske volumgjenstandars som ikkje veg så mykje festa der, samt berre på dei nedste to punkta, slik at eg kjem til glidelåsen og opningen øvst, sjå bilete under. Sidelommene har god opning og funkar greit også når sekken er full. Dog gjer kombinasjonen av lange fulle sidelommer og to sett kompresjonsreimer på sida, med nokså langt spenn, at feste av utstyr på sida vert litt kronglette. Dei øvste kompresjonsreimane er skråstilt for å ikkje komme i konflikt med nettopp lommene. Dette gjer at til dømes ski vert vanskeleg å få festa stødig, og dei lev sitt eige liv under marsj. Toppreim til skia er eit minimum, og ekstra reimar for stabilisering av gjenstandar som skal festast på sida ein etappe eller to er tilrådd. Topplokket på Deva 80 er supert. Det har to store lommer, med glidelåsretninga frå rygg til front på sekken, i staden for frå side til side. Å kunne stå lett framoverbøygd og opne pittelitt for å få tak i sjokoladen er jo ein artig liten bonus, men det viktigste er at einenkelt får oversikt over innhaldet i lommene når ein opnar dei, utan å måtte stå og grave i "blinde". Isøksfesta funkar fint, og med spade på ei side og isøks på den andre, frigjer ein plass på sida av sekken til dei tyngre tinga som ein gjerne vil ha tettare på kroppen. Deva har opning nedst i fronten, for enkel tilgang til det som ligg der. Hovudrommet har moglegheiter for deling, til våt og tørr sone. Alternativt kan ein del det av om ein ikkje har nok "fyll" i botnen (typisk sovepose), og ynskjer unngå eit sekkerom som heng å sleng nedst. Eg tenkjer at ein kunne spart seg for denne opninga når ein har den store frontopninga. På den andre sida burde den være der om eg fekk rådd den store frontlomma til å verte redesigna med toppopning. Eit stort pluss med oppsettet av reimar på denne sekken er dei lange reimane nedst på sekken, som er festa ved ryggplata, og går heile vegen under botnen og vert festa på framsida, over botnopninga. Desse reimane gjer at ein ved behov for stor lastekapasitet, kan feste relativt tunge ting på utsida av sekken, under, utan at den vert topptung eller baktung. Eit telt på 3 kg ggår heilt supert, og bidreg eigentleg berre til å få tyngepunktet endå meir ned, utan at det går utover måten sekken oppfører seg på. Glidelåsdragerane går greit å operere med vottar, og glidelåsa kiler seg lite. Sekken er kompatibel med drikkesystem, som vert oppbevart i ein liten uttagbar ekstrasekk i hovudrommet. Denne er heilt grei i bruk, og vil romme omtrent det samme som eit stort topplokk brukt som hoftesekk, som jo er ei vanleg løysing på mange sekkar til dømes for dagstur vekk frå leir eller hytte. Det er lite unødvendig fiksfaks på Deva 80, på same tid som han er grei å justere og få til å sitte bra, noko som gjer han brukarvennleg. Ein av sekkens verkeleg store styrkar er pakkbarheita. Lommene er store og gode, lett tilgjengelege, og det å pakke sekken for ulike typar aktivitet og terreng framstår som ein leik, inkludert å få pakka han med lågt tyngdepunkt for skitur. Det solide bæresystemet gjer at ein også toler litt "udisiplinert" pakking, utan at ein kjenner kvar ein minste lille feil når ein får han på ryggen. Toppopninga er romsleg, og ein får fort den gode pakkekjenlsa ein får ved pakking av store og tunge pakkrammesekkar, til tross for at denne er både mindre og lettare. Å sleppe fleire rundar med "tetris" i løpet av ein fleirdagerstur er tipptopp. I teltet nyt ein godt av den store frontopninga, og ein får "koffert"kjensla. Eg skulle dog ynskje meg meir kontrastar på detaljane fargemessig, noko eg personleg synes hevar brukaopplevinga på ein sekk det siste lille hakket. Når ein har meir eller mindre ein og same farge på alt, må auget sjå det lille nanosekundet lenger for å "sorter" detaljar, noko som er ein gjengangar på ein del sekkar, inkludert den tidlegare omtala Osprey Xena. Praktisk bruk vs målsetting Sekken skal i følgje Gregory sin omtale vere eigna til å frakte tung last, i krevjande terreng over tid. Dette er det ikkje tvil om at den fiksar bra, inkludert Gregorys mål om at den skal halde mål til frakt av nødvendige forsyningar og utstyr for ei veke, til ein høgalpin basecamp. Og nettopp med vekt på bsecamp. Eg synes ikkje at dette er den optimale sekken for turar i norsk, alpint terreng som krev bre/klatreutstyr, og som har i seg dagleg forflytning. Til det synes eg sekken er for lite praktisk løyst med omsyn til lommer og reimar. Materialar og kvalitet på saumar framstår som litt i utakt. Saumar, reimer, glidelåsdragerar og strekk verkar bra, men tyet og sjølve glidelåsa verkar noko skjørt. Eg har etter relativt få (omlag 15) bruksdøger greid å få nokre små hol på tyet på sida av sekkerommet, på sidelomma. Holet samanfell med området ski og evt isøks vil ligge og gnisse, og eg vil tru at det er slik det har oppstått. Det er ikkje kritisk på noko punkt, og vil enkelt late seg ordne med ein bit tear-aid eller gaffatape, men det er verdt å merkje seg at det er greit å fare litt varsamt åt. Det er kanskje prisen å betale for ein såpass lett sekk, med ein slik lastekapasitet? Prisen på denne Gregorysekken plasserar han hverken blandt dei dyraste eller dei rimeligste. Med 3 499 kr som veiledande, ligg han nokså midt i mellom. Lastekapasitet på denne relativt lette sekken tilsvarar etter mi meining det du kan finne i langt dyrare sekkar, men det kan tenkjast at dei dyrare modellane er hakket meir slitesterke, og noko romslegare. Vekta på denne sekken ligg hverken høgt eller lågt, samanlikna med andre sekkar med omlag same volum. Sett opp mot lastekapasiteten og volumet derimot, synes underteikna likevel at vekta må seiast å vere i nedre sjiktet. Oppsummering og konklusjon For underteikna var passforma ikkje optimal. Dette må ikkje sjåast som eit negativt punkt i testen, då det er høgst individuelt kva som høver den einskilde. For utstyrstunge turar på meir enn 3-4- dagar er ikkje løysingane på sekken utvendig optimale. Med omsyn til lommer og festeanordningar for utstyr og hardvare, kan ein kan fort få ei kjensle av å minne om bilete på framsida av ei bok frå Zappfes verden, eit lett kaos av uorganisert menneske/sekk. Tyet kan også verke til å ikkje tole desse belastningane spesielt godt. Bortsett frå det ovanfornemnde "tursegmentet", er Gregory Deva 80 ein bra allroundsekk. Den har eit solid bæresystem og gode, funksjonelle løysingar for meir tradisjonell oppakning, og mange moglegheiter for personleg tilpassing. Med tanke på eigenvekta presterar den særs godt. Pluss for moglegheitene til å kunne "skreddarsy" og tilpasse i stor grad. For den tradisjonelle fjellskiløparen, vandrer og fjellfant, som tilbakelegg både høgdemeter og kilometer er dette ein sekk med stor kapasitet for si vekt. Dette skjedde med sekken etter endt testing Sekken vert returnert til leverandør. Alle foto frå leverandør eller underteikna med turfylgje.

Prøver å få seg en smak av det friske fjellvannet "Jeg skal bli fotograf når jeg blir stor jeg, så da må jeg øve meg med kameraet ditt" sier Adrian. På de siste turene så har jeg latt han ta speilrefleksen og leke seg litt med å fotografere selv, jeg har vist han det helt grunnleggende som hvordan man slår den på, fokusere og bla i bilder han tar. Og det er igrunn ganske artig, han tråkker rundt og finner motiver han selv syns er spennende, prøver seg frem og viser det til meg. Og da er det ikke til å unngå at det blir noen bilder av meg og, slik som i disse tilfellene. Men som sagt så hadde vi kommet oss opp til Haukelifjell, etter noen dager på Skrim og noen dager nede i lavlandet ved kysten i både telt og hengekøye var det altså dags for å komme seg opp i høyden. En kamerat ved navn Christian, som ofte er med på flere av turene mine, og hans sønn ved navn Linus ble med oppover mot Hardangervidda. Vi dro med oss lavvo denne gangen som nevnt, fordi det er så utrolig kjekt med en større bolig når man har med barn. Den blir brukt som soveplass og lekestue om hverandre, de bygger om lavvoen innvendig med liggeunderlag, soveposer og annet de måtte finne til en slags borg med huler og vegger. Da trekker vi naturligvis ut for da er det ikke mulig for en voksen person å være der inne Vi parkerte bilen og gikk innover med en viss anelse om hvor vi skulle gjøre leir, men etter noen kilometer så fant vi fort ut at her var det ikke flust med steder å sette opp lavvoen. Vi letet litt rundt og fant omsider en fin leirplass med flat grunn og lite buskas rett ved elva, eneste kjipe her var at det ikke var fiskbart pågrunn av stryk og altfor grunne partier. Men fiskevannet lå ikke langt unna heldigvis. Leirplass langs elva Det startet med yr og gråvær den første dagen, men Adrian visste råd. Han hadde funnet et magisk steindolk fra istiden som trollmennene på den tiden brukte til å manipulere vær og vind, så han skjærte inn noen merkelig symboler i nærmeste snøfonn og da tok det jammen ikke lange tiden før solen tittet frem. Innlosjert og alt på plass var det dags for mat og lek i elven med steinsprett og generell steinpælming. Vi voksne kikket litt på kartet og planla morgendagen over en kopp kokekaffe med litt attåt. Dagen ble avsluttet med obligatorisk kveldstur til de mest interresante attraksjonene som var noen steinblokker oppi lia som kunne klatres på og ikke minst lete etter dyrespor. En fin plass i kveldssola Liten kar utforsker nærområdet De neste dagene våknet vi til nydelig sol og en lett sommerbris som holdt myggen unna. Det er skarp luft og blir fort kjølig om det kommer en sky, men når sola er fremme er det nesten shortsvær. Smågutta er veldig klar for lek i snøfonnene som ligger som forlokkende akebakker der borte ved fjellet, noe som såklart blir gøy. Vi finner fort ut at dette fjellet i nærheten passer perfekt til en liten topptur også, og utsikt gir innsikt om hvor vi skal piske fluer og denge bly når fisken skal tas siden vi ser vannet hvor prikkepetter bor. Full fres i akebakken Adrian har gjort dette før Klyving opp bakken Oppe på platået God stemning i nydelig natur Førstestyrmann Christian Her får man oversikt over området Tipp topp tommel opp Zelda var forresten med hun og Etter lek og topptur bar det ned til leirplassen for lunch og avslapping. Barn, voksne og hund lå dovne rundt om og slikket sol mens sommerbrisen pustet forsiktig gjennom landskapet. Det er virkelig digg når det er perfekte forhold og ikke bli plaget av blodsugere som noen ganger kan bli i overkant slitsomme, tenker tilbake til Hein for et par år siden da vi fant opp ordet Knottfast... grøss og gru. Men fisken som ofte er en av hovedgrenene innen friluftslivet manglet, vi hadde spottet en perfekt plass fra toppen av fjellet og dit bar ferden. Stenger, dupper, mark og fluer skulle i skjønn forening lokke frem til hugg fra de prikkete godsakene som svømmer rundt i disse glistrende fjellvannene. Alle var meget klare for å lande fersk fisk og ha den som et herremåltid til middag. På vei mot fisken Fantastiske omgivelser altså Christian prøver å lure Ørreten med utvalgte fluer Meg selv med en godkjent steikefisk Nyinnkjøpte Crispi Skarven holdt meg tørr på beina uten tegn til gnagsår, støvlene var som formsydde for mine føtter. To gutter som er på vei til å bli mestere i friluftsliv Og slik gikk dagene her inne med fjellhygge, fiskekos, leirliv og barnelek. Alt klaffet alt i alt og ingen dro hjem med annet enn gode minner og et sterkt ønske om en ny tur Og med det sier jeg god sommer til alle dere der ute som vet å nyte livet til skogs og til fjells hvorhen dere ferdes.

Jeg luftet også planen for Tore, min stesvigerfar som tidligere har vært med meg på flere eventyr - blant annet Orreleik i Myklandsvatna, utflukt på Andørja i Troms og fjellrangling på Hovden. Han fyller 70 år i år og tiden var moden for at han skulle å komme seg til Femundsmarka hvor han aldri har vært før. Men nå trengte vi en sistemann, en som kunne være padlemakkeren til Simen. Vi spurte mange av vennene våre, men det passet ikke for noen av dem. Så kom Simen på at kanskje svigerfaren hans Hugo ville være med, som for anledningen også hadde jubileum i år - 60 vintre gammel skulle han bli. Han var vant til turlivet med skiekspedisjoner over Finnmarksvidda, Hardangervidda, Pasvik samt turer hit og dit i det ganske land. Han brukte cirka 2 minutter på å bestemme seg for å fly ned fra Tromsø til Gardermoen for å bli med på denne fantastiske turen Det ble det mange av disse kaffebålene med litt attåt Avreisedagen er kommet og vi pakker med ekstra godsaker i fast og flytende form, slikt kan man unne seg når man skal bruke en svær kano som transportmiddel inn i villmarken. Tore ringer meg klokken halv to på natten, og forteller at han er på utsiden av døra. Steike så tidlig han var pån da tenker jeg, han har kjørt fra Arendal opp til meg i Sandefjord - så det blir en ekstra lang tur for han opp til Käringsjön i Sverige. Storsekken og løsøre er pakket og klart i garasjen, vi hiver alt inn i bilen og brenner på nordover mot Trysil for så å ta inn i Sverige. I Tännäsdalen møter vi på Rudolf og gjengen som er ute å strekker på beina om morran, et uvanlig syn for oss østlendinger. Etter endel timer er vi fremme ved Käringsjön turisthytte, der møter vi Per-Roger som slår av en prat og noterer seg at vi har ankommet. Han forteller at kanoene står klare nede ved den lille kanalen som renner ut i Käringsjön vannet. Vi løser ut et fiskekort hver for Rogen og fyller kanoen med sekker og hund, klare for eventyr. Simen og Hugo kommer oppover senere og vi har planlagt å møte dem ved leirplassen inne i vika på Kleppnäset uti Rogen. Vi har bestemt oss for å krysse Rogen idag ved Rødviken fordi det er meldt mye vind de neste dagene. Det skal allerede begynne å blåse opp utover kvelden, så vi håper på at Simen og Hugo kommer seg trygt over idag og møter oss til bålkaffe på den riktige siden. Mye skal med i kanoen Vi padler oss over Käringsjön og går to vendinger over til Håen som vi igjen krysser og går iland for å ta den lange bæringen ned til Rogen. Det er en oppgave som jeg tok litt for lett på, vi oppdager fort at dette blir et skikkelig pes med en kano som veier over 35 kg. Men vi tar tiden til hjelp og tar hyppige pauser når underarmen begynner i svi og skulderen rister av ubehag. Etterhvert kommer vi til et myrlandskap som vi kan dra kanoen etter oss nedover i tau, da går det lekende lett og om ikke mange straksene er vi nede ved Rogens bredder. Men det ser ikke veldig koselig ut å krysse Rogen idag med tanke på bølgene i sjøen og været som truer over oss, vi vurderer frem og tilbake og finner ut at vi kjører på mens det ennå er mulighet. Vi finner smaleste punkt for kryssing og vender snuten mot Kleppnäset med presise padletak, det blåser fra nordvest og vi får bølgene inn fra siden. Det er litt huskete, men det går greit. Idapelsen piper litt og liker seg ikke, men hun legger seg ned som en liten ball nedpå reinsdyrskinnet i bunnen av kanoen og holder ro etterhvert. Mot kryssningspunktet i ruskevær Vi kommer oss over på andre siden med svette panner og runder odden så fort vi kan, langs land glir vi mot den etablerte leirplassen som viser seg der fremme. Deilig å være fremme etter en lang dag med kjøring, padling og bæring. Nå skal det bli godt med et skikkelig bål og finne noe godt i matsekken som man kan tygge på, vi pakker ut og finner et par teltplasser - som det forøvrig ikke er for mye av på denne plassen! Det er satt ut flotte tørre bjørkestokker som man kan forsyne seg av til ved og det er lagd egen bålplass iform av en firkantet metalkasse rammet inn av treverk. Nå er det bare å slappe av og vente i spenning på Simen og Hugo Tore er kjapt ute med å få igang bålet og setter over en svartkjele med kaffe Maten fortært og kaffen nytes mens kvelden kommer sigende, vi er stadig oppe ute på fjelltuppen for å se etter de to andre eventyrerne som vi håper på skal vise seg når som helst rundt odden der ute, men ser ingen. Tiden går og vi begynner så smått å bli litt urolig, vi lurer på hvor de kan være hen. Har de gjort leir nede ved Rogen pågrunn av været og mistet luken for å krysse over idag, eller er de på vei. Vi har ingen dekning på telefon så vi kan ikke gjøre annet enn og vente og se utover Rogen. Plutselig begynner Ida å småbjeffe og ørene løfter seg, et eller annet dyr eller menneske er i nærheten... vi ser ingenting. Men så hører vi noen som roper nede ved vannkanten og der ser vi Simen og Hugo nærme seg land med kanoen sin, for en lettelse det er Ida løper ned for å møte dem og vi følger på, de kom seg over før det ble skikkelig mørkt og før vinden ble verre. Vi hiver flere kubber på bålet, finner frem det gjeveste vi har av edle dråper i sekken og sitter rundt flammene til de sene timer mens praten og latteren går. Frokosten er snart klar De neste to dagene er vi værfaste på Kleppnäset pågrunn av mye vind. Store bølger med hvite topper gjør det til et enkelt valg å holde seg på land, vi gjør det beste ut av det og utforsker området rundt med dagsturer opp på nærmeste topp og med fiskestangen i nærliggende vann. Vi prøver å fiske i Rogen, men med dårlig resultat - eneste fisken som biter på her blir en pen kilos ørret som klarer å gå av kroken i et hopp rett ved land. Ergerlig.. Tore, Hugo og Ida oppe på toppen av Kleppnäset for å få oversikt og utsikt Simen fant seg en gris som han kunne ri på oppover Ikke alltid like lett å finne teltplass blant så mye stein Neste værfaste dag går til et par vann vestover for å se om vi kunne få litt fisk til en fiskesuppe som vi hadde tenkt oss til ettermiddagsbålet, sola kommer frem utover dagen og vinden løyer mot kvelden. Imorgen blir det å padle videre mot Reva på norsk side i Femundsmarka, lite vet jeg hva som venter meg der inne av elvemonstre... Abborfiske med utsikt til Bustvålen fjellet, det ble 9 stykker til suppa vår Tore fant en kamerat på hans egen alder Abborsuppe til oppkok Kveldsbål, sterk villmarksdrikke og hygge kvelden før avreise videre Vi våkner til blikkstille vann og pakker sammen telt og utstyr, idag er det videre inn til Femundsmarka. Men ikke lenge før vi har fått lastet oppi kanoene begynner vinden å blåse, men nå må vi bare dra så vi kjører på og trosser bølgene som holder på å bygge seg opp. Vi holder oss langs land hele veien og finner en fin rute innaskjærs som vi kan padle før vi må runde Hästnäset. Vi gjør en liten stopp og går i land før odden for å ta litt mat og drikke og håper på at vinden skal løye, noe den gjør med et par sekundmeter Vi padler på videre og de to siste vikene før vi kommer til Reva krysser vi rett over og blir ferdig med det. Hele 3,5 time blir økten på i de relativt store bølgene til å være i en kano, det skvalpet vann inn et par ganger så Ida er våt og kald og ikke så fornøyd med innsatsen. Men nå er vi kommet på plass ved Reva og det er i ly av vinden, vi gjør leirplass ved Revakoia. Dagen starter rolig før vinden tar seg opp Padling innaskjærs før Hästnäset Gått i land før odden skal rundes Endelig fremme ved Reva og folket er veldig klare for kalorier Her er det nok av fine teltplasser å velge mellom Simen er igang med vedproduksjon Den ikoniske koia på svensk side ved Reva Ved Reva har vi det flott, været viser seg fra sin beste side nå. Vinden er lik null og solen varmer fra en blå himmel, dette været skal vare resten av turen vår Ved en herlig kveld rundt bålet med svartkoppen i hånda og magen full av mat, bestemmer jeg meg for å ta noen kast med fiskestanga. Jeg går ned til Reva og kaster oppstrøms mot den lille fossen, en Møresilda 15 grams lander med et lite plask når den bryter vannoverflaten. Jeg sveiver noen få meter og så smeller det til i andre enden av snøret, stangen bøyer seg til det ytterste og snellen begynner å ruse voldsomt på bremsen. Jeg hyler opp til gutta at her skjer det ting, det er store greier på gang! De ser tvilsomt på meg, men når de hører snella og ser stangbøyen kommer de løpende bort alle tre. Vi står spente og venter på at fisken skal vise seg, men vi vet alle at denne er det størrelse på når vi ser deler av elva bevege seg der den slåss under vann for å unnslippe. Så plutselig kommer den til syne, en enorm bredside av en Gjedde bryter overflaten og jeg hyler ut av glede Dette er rekord! Wooohoo! Jeg går over til å bli en ekstatisk adrenalinbombe som dirigerer karene rundt meg i øst og vest om hvordan vi skal få henne i land. Tore står og vifter med en ørrethåv i vannkanten som man kun får plass til hodet til Gjedda i, den håven hjelper lite i denne situasjonen - noe han får høre. Simen er uti elva med det ene beinet med en samekniv i hånda og prøver å få tak i beistet, Hugo tar et par skritt tilbake og lar det hele bli et kaotisk teater som han kan betrakte på trygg avstand. Etter endel utras og basketak er Gjedda sliten og vi får løftet henne på land. Dette skal bli Gjeddegryte som skal mette alle mann og litt til En gedigen Gjeddemaddam som smakte helt fantastisk i gryta Man vil helst unngå å få hånda inn det marerittet der Morgenen etter Gjeddebonanzen pakker vi dagstursekkene og padler oss opp Reva mot Revsjøen for å tilbringe dagen der oppe. Turen opp Reva er en fantastisk padletur på blikkstille vann, det er ren fornøyelse og vi nyter hvert padletak. Nydelig morgen på Reva Simen dorger oppover med en Harr som fangst Fornøyd herremann og en liten dame Gjennom reingjerdet i Reva Ikke mye stress under slike forhold Simen prøver fiske i Revsjøen, meg selv fikk en liten Harr her oppe En kald en i solen ved Revsjøen er ikke feil Ida tar livet med ro som vanlig Vi tar oss også en tur sørover mot Røavassdraget hvor Hugo får en flott Abbor Simen igang med en flott Gjedde som han mistet ved land Gjeddegryte til middag Simen nyter en solnedgang som utfolder seg over Reva En elg forsteinet i en gammel tørrfuru på grensen mellom Sverige og Norge Kveldstemning rundt bålet Etter å ha tilbragt noen døgn ved leirplassen vår ved Reva og saumfart området opp til Revsjøen og ned mot Røavassdraget var det dags å bevege seg hjemover igjen, og det ble en helt annen affære enn turen inn over Rogen. Værgudene er med oss og Rogen ligger til tider helt blikk stille foran oss, kanoen glir gjennom vannet som en ål i ei smørpanne. Det er nesten ikke til å tro, følelsen av å være på en så enorm vannflate som ligner på et speil er en opplevelse vi alle vil huske. Vi tar en pause på ei holme midtveis i Rogen og bare nyter været. Jeg gjør unna noen kast i håp om Rogenørret, men til ingen nytte. Simen dorger seg gjennom hele Rogen med ei Møresild ute uten tegn til napp - hvis man ser bort fra da vi plukker opp snøret med åra og napper i det så stanga omtrent forlater kanoen hans. Vi ler oss skakk ihjel mens han febrilsk sveiver inn for harde livet. Han river seg i håret med den ene hånda og den midterste fingern i været med den andre hånda da han oppdager at det er to tullinger bak som driver gjøn Vi runder Kleppnäset og padler oss inn i Rødviken til den etablerte leirplassen der inne. Det blir en riktig så hyggelig kveld innerst i vika med bleike på vannet og fyr i bålet. Tore nyter en kaffekopp og speider utover en stille Rogen Leirplassen vår helt innerst i Rødviken Ida holder vakt og ser etter vakende Ørret i Rødviken Manhauling på vei tilbake ved siden av stormyra opp til Håen En siste øl ved siste leirplass ved Käringsjön dagen før hjemreise 10 i hvilepuls ved solnedgangen Takk for denne gang og vi gleder oss til neste gang

DAG 1: padledistanse ca 5 km, bæring ca 2 km: Startet litt sent på ettermiddagen, og etter det vanlige slitet med å sette sammen kanoen i mygg og kleggsvermene var jeg klar for første etappe i flott sommervær ca 1730. Etter 3 km padling kom jeg til min første bæring, som også er den lengste på turen. Kanoen rigget om for bæring, jeg bar sekk og kano i to omganger. Ca 1 km av bæringen er i skog, og resten er på myr. Stien følger stort sett Langvasselva. Bæring av kano på skuldrene. Foss ved utløpet på Langvatnet. Fremme ved Langvatnet. Siden bæringen ble foretatt i to omganger det ganske sent på kvelden før jeg var klar for neste padling. Så jeg bestemte meg for å slå leir på en øy i Langvatnet i håp om at det skulle være litt mindre mygg der (det var det ikke). Det var allerede etablert en bålplass på øya, som dessverre var fult av tomme ølbokser og alufolie. Dette ble ryddet opp og tatt med hjem. Mat ble mekket og teltet ble satt opp i bakke i henhold til gammel tradisjon før jeg var klar for å gjøre et halvhjertet forsøk på å fiske (ble ingen ting, men det vaket masse fisk rundt duppen som for å understreke hvor talentløst forsøket mitt var. Tente også et bål for kos, og i håp om at myggen ville stikke av (gjorde ikke det nei....). DAG 2: Padledistanse ca 7 km, bæring ca 1,6 km Dag 2 startet med regn, så jeg ble værende i teltet til det sluttet. Sånn ca klokka 10. Etter mekking av havregrøt (dvs helle kokende vann i en porsjonspose fra Coop), startet jeg på nytt padling i pent og varmt vær. Men skyene som kunne observeres på himmelen indikerte at dette ville det bli slutt på. Kun en lett draing av kanoen fra Langvatnet over til bekken som renner fra Rørtjønna var nødvendig så starten på dagsetappen var lett. Fra Rørtjønna ble det bært ned til Angeltjønnin i to omganger. Vestre Angeltjønn til Østre kan man "padle". Nå kunne jeg høre torden i det fjerne, og var overbevist om at jeg kom til å få skikkelig dårlig vær om ikke alt for lenge. Etter Angeltjønnin ble det bært i to omganger ned til Gievsjøen. Bæringen skjedde i tung våt myr og skog på nordsiden av bekken som renner fra Angeltjønnin ned til Gievsjøen, det er antageligvis bedre å bære på sørsiden. Ved ankomst Gievsjøen var det for mye vind og torden til at det var fornuftig å prøve seg ute på vannet, teltet ble dermed slått opp. Dagsetappen ble dermed litt kortere enn planlagt. Straks teltet var oppe kom regnet, og det varte i 3 timer. Så det var bare å legge seg i teltet og lese en bok på telefonen. Været bedret seg imidlertid på kvelden. DAG 3: Padledistanse ca 22,5 km, bæring ca 1,3 km. Dag 3 startet nok en gang med pent og varmt vær. Etter frokost og nedpakking av telt var jeg klar i kanoen ca klokka 9 for det som skulle vise seg å bli en maraton etappe. Padlet mot Gievsjøstrømmen med spenning i kroppen. Ville elva være padlebar? Elva starter rolig og første stryk gikk uten problemer, stryk nummer to ble jeg imidlertid sittende fast og måtte vasse litt å komme løs. Dette førte til at det neste stryket ble bært forbi, og jeg tenkte at dette ville bli en lang dag. Men etter å ha sett litt mer på stryket er jeg sikker på at jeg kunne ha padlet det dersom jeg hadde valgt riktig linje. Stryk nummer 4 var for heftig til at jeg ville prøve, så også dette ble bært. Hadde jeg ikke vært på solotur ville nok dette stryket blitt forsøkt padlet, men valgte å ikke ta noen unødige sjanser. Resterende stryk ble padlet, men duken i Allyen fikk kjørt seg en del. Eksempel på enkelt padlebart stryk på Gievsjøstrømmen. Elva renner rolig ut i Holderen og været var fremdeles nydelig da jeg ankom vannet. Jeg tenkte i utgangspunktet å slå leir ved Holderen eller eventuelt overnatte i turistforeningshytta som ligger i nordenden av vannet, men mobildekningen jeg fikk ved Holderen kunne fortelle meg at påfølgende dag ville ha ugunstig vind, og jeg hadde ikke noe lyst til å bli liggende værfast så langt fra bilen, så jeg bestemte meg for å fortsette etter en kvil og litt lunsj på en fin strand. Elva som kommer ned fra Skjeldbreien er ikke padlebar, slik at kanoen ble på nytt rigget opp for bæring. Og det ble bært i to omganger opp til Skjeldbreien. Skjeldbreien ble raskt padlet over helt til Grønningselva. Heller ikke denne er padlebar. Her fikk jeg endelig bruk for fiskestangen! I det jeg skulle viftebort en klegg som hadde nesen mitt som matfat for solbrillene i en fin bue over ripa på kanoen og landet i elveoset med et vakkert lite plask. Først tenkte jeg at jeg kunne jo forsåvidt vade ut til dem fordi vannet var ikke så dypt, bare litt over en meter. Men så kjente jeg på vanntemperaturen og fant endelig litt nytte i å ha drasset med meg fiskestangen. Med brillene berget så var det klart for turens siste bæring på ca 700m. Også denne ble bært i to omganger. En høyst nødvendig pause i bæringen. Klar for siste etappe. De 8 kilometrene over Grønningen ble padlet relativt raskt, men en ting er sikkert: å sitte på Ally setet i over 22 kilometer på en dag er alt annet enn behagelig. Dette er nok en tur jeg vil gjenta senere, men vil da sette av mye mer tid til fisking og leirliv, for samtlige vann på denne turen skal være gode fiskevann og naturen og landskapet i dette området er veldig flott.