Svellnosbreen rundt 08.08.06

[evenl]

Hele turartikkelen med bilder kan leses på www.ifriluft.net

Mandag ankom vi Spiterstulen litt ut på dagen etter å ha overnattet ved Dombås på veien ned. Været var skiftende, men tendensen var helt klart lettere skydekke. Værmeldingen for tirsdag så meget bra ut.

Christian og jeg var begge litt slitne. Christian hadde vært i bryllup mens jeg hadde tilbrakt helgen i Trollheimen. Vi bestemte oss likevel for å strekke litt på beina ut på ettermiddagen. Styggehø ble pekt ut som et ”passende” mål. Det tok imidlertid ikke lang tid før dette målet straks ble strøket av planen. Tverråe var for stri til å krysse fra stien opp til Svellnosbreen. Vi hadde ikke lyst til å gå ned igjen til Spiterstulen for å krysse Visa ved Gammelsetra, så vi bestemte oss for å spare kreftene til dagen etter. Resten av ettermiddagen og kvelden ble brukt til å spise og væske seg opp før morgendagens utfordringer. Teltplass etablerte like ved veien litt nord for Spiterstulen.

Vekkerklokka ringte klokken 0500 morgenen etter. En rask brødfrokost ble inntatt, mens vi prøvde å få søvnen fortest mulig ut av kroppen. Kaffe ble det ikke tid til, så den vanlige metoden var utelukket… Det var kjølig etter den klare natten. Klokken var 0615 da vi la av gårde mot Eventyrisen fra Spiterstulen. Selv om vi hadde hutret oss igjennom morgentimene kom varmen raskt når vi tok fatt på moreneryggen opp til brekanten. Ved brekanten var det tid for dagens siste påfyll av vann før oppstigningen til Midtre Tverråtind startet. Det blåste kaldt, men vi kom raskt i le for vinden på vei opp ryggen innunder Tverråtindan. Før turen hadde jeg bråkjekt påstått at isøkser eller stegjern ikke var nødvendig. Det var bare tilfeldig at vi tok med oss noen isøkser som vi fikk låne av Are. Disse kom absolutt til nytte på snø eller brefeltene oppover mot toppryggen til Midtre Tverråtind. Snøen var hard og det var vanskelig å få feste for beina med de lette anmarsj-skoa. Teknikken ble derfor å gå på alle fire med flitting bruk av isøks. Det første snøfeltet ble forsert uten de store problemene. Det andre litt lengre opp bød på større vanskeligheter. Her var det mer is enn snø, så vi brukte litt tid på å hugge ut trinn med øksa oppover det korte isfeltet. Etter at isfeltet var forsert fortsatte vi med litt klyving før vi stod trygt oppe på toppryggen. Det lave skydekket ble lettere og lettere. I den siste bakken opp mot Midtre Tverråtind befant vi oss plutselig over skydekket. Det ble et spesielt syn og se Galdhøpiggen ligge på et hvitt teppe av bølgende skyer. Storjuvtind og Skardstinden stakk også opp av tåka som små øyer i det store hvite "havet".

På toppen av Midtre tok vi noen never med ”Turmix” før vi gikk videre mot dagens første rappell. Rappellfestet var lett å finne. Det lå et godt antall med slynger og tauslynger rundt to digre steinblokker. Her var det også festet et fast tau. Det var litt fristende å rappellere på dette tauet, men vi valgte heldigvis å bruke vårt eget medbrakte tau.

Videre var det lett langs ryggen opp mot Store Tverråtind. Tåka kom og gikk men stort sett holdt vi oss over skyene. Fra toppen av Store stakk også Skardstinden, Ymmelstind og Storjuvtind seg fram over skydekket. Vi var nå snart halvveis på turen og det bar straks videre mot Vestre Tverråtind. En "topp" på ryggen videre mot Ymmelstind fra Store Tverråtind. Når vi skulle svinge nordover langs Svellnosbreen mot Ymmelstind måtte vi et stykke ut på breen for å komme ned til det laveste punktet på breen. Den store avsmeltningen i sommer hadde tært hardt på snøen og det var kun hard is i kanten av ryggen. Vår lille "sving" ut på breen fungerte fint og vi tok oss ned uten problemer. Herfra tok vi en liten avstikker opp på Nørdre Tverråtinden og videre langs brekanten og over toppen kalt Ymmelstinden S2. Dette er også en liten kul på ryggen langs Svellnosbreen.

Vi hadde planlagt å legge inn en kort klatrelengde opp til Ymmelstinden selv om det er fullt mulig å unngå dette lenger mot høyre. Den korte taulengden ble lagt inn litt til venstre for en bratt hammer direkte opp sørryggen fra Svellnosbreen. Luftig klatring på 3-tallet, lettsikiret og forholdsvis fast og fint fjell. Jeg ledet oppover mens Christian rensket ruta til slutt. Fra toppen av hammeren var det lett klyving opp til toppen.

Fra Ymmelstind var det luftig klyving langs ryggen videre mot Storjuvtind. Takk og pris for tørre forhold her. Ved vått vær er sikkert utfordringene en god del større. Opp til Storjuvtind var det et lite kort vanskelig klyveparti på vestre side av ryggen før vi kunne sette beina på toppen for andre gang. Toppen ble også besøkt under langt mer vinterlige forhold i mai i fjor. Fra toppen fikk vi også god utsikt mot folkemylderet på toppen av Galdhøpiggen.

Ryggen videre mot Galdhøpiggen gikk greit og det tydelige rappellfestet var lett å finne. Det lå også et rappellfeste litt lenger ned til høyre, men vi valgte likevel å bruke det øverste festet. Vi trodde først at vi måtte bruke to rappeller for å komme oss helt ned, men vårt 60 meters tau rakk akkurat ned fra det øverste festet. Rappellfestet til høyre passer nok bedre for taulag som bare har 50 meter til rådighet.

Fra bunnen av den første rappellen vurderte vi en stund å klyve ned et løst og bratt parti i sørsiden av ryggen for å unngå en andre rappell, men vi bestemte oss til slutt for å gjennomføre rappell nummer to. Denne rappellen ble også akkurat 30 meter. Valg vårt av tau var det i hvert fall ikke noe å si på... Herfra var det litt utsatt klyving over noen svaparti før vi tok fatt på stigningen opp langs sørryggen til Galdhøpiggen. Sørryggen bød på fast og fin klyving. Min første bestigning av Galdhøpiggen ble derfor gjort via en av de mer spennende rutene til toppen. På toppen av Piggen var det som alltid mye folk på en godværsdag som denne. Vi tok en god rast på toppen samtidig som vi utnyttet den gode mobildekningen på toppen for å sende noen hilsner hjem.

Drikkeflaskene var tomme så det var bare å komme seg ned til lavereliggende strøk. Vi satte opp et godt tempo nedover den lange steinrøysa tilbake til Spiterstulen. De få snøfeltene ble utnyttet etter beste evne. De små "kollene" Keilhaus topp og Svellnose ble også besøkt. Nedoverbakken ble forsert på 1,5 time, og vi var rimelig varme under føttene når vi ankom Spiterstulen i 1830 tiden etter drøye 12 timer på tur.

Turhilsen

[morten]

Foreløpig jhar jeg bare lest sammendraget, men det er meget spennende å lese om artige turer man selv har gått. Konstaterer at dere stort sett opplevde turen som oss i fjor.

En kremtur av første rang spør du meg!

[eaa]

Åhh, nå ble jeg fjellsjuk igjen!

Hørte på radioen i dag tidlig at det er "Kaffens dag" i dag.

Så med en rykende kopp på pulten, samt denne rapporten, så har du allerede bidratt stort

til ei skikkelig ineffektiv arbeidsøkt!

Den runden der har jeg til gode (som så mye annet), og jeg gleder meg stort til den!

Kongerapport m/ masser av informative og gode bilder!

Takk og takk!

- En lengtende Snowman

[evenl]

Takker for nok en positiv tilbekemelding Erik! Denne turen anbefales på det sterkeste. Spesielt med skydekke på ca 2000 meter..

Det er utrolig hvordan slike meteorogram som henges opp på turisthytter stemmer. Meteogrammet på Spiterstulen viste oppklarning klokken 1200, og jammen forsvant ikke skydekket helt i løpet av 5 minutt fra 1155 til 1200 når vi stod under Ymmelstind..

Til Morten: Det er så og si hele turartikkelen som er lagt ut. Det er ikke noe sammendrag, men bildene må du selvfølgelig klikke deg videre til. Boka ("Bibelen") din var til god hjelp som guide under rundturen. Takk.

[morten]

Nå har jeg fått med meg bildene også Flotte stemninger med et teppe av skyer under. Det er ganske spesielt når man vaker i overkant av tåketeppet, spesielt når dette tepper ligger så høyt at mest bare toppene titter over.