Langbein Rise

Men jeg fører bare statestikk - er ikke nødvendigvis motivert for å ta alle 2k m toppene. Går gjerne samme topp flere ganger om den er flott! Det er opplevelsen som er viktigst. Noen ganger går jeg alene - andre ganger er jeg med et større turfølge. Ut på tur, aldri sur - prøver jeg å leve opp til.

Hvis dere vil handle i Norge har Malfix i Oslo ok priser: http://www.malfix.no/gps.pdf

Fornøyelig turbeskrivelse

Jeg og Rødtopp fikk med oss Ms. M på tur. Værmeldingene for fjellet var litt ymse, men ikke verre enn at vi dro opp til Rondane og gikk inn til Rondvassbu på kveldsøkta. Det var så klart at stjernene kastet skygge. Lysten på å prøve Rondeslottet var stor og iveren ble ikke mindre da sola snek seg høstsent opp på morgenkvisten. Vi la i vei før alle andre og raskt innover Rondholet. Ved ca 1900 moh passerte vi den første snøen. Utsikten fra Vinjeronden (2044) var flott selv om den ligger inneklemt mellom Rondeslottet og Storronden. Sola begynte etter hvert å skinne gjennom tynne slørskyer, noe som vanligvis ikke er så bra tegn. Dermed travet vi videre opp på Rondeslottet (2178). Det en blåste en kald frisk bris på toppen, men varden var stor nok til å gi greit ly til alle tre. Det passet med utsiktslunsj. På vei ned traff vi mange andre hyggelige fjellfolk. Siden vi var tidlig ute bestemte Rødtopp og jeg oss for å prøve Storronden også, mens Ms. M gikk ned til Rondvassbu. Det var bratt opp fra skaret og ca 10 cm snø gjorde det tungt å gå. Oppe på Storronden (2138) så vi at skyene begynte å tetne seg til og at det gikk byger rundt omkring, særlig rundt Dovre. Vi fikk tatt noen utsiktsbilder og skyndte oss nedover. Det begynte ikke å regne seriøst før vi var nede av fjellet. Vi var veldig spent på hvordan søndagen skulle bli, men også denne dagen kom med morgensol. Frokosten ble unnagjort i en fei og vi langet ut oppover mot Veslesmeden (2015). Vinden var surere enn dagen før, men det hindret ikke oss. Sekkene satte vi igjen ved topp 1871. Vel oppe på toppen fikk vi tatt noen utsiktsbilder før vi gikk ned til sekkene og spiste en kjapp lunsj. Ned til Spanget tok vi korteste vei ned i Kaldbekkbotn og over Satansrivilen. Toppene i Rondane prøvde å kle på seg hatter av tåkeskyer, mens snøbyger lagde slør. Vi rakk ned til bilen i tide uten å bli plaget for mye av nedbøren. Det ble en flott og spennende tur.

4. Ser litt pjuskete ut, men minner om fjellgullris

Rødtopp og jeg har ikke vært på fjelltur i Norge siden mai, så det var på tide å få komme seg ut å lufte seg. Etter å ha studert værmeldingene nøye så det ut til å bli et værvindu rundt Valdresflya på lørdag og med litt flaks kunne ett snøvær passere i løpet av natt til søndag og det rekke å klarne opp til å bli greit på dagtid søndag. Ønsket var å komme opp på Kvassryggen (2071) og Eggen (2041) Dermed pakket vi bilen og dro til Bessheim. Det var mye folk, men de hadde rom til oss også. Lørdag morgen våknet vi til delvis skyet oppholdsvær. Dermed kjørte to optimister opp til Vargabakken og parkerte der. Det gikk raskt innover mot Semelhøe. Høstfargene var vakre og vi tok mange flotte bilder. Vi passere flere rypejegere som tydeligvis hadde mye å skyte etter – i hvert fall smalt det med jevne mellomrom. Vi så en god del ryper selv også. Vi gikk opp langs bekken fra Bukkehåmmårtjønne. I Steinflybakkan skremte vi stadig lemmen. Oppe ved tjønna gikk vi ryggen over Bukkehåmmårn (1910). Det hang skyer på mange av toppene rundt oss, men vi så Kvassryggen lå i sola, så vi trasket ufortrødent videre. Oppe på toppvarden av Bukkehåmmåren fikk vi de første skikkelig kraftige vindkastene, som en advarsel om hva som skulle komme. Plutselig forsvant skyene fra de fleste toppene rundt oss og utsikten ble toppers. Over ca 1600-1700 moh hadde toppene fått et fint hvitt slør av nysnø. På vei den siste kilometeren til Kvassryggen blåste det opp mer og mer. Vinden dro med seg mye fokksnø som svei i ansiktet. Det var greit at vinden kom fra nordvest og vi fikk den dermed i siden. På toppen av Kvassryggen hadde vinden kommet opp i storm styrke og vi slet med å holde oss på beina. Dermed fant vi det best å slå retrett og gi opp Eggen for denne gang. Vi gikk ned på sørsiden av Kvassryggen for å få litt ly, men det kom kraftige vinrosser også der. Lunsjen spiste vi i ly under en kampestein like ved Bukkehåmmårtjønne. Det var godt å kjenne at sola kunne varme litt selv i den kraftige vinden. Vannet på tjønna frådet og sprutet langt opp på land. Det var utrolig å se at ett så lite vann kunne få så store bølger. Vi gikk videre og da vi kom ned i Steinflybakkan igjen var det såpass ly at vi kunne nyte turen igjen. En vakker og spennende men samtidig farlig tur. Lørdag kveld kom også Mitandi og Bamse Brakar til Bessheim. De hadde vært på Eggen, men hadde også blåst ned igjen. Søndag morgen kom med snø. Det var ikke verd å friste skjebnen mer så vi kjørte forsiktig på snøføre ned fra Bessheim.

Hadde vi fulgt opplegget fra avklimatiseringen hadde garantert flere av oss kommet til topps, men dette var Hvitserks første tur til Pik Lenin og de hadde derfor ikke erfaring fra toppen. De russiske guidene overtok kontrollen på toppdagen, noe som ble manges bane. Noen må fortelle dem at det ikke bare er et privilegium for de superaklimatiserende å komme til topps. De må lære seg vanlige kommersielle spilleregler: kunden i fokus. Jeg regner med at neste tur får ingen russiske guider slippe i nærheten av opplegget til Hvitserk.

En topp tur hvor jeg klarte å kreke meg opp til 6500 moh før jeg måtte snu.

Det store ønsket for helgen var å prøve klatring på Hægefjell og teste vårfisket i Tjenna. Ankom hytta på Vøllestad fredag kveld i lettskyet pent vær. Etter at solen hadde gjemt seg bak åsene, kom elgen frem på jordet for å hilse oss velkommen. Den var en yngre okse med bastdekte hornknotter. Lørdag morgen kom med lovende vær. Vi sto raskt opp og satte kursen mot Hægefjell (1021) i Nissedal. Det tok i underkant av en time (bomvegen kostet 50 kr). Ved parkeringen var det mange som hadde campet, men ingen hadde kommet seg av gårde enda. Dermed ble vi de første som kom oss til veggen. Etter litt om og men fant vi innsteget til Via Lara (4), ett godt og tydelig riss oppover svaene i sørøstveggen. Ruta er flott og utsikten over Nisser upåklagelig, ikke rart at dette er en populær rute. Vi holdt ikke så stor fart, men gikk jevnt og trutt oppover. Dermed var det flere som stakk forbi oss. Risset er bredt, så det ble ikke nevneverdige problemer. Vi rullerte på å lede. Da vi var ca halvveis og midt i det bratteste kom en liten sky listende og begynte så smått å regne. Det kan da ikke bli verre? – Jo det kan det: det gikk over i en haglskur. Heldigvis varte opptrinnet bare i 5 min og fjellet rakk knapt å bli vått. Dermed var det bare å fortsette. Vi fikk god trening i å sette sikringer og lage standplasser. Etter 8 taulengder var vi oppe. Klatringen tok oss litt over det dobbelte av den stipulerte tiden å komme oss opp til topps, men hva gjør vel det når dagen stort sett var strålende. Det gjorde godt å få av seg svaskoene og få seg en matbit før vi gikk ned igjen. Stien ned går på vestsiden av stupene og er spektakulær nok. Middagen ble grillet i solveggen på hytta og smakte godt. Etterpå ble det litt kveldskos ved peisen inne. Sola sto opp og skinte uforstyrret også søndag morgen. Litt stive og støle var ikke ambisjonene fullt så høye, så vi gikk fra hytta til Løytesåsen (522). Tørmoddalen er bratt og gjengrodd, men lar seg greit krysse bare man ikke har det for travelt. Liljekonvall, kvitlyng, storblåvinge og jonsokkoll sto i full blomst i de varme liene. Fra toppen er det god oversikt over områdene rundt. Vi kunne se at alpinsenteret på Gautefall bygger ut og at nye hyttefelt har dukket opp. Det ble en lang rast helt til sola fant det for godt å gjemme seg bak noen skyer. Ned valgte vi en litt annen rute og nede i en gressbakke var det noe som kraslet. Vi stoppet opp og ventet litt. Etter litt dukket 3 små søte grevlingunger frem. Hiet så vi under noen steiner. Glade trasket vi videre og krysset Tørmoddalen ved noen store gamle beverdammer som ikke er i bruk lenger. Ved Tjenna fant vi frem fiskestengene og holdt på til middagen var sikret. Tilbake ved hytta klippet vi gress og sagde ned noen trær som vinteren hadde skamfert bare for å skjerpe appetitten ytterligere. Ved middagstid var det blitt helt overskyet, så vi satte oss på verandaen og grillet fiskene. Da vi var mette og vel belåtene begynte det å regne. Regnværet holdt på hele natten og det så ikke ut til å lysne på morgenkvisten. Dermed dro vi hjemover etter en begivenhetsrik Pinse.

Jeg og Bjørn hadde tenkt å teste randoneèskia denne helga. Vi lunket oppover Valdres, over Valdresflya, ned i Ottadalen og opp Bøverdalen. Vi skulle treffe Christin på Turtagrø, men det ville ikke værgudene og brøytemanskapet på Sognefjellsveien. Bommen var stengt og dermed var vi fanget på hver vår side av fjellet. Overnattingen på Jotunheimen Fjellstue var grei nok og været på morgenkvisten bra nok til at veien var åpnet. Værmeldingen var skiftene og utrygt for byger. Det lå mye snø på Sognefjellet, høyeste fonna måtte være 7-8 meter. Det lover bra for flere vårskiturer. Vi traff Christin og skyndte oss opp til Skarstølen hvor det passer å starte turen opp Dyrehaugsryggen. Oppover bakken begynte det å sludde. Det gikk over til snø når vi kom litt høyere opp. Hvor vår går det an å bli? GoreTex’en ble i hvert fall skikkelig testet. Ved ca 1500 moh var Christin blitt kald og snudde ned igjen. Jeg og Bjørn trasket videre oppover. Snøværet kom og gikk. Vinden økte også på desto høyere vi kom. Kraftige vindrosser førte med seg mye fokksnø og da var det ikke mulig å se mer enn 5 m. På ca 1900 moh vurderte vi at det var best å snu. Nedkjøringen øverst var sanskelig med vekslende fonner og nysnø. Det ble ikke bedre før vi kom oss under ca 1600 moh. Da ble det jevnere og mer forutsigbare snøforhold. Under ca 1300 moh var det vårslush av beste sort., tungt og deilig. Jeg var skikkelig sliten i låra selv om ikke turen ble så lang. Vi var uvanlig tidlig nede til oss å være. Det ble en del venteøl og lesing av turbøker på Turtagø for å få ettermiddagen til å gå. Middagen på var helt topp – mye god mat og høy stemning. Optimister som vi pleier å være håpet vi på bedre vær søndag, men den gang ei. Det sluddet og Sognefjellsveien var stengt. Vi spiste frokost og pakket sammen for vi tok den lange veien hjem over Lærdal og Hemsedalsfjellet. Vi får kalle dette en observasjonstur: snøforholdene i Vest-Jotunheimen og Hurrungane er bra og bør holde i flere uker til.

Jeg har hatt denne klokka (i en annen farge) i noen år og er fornøyd. Hadde den med til Mount Margerita (5109) i Uganda. Glasset er nedsenket under metallringen og beskytter glasset bra mot riper. Måler høyde i 5 m intervaller, men det er mer enn nøyaktig nok for de fleste. Vinterstid må du passe på at den for nok lys til å lade batteriet, men det er ikke noe stort problem så lenge du ikke er veldig glad i å skjule at du har klokke på.

Tidlig i juni, da spørs det om du vil gå på ski eller ikke. Selv om våren har kommet tidlig i år må du regne med å bruke ski vest i Jotunheimen. Hvis dere ikke synes det er noe problem å bære skia ett stykke er Store Ringstind en av de flotteste vårskitoppene. I Øst-Jotunheimen er det enklere å vandre til fots, selv om det antagelig er endel råtten snø. Eggen-Høgdebråtet-Kvassryggen bør vær en overkommelig tur. Besshø bør også kunne la seg bestige på den tiden.

Det har blitt tradisjon å be våre venner med på tur i Skarvheimen. Dette er 8. året på rad. Som vanlig var vi i utgangspunktet 6 personer, men uheldigvis måtte en melde forfall på grunn av brukket arm. Dermed ble vi 5 som møttes på Oslo S for å ta toget til Hallingskeid. Vel fremme møtte vi DNT’s vårskitur i Skarvheimen. De skulle gå samme vei som oss, til Geiterygghytta og videre til Finse. Lørdag morgen var det fint vær, men litt morgentåke i øst. Tåka løste seg relativt raskt opp og det var uhemmet sol og behagelig temperatur resten av dagen. Løypa går opp langs toglinja til Låghellervatnet og deretter gjennom Såtedalen over Omnsvatnet til Geiteryggen. Det er fint skiterreng og karakteristiske Såta (1558), som ligger midt i Såtedalen ser man fra langt hold. Under høyde 1411 vest for Såta er det ett sørvendt stup med en lun lunsjplass. Det ble godt og varmt i sola. Det var lite snø på Såta, så vi rundet den på nordsiden og fant at det var mulig å gå opp fra nordvest. Rødtopp og jeg gikk til topps. Knutten prøvde seg ett stykke, men fant det tryggest i solbakken sammen med Athleten. Videre var det bare å renne og stake seg nedover til Geiterygghytta. Til middag fikk vi elgsteik og elgkjøttkaker – skikkelig snadder. Søndagen kom med høyt skydekke og litt vind. Vi ville ta veien via Kyrkjedøra til Finse, som alle andre vi traff på Geiterygghytta den helgen. Det gikk greit oppover selv om vinden økte på litt. Da vi kom så vidt gjennom Kyrkjedøra begynte det å snø. Dermed ble den ønskede avstikkeren til Kyrkjedørsnuten avlyst. Etterhver snødde og blåste det ganske heftig. Vi fikk rent ned på Flakavatnet og fant ly i sørvest enden av det. Her fikk vi spist lunsj mens det kom ett par cm våt snø. Den våte snøen hadde stor affinitet til skia og vi fikk kjempeklabber. Det ble ikke spesielt bra nedkjøring, men vi kom da frem til Finse i god tid før toget gikk. Rakk også å spise litt og få i oss noen øl. GPS-data: Hallingskeid-Geiterygghytta 24 km, 640 høydemeter (inkludert avstikker på Såta); Geiterygghytta-Finse 20 km, 800 høydemeter.

Fant dette om Tverråbu: "DNT opprettet etter hans forslag en egen fjellsportkommite i 1943 med Bjørn Lyche som formann og Helge Giverholt, Daniel Enersen, Martin Mehren og Andreas Backer som kommitemedlemmer. På DNT’s generalforsamling i 1944 la kommitèen frem sitt forslag om å arrangere fjellsportkurs og bygge enkle buer utenom de T-merkede rutene. Det var først og fremst brevandring og ”enkel tindebestigning” Bjørn Lyche foreslo for DNT, men dessverre lyktes det ikke å nå frem med argumentene. Turistforeningen var nok på den tid fortsatt ikke moden for det ansvar det innebar å arrangere fjellsportkurs for fotturistene. Derimot vant forslaget om å bygge ”enkle buer utenom alfarvei” mer frem. Dette resulterte i planer om bygging av hytte i Raudalen i Jotunheimen og hytte på Tverråbandet i Galdhøpiggmasivet. Tverråbu klarte man aldri å få fraktet opp. Grunnmuren står der fortsatt, mens selve bua i dag står som anneks på Rondvassbu. Hytta i Raudalen ble imidlertid realisert. Den heter i dag Olavsbu og er en av de mest besøkte selvbetjeningshytter i Norge. Om Bjørn Lyche og fjellsportkommitèen ikke nådde frem, så ble det arrangert nok et kurs for patentførere på Jostedalsbreen så sent som i 1947. " Kilde: http://www.dnt-fjellsport.no/index.php?fo_id=88

Bilder Mandag

Fler bilder fra Søndag

Bilder Søndag

Bilder Lørdag

Fjellsportgruppa til Storebrand hadde planlagt telttur til Norges tak og plukke topper i området Illåbreene, Tverråbreen, Svellnosbreen og Storjuvbreen. Vi var 10 turglade personer som dro opp til Spiterstulen og overnattet der. Jeg hadde vært oppe og sjekket forholdene foregående helg, men informasjonen stemte dårlig på grunn av mildvær og regn selv over 2000 moh. Rundt Spiterstulen var det blitt mye bart og oppe i høyden var det hardt. Isen hadde gått på Visa. En positiv ting var at værmeldingene var bra. Vi traff også de to Hedmarkingene fra forrige helg og fikk noen tips. Teltplass og toppiver (lørdag 28.04) Vi våknet til knallblå himmel og ett par minusgrader. Frokosten ble inntatt raskt og deretter ble telt, isøkser, stegjern, øl, med mer lagt i de to pulkene vi hadde med. Turen startet med å gå broen over Visa og deretter oppover Tverrådalen. Vi rullerte trekking av pulkene, men de to verste kneikene måtte vi ha flere trekkdyr på hver pulk. I underkant av 1900 moh fant vi en fin flate på Tverråbreen hvor vi etablerte camp. Det var tidlig på ettermiddagen, været var supert og iveren var stor siden flertallet ikke hadde vært på toppene i området. Vi gikk løs på toppene i nærheten og kom oss opp på Nedre Tverråbandet hvor vi satte fra oss skiene. Kortest vei var det til Lindebergstinden (2120), derfor fikk den besøk først, detter ble det Store Tverråtind (2309) som måtte til pers. De tre ivrigste løp/skled på beinhard snø ned til Svellnosbreahesten (2181). Middag (RealTurmat) med øl smakte fortreffelig etter en lang og strevsom dag. Skar på skar og skiftende skydekke (søndag 29.04) Dagen kom med høyt skydekke og det var litt hustrig å innta frokosten ved teltene. 4 hadde tenkt å reise hjem i dag, men ville være med frem til lunsj og få med seg i hver fall en topp. Målet for dagen var å gå mot Storgrovhøene. Det gikk raskt over Nedre Tverråbandet, mens opp mot Illåbandet var det kjipt bratt. I skaret fikk vi stiv kuling midt imot. Derfor samlet vi troppene og gikk videre mot Søre Illåbreatind (2175). Denne fjelltoppen var stusselig liten innunder Skarstind, men har nok primærfaktor til å være interessant. Lunsjen inntok vi i le under nordstupet av Søre Illåbreatind. Vi ble 6 som gikk skaret over til Heimre Illåbreen. Her fikk sola steike fritt og uhemmet, mens vi rant ned til ca 1780 moh og fortsatte opp vestlia på Storgrovhøe. Det lå bra med snø i bakkene her. Først gikk vi opp på Fremste (2253) og deretter på Bakarste Storgrovhøe (2259). Det begynte å samle seg litt skyer rundt Galdhøpiggen. Nedkjøringen var fin og det gikk relativt raskt tilbake over skaret til Storjuvbreen. Galdhøpiggen hadde skjult seg i tåka og skydottene begynte å trekke ned mot Storjuvtinden (2344) også. Vi satte på oss stegjern og tok med isøkser opp vestflanken på Storjuvtind/Ymmelstind. Det gikk greit opp snøbakken, men vi omgikk hammeren sør for Storjuvtind på østsiden. En unødvendig luftig og kilen vei. Utsikten var borte så det ble bare ”touch and go” på toppvarden. Ned igjen tok vi vestsiden. Denne så ut som en kremkake, men det gikk greiere og var ikke så kilent. Vi fant ut at Ymmelstind fikk være til en senere anledning. Tåka hadde rukket å trekke seg ned til ca 2200 moh. Vel under tåka fikk vi flott utsikt mellom tåke og tinder til områder som badet i sol. Returen gikk raskt og greit selv om vi tok av skiene ned fra Illåbandet. Det ble sen middag, men de som droppet ølen meldte om raskt tiltagende stivhet. Noen prøvde også vegetar-RealTurmat, noe som ble dømt av andre til å være ett dårlig valg på grunn av lavt proteininnhold. Siste toppstøt (mandag 30.04) Sola begynte å banke på teltene ved femtiden om morgenen. Det lovet til å bli en bra dag, men litt ubehagelig å sove i varme soveposer. Til frokost ble det egg og beiken. Vi ble enige om at Midtre Tverråtind (2302) var passende mål for dagen, siden 4 til av oss ville ned fra fjellet ut på dagen. Flere alternative ruter ble vurdert, men valget falt på østeggen via Svellnosbreen. Dermed ble det full fart opp til Nedre Tverråbandet hvor flere så sitt snitt til å få seg litt kvalitetsdotid bak hver sin stein. Dette ble dagen å nyte siden sola koste seg på den blå himmelhvelvingen. To som ikke hadde fått med seg Svellnosbreahesten (2181) løp ned for å krysse av denne, mens vi andre tok det litt mer med ro over Svellnosbreen. Vi holdt oss i sørsiden av breen og gikk ned til ca 2000 moh og fant snøfonna som leder opp til østeggen av Tverråtindane. Det lå en skavl langs mesteparten av toppen på fonna, men helt i øst var det muligheter og spor fra andre som hadde vært her før, viste vei. Nede på breen satte vi igjen skiene og tok på stegjern. Problemet løste seg greit og opp eggen var det bare kosetur til topps. Det trakk litt surt på toppen, så vi fant en lun plass ved en hammer litt lenger ned. Her ble det lang lunsj. Utsikten sørover var flott og fjellene ble identifisert. Vi fikk også en levende beskrivelse om ojojfuglen. Etter hvert ble det på tide å gå ned igjen. Returen gikk samme vei, men de to som valgte å overnatte en natt til ble sittende å nyte kveldssola ved Vestre Tverråtind. Vi andre dro til teltene og pakket sammen. Nedkjøringen var i god vårsørpe og gikk greit. Nede i Visdalen hadde det smeltet enda mer snø, men vi slapp med å bære skiene kun noen hundre meter. Før avreise tok vi en god dusj på Spiterstulen. På parkeringspassen traff vi gjengen fra www.tinderangling.no som hadde hatt hviledag på Styggehøe. Deretter bar det nedover til sydenvarme og pollen i lavlandet.

Jeg har samme stavene, dog noe lenger. Ikke noe problem med de, så lenge de brukes som skistaver.

Jeg har lagt ut noen fler bilder her: http://langbein-rise.spaces.live.com/

Jeg har vært på alle Bukkeholstindene før, også Nordre. Hadde det ikke vært flere for meg ubestegne topper som ventet, hadde jeg kanskje tatt en tur oppom noen av dem. På slike dager der det turen som er det viktigste og ikke nødvendigvis hvilke topper det blir. Kan ikke stikke under en stol at det er litt artig å få tatt fire nye topper som ligger litt "ukurrant" i forhold til hverandre. En annen ting: eaa sa veien opp til Spiterstulen var dårlig etter forrige helg - nå hadde de fikset den og det hadde fryst på, så det var ikke noe problem å kjøre opp eller ned.

Jeg pleier ikke å se så nøye på høydemetrene før jeg går og lar GPS'en gjøre jobben. Men jeg har jo lagt merke til at jeg får denne diskusjonen hver gang jeg legger ut dataene GPS'en produserer. Jeg regnet litt på det nå, og denne turen ser det ut til at GPS'en har gitt meg ca 10% ekstra. Jeg synes ikke det er så urimelig for det er alltids noen smådumper man ikke ser på kartets kvoter når ekvidistansen er 20 m og jeg vet jeg gikk opp og ned noen slike smådumper. Hvis jeg zoomer inn på høydeprofilen ser jeg at det vipper litt opp og ned på flatere partier. Den teller i diskrete steg, men ikke i hele meter - antaglivis i fot siden Garmin er amerikansk. Jeg har en følelse av at avviket blir noe større når turen inkluderer mye flyer.

Fler bilder

Værmeldingene for helgen i begynnelsen av uken var ikke all verden og det lå an til at jeg måtte ta en alenetur. Det åpnet seg etter hvert ett værvindu på lørdag og jeg var ikke sen om å slenge randoskia i bilen og kjøre opp til Spiterstulen fredag kveld. Jeg våknet spent tidlig Lørdags morgen, det var skyfri himmel, nesten vindstille og -13°C. Heldigvis var det noen østerrikere som skulle tidlig på hjemreise om morgenen derfor åpnet matsalen til min store glede 07:00. Da fikk det heller være at ikke havregrøten var klar. Planen var å gå opp Bukkeholet til Styggehøe (2213) og videre til Lindebergstinden (2120). Deretter ville jeg vurdere hvilke muligheter jeg hadde. Dermed var det å traske innover langs Visa til Bukkeholsbekken og så dra opp lia mot Styggehøe. Sola stekte og jeg måtte kaste av mye klær og kunne gå i t-skjorte oppover. Midt oppe i lia skremte jeg ut en hare. Da jeg kom opp på bråtet inn i Bukkeholet gikk jeg rett på en rypestegg som kurtiserte to rypehøner. Spennende opplevelser som jeg ikke fikk noen bra bilder av. Jeg siktet meg i første omgang inn på østtoppen (2300) av Styggehøe. Med høydemåleren på klokka målte jeg denne til primærfaktor 21 m. Sjekket opp mot GPS’en som ga samme verdi. Oppe på Styggehøe (2213) var utsikten topp og ikke en sky i sikte. Lindebergstinden så stusselig liten ut nede i Tverråbreen her oppe fra. Det var også en god del mennesker å se nede på breene rundt meg. Lite vind gjorde dette til en perfekt lunsjplass. Vel hvilt og klar for dagens første nedkjøring kunne jeg konstatere at det var 30-40 cm puddersnø like under toppen. Det var bare å feie nedover mens snøen føk rundt ørene. Kan man ha det bedre? I bratthenget ned mot Bukkeholet ble snødekket tynnere og vindpresset, stedvis også litt hardt og isete. Vel nede i Bukkeholet traff jeg en svenske på telemarksski som skulle plukke Bukkeholstinder og renne ned Tverrådalen. Mens jeg la på feller igjen, brøytet han løype for meg ett stykke oppover Bukkeholsbreen. Fra bandet mellom Tverråbreen og Bukkeholsbreen så jeg skispor gikk bort til Øvre Tverråbandet og vestsiden av Lindebergstinden, så jeg labbet bort dit. Det var en lun plass innunder pinaklene på Lindebergstinden hvor jeg tok nok en rast. Jeg forsøkte å klyve opp eggen derfra, men når jeg satt overskrevs og så oppover fant jeg ut at det ikke var værd å prøve videre, jeg måtte ned igjen også. Derfor rundet jeg rundt til Nedre Tverråbandet, satte igjen sekk og ski og gikk ryggen opp på tinden derfra. Det var luftig, men mye greiere. Jeg sto og kikket meg rundt og fant ut at jeg hadde god tid til å prøve meg på Store Tverråtind (2309). Mens jeg gikk ned til bandet kom det fire mennesker nedover fra Store Tverråtind og lagde sti i snøen. De fortalte at det var bra snøforhold på Svellnosbreen. Det gjorde det enklere for meg å ha en bra sti siden jeg skulle ha skia på sekken og måtte kravle meg opp over 300 høydemeter i løs snø. Oppe i baken traff jeg enda to personer, disse var to hyggelige karer fra Hedmark som jeg skulle dele bord med til middag. Jeg satte skia og sekken ved Vestre Tverråtind (2288) før jeg gikk over eggen til stortoppen. Vesttoppen målte jeg til å ha primærfaktor 9 m. På Store Tverråtind hadde jeg dagens flotteste utsikt. Jeg kunne også se at et skysystem begynte å trekke inn fra vest. Etter å ha gått over fire breer måtte jeg få med meg fire 2000 m topper (primærfaktor > 30 m) også, så jeg var oppom Svellnosbreahesten (2181) og målte primærfaktor til 32 m. Nedkjøringen gikk raskt unna, men jeg ble veldig sliten i beina. Det var tungt å kjøre i løssnø med ett tynt skarelag på toppen. Derfor stoppet jeg opp flere ganger og tok bilder. GPS’en summerte opp 28,8 km og 2150 høydemeter. Turen tok ca 10 timer. Til middag ble jeg som nevnt sittende sammen med de to hedmarkingene. Vi fant ut at vi hadde truffet hverandre før på Store Austabotntind. Etter middag kom jeg også i prat med to tøffe Telemarkinger, som hadde vært på Galdhøpiggen og så etterpå prøvd seg på Styggehøe opp breen. Alle hadde hatt en topp dag. Det ble en hyggelig avslutning på en super lørdag. Værmeldingen for søndag var ikke spesielt lovende og været jeg våknet til ikke noe å skryte av. Det var lett snødrev og tåkedotter på noen av toppene jeg kunne se langs Visdalen. Dermed ble det en tidlig retur.