Gå til innhold

utejente

Aktiv medlem
  • Innholdsteller

    10
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  1. Gleder meg om mulig enda mer til vinter'n nå, selv om jeg ikke har like serviceinnstilt turpartner med tanke på sokketørk Bra blogg forresten!
  2. utejente

    Klatring Hamarøyskaftet 29.06.2012

    Bra besluttsomhet å endre målet og kjøre på natterstid : ) JA til sånne velferdsturer!
  3. utejente

    Gaustatoppen vs Kyrkja

    Hei! Kyrkja er en kjempefin tur! Som det nevnes over er det noe luftigere enn Gaustatoppen, et klyveparti som kan virke litt "eksponert" i tillegg til at selve toppen er noe mindre enn Gaustatoppen. Jeg var der i fjor sommer, i knallvær (!) og folk gikk så langt de orket/turte/gadd. Det er flott utsikt og verdt turen selv om man skulle bestemme seg for å snu . Ellers har de såvidt jeg vet føringer over Smørstabbreen, kanskje det kunne være noe?
  4. utejente

    Gullfiskbolle vs. Dyrhaugsryggen

    Ser at bildene kom i feil rekkefølge, jeg KAN gjøre noe med det, men jeg VIL ikke.
  5. Alarmen på mobilen gikk klokken 05.00 torsdag 11 august 2011. Da var det bare å åle seg inn i tøyet, stikke hodet ut av teltåpningen og se hva slags vær det var. Etter å ha kjørt fra Drammen på tirsdag og hatt kosetimer i biblioteket på Turtagrø på onsdag i påvente av bedre forhold, var vi nå superklare for å legge ut på eventyr. En rask frokost og et par kopper kaffe senere var det på med sekken og avmarsj klokken 05.47 i strålende sommervær. Vi skulle klatre Søre Dyrhaugstind fra Bandet. You heard me; Søre Dyrhaugstind fra Bandet! Som førstereisjente hva klatring i Hurrungane angår hadde jeg ikke noe særlig forhold til hva dette Bandet var for noe, men jeg gledet meg veldig til å komme dit! Første etappe var opp til Tindeklubhytta, hvor vi tok en liten fem-minutter med påfyll av Snickers og pågangsmot. Voldsomme omgivelser og godt overblikk over ryggen vi skulle traversere gjorde denne tekniske pausen nødvendig. Opp mot breen måtte jeg bite i det sure eplet og la Per ta tauet mitt og dermed bære begge tauene. Sånn er det bare. Store Skagastølstind tronet over oss ikledd nysnø og historie idet vi tok på stegjern for å krysse Skagastølsbreen. Når vi kom opp på Bandet kunne vi varme oss litt i solen og ta en lunsj mens vi lette etter bittesmå klatrere på ruta “vår”. Da vi ble forbigått av to taulag mens vi hadde pause meldte “kø-på-ruta-stresset” seg, og det ble bare så vidt tid til mat inn og mat ut før vi kløyv opp siste stykket til innsteget. Wow. Mektige inntrykk! Midtmaradalsryggen, Skagastølsryggen, lyden av noen småras her og der. Shit, må ha litt mer Snickers. Sånn er det bare. Per legger i vei og leder stødig opp første taulengde, så det tar ikke lang tid før det velkjente mønsteret trer frem; jeg gir ut en meter på gult tau og hører snart “selvforankring” gjalle ned fra første standplass. Så er det på med svasko for min del, det viser seg å være koseklatring på gode tak og man er i harmoni. Standplass på en fin hylle, plass til å ta av sekk og trange sko. Per leder også andre lengde, nå er vi i gang på alvor! På tredje standplass får jeg selskap av to sommerfugler og ser en fyr i silhuett på vei over Midtmaradalsryggen. Nice! Så er det stille i tauet lenge, hmmm, lurer på hva som skjer i den skarpe enden? Etter noen minutter roper Per at det var et litt vrient parti, men at han var over det nå. Oj, vrient for Sterken? Da får vi se i hvor god stil jeg selv kommer opp. Sliter litt alt i første risset etter standplassen, uvant å klatre med tung sekk og litt taudrag medfører ufrivillig slakk i tauet. Noen har måttet forlate en hex i risset, med en fin slynge i. Up, up and away, jeg griper grådig i slyngen og bruker den til å dra meg litt opp, nok til å få slengt et kne over kanten. Siden jeg alt har ødelagt stilen tyr jeg uten blygsel til en av kamkilene til Per på cruxet. Utpsyket og litt sliten ble en gul camalot en god venn. Planen var at jeg skulle ta sjarmøretappen og lede de to siste lengdene, men man har som kjent et standpunkt til man tar et nytt. Plan B ble iverksatt og unge Per ledet de to siste lengdene også. Sånn er det bare. Det ble seiersdans i ettermiddagssolen på toppen, for en utsikt! Et par knekkebrød med leverpostei ble tvunget ned og vi slappet av i solen en halvtimes tid. Klokken 16.30 begynte vi på eggen mot Midtre Dyrhaugstind. Ble luftig etter hvert så jeg ville inn i tau. Egentlig ville jeg helst hjem. Gikk og regnet ut hvor mye jeg ville få hvis jeg solgte alt klatreutstyret mitt. Kanskje nok til en gullfiskbolle jeg kunne sitte i sofaen og se på? Koselig og trygt a’gitt! Etter noen meter i tau og første sikring inne tødde jeg opp igjen og kunne nok en gang være et positivt innslag på tur. Stemningen var på topp, forholdene var på topp, glemt var nedpsyking og “teknisk” klatring på firer-tallet, FOR en flott dag i fjellet! Det var artig klyving, opp og ned. Noen ganger litt nedenfor eggen mot Ringsdalsiden, andre ganger opp på selve eggen, og vi gikk løpende mer eller mindre hele ryggen ut. Nesten litt vemodig når siste fortopp til Store Dyrhaugstind var nådd kl. 20.00. Vi sugde inn bilder av Ringstind og Austanbotntindane og Skagastølsryggen badet i varmt kveldslys, dette kommer vi til å huske lenge! Etter en liten pause var det bare å få sekken på ryggen og begynne nedstigningen til Turtagrø som lå langt der nede og guidet oss med lysene sine. Vi hadde los på tjernet på Øvre Dyrhaug da vi nå var tomme for vann. Det var overraskende langt ned til vannet og jeg måtte ty til et “oppkomme” for å slukke den verste tørsten. Midt i lemenåret. Men måtte skylle ned Snickersen. Sånn er det bare. I nærheten av Nedre Dyrhaug kom vi inn på rødmerket sti igjen, hurra! Mykt underlag for såre knær og føtter og i lyskjeglen fra hodelykten var verden nær og humøret godt. Dancing in the dark. Etter å ha krysset elva og kommet inn på stien vi hadde trådt på 17 timer tidligere måtte vi ha en liten pause igjen. To andre hodelykter kommer nedover stien fra Tindeklubhytten, og motivasjonen økte på igjen. Vi skravlet oss frem til teltplassen, og jeg tørnet i posen klokken 23.58. Prøvde å presse ned litt real turmat, favoritten Pasta Bolognese, og sov tungt og godt til halv ni neste morgen da jeg kunne stikke støle ben ut av teltet, kaste et blikk opp mot ryggen og tenke at den der gullfiskbollen får vente litt.
  6. utejente

    reklamasjon på sunnto lumi

    Hei. Jeg har også en suunto lumi hvor remmen røk i festet ved uret. Kontakten først butikken jeg hadde kjøpt den i for å få ny rem, men de hadde ikke den varianten jeg skulle ha (florette, tror jeg den heter), så jeg kontaktet suunto direkte via suunto.com. Fikk ny rem i posten og beskjed om at den ikke var så glad i kulde........... Ryktene vil for øvrig ha det til at det ikke hjelper å bytte modell, for de andre remmene er også like dårlige
  7. utejente

    Vinterpose, anbefalinger?

    Jeg har tenkt litt på det når jeg har sett 71 grader nord. Enten holder ikke posene mål (og det er lite tvilsomt) eller så får ikke Bergans den beste profileringen av produktene sine i år...... Selv bruker jeg Helsport Raudfjorden kjøpt på kampanje hos XXl til noe sånt som 1200-1300 kroner og er kjempefornøyd med den posen. Men jeg vil tro at Bergans vet hva de gjør når de lager soveposer og du vil nok kunne sove godt i en hvilken som helst vinterpose derfra.
  8. utejente

    arcteryx bora 35

    Igjen; er sikkert litt annerledes for jenter som er litt smalere over skuldrene, ihvertfall greit for meg å få samlet remmene litt, og kan ikke si at åndedrettet mitt har lidd noen nød av en liten stropp. Dette kan sikkert være en vanesak, jeg må stort sett alltid bruke brystremmen, og plages ikke av det.
  9. utejente

    arcteryx bora 35

    Jeg var i utgangspunktet skeptisk, syns hoftebeltet så noe "skralt" ut, men det bærer og fordeler hele vekten! Kjenner ingen belastning på ryggen, og bruker brystremmen kun for å holde skulderremmene inntil skuldrene. Det er helt klart den beste dagstursekken jeg har hatt Det er også gode justeringsmuligheter på skulderremmene, og de er formet på en måte som gjør at ingenting gnager noe sted (kanskje viktigere for jenter som ofte er litt smalere i toppen).
  10. utejente

    arcteryx bora 35

    Jeg har en Bora 35 og er strålende fornøyd, bæresystemet er meget komfortabelt, 12-15 kg forsvinner på ryggen. Du burde prøve sekken i butikken for å finne riktig lengde, da kan de også legge i litt vekt så du får kjent på bæresystemet.
×

Viktig informasjon

Ved å bruke dette nettstedet godtar du våre Bruksvilkår. Du finner våre Personvernvilkår regler her.