Femundsmarka pinse 2020

[Ola S. M.]

Nå som barmarkssesongen er like rundt hjørnet, passer det kanskje å pirre turlysten litt med en ganske forsinket rapport fra en vårtur i Femundsmarka for straks to år siden.

Torsdag før pinsehelga 2020, like etter at arbeidsdagen er over, setter to trøtte, men turkåte småbarnsfedre seg i bilen. Skuldre og blodtrykk senkes umiddelbart idet kursen settes sørøstover. Det er dette vi har sett fram til i trekvart år. Det ble ingen tur i 2019, så nå var det virkelig på høy tid men en ny tur innover.

Våren er ukristelig sen i år, og det er bare så vidt isen har gått i lavlandet i hjemtraktene. Vi er slett ikke sikre på om vannene i Femundsmarka er åpne, men å utsette turen er fullstendig utelukket. Turen er viktigere enn fisket uansett, så om vi må vade i råtten snø for å finne en barflekk ved et islagt vann er det egentlig helt OK.

Jeg har noen dager i forveien vært i kontakt med Tommy på Femundshytten, og han sa at isen så vidt var gått på de fleste vann på Røvolfjellet. Det gir oss grunn til en betinget optimisme.

Vi tar egentlig ikke beslutningen om hvor vi skal starte turen før vi passerer Kvikne. Da kjenner jeg på meg at jeg må innover Grøtådalen i år. Det er lenge siden sist, så det får briste eller bære med tanke på snø, is og vårløsning. Det betyr båtskyss over Femunden. Vi svinger inn i en busslomme og tar kontakt med Femundshytten for å høre om det lar seg gjøre med båtskyss i kveld. Dessverre er Tommy forhindret denne kvelden. Dermed ringer vi Jonasvollen, en annen tilbyder av tjenesten som vi er ute etter. Der får vi omsider et «ja», og vi kan forlate busslomma og fortsette sørøstover med en mer eller mindre konkret plan for pinsehelga.

I halv ti-tida på kvelden stiger vi i land på den lille brygga i Storvika. Kriblinga man har hatt i magen det siste døgnet erstattes rask av en ro og en glede som bare akkurat denne stemningen kan gi. Maikvelden er enda lys og lun.

Oppe ved Røvoltjønnene vet vi at det er smått med brensel, så vi plukker med oss ei bør med nedfall før vi passerer skoggrensa.

Teltet settes opp på et nes på vestsiden av den største av Røvoltjønnene. Det blir en liten fiskerunde og litt bålkos før vi kryper i teltet første natta. På båtturen over får vi bekreftet at vi er blant de aller, aller første inn i disse traktene på sommerføre i år. Det gir på en snodig måte en liten ekstra kribling i kroppen. Et ørlite snev av oppdagerfølelse.

Første morgen på tur er naturligvis lang og lat, slik den skal være.

Ferden går videre innover neste dag. Vi starter med å fiske oss gjennom vannene på Røvolfjellet, og videre via Skogtjønna.

Øst for Skogtjønna møter vi en herremann som er på tur opp fra Øvre Roasten til Røvolfjellet for å finne mobilsignal. Han er en del av en gjeng som ligger nede ved Røa og fisker etter de riktige storfiskene man visstnok skal kunne påtreffe like etter isgangen. Han hevder at han og gjengen hans er de første inn i marka i år, og at vi dermed er de andre. Videre forteller han om et voldsomt storfiskbett, og om en ørretfangst dagen i forveien som høres ut som fyllerøl av en fiskeskrøne, men som vi allikevel kjøper. Selv om karen overdriver med 200% er det fremdeles en fisk som får det til å gå kaldt nedover ryggen på oss. Vi tar farvel og rusler videre østover, smått desillusjonerte, men fylt med en enorm fiskeoptimisme. Nå er vi her akkurat tid rett tid. Håper vi.

I Korstjønna lander Henning en stekefisk. Optimismen avtar ikke.

Over Grøtåa.

Kratlvola sett fra Krokethåen.

Ved innløpet i Krokethåen blir det lunsj. Dette er en av de mer slitte leirplassene i marka, men bålgrua og tilfanget av ved tilsier at ingen har vært her på barmark før i år.

Grøtåa er relativt stor, men den verste vårflommen er nok over. Det blir lite fisking på tur oppover.

Jeg koser meg alltid noe aldeles voldsomt når jeg går langs Grøtåa. Denne gangen er intet unntak.

Da vi når Grantjønnan forlater vi elva og fisker oss videre langs vannene på nordsiden.

Spor etter rype.

Vi vil ligge ved Halvkoitjønna i natt. Der har jeg aldri campet før, og det er nesten for galt synes jeg, så hyggelig et vann som det er.

Kvelden siger på. Vi kan se tilbake på en nydelig dag i Grøtådalen.

Kvelden avsluttes naturligvis foran bålet, etter en liten fiskerunde. (Bare for ordens skyld; vi brente ikke lægeren som ser ut til å ligge midt på bålet.)

Neste dag står den sedvanlige runden i Kratlan på menyen. Vi legger ruta over Kratlvoltangen mot Kratltjønna, etter å ha fisket oss gjennom Lille Halvkoi.

Utsikten fra Kratlvoltangen er en av mine absolutte favoritter i Femundsmarka.

Synet av en islagt Vonsjø minner oss om at vi er tidlig ute. Det er nok ikke mange dagene siden isen gikk på vannene i Kratlan.

Runden rundt om Kratltjønna, Rundtjønna og Stortjønna blir naturligvis resultatløs fiskemessig, men vi får en fantastisk fin dag i nydelig vårvær i indrefileten av marka.

Ved Rundtjønna blir det et lite lunsjbål fyrt på småkvist fra bakken og forrige turfølges ubrukte ved. Det har nok ikke vært noen her på sommerføre i år.

På turen tilbake til Grøtådalen går vi langs stien som går mot setra, og kommer ned til Grøtåa like over «brua».

Fisken biter ikke i Grøtåa heller, men du og du så vakkert det er her – spesielt på en tidlig vårdag som dette.

Vel tilbake på Halvkoitjønna går det ikke lenge før rastløsheten tar overhånd. Vi bestemmer oss for å trekke ned mot Røa denne kvelden. Beretningene til karen ved Skogtjønna sitter fremdeles i kroppen. Det er i Røa det skjer. Det er for tidlig her oppe i Grøtådalen og inne i Kratlan, konkluderer vi med, og pakker sammen. Vi har ingen klar plan, men å finne en innbydende leirplass er sjelden en utfordring i Femundsmarka.

Vi går ned til Krokethåen, krysser Grøtåa, og følger stien ned til Grisslehåen.

Henning må fram med gammel høyre-back-spenst for å komme seg tørrskodd over Grøta nedstrøms Krokethåen.

Vi klarer rett og slett ikke å gå forbi leirplassen ved Røas innos i Grisslehåeen, så da blir det en natt her.

Det ser ut til at vi er de første til å campe også her. Den største fordelen med det er at man har bra tilgang på ved. Ved flere av de mest populære leirplassene registrerer vi at det er lagt ut fin ved, ja liketil tørrfuru. Antar at det er oppsynet som har lagt det ut her til glede for tidligturister. Trolig er det vindfall eller rekved de har plukket med seg og lagt ved leirplassene. Det vet vi å sette pris på.

Kvelden blir en av de sjeldne her ved Grisslehåen.

Neste dag blir en rolig fiskedag oppover langs Røa. Selv om det har blitt noen turer i Femundsmarka, har jeg aldri gått langs Røa mellom Storbuddhåen og Kløfthåen. Nå får jeg omsider sett noe av dette. Fisket er til å gråte av, så vi sier oss fornøyde like før vi ser Kløfthåbua. Vi treffer ikke en kjeft langs Røa.

Undervannsklopper ved Grøtåas utløp i Røa.

Så – ved innoset i Øvre Roasten smeller det omsider! Et kontant hugg og en kort kamp – så ligger kilosørreten til Henning plutselig på land. En gedigen opptur. Da er turen berget fiskemessig, og vi kan se fram til noe annet enn frysetørket i kveld.

Vårkvelden er lys og lang, og vi føler oss spreke, så vi bestemmer oss for å traske opp på Røvolfjellet og ta siste natt der.

Jaggu finner vi ikke en leirplass med en enorm tyrirot også. Trolig noe som er dratt opp hit i løpet av vinteren – som kjent står ikke storfurua tett her oppe. Et så fint bål er virkelig en sjeldenhet på Røvolfjellet.

Og med slike råvarer –

- og slike solnedganger –

- kan man trolig ikke ha det bedre.

Mens middagen fordøyes og bålkaffen drikkes går tiden med til å studere kart og forsøke å identifisere alle toppene man ser herfra i nord og i øst.

Jeg får til et brukbart panorama, og drister meg ut på navnsetting av disse grensefjellene.
Fra venstre (nord) mot høyre (øst):
Rödfjället (helt i venstre bildkant) – Skedbrofjällets to topper, med Skedbrofjelltangen foran – Brattriet – Fiskbäckvålen (like til høyre nedenfor Brattriet, det det er et «hakk» i panoramaet) – Skomshåriet (den lange, lave formasjonen) – Lill-Handskinnvålen (så vidt synlig som en topp til venstre for den mer markerte Bustvålen) – Bustvålens to topper (den vestre er den spisse omtrent midt i bildet og den østre er den lavere og rundere til høyre) – Rogsvola – Bredåvålarna. Korriger meg gjerne!

På bilder under ser man Rogsvola, Bredåvålarna, Nordre Litlevonsjøvola, Kralvola og Kratlvoltangen. Dette er jeg mer bombesikker på.

Videre følger litt solnedgangs-spam. Det får dere nesten bare tåle.

Litt ved sankes mens man tar kveldens siste fiskeøkt – slik at man har til et ørlite kaffebål siste morgen.

Våren har kommet brått på noen. Får håpe isfiskeren kom seg i land, selv om utstyret ble stående igjen på isen.

Siste dag blir bare transportetappen ned til Storvika og båtturen til Jonasvollen. En av de finere turene jeg har hatt i Femundsmarka er over. Og tror du ikke kilosgrensa røk også. Takk for turen!

 

 

 

[Martin HJ]

Nå er det lenge siden jeg har vært i Femundsmarka kjente jeg... Det var før Covid ble en greie og de minste av barna mine kunne ikke gå engang, selv om det bare er noen år siden så føles det som veldig lenge siden... I år blir det en tur opp i disse grensetraktene igjen, i overgangen august og september. Skal bli særdeles hyggelig å kjenne på stemningen igjen  Takk for fine turskriverier nok en gang, det settes pris på.